Du Trenger Ikke å Forstå Dine Prøvelser - Du Har Nåde | World Challenge

Du Trenger Ikke å Forstå Dine Prøvelser - Du Har Nåde

David WilkersonNovember 6, 2000

En kjær kristen kvinne på vår mailingliste skrev et hjerteskjærende brev til oss:

"I 1972 mistet vi en sønn med Downs Syndrom i lungebetennelse. Han var bare sytten måneder gammel. Syv år senere, i 1979 mistet vi vår femten år gamle sønn. Han fikk høyspent gjennom seg da han klatret i et tre i hagen vår.

"Nå har vår tjuefire år gamle sønn diabetes. Og jeg har kreft og gjennomgår cellegiftbehandling. Jeg spør deg oppriktig - er det en synd å spørre Gud, 'Hvorfor?' Forstår han vår menneskelighet?

"Pastor Dave, har du noensinne vært sint på Gud av en eller annen grunn? Det har jeg, og jeg vet det er galt. Jeg føler meg skamfull over å ha slike tanker. Men jeg blir så forvirret over å prøve å forstå hvorfor kristne lider så mye. Jeg vet at vi ikke fortjener mer enn andre. Men jeg er ganske sjokkert over all den lidelse vi går igjennom.

"Jeg har frykt og angst. Men jeg ønsker å erstatte all min frykt med en sterk tro, på tross av mine lidelser. Men fortsatt stiller jeg spørsmålet - hvor mye lidelse? Hvor lenge vil det fortsette?"

Jeg kan bare forestille meg skrekken i å finne en sønn liggende på bakken, død, etter å ha fått elektrisk sjokk. Jeg forstår hans mors rop: "Hvorfor måtte jeg begrave enda en sønn Gud? Hvorfor er to av våre gutter døde, mens en annen er angrepet av en dødelig sykdom? Jeg har kreft, og jeg er syk av stråling og cellegift. Vi er alle rammet. Hvorfor all denne lidelsen? Når vil den ta slutt?"

Jeg kan ikke forklare hvorfor denne familien har gjennomgått slike store lidelser. Men jeg kan fortelle deg - det er ingen synd å spørre hvorfor. Selv vår velsignede Herre stilte dette spørsmålet da han hang i smerte på korset. Jesus ble selv kalt "en smertenes mann, vel kjent med sykdom." (Jes 53:3). Jeg tror Kristus forstår alle våre spørsmål, fordi han helt og fullt kan forholde seg til våre menneskelige piner.

Han hører oss når vi roper ut: "Herre, hvorfor lar du meg gå gjennom alt dette? Jeg vet at det ikke kommer fra din hånd - men allikevel tillater du djevelen å plage meg. Hvorfor må jeg våkne opp hver dag med denne mørke skyen hengende over meg? Hvorfor må jeg utholde slik smerte? Når vil dette marerittet ta slutt?"

Den sekulære verden krever en forklaring på all smerten og lidelsen i dette livet. Mange ikketroende har spurt meg: "Hr. Wilkerson, dersom din Gud er virkelig - dersom han virkelig elsker, slik du sier - hvorfor tillater han hungersnød og sult å fortsette? Hvorfor tillater han oversvømmelser og sultkatastrofer å herje fattige nasjoner og utslette tusener på en gang? Hvordan kan vi stå og se på at AIDS dreper millioner i Afrika? Hvorfor blir tusener tilintetgjort i krigsherjede land som aldri har kjent fred?

"Jeg kan ganske enkelt ikke tro på din Gud, Pastor. Jeg må ha mye mer kjærlighet enn han har - for dersom jeg hadde makten, så ville jeg gjøre slutt på all denne lidelsen."

Jeg skal ikke forsøke å svare på hvorfor nasjonene lider - hvorfor det er slik forferdelig hungersnød, farsotter, oversvømmelser, sult, sykdom og ødeleggelse. Men skriften kaster lys over verdens lidelser, gjennom dens fremstilling av Guds folk, det gamle Israel. Den nasjonen gjennomled tilsvarende katastrofer: massedrap, fangenskap, økonomisk sammenbrudd, merkelige sykdommer (noen av den rammet kun Israel). Til tider var Israels lidelser så forferdelige, at selv deres fiender syntes synd på dem.

