En tilbeder blir til

2. Mosebok beskriver et utrolig øyeblikk i Israels historie. Israelittene hadde nettopp forlatt Egypt under Guds overnaturlige ledelse. Nå ble de heftig forfulgt av Faraos hær. Israelittene hadde blitt ledet inn i en dal som var omgitt av høye fjell på to sider og foran dem lå det en avskrekkende innsjø. De visste det ikke ennå, men disse menneskene sto like foran erfaringen av sin sjels mørkeste, mest stormfulle natt. De sto overfor en angstfull natt med frykt og fortvilelse som ville prøve dem til grensen av deres tåleevne.

Jeg er sikker på at du kjenner til dette kapittelet i Israels historie. De fleste kristne vet hva som skjedde ved Rødehavet og hvordan Gud på mirakuløs måte befridde sitt utvalgte folk. Men du undrer deg kanskje over hva denne hendelsen har å gjøre med tittelen på mitt budskap "En tilbeder blir til."

Jeg tror dette avsnittet i Bibelen har alt å gjøre med hvordan Gud gjør sitt folk til tilbedere. Det finnes faktisk ikke noe annet kapittel i Bibelen som demonstrerer dette sterkere. Du skjønner, tilbedere blir ikke født under vekkelser. De oppstår ikke i de gode, solfylte dagene, i perioder med seier og god helse. Tilbedere fødes ikke når de ser fienden på flukt med helene på nakken. Sannheten er at de som tilber Gud blir født gjennom mørke, stormfulle netter. Og hvordan vi reagerer på vårt livs stormer viser nettopp hva slags tilbedere vi er.

Hebreerbrevet 11 gir oss dette bildet av Jakob på sine gamle dager: "Ved tro velsignet den døende Jakob hver av Josefs sønner. Og han tilbad, bøyd over knappen på sin stav." (Hebr. 11:21). Hvorfor er Jakob portrettert på denne måten i sine siste levedager?

Først må vi merke oss at Hebreerbrevets 11. kapittel er kjent som Bibelens "troskapittel." Jakob er bare en av mange skikkelser i dette kapittelet, som blir listet opp som et eksempel på den troen vi skal strebe etter i disse siste dager. Her er en mann som hadde vært gjennom den ene stormen etter den andre. Han og familien gjennomlevde traumatiske begivenheter, gang på gang. Jakob selv hadde gått gjennom mye personlig smerte og kamp i sine år på jorden.

Nå visste Jakob at hans liv gikk mot slutten. Dette er grunnen til at vi ser ham gi sin velsignelse til sine barnebarn. Så hva gjør Jakob mens han ser tilbake på begivenhetene i sitt liv? Han blir drevet til tilbedelse. Ikke et ord blir sagt av denne mannen. Men da han lente seg over staven, og undret seg over det livet Gud hadde gitt ham, så "tilbad han." (11:21).

Jakob tilbad Gud på det tidspunktet, fordi hans sjel hadde funnet hvile. Han hadde, gjennom et langt livsløp, fått erfare at Gud var trofast hinsides enhver skygge av tvil. Jakob tenkte kanskje gjennom alle de seire Gud hadde sørget for, ved alle veikryss i hans liv. Og nå trakk patriarken slutningen: "Det betydde ingenting hvilken kamp jeg gikk igjennom. Gjennom hver eneste storm viste Gud seg trofast mot meg. Til tider trodde jeg at jeg ville bryte sammen av panikk og fortvilelse. Men Herren førte meg gjennom enhver situasjon. Han har alltid vært trofast. Å Herre, Allmektige Gud, jeg tilber deg!"

Jeg skriver dette budskapet i dag for alle som står overfor den vanskeligste tiden i sitt liv. Det er ment for dem som vil beskrive sin nåværende prøvelse som en mørk, stormfull natt. Du er midt oppe i en tid med alvorlige prøvelser. Det kan faktisk hende at din prøvelse ser så umulig ut, at den krever en mirakuløs inngripen fra Gud.

Jeg ønsker å vise deg ut fra Skriften, at Herren ønsker at du skal komme ut av stormen som en tilbeder. Han har forberedt en vei for deg i din mørke natt. Og han har en plan om å føre deg ut, som et skinnende eksempel overfor verden på sin trofasthet mot sitt folk.

