Det overgitte liv

"Overgi." Hva sier dette ordet deg? I bokstavelig betydning betyr overgi å gi over noe til en annen person. Det betyr også å gi fra seg noe som er gitt deg. Dette kan innebære eiendeler, makt, målsetninger, ja endog livet.

Kristne i dag hører mye om det overgitte liv. Men hva betyr det egentlig? Det overgitte liv er den handlingen det innebærer å gi tilbake til Jesus det livet han har skjenket deg. Det er å frasi seg kontroll, rettigheter, makt, retning, alt det du gjør og sier. Det er å legge fullstendig ditt liv over i hans hender, for at han skal kunne gjøre med det som han ønsker.

Jesus selv levde et overgitt liv: "For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg." (Joh. 6:38). "Jeg søker ikke min egen ære." (Joh. 8:50). Kristus gjorde ikke noe av seg selv. Han gjorde ingen handling eller talte noe ord uten at han ble ledet av Faderen. " ... av meg selv gjør jeg intet, men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette ... for jeg gjør alltid det som er til behag for ham." (Joh. 8:28-29).

Jesu' fulle overgivelse til Faderen er et eksempel på hvordan vi alle burde leve. Du kan si: "Jesus var Gud i menneskeskikkelse. Hans liv var overgitt selv før han kom til jorden." Men det overgitte liv er ikke påtvunget noen, ikke engang på Jesus.

Kristus talte disse ordene som et menneske av kjøtt og blod. Han kom tross alt til jorden for å leve som et menneske og ikke som Gud. Han erfarte livet slik vi gjør det. Og lik oss, så hadde han sin egen vilje. Han valgte å overgi denne viljen til Faderen: "Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Far." (Joh. 10:17-18).

Jesus fortalte oss: "Ta ikke feil. Denne handling, å overgi mitt liv, er helt innenfor min egen makt å gjøre. Jeg velger å legge ned mitt liv. Og jeg gjør det ikke fordi et menneske ba meg om det. Ingen tar mitt liv fra meg. Min Far gav meg retten og privilegiet til å legge ned mitt liv. Han ga meg også valget til å la begeret gå forbi og unngå korset. Men jeg valgte å gjøre det, ut fra en kjærlighet og en full overgivelse til ham."

Vår himmelske Far har gitt oss alle denne rettighet: privilegiet å velge et overgitt liv. Ingen blir tvunget til å overgi sitt liv til Gud. Vår Herre får oss ikke til å ofre vår vilje og gi våre liv tilbake til ham. Han tilbyr oss Løfteslandet gratis, fylt av melk, honning og frukt. Men vi kan velge å ikke gå inn i dette fullendte sted.

Sannheten er at vi kan få så mye av Kristus som vi vil. Vi kan komme så dypt i ham som vi selv vil, og leve helt ved hans ord og rettledning. Apostelen Paulus visste dette. Og han valgte å følge Jesu' eksempel med et helt overgitt liv.

Paulus hadde vært en Jesus-hater, en selvrettferdig forfølger av kristne. Han sa at han bokstavelig åndet hat mot Kristi etterfølgere. Han var også en mann med en sterk egenvilje og store ambisjoner. Paulus var velutdannet, og hadde blitt opplært av de beste lærerne på sin tid. Og han var en fariseer, blant de ivrigste av alle de religiøse jødiske lederne.

Helt fra begynnelsen var Paulus på sin vei frem mot suksess. Han hadde anerkjennelse fra den ledende religiøse grupperingen på den tiden. Og han hadde en klar misjon, med anbefalinger fra sine overordnede. Han hadde virkelig planlagt hele sitt liv og visste nøyaktig hvor han skulle. Paulus var sikker på at han var i Guds vilje.

Men Herren tok denne selvutnevnte, selvbestemte, selvsikre mannen og gjorde ham til et glødende eksempel på det overgitte liv. Paulus ble en av de mest gudsavhengige, gudsfylte, gudsledede mennesker i historien. Faktisk så erklærte Paulus at hans liv var et mønster for alle som ønsket å leve helt overgitt til Kristus: "Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv." (1.Tim. 1:16).

