En ild i mitt indre

I Jeremia 19 ga Gud profeten et ord som skulle bringes til Israel. Dernest sendte han ham inn i tempelgården for å profetere. Slik talte Jeremia: "Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Nå sender jeg over denne byen og alle byene som hører den til, all den ulykke som jeg har truet med. For de har vært stivnakker som ikke har hørt på mine ord" (Jer 19:15).

Pasjkur var øverste tilsynsmann for tempelet på den tiden. Han ble irritert av Jeremias ord. Han eksploderte i sinne og slo profeten. Så kalte han på tilhengerne sine og låste Jeremia i en gapestokk. Han skulle plassers ved byporten slik at han kunne bli ydmyket av alle som så ham.

Gapestokken var et tortur instrument. Og Jeremia ville komme til å ha smerter i hele 24 timer. Først ble hodet hans plassert i stilling. Så ble kroppens hans vridd og begge armene låst fast, korslagte. I denne forferdelige stillingen måtte ha så være en natt og en dag.

Hvilket forferdelig syn. Husk Jeremia var en salvet, Herrens profet. Han visste at han helt fra sin ungdom av var kalt til å tale Guds ord til hans utvalgte folk. Men nå var Jeremia bundet og torturert for nettopp å ha gjort dette.

Men til tross for sine plager tvilte aldri Jeremia på sitt kall. Han kjente Ordet han hadde fått fra Gud. Og slik hadde det vært helt siden begynnelsen av tjenesten hans.

Herren selv hadde vitnet om sitt forhold til Jeremia: "Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født helliget jeg deg; til profet for folkene satte jeg deg" (Jer 1:5). Kort sagt sa Gud: Jeremia, jeg kjente deg før jordens grunnvoll ble lagt. Allerede da hadde jeg planer for deg. Jeg skapte deg for at du skulle forkynne mitt ord."

Til å begynne med svarte Jeremia: "Å Herre Gud, jeg duger ikke til å tale; jeg er så ung!" Men Gud svarte: "Si ikke at du er ung!" (1:6-7) Med andre ord: "Jeg har kalt deg, Jeremia. Så ikke si at du ikke kan gjøre det."

Men så la Herren til: "Alle jeg sender deg til, skal du gå til, og alt jeg befaler deg skal du tale. Vær ikke redd for dem, for jeg vil være med deg og berge deg" (1:7-8). Og så sier Jeremia: "Så rakte Herren ut hånden og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se jeg legger mine ord i din munn" (1:9).

Hvilket utrolig øyeblikk i Jeremias liv. Hvor vidunderlig å vite at Gud har rørt ved deg, åpenbart sine tanker for deg, og salvet deg til å tale på hans vegne. Dette er grunnen til at Jeremia aldri tvilte på de ordene Gud gav ham.

Så ga Gud denne marsj ordren: "Men du skal spenne beltet om livet og stå frem og tale til dem alt det jeg befaler deg. Du skal ikke være redd for dem, ellers vil jeg gjøre deg redd for dem" (1:17).

Til slutt sa Gud disse kraftfulle ordene til sin tjener: "Se, jeg gjør deg i dag til en fast borg, til en jernstøtte og en bronsemur mot hel landet, mot konger og stormenn i Juda, mot prestene og folket i landet. De skal stride imot deg, men ikke vinne; for jeg vil være med deg, lyder ordet fra Herren" (1:18-19).

Tenk på den veldige beskjeden Gud gav til denne mannen. Han sa: "Jeremia, Jeg har planlagt denne tjenesten for deg i evighet. Og nå sender jeg deg ut for å rykke opp med roten alle Satans løgner. Jeg vil at du skal rive ned hver eneste avgud og ødelegge dem for øynene på folket mitt ... Og du skal også bygge opp kirken min. Og du skal så frø med mine gode nyheter. Ikke vær bekymret! Jeg vil gi deg alle de ordene du skal bruke akkurat når du trenger dem."

