Det er På Tide - At vi Stoler På Gud

I årevis hadde israelittene lengtet etter å bli styrt av en menneskelig konge. Og tilslutt tillot Gud dette. Han ba profeten Samuel om å salve Saul til å være hersker over Israel. Så profeten møtte Saul, tømte en krukke olje over hans hode og kysset ham. Deretter fortalte han Saul: "Nå har Herren salvet deg til fyrste over sin arv." (1. Sam. 10:1).

Intet menneske kunne bli gitt et større kompliment. Samuel sa i hovedsak: "Herren er med deg Saul. Du er et utvalgt redskap, håndplukket av Gud." Videre velsignet Gud Saul umiddelbart med et hjerte til å kunne oppfylle hans kall: " .... da gav Gud ham (Saul) et annet hjerte, og .... Guds Ånd over ham, og han profeterte ....". (vers 9-10).

Nå var Saul ingen skrytepave. Han brisket seg ikke med sin salvelse eller posisjon. Bibelen sier faktisk at han så på seg selv som liten (se 15:17). Vi ser et eksempel på Sauls tilbakeholdenhet da han vendte hjem etter sitt møte med Samuel. Hans onkel stoppet ham, nysgjerrig på hva som hadde skjedd. Denne onkelen var klar over at Samuel hadde et rykte om å tale bare når han hadde en større hensikt. Så han ba sin nevø: "Vær så snill, fortell meg Saul - hva sa Samuel til deg?"

Men skriften sier: "Men det som Samuel hadde sagt om kongedømmet, fortalte han (Saul) ham ikke." (10:16). Saul satt på utrolige nyheter - allikevel ymtet han ikke et ord om det. Jeg spør deg - hvor mange mennesker som du kjenner ville holde noe slikt for seg selv?

Snart etterpå samlet Samuel hele nasjonen ved Mispa. Profeten hadde to hensikter i sinne: Først ønsket han å refse folket for å ha forlatt Herren og ønske seg en menneskelig konge. Dernest ønsket han å presentere Saul for dem som Guds utvalgte hersker. Men da tiden var inne til at Saul skulle bli introdusert, så kunne han ikke finne ham noen steder. Samuel sendte en delegasjon for å finne ham - og de lokaliserte tilslutt Saul som gjemte seg blant noe baggasje.

Da Saul ble ført frem for mengden så var han alt det de måtte ha ønsket seg av en konge. Han var høy og vakker: "Han var et hode høyere enn alt folket." (10:23). Samuel sa om ham: "Det er ingen som han i hele folket." (vers 24). Og Israel ropte sin anerkjennelse: "Kongen leve!" (samme vers).

I de to første årene som konge viste Saul seg som en sterk, gudfryktig leder. Da han hørte at ammonittene hadde invadert Jabes i Gilead, "kom Guds Ånd over ham (Saul)." (11:6). Saul mønstret da en hær på 330.000 menn - og den brokete, dårlig utrustede hæren hogg ned ammonittene. Etterpå ga Saul all ære til Gud (se vers 15). Og snart ledet den gudfryktige kongen Israel til seier over alle nasjonene som hadde utplyndret dem - Moab, Ammon, Edom, Amalek, ja selv de mektige Filistrene (se 14:47-48).

Hvem ville ikke ønske en slik mann til konge? Saul var ydmyk, tapper, imponerende av utseende, begunstiget av Gud, sterkt salvet av Ånden, aktpågivende overfor veiledningene til en hellig profet. Saul var forbildet på en gudfryktig leder.

Men, ufattelig nok, denne samme salvede mannen skulle dø i det ytterste opprør. Kort etter hans utrolige seire, mistet Saul sin salvelse og ble frarøvet sitt kongedømme. Han ble forlatt av Gud, ikke lenger i stand til å høre Åndens stemme, og tilslutt ble han besatt av en ond ånd. Han endte opp med å drepe uskyldige. Han beordret drap på Guds salvede prester. Og på sin dødsdag søkte han råd hos en heks. Kongen som engang hadde ledet Israel til triumf over dets fiender ende sine dager som en gal villmann.

Hvilken trist endeligt på en engang så salvet Guds tjener. Hva skjedde med Saul? Hva var det som sendte denne ydmyke mannen virvlende ned i galskap og ødeleggelse? Var det et spesielt vendepunkt i Sauls liv da han begynte å gå i oppløsning?

