Er du en barmhjertig person?

Stor er din barmhjertighet, Herre!” (Sal 119,156). ”Nådig og barmhjertig er Herren, langmodig og rik på miskunn. Herren er god mot alle, barmhjertig mot alle sine skapninger.” (Sal 145,8-9).

Jeg ønsker å stille deg et spørsmål jeg har stilt meg selv i det siste: Er du en barmhjertig person? De fleste av oss vil svare: ”Jeg tror jeg er nådig. Etter min beste evne, så har jeg sympati med dem som lider. Jeg føler smerten til mine brødre og søstre i Kristus som har det vondt, og prøver å hjelpe dem. Jeg gjør mitt beste for å hjelpe mine naboer når de har behov. Og når mennesker sårer meg, tilgir jeg dem og bærer ikke på nag mot dem.”

Jeg tror at alle sanne kristne har et godt mål av barmhjertighet for de fortapte og lidende. Jeg takker Gud for det. Men den triste sannheten er at Guds Ord avslører dype røtter av forskjellsbehandling og begrensede oppfatninger av hva nåde er, i mange av oss.

De fleste religioner som hevder å frykte Gud har en bekjennelse eller læresetning som sier: ”Guds milde og kjærlige nåde strekker seg ut til hele menneskeheten.” Som Jesu etterfølgere snakker vi så mye om hans kjærlige nåde til hele den vide verden. Men dette er sannheten:

• De fleste evangeliske kirkesamfunn praktiserer ikke engang Guds milde, kjærlige barmhjertighet overfor hverandre, eller til dem som har skilt seg ut fra dem og startet en ny forsamling.

I løpet av de siste fem årene har jeg besøkt omtrent femti land og holdt pastorkonferanser. Over hele verden har jeg sett splittede kirkesystemer som krangler og på langt er nær verken milde eller nådige mot hverandre. Jeg tenker på noen ledere av baptistene, pinsevennene, karismatiske menigheter og andre kirkegrupper som har vært så ukjærlige mot hverandre. Altfor ofte nekter de å ha fellesskap med eller til og med snakke med hverandre.

Et bestemt kirkesamfunn i et land ville ikke engang la vår forberedelsesgruppe komme inn gjennom kontordøren deres. De sa at de nektet å arbeide sammen med oss så lenge vi samarbeidet med andre menigheter som var fiendtlig innstilt mot dem.

• Et stort antall hvite menigheter utøver ikke engang Guds milde, kjærlige nåde mot sin svarte brødre og søstre, eller overfor folk fra Mellom-Amerika, Puerto Rico eller andre etniske grupper.

Tragisk nok er disse fordommene like sanne i noen etniske grupper også. Forsamlingen føler seg forlegen når hvite dukker opp på møtene. På noen steder er den tause holdningen: ”Dette er ikke noe sted for deg. Du er ikke velkommen her.” Dette skjer ikke bare i Sørstatene, men i byer i nord, øst og vest også. Jeg vet at det også er tilfelle her i New York.

Det er mange kristne som begrenser Guds nåde overfor et stort antall mennesker. Jeg tenker på prostituerte som arbeider i gudløse bordeller. Jeg tenker på mennesker i Afrika og andre kontinenter som dør av AIDS i tusentall. Jeg tenker på homoseksuelle som utholder en stadig hjertesorg og følelsesmessige kvaler, sine livs prøvelser, og som drikker seg selv inn i glemselen for å prøve å dekke over sine smerter.

Ja jeg tror at homoseksualitet er en synd og at den er fordømt i Skriften. Ja, jeg tror at syndens lønn i denne verden fører med seg sykdom og død. Men jeg kan ikke tro at Gud stenger ut sin milde nåde til noen synder som roper til ham om Kristi nåde og kjærlighet.

