Når Gud sier "Tro" til menneskeheten så forlanger han noe som er totalt hinsides vår forstand. Tro er fullstendig ulogisk. Selve definisjonen har å gjøre med noe som er ufornuftig. Tenk over det: Hebreerbrevet sier at troen er "full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." (Hebr. 11:1). Vi blir kort sagt fortalt at "det ikke finnes noe konkret vi kan ta på. Det finnes ingen bevis i det hele tatt." Allikevel blir vi bedt om å tro. Kan du tenke på noe krav som er mer ufornuftig enn dette? Det sier ganske enkelt: "Godta dette uten bevis. Stol på det usynlige." Det er helt hinsides all logikk.
Jeg tar for meg dette emnet av en bestemt grunn. Akkurat nå er mengder av troende over hele verden nedbøyet i motløshet. Guds folk går gjennom alle slags prøvelser, kamper, lidelser og forvirring av alle slag. Faktum er at vi alle kommer til å fortsette å stå overfor motløshet i dette livet. Men jeg tror at dersom vi kan forstå troens natur - dens ulogiske, urimelige vesen - så finner vi hjelpen vi trenger til å komme igjennom.
Tenk på den troen som ble forlangt av Noah. Han levde i en generasjon som hadde kommet helt ut av kontroll. Vi kan ikke fatte den onde tiden denne mannen levde i: vold og mord florerte. Kjemper fødte "mektige menn". Ufattelig ondskap hadde spredd seg hensynsløst. Menneskenes tilstand hadde vokst seg så forferdelig at Gud ikke kunne godta det lenger. Til slutt sa han: "Nok! Mennesket er oppsatt på å ødelegge seg selv. Det må ta slutt."
Han sa til Noah: "Jeg kommer til å ødelegge alt kjød. Men jeg vil berge deg og familien din. Så jeg vil at du skal bygge en ark, Noah. Og jeg vil at du skal samle alle dyreslag inn i den parvis. Mens du gjør dette vil jeg gi innbyggerne på jorden en 120 års nådetid. Så vil jeg sende et regn som ikke vil stanse før etter 40 dager og 40 netter. Det vil bli en stor flom og den vil utslette alle levende vesener." Så fortsatt Gud med å gi Noah målene på arken - dens lengde, bredde og dybde - veldig detaljert.
Forestill deg Noahs forvirring da han prøvde å fatte dette. Gud skulle sende en voldsom naturkatastrofe, en som ville ødelegge hele verden. Men allikevel var alt det Noah fikk vite om saken bare disse få ordene fra himmelen. Han måtte ganske enkelt godta det i tro, uten å motta flere instruksjoner de neste 120 år.
Tenk på hva troen krevde av Noah. Han ble gitt den enorme oppgaven å bygge en stor ark. Og i mellomtiden måtte han leve i en voldelig og farlig verden. Han var omgitt av kjemper, mordere, skeptikere som alle voktet hvert eneste skritt han tok. Jeg er sikker på at de spottet Noah mens han langsomt bygget på arken år etter år. Og ettersom de hadde blitt forherdet av volden, truet de med å drepe ham. Men troen forlangte at Noah skulle holde sitt hjerte "i hellig frykt" (se Hebr. 11:7). Han måtte fortsette å tro, mens hele verden rundt ham danset, festet og veltet seg i sensualitet.
I hovedsak hadde Gud sagt til denne mannen. "Du skal tro mitt ord, Noah. Jeg ber deg om å adlyde meg, uten unnskyldinger. Dersom du begynner å tvile, eller føler at du holder på å gi opp, så må du stole på det jeg har fortalt deg. Jeg gir deg ikke noe annet bevis, bare mitt løfte. Du skal handle på det, og det alene."
Hvilket komplett ulogisk bilde. Det er sikkert at til tider ble Noah hindret, både utvendig og innvendig. Hvor mange dager var han motløs? Hvor ofte undret han: "Dette er så tåpelig. Hvordan kan jeg vite at det var Guds stemme?" Men Noah gjorde som Gud sa. Han fortsatte å stole på det ord han hadde fått, i mer enn ett århundre. Og for sin lydighet sier Skriften at Noah "ble arving til rettferdigheten av tro." (Hebr. 11:7).
