Det store ansvaret til de som er tilgitt

I Matteus 18 forteller Jesus en lignelse for å lære sine disipler om hvordan himmelriket er. Som med mange andre av hans lignelser, så handler alt i beretningen om Kristus og hans menighet

Jesus begynner med å beskrive en konge som kaller sine tjenere til regnskap. Skriften sier: "Da han begynte med oppgjøret, ble det ført fram for ham en som skyldte ti tusen talenter." (Matt. 18:24). Her er en tjener som var i dyp gjeld. Han skyldte kongen et beløp tilsvarende milliarder av kroner, et beløp han aldri kunne betale tilbake.

Jesus forteller oss ikke hvordan denne mannen hadde skaffet seg en slik utrolig gjeld. Noen versjoner av lignelsen forteller at mannen var en slave, og at hans gjeld var et ubetalt lån. Men alt vi vet ut fra Matteusevangeliet er at han hadde tilgang på store ressurser, og at han sløste dem bort.

La meg peke på to viktige ting angående denne lignelsen. For det første representerer tjenerne i lignelsen de troende, de som arbeider i Guds rike. Så denne gjeldstyngede tjeneren var ikke fremmed for rikets arbeide. For det andre så finner vi senere ut (i Matt. 25), at Guds hensikt med å gi sitt folk talenter er å frembringe frukt. Alle som mottar talenter fra Faderen blir befalt å investere dem. Gud gir oss ikke våre talenter på måfå. Han forventer å høste frukt fra de investeringer han pøser inn i sitt folk.

Det virker åpenbart at kongen i Matt. 18 tar hånd om tjenere som har blitt avslørt for å ha begått forbrytelser. Og tjeneren som var i gjeld var en av de første overtrederne som ble ført frem for ham. Denne tjeneren var sannsynligvis en veldig begavet mann, som det var forventet mye av. (Ellers ville han ikke hatt adgang til alt det han hadde sløst bort.) Men da han ble kalt til regnskap: " hadde han ikke noe å betale med." (Matt. 18:25). Så kongen traff sin dom: "hans herre bød at han skulle selges, han og hans hustru og barn og alt han eide, og gjelden betales." (samme vers).

Denne mannen hadde intet av verdi å veksle inn mot sin ulovlige gjeld. Han hadde ingen penger, ingen eiendeler, intet av verdi å tilby. Så hva gjorde han? "Tjeneren kastet seg da ned for ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen!" (Matt. 18:26).

Det er viktig å kjenne betydningen å "kaste seg ned" her. Det greske ordet betyr: "å smiske eller krype for; å kysse slik en hund slikker sin herres hånd." Denne mannen var ikke på sine knær i anger. Han smisket, og prøvde å sleske for sin herre. Han ba ikke kongen om tilgivelse, men om tålmodighet. Han ønsket en ny sjanse og bønnfalt: "Gi meg litt tid. Jeg kan gjøre opp for min synd, og tilfredsstille alle dine krav."

Men sannheten var at denne tjeneren ikke på noe vis kunne betale for sin forbrytelse. Han kunne aldri samle sammen alt som trengtes for å betale tilbake de midlene han hadde misbrukt og sløst bort. Jeg sammenligner hans holdning med en kristen som er grepet i hor. Når hans synd blir avslørt, så er hans første reaksjon en falsk, smiskende sorg. Han roper: "Å Gud, ikke la meg miste mitt ekteskap, min familie. Ikke ødelegg min karriere. Ikke la meg ende opp i konkurs. Vær tålmodig med meg. Jeg trenger bare en ny sjanse." Så tigger han sin ektefelle, "vær så snill, gi meg en sjanse til." Men i virkeligheten kan denne mannen aldri gjøre opp for det han har gjort. Det er ganske enkelt umulig.

Jesus fortsetter lignelsen: "Herren hadde da inderlig medynk med denne tjeneren, han løslot ham og ettergav ham gjelden." (Matt. 18:27). Hvorfor skulle kongen bli beveget av medynk for denne smiskende mannen? Tjeneren hadde jo ikke et angerfullt hjerte. Han hadde faktisk ingen forståelse av den overmåte syndighet i sin synd. Vi oppdager dette senere i lignelsen, når hans hjerte blir avslørt å være hardt og uten medfølelse.

