Bevar Gleden i Herren

"Glede i Herren er deres styrke" (Neh. 8:10). På den tiden disse ordene ble uttalt hadde israelittene nettopp vendt tilbake fra fangenskapet i Babylon. Under lederskapet til Esra og Nehemja, hadde folket gjenoppbygd Jerusalems nedrevne murer. Og nå satte de seg fore å gjenoppbygge templet og gjenopprette nasjonen.

På dette tidspunkt innkalte Nehemja til et spesiellt møte ved Vannporten i byen, innenfor Jerusalems gjenoppbygde murer. "Hele folket samlet seg som én mann på plassen foran Vannporten." (Neh 8:1). 42.360 israelske menn var samlet til dette møtet. Stående ved siden av dem var 7.300 tjenere, inkludert 245 sangere. I alt var omkring 50.000 mennesker samlet.

Først kom forkynnelsen av Guds ord. Skriften sier at folket var hungrig etter å høre det: " .... de bad Esra, den skriftlærde, om å hente boken med Mose lov .... presten Esra bar loven fram for menigheten, både for menn og kvinner og alle som kunne forstå det de hørte." (Neh 8:1-2).

Disse menneskene trengte ikke å få Guds ord dyttet på seg. En samstemmig hunger hadde utviklet seg blant dem. Og de var fullt forberedt på å underlegge seg Guds ords autoritet. De ønsket å bli ledet av det, for å få sine liv i overensstemmelse med dets sannhet.

Utrolig nok så forkynte Esra for denne folkemengden i fem eller seks timer - "fra tidlig morgen til midt på dagen" (8:3). Men ikke én av dem enset tiden. "Og alt folket lyttet til lovbokens ord." (8:3). Disse folkene var helt fengslet av Guds ord.

Hvilken utrolig scene! Du vil ganske enkelt ikke få se en slik begivenhet i noen amerikansk kirke i dag. Men, jeg forteller deg, sann vekkelse kan aldri finne sted uten denne slags alt-fortærende hunger etter Guds ord. Når Guds folk blir trett av å høre Guds ord forkynt, begynner faktisk en åndelig død - og gleden i Herren forsvinner.

Du kan kanskje ha hørt uttrykket "prekensmakere." Denne betegnelsen er nesten 200 år gammel, og oppsto i London på midten av 1800 tallet. På den tiden prekte den store forkynneren C.H.Spurgeon til 5.000 mennesker hver søndag i Metropolitan Tabernacle. På den andre siden av byen prekte også Joseph Parker salvede budskaper. Og andre ildfulle pastorer prekte over hele London, og avleverte dype, åpenbaringsskapende, profetiske ord.

Det ble en populær sport blant rike londonere å hoppe opp i sine vogner og kappkjøre gjennom byen fra den ene kirken til den andre, for å prøve forkynnelsen hos disse predikantene. Hver mandag ble det holdt spesielle møter i Parlamentet for å diskutere om hvilken predikant som holdt den beste prekenen og hvem som bragte den dypeste åpenbaringen.

Disse dagdriverne ble kalt "prekensmakere." De ønsket alltid å hevde en ny åndelig sannhet eller åpenbaring. Men veldig få praktiserte det de hørte.

Ved Jerusalems Vannport derimot, var det ingen veltalende forkynnelse, ingen sensasjonelle prekener. Esra forkynte direkte fra skriften, og leste i time etter time. Og mens folket sto og lyttet til Guds ord ble de mer og mer begeistret.

Til tider ble Esra så overveldet av det han leste at han stoppet for å "love Herren, den store Gud" (8:6). Herrens herlighet kom ned på en mektig måte, og alle løftet sine hender for å prise Gud: " .... og hele folket svarte med løftede hender: Amen, amen! (8:6). Når visse avsnitt ble lest, "bøyde de seg og kastet seg ned for Herren med ansiktet mot jorden." (samme vers.) Folket ydmyket seg selv framfor Gud, i sønderknuselse og omvendelse. Og så, etter en stund, reiste de seg for å erfare mer.

Vær så snill å legg merke til - dette møtet inneholdt ingen spennende historier for å piske opp folks følelser. Det var ingen manipulering fra prekestolen, intet dramatisk vitnesbyrd. Det var ikke engang noen musikk. Dette folket hadde ganske enkelt et øre for å høre alt det Gud sa til dem.

