Å Holde Hviledagen Hellig

Jeg er en gammeldags predikant som tror på å helligholde hviledagen. Og en årsak til min overbevisning er at jeg ble oppdratt i en predikants hjem, hvor hviledagen ble helligholdt på en religiøs måte.

Hviledagen begynte for oss da vi barna ble vekket tidlig søndag morgen for å tilbringe en hel dag i kirken. Først kom søndag morgen i kirken, fulgt av middag. Og etter middag måtte vi alle ta en lur enten vi ville det eller ikke. (Noen ganger virket dette helt forferdelig. Vi måtte legge oss ned nettopp da vi var så full av liv!)

Etter at vi sto opp fra vår middagslur, fikk vi lov til litt stille lesning eller kanskje lytte til litt evangelisk musikk. Så, på søndag kveld, gikk vi alle i kirken igjen. Og etter at vi kom hjem gikk vi rett til sengs.

Dette var en typisk sabbat i mine oppvekstår. Og hver søndag, hele dagen igjennom, måtte vi avstå fra å gjøre noe livlig, slik som å spille fotball eller å tumle vilt omkring. Vi fikk ikke engang bruke saks til å klippe papir til skolearbeid. Våre foreldre minnet oss stadig på: "Dette er Herrens dag, og det er en hviledag." Og slik holdt vi den hellig.

I de dager var "lukkelover" i kraft. Dette betød at ingen forretninger fikk lov til å være i virksomhet på søndag unntatt livsviktige, slike som sykehus eller bensinstasjoner. Veldig få butikker var åpne i det hele tatt. Faktisk var det slik, at om en butikkeier åpnet butikken av en eller annen grunn, så ville folk hviske: "Den mannen har forlatt sin religion!" Selv den den mest forherdede synder tenkte ikke engang på å kjøpe noe på søndag.

For ett århunde siden forkynte den store evangelisten D.L. Moody et flammende budskap hvor han beklaget enhver form for helligdagsbrudd. Moodys preken fordømte kjærester som syklet rundt på toseters sykler på søndag ettermiddager. Han ropte også ut mot mennesker som leste aviser på søndag. Han talte til og med hardt om kvinner som spradet rundt i flotte kjoler og store, iøynefallende hatter på søndagen. Han advarte dem alle: "Dere bryter sabbaten. Alt dere gjør er et utslag av stolthet og arroganse mot Guds hellige ordning!"

For kristne som lever i dag kan alt dette høres ekstremt ut. Men faktum er at Moody satte ord på de dype følelsene og holdningene fra en mengde troende på den tiden. Søndagen var Herrens dag - og den var ikke ment til fornøyelser eller selvforherligelse. Det var en dag for å tilbe Herren og til å hvile fra alle andre aktiviteter.

I dag derimot, har ikke søndagen som sabbat lenger noen betydning for en mengde kristne. På en hvilken som helst fredag, kan man se millioner av troende på vei til familiens krypinn - en hytte på fjellet, et hus på landet, ei koie ved en innsjø. For dem er søndag en eneste stor lekedag - en tid satt tilside for båtliv, svømming, skiløping, fjellturer eller teltturer.

Du kan undres - er all denne aktiviteten ganske enkelt et brudd med den strenge loviskheten? Er det i virkeligheten bra at vi har gjort sabbaten til en åndelig overholdelse, i stedet for kun en ytre, lovisk lydighet? Kan dette til og med være et tegn på åndelig modenhet?

Herren ga ære til sin hviledag gjennom hele det Gamle Testamente. I et avsnitt sier Moses: " .... Herren har gitt dere sabbaten ...." (2M 16:29). Med andre ord var sabbaten ment å være en gave fra Gud til mennesket. Og den hadde en hellig hensikt.

Du skjønner, ordet "sabbat" betyr bokstavelig "å holde opp," eller "å stoppe med det du holder på med." Og når det fjerde bud forteller oss: "Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!" (2M 20:8), så beskriver det lydigheten på denne måten:

"Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid .... For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den." (2M 20:9-11)

For den historiske israelitt betydde "sabbat" å legge ned praktisk talt alle handlinger. Men i 4. Mos. 15 leser vi at en viss israelitt tok lett på dette budet. Han ble tatt utenfor leiren i ferd med å samle ved på sabbaten.

Men da folket førte ham til Moses, var ikke Israels leder sikker på hvordan han skulle straffe mannen. Enhver israelitt visste at Gud hadde befalt sitt folk om å holde sabbaten hellig. Men det var ingen klare retningslinjer for hvordan man skulle straffe noen som brøt det budet.