Denne mannen var en skuespiller, uten noen som helst tanke på å forandre seg. Og det må være sikkert at kongen oppdaget dette. Tross alt var kongen i denne lignelsen et bilde på Kristus selv. Han måtte vite at tjeneren prøvde å spille på hans følelser, å spille på hans medfølelse. Men på tross av alt dette ble kongen rørt av medlidenhet med ham. Hvorfor? Det var ikke på grunn av hans falske tårer. Og det var ikke fordi tjeneren ba om tålmodighet og mer tid. Nei, kongen ble beveget på grunn av den forferdelige sykdommen som plaget denne mannens hjerte og sinn.

Du skjønner, bare en forferdelig vrangforestilling kunne få denne tjeneren til å tro at han faktisk kunne betale sin mester tilbake. Hans holdning gjenspeilte bare hvor ubetydelig han trodde hans synd var. For ham var den bare et lite feilgrep som trengte å bli fikset på. Han var overbevist om at dersom han arbeidet hardt nok, så kunne han bruke sin forstand til å få balanse i bøkene. Men kongen visste noe annet. Ingen gode gjerninger eller egne beslutninger kunne få bort den enorme gjelden denne mannen hadde pådratt seg.

Får du tak i budskapet? I følge Jesus så er vi ikke virkelig angrende før vi innrømmer at det er umulig for oss å sone for våre egne synder. Vi kan aldri betale Gud tilbake for våre overtredelser, verken gjennom bønn, innvielse eller gode hensikter. Den Nye Pakt gjør dette klart. I det Gamle Testamente var hor en synd som var hjemfallen til alvorlig straff. Men Jesus tok denne synden og gjorde den enda mer alvorlig. Han sa at dersom en person bare ser på noen med begjær, så har han allerede begått hor. Kort sagt, under den Nye Pakt, så er Gud krav om hellighet enda større.

Nå visste kongen i Jesu' lignelse akkurat hvor knusende konsekvensene av hans tjeners synd var. Og han kunne se at dersom han ga denne mannen over til disse konsekvensene, så ville tjeneren være fortapt for evig. Tross alt så var denne tjeneren allerede blind overfor grusomheten i sin egen synd. Og dersom han ikke ble tilgitt, så ville han bare bli enda mer forherdet. Han ville drive håpløst nedover bakke, og bli forherdet for livet. Så kongen besluttet å tilgi ham. Han erklærte mannen fri og frank, og løste ham fra all gjelden.

La meg si noe kort om anger og omvendelse her. Dette konseptet blir ofte definert som å snu seg rundt." Det tales om en helomvending. En 180 graders vending fra ens tidligere vei. Det er også sagt at omvendelse følges av en gudgitt sorg over synden.

Men enda en gang tar den Nye Pakt et gammeltestamentlig begrep og tøyer det mye lenger. Omvendelse og anger handler om mye mer enn å vende seg bort fra kjødets synder. Det omfatter mer en å sørge over fortiden og å være lei seg over å gjøre Herren sorg. I følge Jesu' lignelse så handler omvendelse om å vende seg bort fra den sinnets sykdom som tillater oss å tro at vi på en eller annen måte kan gjøre opp for våre synder.

Denne sykdommen har rammet millioner av troende. Når slike kristne faller i synd, så tenker de: "Jeg kan gjøre ting godt med Herren igjen. Jeg vil komme til ham med oppriktige tårer, mer oppriktighet i bønn, mer bibellesning. Jeg er bestemt på å gjøre opp med ham." Men det er umulig. Denne slags tankegang leder kun til et sted: håpløs fortvilelse. Slike mennesker kjemper stadig og faller alltid. Og de ender opp med å nøye seg med en falsk fred. De jager etter en falsk hellighet som er deres egen, og overbeviser seg selv om en løgn.

Dette er grunnen til at Jesus ga oss denne lignelsen. Han holder opp for oss et eksempel om en betrodd, begavet tjener som plutselig blir avslørt å ha stjålet fra alle sine debitor. Her er en som er fullstendig uten fortjeneste, full av feil motiver, ikke verdig medlidenhet i det hele tatt. Men hans mester tilgir ham helt gratis - akkurat slik Jesus gjorde for deg og meg.

Si meg, hva frelste deg? Var det dine tårer og oppriktige bønner? Din dype anger over å ha gjort Gud sorg? Din opprikte beslutning om å vende om fra synd? Nei, det var ingen av disse tingene. Det var nåden alene som frelste deg. Og slik som det er med tjeneren i lignelsen så fortjente du det heller ikke. Du er faktisk ennå ikke verdig, uansett hvor gudfryktig din vandring er.

