Fra Dypet Kalte Jeg på Deg!

"Av det dype kaller jeg på deg, Herre! Herre, hør min røst! La dine ører gi akt på mine inderlige bønners røst! Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg." (Sal 130:1-4).

David led veldig under Herrens oppdragende stav. På hver eneste front gikk tingene forferdelig galt i hans liv. Han sto overfor overveldende flodbølger av vanskeligheter, forferdelige fysiske sykdommer, tragedie etter tragedie, et kongedømme i opprør. Hans vanskeligheter tårnet seg så høyt at han ikke trodde han ville overleve. Og han ropte ut: "Frels meg, Gud! For vannene er kommet inn til sjelen. Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste. Jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over meg." (Sal. 69:2-3).

Men Davids ytre vanskeligheter plaget ham ikke så mye som hans indre redsel. Han var redd for at Herren hadde forlatt ham fullstendig. Han skrev: "Du har lagt meg i den dypeste hule, på mørke steder, i avgrunner." (Sal. 88:7). "Din vrede ligger tungt på meg ...." (v. 8). " .... Jeg bærer dine redsler ...." (v. 16). " .... Din vredes luer går over meg ...." (v. 17).

David trodde Gud hadde forlatt ham på grunn av hans synd - en tanke han ganske enkelt ikke kunne bære. Han tryglet Herren: "La ikke vannstrømmen slå over meg og dypet sluke meg, la ikke brønnen lukke sitt gap over meg!" (Sal. 69:16). Han sa: "Å Herre, vær så snill - ikke la meg synke så dypt at jeg ikke kan komme meg opp!"

David led også kvaler over den skandalen han hadde forårsaket i Israel. Hans synd hadde blitt avslørt, og hele verden visste om det. Hans sorg over skammen han forårsaket var så overveldende, at han tigget Gud: " .... gjør meg ikke til spott for dåren." (Sal. 39:9).

David fryktet til og med at Gud kunne ta hans liv som dom over hans synd. Hvert av hans våkne øyeblikk var fylt av tanker om å bli slått ned i vrede. Han roper ut: "Herre, straff meg ikke i din vrede, .... " (Sal. 38:2).

Da alle disse engstelsene falt over David så var hans sjel fylt av hellig frykt for Gud. Han bekjente: "Jeg kommer Gud i hu og sukker ...." (Sal. 77:4). Her er en gåtefullt uttalelse. Hvorfor skulle David være engstelig dersom alle hans minner om Guds verk i hans liv hadde bragt ham glede og lykke? Hva var det som muligens kunne bekymre ham om det nå?

David var ulykkelig fordi alle hans tanker var opptatt av hvordan Gud kom til å handle med hans synd. Han følte Guds tukt på kroppen, sannhetens piler gjennomstunget hans sjel med villskap. "For dine piler har rammet meg ...." (Sal. 38:3).

Denne mannens samvittighet la nå en tung byrde på ham. Han visste at han hadde syndet mot all kjærlighet og lys han hadde mottatt fra himmelen. Herren hadde på barmhjertig vis utfridd ham gang etter gang fra hans tidligere feiltrinn. Og denne gangen visste David at han fortjente å bli forkastet. Så han falt stadig dypere i sorg og forvirring, og skrev: " .... mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke kan se. De er flere enn hårene på mitt hode .... " (Sal. 40:13).

Jeg kjenner noen kristne som er akkurat som David. De elsker Jesus - allikevel har de syndet forferdelig mot det lys de har fått del i. De har hørt tusener av rettferdige prekener, lest Bibelen daglig i årevis, tilbrakt talløse timer i bønn. Likevel har de syndet mot alle Guds velsignelser. Hvordan? De har en altoverskyggende synd de aldri har tatt et oppgjør med!

Over tid har deres synd stengt av samfunnet med Jesus. Og nå har den Hellige Ånd pekt ut deres vane og holder den opp foran dem. "Ikke lengre - denne synden må bort! Jeg ser ikke gjennom fingrene med måten du hengir deg til den på. Fra nå av har du fått en tidsfrist. Jeg har avslørt din synd for deg - men snart kan den bli avslørt for verden!"