Hvorfor led Israel under slike forferdelige ting? Skriften gjør det klart: i hvert tilfelle forlot de Gud og vendte seg istedet til avgudsdyrkelse og trolldom.

Vi ser det samme skje i mange nasjoner i dag. For eksempel har misjonærer strømmet inn i Afrika i snart to hundre år. Men hele afrikanske nasjoner har forkastet Kristus - de har forfulgt og slaktet ned tusener av misjonærer og millioner av troende. Tragisk nok, når en nasjon forkaster evangeliet - og istedet vender seg til avgudsdyrkelse og okkultisme - så er resultatet fattigdom, galskap, sykdom og ubeskrivelige lidelser.

Dette er virkelig tilfellet med Haiti. Akkurat nå så går dette landet bokstavelig berserk. Vi mottok et brev fra et misjonærpar der som vår tjeneste har støttet. De skrev at naboene på begge sider av dem hadde blitt ranet og jult opp - og de tror at neste gang er deres tur. De ba oss om å be om deres beskyttelse.

Hvorfor en slik katastrofe på Haiti? Satanismen hersker der, og trolldom er bokstavelig statens religion. Jeg har vært førstehånds vitne til det da jeg var på en forkynnerturné til Haiti. Jeg har talt med heksedoktorer og sett resultatet av deres voodoopraksis: fattigdom, fortvilelse, frykt, sykdom, sult og korrupsjon.

Verden kan ikke klandre Gud for noe av dette. Det er helt klart djevelens verk - han vil ha all kristen innflytelse bort fra øya. Ja, Haiti har blitt evangelisert - men haitianerne forkaster evangeliet og elsker mørket høyere enn lyset. Og det tragiske resulatet er bunnløs lidelse.

Over hele verden forurenser syndige mennesker landjorda, luften og havet. Allikevel klandrer verden Gud for alle de atmosfæriske forandringene som har forårsaket oversvømmelser, hungersnød og epidemier, som rammer både mennesker og dyr. Folk insisterer på å beholde retten til promiskuitet og å ha flere seksualpartnere - allikevel blir Gud klandret for spredningen av AIDS. FN-arbeidere blir spottet når de prøver å undervise om seksuell avholdenhet i fattige land.

Her i Amerika har et hav av uskyldig blod blitt utøst. Ved siste opptelling har 40 millioner spedbarn blitt drept gjennom abort. I Kongressen venter man på å godkjenne en lov som uttaler at dersom barnet overlever abortprosedyren, så kan moren velge om hun vil tillate barnet å dø. Spedbarnet blir ganske enkelt satt bort - ikke matet eller kjælt med, for å sulte ihjel. Nå står sykepleiere over hele nasjonen frem og hevder at de ikke får sove om natten fordi de hører skrikene til disse døde barna.

Denne onde generasjonen har en åpenbar manglende respekt for liv. Allikevel ser vi ut til å være ute av stand til å fatte hvorfor våre barn ender opp med å drepe sine medelever. Vi påstår at vi ikke forstår hvorfor fem såkalt normale tenåringer dreper eieren av en kinarestaurant for mindre enn femten dollar i mat. Grunnen til slike tragedier er altfor tydelig: vi høster hva vi sår, gjennom vår utgytelse av uskyldig blod.

Mens verden roper ut: "Hvor er Gud i alt dette?" svarer jeg: "Han gråter over hva menneskeheten har gjort."

Akkurat nå gjennomgår mange lesere av dette budskapet store lidelser - fysisk smerte, følelsesmessig forvirring, overveldende fristelser - og de spør: "Hvorfor?" Kanskje dette beskriver deg. Du er trett av å føle deg fortapt og fordømt, at Gud på en eller annen måte er sint på deg. Du er utmattet av stadig selvransakelse. Du er utslitt av alle de dårlige råd du har mottatt, som bare har fått deg til å føle deg verre.

Kanskje du er langt forbi det punktet hvor du spurte: 'hvorfor'. Nå spør du: "Herre, du vet at jeg elsker deg. Min tro på deg er sterk. Men denne prøvelsen bare fortsetter. Jeg vet ikke hvordan jeg kan utholde dette særlig lenger. Hvor mye mer forventer du at jeg skal klare?"

Apostelen Paulus forteller at hans liv er et eksempel på hvordan vi skal takle våre sorger. Han skriver: "Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv." (1.Tim. 1:16).