Jeg tror at Herren ønsker å bevege seg blant sitt folk på samme måten i dag. Jeg ser at hans Ånd rører opp i menigheter hver gang det er en hunger etter hans ord.

Men jeg har også vært i kirker hvor folk stadig gløtter på armbåndsuret, før prekenen har startet. Og så, når pastoren har sagt sitt siste "Amen", har folk startet et kappløp mot parkeringsplassen. Det er ingen sann glede i en slik kirke. Så hvordan kan vi forvente at desperate syndere noensinne ønsker å være en del av den?

Den slags vekkelse vi ser i Nehemja 8 krever en pastor som er like begeistret over skriftene som Esra var. Men det kreves også et folk som er like ivrig etter å høre Guds ord og adlyde det. Selv den mest ildfulle predikant kan ikke begeistre en selvtilfreds menighet dersom de ikke er hungrige etter å høre Guds sannhet.

En halv dags forkynnelse var ikke nok for de sultne israelittene. De ønsket enda mer av Guds ord. Så de dannet grupper, med sytten eldste i tillegg til Esra, som ledet dem i bibelstudier resten av dagen. " .... de andre levittene utla loven for folket .... og de leste opp stykke for stykke av boken, av Guds lov, og de tolket den så folket skjønte det som ble lest." (Neh 8:7-8).

Etter hvert som disse menneskene grep Guds lov, så begynte de å sørge over sin synd. "Hele folket gråt da de hørte lovens ord." (8:9). Se for deg scenen: 50.000 mennesker spredt rundt på marken, mens de unisont sørget over sin synd. Som en hammer hadde Guds ord knust deres stolthet. Og nå lød ekkoet av deres gråt kilometervis bort over haugene.

Jeg spør deg - er det dette vekkelse handler om? Er det et ord som er så gjennomtrengende at folk blir drevet til sine knær, gråtende og angrende innfor Gud?

Jeg har selv erfart slike hellige samlinger. Da jeg var et barn brukte min familie å dra på "campmeeting" ved 'Living Water Camp Ground' i Pennsylvania. Jesu' andre komme ble forkynt med slik kraft og autoritet, at alle var overbevist om at Jesus ville komme tilbake innen en time. En hellig frykt falt over forsamlingen, og folk ble drevet ned på sine knær. Noen skrek som om de hang over helvete i en tynn tråd - gråtende, sønderknust, sørgende over sin synd.

Ofte ble Guds ord forkynt hele dagen til langt på kvelden. Tidlig neste morgen kunne man fremdeles finne folk liggende utstrakt på bønnerommet, sørgende over sin synd. Noen måtte til og med bæres ut.

Det var på en slik kveld at Herren kalte meg til å forkynne, i en alder av åtte år. Jeg var i Ånden i timesvis, sønderbrutt og gråtende. Guds ord ble levende i mitt hjerte. Kristi snare komme brant i meg som en umiddelbart forestående virkelighet. Jeg vil aldri glemme den vidunderlige opplevelsen.

Men, uansett hvor vidunderlige disse manifestasjonene var - enten på 'Living Water Camp Ground', eller ved Vannporten i Jerusalem århundrer tilbake - kan ingen av disse tingene dra syndere inn i Guds hus.

Forestill deg en ufrelst person som prøver å holde seg oppreist under livets påkjenninger. Han har ekteskapsproblemer, han har det vondt og er forvirret, han er redd hans liv ikke har noen mening. En slik person er uten glede, og har fått avsky for livet. Og ingenting av det han prøver kan tilfredsstille hans tørstende sjel. Han er overbevist om at han ikke kan klare det gjennom dagen uten å medisinere seg selv med alkohol.

Dersom du tok denne mannen med til et møte hvor folk lå strødd omkring på gulvet, sørgende over sin synd, så ville han ikke være i stand til å forstå hva som foregikk. Faktisk er det sjanse for at han ville gå fra møtet mer deprimert enn da han kom inn.

