Å vandre i Guds Herlighet

Jeg tror at det bare er en eneste ting som kan holde oss gående i de vanskelige tidene som kommer, og det er en forståelse av Guds herlighet. Nå kan dette høres ut som et høytravende og fjernt begrep for deg, et som vi helst overlater til teologene. Men jeg er overbevist om at emnet Guds herlighet har en veldig jordnær, praktisk verdi for enhver sann troende. Ved å gripe det, så låser vi opp døren til et seierende liv!

Jeg har allerede oppdaget to viktige sannheter i mitt studium av dette emnet.

1. Guds herlighet er en åpenbaring av vår Herres natur og vesen.

Du kan kanskje erindre fra Det Gamle Testamentet at Moses fikk et virkelig glimt av Guds herlighet. Før det, hadde Herren utsendt Moses uten noen annen forklaring om Seg selv enn ordene: "JEG ER." Men Moses ønsket å vite noe mere om Gud. Så han bønnfalt Ham: "Herre, vis meg Din herlighet." (2. Mos. 33.18)

Gud svarte ved å ta Moses tilside og sette ham i en kløft i fjellet. Så, sier skriften, åpenbarte Han seg for Moses i all sin herlighet: "Herren gikk forbi hans ansikt og ropte: Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd." (2. Mos. 34:6-7).

Jeg tror at dette avsnittet er av absolutt vesentlig betydning for vår forståelse av hvem vår Herre er. Ofte når vi tenker på Guds herlighet, så tenker vi på Hans majestet og prakt, Hans makt og herredømme, eller på noen uttrykk Hans folk gir, slik som hengiven tilbedelse. Alt slikt kan være et resultat av å se Guds herlighet. Men det er ikke denne herlighet Han ønsker vi skal kjenne Ham ved.

Den måten Gud ønsker at vi skal kjenne Hans herlighet på, er gjennom åpenbaringen av Hans store kjærlighet mot menneskeheten. Og det er akkurat det Han åpenbarte for Moses: "Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd." (2. Mos. 34:6-7).

Herren venter alltid på å vise oss sin kjærlighet ved å tilgi oss, overøse oss med sin nåde for å føre oss tilbake til Seg selv.

2. Åpenbaringen av Guds herlighet har kraftig virkning på dem som mottar den og ber om å få en forståelse av den.

Fram til dette tidspunkt hadde Moses sett på Herren som vredens og lovens Gud. Han skalv av redsel i Herrens nærvær når han ba, ropte ut til Ham og bønnfalte Ham på Israels vegne. Dette hadde vært grunnlaget for hans ansikt-til-ansikt fellesskap med Herren.

Men nå, ved det første synet av Guds herlighet, var ikke Moses lenger full av frykt for Herren. Istedet ble han beveget til tilbedelse: "Og Moses bøyde seg straks til jorden og tilbad," (v. 8). Han så at Gud var ikke bare torden, lyn og gjennomtrengende basuner som hadde fått ham til å krympe seg i frykt. Tvert imot, Gud var kjærlighet og Hans natur var godhet og ømhjertet nåde!

Ser du den utrolige sannheten Skriften viser oss her? Sann tilbedelse stiger opp fra hjerter som er blitt overveldet av en visjon av Guds ufortjente kjærlighet mot oss. Det er basert på åpenbaringen om at Gud gir oss av Seg selv, av sin godhet, sin nåde, sin villighet til å tilgi. Så dersom vi skal tilbe Gud både i ånd og sannhet, så må vår tilbedelse være basert på denne veldige sannheten om Ham.

Så snart vi mottar en åpenbaring av Guds herlighet, kan vår tilbedelse virkelig ikke annet enn å endre seg. Hvorfor? Fordi, å se Hans herlighet forandrer måten vi lever på! Det vil ha innvirkning på vårt ansiktsuttrykk og vår atferd, forandrer oss fra "herlighet til herlighet," og gjør oss mere lik Ham. Hver ny åpenbaring av Hans kjærlighet og nåde fører overnaturlig forandring med seg.

Jeg er overbevist om at dette er den eneste måten varig forandring skjer på. Det kommer ikke fra å delta på "hvordan-gjøre-det" seminarer, eller ved å høre på berømte talere, eller ved å ta til seg "selv-forbedrings" budskaper fra bøker eller kassetter. Nei det kommer av å ha hatt en åpenbaring av Gud, punktum! Og Gud har allerede gitt oss denne åpenbaringen av Seg selv i 2. Mos. 34.