Saul sto overfor et vendepunkt som enhver troende tilslutt må møte ansikt til ansikt. Det er et kritisk tidspunkt hvor vi blir tvunget til å beslutte om vi vil vente på Gud i tro, eller bli utålmodig og ta saken i våre egne hender.

Sauls vendepunkt kom da illevarslende krigsskyer samlet seg over Israel. Filisterne hadde samlet en stor hær med 6.000 ryttere, 30.000 jernvogner, og flere legioner med soldater som svingte de mest moderne våpen. Deres antall så ut for Israel som " .... så mange som sanden ved havets bredd." (1. Sam. 13:5). I motsetning hadde israelittene bare to sverd til rådighet i hele hæren - ett for Saul og ett for hans sønn Jonatan. Alle andre måtte bruke surrogatvåpen, slikt som trespyd eller grove landbruksredskaper.

Nå da israelittene så de mektige Filistrene nærme seg, fikk de panikk. "Da Israels menn så at de var i fare fordi folket ble hårdt angrepet, gjemte de seg i huler og hellere og fjellkløfter og kjellere og brønner." (13:6). Noen lurte seg over grensene til andre land for å unngå å bli skrevet inn i Sauls hær. Andre deserterte i åpenlyst feighet. Plutselig var hæren på 330.000 som hadde slått Ammon skrumpet inn til 600. Og selv de som var igjen skalv i frykt (se 13:7). Israels situasjon så håpløs ut.

En uke tidligere hadde Samuel advart Saul om at han måtte vente på ham ved Gilgal før han dro ut i striden. Profeten hadde sagt at han ville ankomme etter syv dager for å frembringe de riktige offer for Herren. Vi blir ikke fortalt noe om viktigheten av denne syvdagersperioden; kanskje Samuel visste at han ville komme fra et sted langt borte hvor de trengte hans tilstedeværelse. Men det er mer sannsynlig at denne ukelange ventetiden var ment som en prøve på Sauls tro.

Da den syvende dagen kom og Samuel ikke hadde vist seg, begynte Sauls hær å splitte opp. Verre var, at kongen hadde ikke Guds veiledning for slaget. Sett deg nå i Sauls situasjon et øyeblikk. Du ser den veldige filisterhæren bevege seg mot deg. Du føler buldringen av de mektige vognhjulene. Og når du snur deg for å se på dine få gjenværende soldater, ser du dem skjelvende med sine stakkarslige våpen. Alt virvler ut av kontroll. Hva skal du gjøre?

Du undres kanskje: "Var det forventet at Saul bare skulle sitte der å vente uten å gjøre noe?" Ja - det er akkurat hva han burde ha gjort, vente og be. Faktisk så var dette forutsatt da Samuel første gangen presenterte Saul som konge. Profeten sa til Israel: "Om dere nå bare vil frykte Herren og tjene ham og lyde ham og ikke være gjenstridige mot Herrens ord, men følge Herren deres Gud, både dere og kongen som råder over dere! Men dersom dere ikke lyder Herren, men er gjenstridige mot Herrens ord, så skal Herrens hånd være mot dere som den var mot deres fedre." (1. Sam. 12:14-15).

Samuel forklarte: "Herren ønsker å motta all ære for det han gjør gjennom vår konge. Han ønsker at verden skal vite at seier ikke kommer gjennom strategier, våpen eller antall - men ved å bringe offer til Gud gjennom bønn i tro og tillit til ham."

Så hvilken tilnærming valgte Saul? Sto han fast mens han erklærte: "Jeg bryr meg ikke om det tar Samuel åtte dager å komme hit. Jeg kommer til å stå på Guds ord til meg. Leve eller dø, jeg vil adlyde hans bud"? Nei - Saul fikk panikk. Han tillot seg selv å bli overveldet av sine omstendigheter. Og han endte opp med å manipulere seg en vei utenom Guds ord. Han beordret presten som var tilstede om å gjøre offeret uten Samuel.

Da Samuel tilslutt kom, var han forferdet. Han luktet brent kjøtt fra offeralteret. Så han spurte Saul: "Hva har du gjort?" (13:11). Profetens spørsmål antyder at Saul ikke hadde noen anelse om størrelsen på den synd han hadde begått. Samuel spurte: "Er du klar over hva du har gjort? Jeg ga deg en tydelig og enkel befaling. Du skulle ikke gjøre noe før jeg ankom. Du var ikke i noen fare, men du tok saken i dine egne hender. Du handlet i frykt, ikke i tro. Du har begått en fryktelig synd mot Herren."

