Et Budskap til Kristne Som Opplever Vonde Dager

Det kristne livet er ikke en seilas i trygt farvann. Enhver troende kommer til å ha vanskelige dager, uansett hvor hellig han måtte være. Jeg tror faktisk, at jo mer gudfryktig en person er, jo mer plagsomme og uutholdelige vil hans prøvelses dager bli.

Heldigvis så vet de fleste kristne at Jesus ikke bare er en frelser "for de gode dager". Han er med oss, ikke bare når ting går bra, men gjennom våre vanskelige dager også. Når tøffe tider møter oss, så forsvinner han ikke og sier: "Jeg vil komme tilbake når du har funnet ut av det på egen hånd." Nei, han er trofast og omsorgsfull gjennom alle slags tider. Og han er berørt av hver eneste følelse vi gjennomlever i løpet av våre vonde perioder.

Apostelen Paulus tar for seg dette når han skriver: "Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2. Kor. 4:7). Forestill deg det! Den skatten Paulus henviser til, er kunnskapen om og nærværet av Jesus Kristus. Og vi bærer denne dyrebare skatt i våre legemer!

Det greske ordet Paulus bruker for "leirkar" er "skjør leire" som betyr "svak, lett knuselig, lett fristet." Han sier: Ja, vi rommer Jesu nærvær i selve kroppen vår. Men våre kropper er svake, lett fristet og går lett istykker!"

Faktum er, at vi lider alle av det som Bibelen kaller "skrøpeligheter". For mange kristne er den vanligste skrøpeligheten i livet en skrøpelig kropp eller dårlig helse. Paulus talte om Timoteus' stadige sykdom, og kalte dem: "sykdommer du så ofte lider av." (1Tim 5:23). Det greske ordet for "sykdom" her betyr "sykelig, uten styrke, svak i kropp eller sjel."

Men det finnes andre skrøpeligheter enn de fysiske, og de er like vanskelige å takle. Etter min oppfatning er skrøpeligheter i sinnet kanskje de mest utbredte. Jeg snakker ikke om mental sykdom, men heller de uforklarlige gangene når følelsene bedrar deg og spiller ditt sinn et puss. La meg forklare.

De er mulig å gå tilsengs og føle seg fornøyd, på høyden av livet, og allikevel våkne opp neste dag med en mørk sky av tungsinn hengende over hodet. Hele dagen lang føler du deg fullstendig bundet av din nedslåtte sinnstilstand. Du vet ikke hvor den kom fra, men denne skyen av tungsinn bare fortsetter å henge over deg, og den vil ikke forsvinne.

Skyldfølelse, frykt og bekymring er alle svakheter i sinnet. Slike ting kan hjemsøke deg på grunn av din fortid, eller på grunn av en synd som fortsatt henger fast ved ditt liv. Og disse skrøpelighetene kan ikke annet enn å påvirke dine følelser.

Nå vil du kanskje svare at du lever ikke etter dine følelser, men i virkeligheten gjør du det. For eksempel, du kan være ute av stand til å riste av deg noen harde ord noen talte til deg få dager i forveien. Eller du kan stadig kjempe med følelsen av avvisning eller uverdighet. Det er utenkelig at disse følelsene ikke har en direkte innvirkning på hvordan du lever.

For noen mennesker er Morsdag eller Farsdag en av de tøffeste dagene i året. Kanskje ga ikke foreldrene nok kjærlighet, eller var alkoholikere, eller var ganske enkelt ikke tilstede. Mange mennesker kan ikke huske en eneste fin dag sammen med sin mor og far i det hele tatt. Og derfor blir jul og påske de vanskeligste tidene i året for dem.

Ironisk nok så kommer mine tøffe dager ofte når jeg leter i Guds ord. Når jeg er alene med Herren og min Bibel, så kan jeg bli overveldet med en følelse av uvitenhet. Jeg aner at det ligger et helt hav av sannhet foran meg, men jeg kan ikke på noen måte fatte det, fordi det er så mye av det.

