Er Medlidenheten Død?

En kokain-avhengig mor drepte sin seks år gamle datter Elisa ved å kvele henne med en pute.

Fire år gamle Nadine sultet ihjel i sin mors hus i Bronx, New York. Politiet fant piken innelåst på et soverom - innskrumpet, avmagret, krøllet sammen i fosterstilling. Alle hennes rop om hjelp hadde gått upåaktet hen av hennes kokain-avhengige mor.

En tyve år gammel mor tok med seg sine tre barn opp på taket av høyblokka de bodde i. En etter en dyttet hun systematisk sine tre hylende barn utfor kanten til den visse død. Så hoppet hun etter i døden. New York's Daily News viste bilder av forpinte tilskuere som jamret seg i vantro over moren og hennes tre barn som lå døde på gaten. Mennesker brakk seg i kvaler over synet. Skrekkslagne ropte de: "Hva har skjedd med vår nasjon?"

En seksten år gammel pike hoppet av toget som går i bro over Brooklyn og falt på en liten gutt som løp hjem for å leke med et nytt leketøy som hans mor hadde kjøpt til ham. Når jeg skriver dette ligger gutten i koma på sykehuset. Tenåringsjenta døde.

En forvirret mor la sin lille pike på en seng, dekket barnets hode med en genser, gikk ut på kjøkkenet, hentet en kniv og begynte å stikke den lille piken til døde. Senere kunne moren ikke gi noen forklaring på sin handling. Og hun så ikke ut til å føle noen sorg over det hun hadde gjort.

En annen mor drakk seg snydens full, lastet sine to barn inn i en bil og kjørte slingrende fra side til side nedover veien. Hun kjørte ned to barn, drepte dem momentant og kjørte bilen inn i en mur hvor hun drepte seg selv og sine to barn. Fire barn døde - drept på et øyeblikk av en mor i alkoholtåke!

Jeg kunne fortsette og fortsette, med den ene tragiske historien etter den andre. Dette er bare noen få av historiene som har stått i våre New York City aviser i de siste få månedene. Det ser ikke ut til å være noen ende på de forferdelige forbrytelsene som blir begått mot barn. Og de skjer over hele landet.

Jeg tror alt Gud kan gjøre er å beherske seg fra å gripe inn før endens tid og gjøre slutt på det hele. Jeg kan aldri tro at han bare er en eller annen snill ånd som sitter i himmelen, uberørt av den forferdelige morderiske ånd som er løs i dette landet. Nei - han er en medlidende far som er i kvaler på grunn av sine lidende barn.

I sin tid på jorden var Jesus legemliggjørelsen av Guds medlidenhet. Skriften sier stadig at Kristus ble "grepet av medlidenhet" over folkets lidelser. Og dersom det var tilfelle i det første århundre, hvilken stor sorg må det ikke være i Herrens hjerte i våre dager!

Bibelen forteller oss " ..... Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt." (Klag 3:22). "Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet." (Sal 86:15).

Når jeg leser historier som denne fra våre aviser, så ønsker også jeg å bli beveget av medlidenhet. Selv de verste syndere blir "beveget" når de hører om barns lidelser. Jeg hører dem tale med skjelvende stemmer i radioprogrammer mens jeg kjører bil. De sier: "Hvor forferdelig, tragisk, trist! Hva skal det bli med vår nasjon? Vi burde stenge inne alle mødre som bruker stoff. Vi trenger å slå hardere ned på kriminalitet." Etter å ha mottatt flere slike innringninger uttalte en programleder: "Amerika er fremdeles full av medlidenhet!"

Men medlidenhet er ikke bare å synes synd på eller å føle sympati med. Det er mer enn å bli beveget til tårer eller følelsesmessig opprørt - mer enn å tale imot det onde bak slike forbrytelser. Medlidenhet betyr medfølelse og barmhjertighet ledsaget av et ønske om å hjelpe til med å forandre ting. Sanne medlidende følelser driver oss til å gjøre noe!