Her er en enkel definisjon på sann omvendelse. Det betyr å si: "Jeg må slå fra meg, en gang for alle, enhver tanke om at jeg noensinne kan betale Herren tilbake. Jeg kan aldri arbeide min veg inn til hans gode nåde. Derfor kan ingen anstrengelse eller gode gjerninger fra min side slette ut min synd. Jeg må ganske enkelt godta hans nåde. Det er den eneste veien til frelse og frihet."

Så kongen mellom fingrene med sin tjeners synd? Tok han lett på hans gjeld og bare unnskyldte den? Nei ikke i det hele tatt. Faktum er at ved å tilgi ham la kongen et tungt ansvar på denne mannens skuldre. Og dette ansvaret var enda større enn byrden av hans gjeld. Denne tjeneren skyldte nå sin herre mer enn noensinne. Hvordan? Han var ansvarlig for å tilgi og elske andre, akkurat slik kongen hadde gjort for ham.

Hvilket utrolig ansvar dette er. Og det kan ikke skilles fra annen undervisning som Jesus ga om Guds rike. Han sa tross alt: "Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt." (Matt 6:15). Hans poeng er helt klart: "Dersom du ikke tilgir andre, så vil jeg ikke tilgi deg." Dette er ikke en valgfri sak, det er et påbud. Jesus forteller oss i hovedsak: "Jeg var overbærende med deg. Jeg behandlet deg med kjærlighet og nåde. Og jeg tilga deg kun ut fra min godhet og nåde. På samme vis skal du være kjærlig og barmhjertig mot dine brødre og søstre. Du skal fritt tilgi dem, akkurat slik jeg tilga deg. Du skal gå inn i ditt hjem, din menighet, din arbeidsplass, ut på gatene, og vise alle den nåde og kjærlighet jeg har vist deg."

Paulus henviser til Jesu bud og sier: "Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre." (Kol 3:13). Så legger han ut hvordan vi skal oppnå lydighet mot dette bud: "Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. ... Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd." (Kol 3:12-14).

Hva menes med å tåle hverandre? Det greske ordet betyr "å holde ut med, å tolerere." Dette hentyder på å holde ut med ting vi ikke liker. Vi blir bedt om å tolerere andres feil, og finne oss i ting vi ikke forstår.

Så hvordan reagerte den tilgitte tjeneren på sin herres nåde og tilgivelse? Det første han gjorde var å angripe en medtjener som skyldte ham penger. Han gikk bort til mannen, grep ham om strupen og krevde å få betaling på flekken. Utrolig nok så var beløpet bare en bagatell, mindre enn tre dagslønner. Allikevel truet tjeneren sin skyldner og ropte: "Jeg vil ha det nå!" Mannen hadde ingenting, så han kastet seg på ansiktet og tagg om tålmodighet. Men tjeneren svarte: "Din tid er kommet."

Jeg sier deg, dette er en av de mest avskyelige synder i hele Bibelen. Først så ble den begått av en Guds tjener. Si meg, hva slags menneske ville handle på en slik skammelig måte? Hva slags hjerte kan være så utakknemlig, så fullstendig i mangel på selv en brøkdel av den nåde han selv hadde fått del i?

Vi får se et glimt av det mørke som hele tiden hadde vært i denne tjenerens hjerte. I Romerbrevet 2 beskriver Paulus dette mørket: "Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme - mener du at du skal unnfly Guds dom? Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" (Rom 2:1, 3-4).

Hva mener Paulus når han sier at denne personen forakter rikdommene i Kristi godhet? Ordet for "forakte" betyr her: "Han kunne ikke tro det var mulig." Med andre ord så sa denne troende: "En slik nåde og barmhjertighet er ikke mulig. Jeg kan ikke fatte den." Den passet ikke inn i hans teologi. Så i stedet for å godta den, så forkastet han den i sitt sinn.

Hvorfor kunne ikke den utakknemlige tjeneren godta kongens nåde? Det er en eneste grunn: han tok ikke på alvor uhyrligheten i sin egen synd. Han var alt for egenrådig, så overbevist om at han kunne betale sin egen gjeld. Men kongen hadde allerede fortalt ham: "Du er fri. Det er ikke mer skyld eller flere krav på deg, ingen prøvetid eller gjerninger er nødvendig. Alt du nå trenger å gjøre er å fokusere på den godhet og overbærenhet som jeg har vist deg."