Jeg blir til og med enda mer frustrért når jeg leser de fremragende skriftene til predikanter som levde for 300 år siden. Jeg ender opp med å rope ut: "Å Herre, jeg er som et spebarn i min forståelse, sammenlignet med disse åndelige kjempene! De levde i en antatt uopplyst tid, og allikevel skrev de som unge menn om ting jeg ennå ikke klarer å fatte i min alderdom. Hvorfor er det så vanskelig for meg å gripe det?"

Det eneste svaret jeg mottar er det jeg hører i Paulus' sine ord: "Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg." (Ef 2:9). All kraft hviler i Gud, inkludert kraften til å begripe sannheten og opprettholde et gudfryktig liv. Denne store skatten er oppbevart i jordiske kar slik at all æren kan tilkomme ham!

Dersom våre vanskelige dager inkluderer et demonisk angrep på vår tro, så kan du tenke at du er uåndelig bare fordi du gjennomgår det. Men ingenting kan være fjernere fra sannheten.

For flere uker siden ringte en gråtende, gudfryktig, ung mann meg. Han buste ut: "Jeg har nettopp hatt den verste dagen i mitt liv og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! En merkelig følelse kom over meg idag, og jeg kan ikke riste den av. Broder Dave, jeg vet ikke om det finnes en Gud!"

Denne unge mannen hadde ingen anelse om hvor hans tvilstanker kom fra. Og han var sjokkert og såret av de forferdelige tankene som kom inn i sinnet hans. Han bekjente: "Jeg kan ikke føle Guds nærvær. Og nå kan jeg ikke noe for at jeg tviler på om han eksisterer i det hele tatt. Hva skal jeg gjøre? Jeg ønsker ikke å huse disse forferdelige tankene!"

Jeg fortalte ham: "Ikke bli redd eller mismodig. Tro meg, dette er et gammelt triks fra djevelen. Han elsker spesielt å spille det ut mot unge troende som er dyrebar for Gud. Akkurat nå inngyter han disse tankene i ditt sinn for å prøve å ramme troen din. Han ønsker å forvirre deg!"

Lite visste denne unge mannen, at jeg hadde gått gjennom en tilsvarende erfaring flere år tidligere med min egen sønn, Gary. Som tenåring kom Gary hjem fra skolen en dag og gikk rett på rommet sitt uten å si et ord til noen. Jeg visste at noe var galt, så jeg banket på døren hans og spurte om vi kunne prate.

"Jeg ønsker ikke å såre deg far," sa Gary og brøt så sammen i tårer. "Jeg har forferdelige tanker. Jeg er ikke lenger sikker på om det finnes en Gud!"

Disse ordene knuste hjertet mitt, fordi jeg visste at Gary var kalt av Gud til å forkynne hans ord. Jeg ønsker jeg hadde den åndelige innsikten da som jeg har nå, når det gjelder dette problemet. Men alt jeg kunne fortelle Gary på den tiden var: "Sønn, stol bare på Jesus så godt du kan. Stå igjennom det, og ikke gi opp. Han vil føre deg gjennom stormen du har i ditt sinn."

Gud førte Gary gjennom prøvelsen. Og idag er min sønn pastor i en menighet i Denver, etter å ha vært en pionér i å starte menigheter i bysentra og i diverse tjenester i utlandet i nesten tyve år.

Nå var jeg istand til å fortelle den unge mannen det samme som jeg fortalte Gary: "Bare stå igjennom. Din himmelske far vet akkurat hva du gjennomlever, og han vil føre deg gjennom alt sammen. Husk, Gud har lovt å aldri forlate deg. Bare fortsett å vende deg til ham i tro alene!"

Dersom du gjennomgår denne slags prøvelse, så må du forstå: Du er ikke uåndelig når du utholder slike angrep. Du er fremdeles din himmelske fars barn, og han vil ikke la deg kjempe alene. Han vil sende deg sin Hellige Ånd for å jage bort all din tvil! Så prøv ikke å diskutere med djevelen. Du kan ikke bevise noe for ham. Når det neste angrepet kommer, løp istedet til din himmelske far. Stå deretter stille, i tålmodighet og håp!