Etter min oppfatning, så led ingen annen person, uten Jesus selv, så mye - på så mange måter, ved så mange menneskers hender - som Paulus gjorde. Ved selve omvendelsestidspunktet ble Paulus advart på forhånd om alle lidelsene han ville stå overfor: "Men Herren sa til ham: .... For jeg skal vise ham (Paulus) hvor mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg 9:15-16). Jesus selv erklærer her: "Jeg kommer til å vise Paulus hvor meget han må lide for min skyld." På samme vis skal våre liv følge mønsteret i Paulus' eksempel.

De mest intense prøvelser og lidelser blir tildelt hengivne tjenere som mottar åpenbaringer fra selve Guds hjerte. Paulus vitner: "Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg." (2.Kor. 12:7).

Dersom ditt hjerte er innstilt på Kristus - dersom du har bestemt deg for å kjenne ham fortrolig, å søke ham i hunger etter å åpne sitt ord for deg - så kommer du til å bli satt på en lidelsens vei. Du vil oppleve vanskelige tider, dype smerter, store prøvelser som kalde, kjødelige kristne ikke vet noenting om.

Dette var sant i Paulus' liv. Da Paulus ble omvendt så var han ikke engang fornøyd med å lære om Kristus fra Jesu egne disipler i Jerusalem. Denne mannen ønsket å kjenne Kristus intimt på egen hånd. Derfor sa Paulus: "samrådde jeg meg ikke med kjød og blod." (Gal 1:16). Istedet isolerte han seg i Arabia i tre år. (se 1:16-17).

Den åpenbaringen av Kristus som Paulus fikk kom sannelig ikke fra noe menneske. Apostelen vitner: "Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring." (1:12).

Jeg takker Gud for bibellærere. De åpner opp skriftene for oss og åpenbarer mange under og mysterier i troen. Men faktum er at åpenbaringen av Jesus Kristus ikke kan læres. Den må gies ved den Hellige Ånd. Og den kommer til dem som, lik Paulus, stenger seg inne i sitt eget Arabia, besluttet på å kjenne Kristus.

Denne kvaliteten skiller de to grunnleggende typer kristne. Det ene slaget sier: "Jeg ga mitt hjerte til Jesus" - men det er også alt de kan hevde om sin tro. De fryder seg over at de er på vei til himmelen og ikke til helvete. Men de går ikke lenger i sin vandring med Kristus.

Det andre slaget sier: "Jeg ga mitt hjerte til Jesus - men jeg vil ikke være tilfreds før jeg kjenner hans hjerte." Denne tjeneren vil ikke hvile før han bærer Kristi byrde, vandrer slik Kristus vandret, behager Gud slik Kristus behaget Gud. Slik besluttsomhet kan ganske enkelt ikke læres bort.

Men vær allikevel advart - dersom du i sannhet ønsker Jesus å gi deg sitt hjerte, så må du være forberedt på å gjennomgå lidelser. Sannelig, den åpenbaringen av Kristus du vil motta vil være ledsaget av lidelser og prøvelser slik du aldri har erfart det tidligere.

Paulus sier at han mottok åpenbaringer fra Gud som hadde vært skjult for menneskers øyne i århundrer. "Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden." (Ef. 3:5).

Når Paulus taler om å motta åpenbaringer (se 2.Kor. 12:7), så bruker han et ord som betyr "ta bort dekket fra, åpne opp skjulte ting." Gud tok bort lokket fra store troens mysterier - og han viste Paulus miraklene i sitt frelsesverk.

Tilslutt henviser Paulus til en ytterst viktig visjon han mottok rundt fjorten år tidligere, like etter at han var blitt frelst. Han beskriver å ha blitt "rykket like inn i den tredje himmel ... og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale." (2.Kor. 12:2-4). Kort sagt så ble Paulus gitt en usigelig åpenbaring av himmelen.

Hvilken utrolig overflod av åpenbaringer som Paulus ble gitt! Han erfarte en utrolig vandring gjennom himmelen og så og hørte ting som aldri hadde blitt sett i denne verden. Men ikke før hadde Paulus mottatt disse åpenbaringene, så kom han inn i store lidelser.

"Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet" (2.Kor. 12:7).