Etter det jeg leser i Skriften kan jeg ikke godta at min Frelser engang vil avvise de desperate ropene fra en prostituert, en homoseksuell, en narkoman eller alkoholiker som har nådd bunnen. Hans nåde er uten grenser: det finnes ingen ende på den. Derfor kan vi ikke – som hans kirke og Kristi representanter på jord – avvise noen som roper ut etter nåde og befrielse.

Vi trenger ikke engang å være klar over disse indre fordommene før de plutselig eksploderer i ansiktet vårt, og avslører våre hjertes sanne tanker. Når du reflekterer over disse fordommene i ditt eget liv, så spør jeg deg igjen: Er du en barmhjertig person, mild og kjærlig? Jeg ser for meg mange lesere som sier: ”Ja.” Men, spør deg rundt – i din egen familie, dine medarbeidere, dine venner og naboer, dine venner av en annen hudfarge – og se hva de svarer.

Si meg, hvor er kirkens røst opp i alt dette? Hør godt etter: de gamle, fordomsfulle, meningsforskjellige, splittede organisasjonene vi har kalt kirken er nå lik ”Sjilo”, ”Ikabod” – ”Herligheten har veket bort!” Den Hellige Ånd vil ikke ha noe med de gamle skinnsekkene å gjøre. De har for lengst mistet enhver salvelse som er igjen etter deres opprinnelige kall.

La dette gamle, døde systemet ordinere og vie homoseksuelle, la dem tråkke på Kristi guddommelighet, la dem vandre på sin vei bort fra Gud. De forkynner en ”toleranse” som på alle vis er forskjellig fra det Skriften kaller Guds miskunnhet og nåde. De praktiserer ikke toleranse, men blindhet, og det har tappet deres organisasjoner fra all evangeliets kraft. De har ingen fremtid i Guds planer for disse siste tider.

Mange slike kirker og tjenester omvender seg. Herrens nåde er alltid rakt ut, men han har helt og fullt forlatt dem som fortsetter å avvise hans sannhet.

Denne siste dagers kirke kommer ut av den glødende ildovnen og lange dager med prøvelser. Så du spør, hva planlegger Gud å gjøre?

Det jeg ser skje er at den Hellige Ånds verk fører mennesker inn i den ytterste sønderknuselse. Han leder dem til en åpenbaring av svakhet i deres eget kjød, for å vise seg selv sterk. Jeg ser ham lede mennesker til det ytterste av deres begrensning, knuse deres strie egenvilje, inntil deres tenkemåte kun blir: ”Skje hans vilje.” Jeg ser at han leder sine kjære til steder med prøvelser som er så vanskelige at bare et mirakel kan sette dem fri. Og midt oppe i alt dette blir de helt og fullt avhengige av Herren i alle ting.

Beskriver dette din situasjon? Kanskje du har vandret med Jesus i årevis, og du har aldri stått overfor en prøvelse som den du står overfor nå. Det kommer ting mot deg som virker helt overveldende, ting som bare Gud kan gjøre noe med. Og det går opp for deg at bare han kan føre deg gjennom.

Akkurat nå forbereder islamistene seg for det endelige jihad, til å ”ta over verden” for Allah. Islamistiske treningsleirer vokser frem over hele verden med et budskap om hat, som er karakterisert av nådeløse gisseldrap.

Men Herren har også mennesker under opplæring, et folk han vil bruke til å trosse denne verdens vrede. Hvordan vil han oppnå dette? Han lærer dem opp og utruster dem med sin miskunnhet og fred. Vår Gud er en kjærlighetens Gud, og han vil ikke bruke bomber, geværer eller selvmordsbombere, men et seirende folk som er fryktløse i miskunnhetens og nådens Herre.

Over hele verden erfarer nå Guds folk lidelse, ulykke og tortur mer enn noensinne. Og dette er jeg sikker på: det finnes en guddommelig, evig hensikt i intensiteten til disse åndelige og fysiske prøvelser som nå varer ved i Kristi sanne kropp. ”Herren er barmhjertig mot alle sine skapninger.” (Sal 145,9).