Skriften forteller oss at Herren selv iscenesatte denne mørke, stormfulle natten for sitt folk. For det første, så var det Gud som ledet dem til denne dalen ved innsjøen: "Så talte Herren til Moses og sa: Si til Israels barn at de skal ... slå leir ved havet." (2.Mos. 14:1-2). Det var også Gud som forherdet Faraos hjerte mot Israel: "Jeg vil forherde Faraos hjerte, så han forfølger dem." (14:4). Hvorfor ville Gud gjøre dette?

Først forteller Herren oss: "Og jeg vil vise min herlighet på Farao og hele hans hær, og egypterne skal kjenne at jeg er Herren." (14:4). For det andre så ønsket Gud at hans folk skulle gå inn i ødemarken som lå foran dem som tilbedere. Det var derfor det var så viktig for dem å komme ut av Rødehavet med tilbedelse i sine hjerter. Gud ønsket ikke et folk som knurret og klaget, men han ønsket tilbedere. Han hadde kalt Israel som sin arv, det folket som skulle personifisere hans evige hensikter på jorden. Derfor måtte de bli levende eksempler på hans trofasthet mot sitt folk i deres prøvelses stund.

Slik var scenen: Israel hadde nå slått leir ved havet. Folket hadde reist sine telt og frydet seg i sin nyvunne frihet. Etter fire hundre år i slaveri hadde Gud ledet dem ut av Egypts ildovn. Og nå slo de seg løs over sin første smak på frihet. De var fulle av det håp som friheten fører med seg, og de sang og ropte: "Ikke mer pisking, ingen flere forfølgelser. Vi er endelig frie." De var også begeistret over de løftene Gud hadde gitt dem. Han hadde i hovedsak sagt til dem: "Det ligger en ny dag foran dere. Jeg hadde lovt dere et land som ligger like foran dere, som bare venter på at dere skal innta det."

Denne scenen beskriver på en gripende måte den kristne som har blitt utfridd fra sin synd av Gud. Den troende fryder seg i sin nyvunne frihet, befridd fra all tidligere trelldom. Plutselig lever han i en underfull tid med frelse og utfrielse. Og han har en hellig melodi i hjertet, fordi han lever på Guds løfter.

Dette var Israels stilling der de hadde slått leir ved havet. Det gikk opp for folket at Gud oppfylte alle sine ord til dem. Han hadde valgt dem til å bli sin arv, og nå førte han dem tilbake til seg selv. De var i ferd med å bli tilbedere, og deres vitnesbyrd skulle tjene som et klart, skinnende lys for verden.

Men da det var på det mest fredfylte der ved havet, kom plutselig fienden for å sluke dem. På selve Israels frihetsdag, da de hadde fått det største av alle håp, kom angrepet. Egypterne kom brølende over dem som en løve, under Faraos kommando. Og denne demoniske hæren var tydelig innstilt på å ta dem tilbake til slaveriet: "Så forfulgte egypterne dem og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet - alle Faraos vogner og hestfolk og hele hans hær." (14:9).

Advarselen kom plutselig og uventet: "Egypterne er her! Faraos hær kommer trampende ned over oss." Dette sendte sjokkbølger gjennom leiren. Israels ledere samlet seg på et høydedrag i nærheten, og der så de store støvskyer som steg opp fra den veldige hæren som kom imot dem. Hundrevis av hester og ryttere nærmet seg, fulgt av skarer med fotsoldater. Jorden rystet under den mektige tordenen fra 900 jernvogner.

For et fryktelig syn! Det knuste alt håp i leiren: "Da Farao nærmet seg, så Israels barn opp, og fikk øye på egypterne som kom etter dem. Da ble Israels barn grepet av stor redsel." (2.Mos. 14:10).

