En åpenbaring av Jesus

" ... vi mister ikke motet ... men ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds ansikt til alle menneskers samvittighet." (2.Kor. 4:1-2). Apostelen Paulus sier at vi er alle kalt til å være en manifestasjon av sannheten. Selvfølgelig vet vi at det er Jesus som er denne sannheten. Så hva mener Paulus med å si at vi skal være en åpenbaring av Jesus?

Paulus taler her om et synlig uttrykk. En åpenbaring er noe som "skinner frem", som gjør noe tydelig og forståelig. Kort sagt så sier Paulus at vi er kalt til å gjøre Jesus kjent og forstått av alle mennesker. I hvert enkelt av våre liv burde det finnes et skinn av selve Kristi natur og likhet.

Paulus trekker dette konseptet med å åpenbare Kristus enda lenger. Han sier at vi faktisk er Guds brev til verden: "Dere er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker ... Kristi brev ... ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler." (2.Kor. 3:2-3). Våre liv er brev skrevet av den Hellige Ånd og sendt ut til en fortapt verden. Og vi blir stadig lest av dem rundt oss.

Faktum er at Gud visste at de ugudelige ikke ville lese eller forstå det skrevne Ord. Det kjødelige sinn kan ganske enkelt ikke forstå åndelige ting. Det anser dem for være dåraktige. Så i stedet har Gud sendt personlige brev til en uomvendt menneskehet. Men disse brevene er ikke skrevet med blekk eller innbundet i skinn. Det er en levende, pustende, vandrende Skrift. Og de legemliggjør Kristi evangelium, som er " ... Guds kraft til frelse for hver den som tror." (Rom 1:16).

Du skjønner, selve grunnen til at Gud sendte den Hellige Ånd var for å åpenbare Jesus for verden. Ånden taler stadig om Kristus og gjør ham kjent for den menneskelige forstand. Han åpenbarer Jesus på mange måter. Men Gud valgte å gjøre sin sønn kjent for syndere på en ganske effektiv måte: ved å åpenbare ham i brev av kjøtt og blod, levende budskaper som kan bli lest av alle.

Hvordan blir vi egentlig Guds brev til verden? Det skjer bare ved Åndens verk. I det øyeblikk vi blir frelst preger den Hellige Ånd selve Jesu bilde inn i oss. Og han fortsetter å prege dette bilde inn i oss, hele tiden. Åndens oppgave er å forme et bilde av Kristus i oss som er så sannferdig og nøyaktig, at det faktisk vil gjennombore folks samvittigheter.

Den Hellige Ånd oppnår dette ved å ta fatt i våre forløste hjerter og overgitte legemer og stadig dra oss inn i Jesu nærvær. I vår Herres nærhet blir vi forvandlet. Vi blir drevet til et hellig liv, hellig samtale, en hellig livsstil. Og når vi tilbringer mer tid med ham så vokser hans bilde i oss klarere. Tilslutt blir våre liv en så kraftig åpenbaring av Jesus at de rundt oss blir berørt og beveget.

Hvilket vidunderlig ord Paulus har gitt oss her. Han sier at det er mulig å bli slike skinnende lys i Kristus at vi bokstavelig talt får innflytelse på menneskers samvittigheter. "... ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds ansikt til alle menneskers samvittighet." (2.Kor. 4:2). Vi skal bli så lik Jesus gjennom den Hellige Ånds person, være et slikt gjenskinn av hans renhet, at andre ikke kan hjelpe for at de blir overbevist om synd. Kristi bilde i oss slår gjennom enhver mur som de har reist - enhver avgud, synd og ondskap - og berører deres samvittighet.

Nå taler ikke Paulus her om å forkynne eller å vitne. Han nevner ingenting om å dele ut religiøse traktater eller å holde vekkelsesmøter. Selvfølgelig er slike evangeliefremstøt viktige. Men ingen av disse redskapene kan i seg selv røre ved samvittighetene til gudløse syndere. Det er mulig å bruke disse tingene til evangelisering, og allikevel ikke skape en gjennomtrengende åpenbaring av Kristus.