Apostelen sa: "Dersom du ønsker å vite hva som skal til for å leve et overgitt liv, se på mitt. Har du bestemt deg for å gå dypere med Jesus? Her er det du må regne med å gjennomleve." Paulus visste at ikke mange ville være villige til å følge hans mønster. Men hans liv er en blåkopi for alle dem som ønsker å leve et helt overgitt liv.

Gud begynner prosessen med å slå oss ned fra vår høye hest. Dette skjedde bokstavelig med Paulus. Han gikk på sin selvsikre vei, ridende mot Damaskus, da et blendende lys kom fra himmelen. Paulus ble slått skjelvende til marken. Da talte en røst fra himmelen og sa: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" (Apg. 9:4).

Ordene tok Paulus med til en begivenhet flere måneder tidligere. Plutselig forsto denne oppreiste fariseeren hvorfor hans samvittighet vendte seg i ham. Paulus hadde utholdt lange netter med foruroligende tanker, plaget med uro og forvirring, fordi han hadde sett noe som rystet ham inn til margen.

Paulus hadde stått ved siden av da apostelen Stefanus ble steinet. Jeg tror at Paulus husket uttrykket i Stefanus' ansikt da han sto overfor døden. Stefanus hadde et himmelsk ansikt, et hellig nærvær som var rundt ham. Og hans ord hadde slik kraft. De var gjennomtrengende og overbevisende. Denne ydmyke mannen brydde seg tydeligvis ikke noe om verdens anerkjennelse. Han var ikke imponert over religiøse notabiliteter. Og han hadde ingen frykt for døden.

Alt dette avslørte tomheten i Paulus' liv. Denne mest hengivne av fariseerne var klar over at Stefanus hadde noe som han selv ikke hadde. Paulus hadde kommet ansikt til ansikt med en mann helt overgitt til Gud, og det fikk ham til å føle seg elendig. Han tenkte kanskje: "Jeg er opplært i årevis med å studere skriftene. Men denne ulærde mannen taler Guds ord med autoritet. Jeg har hatt en hunger etter Gud hele mitt liv. Men Stefanus har selve himmelens kraft, selv i dødens øyeblikk. Han kjenner tydeligvis Gud, mer enn noen jeg tidligere har møtt. Men hele denne tiden har jeg jaktet på ham og hans like."

Paulus visste at noe manglet i hans liv. Han hadde kunnskap om Gud, men ingen førstehånds åpenbaring lik Stefanus. Nå, skjelvende på sine knær, hørte han disse ordene fra himmelen: "Jeg er Jesus, han som du forfølger." (Apg. 9:5). Det var en overnaturlig åpenbaring. Og ordene vendte Paulus' verden opp ned. På det punktet tror jeg han må ha vært på sitt ansikt i timevis, gråtende og som for å si:

"Jeg har bommet fullstendig. Jeg har tilbrakt alle disse årene med utdannelse og studier, og i å gjøre gode gjerninger. Men hele tiden var jeg på feil vei. Jesus er Messias. Han kom, allikevel fikk jeg ikke lære ham å kjenne. Alle disse avsnittene hos profeten Jesaja får plutselig mening nå. De handler om Jesus. Nå går det opp for meg hva Stefanus hadde. Han hadde et intimt kjennskap til Kristus."

Skriften (Eng. KJV) sier: "Skjelvende og forbauset sa han [Paulus], Herre, hva vil du at jeg skal gjøre?" (9:6). (Denne delen av verset finnes ikke i den norske oversettelsen o.a.). Paulus' omvendelse var et dramatisk verk av den Hellige Ånd. Og hvilken uvanlig omvendt denne mannen var. Han var en forfølger av Guds folk. Hans vitnesbyrd ville være et mektig, ugjendrivelig vitnesbyrd for evangeliet om Jesus Kristus. Gud skulle sannelig bruke Paulus på utrolige måter. Herren sa til ham: " ... reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du har å gjøre!" (Apg 9:6).

Prøv å se for deg Paulus nå. Denne høyt utdannede fariseeren var nå slått stum og blind. Han måtte ledes inn i byen av sine venner. Alt i hans liv så ut til å ha falt i grus. Men sannheten var at Paulus ble ledet av den Hellige Ånd inn i et overgitt liv. Da han spurte: "Herre, hva vil du at jeg skal gjøre?", ropte hans hjerte ut: "Jesus, hvordan kan jeg tjene deg? Hvordan kan jeg lære deg å kjenne og behage deg? Ingenting annet betyr noe. Alt jeg har gjort i kjødet er som møkk. Du er alt for meg nå."