Tenk på Abraham. Gud sa til denne mannen: "Stå opp, gå ut og forlatt ditt hjemland." Abraham undret seg sikkert: "Men hvor Herre?" Gud ville bare ha svart: "Det forteller jeg deg ikke. Bare gå." Dette var ikke logisk. Det var et totalt urimelig krav til en hvilken som helst tenkende person. Jeg vil illustrere dette ved å spørre enhver kristen hustru: hva om din mann kom hjem en dag og sa. "Pakk sammen kjære, vi flytter." Selvfølgelig ville du vite hvorfor eller hvor eller hvordan. Men det eneste svaret han gir deg er: "Jeg vet ikke. Jeg vet bare at Gud sa det." Det finnes ingen mening i et slikt krav. Det er ganske enkelt ikke logisk.
Men det var akkurat en slik ulogisk rettledning Abraham fulgte. "Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til det sted han skulle få til arv. Og han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme." (Hebr. 11:8). Abraham pakket sammen med familien og dro av sted, uten å vite hvor han ville ende opp. Alt han visste var de få ordene Gud hadde gitt ham. "Gå Abraham, og jeg vil være med deg. Du vil ikke lide skade." Troen krevde at Abraham handlet kun på dette løftet.
En stjerneklar natt sa Gud til Abraham: "Se opp på himmelen. Ser du de utallige stjernene? Tell dem hvis du kan. Så mange etterkommere skal du få." (Se 1.Mos.15:5). Abraham må ha ristet på hodet over dette. Han var gammel nå, det var også hans kone Sara. De var for lengst passert den alder da de hadde muligheter til å få barn. Men her kommer et løfte om at han ville bli far til mange nasjoner. Og det eneste beviset han hadde å gå på var et ord fra himmelen. "Jeg er Herren" (1.Mos.15:7).
Men Abraham adlød. Og Bibelen sier det samme om ham som den sier om Noah: "Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet." (1.Mos.15:6). Enda en gang ser vi en ulogisk scene. Enda en manns tro blir forvandlet til rettferdighet.
Tenk på Israels barn. Tenk på de prøvelsens forhold Gud ledet dem inn i. Han befridde dem fra Faraos klør i Egypt, for at de igjen skulle bli hindret ved det Røde hav. Israelittene var omringet av fjell på alle sider, og Faraos hær tok raskt inn på dem bakfra. Det var en håpløs situasjon, uten noen menneskelig løsning. Deres hjerter må ha dunket da de hørte rumlingen fra Faraos vogner og så støvet reise seg fra hestene.
Selv om jeg kjenner utfallet av denne historien, så ønsker mitt kjød å diskutere med Gud: "Det virker ikke rettferdig, Herre. Hvilken traumatisk situasjon for disse familiene og deres barn. De satt fast der, uten flåter eller båter, og lurte på hva de skulle gjøre. Herre, på en natt slo du i hjel alle Egypts førstefødte. Hvorfor slo du ikke i hjel alle disse soldatene i ørkenen? Hva er forskjellen på om du drukner dem eller dreper dem i ørkenen? Det er urimelig, med alle de barna som gråt, alle mennene og kvinnene som skalv av frykt. De hadde adlydt deg, allikevel tillot du dette å komme over dem. Hvorfor føre dem igjennom det?"
Fakta er ikke til å komme unna: Gud ledet dem inn i denne situasjonen. Og hele scenen er fullstendig ulogisk, absolutt urimelig. Gud forventet ganske enkelt at de trodde det ordet han allerede hadde gitt dem: "Jeg kommer til å ta dere i mine armer og bære dere gjennom ødemarken. Ingen fiende vil stå seg mot dere, fordi jeg vil være med dere. Dere skal ganske enkelt stå stille og se Herrens frelse."
Jeg spør deg: hvor mange av oss i dag ville ha stått der gråtende og fulle av frykt slik disse israelittene gjorde det? Dersom vi er ærlige så vet vi at det er nettopp slik vi reagerer nå, i de fleste av våre kriser. Er ikke tilstanden til våre hjerter likedan som deres var?
Sagt ganske enkelt så er troen ganske krevende. Den krever at med en gang vi hører Guds Ord, så skal vi adlyde det, uten noen andre beviser til å lede oss. Det har ingen betydning hvor store våre hindringer kan være, hvor umulige våre omstendigheter er. Vi skal tro på dette ordet og handle på det, uten andre beviser å gå på. Gud sier: "Mitt løfte er alt dere trenger."
Lik enhver generasjon før oss så undres vi også: "Herre, hvorfor står jeg overfor denne prøven? Den er hinsides min fatteevne. Du har tillatt så mange ting i mitt liv som jeg ikke forstår. Hvorfor finnes det ingen forklaring på det jeg går gjennom? Hvorfor er min sjel så opprørt, så fylt av store prøvelser?"
