Disse menn har vært sammen med Jesus

I Apostlenes Gjerninger, like etter oppstandelsen, finner vi Peter og Johannes på vei til tempelet for å tilbe. Like utenfor tempelet satt en tigger som hadde vært vanfør like fra fødselen. Denne mannen hadde aldri gått et skritt i hele sitt liv. Han måtte daglig bæres til porten for å tjene til livets opphold gjennom tigging.

Da tiggeren så at Peter og Johannes nærmet seg, ba han dem om en almisse. Peter svarte ham: "Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg." (Apg. 3:6). Peter ba så for tiggeren og sa: "I Jesu Kristi, nasareerens navn - stå opp og gå!" (samme vers). Øyeblikkelig ble mannen helbredet. I pur glede begynte han å løpe gjennom tempelet, hoppe opp og ned og rope: "Jesus helbredet meg!"

Alle i tempelet undret seg over det de så. De gjenkjente mannen som krøplingen som hadde tigget ved porten i årevis. Da Peter og Johannes så at det samlet seg en folkemengde, begynte de å forkynne om Kristus. De talte frimodig og nødet folket: "Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet ..." (3:19). Tusener ble frelst: "Men mange av dem som hadde hørt Ordet, kom til troen. Og tallet på mennene kom opp i omkring fem tusen." (4:4).

Men mens Peter og Johannes forkynte, kom "... prestene og høvedsmannen for tempelvakten og saddukeerne over dem. De var harme ..." Disse frafalne hyrdene var sinte fordi Gud hadde utført et mirakel gjennom Jesu disipler. Og de reagerte med å kaste Peter og Johannes i fengsel. Neste dag stilte de de to disiplene for retten. Og enhver religiøs autoritet i Jerusalem var tilstede: "Annas, ypperstepresten, og Kaifas og Johannes og Aleksander og så mange som var av yppersteprestelig ætt." (4:6). Disse høye og mektige menn spurte disiplene: "Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn har dere gjort dette?" (4:7).

Hvilket absurd spørsmål! Disse mennene visste nøyaktig hvilket navn som ble forkynt. De hadde sett en forkrøplet mann som løp omkring og ropte at Jesus hadde helbredet ham. De hadde sett 5.000 mennesker bekjenne sin synder og påkalt Jesu navn for å bli renset. De hadde til og med sett noen av sine egne prester bli omvendt og bekjent at de hadde hjulpet til med å korsfeste Guds Sønn. Disse herskerne må ha visst at det var kraft i Jesu navn. Men de forblindet seg selv bevisst.

Plutselig fikk Peter mot ved den Hellige Ånd. Han svarte lederne: "Hans navn er Jesus Kristus av Nasaret, mannen dere korsfestet for noen uker siden. Gud reiste ham opp fra de døde. Og nå er han den kraften som helbredet denne mannen. Ingen kan bli frelst ved noe annet navn. Dere vil gå fortapt dersom dere ikke påkaller Kristi navn." (se 4:9-12).

Lederne i synagogen satt lamslåtte tilbake. Skriften sier: " ... de undret seg [beundret dem]. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus. (4:13). Uttrykket "kjente dem igjen" kommer fra et rotord som betyr "kjent på grunn av et kjennetegn som skiller seg ut." En eller annen kraft hadde grepet fatt i Peter og Johannes. Og det skilte dem fra alle andre som hadde blitt fremstilt i det rettslokalet. Denne kraften var så åpenbar og tydelig for alle at lederne " ... kunne ikke si imot." (4.14).

Hva var dette kjennetegnet som gjorde at Peter og Johannes skilte seg ut? Det var Jesu nærvær. De liknet Kristus og hadde Kristi Ånd. Det gikk opp for disse lederne i synagogen: "Vi korsfestet Jesus. Allikevel taler han fremdeles i dag - gjør mirakler, forkynner omvendelse, rører ved folket - gjennom disse to ulærde menn."