La oss ta for oss Jesu ord angående emnet. Han forteller oss at det er mulig å ta del i mirakuløse åpenbaringer som ikke er sanne åpenbaringer av ham selv. "Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!" (Matt 7:22-23).

Dette beviser at på Jesu tid var folket vitne til sterke åpenbaringer: mennesker kastet ut demoner, helbredet de syke og utførte mirakler. Og mengder flokket seg rundt for å se disse tingene. Men slike manifestasjoner berørte ikke alltid folkets samvittigheter. Hvorfor? De som utførte dem var ikke alltid lik Jesus. Derfor kunne de ikke "anbefale" seg selv til folkemengdens dypeste hjertes behov. De åpenbaringer disse menneskene brakte var ikke av Kristus, men kjødelige tegn og under.

Du kan spørre: "Antyder du at Gud ikke kan nå samvittighetene til de ufrelste gjennom forkynnelse og evangelisering?" Det er selvfølgelig ikke det jeg sier. Vår Gud kan nå en hvilken som helst person, gjennom hvilke midler han enn velger å bruke. Men han gjør dette på en betingelse: at de personene som forkynner hans evangelium lever ut en åpenbaring av sannheten. En person kan være en fremragende taler eller den mest bibelkyndige predikant på jorden. Men disse tingene betyr ikke det grann dersom han ikke har en intim vandring med Jesus. Dersom Kristi nærvær ikke har forvandlet oss til hans bilde, så er vi bare en klingende bjelle.

Over hele denne nasjonen ber mennesker om vekkelse. Mange forventer at den Hellige Ånd skal falle over deres lokalsamfunn og omvende skarer. De ønsker å se Gud feie syndere inn i kirkene deres og fylle benkeradene. Men denne slags bønn kan være en utflukt. Ofte, når vekkelsen ikke kommer, så hevder folket: "Det er ikke vår feil. Vi fastet og ba. Vi gikk rundt og annonserte i hele området. Men Gud så det ikke på sin plass å sende vekkelse. Det er hans problem, ikke vårt." De legger hele ansvaret over på Herren.

Jeg tror Gud svarer: "Å nei, jeg vil ikke leke den leken. Dere må ta deres personlige ansvar for vitnesbyrdet om meg. Jeg ønsker at ethvert lem på mitt legeme skal være en skinnende åpenbaring av min Sønn. Du er ansvarlig for hvordan du gjør meg kjent, til din familie, venner, naboer og arbeidskolleger."

Sagt ganske enkelt, så begynner vekkelsen når de rundt deg ser Jesus i deg. Og det er nettopp det Gud er på utkikk etter. Du kan tilbringe timevis med å be om vekkelse i menigheten. Men hele tiden kan du la dine daglige tanker, ferd og språk forråde deg. Dersom du ikke lykkes i å åpenbare Jesus helt og fullt, så er alt annet forgjeves.

Hvordan kan vi lyse enda sterkere for å bli en åpenbaring av sannheten? Hvordan kan våre liv bli slike tydelige bilder av Jesus at vi skaper overbevisning om synd og hunger etter Gud i andre?

Vi finner nøkkelen i Esekiel 44. Når Esekiel ser profetisk inn i den siste tid ser han to slags presteskap som eksisterer i kirken. Det ene er det rettferdige Sadoks presteskap. Sadok var en gudfryktig tjener som tjente Israel under Davids regjering. Og han forble trofast mot David i både gode og onde dager. Sadoks rakryggede liv var et rettferdig eksempel for de andre prestene. Jeg har forkynt om Sadoks presteskap i nesten tjue år nå.