"Men vær aldri redd for mennesker. Ikke være redd for deres rynkede bryn eller trusler. Og vær aldri redd for fiasko. Husk, at så lenge du lever er jeg med deg. Ingen demon eller fiende kan røre deg. Derfor mist ikke motet. Så stå opp i tro og gjør som jeg har befalt deg. Du har en guddommelig oppgave, og det er å tale for meg. Ikke la noe eller noen bryte deg ned."

Og så la Gud til disse siste ordene: "Ellers vil jeg gjøre deg redd for dem." (1:17)

Mine kjære, dette er Guds beskjed ikke bare til Jeremia, men til hver eneste pastor og kristen arbeider som noensinne har blitt kalt av ham. Han sier til oss: "Ikke la noen bryte deg ned!

Det er ingen grunn til å være fortvilet. Det er ingen grunn til å bli forvirret ovenfor andre mennesker. Jeg har sagt deg at jeg er med deg. Jeg har fortalt deg at du er en uinntagelig festning. Så det er ingen grunn til å bli utbrent, ingen grunn for deg til å slutte."

"Dersom du ikke tror det jeg har fortalt deg - dersom du tviler på min trofasthet - så vil du bli ubrent. Du vil ende opp bitter og utslitt, og du kommer til å gi deg. Og du vil bli forvirret ovenfor alle dem som står deg imot. Men det vil være fordi du ikke stolte på mitt ord til deg.

Jeg sier deg dette, det spiller ingen rolle hvilke prøvelser du står ovenfor. Det spiller ingen rolle hvor ille folk truer deg eller misbruker deg. Dine venner, din familie, selv prinser og konger kan vende seg mot deg. Men det vil ikke vare. Jeg har satt bronsevegger og mektige søyler omkring deg. Jeg er med deg for å utfri deg."

Apostelen Paulus sier om Gud: "Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde. Det er den nåden som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av" (2 tim 1:9).

Enkelt sagt, alle mennesker som "er i Kristus" er kallet av Herren. Og vi har alle det samme mandat: Å høre Guds stemme, forkynne hans ord, aldri å frykte mennesker og stole på Herren i alle faser av en hvilken som helst prøvelse.

Sannelig hva Gud lovet Jeremia gjelder alle hans tjenere. Det betyr at vi ikke behøver å ha en forberedt tale for å snakke til mennesker. Han har lovet å fylle munnen vår med hans Ord, nøyaktig i det øyeblikket det trenges. Men det hender bare om vi stoler på ham.

Paulus forteller at mange er kalt som forkynnere, lærerer og apostler og at alle kommer til å lide for det. Han regner seg selv blant disse. "... evangeliet; det er jeg satt til herold, apostel og lærer for. Derfor er det jeg lider, ..." (2 Tim 1:11-12). Kort sagt sa han: "Gud har gitt meg et helhetlig arbeid. Og fordi jeg har fått det kallet, er det jeg kommer til å lide."

Skriften viser at Paulus ble prøvet som få andre Herrens tjenere har blitt det. Satan prøvde å drepe ham gang på gang. De såkalte religiøse viste ham fra seg og gjorde narr av ham. Noen ganger hendte det til og med at de som støttet ham forlot ham alene og såret.

Men Paulus var aldri forvirret ovenfor mennesker. Han var aldri motløs eller gjort til skamme ovenfor verden. Og Paulus ble aldri utbrent. Ved enhver anledning hadde han et salvet ord fra Gud akkurat da det trengtes.

Faktum er at Paulus kunne ikke rystes. Han mistet aldri troen sin på Herren. Isteden vitnet han: "... for jeg vet hvem jeg tror på. Jeg er viss på han har makt til å ta vare på det som er overgitt meg helt til dagen kommer." (2 Tim 1:12). Enkelt sagt: "Jeg har satt mitt liv fullt og helt på Herrens trofasthet. Leve eller død, jeg er hans." Og han oppfordret sin unge protegé Timoteus til å gjøre det samme: "Ha de sunne ord du har hørt av meg, som ditt forbilde, og stå fast i den tro og kjærlighet som vi har i Kristus Jesus"(1:13).