Det er tragisk at en person som ikke godtar å bli elsket ikke vil være i stand til å elske andre. I stedet blir han dømmende overfor andre. Det er det som skjedde med denne tjeneren. Han mistet hele poenget med den barmhjertighet kongen viste ham. Du skjønner, Guds overbærenhet og ufortjente tilgivelse har en hensikt: å lede oss til omvendelse. Paulus sier: "Guds godhet driver deg til omvendelse" (Rom 2:4). Paulus hadde førstehånds kjennskap til dette, da han hevdet å være den største av alle syndere.

Det er klart ut fra lignelsen at dette er grunnen til at herren tilga sin tjener. Han ønsket at denne mannen skulle vende seg bort fra sitt eget kjøds gjerninger og i stedet hvile i kongens utrolige godhet. En slik hvile ville sette ham fri til å elske og tilgi andre. Men i stedet for å omvende seg, så gikk tjeneren bort med tvil om sin mesters godhet. Han ville ikke slippe tanken på at kongen kunne ombestemme seg. Så han bestemte seg for å ha en alternativ plan. Og ved å forakte kongens nåde, så behandlet han andre med fordømmelse.

Kan du forestille deg det plagede sinnet til en slik person? Denne mannen forlot tilgivelsens hellige sted, hvor han erfarte sin mesters godhet og nåde. Men i stedet for å fryde seg, så foraktet han tanken på en slik absolutt frihet. Jeg sier deg at enhver troende som tror at Guds godhet er umulig, åpner seg opp for enhver Satans løgn. Hans sjel har ingen hvile. Hans sinn er i et evig opprør. Og han frykter stadig for dommen.

Jeg undres: hvor mange kristne lever i dag i denne slags plagede tilværelse? Er det derfor det er så mye strid, så mange splittelser i Kristi legeme? Er det derfor så mange pastorer står på dårlig fot med hverandre, og grunnen til at så mange kirkesamfunn nekter å ha fellesskap med hverandre?

Den dømmende ånd innenfor kirken er langt verre enn noen fordømmelse som foregår i verden. Og dette er på tvers av det Jesus sa: "Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre." (Joh. 13:35). Jeg spør deg, kan virkelig verden gjenkjenne Guds folk etter denne beskrivelsen? Sier de ikke-troende: "Disse folkene er virkelig hans disipler. Jeg ser aldri at de krangler. De elsker virkelig hverandre"?

Jeg har blitt virkelig sjokkert over de dype splittelsene jeg har sett i kirken. Jeg så det førstehånds på en pastorkonferanse i utlandet. Da jeg ankom ble jeg advart av flere fremstående pastorer: "Ikke samarbeid med Pastor Sånn-og-sånn. Han driver med merkelig lovsang og all slags karismatisk dårskap. Du burde ikke gi ham noen fremskutt plass i møtet." Selv mannens med-pinsevenner ba meg om å unngå ham.

Men da jeg møtte denne pastoren og ble kjent med ham så jeg Kristus i ham. Ved en anledning visket noen til meg: "Denne mannen er en av de største bønnekjemper i vårt land. Han tilbringer to dager i uken bare i bønn." Jeg fant virkelig at denne pastoren var god, mild og kjærlig - selveste fruktene Jesus sa vil alle skulle ha.

Da jeg talte inviterte jeg pastoren med meg opp på plattformen sammen med andre. Mange ble støtt av dette, og etterpå var det mange pastorer som gjorde narr av meg. Alt jeg kunne tenke var: "Disse mennene vet hva det vil si å bli tilgitt en stor gjeld. Men av alle mennesker, så ville ikke disse lederne i Guds kirke bære over med en pastor som de ikke engang kjente."

På en annen konferanse var jeg vitne til forskjellige kirkesamfunn som samarbeidet i glede. Det var en vidunderlig følelse av enhet mellom baptistene, pinsevennene, lutheranere og episkopale. Hver kveld ble møtene ledet av pastorer fra forskjellige kirkesamfunn. En kveld var det en biskop som ønsket velkommen til samlingen. Han ble etterfulgt av en lovsangsgruppe fra pinsebevegelsen. De unge lovsangerne var fulle av glede, og klappet i hendene mens de ledet den jublende lovsangen. Jeg ble senere fortalt at noen av dem hadde blitt befridd fra narkoavhengighet og var takknemlige for bare å være tilstede.

Men da jeg så bort på biskopen var han helt rød i ansiktet. Han rynket brynene og begynte å koke av sinne. Det gikk da opp for meg at hans kirkesamfunn ikke hadde tro for støyende lovsang. Og jeg hadde deltatt i full frihet. Etter møtet stred biskopen bort til meg og erklærte: "Dette var vanærende, fullstendig av kjødet. Hvordan kunne du tillate dette å holde på? Jeg forlater denne konferansen, og jeg tar alle mine 200 pastorer med meg."

