De Glemte, Fortapte Massene !

I vår tid har vi sett rockestjerner og popgrupper komme og gå. Du husker kanskje periodene med psykedelisk rock, punk rock, og nå i det siste grunge (skitten) rock. Nå har det kommet noe som heter Antikrist rock. Kanskje har du hørt om den nye gruppen som er budbringere for denne bevegelsen. De heter "Marilyn Manson". De tok navnet sitt fra Marilyn Monroe og massemorderen Charles Manson. Og de fyller arenaer og konserlokaler over hele landet! (U.S.A.)

Marilyn Manson er pågående antikristelig. Deres siste plate heter "Anti-Christ Superstar", og tekstene er blasfemiske angrep på vår Herre. Som en del av sin sceneopptreden, river de istykker Bibler.

Jeg er klar over at slike grupper visner som gresset. Selv the Beatles -- gruppen som en gang sa at de var mer populære enn Jesus -- kom og gikk. Og jeg vet at Marilyn Manson også vil falme bort. Om noen få år, vil folk som hører navnet deres spørre: "Marilyn hvem?"

Men noe skjer blant unge mennesker i Amerika akkurat nå -- og jeg føler en nødvendighet av å bemerke det. For noen få uker siden, da Marilyn Mason opptrådte i Washington D.C., falt en av det tekniske mannskapet ned fra en vegg og omkom. Men gruppen bare spilte videre. De fortsatte konserten på tross av den plutselige død som rammet en av mannskapet deres.

Jeg gjør deg oppmerksom på dette av en bestemt grunn. Jeg tror at de antikristelige tekstene til denne gruppens musikk har blitt språket til våre ungdommer. Nylig lyttet jeg med skrekk, da en gruppe tenåringer og noen enda yngre ungdommer, diskuterte religion. I løpet av minutter hadde de hevet stemmene og ropte fire-bokstavers forbannelser: "---- Gud, ---- Jesus!"

Da jeg så inn i ansiktene deres, så jeg et rasende opprør jeg aldri har vært vitne til før. Hat mot religion lynte i øynene deres. En antikristelig holdning hadde fullstendig tatt overhånd!

Dagens unge forbanner ikke lengre politikere, foreldre eller samfunnet. De vender ikke sitt raseri mot rasisme, fattigdom eller diskriminering. Heller ikke er det nok for dem å være mot det bestående. Nå har de vendt sitt raseri mot Gud og Kristus!

For noen uker siden så jeg et avisbilde av en gruppe kristne tenåringer, som demonstrerte utenfor et stadion hvor Marilyn Manson spilte. Denne tapre lille flokken med troende, bar plakater som protesterte mot gruppens blasfemiske angrep på deres Herre. Jeg takker Gud for at slike unge mennesker har valgt å stå oppreist for Jesus.

Da, mens jeg så på bildet, tenkte jeg på de tusener av fortapte tenåringer som passerte den lille gruppen -- mens de spottet og hveste mot dem på vei inn i arenaen, hvor de ble tent av de anti-kristelige tekstene, opphøyet Satan, og gav uttrykk for sitt raseri mot Gud. Disse ungdommene er ikke lengre tilfreds med å røyke gress, sniffe kokain, sprøyte heroin eller hengi seg til sex. Nå består deres endelige opprør i å forbanne Kristus og Hans kirke!

Bare noen få kvartaler fra vårt kirkebygg leser jeg noen veggskriverier, som jeg tror betegner denne generasjonen av unge mennesker. Beskjeden lyder: "Ikke slå meg mere, Pappa. Ikke bank meg. Ikke drep meg". En annen nedskrevet frase lyder: "Min pappa slådde meg og søstera mi Maria. Han visste ikke at det gjorde vonnt, men han likte det". Mange av våre unge i Amerika har blitt slått, banket, skadet gjennom hele livet. Og nå har de blitt en tapt generasjon!