Paulus tilbrakte de tre neste dagene i faste og bønn. Men ikke et ord kom fra himmelen. Han hadde undervist og forkynt for andre, men ingenting av hans lærdom kunne lede ham nå. Han var ytterst hjelpeløs. Han må ha bedt: "Å Gud, du har lagt ned i meg en slik lengsel etter å kjenne deg, Vær så snill, vis meg hva jeg skal gjøre. Jeg er så blind og forvirret, jeg skjønner ingenting."

Jeg sier til enhver hengiven etterfølger av Jesus: Legg merke til denne scenen. Her er mønsteret på et overgitt liv. Når du bestemmer deg til å gå dypere med Kristus, vil Gud sende en Stefanus i din vei. Han vil konfrontere deg med noen hvis ansikt skinner av Jesus. Denne personen er ikke interessert i denne verdens ting. Han bryr seg ikke om menneskers bifall. Han bryr seg bare om å behage Herren. Og hans liv vil avsløre din selvtilfredshet og kompromiss og overbevise deg på dypet.

Lik Paulus vil du plutselig oppleve deg fullstendig konkurs. Det vil gå opp for deg at uansett hvor mange gudfryktige gjerninger du har gjort, så har du gått glipp av Jesus. Og du vil ende opp i en blindgate: slått av stumhet, uten retning, ute av stand til å få noe ut av tidligere åpenbaringer. Men alt vil være Guds verk. Han vil føre deg til dette ytterste hjelpeløshetens sted.

"For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg. 9:15-16). Paulus ble lovet en tjeneste som skulle bli fruktbar. Men han ville måtte gå igjennom store lidelser for å fullføre den.

Lidelse er et vidtomfavnende emne, inkludert mange forskjellige slags smerte: fysisk pine, mental angst, følelsesmessig nød, åndelig smerte. I følge skriften erfarte Paulus alt dette. Han led av en torn i kjødet, skipbrudd, steining, slag, røveri. Han sto overfor avvisning, spott, ondskapsfullt sladder. Han utholdt forfølgelse av alle slag. Og til tider følte han seg fortapt, forvirret, ute av stand til å høre fra Gud.

Dette mønsteret av lidelser i Paulus' liv vil ikke bli erfart av alle som søker det overgitte liv. Men på et eller annet vis vil enhver hengiven troende komme til å stå overfor smerte. Og det er en hensikt med det hele. Du skjønner, lidelse er en del av livet som vi ikke har noen kontroll over. Det er det området hvor vi lærer å overgi oss til Guds vilje.

Jeg kaller slik lidelse overgivelsens skole. Det er et treningssted hvor vi faller på våre ansikter slik som Paulus, og ender opp med å rope: "Herre, jeg kan ikke takle dette:" Han svarer: "Bra, jeg skal ta meg av det. Overgi alt til meg, din kropp, sjel, sinn, hjerte, alt. Stol helt og fullt på meg."

Dersom du begir deg inn på overgivelsens vei, så vil du lide mye mer enn den gjennomsnittlige, selvtilfredse kristne. Dersom en troende som lever i kompromiss lider, så vil det kun være til hans egen fordel. Herren kan bruke smerte for å venne ham fra en bestemt synd. Og ingen andre vil ha fordel av det han lærer. Men dersom du ønsker det overgitte liv, så vil din lidelse tilslutt bli en stor trøst for andre. Paulus uttaler:

"Lovet være Gud ... barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud. For likesom Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, så er også vår trøst rikelig ved Kristus. Lider vi trengsel, tjener det til trøst og frelse for dere. Blir vi trøstet, tjener det også til trøst for dere, en trøst som viser sin kraft i utholdenhet under de samme lidelser som også vi lider." (2.Kor. 1:3-6).

Paulus taler her om lidelse som blir tillatt av Kristus. Vår Herre tillater slik smerte i våre liv, for å gjøre oss til vitner om hans trofasthet. Han ønsker å vise seg som "all trøsts Gud" (v. 3). Vår lidelse er ikke bare ment å skulle føre oss til full overgivelse under hans vilje. Den er også "til trøst og frelse for dere [for andre]" (v. 5). Sagt ganske enkelt, de største tjenester for å trøste andre springer ut fra våre største lidelser.