Her er Sauls forklaring: "Jeg så at folket begynte å spre seg og forlate meg. Du kom ikke til den fastsatte tid, og filistrene samlet seg ved Mikmas." (13:11). Legg merke til anklagen i Sauls ord: "Du kom ikke tidsnok, Samuel." Han talte til profeten, men hans anklage var faktisk myntet på Gud. Saul sa: "Jeg måtte gjøre noe - alle forlot meg. Herren forventet sikkert ikke at jeg skulle holde ut lenger."

Nei - Gud kommer aldri for sent. Hele veien kjente Herren hvert steg som Samuel tok i retning av Gilgal. Han hadde satt profeten på et himmelsk navigasjonssystem, hvor han nøyaktig bestemte hans ankomst på sekundet. Samuel ville være der på den syvende dagen, selv om det ble ett minutt før midnatt. Vi vet at Gud ikke sviktet Saul i denne saken, så vi vet at Samuel kom tidsnok.

Ved første øyekast kan Guds reaksjon på Sauls ulydighet virke hard. Samuel sa: "Du har handlet som en dåre! Du har ikke holdt det bud som Herren din Gud gav deg. Da ville Herren nå ha stadfestet ditt kongedømme over Israel for alle tider. Men nå skal ditt kongedømme ikke stå ved makt. Herren har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte, og ham har Herren utsett til fyrste over sitt folk. For du har ikke holdt det Herren bød deg." (vers 13-14).

Du kan undre deg: "Hvorfor ga ikke Gud Saul litt slakke her? Denne mannen var i en umulig situasjon. Dessuten, alt han ønsket var å vinne en seier for Herren. Hvorfor var Sauls lydighet så viktig her?" Gud ønsket at alle helvetes makter skulle vite at kampen er Herrens - og den blir vunnet av utvalgte trosmennesker som stoler på og venter på ham.

Gud har ikke forandret seg opp gjennom tidene. Og han er fremdeles opptatt av hvorvidt hans folk adlyder hans bud: "Men dersom dere ikke lyder Herren, men er gjenstridige mot Herrens ord, så skal Herrens hånd være mot dere som den var mot deres fedre." (1. Sam. 12:15). Det betyr ingenting om livet virvler ut av kontroll - vi skal vandre i fullstendig tillit til Herren. Selv når ting ser håpløse ut, så skal vi ikke handle i frykt. Tvert om så skal vi vente trofaste på at han utfrir oss, slik hans ord lover oss.

Faktum er at Gud sto like ved siden av Saul da den massive filisterhæren presset seg inn. Herren så vognene som buldret, og han så de skarpe våpnene blinke. Han visste hvilken krise Saul var i med sine soldater over alle hauger. Og hans øyne fulgte med på hver detalj.

På samme vis ser Gud hver detalj i vår krise. Han ser alle livets problemer som presser seg inn på deg. Og han er fullt klar over at din sitauasjon blir verre for hver dag. De som venter på ham i stille tro er aldri i noen virkelig fare. Videre kjenner han alle dine panikktanker: "Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal betale tilbake denne gjelden .... Jeg har ikke noe håp for mitt ekteskap .... Jeg vet ikke hvordan jeg skal beholde mitt arbeide." Men hans befaling til deg står fortsatt ved makt: "Ikke få panikk eller løp foran meg. Du skal ikke gjøre noe annet enn å be - og stole på meg. Jeg vil ære enhver som setter sin tillit til meg."

Se bare på disse ordene som Gud har gitt til sin kirke: "Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud." (Heb 11:6). "Sett deres lit til ham til enhver tid, dere folk! Utøs deres hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt." (Sal 62:9). "Dere som frykter Herren, stol på Herren! Han er hjelp og skjold for dem." (Sal 115:11). "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette." (Ord 3:5-6).

Herren er veldig tålmodige med oss. Han inviterer oss faktisk: "Kom hit med deres sak, sier Herren." (Jes 41:21). Han vet at våre forfedre erfarte tider med tvil, fra Abraham frem til de nytestamentlige hellige. Til tider ønsket de å dø, og ropte: "Jeg makter ikke mer." Selv Jesus hadde øyeblikk med uro, og spurte: "Hvorfor har du forlatt meg?"

