Å Friste Herren!

"For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet. Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet. De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus."

"Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen. Men disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det. Heller ikke må dere bli avgudsdyrkere slik som noen av dem. Som det er skrevet: Folket satte seg ned for å ete og drikke, og de stod opp for å leke."

"Heller ikke må vi drive hor, slik noen av dem drev hor, og på én dag falt tjuetre tusen. La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble ødelagt av slanger. Knurr heller ikke, slik noen av dem knurret, og ble drept av ødeleggeren."

"Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til. Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!" (1Kor 10:1-12).

Hvem var folket som Paulus beskriver i dette avsnittet - de tusener som "falt på én dag", massene som ble "ødelagt av slanger", og de andre som "ble drept av ødeleggeren"? Disse var ikke moabitter eller kana'aneere, filistere eller noen av de andre hedningefolk som omga Israel. Nei, Paulus taler her om troende - folk etter Guds egen utvelgelse!

Disse menneskene hadde vært vitne til utrolige mirakler. De hadde blitt matet med åndelig mat på overnaturlige måter. De hadde drukket åndelig vann fra en klippe som Paulus sier var Kristus selv. De ble godt opplært og tatt godt vare på. Likevel sier Paulus at mange av disse samme menneskene ble fortært av Guds brennende vrede og ødelagt av slanger.

Apostelen forteller oss i vers 5 at disse Israelittene i den grad mishaget Gud at han "slo dem ned" i ørkenen. Det hebraiske ordet som er brukt her betyr: "Han kastet dem ut av sin hånd, spredte dem til jorden som støv."

Hva betyr dette? Det var Herren som fortalte Israel: "Jeg vil ikke godta dette fra dere! Dersom dere var uskyldige - dersom dere ikke hadde vært godt opplært, eller ikke hadde mottatt åndelig føde fra min hånd, eller ikke hadde sett beviser på min herlighet - da ville jeg ta meg av dere. Men på tross av mine mange velsignelser, så har dere valgt begjæret og avgudene. Derfor vil jeg nå spre dere. Jeg kaster dere fullstendig ut av min hånd!"

Hvordan kunne dette ha seg? Hvorfor ville Herren handle så strengt med sitt folk etter at de hadde hatt så mange fordeler fra hans hånd?

Ifølge Paulus døde 23,000 av dem som en følge av hor og avgudsdyrkelse. Og andre ble ødelagt på grunn av sin mumling og klaging. Og tilslutt ble andre igjen drept av giftige slangebitt. Hva gjorde denne siste gruppen for å utstede sin egen dødsattest? Paulus forteller oss veldig tydelig i vers 9: De fristet Kristus! "La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde ...." (vers 9).

Vi kan forstå hvorfor Gud ville handle så strengt med horkarer, avgudsdyrkere og klagere. Men jeg ønsker å fokusere på denne spesielle synden å friste Kristus. Hva mener Paulus når han sier "friste Herren"?

Det apostelen henviser til her er en episode i 2. Mosebok 17. Israelittene hadde nettopp opplevd miraklet med mannaen - en hvit kjeks som inneholdt all næringen de trengte for å holde dem oppe. Denne "lille, runde tingen" kom til syne hver dag på marken midt iblant dem. Folket tjente eller fortjente ikke denne overnaturlige maten, Herren ga det til dem ved sin nåde alene. Alt de trengte å gjøre var å samle den inn.

Men nå var de uten vann. De hadde kommet til et sted som het Mara, hvor vannet var for bittert til å drikke. Enda engang var de i krise og sto overfor enda en prøve. Gud hadde mettet deres hunger, men ikke slukket deres tørst!

Umiddelbart begynte folket å skjenne på sin leder Moses. De anklaget ham for å være en hjerteløs løgner som hadde ledet dem ut i ødemarken for å ødelegge dem. De snakket til og med om å steine ham.