Akkurat denne siste uken gav jeg det samme rådet til en pastor. Han hadde nettopp forlatt menigheten sin. Han følte at han ikke strakk til fordi han ikke hadde vunnet noen frelste eller klarte ikke å føre noen frem til moden tro.

Hans hustru hadde vondt av ham da hun så at mannen ble dypt ulykkelig. Hun sa: "Han er en gudsfryktig og omsorgsfull mann som ber trofast for folkene sine. Men han mistet motet fordi han ikke klarte å få frem noen nye åndelige barn. Hans prekener er salvede, men folk ønsket bare ikke å høre det. Han følte at han ikke hadde noe annet å gjøre enn å slutte."

Jeg forsikret meg om at jeg sendte Paulus oppmuntring til denne mannen. Jeg oppfordret ham til å holde fast ved troen og til det ordet han hadde blitt gitt. Gud vil være trofast og gjøre alt det han har lovet.

Det var ikke bare kroppen til Jeremia som ble vridd. Sjelen hans ble angrepet. Det var en mørk, og smertefull natt for denne hengivne, omsorgsfulle mannen.

Til slutt etter tjuefire timer med smerte og ydmykelse ble Jeremia sluppet fri. Han gikk direkte til Pasjkur, mannen som hadde låst ham inne. Og han profeterte: "Herren har et nytt navn til deg, Pasjkur. Det betyr: Du kommer til å leve i konstant frykt og redsel resten av livet ditt."

Du skjønner Jeremia visste hvor farlig det var for noen å røre ved en Guds salvede. Rasende kalte Pasjkur profeten for en løgner.

Nå hadde Jeremia nådd slutten av sin utholdenhet. Og han begynte å snakke som en utbrent tjener: "Du lokket meg, Herre, og jeg lot meg lokke, du ble for sterk for meg og vant. Jeg er til latter hele dagen, alle spotter meg" (Jer 20:21). Det hebraiske ordet for lokke betyr å åpne opp, utsette for. Kort sagt sa Jeremia: "Herre, du har virkelig utsatt meg for en stor villfarelse. Jeg ble en profet, totalt lurt."

Vi kan ikke sukre det som Jeremia anklager Gud for her. Han sier: "Herre, du kalte meg til å forkynne ditt Ord. Du sa at jeg skulle profetere, til å rive ned og bygge opp. Du la harde og vanskelige ord i munnen min. Og da jeg sa det, glemte du meg."

"Jeg forstår ikke dette. Jeg adlød deg, Herre. Jeg var trofast. Jeg syndet ikke mot deg. Faktum er at jeg la hele livet mitt i dine hender. Og hva fikk jeg til gjengjeld? Villfarelse, forlatthet og dårlig behandling."

Prøv å forestille deg hva som foregikk i hjernen på denne mannen under hans tjuefire timer med tortur. "Jeg forkynte nåde til alle de menneskene som gikk forbi. Men det eneste de gjør nå er å håne meg. Herre, jeg snakket til dem som ditt orakel. Jeg bønnfalte dem om å vende seg til deg. Jeg fortalte dem at du ville helbrede og velsigne dem. Men de angrep meg med voldsomhet.

I dagevis gråt jeg for disse menn og kvinner. Hjertet mitt brast for dem. Jeg sørget til og med over deres synder. Hele mitt indre var rørt med medfølelse for dem. Men nå gjør de alle narr av meg. Daglig gjør de narr av meg. Gud, du har satt meg i et levende helvete. De ordene som du gav meg har blitt til en bebreidelse mot meg." (se Jer 20:7-8).

Du lurer kanskje: "Gud lovet Jeremia at han aldri ville bli gjort til skamme. Men er det ikke akkurat de som hender her?"