Dette er illustrert i den medlidenhet Jesus viste i evangeliene. På et tidspunkt dro han ut i ødemarken for å be. Da mengden oppdaget hvor han holdt til, fulgte de ham til fots fra alle de nærliggende landsbyene. I desperasjon førte de til ham sine lamme, blinde, døende og demonbesatte.

Hva gjorde Jesus? Bibelen forteller oss: "Og da han steg i land, fikk han se mye folk. Han kjente inderlig medynk med dem og helbredet de syke blant dem." (Matt 14:14). Det er medlidenhet!

Dersom Jesus hadde vært belemret med vår moderne tankegang, så kunne han ha samlet sine disipler til et komitémøte. Han ville ha analysert problemene og snakket om syndene som hadde ført samfunnet til en slik tilstand. Han ville ha pekt på de frådende demonbesatte og sagt med tårer i øynene: "Se hva synden gjør med mennesker. Er det ikke tragisk? Se syndens lønn i virksomhet!"

Eller, han kunne ha sagt, slik som mange skinnhellige mennesker: "Hør her - jeg er veldig trett. Jeg har arbeidet hardt med å tjenestegjøre for dere. Men nå er jeg utslitt og jeg trenger å snakke med min far. Dere kan være sikre på at jeg kjenner deres smerte. Nå skal dere høre: Jeg vil kalle sammen mine disipler og så skal vi ha et bønnemøte. Vi vil bli enige om å be for deres behov. Gå nå i fred."

Det er moderne teologi i et nøtteskall. Alle er villige til å be - men få er villige til å handle!

Matteus 9 sier om Jesus: "Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde." (Matt 9:36). Uttrykket "fikk han inderlig medynk med" betyr her "beveget til handling." Så hva gjorde Jesus med det?

Han snakket ikke bare. Han hjerte ble beveget og opprørt over det han så - og han hadde et brennende ønske om å forandre ting! Syntes han synd på disse menneskene? Ja. Hadde han medlidenhet? Ja. Men disse følelsene beveget ham til handling! Han sa: "Jeg vil gjøre alt jeg kan for å få forandring!"

"Og Jesus drog omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet all sykdom og alle plager." (vers 35). Dette var ikke noen tom teologi. Jesus søkte ikke bare ensomhet med faderen og sa: "Herre, send arbeidere ut til din høst." Jesus gikk selv! Han la hendene på spedalske. Han ble dypt, praktisk og personlig involvert.

I Matteus 15 leser vi om en utrolig scene: "Og mye folk kom til ham. De hadde med seg lamme, blinde, vanføre, stumme og mange andre, og de la dem ved hans føtter, og han helbredet dem." (15:30).

Jeg tror ikke vi setter pris på denne scenen i dag. Kan du forestille deg noe slikt? Over alt rundt Jesus satt og lå hundrevis av plagede mennesker på marken - de syke, de desperate, små barn som var for syke til å sitte oppreist, folk som ropte høyt om hjelp, stønnet i smerte, med feber, besatt av demoner.

Jesus viste dem ikke bort. Han utførte mirakler med helbredelser og utfrielser: De stumme talte, de vanføre hoppet, de blinde så, de syke og plagede ble med ett gjort hele. Og med hver helbredelse presset folket seg stadig nærmere Jesus. Jeg ser for meg folket som tar opp sine syke barn og presser seg fremover, mens disiplene prøvde å holde orden.

Disse menneskene var ute i ødemarken i tre dager uten mat. Og nå var de svake av sult. Det var da Jesus sa: "Jeg har medynk med folket. Jeg vil ikke sende dem bort fastende, for da kunne de bli ganske utmattet på veien." (Matt 15:32).