Hør på meg igjen: troens krav er fullstendig urimelige for menneskeheten. Så hvordan svarer Herren på våre rop? Han sender sitt Ord, og minner oss på sine løfter. Og hans sier: "Adlyd meg ganske enkelt. Stol på mitt Ord til deg." Han godtar ikke noen unnskyldninger, ingen ulydighet, uansett hvor umulige dine omstendigheter ser ut til å være.
Vær så snill og ikke misforstå meg. Vår Gud er en kjærlig Far. Og han tillater ikke sitt folk å lide vilkårlig, uten grunn. Vi vet at han har til sin disposisjon all makt og villighet til å fjerne ethvert problem og all hjertesorg. Han kan bare tale et ord og redde oss fra enhver prøvelse og kamp.
Men faktum er at Gud kommer ikke til å vise oss hvordan eller når han vil oppfylle sine løfter til oss. Hvorfor? Han skylder oss ingen forklaring, når han allerede har gitt oss svaret. Han har gitt oss alt vi trenger til liv og gudsfrykt i sin Sønn Jesus Kristus. Han er alt vi trenger for enhver situasjon livet kaster mot oss. Og Gud kommer til å stå på det Ordet han allerede har åpenbart: "Du har mitt ord innen rekkevidde. Mine løfter er ja og amen til alle som tror. Så hvil i mitt Ord. Tro det og adlyd det."
Bibelen forteller oss at Israel "provoserte" Gud ti ganger i ødemarken. Hva var disse provokasjonene? Det var ti situasjoner da israelittene sto overfor store prøvelser. Gang etter gang ble disse menneskene satt i situasjoner som så helt umulige ut. Kanskje du har undret deg til tider, slik jeg har: "Herre, hvorfor alle disse prøvelsene?"
Og ved hver av disse anledningene var Gud på jakt etter å lokke frem et glimt av tro i sitt folk. Han lette etter bare et lite mål han kunne bygge videre på. Du skjønner, han ønsket å gi verden et vitensbyrd om sin trofasthet mot sitt folk. Og Israel skulle være dette vitnesbyrdet. Gud sa i hovedsak: "Når jeg fører mitt folk til vanskelige steder, så forventer jeg at de handler på mine løfter til dem. Mitt Ord er liv til alle som tror. Og jeg vil at dette budskapet skal forkynnes og demonstreres til en fortapt og døende verden."
Ordet hadde allerede blitt gjort tilgjengelig for Israel. Gud hadde fortalt dem: "Jeg kommer til å føre dere ut av lidelsen og til et land som flyter av melk og honning. Ingen vil kunne stå seg mot deg. JEG ER vil være med dere. Og ingen av mine løfter vil svikte." Det samme er sant for Guds folk i dag. Så lenge jorden eksisterer så vil hans løfter forbli de samme. "Jeg vil føre dere ut av prøvelsen. Stol på den veldige JEG ER."
Dette er grunnen til at den ytterste tålmodighets Gud ikke har noen tålmodighet med vantro i sine barn. Hebreerbrevet sier: "hvem var det da som hørte, men likevel forbitret ham?" (Hebr. 3:16). Hva var det de hørte? De hadde hørt Guds Ord: løfter om beskyttelse, ledelse og godhet. Men i stedet for å stole på det ordet fokuserte de på sine håpløse situasjoner. Og de tillot vantro å få tak i deres hjerter. Gud svarte ved å si: "Så sverget jeg i min vrede: Nei, aldri skal de komme inn til min hvile!" (Hebr. 3:11).
Dette folket ønsket noe rimelig. De ønsket å stå på noe som de kunne se, føle og berøre. De ønsket at Gud skulle forklare detaljert veien som lå foran dem. Men det er ikke tro. Tro betyr å si: "Gud har gitt meg et løfte. Jeg kommer til å leve og dø på det løftet. Jeg bryr meg ikke hva det koster meg å gripe fatt i det. Jeg satser alt, hele mitt liv, på Hans Ord til meg."
Hebreerbrevet spør: "Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen? Og om hvem var det han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro? Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn." (Hebr. 3:17-19).
Faktum er at alle Israels prøvelser passerte, og Gud befridde dem trofast fra hver eneste en av dem. Men de samme israelittene som erfarte Guds godhet endte opp som døde i ørkenen. Hvorfor? Hver gang en prøvelse dukket opp så klaget og knurret de og ble harde og nektet å tro.
