Tjenesten 'å skue hans ansikt' | World Challenge

Tjenesten 'å skue hans ansikt'

David WilkersonMarch 17, 2003

Enhver kristen er kalt til tjeneste. Bibelen gjør dette helt klart for oss. Paulus skriver: "Derfor, da vi [alle] har denne tjenesten ..." (2.Kor. 4:1).

Men den oppfatning av tjenesten dagens kristne har er ikke særlig bibelsk. Vi ser ofte på tjeneste som noe bare ordinerte prester og misjonærer utfører. Vi tenker på kristne tjenere som noen som har gått på et teologisk seminar, som utfører vielser og begraver folk, som bygger kirker, leder møter og underviser i Bibelen. Vi ser alle på dem som åndelige doktorer som er ment til å lege sårene til de syke og sårede.

Men Gud ser ikke på tjenesten slik vi gjør det. De fleste av oss bedømmer kristen tjeneste etter dens størrelse eller effektivitet, på antallet gode gjerninger som blir utført. Men i Guds øyne er ikke spørsmålet hvor effektiv en tjeneste er, eller hvor mange mennesker som blir nådd.

Det er selvfølgelig mange kirkeledere som har gjort utrolige ting gjennom sine tjenester. Begavede menn og kvinner har bygd opp mega-kirker, grunnlagt institusjoner og skoler, og nådd skarer med evangeliet. Allikevel var det noen av disse begavede menneskene som utførte sine tjenester med svarte hjerter. Horkarer, ekteskapsbrytere, drukkenbolter, homoseksuelle - alle har de brukt sine gaver og sin intelligens til å oppnå mange ting i kirken.

Jeg takker Gud for enhver rettferdig tjener som har bygd og etablert en tjeneste gjennom gudfryktig arbeid. Fra perm til perm kaller Bibelen oss til å tjene gjennom å lindre smerten og dekke behovene til menneskeheten. Men problemet er at de fleste kristne ser på tjenesten som noe vi gjør, et arbeid som skal utføres - og ikke som noe vi er, eller er i ferd med å bli.

Paulus taler om en viss tjeneste som alle kristne er kalt til. Denne tjenesten krever ikke spesielle gaver eller talenter. Tvert om så skal den utføres av alle som er født på ny, både ledere og lekfolk. Denne tjenesten er faktisk enhver troendes første kall. Alle andre tiltak må flyte ut fra dette første. Ingen tjeneste kan behage Gud uten at den er født ut av dette første kallet.

Jeg taler om tjenesten 'å skue Kristi ansikt'. Paulus sier: "Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil" (2.Kor. 3:18).

Hva betyr det å se Herrens herlighet? Paulus taler her om hengiven, fokusert lovprisning. Det er tid som vi gir til Gud, og hvor vi bare ganske enkelt betrakter ham. Og apostelen legger raskt til: "Derfor, da vi har denne tjenesten ..." (4:1). Paulus gjør det klart at å skue Kristi ansikt er en tjeneste vi alle må hengi oss til.

Det greske ordet for å "se" i dette verset er et veldig sterkt uttrykk. Det antyder ikke å bare ta en titt, men å "feste blikket." Det betyr å beslutte: "Jeg vil ikke bevege meg fra denne stillingen. Før jeg gjør noe annet, før jeg prøver å oppnå en eneste ting, så må jeg være i Guds nærhet."

Mange kristne mistolker uttrykket: "se ... som i et speil" (3:18). De tenker på et speil, hvor Jesu ansikt blir reflektert tilbake til dem. Men det er ikke det Paulus mener her. Han taler om et intenst fokusert blikk, som om man stirrer alvorlig på noe gjennom et glass, for å prøve å se det tydeligere. Vi skal "feste blikket" på denne måten, fast besluttet på å se Guds herlighet i Kristi ansikt. Vi skal stengte oss inn i det aller helligste, oppslukt av én ting: å stirre så oppmerksomt, og ha et slik hengivent fellesskap, at vi blir forvandlet.

Hva skjer når en troende ser Kristi ansikt? Paulus skriver: "Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd." (2.Kor. 3:18).

Det greske ordet for "forvandlet" i dette verset er "metamorphose," som betyr forandret, transformert, forvandlet. Alle som regelmessig går inn i den aller helligste og som fester sitt blikk oppmerksomt på Kristus går gjennom en metamorfose. En forvandling finner sted. Denne personen blir stadig forvandlet til Kristi liknelse og karakter.