Jeg kunne ha stoppet akkurat her og gjort det til det sentrale i dette budskapet: "Jeg har medlidenhet - og jeg vil ikke sende dem bort!" Men Herren ønsker å si så mye mer til oss:

Amerikas medlidenhet er døende! Her i New York City's havn står en dame hvis hender har vært utstrakt til de fattige og trengende i over ett hundre år. Men nå er tingene i ferd med å endre seg drastisk.

Guvernørene i våre stater konkurrerer med hverandre for å se hvem som kan fjerne flest mulig mennesker fra sosialbudsjettene. Helt fra det Hvite Hus og ned til byer og kommuner så er det et rush for å kutte ned på matkuponger og å slette ut velferd - å gi så lite som mulig. Bare sist måned talte president Clinton om de mange tusener av mennesker som ikke lenger mottar velferdsgoder. Og her i New York City skrumper sentraler for spredning av matvarehjelp inn raskere og raskere. Fond som har tatt seg av gaver til fattige svinner hen.

Nå er ikke jeg noen politiker. Jeg ønsker ikke å komme inn i en politisk diskusjon om rett og galt ved velferdsgoder for de fattige. Ja, jeg vet at det har vært en god del utnyttelse av systemet. Og jeg tror de burde gjøres forandringer - at alle arbeidsføre menn burde arbeide, og at vi ikke burde betale mødre for å legge enda flere uekte barn til våre sosialbudsjetter.

Men det som bekymrer meg mest er at mesteparten av retorikken jeg hører rundt dette emnet er ondskapsfullt, kaldt og hjerteløst. Det er en hjertets forherdelse som feier over dette landet!

Jeg sier deg: Gud vil ikke stå å se på og tillate at den rikeste nasjonen på jorden setter mødre og barn på gaten. Han vil ikke tillate at milliarder blir brukt på romforskning mens barna i våre byer går sultne. Og vær du sikker - vi er bare få år fra å få hundrevis av familier på gatene i New York City!

Jeg kjenner følelsen til mange middelklassearbeidere over hele landet mens de strever for å overleve økonomisk. Mange forstadsfolk har bra jobber men blir skattet ihjel. De har ikke engang råd til å få barna sine vaksinert eller å gi dem medisinsk behandling - mens de hører om mødre fra slummen som får gratis sykehushjelp. De har knapt råd til mat på bordet, mens gratis matkuponger går til dem som er på sosialtrygd. En hardtarbeidende mor sa: "Jeg burde heller gå over på sosialtrygd. Da ville i det minste barna mine få medisinsk tilsyn."

Jeg forstår alt dette økonomiske presset. Men som kristne så våger vi ikke å tillate vår nasjons kalde, harde ånd i mot de fattige å frarøve oss vår medlidenhet!

En tidligere guvernør presser på for å få innført en lov som tillater evtanasi, drap av de svake eldre. Han sier at nasjonen ikke lenger kan "kast bort sine ressurser" på dem. Han forslår at det beste de eldre syke kan gjøre er å "dø og overlate de medisinske ressursene til de unge."

Dette er sjokkerende! Vi har blitt så harde og ufølsomme at Jack Kevorkian - "Doktor Død," mannen som assisterer i planlagte selvmord - blir sett på som en helt. Han blir omtalt som en "medlidende, omsorgsfull lege, som hjelper mennesker ut av deres elendighet." Men det han gjør er simpelt drap!

Og det som er enda verre, evtanasi blir nå tillatt i saker som ikke bare omhandler fysisk smerte, men følelsesmessig smerte også. Dersom du får et nervesammenbrudd og ikke orker å møte livet, så ring Doktor Død!

Snart en dag vil vår nasjon tillate evtanasi. Vi vil fjerne flere og flere av matkupongene til de fattige. Og våre gater vil begynne å se ut som i den Tredje Verden - full av tiggere, barn og hjemløse mennesker.

Men det som sjokkerer meg mest er mangelen på medlidenhet jeg ser bre seg i Jesu Kristi kirke. Mange av Guds folk er i ferd med å bli kaldhjertede og ufølsomme. Kirkesamfunn forteller at misjonsinntektene minker. Folk gir ganske enkelt ikke til ytremisjon lenger.