Jeg kan forsikre deg, Guds tjener ble ikke gjort til skamme. Tvert imot, Herren utrettet noe mektig i landet, men det ville bare bli gjort synlig i sin tid. Han kom til å vise hele nasjonen at Jeremia ikke var forvirret ovenfor noen. Isteden ville Jeremia bli til et vitnesbyrd. Og ville forbli slik igjennom tidene.

En pastor skrev til meg: "Jeg føler meg så utslått. Jeg var trofast og gjorde alt det Gud bad meg om. Men når jeg gikk i tro, ble jeg hengende i løse luften."

Jeg har en ung misjonærvenn som akkurat har forlatt misjonsoppgaven sin. Han gikk inn i tjenesten med store forventninger, men nå reiser han helt utbrent. Han hadde stor nød for sjeler, og han arbeidet pliktoppfyllende. Men etter mange år hadde han ikke sett noe meningsfylt resultat. Han ble aldri akseptert av de menneskene han arbeidet blant. Barna hans ble behandlet stygt av de lokale barna, og hans hustru ble sliten og mismodig.

Denne mannen elsker Herren høyt. Han er en verdifull Jesu tjener. Men tilslutt fikk han nok. Han sa til meg: "Broder David, Jeg føler meg så mislykket. Jeg hadde håpet på så mye. Men ingen av de tingene hendte noensinne."

Hvert eneste år er det et stadig større antall misjonærer som går igjennom de samme tingene. De blir skuffet, slutter og vender hjem igjen. De snakker kanskje ikke så kraftig som Jeremia, og anklager Gud for å ha lurt dem. Men dypt inne i seg selv har de et lite agg mot Gud. De føler at han ledet dem i en bestem retning og så sviktet han dem.

En annen verdifull misjonær skrev til kirken vår om å slutte jobben sin. Han forklarte: "Jeg følte det som om Gud hadde brakt meg ut i villmarken og så latt meg henge og flagre i vinden. Han utsatte meg for fiendene mine, og så forlot han meg. Jeg forlot kirken veldig skuffet. Og jeg klarte ikke den prøvelsen. Jeg ble bitter."

"Jeg forstår nå hva problemet var. Jeg var ikke rotfestet i prøvelsens stund. Da prøvelsene begynte, stolte jeg ikke på hva jeg visste om Guds Ord og hans trofasthet. Jeg glemte løftet hans: "Jeg vil aldri forlate deg!"

Jeg vet hvordan det er å gå igjennom slike prøvelser. For cirka femten år siden da Times Square Church akkurat hadde startet, prøvde Satan å grunnstøte tjenesten vår og ødelegge kirken vår. Det var utrolige anklager om rasistiske krangler, og personlige angrep på meg og min familie. Mange av de unges sinn ble forgiftet av all sladderen som foregikk. Noen kom til meg etter gudstjenestene og spurte. "Er du virkelig en bedrager slik som det fortelles?"

Fremdeles i dag er det vondt å lese notatene mine fra den gangen. Jeg begynte å hate søndags morgenene da jeg måtte holde preken. Ofte satt jeg på arbeidsrommet mitt og gråt inntil hustruen min, Gwen, la armene rundt meg og sa: "David, det er på tide å gå."

I ukevis gråt jeg over smerten i alt dette. Til slutt sa jeg til Gwen: "Jeg har ikke fortjent dette. Jeg tror jeg vil gå tilbake til å skrive bøker om evangelisering." Alt hun kunne gjøre var å riste på hodet og si: "Hvordan kan kristne mennesker være så grusomme?"

Selvsagt, jeg sluttet ikke. Og det gjør jeg aldri. Hvorfor? Av samme grunn som Jeremia ikke kunne slutte. Det er årsaken til at andre pastorer og kristne arbeidere ikke kan slutte: "Men når jeg tenkte: 'Jeg vil glemme ham og ikke lenger tale i hans navn,` da ble det som en flammende ild i mitt indre, innestengt i mine ben. Jeg strevde for å holde den tilbake, men greide det ikke." (Jer 20:9).

