En Sammensvergelse av Forstyrrelser!
Det har vært mye snakk i de seneste årene om store sammensvergelser - planer som angivelig var innrettet på å ødelegge både demokratiet i Amerika og kristendommen. Disse strategiene har inkludert den Trilaterale Kommisjonen, Kommunismen, New Age bevegelsen, Sekulær Humanismen, Illuminati og forskjellige sekter. Men jeg tror ikke at noen av disse sammensvergel+OK QPOP (version 2.3-krb-IV) at ns.misslink.org starting. <[email protected]> kunne han blåse dem alle inn i glemselen!
Det er bare én sammensvergelse som bekymrer vår himmelske far - en plan som er rettet direkte mot kristne som har satt seg fore i sitt hjerte å komme inn i Kristi fylde. Det er en satanisk sammensvergelse som er ment å skulle forpurre Guds plan med å reise opp en hær av helliggjorte mennesker - menn og kvinner som er helt overgitt til Jesu' Herredømme i sine liv!
Faktum er at djevelen er livredd for kristne som hungrer og tørster etter rettferdighet. Faktisk frykter han bedende hellige mer enn han frykter tusen år i lenker!
Hele helvete skjelver og ryster over den virkningsfulle, inderlige bønnen til en enkelt troende. Og enhver demonisk myndighet som sitter i himmelrommet krymper seg over å høre ropene til et gråtende, sønderknust Guds barn. Den kraftfulle bønnen til bare en eneste forbeder høres ut som rullende torden i de fordømtes mørke huler. Og det finnes ikke en kvadratcentimeter i helvete som ikke er berørt av en troende som fornekter seg selv, tar opp sitt kors og følger Kristus med hele sitt hjerte.
Men vi må være på vakt: Den sjel som roper ut med en smertefull lengsel etter fylden i Kristus vil bli det viktigste angrepsmål for Satans sammensvergelse av forstyrrelser.
En pastor fra Arkansas skrev engang til meg og sa: "Det må være med meg som med mange andre pastorer. Min største kamp er ikke med en eller annen hemmelig synd i kjødet - men med å opprettholde et stødig bønneliv og studium av Guds ord!
"Satan frister meg sjelden med seksuell synd. Men han har funnet en ting som virker på meg gang etter gang. Han får meg til å bli så opptatt med livets daglige saker at min tid til bønn og bibellesning blir fortrengt!
"Jeg lar ikke dette skje med hensikt. Faktisk så fornyer jeg stadig mine forsøk på å komme meg inn i lønnkammeret. Men snart er jeg fanget inn igjen av alle slags prosjekter og forstyrrelser. Og denne runddansen skjer om og om igjen. Satan frarøver meg min tid med Gud! Kanskje du kunne skrive et budskap om dette problemet som vi alle står overfor ...."
Lik millioner av andre oppriktige kristne er denne pastoren et offer for den demoniske sammensvergelsen av forstyrrelser. Og djevelens mål med disse angrepene er lønnkammeret! Han vet at det er døren inn til det aller helligste - våpenarsenalet som de hellige kommer ut av ikledd fullt stridsutstyr, rede til å motstå alle fiendens brennende piler.
Så hvordan holder djevelen de troende unna dette fryktede lønnkammeret? Lar han erotiske bilder strømme gjennom sinnet deres? Frister han dem med innsmigrende tanker om å flykte bort i alkohol og stoff? Lurer han dem med drømmer om berømmelse og fremgang?
Nei, aldri! Djevelen vet at den person som er forenet med Kristus ikke vil bli fristet av slike vulgariteter. Og sannheten er, at disse opplagte fristelsene ikke er nødvendige for at han skal fullføre sitt verk. I stedet søker den gamle reven å forstyrre alle den troendes forsøk på å komme inn i Guds nærvær. Han bruker en hver innretning i helvete til å hindre at kristne forsøke å tilbringe tid i bønn og studium av Guds ord!
Jeg har ofte lovet meg selv at jeg skulle tilbringe hele dagen i bønn og bibelstudie - til liten nytte. Ved disse anledningene ville jeg instruere min kone eller sekretær: "Ikke la noen - noe - forstyrre meg. Denne dagen tilhører Herren. Jeg bryr meg ikke om presidenten i de Forende Stater ringer. Jeg kan ikke bli forstyrret!"