Jeg ble målløs, ute av stand til å si noe. Jeg hadde tilbrakt uker på mine knær i bønn i forberedelse til disse møtene. Men nå lurte jeg på hva jeg hadde gjort feil. Sannheten er at jeg ble kvalt av denne mannens sinne. Det var som scenen i lignelsen: han grep meg i strupen og kom med et rasende krav. Til alt hell gjennomgikk biskopen en hjertets forandring og forlot ikke konferansen. Men hva kunne besette en Guds tjener slik at han nektet å bære over med en medtjener i Kristus? Det var ingen tålmodighet, ingen barmhjertighet, ingen kjærlighet for andre med den samme dyrebare tro.

I årevis hadde en biskop fra et visst kirkesamfunn prøvd å invitere meg til sitt land for å holde møter. Han bønnfalt: "Denne nasjonen trenger å høre hva Gud har talt til deg." Tilslutt frigjorde Herren meg slik at jeg kunne dra, men bare på den betingelse at alle kirkesamfunn skulle få lov til å delta på møtene. Da biskopen hørte dette nektet han å delta. Og han forbød også alle sine prester å delta. Hvorfor? De hadde vært atskilt fra andre kirkesamfunn i årevis. En medarbeider av denne biskopen ringte meg for å angripe meg, og sa på telefonen: "Skam deg. Hvordan kan en Guds mann samarbeide med slike folk?"

Hvem var da disse folkene han refererte til? Jeg oppdaget at det var en luthersk biskop som var full av Jesus, en gruppe ydmyke pinseledere, og en baptistbiskop som hadde vært fengslet under kommunismen, hvor han hadde lest en håndkopiert versjon av min bok "Korset og Springkniven". Alle disse lederne var ivrige etter å tilbe sammen, som ett i Kristus. Kan du forestille deg noen annen kristen leder som nekter å ha fellesskap med en slik gruppe?

Hva ligger bak denne dømmende striden? Hvorfor behandler Guds tjenere, som har personlig har blitt tilgitt så mye, sine brødre så dårlig og nekter å ha fellesskap med dem? Det kan spores tilbake til den mest alvorlige synd som er mulig å begå, nemlig å forakte Guds godhet.

Jeg kom til denne konklusjonen da jeg ransaket mitt eget hjerte etter svaret. Jeg husker min egen kamp for å godta Guds nåde og godhet mot meg selv. I årevis hadde jeg forkynt og levd under en lovisk trelldom. Jeg prøvde hardt å leve opp til de standarder jeg trodde ville lede til hellighet. Men det besto for det meste av en liste med ting jeg måtte eller ikke måtte gjøre.

Sannheten er at jeg følte meg mer hjemme på Sinai-fjellet, i selskap med tordnende profeter enn jeg var ved korset, hvor mine behov ble kledd nakne. Jeg forkynte fred, men jeg erfarte det aldri helt ut selv. Hvorfor? Jeg var usikker på Herrens kjærlighet og overbærenhet over mine egne feil. Jeg så meg selv så svak og ond at jeg ikke var verdig Guds kjærlighet. Kort sagt så gjorde jeg mine synder større enn hans nåde.

Og fordi jeg ikke følte Guds kjærlighet til meg så dømte jeg alle andre. Jeg så på andre slik jeg oppfattet meg selv: som halvhjertede hyklere. Dette gjorde utslag på min forkynnelse. Jeg klaget høylydt over det onde i andre mens jeg følte den samme ondskapen stige opp i mitt eget hjerte. Lik den utakknemlige tjeneren hadde jeg ikke trodd på Guds godhet mot meg. Og fordi jeg ikke tilegnet meg hans kjærlige overbærenhet mot meg, så hadde jeg det heller ikke overfor andre.

Tilslutt ble det virkelige spørsmålet klart for meg. Det var ikke lenger: "Hvorfor er så mange kristne harde og utilgivelige?" Nå spurte jeg: "Hvordan kan jeg virkelig oppfylle Kristi bud om å elske andre slik han elsket meg, når jeg ikke er overbevist om at han elsker meg?"