Jeg fikk engang et brev fra enken etter en pinsepastor som døde for noen år siden. Hun skrev at han hadde vært en kraftfull forkynner, en hengiven hyrde for flokken sin og en kjærlig, omsorgsfull far. Men han hadde et alvorlig problem: Han var bundet av en utroskaps ånd.

Denne mannen måtte fratre fire forskjellige pastorstillinger på grunn av sine mange kvinneaffærer. Etter hver fratredelse så holdt han seg på matta noen få år, inntil hans avhengighet ville komme til overflaten igjen, og han startet hele mønsteret med utroskap på nytt.

Heldigvis studérte hans kone Guds ord og var en bønnekriger som holdt seg nær til Herren gjennom det hele. Hennes venner ba henne om å forlate ektemannen, og sa at det var dumt å holde fast på en mann som stadig misbrukte henne slik. Men, hun skrev: "Jeg vet at Gud hater skilsmisse. Så jeg bestemte meg for å holde fast på Herren."

Hver gang hennes ektemann bedro henne, gråt hun en elv av tårer og hadde det forferdelig vondt. Men hun følte alltid at Herren ba henne om å holde seg til ham, tilgi ham og hjelpe ham. Så hun bar trofast all sin smerte til Herren og hver gang ga han henne styrken til å fortsette.

Kjære, denne kvinnen hadde ikke bare tøffe dager, hun hadde vanskelige år! Hun skrev at hun husket bare noen få korte perioder med lykke i alle årene av sitt ekteskap. Men hun visste at Gud hadde lovt å velsigne og ære henne tilslutt.

Og det har han. Idag er barna hennes forelsket i Herren og er gift med gudfryktige kristne. Og, utrolig nok, alle disse voksne barna har gode minner om sin far, på tross av hans mange tragiske svik.

Videre er denne kjære kvinnen velsignet, aktet og æret i sin menighet. Faktisk blir hun ofte invitert til å tale til unge gifte kvinner. Hun råder dem alltid til ikke å forlate sine ektemenn for det minste problem. Istedet forteller hun dem: "Jesus har vært tilstrekkelig for meg, gjennom enhver storm. Han har velsignet meg hinsides noe jeg kunne håpe på!"

Så skrev hun noe i sitt brev som traff meg kraftig: "Det fantes forferdelige, prøvelsens dager da jeg følte at jeg ga etter for mine følelser. Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange ganger jeg ønsket å gi opp. Jeg tenkte: 'Min mann forkynner med kraft og beveger hjertene til alle i sin menighet. Men han er en horkarl!' "

"Jeg ble hjemsøkt av tanken på at alle mine forsøk var forgjeves. Men jeg visste at jeg hadde et løfte fra Gud. Og når jeg ba, minnet jeg ham på hans løfte til meg og han ga meg alltid styrke til å fortsette. Nå er jeg glad jeg ikke ga opp. Jeg kan si at Gud har vist meg sin godhet!"

Paulus ble rammet av en tøff dag da han reiste i Makedonia. "For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noen ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt!" (2. Kor. 7:5). Denne gudfryktige mannen bekjente at hans indre menneske var plaget, ikke bare av én frykt men av mange!

Paulus var sannelig intet supermenneske. Han var underkastet de samme menneskelige følelsene som vi alle erfarer. Ved én anledning vende alle de troende i Asia seg mot ham, mennesker han hadde gitt sitt hjerteblod for. Han skrev: " .... Skal jeg så bli elsket mindre, fordi jeg elsker dere så høyt?" (12:15).

Ja, Paulus hadde forferdelige dager. Men han ga aldri etter for sine følelser og fristelsene som fulgte dem. Han vitnet i sitt verste øyeblikk: " .... Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel." (7:4). Så la han til: " .... Gud .... trøster de nedbøyde .... " (7:6).

Gjennomgår du en tøff dag, en vanskelig uke, en lang periode med motløshet? Er du nedtrykt, mismodig, med tanker om å gi opp. Dersom dette beskriver deg, hvordan tror du så Gud reagerer på din prøvelse? Irettesetter han eller tukter deg? Nei, aldri! Paulus stadfester: "Herren er aldri nærmere, aldri mer rede til å hjelpe deg enn når du er nedfor og såret."

"Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel .... " (2. Kor. 1:3-4). Det greske ordet for "trøster" her betyr "å kalle nær." Hvilken forunderlig ting! Når vi erfarer vanskelige dager, trekker vår himmelske far fordel av dem for å dra oss nærmere til seg!

Når vi fortsetter vår vandring med Herren, burde våre tøffe dager bli mindre intense. Og vi skulle i våre vanskelige perioder bli mer oppmerksom på at vi har alle ressurser vi behøver for å ta oss av fienden.

Jeg tror at våre vanskelige dager ofte er ment å skulle føre oss inn i modenhet og ut av barnlig trelldom. Tenk bare på det: De fleste av våre tøffe dager er forårsaket av våre umodne reaksjoner på situasjoner i livet. Og tenk på hvordan barn reagerer på livet: I det ene øyeblikket ler de, og i det neste så skriker de. De surmuler. De er en bunt av frykt. De blir lett såret, og de gråter mye. De forlanger mye oppmerksomhet, og de krever stadig belønning.

Men på tross av alt dette elsker og trøster gudfryktige foreldre sine barn gjennom livets erfaringer. Intet raserianfall vil noensinne få omsorgsfulle foreldre til å nekte å vedkjenne seg eller å avvise sitt barn.

På samme måte med oss kristne, noen ganger surmuler vi eller uttrykker kjødelig sinne når vi står overfor vanskelige situasjoner. Vi roper: "Javel Gud, dersom dette er måten du kommer til å behandle meg på. Hvis du fortsetter med å la tøffe ting skje med meg, hvorfor skulle jeg i hele tatt be til deg?"

Allikevel elsker og trøster vår himmelske far oss gjennom hvert raserianfall, gjennom våre byrder, våre rop, våre barnlige opp og nedturer. Du skjønner, hans store ønske er at vi midt i prøvelsene vil begynne å gripe kunnskapen om hvem vi er og hva vi eier som hans barn. Han vet, at når som helst vi blir kastet omkring av våre følelsers vinder og bølger, så glemmer vi at vi er hans barn og vi vil begynne å leve langt i underkant av våre privilegier. Men hans ord forteller oss at vi er hans arvinger og medarvinger sammen med vår eldre bror, Jesus!

"Men jeg sier: Så lenge arvingen er barn, er det ingen forskjell mellom ham og en trell, enda han er herre over alt sammen." (Gal. 4:1). Paulus taler her om en daværende romersk skikk. Et barn kunne bli adoptert av en rik mann og så plassert hos en huslærer til det ble åtte år gammelt. Så, fra åtte til tjuefem års alder ville barnet bli satt under verge av en formynder. Gjennom alle disse årene var barnet hele tiden arving til en formue, selv om det ikke hadde noen råderett over eller styring på sitt eget liv.

Paulus sier at et slikt barn illustrerer de som er under loven. Loven er læreren som underviser oss i Guds bud. Men en tid kommer da vår utdannelse tar slutt og vi skal ta vår plass som arvinger til Guds rikdommer gjennom Kristi nåde. Men allikevel er det mange kristne som aldri griper tak i denne kunnskapen. De lever fremdeles i henhold til gode gjerninger og "gjøre og ikke gjøre", uten å være i stand til å fatte sin stilling som Guds sønner og døtre. " .... da vi var umyndige, var vi trellbundet .... " (Gal. 4:3). De tjener fremdeles Gud som slaver, bundet av frykt, skyld og fortvilelse, fordi de ikke forstår sin adopsjonsrett!

Paulus sier til slike troende: "Dere er fremdeles som barn i deres tankemåte, dere treller under slaveri av lover dere har opprettet for dere selv. Dere ser ikke at dere nå er herrer over alle ting, istand til å få del i alt deres far eier. Han adopterte dere, elsket dere og tok dere i skole for å forberede dere til noe. Og korset var deres avsluttende eksamensdag!"