Jeg stiller meg selv spørsmålet, hvor mange kristne har stått overfor denne slags redsel, når deres fred har vært på det dypeste? Jeg og min familie har i hvert fall det. Jeg husker den sjokkerende telefonbeskjeden som kom en kveld, da min kone fikk meldingen: "Din bror er død. Han fikk en plutselig hjertesvikt." Eller den forferdelige opprigningen som kom til oss om vår dyrebare datterdatter: "Tiffany har hjernesvulst." Jeg tenker på de sjokkerende telefonene som mange i vår menighet har fått: "Den kulen du kjente er ondartet. Du må komme til legekontoret med en gang."

Det var denne slags sjokkerende melding Israel plutselig mottok. Skriften forteller om folkets reaksjoner: "Israels barn så opp, og fikk øye på egypterne ... Da ble Israels barn grepet av stor redsel." (14:10). Guds folk fokuserte sin oppmerksomhet på den forferdelige situasjonen de var i. Og deres rop var: "Det er håpløst. Vi er fanget i en felle. Vi kommer alle til å dø."

Det de gjorde videre forteller oss alt om Israels tilstand som tilbedere: "Da ble Israels barn grepet av stor redsel, og de ropte til Herren." (14:10). Ta ikke feil, dette var ikke noe tilbedelsesrop. Folkets rop var: "Hvorfor har du tillatt dette Gud? Etter alle disse årene i slaveri så satte du oss i frihet. Men fri til hva? Til å dø for Faraos hånd? Etter all vår smerte og våre lidelser, er det her vi skal ende opp?"

"Du fylte oss med håp, du utfridde oss, du ga oss store løfter. Men da vi adlød ditt ord lot du fienden komme over oss. Hvorfor har du handlet med oss på denne måten? Det var bedre for oss i Egypt. Dersom det er slik dette skal ende, så er det å tjene deg ikke verd prisen."

Har du noensinne følt det på denne måten? Var du slik du hørtes ut i din prøvelses time? Steg bitterheten opp i deg? Ropte du, slik Israel gjorde det: "Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg valgte å elske deg, Gud. Jeg har gjort mitt beste for å følge ditt Ord og tjene deg. Hvorfor behandler du meg på denne måten? Alt jeg kan se foran meg er bare mer smerte."

Gud ba Israel om å gjøre tre ting midt i deres prøvelse: "Frykt ikke. Stå stille. Se Herrens frelse." Hans kall til Israel var: "Jeg vil kjempe for dere. Dere skal ganske enkelt bare bevare freden. Vær bare stille og legg alt i mine hender. Akkurat nå gjør jeg et verk i den overnaturlige verden. Alt er under min kontroll, så ikke få panikk. Stol på at jeg vil kjempe mot djevelen. Denne kampen er ikke deres."

Snart falt kveldsmørket over leiren. Dette var begynnelsen på Israels mørke og stormfulle natt. Men det var også begynnelsen på Guds overnaturlige verk. Han sendte en veldig engel for å stå mellom sitt folk og deres fiende. Jeg tror Gud fremdeles sender beskyttende engler for å slå ring rundt alle som elsker ham og frykter ham. "Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem." (Sal. 34:8)

Men det var ikke alt. Herren beveget også den overnaturlige skyen som han hadde gitt til å lede folket. Skyen flyttet seg plutselig fra fremre del av Israels leir til den bakre. Og den reiste seg som en ugjennomtrengelig, mørk mur mot Egypterne. Israels fiende kunne ikke se en tomme bortenfor den: "På den ene siden var den sky og mørke ... " (14:20).

Men på den andre siden sørget skyen for et overnaturlig lys som ga israelittene klar sikt gjennom hele natten: " ... på den andre siden lyste den opp natten." (14:20).

Kjære hellige, dersom du er et barn av Gud, kjøpt ved Jesu dyrebare blod, så har han satt en stridsengel mellom deg og djevelen. Og han befaler deg, akkurat slik han fortalte Israel: "Frykt ikke. Stå stille. Tro på min frelse." Satan kan komme imot deg og puste enhver ond trussel nedover nakken din. Men ikke på noe tidspunkt i løpet av din mørke, stormfulle natt er fienden i stand til å ødelegge deg.