Kanskje du ofte kommer inn i Herrens nærvær. Men allikevel føler du ikke at du blir forvandlet når du tilbringer tid innelukket med ham. Jeg sier deg, du kan vite at en metamorfose finner sted. Noe skjer virkelig, fordi ingen kan stadig skue Kristi herlighet uten å bli forvandlet.

Legg merke til den siste setningen i Paulus' uttalelse: "... vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd." (3:18). Den Hellige Ånd gjør verket med å forvandle oss. Legg merke til verset som går foran dette: "Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet." (2.Kor. 3:17).

Ser du hva Paulus sier her? Han forteller oss: "Når du skuer Kristi ansikt, så er det frihet til å bli forvandlet." Ved å være i hans nærvær, så gir vi Ånden frihet til å regjere i våre liv, å gjøre med oss som han vil. Det er en underkastelseshandling som sier: "Herre, min vilje tilhører deg. Hva det enn er som må til, forvandle meg til Kristi bilde."

Det første vi legger merke til når vi skuer Herren er hvor lite Kristus-like vi er. Det har ingen betydning hvor rettferdig vi tror vi er. Ånden viser oss hvor langt borte fra Guds herlighet vi er, hvor selvavhengige vi er, og hvor mye vi strever i vårt eget kjød.

Men når vi sitter og stirrer på Kristus, så begynner et umiddelbart verk. Vi ser at han har oppnådd all rettferdighet for oss. Og vi trenger aldri å streve eller svette og trygle Gud om å bli hellig. Vi blir virkelig forvandlet - ikke på grunn av noe vi gjør, men ved Åndens verk. Den Hellige Ånd har begynt det herlige forvandlingens verk i oss.

Ikke alt blir oppnådd "ved pakten, ved hans Ånd." Vår del blir ganske enkelt å gå ofte inn i hans nærvær, feste vårt blikk på ham og forbli i hans nærhet. Og vi skal stole på ham som vår tros opphavsmann og fullender. Gjennom sin Ånd vil han uten opphold forvandle oss til selve Kristi liknelse.

Mange kristne bekjenner at de er fylt med den Hellige Ånd. Men jeg tror det finnes en prøve som bevitner om den Hellige Ånd regjerer i ditt liv. Prøven er denne: det vil være en gradvis vekst av Kristi karakter i deg.

Dersom Ånden er i full kontroll, så vil ikke denne veksten komme støtvis. Du vil ikke ha tilbakeslag eller trekke deg tilbake fra hans nærvær. I stedet vil du se en kontinuerlig forandring. Og veksten vil ikke bare komme gjennom kriser og prøvelser. Den vil pågå hele tiden, fordi forvandlingene som skjer ved den Hellige Ånd skjer uavbrutt. Det finnes ikke noe slikt som en stagnert vekst i den Hellige Ånd.

Men allikevel er det slik at forvandlingen primært kommer gjennom våre prøvelser og lidelser. Paulus sier: "Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor. 4:7). Du kan undres: hvordan kan våre skrøpelige kar inneholde og stadig manifestere herligheten i Kristi karakter? Spesielt når vi er under angrep?

Vi vet ikke hvordan Ånden vil forvandle oss. Vi vet ikke hvilke metoder han vil velge å bruke i våre liv. Men vi kan vite dette: enhver prøvelse og enhver lidelse er ment å skulle forårsake forvandling.

Da Gwen og jeg først fikk høre om vårt barnebarn Tiffany's dødelige hjernekreft, så trodde vi vår datter Debbie ville være et skrøpelig leirkar. Vi tenkte: "Hvordan vil hun kunne klare dette? Hun er så skjør." Men Debbie var en klippe gjennom det hele. Alle i vår familie så Guds kraft manifestert i henne.

Hvor fant Debbie sin styrke? I måneder hadde hun skuet Jesu ansikt gjennom de gudfryktige skriftene til Madame Guyon og Amy Carmichael. Debbie hadde fortalt meg da hun begynte å lese dem: "Pappa, jeg ønsker bare å lære Jesus bedre å kjenne."

Hun hadde tilbrakt disse månedene innelukket med Herren, og skuet hans ansikt. Og den Hellige Ånd hadde frembrakt forvandling som skinte ut til verden. Han hadde forvandlet henne. Vi så også denne samme styrken i Debbie's ektemann Roger. Deres tro, tillit og hvile i Jesus var en mektig tjeneste gjennom deres verste prøvelse.

Ingen i verden kan sette deg inn i tjenesten. Du kan få et diplom når du går ut fra presteseminaret, da kan være ordinert av en biskop, eller innsatt av et kirkesamfunn. Men Paulus åpenbarer den eneste kilde til ethvert sant kall til tjeneste: "Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten" (1.Tim. 1:12).

