Livets elv | World Challenge

Livets elv

David WilkersonJanuary 13, 2003

Profeten Esekiel mottok et utrolig syn. Skriften sier at Guds hånd bar Esekiel til et veldig høyt fjell, hvor en mann åpenbarte seg for ham "som var som kobber å se til." (Esek. 40:3). Johannes beskriver et liknende syn av en mann som åpenbarte seg for ham på øya Patmos: "Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn." (Åp 1:15).

Mannen i begge disse to avsnittene er selvfølgelig ingen andre enn Kristus selv. Han førte Esekiel til døren i Guds hus hvor han gav profeten det utrolige synet. Det var en visjon om fremtiden til Guds folk og som åpenbarte hva Kristi legeme skulle bli til når tidenes ende nærmet seg. Esekiel skriver:

"Så førte han meg tilbake til husets inngang. Og se, det kom vann ut under husets dørterskel mot øst, for forsiden av huset vendte mot øst. Og vannet rant ned fra høyre siden av huset, sør for alteret.

Mannen gikk nå mot øst med en målesnor i hånden og målte tusen alen. Så lot han meg vade gjennom vannet, og det nådde meg til anklene. Igjen målte han tusen alen og lot meg vade gjennom vannet. Da nådde vannet meg til knærne. Igjen målte han tusen alen og lot meg vade gjennom vann som nådde til hoftene.

Så målte han igjen tusen alen. Da var det en elv som jeg ikke kunne vade igjennom. For vannet var så høyt at en måtte svømme der - det var en elv som ikke lot seg vade. Og han sa til meg: Har du sett det, menneskesønn? ....

På begge elvebreddene skal det vokse opp alle slags frukttrær. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke høre opp. Hver måned skal de bære ny frukt. For vannet til dem går ut fra helligdommen. Og deres frukt skal være til mat, og deres blad til legedom." (Esek 47:1, 3-6, 12).

Nå representerer bilder av vann i Bibelen nesten alltid Guds Ånd. Dette synet åpenbarer klart en mektig utgytelse av den Hellige Ånd i de siste dager. Synet var så mektig, så overveldende i omfang, at Esekiel ikke kunne forstå det. Gud stoppet faktisk Esekiel før synet var over og spurte: "Har du sett det? (47:6)

Gud spurte Esekiel i hovedsak: "Griper du størrelsen på det du ser? Er du i stand til å fatte den profetiske kraften i denne visjonen? Ser du hva dette stigende vannet taler om, hvordan det indikerer måten alle ting vil opphøre på? Fortell meg Esekiel, ser du i dette synet herligheten i Herrens komme? Jeg vet at denne åpenbaringen er fryktinngytende og ufattelig for deg. Men jeg vil ikke at du skal gå glipp av dens sanne betydning."

Når jeg på ny leser dette avsnittet så stoppet den Hellige Ånd meg i det samme verset hvor han stoppet Esekiel. Og han stilte meg det samme spørsmålet han stilte den gammeltestamentlige profeten: "David, forstår du at dette er en stor profeti, direkte fra Faderens trone? Fatter du hvordan den beskriver menigheten i disse siste tider? Griper du betydningen av den stigende elven?"

Synet må ha forbløffet Esekiel. Selv om Skriften ikke nevner dette spesielt, så er jeg overbevist om at profeten ikke forsto hva han så. Alle de Gamle Testamentes profeter hadde en begrenset visjon av Kristus. Jesus selv forteller oss: "Sannelig sier jeg dere: Mange profeter og rettferdige har lengtet etter å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og å høre det som dere hører, men fikk ikke høre det. Så hør da ..." (Matt 13:17-18).

Legg merke til disse siste tre ordene: "Så hør da ..." Kristus sier til oss: "Gå ikke glipp av dette. Vær sikre på at dere ser hva som blir åpenbart for dere."

Hva er det egentlig Herren åpenbarer i denne profetiske visjonen?

Her er det som ble vist Esekiel: I de siste dager vil Jesu Kristi kirke være herligere, mer seirende enn i hele dens historie. Herrens sanne legeme vil ikke bli svakt og stammende. Det kommer ikke til å minke i antall eller avta i kraft og herlighet. Og det vil glede seg over den mest fullkomne åpenbaring av Jesus som vi noensinne har kjent.