Når som helst de nå kommer inn i Guds hus så kan de ikke engang løfte hodene. Og de roper slik David gjorde: "Mine synder er for mange til at jeg kan telle dem! Mine overtredelser har fått et slikt tak på meg at jeg ikke engang kan løfte hodet mot himmelen!"

De har mistet all glede, jubel og friheten de engang nøt. De er ikke lengre istand til å be eller synge med noe liv eller kraft. Og de bærer med seg en sterk følelse av nederlag. De har blitt svake, syke i sjelen, nedbøyd, iferd med å dø hen. Og de vet at alt er på grunn av at deres synd har stengt av deres samfunn med Gud!

Beskriver dette din sjelstilstand i øyeblikket? Dersom det er slik, så takk Gud for hans nåde. Han er i ferd med å inngyte en hellig frykt for Herren i deg! Det er derfor du synker stadig lengre ned i syndserkjennelsens dyp. Du er tynget ned under vekten av en plaget samvittighet!

De fleste kristne er lettet over å vite at de ikke er inkludert i Paulus' liste over de fordømte overtredelsene:

"Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike." (1. Kor. 6:9-10).

Men når de leser det neste verset føler de sannhetens gjennomtrengende pil: "Slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd." (v. 11). Plutselig kommer de på en altoverskyggende lyst som de aldri har vært i stand til å riste av seg. De tenker: "Et øyeblikk - jeg er utfridd og helliggjort. Så hvorfor kan jeg ikke bli kvitt denne vanen? Jeg er ikke virkelig fri!"

Kanskje du nylig har vendt tilbake til et gammelt begjær. Kanskje du har besøkt en pornoside på internett, eller du er involvert i hor eller homoseksuell synd. Eller kanskje du har stjålet gods fra din arbeidsgiver, eller du lurer i deg en drink på vei hjem fra jobben. Hva det enn er din vane består i, så vet du at du ikke er fri på det området. Men Gud har sagt veldig klart: "Du kan ikke komme inn i mitt rike dersom du fortsetter i synd!"

Ikke bli overrasket dersom du begynner å føle deg slik David gjorde. Når som helst Herren ser en av sine barn kjempe med en eller annen lyst eller trelldom, griper han raskt inn for å få oss tilbake på lydighetens, fredens og hvilens vei. Hvordan gjør han dette? Han fører oss inn i omstendigheter i våre liv som tvinger oss til å se synden i øynene!

Ofte betyr dette å ta oss ned i dypet, slik Gud gjorde med Jonas. Han tillater oss å føle hans irettesettelse og å bli oppslukt av våre omstendigheter. Men det var i de mørkeste dyp at Jonas ropte ut til Gud. Og Herren svarte raskt på sin tjeners rop, og førte ham tilbake til sin velsignelse og vilje!

I desperasjon ropte David ut "Herre, hør min røst! La dine ører gi akt på mine inderlige bønners røst!" (Sal. 130:2). Dette høres ut for meg som bønnen til en døende mann. Det er tydelig at David ikke bare ytret seg "gjennom bønn." Han lå med ansiktet mot marken - sønderknust, nedbøyd og bønnfalte Gud fra selveste hjertets dyp:

"Å Hellige Gud Jehova - du må høre mitt rop! Jeg kan ikke fortsette lenger .Min synd er alltid for meg, og jeg synker i frykt og redsel. Vær så snill Gud, vær nådig mot meg!"

David visste at hans sjel trengte å bli satt fri. Og han vendte seg til Gud alene for å finne den friheten. Han trakk slutningen: "Jeg er i en slik forferdelig tilstand, at bare Herren kan hjelpe meg nå. Jeg kan ikke stole på sjelesørgere, venner, ikke engang familien. Mitt eneste håp er bønn. Så jeg kommer til å rope ut dag og natt inntil Gud hører min bønn!"