Selv om Faraos hær var i fullstendig mørke, kunne de fremdeles heve stemmene sine. Og gjennom hele natten spydde de ut trusler og løgner mot Guds folk: "Med en gang dette er over, er det slutt på deg Israel. I morgen går du under. Vi vil ta dere tilbake til slaveriet. Og dersom dere prøver å kjempe i mot, vil vi slakte dere ned. Deres Gud kan ikke frelse dere. Dere burde heller gi opp!"

Har du noen gang hørt slike røster, fra den andre siden av mørket? Har din sjelefiende tutet ørene fulle på deg gjennom hele natten, med løgner og trusler? Israels telt ristet under denne kryssilden av løgner denne mørke natten. Men det spilte ingen rolle hvor høylydt fienden truet dem. En engel var på vakt for å beskytte dem. Og Gud hadde gitt et løfte til sitt folk. Han hadde allerede lovt at hans skulle føre dem igjennom.

Nylig gjorde jeg en reise i Øst-Europa hvor vi i tretti dager holdt pastorkonferanser i flere land. Da vi hadde kommet så langt at vi holdt vårt siste møte i Ungarns hovedstad Budapest, var jeg utslitt. Så snart jeg var ferdig med å preke den kvelden begynte mitt hjerte å hamre og jeg brøt plutselig ut i svette. Det gikk opp for meg at jeg kunne ikke fullføre møtet, så jeg ba min sønn, Gary om å ta over for meg.

Da jeg gikk ned fra plattformen, hørte jeg en stemme som sang i ørene mine: "Du er døende, David. Du har akkurat holdt din siste preken. Før dagen er omme vil ditt hjerte slå sitt siste slag." Det var en stemme fra den andre siden av den mørke veggen. Og den var full av løgner som hadde til hensikt å skape frykt i meg.

Da jeg kom til hotellrommet kunne jeg slett ikke få hvilt meg. Stemmen var der fortsatt, truende. Den minnet meg på annen pastor som jeg kjente som hadde dødd: "Jeg tok knekken på denne pastorvennen din. Og jeg slo den evangelisten du kjenner overende. Nå er også din tjeneste over."

Snakk om mørk, stormfull natt! Disse helvetes stemmene raste mot meg i timevis. Til slutt falt jeg på mine knær og ropte til Gud: "Herre, hva er det som skjer? Hva er det jeg går igjennom? Vær så snill, hjelp meg!" Da hvisket den Hellige Ånd til meg: "David, du er under angrep. Det er fordi du har rystet djevelens rike. Hundrevis av pastorer har blitt fornyet og har fått ilden tilbake. Jeg har behag i ditt arbeid. Men Satan er opprørt og sint. Men vær ikke redd. En mektig engel har blitt satt mellom deg og folket. Du er ikke i noen slags fare. Vær bare stille og hvil i meg."

Forrige måned fikk jeg igjen oppleve hvordan Satan taler fra den andre siden av den mørke muren. De fleste leserne av mine prekener vet at min kone Gwen har hatt mange kreftoperasjoner opp gjennom årene. Hun har også bare en nyre, fordi den andre måtte fjernes. Hver gang vi går til en ny lege, rister han på hodet i undring over Gwens lange sykehistorie og hennes mirakuløse overlevelse.

Nylig kjempet Gwen mot en infeksjon i blæren. På urologens kontor fikk vi beskjed av legen: "Jeg er redd for å foreskrive medisin mot dette. Det kan ødelegge din gjenværende nyre." Da jeg tittet bort på min kone, så jeg at tårer veltet frem i øynene hennes. Og i det øyeblikket kunne jeg høre stemmen inne i hennes hode: "Den andre nyren kommer til å svikte. Det er bare et tidsspørsmål før den neste infeksjonen slår til."

"Nei!" minnet jeg meg selv på. Og som jeg senere sa til Gwen: "Kjære, du har en engel som står mellom deg og fiendens løgner. Det er Gud som har oversikt over dine år. Uansett hvilken kamp du står foran akkurat nå, så har han en plan for deg. Du er midt i hans vilje, og ditt liv ligger i hans hånd. Og han har makt til å føre deg igjennom."