Nylig sendte jeg en enkel rapport om vår støtte til misjon ut til våre lesere. Jeg skrev: "Jeg ønsker at dere skal vite at minst ti prosent av hver dollar dere sender til oss blir gitt til misjon. Vi støtter barneomsorgstjenester over hele verden. Vi driver barnehjem i Romania og Mosambique, og vi gir tusener av dollar til arbeid blant barn i latin Amerika."

Jeg trodde mennesker ville være takknemlige for vår tjenestes forpliktelser til å gi. Men jeg ble sjokkert og forferdet over det store antall sinte brev vi mottok fra flere lesere. Her er hva noen av dem skrev:

"Fjern meg fra postlisten deres. Jeg ga deg ikke tillatelse til å bruke av mine pengegaver til oversjøisk misjon. Jeg vil at hver dollar skal være her i de Forende Stater."

"Jeg vil ikke at noen av min penger skal gå til utenlandsk misjon. Jeg vil støtte din tjeneste i New York City, men ingen andre steder."

Jeg sier til alle som føler det slik som disse menneskene: Dersom du ikke liker det faktum at vi gir tiende av våre gaver, er det beste du kan gjøre å slutte å gi til oss i det hele tatt. Jeg bryr meg ikke om det koster oss tusener av dollar. Gud vil ikke bære over med den slags holdninger!

Takk Gud, flertallet av våre givere er takknemlig for vår forpliktelse til å gi ut fra medlidenhet.

Vi gjør tjeneste i en av de mest plagede, sårede byene i Amerika - både åndelig og, veldig snart, økonomisk. Det er en by hvor over to millioner mennesker mottar hjelp fra regjeringen, mange av dem på sosialtrygd. Denne byen er oversvømt av narkotikamisbruk, desperasjon, hjemløshet.

Matteus skriver at mengder kom til Jesus og la lamme, blinde, stumme, lemlestede og krøplinger ned ved hans føtter. Og i dag ser jeg dette skje i New York City med Jesu Kristi Kirke. Regjeringen har sviktet, alle andre institusjoner og systemer har sviktet, så hva er det siste håpet for menneskeheten? Det er ment å være Jesu Kristi kirke! Og ganske snart kommer vi til å ha flere sårede, flere hjemløse, flere hjelpeløse mennesker liggende ved våre føtter. De vil bli ført helt frem til vår dørstokk!

Hva vil vi gjøre da? Skal vi be om vekkelse, holde bønnemøter hele natten igjennom - og bare skreve over de hjemløse som ligger utenfor vår kirkedør? Nei - aldri! Det er ikke medlidenhet!

For noen få søndagskvelder siden fikk jeg ikke sove. Min ånd var i opprør, fordi jeg ikke kunne få en mor jeg nettopp hadde møtt etter gudstjenesten ut av tankene. I en arm holdt hun en fem dager gammel baby, og i sin ledige hånd hold hun en toåring i fast grep. Hennes mann hadde mistet jobben sin og kunne ikke finne arbeid, og han hadde forlatt henne.

Denne ungen moren sov nå på gulvet i en liten leilighet hvor ti andre mennesker bodde. De ønsket henne ut fordi hennes små barn skrek så mye. Hun kunne ikke få sosialhjelp, hun hadde ingen familie, ingen steder å gå, ikke engang penger til melk. Hun sa til meg: "Jeg er på vei til å havne på gaten. Det finnes ingen steder vi kan gå!"

Jeg ga denne stakkars unge kvinnen noen penger, og vår hjelpetjeneste begynte å arbeide med saken hennes. Men det var ikke slutten. Enda en ung mor som går i vår menighet kom til oss i en tilsvarende situasjon. Hennes mann gikk på stoff og kunne ikke holde på en jobb. Hun var ufaglært og kunne ikke arbeide. Hun fortalte meg også: "Pastor Dave, det er bare en uke eller to før jeg er på gaten."