Det er to slags lidelser blant troende. Først så er det prøvelsene og fristelsene som er felles for hele menneskeheten. Jesus sa at regnet faller på både de rettferdige og de urettferdige (se Matt. 5:45). Han henviser til de gitte problemer i livet - ekteskapsproblemer, bekymring over barn, kamp mot depresjon og frykt, økonomisk press, sykdom og død - ting som er felles for hellige og syndere i likt monn.

Men det er også lidelser som bare rammer de rettferdige. David skriver: "Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle." (Sal 34:20). Legg merke til at Paulus sier ikke at vår utfrielse vil bli plutselig eller øyeblikkelig. I mange tilfeller vil vår helbredelse komme over tid, gjennom bønn, tillit og tro.

Det er denne slags lidelse Paulus gjennomgikk. De store åpenbaringene han mottok førte ham ganske snart inn på en vei med store lidelser som ville vare hele hans livstid. Tenk over det: på den tid Paulus skrev dette brevet til korinterne så hadde han vært en kristen i fjorten år - og fremdeles hadde han ikke blitt befridd fra den tornen han beskriver. Han visste at han sannsynligvis ville leve med denne plagen inntil sin dødsdag.

Vi vet ikke akkurat hva Paulus' torn var. Bibellærde spekulerer på om det kunne ha vært et øyeproblem, eller en talefeil, kanskje stamming. En kommentar går ytterst langt for å bevise at Paulus' torn var en karakterbrist - mer bestemt et hissig temperament. Andre spekulasjoner strekker seg fra kjødelig begjær, plagsomme demoniske tanker og til og med en kone som mishandlet ham. Men alle disse gjetningene forblir nettopp det, rene spekulasjoner.

Uansett, Paulus innrømmet å ha en pågående kamp i sitt liv. Han sa: "Da jeg kom ut av denne store åpenbaringen av paradiset, dukket en torn opp i mitt kjød. En Satans budbærer slo meg." Uttrykket "slo meg" her betyr "slo meg i ansiktet." Paulus sa: "Gud tillot djevelen å slå meg i ansiktet."

Så hva var denne Satans budbringer som plaget Paulus, og slo ham i ansiktet? Jeg tror ikke det var en ren fysisk plage, slikt som et sviktende syn eller en utydelig tale. Heller ikke tror jeg, slik jeg engang gjorde, at Paulus' slag var en demonisk sperreild av løgner og kritikk som var ment å gjøre ham mismodig.

Nei, jeg tror vi får en ledetråd fra Paulus' uttalelse: "for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer" (2.Kor. 12:7). Jeg tror Paulus snakker her om selvopphøyelse - en personlig stolthet. Du skjønner, Paulus hadde vært en fariseer - og alle fariseere var stolte. En overlegen holdning var inngrodd i dem: "Jeg er glad jeg ikke er lik de ordinære massene av syndere." Videre hadde Paulus kjødelige grunner til å være stolt. Han var meget intelligent i tillegg til overmåte vel utrustet med den Hellige Ånds gaver.

Jeg tror djevelen visste at denne stoltheten var Paulus' primære svakhet - og han angrep den. Han smigret Paulus, rammet hans ego, traff ham med den ene stolte tanken etter den andre: "Du er den eneste som har mottatt denne åpenbaringen." Hvilken større torn kunne vi ha enn å la Satan daglig gi næring til vårt mest sårbare punkt? Paulus måtte stadig gå til korset, legge fra seg sine begavelser, for å døde sin stolthet.

Satan visste også at Davids tilbøyelighet var begjær. Han fóret denne gudfryktige mannens svakhet ved å la en naken kvinne bade like foran hans øyne. På samme vis, ved hver korsvei, slår djevelen oss i ansiktet med anledninger og fristelser som gir næring til vår stolthet, begjær, ambisjoner, frykt - hva vår primære svakhet enn måtte være.

Men djevelen kunne ikke dytte Paulus omkring uten først å oppnå Guds tillatelse. Vi vet for eksempel, at Gud tillot Satan å prøve Job. Og nå hadde Gud en hensikt med å tillate Paulus' torn. Han visste at den største trussel mot Paulus' vitnesbyrd ikke var sensualitet, eller griskhet, eller menneskers opphøyelse; nei, Paulus brydde seg ikke om de kjødelige ting. Tvert om var stoltheten hans svakhet, som kom fra de høye åpenbaringer han hadde mottatt.