Det er selvfølgelig aldri presidenten som ringer. I stedet er det en tenåring som sier at hun er i ferd med å begå selvmord. Når slike ting skjer svarer jeg gladelig på telefonen. Men etter bare noen få minutters prat med den unge damen aner jeg at hun ikke er desperat i det hele tatt. Tvert imot så ønsker hun bare å kunne skryte til sine venner om at hun har snakket med meg.
Når jeg legger på telefonen banker det på kontordøra - og inn stiger en besøkende fra utlandet som insisterer på å møte meg i bare ti minutter. En halv time senere forteller min sekretær meg at andre viktige telefonsamtaler venter. Og før jeg vet ordet av det har flere timer fløyet av gårde, og det er sent på ettermiddagen. Jeg har blitt rammet av en pest av forstyrrelser. Jeg er klar over at dagen er gått - og min mester er blitt frarøvet min beste tid!
Vær så snill og ikke misforstå meg. Jeg ønsker å være tilgjengelig for folk. Men jeg kan ikke underslå det veldige draget jeg kjenner på mitt hjerte fra den Hellige Ånd. Det er en åndelig dragning - noe som får meg til å lengte etter å løpe til mitt lønnkammer og gjemme meg bort i Kristi dyrebare fang!
Djevelens sammensvergelse av forstyrrelser i mitt liv er mest voldsom når jeg er mest besluttet på å komme meg avsides med Herren. Nylig, etter å ha gjort en fast beslutning om å ikke la noe hindre meg fra en dag i bønn, ble jeg igjen overmannet av uventede forstyrrelser. Det var så overveldende - og så tydelig - at jeg ropte høyt: "Dette er en overnaturlig forstyrrelse! Djevelen selv står bak disse avbruddene. Han sammensverger å holde meg borte fra min elskede!"
Fra den dagen av har jeg blitt mer klar over Satans listige påfunn for å hindre min tid i bønn og bibelstudium. Selvfølgelig er ikke avbruddene i seg selv onde av natur - men kraften bak sammenfallet i tid er ofte det. Tenk på det: Dersom Satan er i stand til å forsinke en erkeengel som er på vei for å avlevere et budskap til Daniel, så kan han også forsinke våre besøkende og de som ringer oss - akkurat lenge nok til å inntreffe samtidig med vår tur til lønnkammeret!
En ung pastor fortalte meg om sin erfaring med en sammensvergelse av forstyrrelser. Det så ut som om alle disse avbruddene hadde med menneskelige behov å gjøre. Det var alltid noen som trengte hjelp - hans hjelp - akkurat på den tiden han behøvde å be og søke Herren. Etter en tid, så oppdaget han en konflikt i sin sjel: Han ble revet mellom sitt kall til bønn og sin medlidenhet for mennesker som hadde det vondt.
Mens han var i bønn en dag, gråt den unge mannen ut all sin undertrykte forvirring. Han ba: "Herre, hvordan kan jeg vise bort noen som er i nød? Hvordan kan jeg overse dem som har det vondt?"
Svaret kom til ham, tydelig men bestemt: "Sønn, hvordan kan du forsømme meg?"
Jeg spør deg: Er ikke dette sakens kjerne? Kan noen eller noe overhodet bli viktigere for oss en vår Herre? Er det noe behov eller smerte som noensinne kan bli viktigere for oss en Kristus selv? Selvfølgelig må vi ta tid til familien og andre, slik Guds ord befaler oss. Men Kristus må alltid komme først!
Jesus trakk seg tilbake fra de veldige menneskelige behovene rundt seg, slik at han i stillhet kunne kommunisere med sin himmelske far. Og en tid må komme, i enhver kristens liv, når han ser på alle de sårede, plagede menneskene som gjør krav på ham - inkludert hans familie - og sier: "Dere må vente! Jeg vil komme tilbake - men først må jeg be. Min sjel er hungrig, og jeg trenger å ta til meg av Guds ord. Jeg trenger tid alene med Herren - ellers har jeg ingenting annet å tilby enn min stakkars menneskelige medlidenhet!"
Jeg har aldri trodd at Satan kunne komme inn i lønnkammeret - et sted som er helliget ved selve Guds nærvær, hvor han møter ropene til enhver hengiven forbeder. Men djevelen trenger ikke å gå inn i lønnkammeret for å oppnå sine hensikter. Og det er fordi han allerede har vårt kjød som medsammensvoren!
Du skjønner, vårt kjød er i konstant fiendskap mot Guds Ånd - og vil alltid være det. Bare ved å stole på den herlige kraften til den Hellige Ånd kan vi ta fullt herredømme over vårt kjød.