Så møtte jeg to andre kjære kvinner som har ektemenn som slår dem. De frykter for sine liv og for sine barns sikkerhet. Og alle byens "krisesentre" er fulle, med lange ventelister.

Da jeg la meg ned den kvelden for å prøve å sove, fikk jeg ikke til å lukke øynene mine. Var jeg rørt? Ja. Full av medlidenhet? Ja. Men det var noe annet som foregikk inne i meg. Jeg ba: "Herre, hva ønsker du at vi skal gjøre med dette? Hvordan kan vi forandre denne tragiske situasjonen. Jeg er sekstifem, og jeg er trett. Jeg har tilbragt nok tid med narkomane og alkoholikere. Vær så snill - ikke et nytt prosjekt!"

Men bildet av den fem dager gamle babyen fortsatte å dukke opp i tankene mine. Jeg tenkte: "Vi er Jesu Kristi kirke. Vi skal ha medlidenhet, og ikke sende dem bort. Hva kan vi gjøre?"

Det gikk opp for meg at om bare to eller tre uker ville vårt "Jesaja Hus" bli åpnet og komme i virksomhet på Times Square. Og vi ville flytte mennenes "Timoteus Hus" inn i dette nye anlegget.

Plutselig, der var det, like for mine øyne: Bygningen til det tidligere "Timoteus Hus" ville frigjøre ti leiligheter. Vi kunne bruke bygningen som et bo-senter for forlatte og mishandlede mødre. Vi kunne bare plassere to mødre og deres barn i hver enkelt leilighet - og det betød hjelp til bare førti eller femti familier i året. Det er bare en dråpe i havet. Men noe måtte gjøres!

Medlidenhet kan ikke være bare sympati og medfølelse. Det må være følelser beveget til handling! Den spør: "Gud, hva vil du at jeg skal gjøre?"

Vår menighet tilbringer mye tid i bønn. Vi har nettopp avsluttet en tjue-fire-timer-om-dagen, tretti-dagers bønne lenke. Og i januar åpnet vi året med bønn og faste. Men hva er det egentlig vi ber om? Hva er vi på utkikk etter?

Den avdøde Leonard Ravenhill som skrev 'Hvorfor Vekkelsen Drøyer' (Why Revival Tarries) var en stor Guds mann - i mine øyne, en sann profet. Jeg satt i timesvis og hørte ham tale om en kommende stor vekkelse. Han ventet på den i mer enn seksti år, men han døde uten å se noe av den.

Da jeg vokste opp i Pinsebevegelsen, så var alt min far og bestefar noensinne snakket om en kommende stor vekkelse. Evangelister snakket om den på teltkonferanser: "Det kommer en vekkelse. Gud kommer til å feie mengder inn i sitt Rike!"

Men bak dette snakket om vekkelse lå en grunnleggende tanke: "Vi trenger ikke å gå ut på gatene og skitne til våre hender. Vi kan bare bli her og be. Den Hellige Ånd vil dra folk inn!"

Men definisjonen på vekkelse er: "oppvåkningen og oppstandelsen av det som står i fare for å bli et lik." Det betyr: "å vekke opp den døde kirke - å gi den nytt liv, blåse nytt liv i den, slik at de ugudelige vil bli ledet til å gå inn gjennom dens dører."

Kjære, det er ikke meningen at kirken skal behøve å bli oppvekket fra de døde! Vi skulle ikke være nødt til å be om en stor vekkelse. Og mens vi alle har vært innestengt og bedt om vekkelse, så har følgende skjedd i vår nasjon:

Halvparten av alle våre tenåringer røyker hasj. Mer enn en tredjedel drikker. Tolvåringer hengir seg til sex. Fjorten år gamle jenter får barn. Vi har mistet en hel generasjon med unge mennesker til kynisme, hardhet og håpløshet.