Vi må forstå - Vannportvekkelsen i Jerusalem var ikke for syndere. Det var kun for frafalne Guds barn. På samme vis var det få ufrelste som noensinne besøkte Living Waters campmeetings. I begge tilfeller forsøkte Herren å reparere sine barn - å befri dem fra fordervelse, døpe dem i glede og gjøre dem sterke.

Guds vitnesbyrd er aldri at hans folk ligger på sine ansikter, og gråter elver av tårer. Nei, vitnesbyrdet han ønsker å bringe frem til sitt folk er glede - ekte, varig glede. "Glede i Herren er deres styrke" (Neh. 8:10). Denne gleden - som kommer av bibelsk forkynnelse og sann omvendelse - bringer med seg sann styrke til Guds folk og drar syndere inn i hans hus.

De fleste kristne assosierer aldri gleden med omvendelsen. Men omvendelsen er faktisk mor til all gleden i Kristus. Uten den kan det ikke være noen glede. Men enhver troende eller forsamling som vandrer i omvendelse vil bli oversvømt av Herrens glede.

Jeg hører ofte kristne si: "Vi ba ned en vekkelse i vår menighet." Men jeg sier at dette ikke kan skje gjennom bønn alene. Det kan ikke bli en slik vekkelse uten at både pastoren og folket hungrer dypt etter Guds ord. Og de må helt overgi sine liv til å bli styrt av skriften. Vi kan ganske enkelt ikke oppnå himmelens glede før det rene ordet har overbevist oss om synd - brutt ned all stolthet, fordommer og falsk fromhet.

Da David var ulydig så mistet han Herrens glede. Og den gleden kunne bare bli gjenopprettet gjennom sann omvendelse. Så han ba: "Tvett meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Rens meg ...." (Sal 51:4-5,9). David ba også for å gjenvinne det han hadde tapt: "Gi meg igjen din frelses fryd ...." (Sal 51:14).

Jeg tror dette forklarer likkledet som henger over mange kirker i dag. Kort fortalt så er det synd i leiren. Og det er umulig å bevare gleden i Herren dersom det er synd tilstede. Hvordan kan den Hellige Ånd øse ut glede over et folk som fortsetter å hengi seg til utroskap, drukkenskap og materialisme, og lever slik som de ufrelste?

Herren løftet sin herlighet fra Silo fordi ypperstepresten Eli nektet å ta et oppgjør med synd i Guds hus. Eli hadde blitt vant med det gode livet - og dersom du har blitt avhengig av fornøyelser, så vil du ikke være motivert til å avsløre synd. Gud skrev tilslutt "Ikabod" over døren til helligdommen - som betyr: "herligheten har veket bort." Så holdt han frem Silo som et eksempel på hva som skjer med en menighet når synd blir oversett. Guds herlighet - inkludert all glede og fryd - forsvinner, i individer og i det samlede legemet.

Esra sa til folkemengden: "Dere har vært begeistret over Guds ord - sulten etter det, glad i det, og tillatt det å arbeide i deres hjerter. Dere har omvendt dere, grått og sørget - og Gud er fornøyd med dere. Men nå er det tid til å fryde seg. Ta frem lommetørklærne og tørk bort tårene. Dette er tid for stor glede og fryd."

Herrens herlighet falt over Israel, og folket tilbragte de neste syv dagene med å fryde seg: "Da gikk hele folket bort og åt og drakk .... og holdt en stor gledesfest. For de hadde forstått det som var blitt talt til dem." (Neh 8:12).

Det hebraiske ordet for gledesfest her betyr "munterhet, moro, glede, lykksalighet." Denne slags fryd er ikke bare en god følelse - det er en indre glede, en dyp livsglede. Dens uttrykk kan se forskjellig ut hos hver enkelt av oss, fordi en slik glede finner sted dypt inne i oss. Men det er klart for alle rundt oss at vår gledes kildevell kommer fra himmelen.

Når som helst Israel vendte seg til synd og avgudsdyrkelse, fjernet Gud deres glede: "Jeg vil gjøre ende på all hennes glede" (Hos 2:11). "Jeg lar fryds røst og gledes røst .... bli borte hos dem. Hele dette landet skal bli til .... en ødemark .... " (Jer 25:10-11). "All glede er borte, landets fryd er blitt landflyktig." (Jes 24:11).