Å se Guds herlighet forvandler også vårt forhold til andre. Paulus forteller menigheten i Efesus: "Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!" (Ef. 4:32).

La meg nå tale til deg om det å vandre i Guds herlighet.

Mange kristne snakker om intimt fellesskap med Herren, å vandre med Ham, kjenne Ham, ha samfunn med Ham. Men vi kan ikke ha sann omgang med Gud uten at vi mottar den fulle åpenbaringen av Hans kjærlighet, nåde og barmhjertighet i våre hjerter.

Fellesskap med Gud består av to ting:

1. Å motta Faderens kjærlighet, og
2. å elske Ham tilbake.

Du kan tilbringe timer hver dag i bønn, og fortelle Gud hvor mye du elsker Ham, men det er ikke fellesskap. Dersom du ikke har mottatt Hans kjærlighet, så har du ikke hatt fellesskap med Ham. Du kan ganske enkelt ikke ha fortrolighet med Herren uten at du er trygg i Hans kjærlighet til deg.

Salmisten oppmuntrer oss til å "gå inn gjennom hans porter med takkesang, inn i hans forgårder med lovsang." (Sal. 100:4). Hva er grunnen til slik lovprisning og takk? Og hvorfor blir vi gitt en slik sterk invitasjon? Det er fordi vi blir vist hva slags Gud vi skal komme til: "For Herren er god, hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt." (vers 5.)

Jeg vet at når jeg kommer til min Herre, så kommer jeg ikke til en hard, streng, krevende far. Han venter ikke på meg med et sint ansiktsuttrykk, og venter på å slå meg på ryggen med en stokk. Han følger ikke etter meg for å vente på at jeg skal svikte, så han kan si: "Der knep jeg deg!"

Nei, jeg kommer til en Far som har åpenbart seg for meg som ren, betingelsesløs kjærlighet. Han er god og ømhjertet, full av nåde og barmhjertighet, venter bare på å få løfte av mine bekymringer og byrder. Og jeg vet at Han aldri vil avvise meg når jeg kaller på Ham.

Det er derfor jeg skal komme inn i Hans forgårder med lovsang og takk, fordi jeg er takknemlig for hvem min Gud er. Han bryr seg om alle ting som angår meg!

Men likevel er det få troende som i tro har grepet fatt i Guds kjærlighet til dem. De lever i frykt og fortvilelse, med lite eller intet håp, og står alltid overfor en storm. De kan ikke forstå hvorfor de ikke er tilfreds med sine liv, hvorfor de er så full av uro og forvirring. De tenker ofte: "Jeg ber daglig, og jeg leser min Bibel. Jeg viser stadig Gud hvor mye jeg elsker Ham. Så hvorfor har jeg ikke hvile og fred?"

Det er fordi de aldri har grepet sannheten om at Gud elsker dem! De har ikke forstått at, på tross av alle deres svakheter og feil, så bryr deres Himmelske Far seg om alt det som de går igjennom!

Profeten Sefanja sier noe utrolig om Guds kjærlighet til oss. Han skriver: "Herren din Gud er midt iblant deg, en helt som frelser. Han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop." (Sef 3:17).

Dette verset forteller oss to viktige ting om hvordan Herren elsker oss:

1. Gud tier i sin kjærlighet til Sitt folk.

På hebraisk kan vi lese setningen: "han tier i sin kjærlighet" som, "han skal være stille på grunn av Sin kjærlighet." Gud sier i grunnen: "Jeg har funnet min sanne kjærlighet, og jeg er fullstendig fornøyd! Jeg trenger ikke lete noe annet sted, fordi jeg ikke har noe å klage over. Jeg er fullstendig tilfreds i dette forholdet, og jeg vil ikke ta min kjærlighet tilbake. Min kjærlighet er en avgjort sak!"

Sefanja forteller oss: "Dette er Guds kjærlighet til dere! Han ønsker at dere skal vite: Jeg har funnet det jeg er på leting etter og det er deg! Du bringer meg stor glede!"

2. Gud får stor glede av sitt folk.

Sefanja vitner, "Han jubler over deg med fryderop." (se samme vers). Han sier med andre ord, "Guds kjærlighet til deg er så stor, at det legger en sang på Hans lepper!"