Hva med deg? Er du på et skremmende sted akkurat nå slik Israel var? Føler du deg håpløs, tom, ribbet til skinnet? Til alle som står overfor en stor kamp, så vil jeg si, din prøvelse vil også være forbi en dag. Så hva forventer Gud av deg nå, midt i prøvelsen?
Kanskje du sørger, lider kvaler på grunn av en kamp som ikke ser ut til å ende. Du er nedbøyd, mer mismodig enn du noensinne har vært. Dine venner kan fortelle deg. "Ikke gråt og sørg. Det er ikke å vise tro." Men det er ikke sant. Sannheten er at, dersom du har tro, så er du i stand til å gråte. Du kan ikke unngå din smerte. Faktisk så er det helbredende kraft i dine tårer. Din sorg har ingenting å gjøre med om du stoler på Guds Ord eller ikke.
Til tider kan du undres: "Herre, hva gjorde jeg feil? Hvilken synd begikk jeg? Er dette din dom over meg?" Du kan også få lyst til å konfrontere ham og rope: "Hvorfor lot du dette skje? Hva gjorde jeg for at du skulle tillate dette?" Jeg sier deg. Gud gir deg tid til disse spørsmålene. Han tillater ditt kjød å ha sine raserianfall.
Så tilslutt kommer Gud til deg og sier: "Du har hatt rett til å ha alle disse følelsene. Men du har ingen grunn til å anklage meg eller tvile på meg. Jeg har gitt deg et løfte. Jeg har faktisk gitt deg alt du trenger. Og du må gripe fatt i det løftet nå. Dersom du gjør det vil mitt Ord bli liv for deg. Det vil bringe helbredelse til deg som er sterkere enn noen medisin, mer kraftfullt enn en elv av tårer."
Om og om igjen spør Salmisten: "Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Jeg føler meg ubrukelig, forlatt. Det er en slik rastløshet inne i meg. Hvorfor Herre? Hvorfor føler jeg meg så hjelpeløs i min sorg?" Disse spørsmålene taler for mengder av mennesker som har elsket og tjent Gud.
Ta for eksempel gudfryktige Elias. Vi ser ham under en gyvelbusk hvor han tigger Gud om å ta hans liv. Han er så nedslått, han er på randen av å gi opp sitt eget liv. Vi finner også rettferdige Jeremia nedslått i fortvilelse. Profeten roper: "Herre, du har bedratt meg. Du ba meg om å profetere alle disse tingene, men ingen av dem har skjedd. Jeg har ikke gjort noe annet enn å søke deg hele mitt liv. Og er det slik jeg blir betalt tilbake? Nå vil jeg ikke lenger nevne ditt navn."
Hver av disse tjenerne hadde midlertidige angrep av vantro. Men Herren forsto deres tilstand i en tid med forvirring og tvil. Og etter en tid pekte han alltid på utveien for dem. Midt i deres hjemsøkelse tente den Hellige Ånd lyset for dem. Og Skriften har nedtegnet deres erfaringer som eksempler for oss.
Se på Jeremias vitnesbyrd om hvordan han kom ut av sitt dype hull. "Jeg fant dine ord, og jeg åt dem. Og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved ditt navn, Herre, hærskarenes Gud!" (Jer. 15:16). David vitnet også "Da kom jeg i hu dine Ord." Og Elias sa: "Ditt Ord kom til meg." På et bestemt tidspunkt kom disse tjenerne på Guds Ord. Og det ble gleden og fryden i deres liv som dro dem opp av det mørke hullet.
Sannheten er at hele tiden disse menneskene sto i sin kamp satt Herren på sidelinjen og ventet. Han hørte deres rop, deres smerte, deres pine. Og etter at en viss tid hadde gått, så fortalte han dem: "Du har fått gråte ut nå. Du har hatt din tid med tvil og sorg. Nå vil jeg at du skal stole på meg. Vil du gå tilbake til mitt Ord? Vil du gripe fatt i mine løfter til deg? Dersom du gjør det vil mitt Ord føre deg igjennom."
Det betyr ingenting hvordan vi kom inn i vår håpløse situasjon. Noen ganger fører Gud oss inn i den og driver oss til grensen av oss selv. Noen ganger er det fienden som angriper oss slik han gjorde med Job. Noen ganger er det vårt kjød, enten gjennom fristelse, eller gjennom en psykisk eller fysisk prøvelse. Faktum er at det betyr ingenting hvordan vi kom dit. Alt som betyr noe er hvordan vi kommer oss ut av det. Og det er ingen annen vei ut av det enn ved Guds Ord.