Våre byer er i ferd med å slå ut i flammer. Nasjonen er gjennomtrukket av sex, fornøyelser, idrettens avgudsdyrkelse. Hvert annet ekteskap ender i skilsmisse.

Den gråtende lyden av sultne, mishandlede barn reiser seg nå som en torden fra våre byer. Homoseksuelle forlanger rett til å gifte seg. Desperate fedre streifer om i gatene i hundrevis på jakt etter arbeid. Mange svarte og spanskættede menn er ikke engang i stand til å få så mye som et jobbintervju.

Mens år 2000 nærmer seg, hva vil kirken gjøre med alle disse tingene? Hva har stjålet vår oppmerksomhet og våre krefter?

For ikke lenge siden mottok jeg et brev fra en kvinne som går i vår menighet. Hun sa i hovedsak: "Times Square Church trenger forbønnskøer for syke, mirakelmøter, tegn og under - slik som de tingene som skjer i Broder ditt-og-datt sitt TV show."

Jeg ønsker å svare på denne kvinnens brev i kjærlighet og i offentlighet: "Kjære Søster: La meg fortelle deg hvordan du kan produsere et mektig mirakel, et veldig tegn for alle vantro.

"Det er en mor i vår kirke som er i ferd med å bli satt på gaten med sine barn. Hun er enslig, og hun er villig til å arbeide. Vil du være så vennlig å ta henne inn i ditt hjem og gi henne ditt ekstra soverom i noen måneder? Eller la henne ganske enkelt sove på din sofa? Vil du gi henne mat mens hun venter på å få seg en leilighet? Vil du ta deg av henne og gi henne kjærlighet? Vil du løfte henne ut av desperasjonens grøft?"

Ville det å gjøre dette betegnes som et mirakel? Ville det bli regnet for å være et tegn, et under? Ja - absolutt! Enhver ikketroende som fikk se det ville si: "Vel, dette er det Kristus handler om. Og dette er det kristendom burde handle om!"

Bibelen sier at dersom vi møter de menneskelige behov - dersom vi adlyder budene om å være medlidende overfor verden, og gi oss selv for andres behov - så vil vi bli en godt vannet hage! " .... at du bryter ditt brød til den som sulter .... når du ser en naken, at du da kler ham .... når du tar fram til den sultne det som du selv har lyst til, og metter den lidende sjel .... da skal Herren lede deg hele tiden .... dine ben skal han styrke. (se Jes 58:5-12). " .... Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter. (vers 11).

En pastorbekjent av meg viste meg nylig en videokassett fra et møte i en kirke som er en del av det som kalles en stor vekkelse. Men det jeg så på denne videokassetten var merkelige manifestasjoner. På et punkt sa pastoren som ledet møtet til en gråtende mann: "Det skal ikke være noen gråt her. Dette er ikke et bønnemøte. Det er tid for latter!" Så knelte lederen ved siden av en mann på gulvet og begynte å si: "Pump opp den gamle gleden! Pump den opp!"

Jeg ba min pastorvenn om å forklare alt dette for meg. I hovedsak sa han: "Kristne har lidd så mange nederlag, blitt så tørre og nedslåtte at Gud prøver å gjenopplive gleden. Den Hellige Ånd prøver å sette mennesker fri gjennom manifestasjoner."

Nei! Latteren vi ser i dag er ikke ny. Jeg hadde hellig latter da jeg var ti år gammel. Jeg lo i timesvis og så gråt jeg i timesvis - alt på grunn av den Hellige Ånds overbevisning. Det er ingenting nytt ved det.

Jeg spør deg: Hvordan kom kirken noensinne til dette lavmålet med å være nedslått i det hele tatt? Hvordan har det seg at kirken i det hele tatt trengte å bli pumpet slik opp?

Det er fordi vi ikke har tatt for oss Jesaja 58! Dette avsnittet forteller oss direkte hvorfor kristne mister sin glede, går tørre og blir bundet fast. Det er fordi de har blitt opptatt av selvoverlevelse!