Mens Moses grunnet på hva han skulle gjøre, ga Herren ham dette utrolige ordet: "Da sa Herren til Moses: Mannen skal dø, hele menigheten skal steine ham utenfor leiren." (4M 15:35).

Nå har agnostikere brukt dette avsnittet for å spotte Guds rettferdighet. De sier: "Dette er et tydelig bilde på akkurat hvor grusom Gud er. Han vil steine noen til døde bare for å plukke opp noen kjepper på sabbaten!"

Nei! Det er en forvrengning av betydningen av dette avsnittet. I virkeligheten lærte Gud sitt folk at hans lover er rettferdige, og at de alltid har menneskets beste interesse i sikte. Gud sa: "Jeg gir dere prinsipper som skal løfte livets byrder av dere. Men dersom dere fortsetter å bryte disse prinsippene, så vil dere brenne ut. Og tilslutt vil dere bryte ned hver trevl i deres samfunn!"

Guds ord gjør det klart at sabbatsloven var en evig pakt, som aldri skulle brytes: "Og Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt." (2M 31:16).

Du tenker kanskje: "Men dette høres ut som om vi skal vende tilbake til lovisk overholdelse av sabbaten. Sa ikke Jesus at sabbaten var laget for mennesket, og ikke mennesket for sabbaten? Og 'arbeidet' ikke han og hans disipler på søndag, og plukket aks fra åkeren som de åt?"

Sant nok - Jesus spiste, reiste og til og med helbredet på sabbaten. Faktisk var Fariseernes største anklage mot ham at han var en "sabbatsbryter."

Allikevel må jeg innrømme - jeg har fremdeles stor respekt for sabbaten som en dag for pålagt hvile. For meg er søndag fremdeles en hellig dag. Og jeg tror Gud ærer dem som gir dagen til ham, for å holde den hellig.

Nei, jeg kommer ikke til å gå inn på en diskusjon hvorvidt lørdag er den faktiske sabbaten, siden den juridisk sett er ukens syvende dag. Den enkle grunnen til at kristne ser på søndagen som sabbat er fordi det er dagen da Jesus oppsto fra de døde.

(Lukas bekrefter at søndag var sabbatspraksis blant de tidlige kristne: "På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus holdt da samtaler med dem .... " (Apg 20:7). Også Paulus uttaler i 1. Kor. 16:2 at de troende møttes den første dag i uken.)

Men, når jeg har sagt alt dette, hva betyr det å helligholde hviledagen? Hva forlanger Gud av oss når vi skal holde dette fjerde budet? Dersom det ikke bare er et spørsmål om lovisk lydighet, men snarere er en åndelig overholdelse, hva må vi da gjøre?

Hver sabbat marsjerte lange rader med dyr - muldyr, esler, kameler - inn og ut av Jerusalem, og fraktet handelsvarer med forretninger for øye. Denne praksisen var så vanlig at sabbaten snart ble identifisert med byrdebæring.

Guds profeter fikk hjertesorg av synet: Horder av kjøpere og selgere, som stuet sammen sine tung lastede dyr, kom og gikk i full ringeakt for Guds bud. Byfolket forlot sine hjem for å handle, og kom så hjem bærende store bører på ryggen. Og bygdefolket kom inn gjennom byportene bærende på alle sine håndverk og varer til markedet. Alle Guds barn bar tunge byrder på Herrens sabbat!

Da Jeremia skuet denne scenen en sabbat, kom den Hellige Ånd kraftig over ham. Og plutselig stoppet profeten all trafikken med et høyt rop:

"Så sier Herren: Ta dere i vare så sant dere har livet kjært! Bær ikke noen byrde og før ikke noen byrde inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen! Dere skal ikke bære noen byrde ut av deres hus og ikke gjøre noe arbeid på sabbatsdagen. Men dere skal holde sabbatsdagen hellig, som jeg befalte deres fedre." (Jer 17:21-22).

Jeg ser for meg en enorm trafikk-kork, med langer køer av muldyr og esler som skryter, da Jeremia profeterte: "Dette er sabbaten - og ifølge Guds ord er det ikke tillatt for dere å bære noen byrde. Dere kan ikke bære noe til eller fra hjemmene deres uten å bryte loven. Det er en helliget dag - og dere synder!"

Kjære, lik alle gammeltestamentlige historier gir også denne oss en lekse i disse siste dager. Jeg tror virkelig den inneholder et livsforvandlende budskap til oss, dersom vi har øyne å se og ører å høre det med.

Her er det jeg tror Gud ønsker å fortelle oss om hans hellige sabbat:

"Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett, han blir ikke utmattet ...." (Jes 40:28).