Jeg tror blodige opptøyer snart kommer til alle større Amerikanske byer -- og de vil bli startet av tenåringer. Denne gudløse generasjonen rister allerede en rasende neve mot Gud, mens de gir seg over til en Antikrists ånd som har blitt sloppet løs fra helvete. Snart vil de rase mot reduksjoner i velferdsbudsjettene. De vil bestemme seg for å ta alt med makt, slå inn butikkvinduer og brenne alt innen synsvidde.

Disse unge menneskene har blitt frarøvet alle moralske begreper. De har blitt fortalt at det ikke finnes noen Gud -- at ikke noe som engang antyder religion, hører hjemme i vårt offentlige liv, våre skoler, våre rettssaler, vår regjering. Og i stedet for religion har de blitt overrakt kondomer og telefonnummerne til abortklinikkene.

Nå står vi foran lønningsdagen. Vi høster det onde som vårt samfunn har sådd. Vi har oppfostret en generasjon som ikke bare har avskrevet kirken, men som hater den med et sydende raseri.

Da jeg så inn i ansiktene på den passerende mengden -- folk av alle nasjonaliteter og samfunnslag -- slo en tanke inn i min sjel som et tordenskrall: "De er alle fortapte! Nesten hver eneste person som passerer er på vei til helvete. Dette samfunnet er forbannet!"

Jeg er klar over at dette kan virke rått og uvørent. Du tenker kanskje: "Noen av de forbipasserende kjenner sikkert Herren. De må ha hørt evangeliet et eller annet sted, på en eller annen måte?"

Mange i den store massen har sikkert nok sett eller erfart religion av et eller annet slag. Tross alt, ingen kan i vår tid bla gjennom TV kanalene uten å se kristent fjernsyn. Men mye av det som går på lufta av kristen-TV er en vederstyggelighet: mangemillionærpredikanter tigger om mere penger; behagelig forkynnelse som ikke har noen salvelse og overbevisende kraft. Bare noen få på TV presenterer nå et sant evangelium. Og, som et resultat, har få mennesker idag hørt et rent evangelium -- et overbevisende, synde-frigjørende budskap!

Du vil kanskje svare: "Men noen av de forbipasserende må da ha vært kirkegjengere?" Det er sant. Jeg er sikker på at mange har gått i kirken, i det minste til jul eller påske. Men flertallet av kirkene idag er døde, livløse, uten kraft til å jage bort så mye som en eneste demon. Det er ikke noe sant evangelium i gudstjenestene deres -- ingen Bibelske sannheter som kan sette mennesker fri fra synd.

For hvert kvartal jeg gikk, ble jeg truffet påny og påny av tanken: "De er fortapte. De kommer til å tilbringe evigheten uten Jesus!" Tilslutt prøvde jeg å trøste meg med tanken: "Men vår kirke har sett tusener av mennesker bli omvendt. Times Square Church er en av de største menighetene i New York City -- og vi gjør et omfattende evangeliseringsarbeid. Vi når ut til noen av disse fortapte, sårede menneskene."

Men likevel, noe gnaget i min sjel. Jeg måtte innrømme foran Herren: "Å Far -- jeg har ikke den byrden jeg engang hadde! Jeg gråter ikke slik jeg gjorde, da jeg første gang kom til New York for trettifem år siden. Jeg er takknemlig for hva du har gjort innen vår kirkes fire vegger. Men i mitt hjerte vet jeg at jeg ikke har den samme flammen!"

I 1958 bodde Gwen og jeg i bittelille Philipsburg i Pennsylvania, en småby med en befolkning på omtrent 1500 mennesker. I de dagene, gikk jeg rundt i skogene nær hjemmet vårt, og gråt i timesvis over sjelene i New York by. Jeg eide en liten grønn Chevrolet, og hver uke når jeg kjørte den inn til byen for å gjøre min tjeneste for Gud, gråt jeg gjennom hele den tre timer lange kjøreturen. Noen ganger måtte jeg svinge av veien, fordi mitt hjerte var så knust for de fortapte. Jeg pleide å stoppe motoren, gå inn i skogen, falle på mitt ansikt og gråte.