De fleste kristne i dag hører om hvordan de skal takle livets problemer, hvordan de skal håndtere tomheten. De har ikke lenger en byrde for misjon, for folk på gaten, for de fattige. Istedet sitter de rundt omkring og klager på hvordan skattepengene deres blir brukt. Og disse samme kristne går rett forbi de fattige og trengende!

Hvorfor lærer ikke hyrdene sitt folk å strekke seg ut for å dekke menneskelige behov, slik at når de trengende kommer til kirken så vil de finne en vannrik hage, et kildevell som springer opp? Herren sa at han ville sørge for det for enhver som var villig til å gi av seg selv!

For nesten tre hundre år siden kom Herrnhuterne til New York sammen med hollenderne. Da de grunnla en kirke, startet de også et arbeid for å nå ut til de fattige. I dag er alle kirkene deres borte - med den herrnhuterske misjon i New York eksisterer fremdeles som en av de store matvareprogrammene i byen.

På samme måte er Bowery misjonen fremdeles i virksomhet etter etthundre og femti år. Og Jerry McCauley's misjon for de fattige er fremdeles i gang etter etthundre og seksti år. Gud møter behovene til de fattige - selv om mange kirker har blitt til støv!

Vi trenger ikke å dra lenger enn til vårt eget nabolag for å få den størst tenkelige vekkelse. Gud sier at dersom vi er villige til å dele vårt brød med den sultne, ta fattige inn i vårt hjem, kle de nakne og gi fra vår egen sjel til de sultne og lidende, så vil han lede oss og sørge for oss hele tiden. Vi vil bli som en vannrik hage - et kildevell der vannet aldri svikter!

Gud forteller oss: "Legg hovedvekt på å hjelpe andre! Rekk ut deres hender til de fattige, de som lider. Jeg vil svare dere, lede dere, tilfredstille dere. Dere vil bli en kilde av liv for andre. Deres velsignelser vil aldri svikte!"

Dersom du ikke er trygg i denne gammeltestamentlige undervisningen, lytt til hva Jesus sier i det Nye Testamentet:

"For jeg var sulten, og dere gav meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere gav meg ikke å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.

"Da skal de svare ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke?

"Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg. Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv." (Matt 25:42-46).

"Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham?" (1. Joh 3:17).

På dette punktet kan du kanskje si: "Jeg vil gjerne være medlidende, å hjelpe de trengende. Hvordan kan jeg gjøre noen forskjell?"

Jeg kan bare fortelle deg at Gud vil besvare denne bønnen: "Herre, jeg ser alle de menneskelige behovene rundt meg. Og jeg vet at den eneste Jesus min hjemby noensinne vil få se er den som de vil få se gjennom meg og min menighet. Gud, du kommer til å måtte lede meg. Jeg er klar med min lommebok, mitt hus, min tid. Vis meg hvor jeg skal gå Herre!" Vær du sikker - Gud vil lede disse behovene frem til din dørstokk!

Du kan tenke: "Men jeg har så mange problemer selv. Jeg kan ikke tilbringe tid med å hjelpe andre." La meg spørre deg: Er du ensom? Meld deg som frivillig til å besøke mennesker som er på sykehus eller sykehjem. Du trenger ikke å være ensom mer før denne kvelden er omme! Trenger du en venn? Gå ut på gaten, finn en hjemløs person og spør: "Er du sulten? La oss gå på McDonalds." Kjøp den sårede personen en hamburger og snakk til ham om Jesus.

Gud vil at enhver av oss skal bli en del av hans medlidende hjerte til verden. Og dersom du er villig til å gjøre det, så vil han sende behovene på døren din.

Så fremstill deg selv for Herren, villig til å bli brukt. Han vil åpne alle dørene for deg. Da vil du i sannhet få kjenne hans medlidende hjerte!