Vår Gud har hatt en plan hele tiden. Gud selv kom ned og tok et menneskes skikkelse og kår på seg, og levde blant syndige mennesker. Han utholdt deres hat, erfarte deres avvisning, møtte ufattelig kritikk, og gjennom alt dette slo han aldri tilbake.

Jesus opprettet aldri hærer av hevngjerrige, hatfylte hellige krigere. Han brukte ingen kjødelige våpen. I stedet rev han ned festningsverker med sin veldige nåde og kjærlighet. Vår Herre hadde kun én slagplan: mild og barmhjertig kjærlighet. Ja, det var kjærligheten som drev hele hans gjerning på jorden. Han er det fullkomne uttrykket av Guds kjærlighet: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst!” (2 Kor 1,3).

Jesus tillot hans fiender å mishandle ham, spotte ham, ja selv å drepe hans legeme. Og da han sto opp fra graven, gjorde han det som det salvede overhodet til en ny type kirke, et nytt slags folk. Her var et nytt legeme med mange medlemmer, som ville bestå av alle raser og folkeslag: Jøder, hedninger, muhammedanere, buddhister, enhver som ville anerkjenne Kristus som Herre. De ville bli ført sammen i et menneske, i ett legeme, og danne en ny menneskeslekt. Og på den ytterste dag vil de alle bli reist opp i et menneske, Jesus Kristus.

Kjære, dersom du er i Kristus, da er du en del av hans legeme. Og du er også en del av Herrens verk i de siste dager. Du skjønner at dette nye mennesket er det Gud er interessert i på jorden i dag. Slik som Kristus var på jorden, vil også alle som er i hans legeme være. Og på samme vis som Jesus var åpenbaringen av Faderens kjærlighet og miskunnhet overfor en fortapt verden, vil også alle som i dag er i Kristus åpenbare den samme milde kjærlighet.

Paulus sa at de lidelser Kristi legeme gjennomlever er så intense at de er ”… mer enn vi kunne bære, så vi til og med tvilte på om vi kunne redde livet. Vi regnet oss alt som dødsdømte …” (2 Kor 1,8-9). Hvorfor er det slik?

Det er for at vi skal bli delaktige i den trøst som Herrens miskunnhet og nåde gir. Det er for at vi skal erfare trøst, håp og oppmuntring i disse vanskelige tider, slik at vi kan tilby trøst til andre lidende som har mistet alt håp. Jo mørkere disse dagene blir, jo mer trenger verden denne type trøst, håp og kjærlighet. Folk vil trenge å se at det er andre som har vært i samme livskamp som dem selv, og som har blitt ført igjennom. Dette er vitnesbyrdet til de siste dagers kirke.

Faktum er at Gud kunne gjøre ende på enhver kamp med bare et slag med sin arm, avsette enhver verdensleder, ødelegge alt djevelens verk. Han har legioner av engler under sin kommando. En gang mønstret han en mektig engel til å ødelegge 185.000 fiendesoldater som kom imot Israel på noen få timer. Han kalte på to engler til å utslette Sodoma på en natt. Og han kunne gjøre det samme i dag. De samme englene er fortsatt på vakt.

Jesu disipler visste dette, og de ønsket at han skulle kalle ned ild fra himmelen over de vantro samaritanerne. Men Kristus sa til dem: ”Dere vet ikke hva ånd dere er av.” (Luk 9,55).

Jeg spør deg: vet du hvilken ånd du er av i disse fryktens tider? Hva gjør dagens overskrifter med ditt hjerte? Stiger du ned i det politiske gjørmebadet som finner sted i media hver dag? Blir du hardere, mer skeptisk, mer mistenksom, ja til og med hevngjerrig? Eller blir ditt hjerte mildere, mer kjærlig?

Er det mulig for en rettferdig, bedende bibelelskende person å gjemme på ubarmhjertige, harde tanker?