Bibelen gjør det klart: Gud sover aldri. Skriften sier at hans arm er aldri for kort til å hjelpe oss, hans ører aldri lukket for våre rop. Så når 1. Mos. forteller at Gud "hvilte", så betyr ikke det at han ganske enkelt satte seg ned og tok fri i tjuefire timer fordi han var trett.

Som jeg nevnte i begynnelsen betyr "sabbat" å "holde opp" eller "slutte." Jeg tror at selv om Herren hadde hele sin skapelse fullstendig på plass etter seks dager, så kunne han ikke hvile - fordi hans verk ikke var virkelig ferdig. Ja, han kunne betrakte sin storslåtte skapelse - solen, planetene, jorden med dens måne, stjernene, galaksene så vel som det levende bilde av ham selv, mennesket. Men Gud kunne fremdeles ikke si: "Det er godt." Hvorfor ikke?

Faktum er at Guds skapelse -så perfekt den enn så ut - kunne svikte. Og det fordi midt i det hele var mennesket - en skapning skapt til å leve i uskyldighet og herlighet, men som også hadde potensiale til å synde etter sin frie vilje. Sagt ganske enkelt, mennesket hadde potensiale til å føre ødeleggelse over Guds verk.

Så Herren kunne ikke hvile før han hadde tenkt ut en plan for å frelse sin skapning dersom den skulle svikte. Han visste at dersom mennesket sviktet, og syndet med fri vilje, så ville mennesket ikke være i stand til å bære den tunge byrden av sin synd; han ville ganke enkelt bryte sammen i desperasjon. Og så, i sin fullkomne forutviten, laget Gud en plan om frelse - kronen på hans skaperverk.

Her var planen: Dersom den første Adam sviktet ville Gud frembringe en andre Adam - sin egen sønn. Og han ville skjenke ham all sin egen makt over skapningen. Gud kunne si: "Ingenting kan ødelegge min skapning nå! Når menn og kvinner blir nedlesset av sine egne synder, så trenger de ikke å bære byrden - fordi jeg vil gi dem en byrdebærer!"

Av denne grunn ble Jesus født av faderen - for å bære enhver byrde som ble ført over menneskeheten av synden. David så virkelig Herren som byrdebæreren for hele menneskeheten: "Kast på Herren det som tynger deg, han skal holde deg oppe. Han skal aldri i evighet la den rettferdige rokkes." (Sal 55:23). Og David erkjenner sitt eget behov for en byrdebærer: "For mine misgjerninger stiger over mitt hode, de er som en stor byrde, de er altfor tunge for meg." (Sal 38:5).

Nei, Jesu komme til jorden var ikke etterpåklokskap. Han ble født av faderen helt fra begynnelsen, som kronen på alt hans skaperverk. Og på det tidpunktet tok Gud - lik en arkitekt som satte siste strek på sitt prosjekt - et blikk på sitt verk, og tok et steg tilbake. Det var endelig fullført. Nå kunne han hvile fra sitt skaperverk!

Dette er grunnen til at Jesus ropte ut fra korset: "Det er fullbragt!" Han sa: "Far, den forløsende plan du la den gang du skapte mennesket er nå gjennomført. Alt er nå fullført!"

Gud hvilte i det øyeblikk han fastsatte nådens dag - det vil si, Kristi dag - som den syvende dagen i sitt skaperverk. De seks forutgående dagene var virkelig arbeidsdager - og representerer hele historien før korset. Men i dag er troens dag. Og siden tidspunktet for Kristi oppstandelse har vi levd i Guds hviledag - den hellige sabbaten!

Når Guds ord taler om hvile, så inkluderer det fysisk hvile. Men Herrens hellige hvile begynner i sjelen: "Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk." (Heb 4:9). Hva er denne hvilen? Det er avleggelsen av alle syndebyrder på Kristus!

Jesus selv sier: "Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!" (Matt 11:28). Han sier: "I tro må dere gå inn i faderens sabbatshvile. Dere må nekte å bære deres byrder til og fra deres hjem lenger, og i stedet legge dem alle på meg. Jeg er Herre over sabbaten. Og jeg er den eneste som kan bære deres byrder!"

Jeg spør deg - hvorfor er det så mange kristne som avslår Jesu tilbud? Jeg tror at om Jeremia levde i dag, så ville han bli målløs over alle de kristne som fortsetter å bære sine egne byrder av synd og kamp mot fristelser. Han ville sannsynligvis rope ut:

"Hvorfor bærer dere alle disse byrdene på en slik herlig sabbat? Sa ikke Jesus til dere slik jeg sa til Israel: 'Bær ingen byrde inn i ditt hus'? Så hvorfor fortsetter du å bære rundt på en slik byrde? Dere skal ikke bære noen byrde på sabbaten - for det er en hellig dag for Herren!"