Du kan undres - hvorfor prøver Gud alltid sitt folk på denne måten? Hvorfor står vi ofte overfor den ene prøven etter den andre i livet? Og hvorfor ser våre prøver bare ut til å øke i intensitet og styrke?

Den prøven som Gud førte over Israel ble virkelig mer intens. Når det skjedde at folket ikke lærte en spesiell lekse den første gangen, bragte Herren en enda større prøve over dem. Og når de ikke lærte det den gangen, bragte han enda en prøve, og i tillegg intensiverte han den. Nå unnlot de å stole på Gud ved Maras vann - noe som betød at en enda større trosprøve ventet dem!

Når vi leser Paulus' avsnitt idag formoder de fleste av oss: "Gud prøvde å meisle bort Israels karaktersvakheter. Han ønsket å skjære bort det som ikke var likt ham selv - å avsløre deres svakheter, så de kunne bli mer Kristus-like."

Det er sant. Men likevel var dette bare en del av det Gud gjorde i Israel. Vi er ikke klar over at vår Herre er ute etter så mye mer når han fører oss inn i krisesituasjoner. Ofte gjør han dette fordi han ønsker at vi skal lære noe viktig om ham selv!

Tenk over det: Bibelen sier at vi er Guds utvalgte folk, konger og prester for ham. Akkurat som folket gjorde under den Gamle Pakt så holder vi gjestebud med hans manna, som er hans ord. Vi drikker av den samme Klippe som er Kristus. Og vi nyter bedre løfter og en bedre pakt. Vi har blitt utfridd fra fangenskapet, har krysset vårt eget Røde Hav. Og vi har sett på mens Gud har ødelagt de sataniske maktene som engang holdt oss fanget.

Men, på samme måte som Israel tviler også vi på Gud, og knurrer og klager mot ham, på tross av alle hans velsignelser mot oss. Vi vender oss til avguder og lyster. Og vi frister ham, akkurat slik Israelittene gjorde. Kort sagt, vi har ikke lært våre lekser.

Idag fører Herren oss ofte til et sted lik Mara, hvor vannet er bittert. Og med en gang vi er der, står også vi overfor en uslukket tørst, nagende spørsmål og store tvilstanker.

Du kan protestere: "Nei - du kan ikke sammenligne meg med disse avgudsdyrkende, horaktige israelittene! Moses selv sa at de var hardhjertede - et stivnakket folk som hadde hang til frafall. Jeg er ikke slik i det hele tatt. Jeg vil ha Herren. Du kan ikke si at jeg er lik dem!"

Men de stakkars israelittene gjenkjente ikke disse tingene om seg selv. Det gikk ikke opp for dem hva som var i deres hjerter, før prøvelsens tid kom. Og jeg tror det samme er sant om Guds folk i dag. Profeten Jeremia skriver: "Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?" (Jer. 17:9).

Du må huske på - dette er de samme folkene som senere ville skjelve foran Herren ved Sinaifjellet etter å ha hørt hans bud. De ville svare kvikt: "Alt Gud har sagt, det vil vi gjøre. Vi vil adlyde ethvert bud!"

Og Israelittene mente oppriktig hvert ord de sa. De var full av frykt for Herren, og de var overbevist om at de ikke ville svikte i å ære hans ord. Men de hadde ingen anelse om hva som var i deres egne hjerter. I virkeligheten var de åndelig konkurs!

Dere skjønner, Israel levde på erfaringene til sin pastor og lærer, Moses. De hadde ingen egen tro. Og når Gud fjernet Moses fra deres midte så var de frafalne før førti dager var gått!

Det samme skjer med mange kristne idag. Når de hører Guds ord forkynt, så forplikter de seg ivrig på å adlyde det med hele sitt hjerte. Men i virkeligheten så lever de på noen annens erfaring. De fôrer seg med undervisningskassetter, seminarer, sine pastorers åpenbaringer - og de har ingen egen dypere erfaring med Kristus.