Men altfor ofte tillater vi vårt kjød å reise seg opp hver gang vi endelig får tid alene med Gud. Og vi er alle ganske klar over hva som følger: Stadig gjesping, urolige, skiftende tanker, korte perioder med oppmerksomhet. Vårt sinn vandrer avsted, uten styring, i mange forskjellige retninger. Og etter en stund er vi for sliten til å fortsette å be.
Kjødet har vunnet slaget. Mens Ånden søkte å føre oss inn i en sårt tiltrengt seier, har trettheten stjålet våre hjerter. Jeg lurer: Står Jesus over oss i slike stunder, slik han gjorde med sine disipler, og spør: "Kunne dere ikke våke én time med meg?"
Tenk på det et øyeblikk: Paulus ville ikke ha befalt oss å ta enhver tanke til fange i lydighet mot Kristus, dersom det ikke var i vår makt å gjøre nettopp det. Vi skal gå inn i vårt bønnerom fast bestemt på å regne vårt kjød som fullstendig dødt for Kristus, og frata det enhver autoritet og herredømme. Vi har makt til å føre ethvert gjesp, enhver flakkende tanke, enhver fysisk og mental forstyrrelse inn under lydighet til den Hellige Ånd som bor i oss.
Fysisk utmattelse er selvfølgelig en annen sak. Gud fortjener vår beste tid, våre mest produktive timer. Og allikevel, det er den ene tingen han knapt får fra oss overhodet - kvalitetstid!
Dersom vi har tilbrakt dagen med kraftuttømmende aktiviteter, vil vi komme inn i hans nærvær trette og utslitte. Kjære, når det er tilfelle, er den beste tingen å gjøre ganske enkelt å gå til sengs. Gud er ikke en hard arbeidsgiver, han gir sine barn søvn. Bønn var aldri ment å være en byrde, eller drevet frem av dårlig samvittighet. Tvert imot skulle bønn - selve livsnerven i vårt samfunn med Herren - utføres når vi er på vakt, både mentalt og fysisk.
I den første århundres menighet i Jerusalem ble de jødiske enkene forsømt i den daglige matutdelingen. Naturlig nok søkte de hjelp fra lederne i kirken.
Men apostlene følte ikke at det var rett å gi opp sitt studium av Guds ord og tiden i bønn bare for å overvåke denne administrative oppgaven. Så de kalte menigheten sammen og sa: "Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene." (Apg 6:2).
Som et resultat ble syv menn med "godt vitnesbyrd" utpekt for å ta seg av alle kirkens forretningsmessige anliggender. I mellomtiden lovte apostlene: "Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste." (vers 4).
Denne ordningen resulterte i at " .... Guds ord hadde framgang, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt ...." (vers 7). Kirken vokste, fordi disse mennene nektet å forsømme sin primære oppgave!
Men veldig få pastorer av i dag vil gjøre denne slags offer. En pastor så meg inn i øyene og sa, med oppriktig ansikt: "Jeg har ganske enkelt ikke tid til å be. Jeg er for opptatt. Det legges for mange krav på min tid." En annen pastor bekjente for meg: "Jeg har ikke bedt på månedsvis. Jeg mediterer og har korte andakter fra tid til annen. Men jeg klarer ikke å få meg selv inn i disiplinert bønn."
Jeg mottar ofte sørgelige brev fra kristne som klager over mangel på åndelig liv og dybde i sine menigheter. Mange skriver: "Vår pastor er tørr. Hans budskaper er grunne, uten noen utfordring eller myndighet. Mesteparten av tiden ser han ut til å være åndsfraværende."
Jeg ønsker ikke å fordømme noen hardt arbeidende, hengiven Guds tjener. Men faktum er at enhver tjener står og faller for sin egen Herre. Og mange forkynnere av evangeliet i dag er ikke klar over at de har blitt offer for en satanisk sammensvergelse av forstyrrelser!
Disse mennene er stadig på farten, begravet i et skred av plikter og detaljer. Og dersom deres menighet er midt i et eller annet byggeprosjekt, så blir deres dilemma bare verre. De føler seg forpliktet til å fly omkring på byggeplassen, og få oversikt over alle ting.
En slik flying omkring kan bli en tvangslivsstil for mange pastorer. (Min bestefar kalte slike pastorer "predikanter med sand i skoene"). Og midt i utførelsen av sin travelhet og forsøk på å skaffe seg oversikt, så forsømmer de Herren og snyter sin forsamling.