I Jeremia 20:14-18 satte profeten i gang med en tirade som nesten kan høres suicidal ut: "Forbannet være den dagen da jeg kom til verden!

Den dagen min mor fødte meg, skal ikke være velsignet. Forbannet være den mann som kom til min far med gledesbudet: 'Det er født deg en gutt!'... La det gå den mannen slik det gikk med de byene som Herren ødela uten skånsel ... fordi han ikke drepte meg i mitt mors liv ... Hvorfor kom jeg ut av mors liv når jeg bare skulle oppleve møye og sorg og ende mine dager i skam?"

Jeg hørte den samme fortvilelse i stemmen til en pastor som ringte forleden. Han sa: "David, jeg har gitt Herren stor sorg. Jeg er så nedfor på grunn av alle min feil, jeg er tom, har ingenting tilbake, jeg føler det som om livet ikke er verd å leve."

Så mange av Guds tjenere i Skriften målbærer de samme følelsene. Da Job befant seg i den tykkeste mørke, oppfordret en stemme ham: "Jeg har grått dag og natt, men mine bønner blir ikke besvart. Jeg klarer ikke dette lenger. Jeg klarer ikke dette livet mer. Tingene var mye bedre da jeg var i verden, før jeg kjent Gud. Han har forlatt meg i løse luften."

Vel, noen kristne vil innvende: "All slik tale er imot Herren og fortjener en streng reprimande." Men sannheten er, vi kan bare vurdere den ytre mennesket. Gud ser igjennom til hjertet. Og han kjente Jeremias indre. Han valgte å ikke gi ham en reprimande. Hvorfor?

Herren visste at en ild fremdeles brant i denne mannen. Det var som om Gud ville si: "Jeremia, slutter ikke. Jo da, han slipper ut dampen når han lufter sine forvirringer. Men han tror fremdeles på mine Ord. De brenner i sjelen hans. Og han vil komme ut av denne ilden med en tro som ikke kan rystes.

Jeg vet at min tjener ikke kan annet enn å forkynne mitt Ord. Jeg har preget det i sjelen hans, i hjertet hans og i sinnet hans. Og han har de best dagene foran seg. Han er fremdeles min utvalgte tjener."

Jeremia fikk nytt pågangsmot. Plutselig ble han fylt av nytt liv. Og han reiste som om han ville si: "Vent litt, Satan - du kan ikke lure meg. Du klarer ikke å skyve meg ut av den tjenesten Gud har gitt meg. Herren kalte meg, og jeg vet at hans Ord er sikkert."

Og så vitnet profeten: "Ja, jeg har hørt mange som hvisker, det er noe som skremmer på alle kanter ... Alle som jeg hadde fred med venter bare på at jeg skal falle: Kanskje lar han seg lokke, så vi kan få ham i vår makt og hevne oss på ham. Men Herren er med meg som en veldig helt. Derfor skal de som forfølger meg, snuble og ikke vinne over meg.. Syng for Herren, lovprise Herren, for han berger den fattiges liv og frir ham fra ugjerningsmennene." (Jer 20:10-11,13).

Kanskje tror du nå at din ild har dødd ut. Du er overbevist at det ikke er en gnist igjen. Kanskje var det synd som slukket ilden. Du ble fanget, og litt etter litt ble ilden din mindre. Jeg har hørt tragiske fortellinger fra menn og kvinner som ble brakt til ruin av Internet. For de fleste menn ble de forført av pornografi. For kvinnene var det å møte en annen mann i et "chatte" rom og de startet et forhold.

Sørgelig nok, mye av Kristi legeme i dag minner om en moderne "Valley of Dry Bones" (En dal med uttørkede knokler). Det er en villmark fylt med bleke skjeletter av falne kristne. Pastorer og andre hengivne troende har mistet ilden på grunn av en syndig besettelse. Og nå er de fylt av skam, og gjemmer seg i huler de selv har laget. På samme måte som Jeremia har de overbevist seg selv:" Jeg vil glemme han (Herren) og ikke lenger tale i hans navn" (Jer 20:9).