Til tider tok Israel på seg en falsk glede for å prøve å dekke over sin synd. Vi ser at dette også skjer i mange menigheter i dag. Vi kan være vitne til sang, dans, manifestasjoner, høy lovprisning - men de som elsker Guds ord kan skjelne om det er sann eller falsk glede.

Du kan kanskje huske Israels rop da de danset rundt gullkalven. Da Josva hørte folket, sa han: "Det lyder krigsrop i leiren." (2. Mos. 32:17). Men Moses svarte: "Det lyder ikke som seiersrop." (32:18). Moses sa: "Det er ropet fra et folk som fortsatt er i slaveri. De har ikke seiret over sine synder." Gull hadde blitt Israels Gud, og den førte til et rop på folkets lepper. Men det var et flaskt gledesrop - en støy som ga signal om Guds forestående dom.

En gang forkynte jeg i en stor kirke som var full av denne slags støy. I løpet av lovsangen pisket pastoren og organisten folket til vanvidd. Forsamlingen sang og klappet høyt i en hel time. Etter en stund følte jeg meg fysisk syk. Jeg ba: "Herre, noe er galt her. Dette er ikke lyden av et folk som har seiret over sine synder."

Et år senere ble pastoren og organisten avslørt som homoseksuelle: Allikevel hadde aldri folket oppdaget dette om sine ledere, fordi de ikke var grunnfestet i Guds ord. Istedet fulgte de en støy som så ut til å være full av glede, men som ledet dem ned mot ødeleggelsen.

Da vi startet Times Square Church i 1987 gikk det raskt opp for oss at vi var pastorer i et moderne Korint. Og vi måtte forkynne et sterkt budskap som ville avsløre all synd.

Våre møter ble besøkt av mange kristne som arbeidet i underholdningsindustrien - i teater, TV og film. Disse folkene ropte høye lovprisninger - men, i noen tilfeller var ikke deres rop et seiersrop. Noen hadde valgt å bli værende i karriérer som åpenbart vanæret Gud, og arbeidet med teaterstykker eller forestillinger som spottet Gud.

Vi undret oss på om vi kunne evangelisere ufrelste teaterfolk dersom våre egne menighetsfolk fremdeles var involvert i bransjens lugubre sider. Tilslutt bestemte vi oss for at vi ikke kunne tillate en dobbel standard. Så vi forkynte en hellig adskillelse - og Herren begynte å ta seg av folk. Mange av dem ga opp lukrative karriérer i underholdningsindustrien, og Gud velsignet dem på vidunderlige vis. En tidligere skuespiller er nå pastor i en kirke i Jerusalem, og forkynner Kristus på Karmelfjellet.

Transvestitter kom også på våre møter, kledd i kvinneklær. Vi sa aldri noe for å rakke ned på dem, og over tid begynte den Hellige Ånd å handle med dem. Mange ble frelst og begynte å forandre på utseendet sitt. Noen begynte til og med å anlegge skjegg som et tegn på omvendelsen.

Vi sto også overfor andre betydelige problemer blant folket. Praktiserende homofile ønsket å synge i koret. Drikkfeldige musikere ønsket å spille i orkesteret. Vi måtte forkynne loven for å ta et oppgjør med synden, men vi eltet alltid våre prekener med nåde.

Vi måtte også ta et oppgjør med synd i vår egen stab. En musiker ble observert da han besøkte et pornoteater etter våre gudstjenester. Og et medlem av vår lovsangsgruppe - en hvit mann - skrøt: "En hvilken som helst svart fyr som prøver å tørke av frontruta mi for penger kommer til å få en knyttneve i trynet." Vi frigjorde den mannen fra tjenesten med øyeblikkelig virkning.

Vi måtte også ta oss av bedrag og vrangforestillinger i vår forsamling. En gift mann fortalte meg at han trodde Herren kom til å ta hans kone fra ham. Han sa at Gud allerede hadde åpenbart for ham den kvinnen i vår menighet som han skulle gifte seg med. Jeg fortalte denne mannen uten omsvøp at enhver slik åpenbaring han måtte ha mottatt ikke var fra Gud.