Esekiel skriver: "Det skal finnes fisk av forskjellig slag i stor mengde ..." (Esek 47:10). Forstår du det som blir sagt her? Det vil stige frem et legeme av troende som vil svømme i det stigende vannet i Herrens nærvær. Og hans nærvær blant sitt folk kommer til å øke inn til selve enden.

Sorgfull har jeg lagt merke til en forferdelig tendens blant visse kirker og kristne grupperinger i disse tider. Slike grupper begrenser sin visjon om Gud til sin egen gruppe, eller til og med til sitt eget geografiske område. Ofte er deres holding slik:

"Vi representerer det nye som Gud gjør. Det han gjør i disse siste tider kommer til å begynne akkurat her, i vår midte. Og det kommer til å flyte ut fra dette legemet. Så det er best dere kommer og slutter dere til oss, fordi det er vi som har visjonen. Vi er i sentrum av det nye som Gud gjør på jorden i denne tid. Og han bygger nettverk fra oss og videre utover ."

Denne holdningen er ikke bare egnet til å tjene selvet, men den begrenser også Gud. Det hindrer faktisk Gud i å bevege seg slik mange større kirkesamfunn har hindret Gud i århundrer. Disse gruppene gav det inntrykket at bare de alene representerer Guds bevegelse på jorden. Og nå gjentar historien seg tragisk nok.

Jeg ser faktisk en gammel, falsk læresetning som gjenoppstår i vår tid. Den sier ganske enkelt: "Gud har bare en menighet i en bestemt by eller område. Og det kan bare være en åndelig autoritet som hersker i det området." De som fremmer denne forferdelige læren utvelger apostler som skal "herske" over disse områdene. Jeg kjenner slike selvutnevnte apostler og profeter i New York City. De tror at de alene har autoritet over det åndelige territoriet her.

Men det finnes også enda en måte kirken er tilbøyelig til å begrense seg på selv i dag. Den har en tendens til å se tilbake på det første århundrets menighet og de opprinnelige apostlene, som om disse eldgamle troende hadde en bedre åpenbaring av hva Kristi legeme skulle være. Slike grupper øser all sin styrke, alle sine studier, energi og hengivenhet inn i å forsøke å imitere eller gjenvinne de metoder man hadde i den tidlige kirken.

Men Herren vil ikke nødvendigvis ha oss tilbake til den tidlige kirkens måter å gjøre ting på. Sannheten er at han har planlagt noe enda større for sitt folk i disse siste tider. Hvorfor skal vi vende tilbake til den lille vannstrømmen som var i den tidlige kirken, når han har gitt oss "vann til å svømme i" i dag?

Dette er det Gud viser oss i Esekiels syn av det stigende vannet:

"Mannen gikk nå mot øst med en målesnor i hånden og målte tusen alen. Så lot han meg vade gjennom vannet, og det nådde meg til anklene. Igjen målte han tusen alen og lot meg vade gjennom vannet. Da nådde vannet meg til knærne. Igjen målte han tusen alen og lot meg vade gjennom vann som nådde til hoftene." (Esek 47:3-4).

Esekiel taler her om en økning av den Hellige Ånd. I de siste dager vil det være et økende Guds nærvær blant hans folk.

Selve kilden og grunnlaget for denne elven er Korset. Vi ser et direkte bilde av dette i det følgende verset: "Men en av soldatene stakk et spyd inn i siden på ham, og straks kom det ut blod og vann." (Joh. 19:34).

Denne lille mengden med vann er det Esekiel så da synet åpnet seg opp for ham. Mens han tittet mot Guds hus, så han en liten vannstrøm som kom: " ... ut under husets dørterskel mot øst ...og vannet rant ned fra høyre siden av huset, sør for alteret ... og se, det vellet vann fram fra den høyre siden." (Esek 47:1-2).

Denne økende vannstrømmen er bildet på Pinsedag, da den Hellige Ånd ble gitt til disiplene. Sammen med denne Åndens gave, ble Kristi etterfølgere gitt et løfte om at det ville være en kilde av liv som vellet fram inne i dem. Og denne floden ville flyte ut over hele verden.

"Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham ..." (Joh. 7:38-39).

La meg spørre deg: har du grepet dette nå? Dersom denne elven med levende vann er den Hellige Ånd, så var Pinsedag, med all dens herlighet og manifestasjon av Guds nærvær bare begynnelsen på vannstrømmen. Strømmen av vann fra Guds hus ville bli større og større. Den ville utvide seg i bredde, dybde, volum, kraft og gjenopprettelsens herlighet. Kirkens historie beviser dette.