Hva mener Paulus her, når han sier at Jesus gjorde ham i stand og aktet ham tro? Tenk tilbake på apostelens omvendelse. Tre dager etter den begivenheten plasserte Kristus ham i tjenesten - og spesielt, lidelsens tjeneste: "For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg. 9:16).

Det er denne tjenesten Paulus hentyder til når han sier: "Derfor, da vi har denne tjenesten ..." 2.Kor.(4:1). Han fortsetter, og legger til: " ... i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet." (samme vers). Han taler om lidelsens tjeneste. Og han gjør det klart at det er en tjeneste vi alle har.

Paulus forteller oss at Jesus ga ham et løfte om denne tjenesten. Kristus forpliktet seg på å være trofast mot ham gjennom alle hans prøvelser. Det greske ordet for "gjorde" (i 1.Tim.1.12) betyr en stadig tilførsel av styrke. Paulus erklærer. "Jesus lovet å gi meg mer enn nok styrke på ferden. Han gjorde meg i stand til å forbli trofast i denne tjenesten. På grunn av ham vil jeg ikke bli svak eller gi opp. Jeg vil komme ut av det med et vitnesbyrd."

La meg spørre deg: hva så Paulus på som sitt primære kall i tjenesten? Var det hans overtalende forkynnelse? Hans grundige undervisning? Nei, etter hans eget utsagn var ikke Paulus noen veltalende forkynner. Han sa at han forkynte gjennom svakhet, i skjelving og frykt. Selv Peter sa at Paulus talte om ting som var vanskelige å forstå. (se 2.Pet. 3:15-16).

Men på denne tiden hadde Paulus allerede kastet tilside all sin verdslige opplæring og jordiske visdom. Han visste at hans tjeneste ikke var forkynnelse, eller å helbrede de syke, eller sin egen menneskelige intelligens. Paulus' tjeneste var å la Kristus lyse fram, et lys som var frembrakt i ham gjennom store lidelser. Den store apostelen hadde en utrolig virkning på sin samtid, og har stor innvirkning også på vår generasjon, på grunn av måten han møtte sine prøvelser på.

Paulus talte ofte om "Kristus i meg." Gjennom dette mente han, "Du ser et menneske stå foran deg. Men Gud har ledet meg gjennom store prøvelser, og disse lidelsene har frembrakt Kristi karakter i meg. Det er dette du ser skinne ut fra meg. Bare den trofaste Kristus, han som gjør oss skikket, kan frembringe dette i noens liv. Bare han kan gi sine tjenere en sang og et vitnesbyrd midt i enhver prøvelse."

Dette er hvordan Paulus oppsummerer sin tjeneste: "På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått. Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme." (2.Kor. 4:8-10).

Paulus var ikke overmenneskelig. Han hadde førstehånds kjennskap til betydningen av ordet fortvilelse. Han sto overfor vanskelige situasjoner og tider han aldri trodde han ville overleve. Han vitner: "For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel vi måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde. Vi regnet oss alt som dødsdømte, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, han som oppvekker de døde. Han fridde oss og frir oss fra så svær en dødsfare, og vi har det håp til ham at han også heretter vil fri oss." (2.Kor. 1:8-10).

Forstår du det Paulus sier? Han forteller oss: "Vi er nedtynget, hinsides all menneskelig styrke. Og vi var ute av stand til å forstå det. Vi trodde at alt var over."

Dette var den mest prøvede tid i Paulus' liv. Han stirret døden i øynene. Men i samme øyeblikk husket Paulus på sin tjeneste og sitt kall. Han minnet seg selv på: "Hele verden holder øye med meg. Jeg har forkynt mange ganger om Guds kraft til å bevare sine tjenere. Nå ser alle etter om jeg tror nettopp det."

Paulus reiste seg en gang til for å legge ned sitt liv: "Leve eller dø, jeg tilhører Herren! Jeg stoler på Gud som oppvekker de døde."

Etterpå forteller Paulus den korintiske menigheten: "Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt." (2.Kor. 1:11).

Jeg kan ikke si dette sterkt nok: vi kan aldri ta lett på det med å be for våre brødre og søstre i nød. Paulus sa at korinternes bønner var en gave til ham. De var mer dyrebare enn penger, enn trøstens ord, enn til og med kjærlighetens gode gjerninger.

Vår familie kjenner til slik takknemlighet for andres bønner. I tretti dager lå vår datterdatter Tiffany døende i vårt hjem. Det var den mest prøvelsesfulle tid i våre liv. Vi forsto meningen med Paulus' vitnesbyrd: plutselige vanskeligheter hadde kommet over oss, og vi ble presset hinsides alle grenser, stående overfor en prøvelse som vi menneskelig talt ikke kunne forstå.