I denne stund oppfylte Peter og Johannes Jesu befaling om å vitne om ham "først i Jerusalem". Du skjønner, de vitnet gjennom Jesu nærvær i sine liv. På samme vis tror jeg dette vil bli Guds mektige vitnesbyrd i disse siste dager. De vil ikke bare komme gjennom forkynnelse. Det vil også komme gjennom menn og kvinner som har "vært sammen med Jesus", som har stengt seg inne sammen med ham, som tilbringer tid i hans nærhet, som søker ham av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Den Hellige Ånd vil skille ut slike tjenere med sin krafts nærvær. Og verden vil si om dem: "Dette mennesket har vært sammen med Kristus."

Her er fire særskilte kjennetegn på dem som har vært sammen med Jesus.

Disse som tilbringer tid sammen med Jesus kan ikke få nok av ham. Deres hjerter roper stadig ut for å lære Mesteren bedre å kjenne, å komme nærmere ham, og å vokse i kjennskap til hans veier.

Paulus vitner: "Men til hver enkelt av oss ble nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med." (Ef. 4:7). " ... det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt." (Rom. 12:3). Hva er dette "mål" som Paulus taler om? Det betyr en begrenset del. Med andre ord, vi har alle mottatt en viss del av den frelsende kunnskapen om Kristus.

For noen troende er dette begynnende mål alt de noensinne ønsker å få. De ønsker bare nok av Jesus til unnfly dommen, føle seg tilgitt, å beholde en god anseelse, å holde ut noen timer i kirken hver søndag. Slik mennesker er i "opprettholdelsesmodus." Og de gir Jesus kun det som grunnleggende forventes av dem: kirkebesøk, mumling av en daglig bønn, kanskje et kort gløtt i Skriften. Kort sagt så unngår disse kristne å komme for nær Jesus. De vet at dersom de leser mye i hans ord eller tilbringer tid i bønn, så vil den Hellige Ånd gjøre krav på deres liv. Og det eneste de ikke ønsker å forandre så er det sin livsstil. I deres tankegang betyr det å kjenne Jesus bedre å sette alt det de verdsetter i fare.

Men Paulus ønsker følgende av alle troende: "Han er det som gav noen til apostler ... profeter ... evangelister ... hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand ... inntil vi alle når fram til ... tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep. Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus." (Ef. 4:11-15).

Paulus sa i hovedsak: "Gud har gitt disse åndelige gavene slik at dere kan bli fylt av Kristi Ånd. Dette er viktig, fordi bedragere kommer for å frarøve dere deres tro. Dersom dere er rotfestet i Kristus og modnes i ham, så vil ingen bedragersk lære noensinne kunne rokke dere. Men den eneste måten å vokse til slik modenhet på er å ønske mer av Jesus."

Ikke alle kristne trakter etter denne modenheten. Mange troende foretrekker et evangelium som bare taler om nåde, kjærlighet og tilgivelse. Selvfølgelig er dette vidunderlige Bibelske sannheter. Men i følge Paulus så består de av melk og ikke av den faste føde som det modne livet krever. Hvordan kan du vokse til full modenhet i Kristus dersom du nekter å høre på et evangelium som utfordrer deg til å søke Herren og vandre i hans hellighet?

Hebreerbrevet forteller oss: "For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde. For den som ennå får melk, er ukyndig i rettferds ord, han er jo et barn. Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt." (Hebr. 5:12-14).

Forfatteren sier: "Du har sittet lenge nok under god undervisning og forkynnelse. På dette tidspunkt burde dere være lærere selv. Men fremdeles, etter alle disse årene, så er dere på samme stadium som da dere ble frelst. Dere vet ingenting om den faste føde i Guds ord. Dere er fremdeles umodne, ikke fullt utvokst i hans rettferdighet."

Trist men sant, dette er nok grunnen til at så mange kristne faller for hver eneste åndelige motebølge som kommer drivende forbi. De blir lett ført bort, og jager etter dårskap. Men en moden troende blir ikke så lett beveget bort fra sin stilling i bønn. Han vet at det er der den sanne vekkelse finnes. Og hans dømmekraft vokser stadig, fordi han tilbringer kvalitetstid sammen med Jesus.