Kjære, du kan ikke få Guds sanne åpenbaring fra noen annen. En predikant kan oppgløde og inspirere deg, og du kan kanskje lære å deklamere bibelske læresetninger. Men innen du har din egen erfaring med Jesus og utvikler en relasjon til ham, så kan du ikke kjenne ham. Hans ord må arbeide sin vei inn i ditt hjerte, inntil det blir en levende erfaring!

Disiplene hadde heller ingen anelse om hva som bodde i deres hjerter - men Jesus visste. Og han førte dem til et prøvelsens sted som avslørte alt. Han ba de tolv om å gå ombord i en båt og legge over sjøen, mens han visste at de snart ville bli omgitt av en storm.

Nå trodde disse mennene at de var betrodde etterfølgere av mesteren. Tross alt så hadde de sett tusener av mennesker bli matet med bare en håndfull fisk og noen brødstykker. Så da de steg ombord i båten tenkte de muligens at de aldri ville tvile på Jesus igjen.

Men, det er en ting å se mirakler bli utført i din pastors liv, og noe ganske annet å erfare det selv. Nå, da vinden begynte å blåse og bølgene steg høyere, kom disiplenes prøve. Snart var båten fylt med vann, og mennene begynte å øse så fort de kunne. Men på noen få minutter visste de at båten deres kom til å synke.

Hør på det som steg opp av disse mennenes hjerter i deres prøvelses stund: "Herre, bryr du deg ikke om at vi holder på å dø? Vi synker! Hjelp oss Jesus. Er ikke du Gud? Bryr du deg ikke om oss?"

Jesu egne disipler fristet ham! Faktisk så talte de nesten de samme ordene til Jesus som israelittene hadde talt til Moses: " .... de fristet Herren og sa: Er Herren iblant oss eller ikke?" (2. Mos. 17:7).

Likevel visste Jesus hele tiden hva han gjorde. Han kunne ha befalt vinden og bølgene til å legge seg lenge før de gjorde. Slik makt hadde han alltid. Men istedet tillot han disiplene sine å bli prøvet - i en bokstavelig liv-eller-død situasjon!

Å friste Herren begynner når Gud tillater en livskrise å intensivere seg. Hvorfor gjør han dette? Hva er han ute etter? Vår Herre tillater dette å skje slik at han kan nå tak i de siste røttene av vår vantro! Hans Ånd går inn i hvert eneste kammer i våre hjerter, og leter frem de mest fordømte ting - stolthet, selvforsynthet, og ellers alt som hindrer hans fylde i oss.

Salmisten skriver om Israels synd: "De fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde slik mat som de hadde lyst på." (Sal. 78:18). Den hebraiske betydning av denne setningen indikerer at israelittene ble "prøvet utover sin tålegrense." Dette betyr at de ikke hadde noen menneskelige midler igjen til å klare seg selv. Og når de kom til et slikt sted, så trodde de at Gud hadde forlatt dem, blitt taus og ute av syne.

Kort fortalt så er det dette som er å friste Gud. Det skjer når hans utvalgte, velsignede blir plassert i prøvelsens ild - og deres krise blir mer og mer intens inntil frykt griper tak i deres hjerter, og plutselig roper de ut: "Herre, hvor er du? Hvor er min utfrielse? Hvorfor er du ikke på scenen? Er du med meg eller ikke?"

Det er umulig for en ufrelst person å friste Herren. En slik person anerkjenner ikke Gud på noe område av sitt liv. For ham er alt som skjer enten flaks eller uflaks. Bare de som er nærmest Herren kan friste ham - de som har sett hans kraft, smakt hans barmhjertighet og nåde og blitt kalt til å vandre i tro.

Selv den rettferdige Johannes Døperen sto overfor den slags prøvelse som kan lede til å friste Gud. Da han satt i fengsel må han ha undret seg på hvor Gud var i hans situasjon. Ord hadde kommet tilbake til ham om alle de vidunderlige ting som Jesus gjorde - helbredet folk, utførte mirakler, trakk folkemengdene som engang hadde flokket seg rundt Johannes. Og nå satt han her alene og ventet på henrettelsen.