Jeg tror at dette er en av hovedgrunnene til at mange kristne faller fra troen - spesielt unge mennesker. Døde, tørre predikanter har blitt så opptatt med forretningsanliggender at de ikke har tid til å be og få et ferskt ord fra himmelen. Jeg krympet meg da pastoren i en av Amerikas største evangeliske kirker fortalte meg: "Jeg klarer ganske enkelt ikke å komme meg unna for å be. Min forsamling klarer seg ikke uten meg. Jeg har for mange ting på gang i menigheten."
Denne mannen er ikke klar over at menighetsforsamlinger faktisk foretrekker at pastorer stenger seg inne med Gud - og lar de eldste og medarbeidere ta seg av de daglige gjøremål. Ingen pastor for Gud skal oppføre seg som en konserndirektør. Hans tid skal vies til bønn og studiet av Guds ord!
Vel, jeg takker Gud for en hver pastor som er trofast mot sin familie og sin forsamling. Slike menn er rettferdige, samvittighetsfulle og deres liv er som en åpen bok. Allikevel er det mulig for enhver gudfryktig ordets tjener å komme inn under innflytelse av Satans sammensvergelse av forstyrrelser - og bli hindret i en dypere vandring med Gud!
Enhver forsamling som elsker sin pastor burde til stadighet be for ham: "Å Gud - fri vår pastor fra en omflakkende ånd. Hold ham borte fra djevelens sammensvergelse. La ham vite at han må unngå Satans felle - og fly som en unnsluppet fugl til din himmelske tilflukt!"
Satans sammensvergelse av forstyrrelser har vært særdeles effektiv i kristne hjem. De myriader av avbrytelser som holder ektemenn og koner fra å be sammen er ikke tilfeldig. Og de som tilslutt klarer å komme seg inn i bønn oppdager at trakasseringen av forstyrrelser har forsterket seg!
Djevelen vet at han ikke trenger å oppløse kristne hjem for å nå dette hovedmål. Alt han trenger å gjøre er å avlede fromme mennesker fra bønn og Guds ord. Han vet at dersom han kan forstyrre deres bibelstudium og bønnestund, så vil de vakle i troen.
Når alt kommer til alt så er bønneløse foreldre, svake foreldre. De har ingen åndelig autoritet til å holde verdens ånd ute av sine hjem. De representerer ingen fare for djevelens rike eller for noen av hans festningsverker. Og resultatet er at deres barn blir ofre for demoniske forførelser.
De fleste bønneløse foreldre ender til slutt opp parkert foran TV'en - og kaster bort time etter time, mens de blir stadig mer åndelig sløv og hard. Og det er det virkelig onde med å ha TV: Den blir den største forstyrrelse av tiden som rettmessig tilhører Gud!
Overvei dette faktum: Når han er atten, har den gjennomsnittlige tenåring sett seks år med TV. Men i den samme perioden har han tilbrakt fire måneder i kirken. Tragedien er at de fleste kristne knapt kan sitte gjennom en times gudstjeneste - men de kan med letthet sitte gjennom en tre-fire timers TV kveld uten et spor av utålmodighet!
Det fantes en tid for ikke lenge siden da overgitte troende var følsomme for den indre røsten til den Hellige Ånd, som kalte dem til lønnkammeret for å be. Men etter å ha tilbrakt uker og måneder med å sløse bort dyrebare timer foran TV'en, hører de ikke lenger den rolige, svake stemmen til Gud. Hans stemme har druknet i alle de verdslige stemmene som strømmer ut fra skjermen!
Du vil kanskje si: "Men vi trenger alle litt balanse. Og alle TV'er har en 'Av' knapp, vet du. Alt man bare trenger å gjøre er å slå den av." Men hvor mange kristne er det som faktisk gjør det? Hvor mange har selvbeherskelse nok til å stenge ute verdens støyende røster, og være alene for å høre Guds røst? Hvor er de kristne foreldrene som har mot nok til å ta autoritet over sammensvergelsen i sine dagligstuer - og slå av TV'en lenge nok til å høre Herren i bønn?
Hevet over all nakenheten, skitten og gudløse umoralen, så er den virkelige saken med TV'en at den tar for mye tid, og holder oss borte fra et sårt tiltrengt samfunn med Herren. Vi må ganske enkelt ta guddommelig autoritet over misbruket av den. Og tiden vi sparer ved å ikke se på den må gies til Herren, i bønnens lønnkammer. Ellers vil vi ikke være forberedt på den store rystelsen som er i ferd med å falle over hele menneskeheten - fordi våre hjem vil være uten Guds beskyttende ildmur!