Vi fortsatte å forkynne hellighet, uke etter uke. Og etter en tid skremte våre prekener mange mennesker bort. Men Herren hadde bevart en hellig rest for seg selv, et folk som elsket hans ord. I hver eneste gudstjeneste satt disse folkene som sultne småfugler, med munnene på vidt gap for å få mat. Etterpå tok de med seg prekenkassetter hjem for å lytte på dem, om og om igjen. Vi så dem i en ånd av omvendelse, en oppriktighet og iver etter å adlyde, og parate til å etterleve Guds ord.

Et velstående ektepar ringte vårt kontor og sa: "Vær så snill og send over en lastebil i morgen, sammen med noen arbeidere. Vi ønsker å fjerne brennevinsskapet fra vårt hjem, i tillegg til våre TV apparater."

Etter som folket kom under Guds ords makt og herredømme, brøt en glede løs. Snart var våre gudstjenester fyllt med mer enn omvendelsestårer. Plutselig ristet helligdommen av seiersrop, glede, lystighet og latter. Det var stor gledessang - fordi vi hadde begynt å forstå den store sannheten i Guds ord.

Gud hadde hørt israelittenes rop, og han hadde vist dem barmhjertighet. Han hadde vendt deres sorg til glede, og tillatt dem å rope og fryde seg. Og nå kalte han dem til å samles til enda et møte.

Dersom Israels glede skulle bli bevart - dersom den ikke skulle gå tapt igjen - måtte Gud grave litt dypere. Visse områder av folks liv var enda ikke tillempet hans ord. Allikevel hadde Herren tillatt alle å fryde seg en tid, fordi han ville de skulle vite at de var trygge. Nå, under denne tilstand av godtakelse og glede, ba han dem alle om å overgi seg til en større adskillelse fra verden.

Gud sa til disse gledesfylte sjelene: "Jeg er godt fornøyd med dere. Dere har respektert mitt ord - omvendt dere fra deres synder, frydet dere i min nåde, og lovt å adlyde meg. Nå er det tid for dere til å handle på min kjærlighet. Jeg vil at dere helt og fullt skal adskille dere fra verden - å bryte helt fra den verdslige innflytelse som har krøpet inn i deres hjerter og hjem."

Du skjønner, mens israelittene var i fangenskap, hadde de blitt på god fot med hedningene, og sakte tatt etter deres språk og manérer. Israelske menn hadde giftet seg med hedenske kvinner, og israelske kvinner hadde kjøpt hedenske ektemenn med medgift. Israelittene hadde også tillatt uhellige ting å bli en del av tilbedelsen i Guds hus.

Kjære, vi kan ikke fortsette mot fylden i Kristus dersom vi ikke stadig skiller oss selv fra denne verden. Dersom ditt sinn ikke blir mer innrettet mot himmelen, og mindre lik de ufrelste folkene rundt oss, så vil vi sakte men sikkert miste all gleden fra vår omvendelse.

Israel ønsket ikke å miste sin store lovprisnings ånd. Så de samlet seg igjen for å adlyde Gud i denne saken: "Og Israels ætt skilte seg fra alle fremmede og stod så fram og bekjente sine synder" (Neh 9:2). "Alle disse .... sverget en dyr ed på at de ville vandre etter Guds lov .... og .... de sverget at (de) ikke skulle gi (sine) døtre til fremmede folk, heller ikke ta deres døtre til hustruer for (sine) sønner" (Neh 10:29-30).

Den israelske resten hadde også unnlatt å gi tiende. Nå krevde Gud dette av dem også. Du kan undres: "Ville Gud virkelig holde tilbake sin glede og fryd fra en menighet dersom folket ikke ga tiende?" Jeg henviser deg til Malaki 3:8-10:

"Skal et menneske rane fra Gud, siden dere raner fra meg? Men dere sier: Hva har vi røvet fra deg? - Tienden og de hellige gaver. Forbannelsen har rammet dere, og fra meg røver dere, hele folket. Bær hele tienden inn i forrådshuset .... Prøv meg .... om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål!"

Gud sa til Israel: "Ikke fortsett med å rane meg. Dersom dere vil rette dere etter mitt bud om å gi tiende, så vil jeg øse ut en velsignelse dere ikke vil være istand til å fange opp." Folket forpliktet seg på å: ".... bringe det første av .... all slags frukt .... og tienden ... til levittene, og levittene skal selv innkreve tienden i alle de byene hvor vi driver åkerbruk." (Neh 10:37).