Svaret er et så absolutt: JA. Hvordan? Det hender når vi fornyer vår tro på Guds Ord.

Guds Ord er i seg selv en fortærende ild. Det er i sannhet det eneste sanne lys vi har i fortvilelsens mørke. Det er vårt eneste forsvar mot fiendens løgner, når han hvisker: "Alt er forbi. Du har mistet ilden. Og du kommer aldri til å få den tilbake."

Det eneste som kan bringe oss ut av mørket er tro. Og tro kommer ved å høre Guds Ord. Vi må ganske enkelt klynge oss til Ordet som han har plantet i oss. Herren har lovet: "Jeg vil ikke la deg gå nedenom. Derfor er det ingen grunn til å fortvile. Det er ingen grunn til å slutte. Hvil i mitt Ord."

Du tenker kanskje: "Men denne mørke natten er verre enn alt annet jeg har opplevd. Jeg har lyttet til tusenvis av prekener om Guds Ord, men ingen av dem synes å ha noen verdi for meg nå."

Ikke vær engstelig. Guds ild brenner fremdeles i deg selv om du ikke kan se den. Og du må mate den ilden med troens drivstoff. Og det gjør du ved å stole på Herren, simpelthen. Og når du gjør det vil du erfare at all tvil og lyster forsvinner.

Overalt ser jeg et veldig frafall fra Guds Ord. Dog til tross for det ser jeg også at Gud gjør et strålende arbeid med å styrke sitt folk. Han søker hver enkelt soldat som har blitt såret eller har falt. Han kjenner dem som har desertert. Og han elsker dem fremdeles. Han snakker til hver enkelt som noensinne har vært innrullert i hans arme. Og han oppfordrer dem innstendig til å gå tilbake til deres opprinnelige kall.

Guds Ånd blåser liv igjen i alle uttørrede ben. Han minner dem om Ordet han plantet i dem. Og de som engang var døde blir gjenopplivet. De skriker ut som Jeremia gjorde det. "Guds ild har vært for lenge innestengt i meg. Jeg kan ikke hold den inne mer. Jeg kan føle at Herrens kraft løfter meg opp. Han gir meg nytt liv. Og jeg vil forkynne det Ord han gav meg. Jeg vil forkynne hans nåde og helbredende kraft."

Jesaja gir oss alle de bevis vi trenger på Guds ønske om og villighet til å oppreise en fallen tjener: "For jeg vil ikke evig føre klagemål og ikke alltid være harm. Ellers ville deres ånd miste sin kraft for mitt åsyn, deres livsånde som jeg har skapt. Fordi Israel hadde slikt syndig begjær ble jeg harm og slo dem; så skjulte jeg min vrede. Men de vendte seg bort og gikk den vei de selv ville. Jeg har sett hvor de ferdes, men nå vil jeg lege og lede dem og trøste dem fullt og helt. Og dem som sørget over dem vil jeg gi lovsang på leppen. Så gir jeg fred til den som er nær, og fred til den som er langt borte. Jeg vil lege dem, sier Herren." (Jes. 57:16-19).

Salmisten skriver: "Herren bygger Jerusalem og samler Israels spredte folk. Han leger dem som har et knust hjerte og forbinder deres verkende sår." (Sal 147:2-3).

Kjære hellige, jeg vet ikke hva din spesielle strid består i. Du kan være midt i den mørkeste natten du noensinne har erfart. Himmelen ser ut om en bronsemur for dine bønner.

Men ett vet jeg, Gud har plantet en ild i mitt indre. Og den ilden brenner fremdeles. Det er kanskje bare en liten glo igjen. Men den Hellige Ånd blåser sin ånde på den gloen. Han er trofast og får ilden til å flamme opp igjen. Han oppreiser deg for å innsette deg igjen i ditt opprinnelige kall. Og han vil følge deg igjennom alle mørke netter.

Ikke la djevelen bryte deg ned!