I den siste time, da Tiffany trakk sitt siste sukk, samlet vi oss rundt sengen hennes, holdt hverandre i hendene og sang: "Gud er så god." I disse øyeblikkene følte vi kraften i bønnene til Guds hellige. De var like følbare for oss som de hendene vi klynget oss til.

Vår familie kan frimodig vitne om at vi ble omsluttet av bønnene til dem som løftet oss opp. Og lik Paulus kan vi si til alle som bad: "Dere hjalp oss så mye ved å be for oss. Dere ga oss gaven som hjalp oss å herliggjøre Gud i vår største prøvelses stund. Vi ble ikke knust av vår prøvelse. Vi kom igjennom den."

Jeg er overbevist om at Paulus beskrev vår tid da han skrev til Timoteus: "Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus ... Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.

For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste." (2.Tim. 4:1-5).

Paulus fortalte Timoteus: "Mennesker vil være så overgitt til sine lyster at de ikke vil tåle sunn lære. Men fortsett med å forkynne Ordet. Formaning er nødvendig. Så irettesett de ulydige, og forman alle til å gjøre godt."

Vi må fortsette med kraftfull forkynnelse, sunn lære og gudfryktig formaning. Men snart vil ikke verden ønske å høre mer av det. Menneskeheten vil bli så besatt av fornøyelser og begjær at de vil fullstendig overse kirken. Forkynnelse og læresetninger vil ikke ha noen innvirkning på et bedøvet samfunn.

Jeg tror faktisk at vi allerede har kommet til dette punktet i verden. Den nominelle kirke har blitt oversett som fullstendig irrelevant. Den har ikke lenger innvirkning på noen nasjon, eller i mange tilfeller heller ikke på enkeltmennesker. Jeg spør deg, hvilken tjeneste vil kunne nå en verden som har blitt slått med fullstendig vanvidd?

Takk Gud for at det fortsatt finnes en tjeneste som taler til ateister, muslimer, vantro av alle slag. Det er utstrålingen av Kristus gjennom dype, harde lidelser i livene til de troende. I århundrer har dette vært det mest kraftfulle av alle vitnesbyrd om Guds folk. Troende har blitt rystet og skaket av sykdom, forfølgelse og lidelse av alle slag. Og gjennom det hele, det var utstrålingen av Kristi karakter som berørte menneskene rundt dem.

Se nøye på Paulus' formaninger i dette avsnittet:

  • "Men vær du edru i alle ting. Lid ondt ..." (2.Tim. 4:5). Han sier. "En verden av ikke-troende betrakter deg. Så vær forsiktig med hvordan du reagerer i prøvelsens stunder. Ikke tillatt dine prøvelser å knuse deg til en klynkende, troløs klagebøtte. Da vil du føre i miskreditt hvert ord du noen gang har sagt om Guds trofasthet."
  • "... gjør en evangelists gjerning. (4:5). Da jeg var en ung pastor så forsto jeg ikke hvorfor jeg ikke ganske enkelt kunne gå gjennom korridorene på et sykehus, be i tro, og se troens mirakler finne sted. Jeg tenkte: "Hvilket vitnesbyrd det måtte være. Enhver tviler ville bli overbevist om han så pasienter stå opp av sengene sine."

Siden har jeg lært at dette sannsynligvis ikke ville være den mest effektive evangelisering. Tenk over det. Hvem har størst innvirkning på dem rundt seg: den smilende, sunne kristne som går inn på en ikke-troendes rom og forkynner, formaner og presenterer den sunne lære? Eller den ydmyke kristne over gangen som restitueres etter en dobbel brystkreftoperasjon? Denne kvinnen er aldri uten smerte. Men hun har ingen frykt. Hun smiler til sykepleierne, lyser opp rommet med sin indre fred. Selv den mest kyniske, vantro lege er nysgjerrig på denne fredfulle kvinnen. Han ser at hun lider, allikevel tiltrekkes han av henne, fordi han ønsker å kjenne kilden til hennes fred.

Jeg ønsker ikke å nedvurdere sykehustjenesten. Det er et høyt kall, og et livsviktig arbeide som ethvert legeme av troende må påta seg. Men jeg kan fortelle deg førstehånds hva som hadde størst innvirkning i vårt hjem i løpet av Tiffany's siste dager. En håndverker kom og gikk i vårt hus i denne perioden. Han visste at vår datterdatter var i ferd med å dø. Etter tre uker fortalte han sin kone: "Det er noe med disse menneskene. Jeg ser at de gråter til tider, men jeg kan ikke forstå den freden de har. Jeg må finne ut av det." Ingen hadde vitnet for denne mannen. Han så ganske enkelt Kristi Ånd stråle ut fra vår lidende familie.