Når jeg stiller dette spørsmålet, så henviser jeg til alle troende, i tillegg til alle som står i en eller annen tjeneste, enhver som profeterer, enhver som er full av glød for Herren, enhver som forkynner hellighet, enhver som er salvet av den Hellige Ånd til å gjøre et verk for Gud. Kan en slik person fortsette sitt arbeid for Gud med et uberørt område av hardhet i sitt hjerte? Er det virkelig mulig å fremstå som kristuslik, og ikke ha et mykt hjerte?

Ja, det er sant om mange kristne. Og dette er en sak som er så viktig i Guds øyne at han gav oss en hel bok i Bibelen som omhandler dette emnet. Jeg taler om Jona bok, og alt det jeg har talt om i dette budskapet er omtalt i denne boken.

De fleste bibellærde er enige om at Jona er forfatter av denne boken. Det er en gudfryktig manns usminkede bekjennelse om sitt eget hjertes anliggender. På den tiden var Jona er respektert og fryktet profet i Israel. Vi leser hans oppmuntrende profeti om at Gud skulle redde Israel fra bitter hjemsøkelse av sine fiender.

Men Jona viser seg også i denne boken å være en sneversynt, egoistisk og ulydig Guds tjener. Som forfatter gjør Jona ingen forsøk på å hvitvaske sine erfaringer. Denne boken er et forsøk på å advare enhver troende om deres egne fordommer og partiskhet når det gjelder Guds nåde.

Du skjønner, at som jøde ble Jona oppdratt til å hate nasjonen Ninive. Denne Israels erkefiende var omtrent som Iran er for U.S.A. i dag. Ninive var oppsatt på å ødelegge Israel og var en konstant fare for Israels eksistens. Det var også et samfunn hvor ubeskrivelig ondskap florerte. Jona var oppdratt til å se på Ninive som en ond, sjofel by, en fiende av hans egen nasjon.

Så ble Jona befalt av Gud: ”Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over den at jeg har sett ondskapen der!” (Jona 1,2). Profeten skulle advare folket i Ninive at de hadde førti dager fra hans profeti ble uttalt til dommen ville ramme byen.

Men Jona ville ikke advare Ninive. Han diskuterte med Herren: ”Å, Herre … jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du kan endre din plan [så du ikke lar ulykken komme.]” (Jona 4,2).

Med sin handling sa Jona: ”Herre, hvorfor skal jeg forkynne for disse menneskene? De er jo dine fiender. Hvis de skulle være fortjent til noe, så var det å bli ødelagt. Men jeg vet at om disse ninivittene omvender seg, så vil du la dem slippe unna. Jeg vil ende opp som en tosk! Ingen i Israel vil noensinne lytte til meg igjen. Og ninivittene vil le meg ut av byen sin. Jeg vil bli til spott for hele verden. Ord om min fiasko vil nå til alle byene langs havet.”

Så i stedet for å forkynne så gav Jona seg på flukt. Han gikk om bord på et skip som var på vei i motsatt retning av Ninive. Det var en handling som åpenbarte hans egen partiskhet og fordommer angående Guds nåde. Sagt ganske enkelt, så ønsket ikke Jona å se Guds nåde rakt ut til hans egne fiender.

Mange kristne av i dag er akkurat lik Jona på denne måten. Denne mannen trodde på Guds nåde mot sitt eget land, Israel, slik de andre profetene også trodde. Alle ropte de: ”Herre, kom og velsign vårt land. Send din miskunnhet over Israel.” Jona viste ikke den samme barmhjertighet mot ninivittene. Han kunne ikke se Guds miskunnhet og nåde over noen nasjon som sto opp i mot Israel.