På Pinsedag - selve begynnelsen på de siste tider - annonserte Peter at dette vannet strømmet, akkurat slik Herren hadde lovet. På den tiden hadde Peter og de andre 120 disiplene bare vann til anklene. Den det steg fra det nivået i årene som fulgte.

I de første århundrene av kirkens eksistens ble Guds folk forfulgt. Men så, da keiser Konstantin kom til makten, åpnet han alle fengsler og saltgruver og slapp fri alle pastorer og troende som hadde vært i slaveri. Han erklærte også kristendommen som den offisielle religionen i keiserriket.

Men faktum er at gjennom disse årene med forfølgelse så vokste kirken mest. Det var da vannstrømmen begynte å øke. Disse hellige vokste meget i sin kunnskap og åpenbaring av Kristus. De kunne nyte å vasse i vann til knærne.

Martin Luther var enda et redskap som brakte Kristi legeme inn i en ny troens strøm. Vannet som strømmet gjennom Reformasjonen steg til hoftene på Guds folk, mens de vokste i en stadig større åpenbaring av Korset og fikk et dypere kjennskap til Kristi kraft og herlighet.

Jeg fryder meg når jeg ser for meg de dagene. Hvor vidunderlig det må ha vært omsider å få se mengdene av mennesker som ble døpt og som hadde fått en åpenbaring av frelse ved tro. Det må ha vært litt av et syn å være vitne til mengder av troende som var fylt av iver for Guds hus, løpe inn i katedralene for å rive ned avgudene og de utskårne bildene de en gang tilba. Nå kunne de selv kjenne gleden og livet i Guds strøm.

Dette er forutsagt i det synet som ble gitt Esekiel. Gud tok profeten med på en utrolig reise. Mens han bar på en målesnor skrittet Herren opp 1.000 alen, omkring 500 meter (1 GT alen er ca 50cm). På den avstanden begynte Herren og Esekiel å vasse i vannet. Strømmen nådde på dette punktet til anklene.

Esekiel vitner: "Så lot han meg vade gjennom vannet" (Esek. 47:3). Og Herren fortsatte bare å lede profeten videre, dypere og lengre ut i vannet. Etter enda 1.000 alen rakk vannet dem opp til knærne. Og det forsatte å stige.

Ser du hva som skjedde her? Esekiel vasset inn i fremtiden, like inn i vår tid. Kristne i dag lever i de siste 1.000 alen av elven i denne visjonen. Vi befinner oss i den aller siste oppmålingen av vannet. Og Esekiel sier at når han nådde kanten av dette målet, så var vannet for dypt for ham, for overveldende: "Da var det en elv som jeg ikke kunne vade igjennom. For vannet var så høyt at en måtte svømme der ..." (Esek. 47:5). Han fortalte i grunnen: "Vannet nådde meg over hodet."

Jeg kan bare forestille meg denne mannens undring da Herren spurte ham: "Esekiel, hva er dette vannet som har steget opp? Dersom denne elven bare handler om liv og oppstandelseskraft, hvem er de som vil være så velsignet å kunne svømme i en slik herlighet?"

Kanskje du har erfart Jesu nærvær i overflod. Det kan være at du er begeistret over din siste åpenbaring av ham. Men jeg sier deg, du har ikke sett noe sammenlignet med den økende herligheten som kommer til de rettferdige. Kristus kommer til å åpne våre øyne og komme tilsyne i vår midte på en underbar måte. Han vil åpenbare seg for oss, og øse ut over oss så mye av sitt liv som vi kan tåle uten at vi enda er i herliggjorte legemer.

Profeten Jesaja hadde et glimt av den samme elven som kom til syne i Esekiels visjon. Men Jesaja så enda mer. I følge profeten vil Guds folk i de siste dager kunne glede seg over sterk beskyttelse mot alle sataniske angrep:

"Ingen skute rodd med årer skal gå der, intet mektig krigsskip skal fare der." (Jes 33:21). Jesaja taler her om slavedrevne krigsskip. Han gir oss et bilde av fienden, djevelen når han prøver å iverksette et angrep mot alle som svømmer i de store vann. Og det er et bilde på den totale forvirring.

Satan bjeffer ordrer til sitt mannskap: "Skalk alle luker. Sett fulle seil. Heis bommen." Men ingenting virker. Han og hans demoniske sjømenn kan ikke engang få spent seilet for å sette sine krigsskip i bevegelse. Og i mellomtiden sitter alle de slavebundne roerne der i den ytterste forvirring.