Det andre prestedømme Esekiel ser i de siste dager er Elis presteskap. Eli var en troløs prest som tillot fordervelse å komme inn i Guds hus. Han var ulydig mot Guds Ord, ettergivende overfor synd, og slapp når det gjaldt hellighet. Og tjenesten under ham ble korrumpert av sensualitet og kjærlighet til verden. Disse prestenes livsførsel fikk de gudløse til å forakte det som hadde med Gud å gjøre og spotte sann tilbedelse. Herren kalte dette korrupte presteskapet for " ... levitter som gikk bort fra meg da Israel fór vill ... etter sine motbydelige avguder ... " (Esek. 44:10).

Dette Eli presteskapet representerer kristne som går på kompromiss i disse siste dager. De har ingen kraft til å røre ved samvittigheten til mennesker. Og deres livsstil får de gudløse til å vende seg bort fra Herren: "Fordi de ... var en fristelse til synd for Israels hus ...". (44:12). Disse kjødelig drevne troende går i kirken og hevder at de er etterfølgere av Kristus. De tror til og med at de er del av et hellig presteskap. Men deres språk og slappe livsstil er foraktelig i Guds øyne.

Slike mennesker er urene åpenbaringer av hvem Jesus er. Synderne sier om dem: "Den personen kaller seg selv en kristen. Men hver gang jeg er sammen med ham forteller han skitne historier. Han ønsker hele tiden å snakke om de urene, voldelige filmene han har sett. Hvordan kan han være en kristen? Han likner ingenting på Jesus."

Husk på at Jesus kaller oss " ... et kongerike ...prester for Gud, sin Far ..." (Åp. 1:6). Og apostelen Peter minner oss på: "... dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap ... og ... oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap ..." (1.Pet. 2:9, 5). Jeg spør deg: hvilket presteskap beskriver ditt liv; det gudfryktige Sadoks presteskap eller det korrupte Elis presteskap? Disse to tjenerne representerer to slags åpenbaringer. Og de presenterer Jesus for verden på to helt forskjellige måter.

Paulus advarte oss mot to forskjellige evangelier: Kristi evangelium og "et annet evangelium". Han sa at de som åpenbarte dette "andre" evangelium hadde blitt forhekset. En eller annet sted på veien hadde de vendt seg bort fra sannheten. Kanskje de klamret seg til en avgud eller holdt fast på en hemmelig synd. Og nå får deres halvhjertede liv andre mennesker til å forkaste deres vitnesbyrd.

Det er sørgelig men sant: mange kristne foreldre sender sine barn direkte til helvete. Pappa skal være presten i hjemmet. Og mor er også et medlem av det kongelige presteskap. Så hvilken av disse to presteskap er det du åpenbarer: Sadoks eller Elis?

I mange år var jeg ungdomsevangelist, jeg reiste omkring i nasjonene og forkynte for tusener av unge mennesker. I løpet av denne tiden hadde jeg samtaler med mange vanskeligstilte ungdommer fra kristne hjem. Disse ungdommene hadde fullstendig vendt seg bort fra kirken. De ønsket ikke å ha noe å gjøre med sine foreldres religion. De snakket om sin fars og mors hissige krangler, åpenlyst hykleri, forferdelig baktalelse og hemmelige synder. De hørte stadig mumling og klaging over deres pastor, kirkemedlemmer og familiens venner.

I slike tilfeller så var far vanligvis aktiv i menigheten. Folk så på ham som helt hengiven og full av Jesus. Men barna hans visste hvordan de skulle lese hans liv, og de så ham som det han virkelig var: en hykler og en narr. Han underkuet deres mor med grovt språk. Eller han hadde en hemmelig stabel med pornografiske blader. Eller han ble tatt på fersk gjerning med å se på skitne videofilmer.

En slik far tjener i Elis presteskap. Han har ingen åndelig autoritet. Og som følge av det får han ingen respekt. Han kan kanskje lære sine barn, eller true dem, eller prøve å kreve fullstendig lydighet. Men han kaster bort pusten. Det er alt til ingen nytte.