Etter at Gwen og jeg flyttet familien til Staten Island, tok jeg fergen til Brooklyn hver dag for å tjenestegjøre for Herren -- og jeg gråt hele veien. De andre passasjerene trodde jeg var gal. Noen tilbød meg til og med trøst og oppmuntring. Men jeg visste at jeg hadde Herrens hjerte, og jeg gråt og skrek bare mere.

I dag taler jeg i et av de vakreste teatre i verden, det historiske "Mark Hellinger Theater". Jeg serverer budskap til en sulten forsamling, som kommer fra hele tre-stats området for å høre prekener over alle mulige emner fra Guds Ord. Jeg elsker arbeidet i denne tjenesten, og jeg takker Gud for at Han lar meg få være en del av det Han gjør i New York by.

Men jeg undres på hvor mange mennesker i vår forsamling -- og hvor mange lesere på vår mailing liste -- som føler det slik jeg følte det, da jeg gikk opp Broadway. Jeg måtte stoppe og spørre meg selv: "Hvor lenge siden er det du gråt for de fortapte? Har du fremdeles Herrens byrde for å nå dem med evangeliet?"

Jeg spør deg: Er du i stand til å arbeide ved siden av dine kolleger, hilse på dine naboer, snakke med dine ufrelste familiemedlemmer -- og ikke en eneste gang være bekymret for sjelene deres? Er dine tanker opptatt med ganske enkelt å overleve -- sørge for din familie, beskytte dine barn? Er du ikke lenger bebyrdet, i vitnetjeneste, i arbeid med å nå ut til den fortapte og døende verden?

".... for Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt."(Luk. 19:10). Kristus sa: "Jeg kom inn i denne verden av en grunn -- å nå ut til, og frelse fortapte sjeler!" Men dette var ikke bare Jesu oppdrag. Han gjorde det til vårt oppdrag også: "Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!" (Mark. 16:15).

Jesus talte her til en liten gruppe troende -- omtrent 120 mennesker som var samlet i øvresalen. Og hvilken umulig oppgave han la frem for dem! Tenk over det: På den tiden hersket Rom over verden. Og Han befalte dem. "Dra til Rom og fortell den stolte, egoistiske Keiseren at det kan ikke være noen konge over meg. Jeg hersker over all skapningen! Gå til Aten, hvor hedenskapet hersker, og fortell at jeg er den eneste veien. Gå overalt hvor filosofi, fremmede religioner, falske guder og overtro hersker -- og forkynn mitt kors og oppstandelse.

Gå til fremmede nasjoner, lev sammen med folket der, og lær språket deres. Legg hendene på syke, kast ut djevler, proklamer de gode nyhetene. Gå til selveste Satans trone, og forkynn kraften og seieren til den oppstandne frelser!"

Vi må være klar over -- Jesus talte til vanlige, ubetydelige, uutdannede menn og kvinner. Han plasserte hele fremtiden til sin kirke på deres skuldre. Den lille gruppen med troende måtte ha blitt fullstendig overveldet. Kan du forestille deg samtalen som må ha funnet sted så snart deres Mester hadde fart opp til himmelen?

"Hørte jeg Ham rett? Hvordan kan fattige, vanlige mennesker som oss starte en verdensvid revolusjon? Vi er blakke -- samfunnets utskudd. Hvordan kan noen behandle oss med annet enn ringeakt? Romerne mishandler og dreper oss. Og dersom de behandler oss slik her i Jerusalem, hvordan vil de behandle oss når vi kommer til Rom med vitnemål og forkynnelse?

Hvordan kan vi i det hele tatt bringe evangeliet til en verden som hatet Jesus slik, at de drepte Ham? Han var foraktet, utstøtt, en spottevise for drankere. Likevel har vi blitt befalt å forkynne Ham som Herre og Konge!