Johannes visste at han måtte avta slik at Jesus kunne vokse. Men nå krysset tanken hans sinn: "Avta, ja - men døden? Hvorfor må jeg dø dersom Jesus virkelig er Gud? Dersom han utfører alle disse undere for andre, hvorfor kan han ikke utfri meg? Herre, dette er alt for mye å utholde!" (Husk, Kristus hadde ennå ikke fjernet dødens brodd.)

De siste ordene Jesus sendte til Johannes var utrolig viktige: "Og salig er den som ikke tar anstøt av meg." (Matt. 11:6). Kristus fortalte denne gudfryktige tjener: "Ikke ta anstøt av meg, Johannes. Du vet at jeg bare gjør det jeg ser og hører fra faderen. Han har en plan med alt dette, og han er verdig å stole på. Dersom han ønsket at jeg skulle komme og løslate deg, så vet du at jeg hadde vært der på et øyeblikk. Du kan hvile forsikret om at hva det enn er som kommer etter dette, så vil det bli til hans ære. Og det vil bety evig herlighet for deg!

"Du utholder din siste prøvelse, Johannes. Ikke la tvilen frarøve deg troen! Hvil istedet i faderens kjærlighet og trofasthet mot deg. Du blir ikke dømt. Tvert om så blir du storlig æret i hans øyne. Bare stå fast!"

Jeg tror Johannes holdt ut. Da han til slutt ble halshogget av Herodes gikk han hjem til herligheten full av tro og ære!

De hadde sviktet i å stole på Gud ved vannene i Mara, så Gud intensiverte deres prøve ved Refidim, " .... Der hadde folket ikke vann å drikke." (2. Mos. 17:1).

Du må forstå, det var ingen liten krise Israel sto overfor nå. Et menneske kan gå i ukesvis uten å spise, men bare noen få dager uten vann. Og nå da Israel kom til Refidim, var det ikke noe vann i sikte. Snart gråt barna og familiene ble utmattet av tørst. Det var en kritisk situasjon.

Men Moses forsto Herrens veier - og han visste akkurat hva som skjedde med Israel. Det gikk opp for ham at Gud tillot folket å bli strukket utover tålegrensen. Hvorfor? Han ønsket at de skulle kaste seg selv helt inn under hans omsorg. Han lengtet etter å se dem reise seg opp i tro og si: "Gud kan!"

Skriften forteller oss at "(Moses) kalte stedet Massa og Meriba, fordi Israels barn trettet med ham, og fordi de fristet Herren og sa: Er Herren iblant oss eller ikke?" (vers 7).

Ordene "Massa" og "Meriba" betyr begge det samme: "et sted med trengsel og prøvelse." Moses løp gjennom leiren og ropte: "Dette er Massa - en prøvelse, en test! Det er ikke slutten. Gud har ikke forlatt oss. Så ikke gi etter. Fortsett å holde ut! Herren ser etter tro, ønsker å få vite hva som er i våre hjerter. Han vet hvordan han skal møte våre behov. Han ønsker bare at vi skal stole på ham om å gjøre et nytt mirakel!"

Du kjenner resten av historien. Tragisk nok så stolte ikke Israel på Herren. Så Gud befalte Moses å ta opp staven sin, gå til Horeb og slå på en viss klippe der. Da Moses slo på klippen kom vann strømmende ut for å slukke Israels tørst. Herren beviste enda en gang at han var med sitt folk - på tross av deres vantro!

Jeg spør deg - hvordan fristet Israel Herren i dette avsnittet? Var det deres sinne mot Moses - deres ønske om å drepe Guds profet? Var det i deres forferdelige knurring? Eller var det i deres avgudsdyrkende utukt?