Å "juble" betyr å ha glede og fryd. Det er et utvendig uttrykk for en indre glede. Det er også det høyeste uttrykk for kjærlighet. Det hebraiske ordet Sefanja bruker her for "juble", er "tripudiare" som betyr: "å hoppe, som en som er overveldet av ekstatisk glede."

Kan du fatte at din Himmelske Far er så forelsket i deg at Han hopper av glede bare ved tanken på deg? Kan du motta Hans Ord om at Han elsket deg før verden ble skapt, før menneskeheten eksisterte, selv før du ble født? Kan du godta at Han elsket deg etter at du falt på Adams syndige veier og ble en fiende av Ham?

Det er sant, Gud forutså alle dine synder og nederlag, men likevel elsket Han deg med den samme ømme kjærlighet. Han sendte faktisk sin Ånd for å vekke deg opp til å se din fortapte stilling og ditt behov for Ham. Han dro deg inn til Seg selv, og omsluttet deg med Sine armer. Og så, når du kom til korset i anger og omvendelse, så gikk du inn i Hans kjærlighets gave til deg. Han lovte deg: "Jeg elsket deg da, Jeg elsker deg nå, og Jeg vil elske deg helt til enden!"

Når Gud elsket deg slik da du var sunket i synd og hadde nok omsorg til å gi sin egen Sønn til å dø for deg, hvorfor skulle Han ta fra deg Sin kjærlighet hver gang du snubler eller faller? I slike stunder skal vi huske på hvem Han sier at Han er for oss: kjærlighet, barmhjertighet, langmodighet. Dét er Hans herlighet, og vi skal alltid vende tilbake til Hans herlighet!

Mengder av Guds avkom vet lite eller ingenting om et liv i fellesskap med Ham. Hvorfor er det slik?

Jeg tror at slike kristne har et trist, forvrengt bilde av den Himmelske Far. Jeg husker Jesu lignelse om tjeneren som gjemte sin talent fordi han hadde et forvrengt bilde av sin Mester. Denne tjeneren sa: "Jeg visste at du er en hård mann," (Matt 25:24).

Likeledes er det mange troende idag som tenker: "Det kunne aldri noensinne skje at Gud ville danse på grunn av meg, glede seg og synge i kjærlighet. Jeg har sviktet Ham så forferdelig til tider, og bragt skam over Hans navn. Hvordan kan Han virkelig elske meg, spesielt i den kampen jeg står overfor nå?"

Jeg har kjent familier hvor barna har vært kuet under en streng og ond far. De lekte lykkelige før faren deres kom hjem. Men da de så ham komme inn gjennom døra, så løp de straks bort til moren og klynget seg til forkleet hennes. Jeg så aldri at de gikk nær faren, untatt når han krevde noe av dem. De klatret aldri opp i fanget hans eller ba om en klem. De fryktet å være i hans nærhet.

Jeg tror at dette er en sterk årsak til hvorfor så mange kristne ikke ønsker å komme nær sin Himmelske Far. De frykter å komme Ham nær fordi de aner at de har sviktet Ham på en eller annen måte. De har en nagende følelse av at de har forsømt sine plikter, vært åndelig late, gjort ting galt. Alt de kan oppfatte av Ham er at Han er full av fortærende ild, rede til å dømme og fordømme dem.

Slike kristne tenker: "Gud har tilgitt meg så mange ganger før, jeg kan ikke gå til Ham nå. Han vil avvise meg. Jeg må ha kommet hinsides det punktet hvor jeg kan bli tilgitt." Nei! Gud avviser aldri noen som kommer til Ham i anger. Det er ikke Hans natur! Vi kan ikke bedømme vår Himmelske Far etter de mål vi har av våre jordiske fedre. Det er ikke slik Han er.

Det spørsmålet vi alle stiller idag, er hvorfor vi ikke ønsker å være nær en Far som skriver kjærlighetsbrev til oss, som forteller at Han lengter etter å være sammen med oss, som alltid er rede til å omfavne oss, som sier at Han ikke har noe annet en gode tanker om oss på tross av vår dårskap, og som forsikrer oss: "Satan kan fortelle deg at du er ubrukelig. Men jeg sier at du er Min glede!"

Det er vår uvillighet til å tro Hans Ord, og å akseptere og holde fast på den vidunderlige åpenbaringen av Hans herlighet, som holder oss fra å ha fellesskap med Ham!

