De Rettferdiges Fristelser

"Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen." (Matt 4:1). Hvilket utrolig vers! Matteus erklærer frimodig at Guds Ånd ledet Kristus ut i en ørkenerfaring, hvor han ville gjennomgå veldige fristelser.

Enda mer forbløffende er det at dette verset følger etter en hendelse av stor herlighet. Jesus hadde nettopp blitt døpt i Jordan. Da han steg opp av vannet åpnet himmelen seg og Ånden dalte ned over ham lik en due og satte seg på hans skulder. Så erklærte en røst fra himmelen: "Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag." (Matt. 3:17).

Kanskje du undres: Dersom Gud var så fornøyd med Jesus, og fortalte hele verden at dette var hans elskede Sønn, hvorfor ledet han så Kristus ut i en ødemarkserfaring?

La meg minne deg på at Jesus er mønsteret for våre liv som troende. Johannes skriver: "For slik som han er, slik er også vi i denne verden." (1. Joh. 4:17). Videre var Kristus " ... prøvet i alt i likhet med oss ..." (Heb 4:15). Skriftens budskap er klart: Alle som er i Kristus - Guds "elskede" som hans Ånd hviler over - vil gjennomleve en prøvelsens ødemarksopplevelse, akkurat slik Jesus gjorde. Og denne erfaringen vil bli ledsaget av sataniske fristelser.

Legg merke til - at dette prinsippet ikke kan anvendes på lunkne eller kaldhjertede troende. Slike prøvelser kommer bare til dem som vandrer i Ånden og har intimt samfunn med Herren. Faktisk er det slik, at jo større en persons lidenskap for Jesus er, jo mer intense vil hans ødemarksprøvelser bli.

Men, når den Hellige Ånd leder oss ut i ødemarken, så har Gud en evig hensikt i tankene for oss. Men, ta ikke feil - Gud frister oss ikke. Det er djevelen som står for fristelsen: "Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen." (Jak 1:13).

For å oppdage Guds hensikt for oss i våre ørkenprøvelser, så trenger vi å undersøke Kristi erfaring. Utenfor ødemarken sto mange overfor sine egne fristelser. Disse fristelsene var tarvelige, og hadde å gjøre med grådighet, hor, vold, tyveri, drikking og gambling. Disse menneskene levde på et lavere plan i ethvert henseende.

Og Jesus sto over det hele. Han kunne ikke bli fristet av slike simple synder. Fordi han var rettferdig, elsket og utvalgt så ville hans fristelser komme på et høyere plan. De ville være langt mer dypsindige, gåtefulle og intense en livets simple synder. Hans fristelser ville komme i det åndelige rike - og de ville ha evige konsekvenser.

Det samme er sant for oss i dag. En sann åndelig person blir ikke fristet i det simple kjødets retning. Han ville for eksempel ikke bli fristet til å snike seg inn på en bar og ta en drink, eller å leie et hotellrom for å drive hor med en prostituert, eller å begjære en annen manns hustru. Heller ikke ville han noensinne komme på å gamble, bruke stoff eller banne.

Tvert i mot så er hans daglige ønske å komme nærmere Herren. Han har gjort Jesus til Herre over hele sitt liv - og eter daglig av Guds ord og søker ham i bønn. Hans sjel roper: "Herre, jeg ønsker å gå dypere med deg. Jeg ønsker å vandre nærmere deg enn jeg noensinne har gjort."

Beskriver dette deg? Dersom det gjør det, så vil dine fristelser bli mer lik dem som Kristus gjennomlevde. De vil ha med din lydighet til Gud å gjøre, og med tillit til hans ord. Og Satan vil gjøre alt i sin makt for å friste deg. Han ønsker å vende deg bort fra Guds hensikt for deg. Han vil prøve å undergrave ditt kall, frarøve deg din salvelse, og overbevise deg om at Guds gunst og velsignelse over ditt liv er en løgn.

På et tidspunkt da Jesus var fysisk sårbar, kom djevelen med den første fristelsen. Skriften sier om Kristus: "Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten. Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steiner skal bli til brød!" (Matt 4:2-3).

Det er ingen synd å være sulten. Så hva er saken her? Satan utfordret Jesus: "Dersom du helt og fullt er Gud, da har du Guds kraft i deg. Og akkurat nå er du på et tøft sted. Hvorfor bruker du ikke kraften Gud har gitt deg til å befri deg selv? Ga han deg ikke denne kraften for å se om du ville bruke den på rett måte?