Den Hellige Ånd er trofast i å tale til oss. Han lar oss få vite når det er tid til å legge bort all vår tvil og alle våre spørsmål. Dersom vi ikke gjør det - dersom vi avslår å gå tilbake til å stole på Guds Ord, og tillate at hans løfter enda en gang blir gleden i våre liv - så vil vantroen sette seg. Og den vil hardne lik betong. På det punktet faller vi ned i et hull vi ikke kan komme oss opp av. Alle våre tanker om Gud vil bli harde og anklagende, i stedet for tillitsfulle. Og hans vrede er imot alle som kaster bort sin tillit til hans Ord.
I århundrer hadde jødene ventet på at Messias skulle komme. De trodde at Israels Frelser ville være en konge som kom i majestet og med makt for å sette opp sitt herskesete i Jerusalem. Han ville være en mektig befrier som førte en uovervinnelig hær. Og han ville bryte åket som Rom hadde plassert på Israels nakke. Så ville han styrte enhver annen makt på jordens overflate.
Kan du forestille deg den store forventning som hver enkelt jøde hadde om sin Frelsers komme? Han skulle utslette all sykdom, ta bort all smerte, fri de fattige fra sitt åk og gi menneskene alt det deres hjerte ønsket. Han ville gjøre Israel til et mektig folk og en blomstrende nasjon. Og alt dette ville han gjøre med en utrolig demonstrasjon av makt.
Var det så slik Messias ankom? Nei, vi vet det ikke var slik. Han ble født i en stall av alle steder. Og historien om hans fødsel er det mest ulogiske, urimelige aspektet ved det hele. Denne Messias hadde ingen jordisk far, han ble unnfanget ubesmittet ved den Hellige Ånd, og båret frem i en jomfrus skjød. Hans ankomst ble ikke annonsert av mektige trompeter, men av en gammel prest og en eldre profetinne. De bare erklærte ganske enkelt: "Her er han Israel venter på. Tro på ham, for han er Gud."
Hvem var det egentlig de snakket om? En simpel nasareer, en snekker. Da Jesus sto frem på arenaen sa folk: "Et øyeblikk. Vi kjenner foreldrene til denne fyren." Noen kan til og med ha sagt: "Josef tok ham med hjem til oss en gang da han hjalp oss å fikse kjøkkenbordet." Hvordan kan noen forventes å tro at en slik mann var Messias? Det var fullstendig urimelig.
Jesus annonserte ikke sitt Herrevelde med en mektig hær. Han dukket opp med kun tolv uskolerte disipler fra arbeiderklassen. De var ikke mektig utlærte i teologi. De var fiskere, dagarbeidere, handelsmenn. Og Jesus var ikke så forskjellig fra dem. Så hvordan kunne noen forvente at han var en autoritet på Guds Ord? Alle visste at Israels sanne ledere satt ved Gamaliels føtter, og lærte fra den fremste skriftlærde på den tiden. Imens underviste denne snekkersønnen i ørkenen og langs breddene av innsjøene og elvene. Hans tilhørerskare besto av enker, spedalske og prostituerte. Og han sa til dem alle: "Jeg er Gud i kjød. Tro på meg."
Forestill deg den reaksjonen enhver religiøs leder må ha hatt: "Denne mannen står i synagogene og erklærer at han er Messias. Han sier han ble sendt fra Gud. Men han er av ingen kongelig byrd eller fødsel. Han har ikke engang et sted hvor han kan hvile sitt hode. Han stormer inn i tempelet og jager ut alle selgerne der. Og han kaller tempelet 'Min Faders Hus.' Men han vil ikke forklare hvor han har slik autoritet fra. Faktisk så hevder han at han er Guds tempel. Han sier han eksisterte før Abraham."
"Han sier at han er levende vann, brød fra himmelen, både mann og Gud. Så har han et merkelig språkbruk og ber oss om å ete hans kjøtt og drikke hans blod. Han sier at når vi har sett ham så har vi sett Faderen. Men dersom vi ikke tror på ham så tror vi ikke på Gud. Men hva er hans autoritet bak alle disse krav? Det er bare hans eget ord. Han kommer bare og sier: 'Stol på meg.' "
Tenk på hva disse lederne har hørt Jesus si: "Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv." (Joh. 5:24). De protesterte og fortalte Kristus: "Du vitner om deg selv! Ditt vitnesbyrd er ikke sant." (Joh. 8:13). Jesus svarte dem med enda en urimelig forklaring: "Men også i deres lov står det skrevet at to menneskers vitnesbyrd er sant. Jeg er den som vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner om meg." (Joh. 8:17-18).