Så langt vil du kanskje tenke: "Det kan ikke være slik at Herren gleder seg over noen som fremdeles lever i synd. Jeg kan ikke forvente at Han skal elske meg dersom jeg fortsetter på mine syndige veier. Den slags tankegang grenser til blasfemi."

Ja, Gud elsker Sitt folk, men Han elsker ikke deres synder. Bibelen sier at Han irettesetter ethvert barn som fortsetter i urenhet, men Han gjør det alltid med langmodighet. Og etter at Han har irettesatt oss, så fyller Hans Ånd oss med en følelse av Hans harme over vår synd.

Gjennom alt dette forblir Guds kjærlighet til oss uforandret. Hans Ord sier: "Jeg, Herren, har ikke forandret meg." (Mal. 3:6). "All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge." (Jak. 1:17). "For jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige midt iblant deg. Jeg kommer ikke med glødende harme." (Hos. 11:9).

Gud forby at Hans kjærlighet til oss stiger og synker slik vår kjærlighet gjør for Ham. Vår kjærlighet variérer nesten daglig, fra varm og ivrig, til lunken, ja til og med kald. Som disiplene kan vi være rede til å dø for Jesus den ene dagen, og så svikte Ham og stikke av den neste. Vi kan fortelle Herren at vi stoler på at Han skal sørge for alle våre behov og bevare oss fra å falle, men dét er ikke sant fellesskap. Spørsmålet er, stoler vi helt og fullt på Hans kjærlighet til oss? Har vi fått åpenbart Hans kjærlighet og grepet fatt i den? Er Hans kjærlighet til oss etablert i våre hjerter?

Jeg må spørre deg, er du istand til å si: "Min Himmelske Far er forelsket i meg! Han sier at jeg er yndig og vakker i Hans øyne og jeg tror Ham. Jeg vet at uansett hva jeg går igjennom, eller hvor fristet eller prøvet jeg blir, så vil Han redde meg. Han vil våke over meg gjennom det hele, og aldri tillate at jeg blir knust. Han vil alltid være god og øm mot meg!"

Det er på dette stadiet sant fellesskap begynner. Vi må bli overbevist hver dag om Guds uforanderlige kjærlighet til oss. Og vi må vise Ham at vi tror på Hans åpenbaring om Seg selv. Johannes skriver: "Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham." (1. Joh. 4:16).

Denne troen alene kan helbrede din sjel. Det er ditt eneste våpen mot djevelen, som lyver om at du er for uverdig til å be eller nærme deg Gud. Å overbevise deg selv om denne sannheten, er den eneste måten du kan åpne deg selv for sant fellesskap på!

Dersom du noengang har vært forelsket i noen så vet du hva jeg snakker om. Forestill deg en ektemann som er bortreist i forretninger mye av tiden, men som er ytterst forelsket i sin kone. Han ringer sin elskede kone hver kveld når han er borte. Og av og til ringer han hjem bare for å legge igjen en beskjed til henne på telefonsvareren. Hans beskjeder til henne lyder omtrent som dette:

"Hei kjære. Jeg ringer for å la deg vite at bare tanken på at du er der og elsker meg, gir meg styrke. Det kommer til å bli den oppturen jeg trenger idag. Jeg vet at jeg kommer til å ha en tøff arbeidsdag. Men jeg har nettopp lest brevet du sendte meg, og å, hvilken glede! Bare å vite at du tenker på meg gjør at jeg flyter over av begeistring!"

Det er en slik kjærlighet den Himmelske Far har til deg. Stol på den!

Å vandre i Guds herlighet betyr ikke bare at vi mottar Faderens kjærlighet, men at vi også elsker Ham til gjengjeld. Den handler om gjensidig hengivenhet, både å gi og motta kjærlighet. Bibelen forteller oss: "Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt." (5. Mos. 6:5).

Gud sier til oss: "Min sønn! Gi meg ditt hjerte, ...." (Ord. 23:26). Hans kjærlighet krever at vi gjør gjengjeld, at vi vender oss til Ham i en kjærlighet som er hel, udelt, krever hele vårt hjerte, sjel, sinn og kraft.

Men Herren forteller oss i tydelige vendinger: "Du kan ikke fortjene min kjærlighet. Den kjærlighet jeg gir deg er ufortjent!" Johannes skriver: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1Joh 4:10). "Vi elsker fordi han elsket oss først." (v. 19).