"Du gjorde ingenting for å bli satt i disse prøvelsens omstendigheter. Og du vet at Gud ikke liker å se sine barn lide. Så det er ingen grunn til at du skal gjennomlide en time til av dette. Og det er ingenting galt i å dekke dine egne behov. Bare tal ett ord, og befal deg selv ut av dette:"

Her er en av de mest underfundige fristelser som sanne gudfryktige mennesker står overfor. Lik ditt forbilde Jesus så har du en lidenskap for Gud. Du har satt ditt hjerte fore å bli helt overgitt til ham. Så leder Herren deg inn i en ødemarksopplevelse - og du utholder en lang periode med prøvelser og åndelig tørke. Etter en tid stiger spørsmål opp. Du begynner å miste retningen og undrer deg over Guds evige hensikter med ditt liv. Og mens du prøver å be og vinne seier, så virker Satans fristelser mer voldsomme enn noensinne.

Dette var Davids erfaring. Den Hellige Ånd ledet denne gudfryktige mannen inn i en langvarig ødemarksopplevelse. Etter en tid ble David så mismodig at han trodde hele verden hadde gått av hengslene. Han ropte ut: " ... de fromme er borte. De trofaste er forsvunnet blant menneskenes barn." (Sal. 12:2). "Løgn taler de, hver med sin neste. Med falske lepper, med tvesinnet hjerte taler de." (12:3).

David var så lenge i nød at han begynte å synke ned i desperasjon. Han sa: "Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle tanker i min sjel, ha sorg i hjertet hele dagen?" (se Sal 13:3). Og han undret seg over når det ville ta slutt: "Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for evig? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for meg? Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle tanker i min sjel, ha sorg i hjertet hele dagen? Hvor lenge skal min fiende opphøye seg over meg?" (Sal 13:2-3). Han spurte Gud "Hvorfor har jeg denne dype, uforklarlige kamp i min sjel, Herre? Og hvor lenge vil det fortsette? Må jeg fortsette med å prøve å finne ut av dette på egen hånd? Jeg kan ikke finne noen årsak?"

I Salme 35 taler David om en felle som hans fiender la for ham: "La dem få skam og vanære, de som står meg etter livet! ... For uten grunn har de hemmelig gjort i stand sin garngrav for meg, uten grunn har de gravd en fallgrav for mitt liv." (Sal 35:4,7). Hva er denne skjulte fellen?

Det er den samme fristelsen Satan kastet mot Jesus. Fienden vil at du skal handle uavhengig av Faderen. Når du er midt i din prøvelse, sier djevelen: "Din lidelse er ikke av Gud. Du må ikke gå gjennom dette. Du har Guds kraft i deg, gjennom den Hellige Ånd. Så du trenger ikke å finne deg i dette en dag til. Befal ganske enkelt din utfrielse. Tal ordet - fri deg selv fra din dype uro. Tilfredsstill din egen hunger."

Satans første plan var å skape en kraftsvikt. Han håpet at Gud ikke ville honorere Jesu' rop om brød, dersom han skulle be. Dersom himmelens kraft sviktet ville Kristus tvile på sin egen guddommelighet og vende seg bort fra sin evige hensikt på jorden.

For det andre visste Satan at Jesus var sendt for å gjøre bare det Faderen befalte ham. Så han satte seg fore å overbevise Jesus om å være ulydig her for sin egen velferds skyld. På den måten kunne Jesus, dersom han nå brukte sin kraft for å unngå lidelse, senere gjøre det samme for å unngå korset.

Djevelen har brukt denne samme fristelse på mengder av Kristi etterfølgere. Slike troende var på et tidspunkt virkelig hungrige etter Gud. De var salvet, med et rikt bønneliv og full av den Hellige Ånds kraft. Men så ble de ledet ut i en ødemark av lidelser, nød og fortvilelse. Og Satan fristet dem til å tvile på at deres prøvelser var Guds ledelse, og til å bruke Guds kraft til å redde seg selv.

Fienden hvisket: "Du er trett av alle disse økonomiske problemene. Og Gud svarer ikke noen av dine bønner. Hver dag fortviler du over det som denne prøvelsen har ført over deg og din familie. Og nå kan du ikke holde det ut lengre.