Vår Herre føler enhver smerte, frykt og panikk som rammer oss. Vi kan motta noen plutselige, forferdelige nyheter - en kjær som har dødd, en sønn eller datter som skiller seg, eller en ektefelle som har hatt et kjærlighetsforhold. I slike øyeblikk sender Gud den Hellige Ånd for å gi oss trøst, lette vår smerte og bringe våre hjerter til hvile.

Men Saul hadde forblitt i frykt og panikk i syv hele dager. Og hele denne tiden ba den Hellige Ånd ham om å ta en avgjørelse: "Ja, Saul, det ser håpløst ut. Men du har vært i mindretall før mot ammonittene, og Gud utfridde deg den gangen. Så hva vil du gjøre i dag? Vil du adlyde Guds ord uansett hva som skjer med deg eller kongedømmet? Vil du si som Job: 'Selv om han slår meg, vil jeg stole på ham.'?" (Job 13:15).

Vi vet at Gud kjenner hvert menneskes hjerte. Og Herren visste at den beslutningen Saul tok, ville bestemme hans livskurs fra det øyeblikket av. Tross alt så ville han stå overfor mange flere slike kriser. Vi får litt innsikt i Sauls beslutning gjennom hans ord til Samuel: "Da tok jeg mot til meg og ofret brennofferet." (1. Sam. 13:12). Rotordet til "mot" her betyr "å beherske seg". Saul sa: "Jeg prøvde å være lydig. Jeg holdt meg selv fra å være ulydig så lenge som mulig. Men tilslutt måtte jeg handle på egen hånd."

Som et resultat forlot Gud Saul og trakk tilbake hans utnevnelse som konge. Hvorfor? Herren visste at fra den dagen av så ville Saul tilby ham en død tro. Han visste at Saul ikke ville utholde ennå en lydighetsprøve. I stedet ville han ende opp med å drive renkespill og manipulere.

Vantro er dødelig, og dens konsekvenser er tragiske. Og vi står overfor sørgelige konsekvenser dersom vi prøver å redde oss selv ut av våre prøvelser istedet for å stole på at Gud skal føre oss gjennom dem. Dette er tydelig fra Sauls liv. Fra det øyeblikket Saul tok sin vesentlige avgjørelse om å ta saken i sine egne hender, så gikk hans liv raskt nedover bakke. Hans vantro åpnet for all slags ondskap i hans hjerte.

Faktisk så illustrerer Sauls liv stegene mot undergangen forårsaket av vantro.

Etter at Saul syndet ble hans sjel ubøyelig og lovisk. Og denne loviske ånd forårsaket nesten døden til hans elskede sønn Jonatan.

Jonatan og hans våpenbærer hadde bestemt seg for å iverksette et snikangrep på en filistergarnison. Bakholdet forårsaket slik forvirring i filisterleiren at de begynte å sloss seg imellom og drepe hverandre. Oppskakingen var så støyende at "jorden skalv, og det kom en redsel fra Gud." (1. Sam. 14:15).

Da Saul så filistrene på flukt satte han igang et avgjørende angrep. Han beordret sine tropper til å kjempe hele dagen uten opphold. Ved slutten av dagen var israelittene så utslitte at de var rede til å falle sammen. Men Saul sverget en dåraktig ed: Dersom noen stanset for å spise før slaget var over, så ville den mannen bli forbannet.

Jonatan visste ikke om eden, fordi han kjempet i et avsides område. Så han tok en kort pause fra trefningen. Og mens han gjorde det, åt han noe honning fra en bikube for å styrke seg til striden.

Den kvelden kunne ikke Sauls soldater makte mer. De kastet seg grådig over krigsbyttet de hadde tatt og begynte å steke dyr for å spise dem. Nå sa jødisk lov at blodet måtte tappes fra et dyr før det kunne spises. Så da Saul så dette, fløy han opp i raseri. Han skjente: "Dere folk har ingen respekt for Guds lov." " .... folket synder mot Herren og eter kjøtt med blodet i. .... Dere har vært troløse!" (14:33).

Saul hadde blitt lovisk, og utnevnt seg selv som Guds hellighetspoliti. Utvilsomt applauderte de prestene som var tilstede og sa: "Takk Gud, Saul tar et standpunkt for hellighet." Men faktisk var Saul den største synderen tilstede. Denne mannen var helt og fullt ulydig og vandret i åpenlys vantro. Allikevel kunne han utbryte uten å tenke seg om: "Gud hjelpe den sultne soldaten som bryter en tøddel av loven ved å ete mat med blod i."