Og hvordan forventer vår Herre av oss, å gå ut i all verden med evangeliet, når vi ikke engang har penger nok til å reise til Jeriko? Hvordan skal vi lære språk, når vi ikke er utdannet eller utrustet til å gjøre det? Forventer Han virkelig av oss, at vi skal dra til hedningene i de nordligste nasjonene -- ville horder fra Europa, hvis hærer plyndrer og dreper uten nåde? Alt dette er umulig!"

Det var i sannhet et umulig oppdrag. Likevel er vår utfordring i dag like skremmende! Bibelen forteller oss, at hver etterfølgende generasjon blir verre og verre. Og når jeg tenker på oldtidens Rom, Aten og Ninive, blir jeg klar over at disse samfunnene ikke hadde alle eksotiske, syndige lyster og fristelser som vår generasjon står overfor. De hadde ikke ugudelig fjernsyn, skitne filmer, pornoblader, data-sex.

Vi står overfor andre umulige utsikter også: Vår regjering har i alt vesentlig prøvd å forby Gud. Våre media er liberale til grensen av ugudelighet. Wall Street vokser i stadig større grådighet etter mere penger. Det er en flodbølge av homoseksualitet. Og nå ser vi en oppvoksende generasjon som forbanner den Kristus vi forkynner!

Da apostelen Paulus så ut over de avgudsdyrkende massene i Aten, ble hans ånd beveget. På samme vis, når jeg ser ut av vinduet i min leilighet hver kveld, og stirrer ut på massene i Manhattan, erfarer jeg det Paulus følte. Jeg ser mange vakre bygninger -- fra siluettene av skyskraperne i midtbyen, til Frihetsstatuen -- men de fremstår som gravstøtter! De er fulle av levende døde -- mengder av mennesker som er døende og på vei til helvete. Jeg må rope ut daglig: "Herre, vi trenger deg. Vi kan ikke gjøre noe for å nå disse menneskene uten Din ledelse og kraft!"

Jesus visste om alt Hans kirke ville stå overfor idag. Han visste alt om umulighetene, den overveldende motstanden, de mange hindringene. Og han visste akkurat hva som ville skje med vårt samfunn -- at det ville bli en enorm moralsk utglidning, at menneskeheten ville vokse seg verre og verre, og at en rasende djevel ville spy ut en elv fra helvete mot Kristi kirke.

Jeg tror Jesu ord til sine hjelpeløse disipler gjelder for oss idag:

"Og jeg sender over eder det som min Fader har lovt; men I skal bli i byen inntil I blir iklædd kraft fra det høie." (Luk. 24:49).

Kjernen i det Jesus sa, var: "Dersom dere prøver å evangelisere i deres egen styrke, vil dere gå på trynet i løpet av kort tid. Dere kan ikke gjøre noe for meg uten at dere er fylt med den Hellige Ånd.

Jeg kjenner kampene og hindringene dere vil møte. Og jeg skal gi dere en kraft større enn noen annen i universet. Dere vil være i stand til å stå framfor konger, fyrster, regjeringer. Dere vil ha autoritet over demoner og åndsmakter. Men kraften må komme fra det Aller Høyeste! Dere kan ikke planlegge det, dere kan ikke legge noen strategi for det, dere kan ikke gjøre noe for å få det til å skje. Dere skal ganske enkelt sitte stille og vente. Jeg vil sende min Ånd til dere. Han vil komme og fylle dere med kraft!"

Jesus ville ikke ha sendt disse disiplene ut, uten at Han visste at kraften som ble gitt dem, ville være mer enn tilstrekkelig for å møte ethvert behov og enhver motstand. Han visste at dette var de samme menn som hadde flyktet av frykt, da soldatene kom for å hente Ham. De var de samme som hadde dratt for å fiske, istedet for å adlyde Ham, fordi de var redde for å ta et standpunkt. De var fryktsomme, redde, ukyndige, uskolerte menn. Likevel visste Jesus at disse menn -- når de var helt overgitt til den Hellige Ånd -- ville gjøre mirakler, få demoner til å fly, overvinne enhver motstand!