"Du har Guds ord i ditt hjerte. Og han har gitt deg kraft ved den Hellige Ånd. Hvorfor ikke anvende den kraften for å gjøre slutt på denne lidelsen? Grip fatt i Guds løfte, og tal din vei ut av denne prøvelsen, akkurat nå. Det har en god hensikt."

Så trodde de Satans løgner. Og de søkte å holde fast på et eneste løfte om utfrielse, og prøve å gjøre ende på sine lidelser. De sluttet å stole på Gud, og begynte i stedet å "befale" penger å komme i deres vei. Men deres befalinger ble ikke godkjent av den Hellige Ånd - og deres planer slo feil.

Så de tok saken i sine egne hender. De strakk sine kredittkort til yttergrensen og tok opp lån. De kom i gjeld og skrøt hele veien: "Gud velsigner meg." Men tilslutt falt alt i grus. Det var da de ble bitre. Tilslutt ga de opp Guds ord og ble frafalne. Jeg har sett dette gang etter gang.

Disse menneskene endte opp med å avbryte Guds hensikt med deres prøvelse. Herren hadde et ønske om å føre dem inn i full avhengighet og tillit til ham. Han ønsket at prøvelsen skulle robbe dem for all tillit til mennesker og til sine egne evner. Han ønsket også å skape i dem en Kristuslik medlidenhet for andre i liknende prøvelser. Skriften sier at dette var Guds hensikter selv for sin egen Sønn: "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led." (Heb 5:8). "For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet." (Heb 2:18).

Så hvordan svarte Jesus på djevelens fristelse? "Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." (Matt 4:4). Kristus sa i hovedsak: "Mitt komme til jorden handler ikke om mine egne behov, smerte eller fysiske velbehag. Jeg kom for å gi til menneskeheten - ikke for å frelse meg selv."

Selv på høyden av sin lidelse mistet ikke Jesus sin evige hensikt av syne. Og dersom vår Herre lærte avhengighet og medlidenhet gjennom en ødemarksopplevelse, så vil også vi gjøre det. De troende jeg kjenner som virkelig har Kristi sanne medlidenhet er de som har gjennomlevd lidelse og kommet ut av den med et vitnesbyrd om Guds trofasthet. De kan si som Paulus: "For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme." (Gal 6:17).

Da Jesus sto på tempelets høyeste topp hvisket Satan til ham. "Kom igjen - hopp. Dersom du virkelig er Guds Sønn, så vil han berge deg. Hans ord sier at engler er rundt deg på alle kanter for å beskytte deg, slik at du aldri vil lide skade." (Se Matt. 4:5-6).

Ser du Satans underfundige list i dette? Han isolerte et enkelt løfte fra Skriften - og han fristet Jesus til å kaste hele sitt liv på det. Han foreslo: "Du sier at Gud er med deg. Vel, gi meg beviset på det. Din Far har allerede tillatt meg å plage deg. Hvor var hans tilstedeværelse i en slik fullmakt? Du kan bevise at han er med deg akkurat nå ved å hoppe. Dersom Gud er med deg, så vil hans sørge for en myk landing. Så kan du basere din trygghet på det. Men hvis ikke, så er det bedre at du dør enn å gå omkring å undres på om du er overlatt til deg selv. Du trenger et mirakel for å bevise at Faderen er med deg!"

Enda en gang gjennomled David en liknende prøvelse. Han hadde vitnet overfor verden om Guds trofasthet mot ham. Men nå befant David seg i en avgrunn av fortvilelse. Og Satan kom til ham med anklagende hån: "Se på deg. Du er nedslått, og du vet ikke en gang hvorfor. Du sa at Gud var trofast, og allikevel er du åndelig tørr. Du ber morgen, middag og kveld. Men hver dag våkner du opp med en uforklarlig, utilfredsstillt lengsel. Hvor er Gud oppe i alt dette?"

David ropte: "... mine fiender håner meg, når de hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud?" (Sal 42:11). Så la han disse ordene til sitt rop: "Oppklar mine øyne så jeg ikke skal sovne inn i døden. Da skal ikke min fiende kunne si: Jeg fikk overhånd over ham! Og mine motstandere vil ikke kunne fryde seg når jeg vakler." (Sal 13:4-5).