  • " ...fullfør din tjeneste." (2.Tim 4:5). Det greske ordet for "fullfør" i dette verset betyr fullstendig sikker, helt ut forberedt. Paulus sier i hovedsak: "Vær forberedt før din prøvelse plutselig kommer over deg. Vær sikker på at du er godt utrustet, full av åndelige ressurser, så din lampe ikke går tom for olje."

Jeg ser mange kristne som i dag faller i fra hverandre i løpet av sine prøvelser. Harde lidelser fører dem inn i panikk. Og når du lytter til deres jammerlige spørsmål og protester, så vil du tro at de aldri hadde kjent Gud. Faktum er at de har bare kjent Jesus som troens opphavsmann, og ikke som den trofaste fullender. Disse menneskene har ikke blitt forvandlet gjennom sine prøvelser. I stedet har de blitt forkrøplet, i ånd og karakter.

En forvandling skjer i alle våre liv. Sannheten er at vi blir forvandlet av det som opptar oss. Vi blir lik de tingene som opptar våre tanker. Vår karakter blir påvirket av og preget av det som har grep om våre hjerter.

Tenk bare på det homoseksuelle livet. Jeg har sett en gradvis degenerering av karakter i mange homoseksuelle jeg har kjent, etter hvert som de fortsetter sin livsstil. Det er dramatiske forandringer i deres ansiktsuttrykk, deres stemmer, deres oppførsel og manerer. Og det er en stadig økning av deres dristighet i forhold til synd.

For to år siden sverget flere hundre homoseksuelle i New York City at de aldri ville marsjere i "Gay Pride Parade" (de stolte homsers opptog) ned Femte Aveny. De hevdet: "Vi er ikke enige i å være utstillingsfigurer angående vår seksualitet. Vi vil aldri gjøre noe slikt." Men i fjor ledet en stor gruppe av de samme mennene opptoget, halvnakne.

Se på de forandringer som kommer av pornografien. Noen menn starter med bilder av nakne kvinner og ender opp med å vikle seg inn i barnepornografi. Gifte menn kan ikke få nok til å tilfredsstille sine lyster gjennom porno, så de starter ekteskapelige sidesprang. De sverget at de ville dø for sine barn, men nå er de villige til å forlate sine familier uten noen skam eller anger. Hvor rask deres karakter går i oppløsning. De har bli forvandlet til andre mennesker.

Jeg takker Gud for enhver som mater sitt sinn og sin sjel med åndelige ting. Slike tjenere har festet sine øyne på det som er rent og hellig. De holder sitt blikk festet på Kristus, og tilbringer kvalitetstid med å lovprise ham og bygge seg selv opp i troen. Den Hellige Ånd er i virksomhet i disse hellige, og forvandler stadig deres karakter mer lik Kristus.

Bare disse troende vil være rede for den vanskelige, eksplosive lidelsen som vil komme over verden. Late, slappe og bønneløse kristne vil oppleve at deres hjerte svikter dem eller at de bryter sammen. De vil bli knust av sin frykt, fordi de ikke har den Hellige Ånd i virksomhet i seg til å forvandle seg. Når vanskelige tider kommer vil de ganske enkelt ikke makte det.

Dersom du gjennomgår en brennende lidelse akkurat nå, så kan du være sikker på at du har blitt plassert "i tjenesten" av Herren selv. Så vær forsiktig så du ikke krenker ditt kall med å bli forvandlet til en klagende, snufsende kujon. Her er Paulus' siste ord om saken:

"Vi vil ikke i noe gi mennesker grunn til anstøt, for at ikke tjenesten skal kunne lastes. I alt viser vi oss som Guds tjenere: i stor tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst, under slag, i fengsler ... Som sørgende, men alltid glade. Som fattige som likevel gjør mange rike." (2.Kor. 6:3-5, 10).

Hvordan "gjør vi mange rike"? Ved å utstråle Kristi håp midt ut fra våre lidelser. Vi tilbyr sanne rikdommer når vi får andre til å spørre: "Hva er hans hemmelighet? Hvordan kan han gjennomleve denne prøvelsen? Hvor finner han slik fred?"

Begynn med å forberede ditt hjerte akkurat nå. Fyll ditt forrådshus med ressurser ved å bli alene med Jesus og feste ditt blikk på ham. Da vil du være rede for alt som måtte komme. Det er vår tjeneste i disse siste dager.

Download PDF