Forestill deg en adoptert sønn hvis tid er inne. Hans opplæring er nå ferdig, og han har arvet herredømme over alle sin fars rikdommer. Men allikevel fortsetter denne sønnen å tjene til livets opphold sammen med tjenerne, og lever under en slaves vilkår.

Jeg spør deg: Er det rett av denne unge mannens far å trøste ham i hans slaveri, forsikre ham om at han er elsket og at alt vil bli i orden? Nei! Enhver far som elsker sin sønn vil ønske at han gjør krav på sin arv og forlate fattigdommen. Han ville nøde ham til å legge beslag på de rikdommer som er hans!

På samme måte vil ikke Gud bare trøste oss i vår trelldom. Han vil tvert i mot komme til oss og si: "Sønn, datter, når vil du komme og ta plassen ved min side? Når vil du komme inn i mitt hus og legge beslag på alle de midlene som nå rettmessig er dine?"

"Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far! Så er du da ikke lenger trell, men sønn. Men er du sønn, da er du også arving, innsatt av Gud." (Gal. 4:6-7). "Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus." (3:26).

Dersom Jesus er din Herre og Frelser, så er du et Guds barn. Og fordi du er hans barn, så er du automatisk en arving, en medarving med Kristus til alle faderens rikdommer!

Selvfølgelig har ikke vår stilling som arvinger noe å gjøre med materiell velstand. Å si at Jesus døde for å gjøre oss rike på gods og gull er blasfemi. Bibelen erklærer: "For i ham bor hele guddommens fylde legemlig." (Kol. 2:9). Dette betyr at Gud har gitt Jesus alle rikdommer i herligheten. Derfor har han enhver ressurs som trengs for å føre oss ut av hver ond dag vi måtte stå overfor!

Allikevel spør du: "Er ikke Gud interessert i vårt fysiske velvære? Alle mine dårlige dager handler om mine regninger, min gjeld, min mangel på penger. Jeg bekymrer meg stadig over min families boforhold, matbudsjett og å få endene til å møtes på alle vis."

Kjære, din far begynner med å møte alle dine fysiske behov! Hans ord lover: "Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus." (Fil. 4:19). Det greske ordet for "trang" i dette verset er fra et ord hvor roten betyr "å ta seg av alle transaksjoner, alt som mangler eller er nødvendig."

Paulus sier: "Gud er trofast i å ta seg av alle dine behov, forretninger, økonomisk og på annet vis. Det dekker din sysselsetting, din mat, dine klær og ditt hjem. Men så har vi også rikdommene i hans godhet, styrke, visdom og nåde, i tillegg til rikdommene i hans faste forsikring om frelse. Og selv utenfor disse finnes hans uransakelige rikdommer!"

Legg merke til at Paulus sier: "Gud skal fylle all deres trang" og bruker entallsformen av ordet. Kort sagt så sier han: "Dere trenger bare én ting, og det er Jesus! Alle deres behov er pakket inn i ham. Dere trenger bare å søke ham og han vil sørge for alle ting dere trenger!"

Selv om du kan stille spørsmål ved Guds kjærlighet til deg, så fordømmer han deg ikke. Tvert imot så føler han din smerte og fortvilelse. Og han ønsker at du skal vite at hans forrådshus er fullt av alt det du trenger, og det er tilgjengelig for deg!

Men han sier: "Du kan ikke bruke eller ha glede av noe av det, dersom du ikke griper fatt i det i tro. Du må forstå hvem du er; mitt barn, min arving, og hvil derfor i mitt løfte om å ta meg av alle dine behov og anliggender. Vis meg at du stoler på meg ved å komme inn i min hvile!"

Jeg ønsker å avslutte dette budskapet med et brev vår tjeneste mottok nylig. Jeg tror det taler på en mektig måte om emnet; å ha tøffe dager:

"Kjære Pastor David. For noen få år siden mistet min mann en jobb som var veldig viktig for ham. Faktisk talt så var det tragisk for ham. Han mistet all sin selvaktelse i tillegg til sin gode inntekt, og han har aldri kommet seg etter det. Selv om han har jobb nå, er hans nåværende lønn mindre enn halvparten av hva han tjente før."