Striden som raste i Davids sinn er felles for alle gudfryktige mennesker. Til tider ser Gud ut til å være stille. Vi kan finne oss selv i kamper vi ikke forstår. Lik David roper vi: "Hvor lenge Herre? Når vil du gi meg bevis på at du er med meg? Vær så snill, gi meg et tegn, en tilkjennegivelse på din godhet."

På dette punktet kan du undres: "Hva er galt med å kaste seg på Guds løfter? Bibelen sier at alle Guds løfter er 'Ja og Amen' for dem som tror." (Se 2.Kor. 1:20). Vi blir sannelig utfridd ved vår Herres trofaste løfter.

Men det finnes en alvorlig fare for enhver som adskiller et vers fra resten av skriften og kaster hele sin tro på det. La meg gi deg et eksempel. Jeg kjenner en kvinne som var i den ytterste fortvilelse på grunn av sin økonomi. Hun trengte en rekke mirakler bare for å overleve. Så hun la hele sin tro i et enkelt løfte fra Bibelen: "Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål!" (Mal 3:10).

Denne kvinnen begynte trofast å gi tiende, i tro på at hun til gjengjeld ville bli velsignet økonomisk. Men det fungerte ikke. Snart ble hun sint på Gud og hevdet: "Jeg gjorde det som Guds ord sa. Jeg la hele min tillit på hans løfte og betalte trofast min tiende. Men nå er min nød større en noensinne. Gud har lukket himmelens luker for meg."

Denne kvinnen kastet seg selv ned fra tempelet og oppdaget at det ikke fantes noe sikkerhetsnett. Djevelen lykkes i å ødelegge hennes tro. Hvordan? Han overbeviste henne om å overse helheten i skriftens råd.

Ja, Gud lover å åpne himmelens luker til givere. Men han krever også en viss hjertetilstand til dem som gir tiende: "... himmelen lukkes, så det ikke kommer regn, fordi de har syndet mot deg," (2. Krøn. 6:26). Denne kvinnen tok aldri på alvor andre avsnitt i skriften som påpekte hennes behov for å tilgi. Hun bar på misunnelse og svartsyke i sitt hjerte.

Mesteparten av falsk lære, villfarelse og religiøse sekter springer ut fra slike feilslåtte forsøk. Når folk prøver å isolere et løfte fra skriften, så ønsker de å tvinge Gud til å vise seg å være trofast mot dette ene løftet. Men de overser resten av det skriften forlanger i den samme saken når det angår betingelser som er påkrevet. Dette er grunnen til Jesu' forutgående svar til Satan: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." (Matt 4:4).

Nå, på templets tak, finner jeg det dypsindig at Gud ville tillate sin Sønn å bli ledet til et slikt farlig beslutningspunkt. Og fordi Jesus var helt og fullt menneske så vel som helt og fullt Gud, så må han ha hatt spørsmål. Lurte han på: "Far, jeg vet at du har kalt meg til å legge ned mitt liv. Og jeg godtar det med glede. Men hvor er du i dette? Hvorfor har du tillatt meg å gå igjennom en slik prøvelse?"

Hvordan svarte Jesus? Han erklærte: "Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud." (Matt 4:7). Hva er det Jesus mener her med å "friste Gud"?

Det gamle Israel er et eksempel. Ti ganger viste Gud seg trofast mot israelittene gjennom deres prøvelser. Og ved alle ti anledninger mottok Guds folk synlig bevis på at deres Herre var med dem. Men hver gang stilte folket det samme spørsmålet: "Er Gud iblant oss eller ikke?" Gud kaller dette å "friste ham." Hadde Gud tillatt det, så hadde det ikke vært noen ende på deres søken etter "bevis."

Nå bruker Jesus dette samme uttrykket - "friste Gud" - i sitt svar til Satan. Hva forteller dette oss? Det viser oss at det er en alvorlig synd å tvile på Guds tilstedeværelse i våre prøvelser. Uansett hvor nedslått vi kan bli, eller hvor lite bevis vi ser på Guds nærhet, så skal vi ikke stille spørsmål om hvorvidt han er med oss eller ikke.

Alt for ofte setter kristne Gud på prøve i sin ødemarkserfaringer. De sier: "Herre, jeg kan ikke fortsette uten at du gir meg bevis på at du er med meg. Satan anklager meg, og jeg kan ikke for at jeg føler han har overtaket. Er du med meg eller ikke? Dersom du ikke utfrir meg snart, eller gir meg et tegn på din velsignelse, så gir jeg opp kampen."