Vi ser dette illustrert i Elis liv. Eli hadde to sønner Hofni og Pinehas, som også tjenestegjorde som prester. Gud kalte disse mennene "sønner av Belial," eller djevelens sønner. De hadde frekkhet nok til å drive hor med kvinner ved tempelporten. De brakte til og med prostituerte inn i Guds hus. Allikevel tok aldri Eli et oppgjør med sønnenes synd. Han talte aldri til dem annet enn en tom advarsel. Tross alt så visste han at alt han sa til dem var forgjeves, på grunn av sin egen åndelige latskap.

I dag er det flere kristne ungdommer enn noensinne som er alkoholikere. Noen foreldre har brakt sine tenåringsbarn til meg for å be om hjelp. Alt for ofte opplever jeg at når jeg snakker på tomannshånd med disse ungdommene, så ler de av foreldrenes bekymring over deres drikking. "Min mor og far hadde alltid et lager med vin," sier de. "De tok seg en dram, og så ba de. Mine egne foreldre introduserte meg til dette stoffet. Jeg begynte ikke å drikke på grunn av press fra venner. Jeg ble en alkoholiker hjemme." Andre forteller meg: "Min far er alltid etter meg angående røyking av hasj. Men han drikker hele tiden. Det er jo det samme som flytende hasj."

Men enda mer tragisk er det at jeg ser en passivitet i disse unge i forhold til Jesus. Når Ånden beveger seg under møtene i kirken, så sitter de ubeveget. Prekenen kan være ransakende, men de unge menneskene forblir uberørt. Jeg må undres: hva har forherdet dem? Hvorfor ble de så uinteressert i det som har med Gud å gjøre? De er ikke dypt fordervede barn eller Guds-hatere. Faktum er at mange er godhjertede og rause givere. Men det som er trist er at deres liv åndelig sett er helt blanke. Jeg kan bare konkludere med at de ikke har sett en sann åpenbaring av Jesus i hjemmet.

Esekiel forteller oss at prestene under Elis tjeneste tillot urenhet å komme inn i Guds hus (Se Esek. 44:7). "... fremmede med uomskåret hjerte ..." brakte avskyelige avguder inn i helligdommen. Og prestene "... tjente dem for deres motbydelige avguders åsyn ..." (44:12). Dette betyr at pastorene godkjente folkets avgudsdyrkelse. Disse prestene lot faktisk Guds folk bli beroliget over sine synder.

Dette spørsmålet om å "tjene for avgudene" burde være treffende for enhver kristen. Dere skjønner, våre hjem er ment å skulle være rene helligdommer, hvor Herren blir opphøyet. Og ingen avgud eller avskyelighet skulle være tillatt i dem: "Du skal ikke la noen styggedom komme inn i ditt hus, så du blir slått med bann sammen med det. Du skal avsky det og akte det for en styggedom, for det er slått med bann." (5.Mos. 7:26).

Dette er verset Gud ledet meg til å ta et oppgjør med da han befalte meg å bli kvitt familiens TV for mange år siden. Den Hellige Ånd åpenbarte for meg at dersom jeg ønsket å erfare Kristi fylde og å fortsette å tale profetisk, så måtte jeg knuse den avguden. Tross alt så kunne jeg ikke en gang tjene min familie dersom jeg klynget meg til noe så avskyelig. Det var da det gikk opp for meg at TV ville bli et mektig våpen i fiendens hender. Satan ville bruke den til å dempe Guds Ånds lys i hjerte og sinn til mengder av kristne.

Dette var selvfølgelig i den tiden da fjernsynet var harmløst etter dagens målestokk. De mest populære TV-seriene var "Lucy Show", "Flipper" og "Andy Griffith Show". Ordet "sex" kunne ikke engang bli nevnt. TV seerne på den tiden kunne ikke engang fatte innholdet i dagens programmer, med nakenhet, blodig vold, åpenlys sex, glorifiseringen av fri sex og homoseksualitet og spott av evangeliet.

Nå ønsker jeg å ta frem et like viktig emne: er ditt barns soverom en hule av urenhet? Er hyllene fulle av sensuell rap-musikk og videoer? Vet du hva slags musikk de laster ned på sin PC? Er du sikker på at de ikke surfer på pornografiske nettsider, eller chatter med perverse voksne på chatte-kanalen?