Da skipet som Jona var om bord i kom inn i et veldig, stormfullt vær, så bad profeten om at mannskapet måtte kaste ham i havet. Vi kjenner alle historien frem til dette punktet: ”Herren sendte en stor fisk som slukte Jona” (Jona 2,1). En stor fisk må ha fulgt etter båten og slukt Jona. I tre dager og tre netter var Jona i hvalfiskens buk, og ropte ut fra ”dødsrikets dyp” (2,3). Han bekjente, ”dette er Guds verk. Han har kastet meg ned i dette stedet!”

Noen lesere kan si: ”Jeg er ikke som Jona. Jeg er også midt i en krise, og har det så vondt som jeg aldri før har hatt det i livet mitt. Dag etter dag roper jeg ut fra mitt eget dødsrikes buk. Jeg er overmannet av frykt, og sterke vinder blåser meg omkring. Men jeg er ingen Jona. Jeg flykter ikke fra Gud. Jeg er en lydig tjener. Og jeg vil aldri si: ’Gud gjør dette mot meg.’ ”

Vi kan se på våre prøvelser som Guds tukt eller som prøver for vår tro. Men fakta gjenstår: ”Mye vondt må den rettskafne lide, men Herren frir ham ut av alt.” (Sal 34,20). Og vi kan være sikre på at Herren tillater disse tingene i sin allvitende kjærlighet til oss: ”For Herren tukter den han elsker.” (Hebr 12,6). Uansett hva vi gjennomgår så finnes det en guddommelig hensikt med det, og alt skjer i henhold til Guds miskunnhet og kjærlighet.

På samme måte som Jona tror jeg at jeg ser mer tydelig hva Gud prøver å virke frem i meg. Det er akkurat det samme som han prøvde å virke frem i Jona i hans dødsrikes buk. Og det er faktisk det samme Gud søker å oppnå gjennom alle våre prøvelser.

Det er at Herren prøvde å gjøre Jonas hjerte mykere og gjøre ham helt og holdent avhengig av Gud. Han ønsket å ha en profet tilgjengelig som ville hate synden og advare om Guds kommende vrede, og allikevel være mild og barmhjertig mot alle som vendte om. Kort fortalt søker Gud å plukke ut av sitt folk i disse siste dager alt som gjenstår av hardhet og egenavhengighet.

Så Gud bestemte seg for å føre Jona inn i en situasjon hvor ingen annen person eller makt kunne hjelpe ham. Det var et sted bortenfor venners, familiens eller profeters kjærlighet og barmhjertighet – et sted hvor døden syntes sannsynlig. Kort sagt så var Jona frarøvet alt menneskelig håp. Det er dette profeten beskriver når han skriver: ”Dine brenninger og bølger slo alle over meg.” (Jona 2,4). Han sa i hovedsak: ”Dette er utenfor min rekkevidde. Det er langt over hodet på meg. Bare et mirakel kan redde meg.”

Og så, med en gang Jona hadde kommet til et slikt sted, så ville Gud øse ut over ham sin aller største godhet og miskunnhet. Og han ville fornye sin tjeners kall og gi ham en frisk salvelse.

Du skjønner, det må finnes noe av Guds miskunn og kjærlighet i enhver tjener som taler profetisk. Dette er en av de lekser Gud ønsket at Jona skulle lære. Dersom en Guds tjener skal komme med en profetisk ytring som involverer dom, så må dette ordet komme fra et sted med sønderknuselse og tårer. Og det må komme fra et hjerte som sier, i sannhet: ”Jeg vil heller bli en tosk i verdens øyne enn at dette ordet skal gå i oppfyllelse.”

I årevis har jeg talt om at 1.000 branner vil komme i New York City. Dersom dette budskapet virkelig er fra Gud, så må noe av hans nåde være tilstede i mitt hjerte når jeg gir det. Først må jeg være villig til å tro at det aldri vil skje på grunn av Guds miskunnhet. Og for det andre, så må jeg være villig til å bli latterliggjort, slik at Guds nåde kan bli opphøyd.