Men, som det var med Israel, så har Gud allerede gitt oss en hel skare med beviser. Først så har vi i hans ord mangfoldige løfter om hans nærhet til oss. Dernest har vi vår egen personlige historie med Gud - et vitnesbyrd om hans mange tidligere utfrielser i våre liv. For det tredje så har vi en Bibel full av vitner til Guds nærvær i tidligere århundrer i prøvelser og vanskeligheter. Utvilsomt så har vår Herre vist seg å være trofast om og om igjen. Men vi krever fremdeles fysiske bevis - ellers.

Bibelen er klar: vi skal vandre med Gud i tro og ikke i beskuelse. Ellers vil vi ende opp som troløse Israel.

På fjellet fristet Satan Jesus med dette tilbudet: "Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg." (Matt 4:9). Dette høres så underlig, så tåpelig ut, hvordan kunne dette noensinne bli betraktet som en fristelse? Trodde virkelig Satan at Jesus ville bli fristet av det?

Tro det eller ikke, dette var et mektig, fristende tilbud. Satan utfordret Jesus og sa: "Gud har kalt deg til å legge ned ditt liv for en fortapt verden. Og nå har du kommet for å befri fangene fra mine hender. Jesus, jeg sier deg, du kan oppnå alt dette akkurat nå, bare på et øyeblikk.

"Jeg lover deg at dersom du bare bøyer deg ned ved mine føtter, i en enkel tilbedelseshandling, så vil jeg gi opp kampen. Jeg vil gi opp all min makt over disse rikene. Jeg vil ikke besette eller gjøre noen til slaver lenger. Ikke mer demonisk trelldom, aldri mer noen trakassering fra mine makter og myndigheter. Jeg vet at du elsker menneskeheten nok til å bli forbannet av Gud for deres skyld. Så hvorfor vente? Du kan ofre deg selv her og nå, og befri verden fra dette øyeblikk av."

Dette er faktisk et ekko av apostelen Paulus' ord: "For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet." (Rom 9:3). Satan spilte her på Jesu' menneskelige medlidenhet. Han fristet Jesus med et syn av en verden hvor djevelen overga sitt herrredømme over onde mennesker - alt i bytte for en enkelt handling.

Hvorfor var djevelen villig til å gi opp all sin makt for dette? Igjen prøvde han å redde sitt eget skinn. Satan visste at hans evige skjebne ville bli beseglet på Golgata. Så dersom han bare kunne holde Jesus borte fra å gå til korset, så kunne han redde seg selv fra den skjebnen. Og ved å overbevise Kristus om å oppgi sitt liv nå, så ville korset kanskje aldri inntreffe. Djevelen sa i hovedsak: "Bli forbannet Jesus, ved å frelse verden nå."

Du kan undres: "Hva i all verden kan dette ha med meg å gjøre?" Satan frister fremdeles de rettferdige med et tilsvarende tilbud. La meg forklare.

Først, så vet Satan at hengivne troende aldri ville bøye seg ned for ham i noen form for tilbedelse. Så istedet kommer han til oss med trusler og anklager. Han forteller oss: "Du trenger ikke å tilbe meg - fordi jeg har allerede tilgang til ditt kjød. Jeg kjenner alle dine svakheter og tilbøyeligheter. Jeg har oppfostret dem siden du var et lite barn. Og jeg kan plage deg med dem som jeg vil.

"Det finnes ikke noe seier på korset for deg. Paktsløftene er bare løgner. Jeg har fullstendig kontroll over din adamske natur, din iboende synd. Det har jeg bevist for deg gang etter gang. Du vet at jeg kan overmanne deg når det måtte behage meg, når du minst venter det.

Så kom igjen og vitne om din frihet i Kristus. I det øyeblikk du synger dine høyeste lovprisninger, så vil jeg overskylle ditt sinn med ondskap. Jeg vil holde din synd opp fremfor deg så mektig at du vil bli desperat over å aldri bli fri. Du er maktesløs. Selv nå gir du etter for min minste fristelse."