Mange lesere av våre mailinglister har uttalt frustrasjon over sin livløse kirke og sin pastors døde prekener. De skriver: "Vi kan ikke finne noe fellesskap som har ild. Vi er sultne, men vi vokser ikke." Noen avslutter sine brev i en klagende tone. Men andre fortsetter med å si at de ganske enkelt har bestemt seg for å tilbringe mer tid sammen med Jesus, i bønn og i hans Ord. Deres brev skiller seg klart ut fra de andre. Kristi Ånd stråler frem fra hver linje.

Du kjenner sannsynligvis slike tjenere. De er alltid ivrige etter å dele en ny sannhet de har lært fra sin tid sammen med Herren. Tross alt så må det som fyller ditt hjerte på en eller annen måte komme frem i ditt liv. Som motstykke kan du lytte til andre kristnes prat. De er fikserte på sport, filmer, TV, internett, moter og hårfrisyrer. Du kan merke hva som oppsluker mesteparten av deres tid og energi. De blir kjennetegnet av sine interesser.

Men de som lukker seg inne med Jesus forbereder seg på de dagene som ligger foran. De mottar alltid Kristi trøst, dyp inne i sin sjel. Og selv om hele verden er i panikk, så forblir disse troende fulle av fred.

Jo mer noen er sammen med Jesus, jo mer blir denne personen lik Kristus, i renhet, hellighet og kjærlighet. Til gjengjeld vil hans rene vandring skape en sterk djervhet for Gud i ham. Skriften sier: "De ugudelige flykter uten at noen forfølger dem, men de rettferdige er trygge som ungløven." (Ord. 28:1). Ordet for "trygg" i dette verset betyr sikker, tillitsfull. Dette er akkurat den samme djervhet og frimodighet lederne av synagogen så i Peter og Johannes.

Bibelen går ikke i detaljer omkring denne episoden. Men jeg kan forsikre dere om at de religiøse lederne sørget for pomp og prakt. Først inntok rangspersonene høytidelig sine fløyelstrukne seter. Som ankom yppersteprestenes slektninger. Til slutt, i et øyeblikk av stille forventning spankulerte de kappekledde yppersteprestene inn. Alle bøyde seg da prestene gikk forbi og vandret stivt opp midtgangen mot dommersetet.

Alt dette var ment å skulle skremme Peter og Johannes. Det var som om herskerne sa: "Se godt etter fiskere. Se på makten og autoriteten dere står overfor. Dere bør tale mildt til disse lederne. De er viktige, høyt aktede menn."

Men disiplene var ikke skremt i det hele tatt. De hadde vært for lenge sammen med Jesus. Jeg forestiller meg at Peter tenkte: "Kom igjen, la oss komme i gang med dette møtet. Bare gi meg talerstolen og slipp meg løs. Jeg har et ord fra Gud til denne forsamlingen. Takk Jesus for at du tillater meg å forkynne ditt navn til disse Kristus-haterne."

Plutselig ropte rettsbetjenten til disiplene: "Reis dere og vend dere mot dommeren." Peter og Johannes så opp og la merke til at ypperstepresten stirret på dem i dyster taushet. Så messet presten i et meget offisielt tonefall: "Ved hvilken makt, og i hvem sitt navn har dere gjort dette?" Han sa med andre ord: "Vi er loven på disse kanter. Og vi har ikke gitt dere myndighet til å gjøre disse tingene. Så ved hvilken myndighet har dere handlet?"

Det neste verset begynner: "Da sa Peter til dem, fylt av Den Hellige Ånd ..." (Apg. 4:8). Dette sier meg at Peter ikke var i ferd med å fremføre en forelesning. Og det kom ikke til å bli stillferdig eller tilbakeholdent. Peter var en Jesus-hengiven mann, som var full til bristepunktet av den Hellige Ånd. Husk at disse disiplene nettopp var kommet fra øvresalen. Snakk om å ha "vært sammen med Jesus." Peter og Johannes hadde hatt fellesskap med den oppstandne Kristus. Og nå var Peter i besittelse av den Ånd som bodde i den oppstandne. Disse synagogelederne var i ferd med å erfare ild fra himmelen.