Ingen av disse tingene var selve saken. Her er hvordan Israel fristet Gud: " .... de fristet Herren og sa: Er Herren iblant oss eller ikke?" (vers 7).

Gud hadde hatt dette vannet på lager hele tiden. Han kunne ha gitt det til Israel ved deres første stikk av tørst. Men istedet ventet han. Hans hjerte lengtet etter at hans spesielle, utvalgte folk skulle gjenkjenne hans kjærlighet til dem og kaste seg inn i hans trofaste armer. Men enda engang sviktet de!

Så Gud prøvde dem igjen - denne gangen ved å tillate dem å sulte. Moses sa senere: " .... Herren din Gud har ført deg .... for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte ....." (5. Mos. 8:2-3).

Her var en annen trosprøve. Ville Israel bevare sine tomme mager og vente på at Gud skulle sende dem brød? Ville de oppmuntre hverandre til å tro og si: "Gud åpnet det Røde Hav for oss. Og han gjorde det bitre vannet ved Mara søtt. Vi vet at han er trofast mot sitt ord. Så, Herre - vi stoler på at du skal gi oss mat. Om vi lever eller dør, så er vi dine!"

Det er alt Gud ventet på å få høre!

Det har ingen betydning hvor mange år vi har vandret med Herren, hvor mange timer vi har vært i bønn, eller hvor mye bibelkunnskap vi har tilegnet oss. Dersom Gud ser noe i oss som ikke er tro - et område vi ikke har stolt på at han skal gi oss kraft til å overvinne - så vil han ta oss til "Massa." Han vil sette oss i en situasjon som er menneskelig umulig - og vi vil bli prøvet overmåte!

For eksempel kan du oppriktig tro at du har et elskende hjerte overfor alle dine brødre og søstre i Kristus. "Herren har gitt meg kjærlighet til alle," vitner du. Men Jesus vet at du har et problem på ett område: du går i taket når noen rakker ned på din kjærlighet eller godhet. Når dette skjer bærer du en stadig smerte i deg, enda du stadig sier at du elsker den personen.

Hvordan får Gud tak på den slags hykleri i deg? Han fører deg til et prøvelsens sted. Han tillater at en ufordragelig, rett-opp-i-ansiktet kristen kommer over deg! Plutselig finner du deg selv mens du roper ut i bønn: "Herre, hvorfor førte du den personen inn i mitt liv? Han er en torn i mitt kjød! Jeg har prøvd å tjene deg trofast - men alt jeg får i gjengjeld er denne utskjellingen!"

Herren har deg ved Massa! Han prøver å ta tak i noe i deg. Han ønsker at du skal være i stand til å reise deg midt i din situasjon og rope: "Jeg vet at min Gud er med meg. Mine steg er ledet av ham. Han vil føre meg gjennom all min smerte og kval!"

Her er et annet eksempel: Du er et utvalgt redskap for Herren - drikker av hans levende vann, har festmåltid på hans ord og vitner om mektige utfrielser i ditt liv. Men det gjenstår i deg ett område hvor synden regjerer. Du har fremdeles en siste, altopplukende synd - en ond vane, lidenskap eller begjær.

Du hater denne synden. Du har gitt løfte etter løfte til Gud om å skjerpe deg, men du har aldri seiret over den. Du har grått over din vane, og tigget Gud om å utfri deg. Du har slukt bøker og kassetter for å prøve å finne en nøkkel til friheten. Men du har aldri funnet et svar. Og i årevis har du levet i frykt for å bli avslørt.

Kjære, du kommer til å havne ved Massa - i ditt livs prøvelse! Snakker om intensitet: hele helvete vil bryte løs i din situasjon. Herren vil tillate deg å bli fristet av djevelen, og plutselig vil du bli overmannet av din lyst. Satan vil forsøke å sikte deg som hvete!