En storm rammet Israel denne lange natten i Egypt. Skriften sier: "Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten." (2. Mos. 14:21). Det hebraiske ordet for "vind" som brukes her, betyr "voldsom utblåsning." Med andre ord så blåste Gud med sin ånde hele natten igjennom. Israels teltleir må ha ristet kraftig da de mektige vindstøtene fór gjennom leiren.

I skrivende stund ser vi slike mektige vindkrefter i de forferdelige brannene i California. Hver dag bringer media reportasjer om hvordan disse uforutsigbare Santa Ana vindene har spredt de fortærende flammene. Og disse stormene varer i dagevis, ja til og med i ukevis. Den ødeleggelsen de forårsaker kan ikke regnes i dollar.

Det var denne slags krefter som blåste gjennom Israels leir. Stormvinden som Gud sendte var så kraftig, at den begynte å dele havets bølger: " ... en sterk østavind ... gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at." (14:21).

For en storm det må ha vært. Og hvilken fryktens natt det må ha vært for Israel. Disse fryktelige vindene må sikkert ha økt deres frykt, samtidig som de hørte fienden rope fra den andre siden av skyen: "Du er så godt som død nå. Selv om du overlever stormen, så vil du ikke overleve oss. Det er slutt. Du og dine barn kommer ikke til å klare det."

Jeg stiller deg dette spørsmålet: Hva var det Gud hadde planer om her? Hvorfor ville han tillate en slik stormvind å fortsette hele natten? Hvorfor ba han ikke bare Moses om å berøre vannet med kappen sin og dele havet på overnaturlig vis, slik det senere skjedde med Elias og Elisa? Hvilken grunn kunne Gud ha for å tillate denne forferdelige natten?

Det fantes kun én årsak. Herren ønsket å skape tilbedere. Gud var i virksomhet hele tiden og brukte den forferdelige stormen til å lage en vei ut av krisen for sitt folk. Men israelittene kunne ikke se det på det tidspunktet. Mange gjemte seg i teltene sine, skjelvende av skrekk og rasende på Gud. Men de som kom ut av teltene ble vitne til et herlig lysshow. De fikk også se det mektige synet av bølgene som bygde seg opp, veldige murer av vann som reiste seg og formet en tørr vei gjennom havet. Da folket så dette må de ha ropt: "Se, Gud har brukt vinden til å lage en vei for oss. Priset være Herren!"

Jeg tror det overnaturlige lyset som strålte fra skyen, er et bilde på Guds ord. Vi kan gjemme oss bort en mørk, stormfull natt og rope spørsmål til Gud. Men han har sørget for lys, slik at vi kan se at han lager en vei foran oss. Ja, den veldige stormen som skremmer oss, er selve Guds måte å skape en synlig vei til vår frihet på. Og han vil bruke denne veien til å føre oss ut av stormen. Men for å se dette må vi komme inn under lyset av hans Ord, for å kunne fryde oss over hans vidunderlige frelsesgjerninger.

Da morgenen kom, kunne hele leiren se underet som stormen hadde forårsaket: Mektige vann tårnet seg opp på hver side. Og foran dem var en vei på tørre marken, som gikk rett gjennom det Røde Hav. Nå ga Herren dem befaling om å marsjere langs denne veien, midt gjennom selve havet.

Du kan kanskje tenke: "Det krevde jo ikke så mye tro av Israel å adlyde dette. De var jo tross alt på fast grunn." Men forestill deg at du ser opp på disse mektige veggene av vann. Det måtte være et trykk bak disse murene av vann som var større enn kreftene bak Niagara-fallene. Spørsmålet nå var: ville veggene holde? Folket lurte sikkert på: "Herre, du har besvart våre bønner frem til dette punktet. Du har ledet oss trygt så langt. Men det er fremdeles farer som truer foran oss. Vil du bevare oss?"

På dette tidspunktet ønsket Gud å la sitt folk få se hva han hadde hatt i tankene for dem hele tiden. Først ønsket han at de skulle anerkjenne at han hadde vært Gud for dem hele veien. Han ønsket at de skulle vite at han aldri ville svikte dem, at han holdt hele verden, (inkludert deres fiender) i sine allmektige hender. Disse menneskene hadde allerede erfart hans velsignelser. De hadde sett hans løfter bli oppfylt ved hver korsvei.