Da Peter talte, ser jeg ham ikke for meg stående på et sted og tale i forsiktige toner. Tvert om så ser jeg ham for meg i rettssalen, gestikulerende og med høy røst. "Dere Israels eldste spør: 'Ved hvilken myndighet ble denne mannen helbredet?' La meg fortelle dere det." Ifølge Apostlenes Gjerninger 4 er Peters tale bare 4 vers lang. Men jeg tror at det bare er en oppsummering av det apostelen forkynte. Jeg forestiller meg Peter si: "Hør, alle sammen. Det var i Jesu Kristi navn at dette miraklet ble utført. Det skjedde gjennom hans autoritet alene. Dere husker ham, fordi dere korsfestet ham. Men Gud reiste ham opp fra de døde. Han lever. Og alt dere så i dag ble utført ved hans makt.

Vi har allerede lest at " ... de rettferdige er trygge som ungløven." (Ord. 28:1). Først av alt så er Guds tjenere trygge i sin identitet i Kristus. Og dernest så står de tillitsfulle i Jesu rettferdighet. Derfor har de intet å skjule. De kan stå fremfor hvem som helst med en ren samvittighet.

Peter hadde denne slags forsikring da han forkynte. Hans målsetning var ikke å dømme eller se ned på disse religiøse lederne. Han ønsket bare at de skulle se sin egen synd og vende om. Det er derfor han ga et alterkall og sa: "For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apg. 4:12).

Paulus skriver på samme måte, og erklærer først: "... som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium til dere ... " (1.Tess. 2:2). Så noen få vers senere gjør apostelen det klart: "Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn ved sitt bryst." (2:7).

De som tilbringer tid i Jesu nærvær blir trygge. Det er derfor de ikke er redde for å fortelle sannheten. Men de trenger ikke å avlevere sitt budskap i en overlegen tone. Under enhver omstendighet så taler de evangeliet med kjærlighet og barmhjertighet.

I de dagene som kommer vil det bli viktig å ha denne trygge forsikringen. Den politiske korrekthets vinder har allerede gjort Jesu navn til et anstøt for mange. Snart vil mange troende stå overfor forfølgelse, og de uforberedte vil gi etter for presset. De vil ende opp med å krype for Kristus-hatere.

Under min nylige prekentur til Øst-Europa fortalte en polsk pastorvenn meg om et standpunkt han måtte ta under kommuniststyret. Han arbeidet i en fabrikk, og hans formann fortalte ham at Partitoppene skulle komme til et viktig møte. Partiet skulle være vertskap for noen utenlandske høytstående menn, og de trengte pastoren som tolk. Min venn gikk med på det under én forutsetning. "Jeg er en kristen. Jeg tjener Jesus. Så jeg vil ikke drikke." Han visste at vodkaen fløt under disse møtene, og han ville bli spurt om å delta. Men formannen gikk med på at han ikke trengte å drikke noe.

Neste dag, så snart som møtet var i gang, ble vodkaen sendt rundt. Kommunistsjefen tok litt, og det gjorde formannen også. Men da flasken kom til pastoren sa han nei takk. Alle så forskrekket opp. De nødet ham til å ta en drink sammen med dem. Partiformannen stirret bort på formannen som for å si: "Hvorfor drikker han ikke? Tror han at han er noe bedre enn oss?" Formannen så rasende på pastoren. Men fremdeles sa han ingenting.

Min venn var rede til å bli fengslet på flekken. Han kunne ha blitt forfulgt, torturert, skilt fra sine kjære i årevis. Men i hans tankegang var det ikke spørsmål om annet enn å adlyde Jesus. Han hadde ingen frykt i det hele tatt. Hvorfor? Han hadde vært lukket inne sammen med Jesus. Det er den eneste grunnen til at noen under slike omstendigheter kunne besitte en slik styrke.

Neste dag kalte formannen ham inn på kontoret sitt. "Du er en heldig mann," sa han. "Partisjefen ville snakke med meg etter møtet. Han sa at dersom han noen gang trenger en han kan stole på til å gjøre et spesielt oppdrag, så ønsker han deg."