Den kvelden tok Saul enda en tåpelig beslutning: Han besluttet at hæren hans skulle være oppe hele natten for å fortsette striden. Prestene protesterte imidlertid, og insisterte på at de først skulle spørre Gud om råd. Men da de ba, svarte ikke Gud. Nå ble Saul indignert igjen. Han besluttet: "Gud taler ikke fordi noen har syndet. Hvem er skyldig?" Han sa: "For så sant Herren lever .... om så skylden er hos min sønn Jonatan, skal han sannelig dø!" (14:39).

Denne type selvrettferdighet finnes hos alle loviske. De stoler ikke på at Gud skal gi dem sin rettferdighet, så de prøver å lage sin egen. Og de ender opp med å lage et system som ser bort fra deres egen synd men trekker frem andres nederlag.

Saul besluttet å kaste lodd for å finne ut hvem som hadde syndet. Det siste loddet kom på ham selv og Jonatan. Umiddelbart vendte Saul seg til sin sønn og sa: "Jeg vet at jeg ikke har syndet, så det må være deg." Jonatan inrømte at han hadde spist av honningen, men sa han ikke hadde visst om eden. Men Saul var ute på et moralsk korstog nå, og strevet med å ta seg hellig ut. Dersom Gud ikke hadde grepet inn ved hjelp av folket, ville Saul ha drept sin egen sønn - alt for å bevise sin hellige iver.

Etter min oppfatning er vantro roten til all loviskhet. Hvordan? Den nekter å godta Guds paktsløfter - om at hans Ånd vil undertrykke våre synder, gi oss kraft til å adlyde, inngi frykt for ham i våre liv, få oss til å vandre ustraffelig, gi oss avsky for synden. Dersom vi vender oss bort fra sannheten i Guds pakt, og ikke lenger stoler på og venter på at han skal gjøre verket, vender vi oss til loviskhet. Vi konstruerer vårt eget sett med strenge regler blottet for Åndens kraft.

Sauls vantro brennemerket hans samvittighet og gjorde ham likeglad med synden. Plutselig mistet synden sin "overmåte syndighet" i denne en gang så gudfryktige mannens øyne.

Vi ser et eksempel på dette når Samuel beordrer Saul om å utslette amalekittene. Profeten ga Saul direkte instruksjoner om å ødelegge alt som angikk Amalek - deres familier, deres husdyr, alle ting. Han skulle ikke spare noe eller noen.

Men da slaget var over hadde Saul beholdt kong Agag som et levende trofé. Han holdt også tilbake noe av krigsbyttet - de beste av amalekittenes husdyr, klær og eiendeler. Saul hadde til og med frekkhet nok til å sette opp et monument over seg selv, for å minnes sin seier. Enda engang viste han en skamløs forakt for Guds ord.

Da Samuel ankom kunne han ikke tro det han så. Slagmarken var som et stor loppemarked. Folk handlet buskap, prøvde sine nye klær og grillet kjøtt fra dyrene. Men, mest forbløffende av alt, der sto kong Agag midt i alt oppstyret.

Samuel marsjerte bort til Saul og spurte: "Hva er den brekingen jeg hører, Saul?" Saul svarte med en skamløs løgn: "Å, folket sparte noen dyr så de kunne ofre til Gud for den store seieren. Men jeg har ødelagt resten av dem. Jeg var trofast i å utføre Herrens befaling. Hvilken stor vekkelse vi kommer til å få."

Samuel gråt høylydt. Han spurte Saul. "Hvorfor adlød du da ikke Herrens ord, men kastet deg over byttet og gjorde det som var ondt i Herrens øyne?" (1. Sam. 15:19). Saul svarte: "Jeg har adlydt Herrens ord og har gått den veien Herren sendte meg. Jeg har ført Agag, Amaleks konge, hit og slått Amalek med bann." (vers 20).

Hvordan kunne Saul være så blind? Han løy åpenlyst på tross av de tydelige bevisene på at han hadde vært ulydig. Men tragisk nok så trodde Saul sine egne løgner. Han hadde mistet all dømmekraft.