Tilslutt setter Jesus hele saken i perspektiv. Han sier til dem: "Hvorfor skjønner dere ikke det jeg taler? Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord!" (Joh. 8:43). Han sa: "Dere kan ikke forstå meg fordi dere ikke hører mitt Ord." Det samme er sant for enhver troende i dag. Alt koker ned til et spørsmål: å stole på Guds Ord. Hans Ord alene er vårt liv og håp.
Vi lever i en tid med den største åpenbaring av evangeliet i historien. Det er flere predikanter, flere bøker, mer overflod av evangeliske media enn noensinne. Men det har aldri vært mer nød, lidelse og plagede sinn blant Guds folk. Pastorer i vår tid skreddersyr sine prekener bare for å løfte folk opp og hjelpe dem med fortvilelsen. De taler om Guds kjærlighet og tålmodighet. De minner oss om at han forstår våre perioder med mismot. Vi blir fortalt: "Hold ut, bli oppmuntret. Selv Jesus følte seg forlatt av sin Far."
Det er ikke noe galt i dette. Jeg forkynner disse sannhetene selv. Men jeg tror det fremdeles kun er en grunn til at vi ser så lite seier og befrielse: det er vantro. Faktum er at Gud har talt med stor tydelighet i disse siste dager. Og dette er det han har sagt: "Jeg har allerede gitt dere et Ord. Det er fullbrakt og fullstendig. Stå nå på det!"
La ingen fortelle deg at vi erfarer en hungersnød på Guds Ord. Sannheten er at vi erfarer en hungersnød i å høre Guds ord og å adlyde det. Hvorfor? Jo, fordi troen er så urimelig. Men troen kommer aldri til oss med logikk eller fornuft. Paulus sier det rett ut: "Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord." (Rom. 10:17). Dette er den eneste måten troen noensinne vil stige frem i en troendes hjerte på. Den kommer av å høre - det vil si å tro, stole på og handle på - Guds Ord.
Jeg ønsker å avslutte med en tenkt samtale mellom Herren og en motløs kristen:
Kristen: "Herre, jeg er nedslått og mismodig. Du lovte meg at du ikke ville tillate at jeg skulle bære noen byrde som var for tung, uten å gi meg en utvei. Men akkurat nå er jeg overmannet. Dersom du bare kunne fortelle meg hva dette er for noe."
Herren: "Jeg gir deg mitt Ord." "Derfor, la hver from be til deg den tid du er å finne. Visselig, når store vannflommer kommer, til ham skal de ikke nå. Du er mitt skjulested! Du vokter meg for trengsel. Med frelses jubel omgir du meg. Sela. Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye." (Sal. 32:6-8).
Kristen: "Herre, jeg føler meg så hjelpeløs. Min styrke er nesten borte. Frykt og tvil plager mitt sinn. Jeg kan ikke se noen utvei. Fremtiden ser så håpløs ut."
Herren: "Jeg gir deg mitt Ord." "Se, Herrens øye ser til dem som frykter ham, som venter på hans miskunn, for å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live under hungersnød. Vår sjel venter på Herren! Han er vår hjelp og vårt skjold." (Sal 33:18-20).
Kristen: "Herre, noen ganger føler jeg at jeg har støtet deg. Er denne prøvelsen en dom av noe slag? Vil den noensinne ta slutt?"
Herren: "Jeg gir deg mitt Ord." "Denne elendige ropte, og Herren hørte, han frelste ham ut av alle hans trengsler. Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem. Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som tar sin tilflukt til ham."
"Herrens øyne er vendt til de rettferdige, og hans ører til deres rop ... De rettferdige roper og Herren hører, av alle deres trengsler utfrir han dem ... Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle ... Herren forløser sine tjeneres sjel. Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig. (Sal. 34:7-9, 16, 18, 20, 23).
I kun tre Salmer blir vi gitt nok av Guds Ord til å drive ut all vantro. Jeg ber deg nå innstendig: hør det, stol på det, lyd det. Og til slutt, hvil i det. Dette vil være vårt vitnesbyrd om vår trofaste Gud, gjennom enhver prøvelse og smerte.