Mange kristne ekteskap trenger desperat den slags befrielse som David søkte. Over hele landet ser jeg ektepar synke ned i fortvilelsens mørke dyp. Ektefeller hevder at de elsker hverandre, men de oppfører seg ikke engang sivilisert når de snakker med hverandre. De utviser større godhet til fremmede enn de gjør til sin egen ektefelle. Over tid har deres hjem blitt en dypfryser med likefrem ondskap. De vet det ikke, men de er i fritt fall mot ødeleggelsen, deres forhold virvler raskt ut av kontroll.

Kanskje ditt ekteskap har falt så langt ned som det kan komme. Du og din ektefelle har nådd bunnen, og du våkner hver dag og undres på om det er noe håp igjen. Du har til og med blitt fristet i det siste til å forlate forholdet for godt.

Kjære, du trenger å våkne opp for din tilstand! Du har falt ned i et sort hull, fullt av ugudelige holdninger. Og denne tilstanden vil ganske enkelt ikke forsvinne av seg selv. Dersom du ikke tar affære, så vil det gradvis bli verre inntil en av dere til slutt tar livet av ekteskapet.

Våkn opp nå til den Hellige Ånds røst! Det er synd i ditt ekteskap - og det blir begått av både deg og din ektefelle. Du må ta et oppgjør med det, ellers vil du bli på bunnen av den mørke brønnen for alltid!

Så til hvem går du med din sorg? Øser du ut ditt innerste til din beste venn? Dersom du gjør det, bygger du bare din sak imot din ektefelle? Dersom du går til en rådgiver, søker du bare om rettferdiggjørelse for å gjøre slutt på det hele?

Vær så snill og ikke misforstå meg - jeg tror på ekteskapsrådgivning. Men dersom du alvorlig ønsker å komme til roten av problemet, så er det bare ett sted å gå. Du trengter ikke å lete lengre enn til ditt eget hjerte! Synden er rett der på innsiden av deg. Og lik David trenger du å rope ut til Gud om nåde!

Har du blitt så desperat som David var? Har du stengt deg inne med Herren, falt på ditt ansikt og ropt ut til ham? Uklar, stille, halvhjertet bønn vil ikke utrette noenting. Dersom du ikke løfter av din sjels byrde til Gud så ønsker du egentlig ikke legedom - du vil ut!

David vitner: " .... Fordi mitt hjerte stønner, må jeg skrike ut .... mitt sukk er ikke skjult for deg." (Sal 38:9-10). Du må rope ut høyt slik David gjorde: "Herre, hør min bønn! Jeg slipper deg ikke før du svarer meg!"

La meg illustrere den slags desperasjon David hadde. Sett at du er på vei hjem en dag. Når du runder hjørnet inn i gaten der du bor ser du brannbiler stående utenfor huset ditt. Svart røyk velter ut av vinduene, hele stedet er i ferd med å gå opp i flammer. Og du vet at din ektefelle og barn er fanget inne i huset.

Si meg - hvor rolig og stille ville du være i et slikt øyeblikk? Hvor lenge ville du stå og se på uten å gjøre noe, og håpe at brannen ville dø ut av seg selv? Ville du sitte der og stille be: "Jesus, jeg håper at du slukker brannen"? Nei! Dersom du hadde noen kjærlighet i ditt hjerte i det hele tatt så ville du storme gjennom røyken, inn i ditt hus og prøve å gjøre noe!

Dersom ditt ekteskap er i vanskeligheter, da er ditt hus i brann - og ditt forhold er iferd med å gå opp i flammer! Og dersom du tillater denne brannen å fortsette, så kommer du til å miste alt!

Derfor, har du Guds frykt i deg angående ditt ekteskap? Er du nedlesset av skyld og fordømmelse over din rolle i ekteskapets oppløsning? Dersom det er slik, ikke prøv å lette din samvittighet. Gud sender deg sitt sterke ord fordi han elsker deg. Han advarer deg i barmhjertighet, og prøver å vekke deg opp før du ødelegger deg selv. Så løp til ham, og be flittig. Det er der all legedom begynner - ved å kalle på hans navn i nød!