Ganske visst, da Ånden falt på disiplene, ble de fryktløse. Da de gikk avgårde til templet for å vitne, gjorde den Hellige Ånd ordene deres gjennomtrengende, overbevisende -- lik sverd som stakk i hjertet. De forkynte evangeliet med kraft og autoritet -- fordi de hadde Helligåndens ild inne i seg!

Med ett fikk folket frykt for dem. På bare en kort tid, ble omkring fem tusen mennesker frelst. Selv prester ble omvendt. Og ytterligere utgytelser av Ånden skjedde i nærliggende landsbyer, i fjerne byer og til og med blant hedninger.

Den beste delen av denne utrolige hendelsen er, at kirken fikk all sin ledelse fra den Hellige Ånd. Ingenting skjedde før disiplene lukket seg selv inn med Herren og fastet og ba. Når de gjorde dette, kom Ånden og begynte å dirigere alt de satte igang.

Men, noe annet skjedde også på dette åstedet som er veldig viktig. Disiplene skulle ta evangeliet til hver nasjon, hvert folkeslag -- selv om Jødisk tradisjon til og med forbød dem å røre ved klærne til en Hedning. Hvordan skulle de kunne bringe de gode nyhetene til folk som de ikke engang fikk lov å omgåes med? Det så ut til å være en umulig befaling. Selv de Jødiske omvendte holdt seg til disse fordommene.

Men den utbredte forkynnelsen av evangeliet begynte først da den Hellige Ånd tok over. Ånden besøkte Peter i hans daglige bønnestund oppe på et tak: "Og det kom atter en røst, for annen gang, til ham: Det som Gud har renset, det må ikke du gjøre til urent." (Apg. 10:15). Han fortalte Peter: "Våg ikke å kalle urent, det som Jeg har helliggjort og renset. Gå nå nedenunder, fordi det er noen hedninger som banker på døren din. Jeg vil at du skal gå med dem -- og forkynne til dem om Jesus!"

Den Hellige Ånd hadde løst fordomsproblemet over natten. Han åpnet hedningeverdenen for evangeliet ganske enkelt ved å tale til sine etterfølgere. Alt var tydelig ledet fra himmelen!

Men dette står i kontrast til mye av undervisningen i kirken idag. Hele mitt liv har jeg hørt pastorer og evangelister si: "Det eneste du trenger for å dra til misjonsmarken er en nød. Og nøden er der -- i Afrika, Asia, Sør Amerika. Så stå opp og gå! Ta evangeliet til nasjonene, slik Kristus befaler."

Men jeg tror at dersom du ikke er fylt av den Hellige Ånd, burde du ikke våge å dra! Hvis du ikke har Hans ledelse, har du ikke noe å tilby. Og når som helst du handler uten Åndens ledelse, vil resultatet være menneskelig dårskap.

De kraftfulle første-århundres troende mottok alle sine marsjordrer fra den Hellige Ånd selv:

"Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa den Hellige Ånd: Ta ut for mig Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut efterat de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. Da de nu således var utsendt av den Hellige Ånd, drog de ...." (Apg. 13:2-4).

Disse troende ba: "Herre, hvilken by skal vi gå til? Og når? Hvordan? Med engang vi kommer dit, hvordan skal vi nå folket?" De foretok seg ingenting uten at de først hadde vært alene med Gud og fastet og bedt. Og den Hellige Ånd svarte dem ved å gi klare anvisninger!

Jeg spør deg -- hvor mye mer trenger vi den Hellige Ånds ledelse idag? Hyllene i våre bokhandler er fylt i overflod av "hvordan-gjøre-det" bøker, hvordan legge strategier for evangelisering, hvordan drive åndelig krigføring. Men ingen av disse bøkene vil tilføre oss noe godt, dersom vi ikke har tilbragt tid på våre knær!