Paulus skriver: "Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg." (2.Kor. 12:8). Han sier i hovedsak: "Jeg hadde søkt Herren med iver, av hele mitt hjerte - og han åpenbarte seg for meg og i meg. Han viste meg til og med sin herlighet i himmelen. Men i det samme øyeblikk begynte jeg å erfare en bankende påminnelse om min menneskelige skrøpelighet.

"Jeg bønnfalte Herren: 'ta bort denne tingen. Jeg har fått nok av denne svakheten, denne demoniske plagingen. Hvor lenge må jeg bli ydmyket av disse angrepene? Hvor lenge må jeg utholde denne lidelsen? Herre, vær så snill å utfri meg!'"

Gud gjorde seg ikke bry med å forklare noe for Paulus. Og han innvilget ikke hans anmodning om å gjøre ende på hans lidelser. Heller ikke tok han bort tornen og drev bort Satans budbærer. Men Gud gav Paulus noe mye bedre. Han åpenbarte for Paulus hvordan han skulle klare seg seirende gjennom hver dag: "Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet." (2.Kor. 12:9).

Gud sa i hovedsak: "Paulus, jeg kommer til å gi deg nåde for hver dags prøvelser. Og det vil være nok for deg i alt du måtte stå overfor. Du trenger ikke å forstå alt det du går igjennom. Så du kan like så godt slutte å spørre hvorfor. Du har min nåde - og det er alt du trenger."

Vi mottar brev fra folk som lever liv med ufattelige lidelser. Unge mennesker skriver om å ha vokst opp i hjem fyllt av hekseri - om å ha blitt slått, mishandlet, forsømt. En sekstenåring skrev at hans foreldre fikk ham igang med narkotika. Disse menneskene roper ut: "Jeg elsker Gud - jeg har bedt og søkt ham. Jeg har satt all min tillit til ham. Men hver dag står jeg fremdeles overfor mektige fiender - og ser ingen tegn til utfrielse."

Jeg ønsker ikke å ta motet fra noen. Men, i likhet med Paulus, så kan din lidelse være av det slaget som vederfares Guds mest rettferdige barn. Dersom det er slik, så kan det være at du må gå gjennom hver dag med å støtte deg helt og fullt på hans nåde. Din utfrielse vil ikke bli en plutselig, engangs opplevelse - men en vandring dag for dag.

Jeg sier deg igjen: det er ingen synd å spørre Gud hvorfor - hvorfor all din sorg, hvorfor all lidelsen som aldri tar slutt? Men, jeg sier også, du kan like så godt slutte å spørre - fordi Gud svarer ikke på den slags spørsmål. Han skylder oss ikke noen forklaring på våre lidelser.

David spurte oppriktig: "Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, ... Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær mens fienden undertrykker meg? Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? " (Sal 42:6,10,12). Vi vet at Gud elsket David. Allikevel gir ikke skriften noen dokumentasjon på at Gud besvarte Davids spørsmål.

Jesus spurte "Hvorfor kan ikke dette beger gå meg forbi? Far, hvorfor har du forlatt meg?" (se Matt. 26:39, 27:46). Men ingensteder i Bibelen leser vi om noe svar fra Gud på hans elskede sønns spørsmål.

Personlig har jeg stilt disse samme spørsmål gjennom mitt liv. Da jeg var tjueåtte tok jeg med familien til New York City slik at jeg kunne jobbe med gjenger og narkomane. Så en dag, bare få år etter at vi hadde flyttet, falt min kone Gwen sammen i smerte. Vi skyndte oss til sykehuset og hun måtte gjennomgå en øyeblikkelig operasjon. Så hørte vi det forferdelige ordet: kreft. Hun hadde en svulst i tarmene på størrelse med en appelsin.

Jeg husket mitt spørsmål til Gud den gang: "Hvorfor, Herre? Vi har forlatt alt for å følge din ledelse hit. Vi har gitt våre liv for å gjøre tjeneste i disse gatene. Så hvorfor går vi gjennom dette nå? Er du sint på meg for noe? Hva har jeg gjort?"

Jeg stilte det samme spørsmålet fem ganger til - hver gang Gwen påny ble rammet av kreft. Jeg stilte dem også gjennom hver av hennes tjueåtte operasjoner.