David visste at han måtte få et livreddende ord, ellers ville alt håp være ute. Så han ropte: "Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?" (Sal. 130:3).

Dersom jeg skulle uttrykke Davids ord i moderne hverdagsspråk, så ville de lyde noe slikt som dette: "Å Herre - jeg så deg bare som den store private etterforsker i himmelen - som etterfulgte meg hvert eneste øyeblikk, som noterte alle min feiltrinn, avlyttet min telefon, lyttet til hver eneste av mine tanker, videofilmet alle mine skritt, som bygget en sak mot meg hver dag. Og du samler nok bevis til å sende meg bort for alltid.

"Herre, med alle de bevis du har samlet, hvilken sjanse ville jeg ha? Hvordan kunne jeg bli stående, når mine egne onde ord og hemmelige gjerninger vitner mot meg? Hvordan kunne jeg gjøre annet enn å vente på å bli dømt og fordømt?

"Hver dag våkner jeg opp og frykter din forferdelige vrede mot min synd. Hvem kan stå foran en hellig Gud som straffer overtredelser? Ikke engang de helligste, mest ydmyke, trofaste sjeler kan unnfly din dom. Og dersom de ikke holder mål i forhold til din lov, hvilken sjanse har da jeg? Jeg har syndet mere ondskapsfullt enn dem alle!

"Jeg vet at min synd mishager deg, Herre. Og jeg vet at du ikke vil tillate den å fortsette. Men dersom jeg ikke ser et tegn på din nåde snart, så er det ute med meg. Min sjel er konkurs, uten håp. Jeg kan ikke fortsette!"

Mange kristne strever slik David gjorde. Når den hellige, rettferdige frykt for Gud er innplantet i deres sjeler, så tårner hans fryktelige majestet seg fortsatt opp over dem. Strømmer fra hans brennende lov peker direkte inn i deres hjerter, og de begynner å tæres bort av kvaler. Lik David roper de ut: "Herre, hvem kan bli stående fremfor deg? Hvem kan utstå din hellighet?"

Vår tjeneste mottar regelmessig brev fra oppriktige kristne som kjemper med homoseksualitet. Tonen i brevene deres høres mye ut som Davids kvaler. Mange av disse dyrebare menneskene har vokst opp i kirken, og de elsker Jesus av hele sitt hjerte. Men de klarer ikke å bli fri fra sitt homoseksuelle begjær. De ender opp i desperasjon, tørker bort under skyld og fordømmelse. En desperat ung mann skrev: "Pastor David, dersom jeg ikke kan finne frihet fra dette slaveriet snart, har jeg intet valg. Jeg kommer til å ta mitt eget liv."

Tragisk nok, så har mengder av homoseksuelle, lesbiske, alkoholikere og narkomane tatt sine liv fordi de har falt så langt ned i dypet. De kunne ikke unnfly følelsen av å stadig svikte Gud. Og de undret seg konstant: "Jeg skulle ha hatt kraft til å overvinne dette, men jeg har ikke. Hvordan kan jeg noensinne bli fri?"

Jonas stilte det samme spørsmålet. Han var bokstavelig på bunnen, på havets bunn, ute av stand til å flykte fra sitt dilemma. Han også ropte ut: "Du kastet meg i dypet, midt i havet. Strømmen omgav meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg .... Dypet omgav meg ...." (Jon 2:4,6).

Hvem var det som ifølge Jonas kastet ham ned i dette dype mørke? Det var Herren! Det var virkelig Gud som tok profeten ned til selve bunnen og forberedte hvalen å svelge ham. Da Jonas kalte sine vanskeligheter: "dine brenninger og bølger", så henviste han til Herren.

Men Gud var ikke sint på Jonas, i den forstand at han gjorde opptelling over hans synder. Så hvorfor tillot han dette å hende med ham? Hvorfor sendte han ham ned i dypet? Han ønsket å stoppe sin tjener fra å løpe bort fra hans vilje! Han ønsket at Jonas skulle følge hans plan, så den kunne bli velsignet. Kort sagt så tok Gud Jonas ned i dypet for å gjennopprette ham!