Gud gjør det krystallklart for oss i disse bibelversene: hans levende vann er utenfor Satans rekkevidde. Som salmisten vitner: "La dem få skam og vanære, de som står meg etter livet! La dem som tenker ut ondt imot meg, vike tilbake med skam ...Må Herrens engel støte dem bort! ... Må Herrens engel forfølge dem!" (Sal 35:4-6).

"Det blir sunnhet og liv overalt hvor elven kommer." (Esek 47:9b).

Da Esekiel vendte tilbake til elvebredden, ble han stående forbløffet. Da han snudde seg og så tilbake, så han "en stor mengde trær" på begge sider av elven. Disse trærne hadde fått liv fra vannstrømmen. De bar løv som aldri visnet, og deres frukt brakte underbar helbredelse. Livet hadde sprunget frem overalt i disse kneisende, fruktfylte trærne.

Ja, denne Guds elv vil bringe liv over alt hvor den flyter. Men i disse siste dager kommer vi også til å se en tilsvarende dødens elv:

  • AIDS har blitt et hav av ødeleggelse i vår tid, et moderne Dødehav. Store folkemengder dør av denne forferdelige sykdommen.
  • Kjærligheten hos mange vil også dø i følge Jesus. "Kjærligheten skal bli kald hos de fleste." (Matt 24:12).
  • Paulus legger til at spottere vil komme, og spotte budskapet om Kristi snare gjenkomst. De vil slå i hjel andre helliges håpefulle forventning om hans tilsynekomst. Deres spott vil få moralen til å dø og synden til å være i overflod.
  • Falske profeter vil spre dødelige læresetninger. "Men onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre. De fører vill og farer selv vill." (2.Tim. 3:13). Selv nå har åndelig død spredt seg gjennom hele den frafalne kirke.

Men midt i all denne død og ødeleggelse som vi ser skje omkring oss hører jeg Herrens profeti tordne i min sjel: "Min elv kommer til å stige. Og alt vil leve der min elv strømmer frem."

Inntil bare noen få år siden, så den kinesiske kirke ut som om den holdt på å dø. Fienden hadde drevet de troende under jorden, og i mange år var det ingen meldinger som kom ut av dette landet som overhodet nevnte Guds verk der. Vestlige kristne visste ingenting om kirken i Kina hadde overlevd i det hele tatt.

Men takket være Gud så kunne ikke elven bli stanset. Den steg hele denne tiden da vi vestlige undret oss over lagnaden til våre kinesiske brødre og søstre. I dag vet vi at millioner av kristne i Kina svømmer i livets elv fra Gud. Som Herren har erklært: "Alt vil leve der min elv strømmer frem."

Denne elven flyter med flomstor styrke gjennom Øst-Europa. Hvem kunne for bare femten år siden forestille seg at den noensinne ville flyte fritt og uhindret i Romania, Ungarn, Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia, ja selv i festningsverket Russland? Livet i Kristus spretter opp i alle disse nasjonene, og i andre nasjoner over hele verden.

Etter terroristangrepene den 11. september 2001, var det mange New Yorkere som vurderte å flytte ut av byen. Men den Hellige Ånd har gravd en dyp brønn med levende vann her, og elven stiger høyere og høyere. Jesus åpenbarer sin hellighet fra den ene enden av denne massive byen til den andre.

Teaterdistriktet kan ikke holde Guds elv utenfor sitt territorium. Radikale homoseksuelle kan ikke holde den borte fra Greenwich Village. Aborttilhengerne kan ikke hindre den i å flyte inn i hjertet til fortvilte gravide mødre. Byens rådhus kan ikke sakne dens strøm. Rabbier og mullaer kan ikke holde elven ute av sine synagoger og templer. Elven stiger og stiger og alt blir levende der elven flyter.

La meg spørre deg: hva med din familie? Er det forvirring i din familie? Ser du døden fare omkring blant din kjære? Ser alt håpløst ut for deg? Klyng deg til dette løftet fra vår velsignede Herre: "De skal bli helbredet, og alt vil leve der elven kommer."

Jeg vet ikke hvordan Herren vil gjøre alt dette. Men dersom han sier at elven vil stige og bringe liv til alt den berører, så tror jeg ham. Gud kvittet seg tross alt med kommunismen - den mest overveldende globale bevegelse i det siste århundre - i Russland, Øst-Europa og Øst-Tyskland. Kan han ikke gjøre dette også?