Da jeg første gang flyttet til New York by, hadde jeg flere planer enn noen kan forestille seg. Jeg har ofte talt og skrevet om noen av disse tåpelige planene.

Ved en anledning anskaffet jeg en stor Land Cruiser fra Oral Roberts, et kjøretøy bygd av General Motors for en halv million dollar. Den ene siden lot seg åpne som en musling, med en ferdiglaget scene for et sangkor. Bussen så ut som om den hadde landet fra Mars!

Jeg trodde at denne innretningen ville hjelpe vår utadrettede tjeneste i å nå de fortapte. Den første gangen vi brukte den, parkerte vi den foran en kirke i Brooklyn, hvor det hadde funnet sted en vekkelse ett hundre år tidligere. Vi begynte å synge og forkynne, og snart samlet det seg en stor mengde. Jeg tenkte: "Vi har klart det! Vi kommer til å se enda en stor innhøsting av sjeler."

Men alt folk gjorde var å se på bussen. Da møtet var over, sto bare to personer og lyttet på oss. Da vi pakket sammen for å dra, tenkte jeg: "Herre, hva hendte? Hvorfor virket det ikke?" Senere solgte jeg kjøretøyet til en mann i Yonkers, som tok femti cent i inngangspenger for at folk kunne gå igjennom den som en turistattraksjon.

En annen gang bestemte jeg: "Det vi trenger er en bærbar gate-prekestol -- noe med en teleskopisk flaggstang, en høyttaler på midten og en alterring. Vi vil lage femti av dem, eller kanskje ett hundre. Så vil vi sette dem ut på gaten til våre evangeliseringsaksjoner."

Jeg skulle avduke min oppfinnelse i et evangeliseringsmøte ved Glad Tidings Tabernacle i 33de gate på Manhattan. Men problemet var, at konstruksjonen til en slik prekestol gjorde den for tung å bære. Og den var kostbar: Jeg hadde ikke engang råd til en halv en. På avdukningskvelden hadde jeg bare en brøkdel av min nye evangeliske oppfinnelse. Jeg var fullstendig satt i forlegenhet!

Jeg oppfant også den sammenleggbare esken med knipse-lokk. Det var en evangeliserings-pakke som så ut som en sigaretteske (faktisk, så tok en sigarettfabrikk ideen og dro fordel av den). Når lokket ble vippet opp, lå det fem evangeliske traktater inni, som jeg hadde skrevet. Men det prosjektet viste seg å bli nok en katastrofe. Jeg endte opp med 25.000 dollar i gjeld på det.

Tilslutt, i desperasjon etter alle disse store nederlagene, tilbrakte jeg timer i bønn, og søkte Gud med tårer. Jeg ropte: "Gud, du vet jeg har en byrde for denne byen. Jeg må gjøre noenting. Men alt jeg har prøvd mislykkes. Hva ønsker du at jeg skal gjøre?"

Ånden svarte: "Stopp alle dine tåpelige planer David. Du har aldri talt til meg om noen av disse tingene. Nå, tilbring tid sammen med meg. Dersom du ønsker min byrde, må du få fatt i meg!"

Jeg gjorde akkurat det. Og ut av den erfaringen kom den enkleste, men mest vellykkede evangeliseringsinnsats vår tjeneste noensinne har forsøkt.

Herren ledet oss ganske enkelt til å gå ut på gatene med en mikrofon og et flagg og forkynne Jesus. Med en gang vi gjorde det, kom mengdene, og folk begynte å bli frelst til venstre og høyre.

Når den Hellige Ånd leder deg, trenger du ikke å streve i kjødet for å ha Hans byrde. Ingen kristne skulle noensinne føle seg nedtynget av å finne nye måter og midler for å nå tapte sjeler. Den Hellige Ånd kjenner Herrens hjerte og byrde -- og Han vil gi oss Sin byrde og strategi hvis vi ganske enkelt søker Ham!