Paulus hadde ingen annen ambisjon, ingen annen drivkraft i livet en dette: " ... at jeg kan vinne Kristus" (Fil. 3:8).

Jeg kjenner en gudfryktig ung predikant som er venn med mange andre unge pastorer rundt om i nasjonen. Jeg spurte ham hva han trodde var det største problemet blant hans likesinnede. Han svarte: "Presset for å lykkes." Svaret hans forbløffet meg. Jeg visste at kjøret etter å lykkes var vanlig i det sekulære samfunn. Er det også en pest i kirken? Han forklarte: "Unge pastorer tror at de må skaffe tilveie et stort antall mennesker i menigheten sin med en gang. De føler et sterkt press til å se vekst over natten."

Dette er også et problem for eldre pastorer. De har strevd i årevis i håp om å se menigheten sin vokse. Og så, når en ung pastors nye menighet begynner å vokse kraftig, føler de eldre mennene presset om å gjøre likedan. De renner av gårde på kirkevekstkonferanser, og leter etter teknikker for å få økt antallet medlemmer i årsstatistikken.

Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange brev jeg har fått som typisk sier noe slikt: "Vår pastor kom nettopp tilbake fra en konferanse oppildnet av en 'ny oppskrift på suksess.' Han sier at våre møter må bli mer vennlige overfor syndere. Så han la helt om lovsangen og sine prekener. Det er et annerledes sted her nå. For noen måneder siden beveget den Hellige Ånd seg mektig på våre møter. Men nå drar folk sin vei, fordi Ånden er borte."

En pastor ble forskrekket over rådet fra en kirkevekstekspert. Han ble fortalt: "Din menighet kan ikke vokse dersom det eneste du kan tilby er Jesus." Denne "eksperten" gikk glipp av Kristus! Svaret på ethvert spørsmål for kirken er lett tilgjengelig, men denne mannen gikk glipp av det. Hvordan? Han gikk forbi den eneste ambisjonen Paulus sier er nødvendig: å vinne Kristus.

Etter dagens mål på suksess så var Paulus en fullstendig flopp. Han bygget ingen kirkebygg. Han hadde ingen organisasjon. Og metodene han brukte ble foraktet av andre ledere. Faktisk så ble mange av hans tilhørere støtt av det budskapet Paulus prekte. Hans emne? Korset.

Unge pastorer har sagt: "Broder Dave, du er en suksess. Du har en verdensvid tjeneste. Du er pastor i en Mega-kirke. Du har til og med skrevet en bestselger. Ditt rykte er satt for resten av livet. Vel, hva med meg? Hvorfor kan ikke jeg gå samme veien?"

Til tider har jeg vært fristet til å svare: "Men jeg har betalt en pris. Du kjenner ikke til vanskelighetene jeg har gått igjennom på denne veien." Nei, det er ikke svaret. Faktum er at jeg kjenner menn som er langt mer gudfryktig enn jeg er som har lidd mye mer enn jeg noensinne kan forestille meg. De har vært trofaste og hengivne, og gjennomlevd forferdelige lidelser, noen like til dødens rand. Allikevel er ikke disse mennenes navn kjent for verden.

Dette er ikke tema i det hele tatt. Når vi står fremfor Gud på Dommen, så vil vi ikke bli dømt etter våre tjenester, resultater eller antall omvendte. Det vil bare finnes et mål på suksess på den dagen: var våre hjerter helt overgitt til Gud? La vi tilside vår egen vilje og dagsorden, for å ta opp hans? Ga vi etter for press fra våre likesinnede og fulgte mengden, eller søkte vi ham i ensomhet om rettledning? Løp vi fra seminar til seminar for å lete etter hensikten med livet, eller fant vi vår tilfredsstillelse i ham?

Jeg har blitt kalt til å forkynne Guds ord helt siden jeg var åtte år gammel. Og jeg kan oppriktig si, at hele mitt liv har min største glede vært å høre fra Herren. Jeg vet at når jeg står foran mennesker for å forkynne, så taler jeg et budskap som Gud har gitt meg. Og dette budskapet må virke i min egen sjel før jeg våger å forkynne det for andre. Jeg har min glede i å vente på Herren for å høre: "Dette er veien, vandre på den."