Vi våknet ikke bare opp en dag, bestemte oss for å vende om fra våre synder, og vende oss til Jesus. Nei, Guds Ånd strakk seg inn i våre livs villniss, viste oss vårt fortapte tilstand, og gjorde at vi følte oss elendige i våre synder. Han sendte oss Sitt Ord for å vise oss sannheten, sendte oss Sin Ånd for å overbevise oss om vår synd, og så kom Han Selv for å ta seg av oss. Alt dette gjorde Han for oss.

Og akkurat slik Guds kjærlighet til oss er kjennetegnet av hvile og glede, må vår kjærlighet til Ham også inneholde de samme to elementene:
 

1. Asaf uttrykker en hvile i sin kjærlighet til Gud når han skriver: "Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden." (Sal 73:25). Det hjertet som elsker Gud opphører fullstendig å se seg om andre steder etter trøst. Tvert imot, det finner all sin tilfredshet i Ham. For en slik elsker er Guds miskunnhet bedre enn selve livet!
2. Et slikt hjerte fryder seg også i sin kjærlighet til Gud. Det synger og danser i gledesfylt ekstase over Herren. Når et Guds barn vet hvor mye hans Far elsker ham, legger det ned en glede i hans sjel!

Bibelen forteller oss også at vår kjærlighet til Faderen må bli formidlet gjennom Hans Sønn. Jesus sier: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (Joh 14:6b). Det er ved Kristus alene at vi er godtatt av Faderen og har adgang til Ham.

Og videre, Gud la all Sin godhet, kjærlighet, barmhjertighet og nåde, det vil si Sin herlighet, i Sin Sønn. Og Han sendte Jesus for å tydeliggjøre og åpenbare denne herligheten for oss. På denne måten kommer Kristus til oss som det uttrykte bilde av vår kjærlige Far: "Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet." (Joh. 15:9).

Gud elsker oss slik vi er i Kristus. Og motsatt så viser vi kjærlighet til Gud i vår kjærlighet til Jesus. Som kirkens hode, og som vår yppersteprest, bærer Jesus vår kjærlighet til Faderen for oss.

La meg nå gi deg et av de mest kraftfulle versene i hele Skriften. Ordspråkene gir oss disse ordene av Kristus: "Da var jeg hos ham som kunstner, jeg var hans glede dag etter dag, og jeg frydet meg alltid for hans åsyn. Jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn." (Ord. 8:30-31).

Kjære, vi er de menneskebarna som er nevnt her! Fra selve verdens grunnleggelse forutså Gud et legeme av troende knyttet sammen med Hans Sønn. Og selv da gledet og frydet Faderen seg over disse barna. Jesus bevitner: "Jeg var min Faders fryd, gleden i Hans vesen. Og nå er alle som vender seg til Meg i tro også Hans glede!"

Så hvordan gjengjelder vi Jesu kjærlighet? Johannes svarer: "For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge." (1. Joh. 5:3).

Og hva er Hans bud? Kjernen i det Jesus sier er at det er to, og "på disse to bud hviler hele loven og profetene." (Matt. 22:40). Det første og viktigste bud er å elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, av all vår sjel og av all vår forstand. Vi skal ikke holde noe tilbake for Ham. Og det andre er at vi elsker vår neste som oss selv. Disse to, enkle ikke-tunge budene oppsummerer hele Guds lov.

Jesus sier her at vi kan ikke ha samfunn med Gud, vi kan ikke vandre i herlighet dersom vi bærer på nag mot noen. Derfor, å elske Gud betyr å elske hver bror og søster på samme måte som vi har blitt elsket av Faderen.

"Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! - og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal også elske sin bror." (1. Joh. 4:20-21). "Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet." (vers 8).

Alt samfunn med og nærhet til Gud blir avskåret dersom vi har en ukjærlig eller utilgivende holdning mot en annen person. Vi kan prise Gud med løftede hender, be til Ham hver dag, tilbringe timer med å studere Hans Ord, med dersom vi er bitter og utilgivende mot noen, så er alt forgjeves. Johannes sier: "En slik person er en løgner. Du elsker ikke i sannhet Gud, selv om Han elsker deg!"

Dersom du er i en slik tilstand, ikke bare si til Gud: "Herre, jeg er lei meg, tilgi meg." Gå heller til den personen, slik Guds Ord befaler, og bli forsonet med ham. "Gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer!" (Matt. 5:24).

Bare da vil du finne sant samfunn med Faderen. Og du vil være istand til å vandre i Hans herlighet, alle ditt livs dager!