Jeg kjenner pastorer som har blitt satt fri fra syndige slaverier for flere tiår siden. Men så, senere i livet, i en tid med stor salvelse og velsignelse, så har deres gamle begjær dukket opp igjen. Fienden førte det frem for dem for å skremme dem og hente frem tanker om fordømmelse. Dette har skjedd flere ganger med meg i løpet av min tjeneste. Fienden har etterfulgt meg med onde tanker og fortalt meg at pakten var en løgn - at jeg var maktesløs overfor syndens herredømme, og at mine synder alltid ville reise seg opp i meg.

Så hvordan svarer vi på Satans anklager? "Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere." (Jak 4:7). De betyr ingenting hvor mange anklager Satan kaster mot deg. Du trenger ikke å frykte noen synd fra din fortid. Dersom Kristi blod har dekket den, så kan ikke djevelen gjøre noe for å skille deg fra Faderen.

Du vil selvfølgelig alltid ha en iboende synd i din natur. Og du vil alltid stå overfor plutselige overraskelser fra synden. Men den Hellige Ånd er trofast i å avskjære disse gamle begjær når vi kaller på ham til å døde dem i vårt kjød. Han vil ikke tillate at de ødelegger oss. Guds paktsløfter setter oss fri fra syndens makt og herredømme.

Sett at du kom over Jesus på den førtiførste dagen - dagen som fulgte umiddelbart etter hans fristelse i ørkenen. Hans ansikt skinner, fordi engler har forfrisket hans ånd. Han fryder seg, priser Faderen, fordi han har vunnet en stor seier. Han har overvunnet fiendens fristelser.

Du ser at Jesus utstråler liv og selvtillit. Nå er han rede til å stå overfor helvetes krefter. Så han setter frimodig avgårde mot de store byene som ligger i mørke. Han forkynner evangeliet, trygg på Guds ord. Og han helbreder de syke, med visshet om at Faderen er med ham.

Nå da du gransker ditt eget liv, så ser du det motsatte. Du står fremdeles overfor din tørre ødemarksopplevelse. Du har utholdt voldsomme angrep fra Satan, og din sjel er nedslått. Du kan ikke noe for at du tenker: "Jesus gikk aldri gjennom prøvelser slik som mine. Han var høyt hevet over alt dette."

Du går til kirken med denne sinnsstemningen - fristet, prøvet, fortvilet. Og nå står din pastor foran deg - en mann som ser ut til å være sterk i troen. Han høres så trygg ut på Guds nærvær, som om han nettopp har hatt besøk at tjenende engler. Du tenker: "Han har aldri hatt slike problemer som mine."

Dersom du bare visste. Du var ikke der når Gud kalte denne mannen til å forkynne. Den Hellige Ånd ga ham et herlig kall - og ledet ham deretter rett ut i ødemarken for å bli hardt fristet. Du vet ingenting om dagene, ukene og månedene han var plaget av en dyp hunger etter Gud som forble utilfredsstilt. Du har aldri erfart løgnene Satan plantet i hans hode, de onde tankene som Satan har presset på ham til tider. Du var ikke der de dagene han var redusert til ingenting, nedslått av fortvilelse. Og du vet ikke at ofte har hans beste prekene kommet ut av prøvelsene i hans eget liv.

Paulus advarer oss om ikke å måle vår rettferdighet mot det vi tror er en annens rettferdighet: "Vi derimot tør ikke regne oss blant eller ligne oss med visse folk som gir seg selv vitnesbyrd. Men når de bruker seg selv som målestokk og sammenligner seg med seg selv, mangler de forstand." (2. Kor. 10:12).

Vi kan ikke lese andres hjerter. Hvem ville ha visst på dag førtien at Jesus nettopp hadde kommet ut av en lang, forferdelig fristelse? Hvem ville ha visst at den herlighet de så i ham sprang ut fra en kamp verre enn de selv noensinne ville kunne utholde?

Vi skal bare rette blikket mot Jesus. Og vi skal lite kun på hans rettferdighet, hans hellighet. Han har gitt oss alle lik adgang til den.

Gud elsker deg i din prøvelsens stund. Hans egen ånd har ledet deg ut i ødemarken. Men hans egen Sønn har allerede vært der - og han vet akkurat hva du går igjennom. La ham fullføre sitt verk med å bygge opp fullstendig avhengighet av og tillit til ham i deg. Du vil komme ut med tillit - og guddommelig medlidenhet og styrke til å hjelpe andre.