Jeg spurte påny Gud hvorfor i Houston, Texas, da vår datter Debbie lå sammenkrøllet i fosterstilling, i smerter på grunn av kreft. Hun hadde en svulst på samme sted som hennes mor hadde hatt. Jeg ropte ut: "Herre, Gwen var nok - men nå, dette er for mye. Hvorfor?"

Jeg spurte hvorfor enda en gang da vår andre datter, Bonnie, lå på sykehus i El Paso, Texas hvor hun gjennomgikk strålebehandling for kreft. Hun var omringet av leger som bar blyfrakker,og kroppen hennes ble bombardert med dødelig stråling i tre dager. Legene ga henne 30 prosent sjanse til å overleve. Jeg ropte: "Gud, du må være sint på meg. Det finnes ingen annen forklaring. Hvor mye forventer du at jeg skal takle?"

Til slutt kjørte jeg ut på en øde vei helt alene - og i to timer skrek jeg til Gud: "Er det ingen ende på dette? Jeg gir deg alt av meg selv, hver dag. Men jo mer jeg søker deg, jo mer lidelse ser jeg."

Jeg vet også hvordan det er å bli slått av en Satans engel. Jeg har blitt alvorlig fristet og prøvet. Jeg har hatt fiender som har reist seg mot meg fra alle kanter. Jeg har blitt baktalt gjennom rykter, anklaget falskt, forkastet av venner. I disse mørke stundene falt jeg på mine knær og ropte: "Hvorfor Herre? Alt jeg vil ha er deg. Hvorfor tillater du Satan å plage meg? Hvor lenge må jeg kjempe med denne svakheten?" Men akkurat slik Gud ikke ga Paulus noen forklaring, så har han aldri noensinne besvart mine spørsmål.

Jeg tror at så snart vi er i himmelen, så vil Herren forklare alt for oss. Vi vil ha en evighet til å få besvart våre spørsmål på. Og når han en gang åpenbarer alt, så vil vi se at alt var del av en fullkommen plan - satt i scene av en kjærlig far som visste hva som måtte til for å få oss ned på våre knær og til å bevege oss videre sammen med ham.

Vi har ofte hørt nåde definert ganske enkelt som den ufortjente gunst og velsignelse fra Gud. Men jeg tror at nåde er mye mer enn dette. Etter min mening er nåde alt som Kristus er for oss i våre perioder med lidelse - kraft, makt, mildhet, barmhjertighet, kjærlighet - til å føre oss gjennom våre prøvelser.

Når jeg ser tilbake gjennom årene - år med store prøvelser, lidelse, fristelser og sorg - så kan jeg vitne om at Guds nåde har vært nok. Hans nåde førte Gwen igjennom. Og den førte også Debbie og Bonnie gjennom. I dag er min kone og mine døtre alle sunne og sterke - og det takker jeg Herren for.

Hans nåde har også ført meg igjennom. Og den holder også idag. Så engang i herligheten vil min far åpenbare for meg den vakre planen han hadde hele tiden. Han vil vise meg hvordan jeg fikk tålmodighet gjennom alle mine prøvelser; hvordan jeg lærte medlidenhet med andre; hvordan denne styrken ble gjort fullkommen gjennom min svakhet; hvordan jeg lærte om hans ytterste trofasthet mot meg; hvordan jeg forhåpentlig ble mer lik Jesus.

Vi kan fortsatt spørre hvorfor - men alt forblir et mysterium. Jeg er forberedt på å godta det inntil Jesus kommer og henter meg. Jeg ser ingen ende på mine prøvelser og lidelser. Jeg har hatt dem i over femti år nå, og de vil fortsette.

Men gjennom dem alle blir jeg fortsatt gitt et stadig økende mål av Kristi styrke. Faktisk har mine største åpenbaringer av hans herlighet kommet i mine tøffeste stunder. På samme vis vil Jesus utløse sitt største mål av kraft i deg i dine svakeste stunder.

Du kommer kanskje aldri til å forstå din smerte, depresjon og ubehag. Vi kommer kanskje aldri til å få vite hvorfor våre bønner om helbredelse ikke har blitt besvart. Men vi trenger ikke å vite hvorfor. Vår Gud har allerede svart oss: "Du har min nåde - og, mitt kjære barn, det er alt du trenger."

Download PDF