Nå, i en alder av sytti, så har jeg kun én ambisjon: å mer og mer lære å si bare de tingene som Faderen gir meg. Ingenting jeg sier eller gjør i meg selv er verd noe. Jeg ønsker å være i stand til å hevde: "Jeg vet at Faderen er med meg, fordi jeg gjør bare hans vilje."

Mange kristne lever i stadig utilfredshet. De er aldri fornøyd med det de har. De ser stadig mot fremtiden og lurer: "Dersom jeg bare kan gjøre dette, eller ha det, så vil jeg bli lykkelig." Men deres tilfredsstillelse kommer aldri.

Tilfredshet var en stor prøve i Paulus' liv. Tross alt sa Gud at han ville bruke ham mektig: "For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn." (Apg. 9:15). Da Paulus først mottok dette oppdraget "... forkynte han straks Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn." (Apg. 9:20). Apostelen ble djervere for hver preken: "Men Saulus fikk stadig større kraft, og han brakte jødene i Damaskus til taushet ved å bevise at Jesus er Messias." (9:22).

Hva hendte så? " ... jødene la planer om å drepe ham." (9:23). Så langt Paulus' kall til å tale til Israels barn. De avviste ikke bare hans budskap, men planla hans død. Hvilken katastrofal start på en tjeneste som Gud sa ville bli mektig.

Så bestemte Paulus seg for å dra til Jerusalem, for å møte Jesu' gjenværende disipler. " ... men alle var redd ham, for de trodde ikke at han var en disippel." (Apg. 9:26). Nå opplevde Paulus en enda verre forkastelse. Hans egne brødre i Kristus sendte ham fra seg.

Til slutt resonnerte Paulus: "Jeg kan i det minste nå hedningene." Men da en fremstående hedning, Kornelius, søkte etter en predikant som kunne dele evangeliet med ham, så spurte han ikke etter Paulus. I stedet vendte han seg til Peter. Paulus hørte utvilsomt de vidunderlige nyhetene som kom fra Kornelius' hus: "Den Hellige Ånd har falt på hedningene. Herren hadde åpenbart Kristus for dem!"

Etterpå måtte Paulus sitte på sidelinjen ved konferansen i Jerusalem da Peter erklærte: "Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene av min munn skulle høre evangeliets ord og komme til tro." (Apg. 15:7). Øyensynlig hadde Gud bestemt at vekkelsen blant hedningene skulle komme gjennom noen andre. Så langt Paulus visste, så ville han sitte på sidelinjen, og se på at alt skjedde.

Hva tror du gikk gjennom Paulus' tanker da han opplevde disse tingene? Sannheten er, gjennom alt - skuffelsen, smerten, truslene mot hans liv - Gud lærte sin tjener noe avgjørende: Paulus lærte å være tilfreds en steg om gangen.

Senere, da Paulus prekte i Antiokia, ble hans budskap gjenstand for uenighet mellom de jødiske lederne. Derfor erklærte Paulus: " ... så vender vi oss nå til hedningene." (Apg. 13:46). Paulus prekte for ikke-jødene der, og store mengder ble omvendt: "Og Herrens ord utbredte seg over hele landet." (13:49). Men før Paulus kunne smake seieren: " ... fikk jødene hisset opp de fornemme kvinner ... og de fikk i stand en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra sine områder."(13:50).

Deretter vendte Paulus sitt blikk mot Ikonium. Da han forkynte der "... kom en stor mengde, både av jøder og av grekere, til troen." (14:1). Vekkelse falt over byen. Men nok engang: "ble det et oppløp av både hedninger og jøder med deres ledere, som hadde planer om å mishandle og steine dem." (14:5).

Kan du forestille deg Paulus' forvirring og mismot? Ved hver sidevei så hans kall ut til å bli hindret. Gud hadde lovet ham en evangelisk tjeneste som skulle bære frukt. Men hver gang han forkynte ble han forbannet, avvist, angrepet, steinet. Hvordan svarte han? "For jeg har lært å være fornøyd med det jeg har." (Fil. 4:11).

Paulus stilte ikke spørsmål eller klaget. Han krevde ikke å vite når han skulle få forkynne for konger og herskere. Han sa i hovedsak: "Det kan være at jeg nå ikke ser det Herren har lovet meg. Men jeg fortsetter fremover i tro, fordi jeg er fornøyd med å ha Jesus. På grunn av ham kan jeg leve hver dag til dens fylde."