"Nå faller ansvaret på meg å være førsteforsørger. For noen uker siden planla jeg å gå til et kristent møte en fredag kveld etter jobb, og jeg hadde omtrent tre kvarter til å få meg en liten middagshvil. Jeg lette etter noe å lese da Herren ledet meg til en eske med papirer jeg hadde tatt vare på."

"Jeg dro frem en av dine gamle prekener: 'Et Sted Som Heter Forstandens Ende.' Da jeg leste dette budskapet, viste Guds Ånd meg at det var akkurat der jeg var, på enden av min forstand, uten å vite hverken ut eller inn! Snart skal jeg pensjonere meg, og mine bekymringer fortsetter å hope seg opp. Vi drukner i økonomiske vanskeligheter, uten noen løsning i sikte."

"Men Gud viste meg gjennom ditt budskap at jeg har vendt meg i sinne mot min mann. Jeg har vært avhengig av ham, det vil si av kjødet. Jeg trenger å vende meg til Jesus som mitt håp, som den eneste som kan sørge for meg og føre meg ut av disse problemene. Jeg vet nå at min mann aldri kan føre meg ut. Men da jeg leste ditt budskap mottok jeg forsikring om at Gud er med meg når min forstand ikke strekker til."

"Senere den kvelden gikk jeg på møtet, hvor en av talerne er en venninne av meg. Hun talte om hvordan Gud førte henne ut av et økonomisk uføre som hun og hennes mann hadde gått igjennom. Hun holdt ikke noe skjult, ikke engang de pinlige erfaringene hun sto overfor. Gud ville at jeg skulle høre alt dette."

"Etterpå delte jeg med min venninne hvordan jeg hadde lest ditt budskap om å ha nådd forstandens ende, og jeg fortalte henne hvordan Gud hadde brukt dette til å tale til meg. Den etterfølgende uken mottok jeg en pakke fra henne. I den lå en kopi av ditt budskap, 'Riktig Plate - Feil Side.' Så mektig! Jeg ringte min venn for å takke henne, og hun fortalte meg at hun ville sende meg andre budskap."

"Jeg er ikke gjennom min prøvelse ennå. Det er fortsatt veldig vanskelig. Noen ganger, når jeg ser fremover, så ser jeg potensielle katastrofer omringe oss, slik de gjorde for Israels barn. Men Gud har vist meg at jeg har tvilt på hans kjærlighet til meg og hans trofasthet i å sørge for meg.."

"Det har også gått opp for meg, slik du har undervist, at jeg har vært flink til å undertrykke min frykt og har aldri gitt min tvil dødsstøtet. Nå ønsker jeg å gjøre slutt på alt dette. Jeg ønsker å velge å prise Gud for at han elsker meg og sørger for meg, selv om jeg ikke har sett denne omsorgen ennå."

"Min bønn er at Jesus, min tros opphavsmann og fullender, vil helbrede min tvil og gi meg en troens gave til å stole fullstendig på ham. Jeg ber om at han må gi meg en sang å synge på denne siden av seieren. Jeg ønsker så veldig å kunne bestå denne prøven! Jeg ønsker å synge den rette sangen på den riktige siden, som et vitnesbyrd om Guds nåde og trofasthet."

Vår tjeneste mottar mange brev som dette, fra mennesker over hele landet som troen vokser hos. De tror slik som jeg gjør, at vanskelige tider vil komme over denne nasjonen, men de vet at Herren kommer til å føre dem igjennom. Og de har fått bevis på at han er trofast!

Kjære hellige, du kan ha flere vanskelige dager i vente. Men du må komme til det punktet hvor du kan si: "Jesus, jeg kaster alle mine bekymringer på deg nå. Jeg er arving til Guds rikdommer i Kristus Jesus. Og jeg vet at de rikdommene innebærer et full forsørgelse av alle mine fysiske behov." Du kan ha tro til Gud for det!