Kanskje ser dine barn skitne filmer på kabel-TV, i din egen stue? Du sier til deg selv. "Vi abonnerer på kabel-TV bare på grunn av CNN, Discovery channel og God-channel." Men dersom du ikke holder styr på det som dine barn tar inn over seg, så åpenbarer du ikke Kristus for dem. En nylig rapport fra et regjeringskontor foreslår at foreldrene monterer barnas PC i stuen. Dette vil minske muligheten for at de kommer i kontakt med pedofile. Dette var ikke råd fra en predikant, men fra regjeringen.

Ikke forstå meg feil nå: det handler ikke om å trekke seg tilbake fra samfunnet. Det er faktisk det motsatte: å være en åpenbaring av sannheten om Jesus på ethvert område av livet. Vår Gud ønsker å gjøre oss til levende, åndende Bibler overfor verden. Så hvordan kan vi sitte på kino og fylle vårt sinn og vår sjel med filmer som forherliger vold, en synd som Gud hater? Hvordan kan vi utholde åpne forbannelser av vår Guds og frelsers navn? Hvordan kan vi sitte passivt når sensuelle, forførende bilder paraderer foran våre øyne? Hvordan kan noen kristen tro at han vil reise seg fra "spotterens sete" med et rent hjerte, og utstråle en åpenbaring av Kristus?

Dette er ikke loviskhet. Det er å manifestere Kristus. Og det handler om å unngå å bli en Eli, som var ettergivende overfor synden. Gud sa om dette presteskapet: "De skal ikke nærme seg til meg for å tjene meg som prester, eller for å nærme seg til noen av mine hellige ting - " (Esek. 44:13).

"Men de levittiske prestene, Sadoks sønner, som tok vare på det som var å ivareta i min helligdom, da Israels barn forvillet seg bort fra meg, de skal tre nær til meg for å tjene meg ... De skal gå inn i min helligdom ... og de skal ta vare på det jeg vil ha ivaretatt. (Esek. 44:15-16). Gud sier her i hovedsak: "I de siste dager vil jeg ha et Sadoks presteskap, bestående av tjenere etter mitt eget hjerte. Og til forskjell fra Elis presteskap, så vil de komme nær til meg og tjene meg."

Paulus skriver: "Derfor, da vi har denne tjenesten [med å åpenbare Kristus] ... har (vi) sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent fram ..." (2.Kor. 4:1-2). Paulus sier at å åpenbare Kristus innbefatter å avsi seg all skjult uærlighet og hemmelige synder. Kort sagt så er det disse tingene som gjenspeiler Esekiels profeti: Guds Sadok presteskap vil forkaste Elis veier, avsi seg alle avguder, vende seg til Gud med fornyet lidenskap, bli stadig mer atskilt for Herren, og fast besluttet i å gjenspeile hans herlighet.

Du kan undres: hvor finner Sadoks prester kraften til å gjøre disse tingene? Hvordan samler de evnen til å kvitte seg helt og fullt med avskyeligheter i sine liv, mens Elis prester drikker uhemmet av denne giften? Hva må skje med disse sanne tjenerne for å få dem til å holde fast ved Jesus midt i en slik kompromissets tid?

Enkelt sagt, så blir Sadoks prester forvandlet og utrustet med kraft ved å være innelukket med Kristus. De tilbringer kvalitetstid i hans nærvær. Som et resultat så har de funnet sitt kall: å bli dratt nærmere Jesus, og å tjene ham i hans nærvær. Hvordan tjener de Herren? Det ordet Esekiel bruker for tjener er 'sharath' (se Esek. 44:15.16). Det betyr å servere eller å tjene, og å tilbe. Kort sagt så handler det om nidkjær hengivenhet.