De som blir stående utenfor denne vidunderlige vekkelsen vil det bli "utvinnet salt av ". "Men myrene og sumpene der skal ikke bli sunne. De skal bare være til å utvinne salt av." (Esek 47:11).

Esekiel beskriver gjørmepytter, fulle av skitt og mudder. Og når elven flyter over disse myrene, så blir de ikke helbredet. Til slutt vil elvene bare flyte forbi dem og etterlate dem så tørre at de til slutt vil bli til salt.

I det Gamle Testamente er salt et symbol på opprør og ufruktbarhet. Det saltet Esekiel beskriver her representerer de av Guds folk som har sterke følelser, men som ikke forandrer seg. Slike mennesker kan gråte over synd og død, men de adlyder ikke Guds Ord om å søke hans liv. De gjør løfter og beslutninger om å forandre seg, men de holder ikke ut i dem. Jesaja bekrefter dette når han skriver: "Men de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille, og bølgene skyller opp gjørme og mudder." (Jes 57:20).

Ta ikke feil. Disse menneskene bekjenner åpent at de er kristne. Og de har blitt overøst av formaninger fra gudfryktige mennesker. Den Hellige Ånd har loddet dybden i deres sjel og kalt på dem. Men de forblir uforandret. De har stått i hans elv av liv, men de har ikke tillatt den å berøre sitt innerste vesen.

Som et resultat så strømmer ikke Jesus liv frem fra dem. I stedet flyter fra deres indre en stadig strøm av sladder, falsk smiger, løgn og vrengebilder. Slike mennesker er ikke livgivere. Tvert om så er alt rundt dem berørt av strid og bitterhet. De vasser i selvmedlidenhet. De klager stadig på og stiller spørsmål ved Guds verk i andre. De bekjenner livet, men de er fulle av mudder og gjørme. De er åndelige narrer, som sprer død til alle rundt omkring seg.

I følge Peters ord har de blitt "vannløse brønner" (2.Pet. 2:17). Og ifølge Esekiel har en dødsdom blitt utstedt på dem: det skal bli "utvinnet salt" av dem. Dette er en ufruktbarhetens forbannelse, som forviser dem til et liv uten frukt, et liv der de vil bli fullstendig ubrukelige. Men allikevel står de fast i sitt opprør, full av ødeleggende stolthet.

Det tragiske er at Gud vil bøye livets elv slik at den flyter forbi dem. Tilslutt vil de bli blinde, og ufølsomme for den faren de har satt seg selv i. Og når den Hellige Ånd trekker seg tilbake fra dem, så vil de bli stående bedradde tilbake, og de roper "fred, fred" mens ødeleggelsen rammer overalt omkring dem.

Esekiel må ha sett på i vantro da han betraktet disse lommene av død. Han så livet springe frem på alle sider der elven fløt, mens disse lommene av død forble fruktløse og hvite av tørke.

Jeg spør deg, hvordan kan noen etterfølger av Kristus komme i en slik tilstand? Hvordan kan en tjener bli så tom, tørr og avsondret fra denne livgivende floden? Peter forklarer:

"De vandrer i kjødet. De er overmodige og egne. De står i mot all Gud-villet autoritet. Og de taler ondt om ting som de ikke vet noe om. De er blitt viklet inn i verdslige ting og er blitt beseiret av dem. Og de har vendt seg bort fra de hellige bud som en gang ble gitt dem." (Se 2.Pet. 2:10-21).

For meg er den tristeste del av denne tragedien at de fleste av disse tørre brønnene en gang var kilder med levende vann. En gang strømmet det helbredelse og velsignelse frem fra livene deres. Men nå spyr de ut bitterhet, hat og død.

Kjære hellige, jeg formaner deg: dersom du blir fanget inn av trassig bitterhet mens elven strømmer omkring deg på alle kanter, ikke tillatt deg selv å fortsette i denne tilstand. La i stedet Gud få fylle deg med sitt levende vann. Du er ikke klar over det, men en flod av åpenbaring om vår Herre er på vei. Og den vil ikke stanse for å prøve å tilfredsstille noe kjød.

Så forstår du omfanget av det synet som ble gitt til Esekiel? Det Gamle Testamentets profeter kunne ikke se det. Men gjennom hans Hellige Ånd har Gud gitt oss øyne til å se hans overvettes storhet med. Hør derfor: en strøm av liv er på vei!

Download PDF