Når vi innstiller våre hjerter på å adlyde Guds ord - og tillater hans Ånd å avsløre og døde all synd i våre liv - får Herren selv oss til å fryde oss: "Gud hadde gitt dem en stor glede." (Neh. 12:43). Jeg tror denne utøste velsignelsen inkluderer glede i overflod, selv midt i våre prøvelser. Herren åpner himmelen og døper oss med "Jesusglede" - med fryderop, latter og sang - uansett hva våre omstendigheter er.

Nehemja minnet et jublende Israel på hva Gud hadde gjort for deres fedre i ødemarken. Herren hadde øst ut barmhjertighet i mangfold over dem. Han hadde lært dem opp ved sin Ånd og ledet dem ved skyen og ildstøtten. Han hadde sørget for dem på overnaturlig vis med manna og vann. Og mirakuløst så tillot han ikke at deres klær og sko noensinne ble utslitt. (Se Neh. 9:19-21).

Hvordan høres disse velsignelsene ut for deg? Et mangfold av barmhjertighet, klar ledelse, Guds Ånd lærer deg opp, alle dine fysiske og materielle behov blir dekket - dette høres alt ut for meg å være vidunderlige ting. Og sannelig, alle disse velsignelsene gjelder for oss i dag. Herren, i sin store barmhjertighet, har lovet å skaffe dem alle tilveie for sitt folk.

Men vi kan fortsatt velge å leve i en ødemark, slik Israel gjorde. Nehemja pekte på at deres forfedre hadde gjort opprør mot Herren og ikke tatt hensyn til hans lov: "Men de ble ulydige og satte seg opp mot deg og kastet din lov bak sin rygg .... I mange år bar du over med dem .... Men de vendte ikke øret til" (Neh 9:26, 30).

Kan du forestille deg den forferdelige åndelige død disse folkene førte ned over seg selv? Førti år med sabbater uten noen glede og fryd. Førti år med begravelser, uten å komme inn i løfteslandet. Disse israelittene var rike på velsignelser, i besittelse av gods, uten å trenge noenting - men de var lunkne i ånden.

Dette er et bilde på Jehova Jireh - den Gud som trofast sørger for sitt folk, selv når de har blitt forherdet mot hans ord. Israelittene hadde gått lei av det som hadde med Gud å gjøre. De gikk bare gjennom døde ritualer. I sin barmhjertighet fortsatte Herren å lede deres daglige affærer og sørge for dem. Men disse menneskene kom aldri inn i hans fylde. Er det rart at klærne og skoene aldri ble utslitt? De var ganske enkelt ikke på vei noen steder.

Dette er også den triste tilstanden til mange kirker i dag. Gud kan forlenge sin barmhjertighet overfor en forsamling - sette dem fri fra gjeld, gi dem rettledning om gode gjerninger, gi dem økonomisk hjelp for å bygge nytt. Men den menigheten kan fortsatt være i en åndelig ødemark uten å komme noen steder. De kan nyte en visst mål av Guds velsignelse - nok til å holde dem fra å dø av tørst - men de forblir svake, utmattede, rede til å dø. Og alt er fordi deres fokus er fremdeles på denne verdens ting. De har ingen ånd, intet liv.

Sagt ganske enkelt, kun Herrens glede forsyner oss med sann styrke. Vi kan snakke alt vi vil om vår ti eller tyveårige vandring med Kristus. Vi kan vise frem vår rettferdighets kappe. Men dersom vi ikke tillater den Hellige Ånd å bevare gleden i Herren i våre hjerter - dersom vi ikke stadig hungrer etter hans ord - da mister vi vår glød. Og vi vil ikke være rede for det som kommer over verden i disse siste dager.

Hvordan bevarer vi gleden i Herren? Vi gjør det på samme vis som vi oppnådde hans glede i begynnelsen: Først så elsker, ærer og hungrer vi med spenning etter Guds ord. Dernest så vandrer vi stadig i omvendelse. Og for det tredje så skiller vi oss fra all innflytelse av verden. Det er slik en Hellig Ånds person eller menighet bevarer "Jesusgleden" - fryder seg alltid, full av glede og fryd.