Paulus hadde det ikke travelt med å se alt bli oppfylt i sitt liv. Han visste at han hadde et klippefast løfte fra Gud, og han klamret seg til det. I den nåværende stund, så var han tilfreds med å tjenestegjøre hvor han enn var: å vitne for en fengselsvokter, en sjømann, for noen få kvinner på elvebredden. Denne mannen hadde et verdensvidt kall, men allikevel var han trofast i å vitne for en om gangen.

Heller ikke var Paulus sjalu på yngre menn som så ut til å gå forbi ham. Mens de reiste omkring i verden og vant jøder og hedninger for Kristus, satt Paulus i fengsel. Han måtte lytte til nyheter om store folkeskarer som ble omvendt av menn som han hadde stridt mot over evangeliet om Guds nåde. Allikevel misunte ikke Paulus disse menn. Han visste at en Kristus-overgitt mann vet hvordan han skal leve både i fornedrelse og i overflod: "Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning! Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det." (1.Tim. 6:6,8).

Verden i dag kan si til Paulus: "Du er kommet til veis ende nå. Enda har du ingen sparepenger, ingen investeringer. Alt du har er et klesskift." Jeg vet hva Paulus' svar ville være: "Å, men jeg har vunnet Kristus. Jeg har virkelig det sanne liv."

"Men djevelen plager deg stadig Paulus. Du lever i konstant smerte. Faktisk så lider du som ingen annen jeg kjenner. Hvordan kan dette ha seg?"

Jeg fryder meg i mine prøvelser. Når jeg er svak, det er faktisk når jeg er sterkest. Jeg måler ikke min styrke etter verdens standard, men etter Herrens."

"Men hva med din rival, Apollos? Han har fanget mengdens øre. Men du tjenestegjør bare overfor små grupper, eller bare person til person. Apollos er en fremragende taler, men din tale er ynkelig Paulus."

"Ingenting av det bryr jeg meg om. Jeg søker ingen ære i dette livet. Jeg har en åpenbaring av den herlighet som venter meg."

"Men hva med Guds løfter til deg? Han sa du skulle vitne for konger. Den eneste gangen du har gjort det var du i lenker. Du måtte forkynne mens du var en fange. Hvor er oppfyllelsen av Guds løfter i ditt liv?"

Min Herre har holdt sitt ord til meg. Det var ikke på den måten jeg hadde forventet, men på hans måte. På tross av mine lenker forkynte jeg hele Kristi råd. Og du, hvor samvittigheten ble rammet hos disse herskerne. Da jeg var ferdig med å forkynne, skalv de. Herren ga meg gunst for min tjeneste, på sin måte."

"Paulus, du endte opp som en tosk. Alle i Asia har vendt seg mot deg. Jo mer du elsker andre, jo mindre blir du elsket. Du har arbeidet hele denne tiden med å bygge opp Guds kirke og til og med gjort oppgaver som hører slavene til. Men ingen setter pris på det. Selv de pastorene du nevnte spotter deg nå. Noen har til og med stengt deg ute fra sine talerstoler. Hvorfor fortsetter du i denne tjenesten? Du har ikke vært noen suksess i noen betydning av ordet."

"Jeg har allerede meldt meg ut av denne verden, med alle dens ambisjoner og all dens smiger. Jeg trenger ikke menneskers tilbedelse. Du skjønner, jeg ble rykket inn i paradis. Jeg hørte usigelige ord, ord det ikke er tillatt for mennesker å ytre. Så du kan få all denne verdens kunkurransejag, med all dens strev. Jeg har bestemt meg for å ikke vite av noe annet blant dere enn Kristus og ham korsfestet.

"Jeg sier deg at det er jeg som er vinneren. Jeg har funnet den kostbare perlen. Jesus ga meg kraft til å legge alt ned og ta det opp igjen. Vel, jeg la alt ned, og nå er det en krone som venter meg. Jeg har bare ett mål i dette livet: å se min Jesus, ansikt til ansikt. All lidelsen i den nåværende verden kan ikke måles med den gleden som venter meg."

Må våre hjerter være lik Paulus' hjerte, mens vi søker det overgitte liv.