Herren har ført meg til de følgende steg for å vokte mitt bønneliv og motstå alle sataniske sammensvergelser. Jeg tror at disse stegene også er beregnet på deg:
* 1. Gjør samfunnet med Herren til det fremste målet i ditt liv.
Dette må være en liv-eller-død bestemmelse fra din side. Samtale med Herren i bønn og studiet av Guds ord kan ikke være valgfritt. Din tanke bør ikke bare være at du burde be - men at du ikke kan overleve uten bønn! Job utbrøt: " .... Fra hans leppers bud vek jeg ikke, framfor min egen lov aktet jeg på hans munns ord." (Job 23:12).
Bare når bønn blir viktig nok vil du ta deg tid til å gjøre det. Allikevel forsømmer de fleste kristne - inkludert pastorer - bønn, fordi de ikke anerkjenner dens viktighet og virkningskraft. Jeg vet at som pastor, så våger jeg ikke å betjene mennesker før jeg først er betjent av Herren, ellers vil jeg bli en unyttig tjener.
Sannheten er, at det er umulig å forspille tid når du er i bønn og søker Gud. Og dessuten, utenfor lønnkammeret oppnår den bedende mann og kvinne mer på kortere tid, med mindre stress og svette.
Men det mest effektive arbeidet vi noensinne vil gjøre for Gud er på våre knær. Mens de bønneløse løper over hals og hode, hit og dit, og prøver å gjøre store ting, er den bedende kristne i hardt arbeid med å bevege kongedømmer, knuse festningsverker - og, underveis, bli en Guds kjempe!
* 2. Du må betrakte dine avtaler med Gud som mer hellig enn noen avtale med mennesker - uansett hvem de er!
Hvor pinlig det må være for himmelen å se hvordan vi kristne vier så lite oppmerksomhet til vår Guds majestet, han som er herlighetens konge. Vi er ofte respektløse i måten vi lar ham vente på. Og for et godt ord avlyser vi plutselig våre planer om å møte ham i hans kongsgård - alt for den minste bagatellmessige ting!
Kan du forestille deg at noen lar universets skaper vente, mens han drøyer for å kunne se på sitt favorittprogram på TV? Men er det ikke det de fleste av oss gjør! Men det som er enda verre, er at vi ofte ikke bryr oss om å vise oss i Guds nærvær i det hele tatt. Det er ikke det at vi glemmer vår avtale med ham - men at vi med vitende og vilje nekter å komme frem for ham!
Jesaja klaget: "Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet." (Jes 53:3). Når jeg tillater forstyrrelser å komme mellom meg og mine avtaler med Herren, skjuler jeg mitt åsyn for ham og akter ham for intet!
* 3. Du må avvise enhver forstyrrelse som er i din makt - og ta åndelig autoritet over de forstyrrelsene som du aner er av overnaturlig art!
Selvfølgelig er noen av forstyrrelsene min egen skyld - og som regel er de bare tøys. Det er ingenting overnaturlig med mange av de forstyrrelsene jeg tillater gjennom dagen. Men kjære, dere må alltid være klar over at Satan kan og vil legge planer om å forstyrre deg på overnaturlig vis, når du har gitt deg til bønn og til å søke Herren!
Men jeg takker Gud for at vi aldri er i Satans makt eller under noen av hans planer. Vi kan avsløre hans taktikk, tale troens ord, og i Kristi navn stoppe enhver forstyrrelse. Og ved kraften av Guds Ånd i oss, kan vi rydde veien til Herrens porter - og komme frimodig til hans nådes trone, for å motta hjelp i nødens stund. Det er dette Herren ønsker for oss alle sammen.
Vil du døde ditt kjød i dag, og vende tilbake til den hellige samtales lønnkammer? Vil du oppgi bortkastede, verdslige timer foran TV'en din for å vinne det som ingenting her på jorden kan gi deg?
Rop ut til Jesus om befrielse i dag, med kraften i hans Hellige Ånd. Ta autoritet over Satans sammensvergelse av forstyrrelser i ditt liv, som bare er ment for å føre ditt trosliv til skipbrudd. Og gå så inn i fylden av din vandring med Kristus, slik Gud har planlagt for deg.
Amen!