Disse lederne undret seg over pastorens tillitsfullhet og trygghet. De visste at han ikke var redd for noenting, inkludert døden. Selv hedningene anerkjenner at slik trygghet bare kan komme fra å ha vært sammen med Jesus.

Da Peter og Johannes sto og ventet på at dommen skulle avsies, sto den helbredede mannen ved siden av dem. Der, i kjøtt og blod, sto det levende beviset på at Peter og Johannes hadde vært sammen med Jesus. Og nå, mens synagogelederne sto og stirret, og : " ... så mannen som var blitt helbredet stå ved deres side, kunne de ikke si imot." (Apg. 4:14). Lederne krøp sammen og visket: "Hva kan vi gjøre? Det er tydelig for alle i Jerusalem at de har utført et sant mirakel. Og vi kan ikke nekte for det." (se 4:16). Så de lot disiplene gå.

Hva gjorde Peter og Johannes da de ble løslatt? "Da ... kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem." (4:23). De hellige i Jerusalem frydet seg sammen med de to disiplene. Så ba de: "Herre! Hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn." (4:29-30). De ba, i hovedsak: "Gud, takk for den frimodighet du har gitt våre brødre. Men vi vet at dette bare er begynnelsen. Vær så snill å bevar oss alle ved frimodighet slik at vi kan tale med hellig fasthet. Og sørg for synlige bevis på at du er med oss."

Utvilsomt hadde Peter og Johannes sett et anstrøk av resignasjon i yppersteprestens ansikt da det gikk opp for ham at de hadde vært sammen med Jesus. Peter må ha blunket til Johannes og sagt: "Om de bare hadde visst. De husker bare på at vi var sammen med Jesus for mange uker siden. De forstår ikke at vi har vært sammen med den oppstandne Mester hele tiden siden da. Vi har nettopp vært sammen med ham, i øvresalen. Og i morges var vi sammen med ham, da vi ba i fengselscellen. Og så snart vi er ute herfra så kommer vi til å møte ham igjen sammen med brødrene."

Det er dette som skjer med menn og kvinner som tilbringer tid sammen med Jesus. Når de så kommer ut etter å ha vært sammen med Kristus, så er han med dem over alt hvor de går.

Når krisen rammer, så har du ikke tid til å bygge deg opp i bønn og tro. Men de som har vært sammen med Jesus er alltid rede.

Et par skrev nylig til vår tjeneste i en ånd som avslørte at de hadde vært sammen med Jesus. Deres brev beskrev en ufattelig tragedie. Deres 24 år gamle datter hadde vært ute med en venninne da en gal mann kidnappet begge de unge kvinnene. Han tok dem med til et avsidesliggende sted hvor han lot venninnen til deres datter gå. Så myrdet han deres datter på en grotesk måte.

Da politiet forklarte hva som hadde skjedd var paret i sjokktilstand. Deres naboer og venner undret seg: "Hvordan kan noen foreldre overleve en slik tragedie? Hvordan kan de leve med den grusomme tanken på hva som hendte med deres datter?" Men i løpet av timer hadde den Hellige Ånd kommet til dette sørgende paret og gitt dem overnaturlig trøst. Selvfølgelig fortsatte disse to i de smertefulle dagene som fulgte, å spørre Gud om hvorfor. Men gjennom det hele erfarte de en guddommelig hvile og fred.

Alle som kjente disse foreldrene var forbauset over deres ro. Men dette paret var forberedt på sin krise. De visste at Gud aldri ville tillate noe å skje med dem uten at han hadde en underforliggende hensikt. Og da de forferdelige nyheten kom, så gikk de ikke i oppløsning.

Disse foreldrene og deres gjenlevende barn begynte snart å be for morderen. Folket i byen deres kunne ikke godta det, de ropte etter blod. Men det gudfryktige paret talte og lærte om Guds evne til å sørge for styrke, uansett hva de måtte stå overfor. Folkene i byen forsto at styrken deres kom fra Jesus. Snart sa de om paret: "De er et mirakel. Dette er sanne Jesusmennesker."