Noen kristne av i dag er akkurat lik Saul. De hengir seg til enhver tenkelig slags ulydighet, så går de direkte til kirken og ber: "Herre, jeg har gitt deg mitt beste. Her - motta mitt lovprisningsoffer." Disse troende er lik kvinnen som er beskrevet i Ordspråkene: "Slik bærer en horkvinne seg at: Hun eter og tørker seg om munnen og sier: Jeg har ikke gjort noe ondt!" (Ord 30:20).

Hvordan faller kristne til en slik tilstand? Det begynner når de avslår å godtta Guds rettferdighet ved tro. De prøver å etablere sin egen rettferdighet ved å vende seg til loviskhet og dømme andre. De vakler i troen, og venter ikke på Gud for veiledning - og de gjør tingene på sin egen måte. Over tid mister de all dømmekraft, og deres samvittigheter blir fullstendig brennemerket. Tilslutt blir de hovmodige i forhold til sin egen synd.

Ifølge skriften er det her okkultismens sæd slår rot. I Guds øyne er det å unnlate å lyde og stole på hans ord ensbetydende med trolldom. Slik Samuel fortalte Saul i denne sammenheng: "For gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trass er som avgudsdyrkelse." (1. Sam. 15:23).

"Men Herrens Ånd vek fra Saul, og en ond ånd fra Herren forferdet ham." (1. Sam. 16:14). Nå sendte ikke Gud bokstavelig en ond ånd over Saul. Han tillot ganske enkelt det uunngåelige å skje. Du skjønner, når en person som er drevet av vantro kommer til dette punktet - og vender seg til loviskhet, mister dømmekraft og brennemerker sin samvittighet - så har han intet forsvar mot invaderende ånder av sjalusi og misunnelse. Og disse tvilling-åndene terroriserer en hver sjel de går inn.

På dette tidspunktet hadde Saul faktisk demoniske krampetrekninger, og bråkte og snakket i villelse med alle og enhver. Hans tjenere ble så skremte at de tilkalte David for å spille på harpen sin og synge salmer til Saul, for å prøve å roe ned hans ånd. David var selvfølgelig en mann som stolte helt og fullt på Herren - og hans salvede musikk brakte fred til Sauls plagede sjel.

Kongen var så takknemlig at han gjorde David til leder for hæren sin. Men da David viste mot og dyktighet i kamp, ble Saul sinnsykt sjalu på ham. Sjalusi gjør troende mennesker til skrekkelige skapninger. Enhver som ikke stoler på Gud vil heller ikke stole på andre. Og sjalu mennesker anklager andre for den synd som er mest åpenbar i dem selv. Videre så ser de på seg selv som ofre. De er overbeviste om at andre alltid er sjalu på dem, og stadig snakker om dem, og stadig forfølger dem. Sjalusi er ikke bare et stadium folk går gjennom - det er en ånd fra helvete. Den frarøver gudfryktige mennesker alle himmelske hensikter. Og den får dem til å fokusere på sine egne små, kjødelige kamper.

Undres du på hvor din ånd av sjalusi kom fra? Jeg ber deg innstendig om å se tilbake på dine prøvelses tider, og spør deg selv hvordan du reagerte. Overga du deg til å stole på Gud, uansett hva som skjedde? Eller tok du inn over deg tanken om at Gud ikke dukket opp i tide for deg?

Se bare på den tragiske enden til Sauls vantro sjel. Hans siste konsultasjon før han sto overfor evigheten var med en heks. Lytt til hans triste, siste ord: "Gud er veket fra meg og svarer meg ikke mer, ...." (1. Sam. 28:15).

Men det er gode nyheter for enhver troende i denne Nye Pakts tid. Kristus betalte skylden for vårt opprør: (Selvfølgelig var Guds nåde og tilgivelse tilgjengelig for Saul. Men hans hjerte forble gjenstridig - og et gjenstridig hjerte ønsker aldri nåde.)

Jesus kom for å bryte vantroens trolldom og forhekselse - å bryte våre loviske lenker og fri oss fra sjalusiens bånd. Men først må vi innrømme vår synd. Vi må bekjenne vår vantro - og deretter kaste vår fremtid, frihet og utfrielse helt og fullt i Jesu' varetekt. Han vil komme i tide. Vår del er å ikke gjøre noe annet - enn å stole på ham.

Vi må være klar over at vi blir prøvet. Og Gud forsikrer oss om at alle som holder seg til troen og stoler på ham, uansett hvor håpløs situasjonen ser ut, vil bli lønnet. "Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull - som jo lutres ved ild - skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse." (1. Pet. 1:7).