Poenget her er at sabbat betyr at vi skal slutte med våre egne gjerninger - vårt strev i menneskelig styrke - for å fortjene Guds frelse: "Dere skal ikke bære noen byrde ut av deres hus og ikke gjøre noe arbeid på sabbatsdagen. Men dere skal holde sabbatsdagen hellig, som jeg befalte deres fedre." (Jer 17:22).

Her er hemmeligheten til hvordan vi skal helligholde sabbaten. Vi skal legge alle våre byrder over på Jesus, og stole på at hans Hellige Ånd skal gi oss styrke for livet. Det er riktig - vi ærer sabbaten ved å legge ned alt selvstrev i forsøket på å kjempe oss vei gjennom synd og fristelse.

Dette er et bud vi skal overholde ikke bare på søndag - men hver dag!

"Men hvis dere hører på meg, sier Herren, så dere ikke lar noen byrde komme gjennom portene i denne byen på sabbatsdagen, men holder sabbatsdagen hellig og ikke gjør noe arbeid på den dagen,

Da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, dra inn gjennom portene i denne byen på vogner og hester, de selv og deres fyrster, Judas menn og Jerusalems innbyggere. Da skal denne byen bli stående til evig tid" (Jer 17:24-25).

Nå vet vi at Kristus er Davids ætt. Og vi vet at han sitter som konge på Davids trone. Men hvem er de konger og fyrster som Jeremia beskriver her - Jerusalems innbyggere som rir på hester og kjører i vogner?

Vi er disse menneskene! Og vi er blitt gitt et utrolig løfte her: Ved å komme med alle våre byrder til byrdebæreren vil vi leve i fred for alltid. Hans plan for oss er at vi skal leve fri fra alt slaveri!

Jesu befaling om å legge alle våre byrder på ham er faktisk ikke et valg. Vi skal gjøre det på grunn av vår tillit til ham. Bare når vi tillater ham å bære våre byrder vil han virkelig bli konge og herre i våre liv:

"Men dersom dere ikke hører mitt ord om å holde sabbatsdagen hellig og om ikke å bære noen byrde inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da vil jeg tenne ild på portene, og den skal fortære Jerusalems palasser og ikke slokne." (vers 27).

Profeten sier: "Dersom dere ikke vil adlyde Guds bud om å slutte å bære deres byrder på hans sabbat, så vil det ende med at de fortærer dere! Dere vil tilbringe all deres tid med å snakke om deres smerte, påkjenninger og sorg. En brann vil brenne i dere, og den vil ikke slokne. Og til slutt vil dere bli ødelagt - fordi dere bar deres egne byrder!"

Tragisk nok så beskriver dette mange troende i dag. Noen kan knapt sove om natten, fordi de aldri slutter å tenke på sine problemer. De går igjennom sakene påny og påny i sine tanker og undres: "Hvor var det jeg gjorde feil? Og hvordan kan jeg gjøre det godt igjen?"

Når de våkner opp går tankene med en gang til deres byrder. De kommer på én når de står i dusjen .... så en annen når de kler på seg .... så en annen ved frokost bordet. Tilslutt, når de endelig går ut gjennom døren er de så nedlesset av byrder at de ikke engang klarer å smile. De er lik esler - nedlesset, aldri har de fred, og sleper sine byrder fra sted til sted.

Mange slike kristne kjenner ikke engang til en times hvile i Kristus. Hvilket utrolig fattig vitnesbyrd! De forteller verden at Kristus ikke har noen kraft til å befri oss fra våre byrder!

Du kan si til deg selv: "Her, Herre - ta alle mine tanker og bekymringer. Jeg legger dem alle på deg. Jeg ønsker ikke å bære dem en dag til!"

Allikevel er ikke dette så lett som det kan høres ut for. Å legge ned dine byrder krever drastisk handling. Det krever en kraftig besluttsomhetshandling - og en type kirurgi som bare den Hellige Ånd kan utføre.

Vi ser dette illustrert i Nehemias bok. På den tiden hadde israelittene trofast og flittig bygd opp igjen Jerusalems murer. Men med en gang murene var tilbake på plass, overså folket fullstendig overholdelsen av sabbaten. Hver uke passerte lange rekker av nedlessede dyr gjennom Jerusalems porter, på vei til og fra markedet med alle slags varer.