Jeg tenker nå tilbake på biskopen som var så rasende på den støyende lovsangen. Jeg tror mannen handlet i frykt. Han så Guds salvelse over disse sangerne, og han hørte min tale, som han visste var fra Guds trone - og det truet hans tradisjoner. Han klamret seg mer til læresetninger enn til Jesu kjærlighet. Og disse læresetningene ble til en mur som fremmedgjorde ham fra sine brødre og søstre i Kristus.

Paulus formaner: "La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!" (Ef. 4:31-32).

Vi må ta dette ordet fra Kristi lignelse til vårt hjerte: "Da kalte hans herre ham for seg og sa til ham: Du onde tjener! Hele din gjeld ettergav jeg deg, fordi du bad meg. Burde da ikke også du vise barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?" (Matt. 18:32-33).

Ingen har blitt tilgitt så mange synder som jeg. Jeg er en av dem som har blitt renset fra "misgjerninger som har vokst meg over hodet" (Esr. 9:6), synder i kjødet og i ånden så mange at de ikke kan telles. Jeg har vært ulydig mot Guds Ord, begrenset hans verk i mitt liv, vært utålmodig mot mennesker, dømt andre når jeg selv har vært skyldig. Og Herren har tilgitt meg alt sammen.

Spørsmålet for meg nå - ja, for enhver kristen - er dette: "Er jeg overbærende med mine søsken? Holder jeg ut med deres annerledeshet?" Dersom jeg nekter å elske og tilgi dem, som jeg selv har blitt tilgitt, så kaller Jesus meg en "ond tjener."

Ikke misforstå: dette betyr ikke at vi skal tillate kompromisser. Paulus forkynte frimodig nåden, men han formante Timoteus: "Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære." (2.Tim. 4:2). Vi skal være frimodige voktere av den rene lære.

Men vi skal ikke bruke læren til å bygge murer oss imellom. Dette var fariseernes synd. Loven sa til dem: "Hold sabbaten hellig." Men budet i seg selv var ikke nok for deres kjød. De la til sine egne sikkerhetsforanstaltninger, mengder av regler og bud som tillot færrest mulig fysiske bevegelser på sabbaten. Loven sa også: "Du skal ikke misbruke Guds navn." Men fariseerne bygde flere murer og sa: "Vi nevner ikke engang Guds navn. Da kan vi være sikker på at vi ikke misbruker det." I noen jødiske sekter så står denne muren fortsatt i dag. Men det er en mur som er reist av mennesker, og ikke av Gud. Derfor er man i slaveri innenfor denne muren.

I dag sier Herren til oss: "Dere skal være hellige, for jeg er hellig." (1.Pet. 1:16). Men mennesker har tatt dette budet og brukt det til å bygge murer. De har overlevert regler om påkledning, lover som begrenser oppførsel og aktiviteter, umulige standarder som de ikke engang selv kan leve opp til. Disse murene har bygd opp en usynlig festning, og bare dem på innsiden blir betraktet som hellige. Alle dem som er utenfor blir fordømt og må unngåes.

Jeg sier deg, dette er ondskap av verste slag. Jesu' lignelser gjør dette helt klart. Slike mennesker tar strupetak på andre og krever: "Gjør det på min måte, eller ikke i det hele tatt." Men ingen av Herrens bud var ment å skulle bli murer av fiendskap.

Hva er kongens svar til sin tjeners utakknemlighet i Jesu lignelse? Skriften sier: "Og hans herre ble vred, og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt han skyldte." (Matt 18:34). På gresk står det: "bli tatt med til bunnen for å bli pint." Jeg kan ikke for at jeg tror Jesus her mener helvete.

Så hva sier denne lignelsen til oss? Hvordan oppsummerer Kristus sitt budskap til sine disipler, sine nærmeste ledsagere? "Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror." (Matt 18:35).

Når jeg leser denne lignelsen så skjelver jeg. Det får meg til å ville falle på mitt ansikt foran Jesus og be ham om en kjærlighetens dåp slik at jeg kan elske mine medtjenere. Her er min bønn, jeg ber deg om å gjøre det til din bønn også:

"Gud tilgi meg. Jeg blir så lett provosert av andre, og alt for ofte svarer jeg med sinne. Men jeg vet ikke hvordan mitt eget liv ville være uten din nåde og overbærenhet. Jeg er forbløffet over din kjærlighet. Vær så snill og hjelpe meg til å forstå og godta din kjærlighet mot meg helt og fullt. Det er den eneste måten jeg noensinne vil bli i stand til å oppfylle ditt kjærlighetsbud på. Da vil jeg være i stand til å være overbærende mot mine brødre, i din Ånd av kjærlighet og nåde." Amen.