Du vil tro at du har det svarteste hjertet i verden. Du vil tro at du er overgitt til din synd. Og du vil ende opp på trynet, helt sjokkert, mens du roper ut: "Herre, hva skjer? Hvor har alt dette begjæret kommet fra? Jeg blir fristet mer nå enn da jeg første gang begynte å søke utfrielse. Jeg er i ferd med å tape terreng!"

Tvil vil oversvømme ditt sinn. Du vil undres: "Hvordan kan Gud virkelig tillate dette i mitt liv? Det har pågått i årevis. Hvordan kunne han gi meg alle disse løftene, og allikevel ikke være trofast mot sitt ord? Er han med meg eller ikke?"

" .... jeg prøvde deg ved Meriba-vannene." (Sal. 81:8).

Kjære, Gud ønsker at du skal vite at han kunne ha utfridd deg ved lyden av ditt første rop. Faktum er at hele tiden mens du har grått, strevet og prøvd å finne en vei ut, så har han hatt makt til å kaste enhver ond ting ut av deg.

"Men hvorfor har han ikke gjort det?" spør du. "straffer han meg? Hvorfor har han latt meg utstå en slik kamp?"

Mens du tar Israels krise i betraktning kan du bli fristet til å si: "Gud, forventer du ikke for mye av disse folkene? De er redde, og med rette. Tross alt kan ingen leve uten vann. Hvordan kan det ha seg at de frister deg, når de kun roper ut fra sine behov?"

Men du må huske på - disse folkene hadde blitt godt forsørget og godt opplært, innhyllet i tegn, under og mirakler. De var ikke åndelige nybegynnere. Og de manglet ikke en omsorgfull hyrde. Hver dag hadde de en synlig, beskyttende sky som bevis på at Guds nærvær var med dem. Og hver natt hadde de en betryggende glød av ild på himmelen. Hver morgen fant de manna på marken, trofast sendt fra himmelen. Gud hadde forsørget Israel med alt de trengte for å bygge sin tro!

Vår Herre driver ikke med småprat når han advarer: "Uten tro kan dere ikke behage meg. Dere må i sannhet tro at JEG ER - og at jeg alltid vil belønne tro. Derfor forventer jeg at mine velfødde, godt opplærte barn skal stole på meg!"

Hva med den prøven du har stått overfor? Hva ønsker Gud av deg i din prøvelses tid?

Han ønsker at du skal tro på hans ord - hans løfter! Han ønsker at du fullt ut skal stole på at han er med deg i din kamp. Det betyr ingenting om hele helvete kommer mot deg. Hans nærvær vil aldri fjerne seg fra deg, selv midt i din frykt og dine tårer. Ingen djevelens pil - intet kraftig angrep på deg - vil ødelegge deg. Din far har allerede en plan om utfrielse på plass for deg!

Han venter bare på at du skal klamre deg til ham i blind tillit. Han ønsker at du skal være i stand til å stå overfor dine mest voldsomme fristelser og si: "Det kan være at jeg ikke forstår dette - men jeg vet at min Herre ikke vil forlate meg. Levende eller død, synkende eller svømmende, stoler jeg på at han skal føre meg igjennom!"

Din kamp vil ende først når du stoler helt og fullt på Herren, og tror at han er med deg i kraft og kjærlighet. Så legg bort enhver tanke om at Gud har oversett deg eller lukket sine øyne for dine omstendigheter. Det er å friste ham - å sette ham på en prøve for å bevise hans trofasthet. Enda han har bevist den mange, mange ganger!

Kjære hellige, du trenger ikke å frykte slangen. Paulus avslutter avsnittet med et løfte: "Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den." (1. Kor. 10:13).

Gud sier til deg: "Du går ikke under, jeg er med deg gjennom alt dette! Dersom du bare søker mitt åsyn og stoler på meg, så vil jeg føre deg igjennom. Jeg vil gjøre deg istand til å stå stille og tåle hva det enn er som måtte komme - fordi jeg alltid er med deg!"