Lik Jeremia ble Nehemia sint da han så all denne aktiviteten finne sted på sabbaten. Han skriver:

"Ved samme tid så jeg i Juda noen som trådte vinpressene om natten og førte hjem kornbånd og lesste dem på eslene, og likeså vin, druer, fikener og alle slags varer. Og de førte det til Jerusalem på sabbatsdagen. Jeg advarte dem den dagen de solgte disse matvarene." (Neh 13:15).

Profeten advarte folket om å legge ned alle sine byrder og ære Guds sabbat. Men de ville ikke lytte. Så Nehemia tok et trinn videre i sin anmodning: "Da gikk jeg i rette med stormennene i Juda og sa til dem: Hva er det for en ond gjerning dere gjør? Dere vanhelliger sabbatsdagen!" (Neh 13:17). Han sa: "Jeg skjente på dem, prekte til dem og advarte dem. Men ingenting hjalp!"

Til slutt fikk Nehemia nok. Han visste at folket trengte åndelig kirurgi. Så han tok i bruk drastiske virkemidler:

"Så snart det ble mørkt i Jerusalems porter før sabbaten, befalte jeg at dørene skulle lukkes, og at de ikke skulle åpnes igjen før etter sabbaten. Jeg satte noen av mine tjenere på vakt ved portene slik at ingen varer kunne føres inn på sabbatsdagen." (Neh 13:19).

Nehemia satte skiltvakter ved portene. Men selv dét avskrekket ikke det byrdebærende folket! De slo leir ute hele natten igjennom, og bar rundt på sine byrder mens de ventet på at portene skulle åpnes: "Kjøpmennene og de som solgte alle slags varer, overnattet da utenfor Jerusalem både én og to ganger." (Neh 13:20).

Kjære, dine byrder vil alltid slå leir utenfor ditt sinn - og venter på en mulighet til å hoppe tilbake igjen. Du kan legge dem ned om natten. Men om morgenen vil de være der - de samme gamle bekymringer og tanker - og venter på at du skal ta dem opp. Ingen preken kan kaste dem ut, og ingen advarsel kan drive dem bort.

Så hva gjorde Nehemia for å få slutt på all byrdebæringen? Han sier: "Da advarte jeg dem og sa til dem: Hvorfor overnatter dere foran muren? Gjør dere det én gang til, så legger jeg hånd på dere! Fra den tid kom de ikke mer på sabbaten." (Neh 13:21).

Da Nehemia kom til slutten på sin tåleevne, så truet han med makt. Og kjære, det er akkurat dét vi må gjøre, for å holde alle byrdene utenfor våre tankers porter! Lik profeten må vi rope ut fra vår sjel: "Dette er ikke Guds måte! Jeg lever i sabbatshvilens tid - men min sjel har alt annet enn hvile. Alle mine plager og bekymringer kommer og går som det behager dem. Jeg må ta herredømme over disse byrdene, for enhver pris!"

Lik Nehemia må vi tale til våre bekymringer og tanker - å henvende oss direkte til dem, i Guds språk: "Dere kan ikke slite meg ut lenger - fordi jeg har en byrdebærer! Jesus har lovet å løfte alt av meg. Og jeg kaster dere ut akkurat nå, i hans dyrebare navn!

"Jeg lukker mitt sinns porter for dere. Dere har ikke lenger adgang. Og dersom dere kommer tilbake for å plage meg, så binder jeg dere sammen og kaster dere ut i det ytterste mørke!"

Skriften sier: " .... kom de ikke mer på sabbaten" (vers 21). Kjære, dersom vi forblir trofaste med å legge ned våre byrder, så vil de "ikke komme mer på sabbaten." Og det vil være bevis nok på at vi virkelig lever fri fra alle tunge byrder!

Så sier Nehemia at: " .... dørene skulle lukkes, og at de ikke skulle åpnes igjen før etter sabbaten ...." (vers 19). Hva betyr denne siste setningen - "etter sabbaten"? Det betyr "himmelen" - vårt endelige hjem! Du skjønner, Guds hviledag kaller oss til å leve alle våre dager fri fra frykt, engstelse og bekymring - å vandre i Ånden, uten flere tunge byrder - helt til Jesus kommer og henter oss hjem!

Jeg spør deg - holder du hviledagen i ditt liv akkurat nå? Eller bryter du sabbaten? Kjære hellige, sannheten er, du har ingen rett til å bære en eneste byrde lenger.

Be med meg nå: "Jesus, i tro skyver jeg alle disse bekymringene og byrdene ut av mitt sinn. Jeg ønsker ikke å finne meg i dem lenger. Her Herre - ta min økonomiske byrde, mitt sorgfulle hjerte, min fysiske smerte, min fristelse. De er alle dine. Dette er din hviledag - og jeg vil holde ditt bud!"