Men her var den største prøven av dem alle. Foran dem lå en vei som ville føre dem i sikkerhet. I dette avgjørende øyeblikket ønsket Gud at hans folk ville se på disse veggene av vann og tro at han ville holde vannet tilbake, inntil de var kommet trygt i land på den andre siden.

For å si det enkelt, så ønsket Gud at hans folk hadde en tro som utbrøt: "Han som begynte dette mirakelet for oss vil fullføre det. Han har allerede bevist oss at han er trofast."

"Når vi ser oss tilbake, så ser vi at all vår frykt har vært bortkastet. Vi skulle ikke ha vært redd da vi så egypterne komme. Gud reiste en overnaturlig mørk vegg for å beskytte oss mot dem. Og vi skulle ikke ha vært redde for deres trusler som de slynget gjennom natten. Hele tiden sørget Gud for et glødende lys for oss, mens våre fiender var blindet av mørke. Vi kastet også bort vår frykt på denne fryktelige stormen, når Gud hele tiden brukte den til å lage en fluktrute for oss."

"Vi ser nå at Gud bare ønsker å gjøre godt mot oss. Vi har sett hans makt og hans herlighet som han har åpenbart for vår skyld. Og nå har vi bestemt oss for at vi ikke lenger skal leve i frykt. Det betyr ikke noe for oss om disse murene av vann faller sammen. Om vi lever eller dør, så hører vi Herren til. Og vi er alltid i hans hender. Så la bølgene komme dersom de ønsker det. Lik vår far Abraham er vi på utkikk etter en by som har Gud som grunnlegger og bygningsmann."

Det var en spesiell grunn til at Gud ønsket at Israel hadde denne troen på det tidspunktet. De sto overfor en reise gjennom ødemarken. De skulle gjennom forsakelse, farer og lidelser. Så han sa: "Jeg vil at mitt folk skal vite at jeg vil gjøre bare godt imot dem. Jeg vil ikke at de skal være redde for å dø hver gang de står overfor fare. Jeg ønsker et folk som ikke er redd for døden, fordi det vet at jeg er pålitelig i alle ting."

Det var aldri et øyeblikk da Gud hadde tenkt å la disse murene av vann falle ned. Og han ville ha folkets tillit nå, på denne siden av havet. På den måten ville de være i hans hvile når de kom trygt over på den andre siden. Han ville ha sanne tilbedere, et folk som kunne prise ham når som helst, i alle situasjoner.

Du skjønner, en sann tilbeder er ikke en som danser etter at seieren er vunnet. Det er ikke den personen som synger Guds pris med en gang fienden er blitt overvunnet. Det var det israelittene gjorde. Med en gang de kom på den andre siden, så sang de og danset, priste Gud og roste hans storhet i høye toner. Men tre dager senere ville det samme folket knurre bittert mot Gud, ved Mara. Disse var ikke tilbedere - de var overfladiske skrikhalser. De hadde ikke lært noe om sin himmelske Fars natur gjennom sin prøvelses stund. De klarte ikke å gripe den Allmektige Herres kjærlighet midt i sin livs storm.

En sann tilbeder er en som har lært å stole på Gud midt i stormen. Denne personens tilbedelse er ikke bare i hans ord, men i hans livsstil. Hans sjel hviler alltid, fordi hans tillit til Guds trofasthet er urokkelig. Han er ikke redd for fremtiden, fordi han ikke lenger er redd for å dø.

Gwen og jeg så en slik urokkelig tro hos vår datterdatter, Tiffany. Da vi satt ved sengen hennes de siste dagene hun levde, så vi hos henne en fred som overgikk all vår forstand. Hun sa til meg: "Bestefar, jeg ønsker å dra hjem. Jeg har sett Jesus, og han fortalte meg at han ønsker at jeg skal være der. Jeg vil bare ikke være her lenger." Vår tolv år gamle Tiffany hadde mistet all frykt for mørket og for døden.

Det er denne hvilen Gud ønsker for sitt folk. Det er en tillit som sier lik Paulus og Tiffany: "Om jeg lever eller dør, så hører jeg Herren til." Det er dette som skaper en sann tilbeder.