Jeg så et eksempel på en slik synlig styrke i Moskva, da jeg talte til 1.200 pastorer. Disse pastorene hadde kommet fra hele Russland, så lang borte fra som Sibir. Da jeg talte, ledet den Hellige Ånd meg til å spørre dem om noen hadde vurdert å slutte i tjenesten. Hundreder stormet frem og søkte forbønn. Jeg tenkte, "Herre, jeg forventet ikke dette. Hva vil du at jeg skal gjøre med alle disse hyrdene?"

Den Hellige Ånd minte meg på de månedene jeg hadde tilbrakt i bønn for disse tjenerne. Han minnet meg også på den kjærlighet til dem som Gud hadde lagt i mitt hjerte. Faktisk hadde han ledet meg til å be at alle pastorer som kom til konferansen måtte reise hjem helbredet og oppmuntret. Nå gikk det opp for meg at Gud besvarte min bønn på en måte som jeg aldri kunne ha forestilt meg. Jeg hadde vært sammen med Jesus alle disse månedene forut for dette, og nå sto han der sammen med meg. Ånden visket: "Be for dem i Jesu navn. Jeg vil gjenopprette dem."

Mens jeg ba kom en hellig sønderknuselse over disse mennene. Snart var det mild gråt og høylydt lovprisning. Jeg var vitne til synlige mirakel av helbredelse og fornyelse blant disse pastorene. Nylig skrev vår russiske kontakt til oss om Åndens varige verk fra denne dagen av: "Vi hører vitnesbyrd fra overalt. Disse pastorene har vendt hjem til sine forsamlinger og sagt: 'Jeg har kommet for å opphøye Jesus.' "

Under et møte i Russland snakket jeg med en pastor som hadde vært i fengsel i atten år. Denne mannens ansikt skinner synlig av Kristus. I dag er han tilsynsmann for 1.200 menigheter i Russland. Men han utholdt forferdelige vanskeligheter mens han var i fengsel. "Jesus var virkelig for meg," vitnet han, "mer virkelig enn noe jeg har erfart i løpet av mitt liv."

På grunn av hans Kristus-like karakter var pastoren likt av alle i fengselet, inklusive forherdede innsatte og ondskapsfulle voktere. Så en dag visket den Hellige Ånd til pastoren. "Du kommer til å bli løslatt herfra om tre dager." Og han ba pastoren om å vitne om dette.

Pastoren sendte umiddelbart beskjed til sin kone og forsamling om den Hellige Ånds åpenbaring. Så begynte han å fortelle sine medinnsatte det som Gud hadde fortalt ham. De lo og spottet ham og sa: "Ingen har noensinne blitt løslatt fra dette fengselet." Vokterne hånte ham også og sa: "Du kommer til å dø her, predikant!"

Da den tredje dagen kom, og kveldshimmelen begynte å mørkne, tittet en av vaktene inn i cellen til pastoren og ristet på hodet: "Litt av en Gud du har," snerret han.

Så, like etter klokken 23:00 ble høyttaleren slått på. En stemme ropte opp pastorens navn: "Kom til kontoret øyeblikkelig," annonserte den, "du har blitt løslatt."

Alle fangene og vokterne var målløse. Da pastoren gikk forbi, sa han farvel til alle sammen og ønsket dem alt godt. Til slutt da han gikk gjennom fengselsporten så han sin kone vente på ham med blomster. Da pastoren tok omkring henne, snudde han seg for å se tilbake på fengselet hvor han hadde tilbrakt atten år. Hans medfanger sto alle sammen i vinduene. Og de ropte av sine lungers fulle kraft: "Det finnes en Gud! Det finnes en Gud! Det finnes en Gud!"

Gud ga dem et synlig bevis. Og det skjedde gjennom denne gudfryktige pastoren, som hadde vært sammen med Jesus hver eneste dag i sitt attenårige fengselsliv.

Hvilket større vitnesbyrd om Gud kan det finnes, enn et enkelt liv som er forvandlet gjennom Kristi overnaturlige kraft? Må det kunne sies om deg: "Denne mannen, denne kvinnen, har vært sammen med Jesus." Og må ingen være i stand til å benekte det.