På den annen side vet jeg om mange kirker som er fornøyd med bare å ha bønnemøter. Folk ber trofast i timer om gangen. Men de forventer aldri at de faktisk må gå ut og vinne de fortapte.

Kjære, bønn er ikke tilstrekkelig! Du kan tilhøre en bønnegruppe -- men om dine bønner ikke handler om å motta kraft til å vitne, vil du ende opp med å fokusere på dine egne problemer. Og du vil glemme verden utenfor, som er på vei mot helvete!

"Han altså som gir eder Ånden og virker kraftige gjerninger iblandt eder, gjør han det ved lov-gjerninger eller ved troens forkynnelse?"
(Gal. 3:5).

Paulus sier at Gud måler opp den Hellige Ånd til oss -- og Han gjør det, ikke i henhold til våre gjerninger, men i henhold til vår tro på Ham.

Jesus er den eneste personen som noengang hadde den Hellige Ånd uten mål. Men det har vært så mange menn og kvinner -- i det Gamle og det Nye Testamentet, og gjennom historien -- som ble gitt et stort mål av Ånden. Slike troende har alltid visst at de ikke trenger å streve for å gråte hellige tårer over en fortapt, ødelagt verden -- fordi den Hellige Ånd gråter i dem!

Vår del består ganske enkelt i å be: "Hellige Ånd, du kjenner enhver i min innflytelseskrets som er under overbevisning -- fordi du er den som overbeviser dem! Du ser hver tåre som faller i nattens stillhet. Og du kjenner alle som er desperate og roper etter hjelp. Jeg er ditt instrument. Fyll meg med din byrde, og led meg til dem som du har forberedt!"

Gud ønsker å sette oss i stand av en eneste grunn -- og det er å få oss ut på gatene, fyllt av Hans Ord og ledet av Hans Ånd. Han ønsker at vi skal være istand til å tale et Ord direkte fra Himmelen -- et gjennomtrengende, overbevisende budskap som har den umiskjennelige ilden fra den Hellige Ånd!

Så spør jeg deg: Er det noe som rører seg i din sjel over de fortapte? Har du en byrde for dem i din innflytelseskrets? Eller fokuserer du utelukkende på dine egne behov? Dersom du ikke kjenner Kristi hjerte og har Hans byrde, kan du aldri forvente å bli brukt av Ham!

Dette Budskapet er Ikke Ment å Fordømme Deg
-- Men å Vekke Deg!

Hver og en av oss kan be i tro om mere av den Hellige Ånd. Vi kan be Ham om å gi oss en byrde, om gråte i oss, lede oss, tale til oss og gjennom oss. Han venter på å veilede oss -- å åpenbare Faderens veier for oss!

Vår innflytelsessfære er kanskje ikke Kina eller Afrika. For mange kristne vil arbeidet for evigheten sentreres om familie, venner og arbeidskolleger. Men behovene er akkurat de samme: For å nå de fortapte, må vi be Herren om å røre ved dem med overbevisning -- og til å forberede våre hjerter med et ord i rette tid.

Dersom alle som leser dette budskapet ville tillate den Hellige Ånd å gjøre dette ordet virkelig for seg -- å søke Ham om Hans byrde og ledelse -- er det ikke godt å si hvilken avling den Hellige Ånd kan høste inn. Sannheten er, de største gjerninger for evigheten blir ikke gjort i massekorstog, men ved at en hellig når en fortapt sjel. Men det skjer bare når hver hellig får Herrens egen byrde!

Gi deg selv til den Hellige Ånd akkurat nå. Kall på Ham; faste og be. Be Ham om å lede deg til dem Han har overbevist og forberedt til å høre Hans Ord. Stol så på Hans ledelse og kraft til å gjøre det mirakuløse. Han vil gjøre det! Gud ønsker å frelse mange i din familie og i din vennekrets og omgangskrets!

Amen!