Jeg leste om en slik hengivenhet i New York Times nylig. En reporter ble sendt til et nytt Hindu tempel i Pomona, New York. Tempelet var bygd for guden Vishnu, som blir tilbedt av mange asiatiske innvandrere. Reporteren beskriver hvordan en hinduprest tjener sin gud. Først så gikk presten inn i et indre hellig rom, eller aller helligste. Så knelte han i timevis foran en granittstatue av Vishnu. Guden hviler i kveilen av en femhodet kobraslange, hvor guden er skjermet av slangenes hoder. Reporteren skrev: "Presten kom ut av det hellige stedet mange timer senere, utmattet og lykksalig, lik en seirende kriger. Han var dekket av svette, og han bar en vissen blomsterkrans under armen."

Jeg lurer ofte på om Gud blir sjalu på denne slags hengivenhet. Mens prester i andre religioner tjener livløse avguder er mengder av Guds folk opptatt med denne verdens ting. Vi gir ham bare restene av vår tid, i travle øyeblikk som vi får til overs.

" ... de skal stå for mitt åsyn og bære fram for meg fett og blod, sier Herren Herren." (Esek. 44:15). Legg merke til to ting som Esekiel nevner her: fettet og blodet.

1. "Fettet" representerer den beste delen av offeret. Det henviser til dyreofferet som ble utført av prestene: "Og presten skal brenne det på alteret. Det er ildoffermat til velbehagelig duft. Alt fettet hører Herren til. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor. Fett og blod skal dere ikke ete." (3.Mos. 3:16-17). Fettet ble ansett å være den mest delikate delen av offerdyret. Gud sa til sitt folk: "Jeg ønsker at dere skal bringe meg det beste dere har å tilby."

I dag er vårt offer vår tilbedelse og hengivenhet overfor Herren. Og Gud sier til oss, akkurat slik han fortalte Israel: "Jeg ønsker det beste av deres liv. Jeg ønsker ikke at du bare skal bringe meg dine trøtteste timer, dine mest utslitte tider av døgnet. Jeg ønsker at du skal tilbe og tjene meg når ditt sinn og din kropp er på sitt beste. Jeg ønsker det beste av det du har å tilby meg."

Kort sagt så tjener vi Herren hver gang vi setter ham foran alt annet. Vi tjener ham hver gang vi forlater våre aktiviteter, ønsker og bekymringer for å være sammen med ham ... hver gang vi legger tilside alt viktig og stjeler oss unna for å beundre ham ... hver gang vi skyver enhver tanke til side og tenker bare på ham. Dette er å gi ham "fettet", den beste delen av oss. Bibelen kaller til og med dette fettet for "Guds mat" (3.Mos.21:6). Med andre ord, så gir vi Gud mat hver gang vi gjør ham mer viktig enn alt annet.

2. Det "blod" som Esekiel taler om representerer et liv som er overgitt til Gud. Det betyr uforbeholden innvielse, overgivelse av hele vårt liv. I hovedsak betyr det at vi tjener Herren hver gang vi stoler på kraften i Kristi blod. Og det skal vi gjøre i enhver situasjon og krise. Du skjønner at det å anvende Jesu blod ikke er en engangs erfaring. Det er et daglig behov, fred i sinnet, renselse fra synd. Under enhver omstendighet skal vi stå fast på løftene Gud har gitt oss gjennom sin Sønns utgytte blod. Vi skal stå urokkelig fast og påberope oss blodet, renset og forløst.

Herren kaller disse ofringene av fett og blod for "en velbehagelig duft" (3. Mos. 3.16), som betyr en velbehagelig smak for hans lepper. Herren kjenner denne velbehagelige duft hver gang vi gir Jesus "fettet" og "blodet" i våre liv: og overgir våre legemer som hellige offer, og stoler på Kristi blod som er vårt seiersmiddel. Vi gir faktisk Gud noe velbehagelig som er etter hans egen smak.

Bare når vi gjør disse tingene vil vi åpenbare Jesus helt og fullt. Og bare da vil våre liv bli fylt med den Hellige Ånds kraft, og berøre samvittigheten til dem rundt oss.