Når vi igjen tar tak i Jonas historie, så finner vi ham nå i Ninives gater hvor han forkynner. Ninivittene ”ropte til Gud av all makt og … vendte om fra sin onde ferd, og da Gud så det, endret han sin plan og gjorde ikke alvor av å sende den ulykken han hadde varslet.” (Jona 3,8-10). Gud sparte Ninive. Han avlyste ødeleggelsen fordi de vendte om.

Hvordan reagerte Jona på at begivenhetene endret seg? ”Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble harm. Han bad til Herren: … nå, Herre, ta mitt liv! For jeg vil heller dø enn leve.” (Jona 4,1-3). Jona var nå fortvilet. Hva hadde skjedd? Hvordan kunne han reagere med sinne over en slik manifestasjon av Guds nåde?

Du ville tro at etter alt Jona hadde vært igjennom så ville han ha gått i forbønn for Ninive: ”Herre, du viste meg din nåde og miskunnhet. Du elsket meg når jeg var i opprør. Kan du ikke gjøre det samme for denne onde byen? Kan du ikke spare alle barna her? Vil du ikke vise dem alle den samme miskunnhet du viste mot meg?”

Men det var ikke det som skjedde. Jona hadde gått gjennom alle disse prøvelsene uten at hans hjerte ble mykere i det hele tatt. Og det skjedde fordi Jona misbrukte den miskunnhet Gud viste mot ham. Han tok Guds nåde for gitt. Han tillot ikke at den satte spor i hjertet hans, og slik gjorde ham mildere innstilt overfor andre.

Da han skrev denne boken skjulte ikke Jona det fryktelige i sine ondskapsfulle handlinger. Hans historie er en bekjennelse, som for å si: ”Kan du tro at jeg fremdeles kunne være så hard, så følelseskald og utilgivende, etter all den ufortjente nåde og miskunnhet Gud hadde vist meg? Ta advarselen: ikke glem Guds nåde mot deg. Jeg ble sint på Gud fordi de som sto meg imot ikke ble dømt. Jeg tenke: ’De slipper unna med det.’ ”

Har denne holdningen noensinne vært i ditt hjerte? Har noen behandlet deg urettferdig, og du ble rasende på innsiden fordi du så at den personen ikke måtte betale prisen for det? Spør så deg selv: hvor mye nåde og miskunnhet har du vært gjenstand for? Hvor mange synder i ditt liv har Herren dekket med sin nåde og tilgivelse? Jeg skjelver når jeg tenker på at jeg kunne motta en slik utrolig, nåde og miskunnhet og ikke være barmhjertig til gjengjeld.

Jona sluttet ikke denne boken med et triumferende vitnesbyrd. Han avsluttet med å vise seg selv under en kjærlig refselse av Gud, på grunn av sin mangel på mildhet mot andre. Jona sa til verden: ”Jeg lærte ikke min lekse. Men jeg er fremdeles et verk under bearbeidelse.”

Vi er alle verk under bearbeidelse. Og jeg er overbevist om at Gud ønsker å tale denne leksen fra Jona til sitt folk i disse siste dager. Akkurat nå er enhver ond og fryktelig ting som finner sted på jorden utformet av Satan for å forherde menneskers hjerter. Og Guds store bekymring for sitt folk gjennom det hele er dette ”hjertets tilstand” som Jona taler om. Mens Islam og andre religioner bygger stadig hardere hjerter, så er Gud ved sin Ånd i arbeid med å bløtgjøre og styrke Kristi sanne legeme gjennom smerte.

Det er et vitnesbyrd til en kald, og sørgende verden. Vi er i stand til å si: ”Jeg har fått bevist at den Kristus jeg tjener er nådig og mild. Han har elsket meg gjennom alt sammen.”

Hans kjærlighet og nåde kan bli din også, uansett hvor dypt du har falt i synd, uansett hvor håpløse tingene ser ut. Han har miskunn og nåde nok for deg til å føre deg igjennom. ■