Jonas 2:3 sier oss akkurat hva Gud var ute etter: " .... Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst." Herren ventet på at Jonas skulle vende seg til ham - og rope ut til ham alene! "Jeg sa: Jeg er støtt bort fra dine øyne. Men jeg vil igjen se opp til ditt hellige tempel." (vers 5). "Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, ...." (v. 8).

Idag gjør Herren det samme med oss: Han utfrir oss ved å tillate oss å gå ned i dypet. Han lar oss synke i desperasjon over vår synd inntil vi ikke har noen annen kilde enn ham å vende oss til. Og til slutt roper vi ut fra bunnen av vårt helvete: "Å Herre, vær så snill og hør meg! Jeg har nådd bunnen, uten noe håp i sikte. Du må utfri meg!"

Kanskje har du nådd bunnen på grunn av din synd. Det ser ut som om du ikke får seier over den ene altoverskyggende lyst eller bitterhet. Og nå har Herren tillatt deg å gå ned i dypet. Men alt er for en hensikt. Han håper at du, som Jonas, vil "igjen se opp til ham."

Vær forvisset om at da Jonas ropte ut til Herren, så utfridde Gud ham raskt. "Da talte Herren til fisken, og den spydde Jonas opp på det tørre land." (v. 11). Gud sa til hvalen: "Det er nok - nå, spytt ham ut. Min tjener har ropt ut til meg, og jeg kommer til å svare ham!"

Din himmelske far ønsker ikke at du skal være der nede på bunnen, og visne under en tung byrde av skyld og fordømmelse. Hans ønske er at du lærer din lekse der - og legger all din avhengighet på ham.

For mange troende betyr det slutten å synke til bunns. De blir så overveldet av sine feil, at de utvikler en følelse av uverdighet. Og over tid føler de seg fanget hinsides enhver hjelp. Jesaja skrev om slike troende: "Du arming, du som er bortrevet av storm, du som ingen trøst har funnet! ...." (Jes. 54:11).

Noen blir tilslutt sinte på Gud. De blir trette av å vente på at han skal handle. Så de roper anklagende: "Herre, hvor var du da jeg trengte deg? Jeg ropte ut til deg om befrielse, men du svarte aldri. Jeg har gjort alt jeg kjenner til, men fremdeles er jeg ikke fri. Jeg er trett av anger og gråt uten noensinne å se noen forandring!" Mange slike troende gir ganske enkelt opp og gir seg over til sitt begjær.

Andre faller inn i en tåke av åndelig sløvhet. De er overbevist om at Gud ikke bryr seg om dem lengre. De sier til seg selv: " .... Min vei er skjult for Herren, og min Gud bryr seg ikke om min rett." (Jes. 40:27). " .... Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg." (49:14).

Andre igjen ender opp med å vie hele sin oppmerksomhet til sin synd, og prøver å holde seg selv i en konstant tilstand av syndserkjennelse. Men dette forårsaker bare at de blir forvirret, og roper: " .... Våre overtredelser og synder tynger på oss, og for deres skyld visner vi bort. Hvordan kan vi da leve?" (Esek. 33:10). Faktum er at å føle overbevisning om synd ikke er et mål i seg selv. Når vi blir ydmyket av skyld og sorg over vår synd, så er det ikke meningen at vi skal hvile i disse følelsene. De er ment å drive oss til enden av oss selv - og til seieren på korset!

Etter all denne gråt og rop til Herren, endte David opp med å vitne: "Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg." (Sal. 130:4). Den Hellige Ånd begynte å overstrømme hans sjel med minner om Guds barmhjertige gjerninger. Og plutselig mintes David alt han hadde lært om faderens tilgivende, nådige natur: " .... Men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn ...." (Neh. 9:17).

Snart frydet David seg og minnet seg selv på: "For du, Herre, er god og tilgir gjerne. Du er rik på miskunn mot alle dem som påkaller deg." (Sal. 86:5). "Han som forlater all din misgjerning ...." (Sal. 103:3).

Her er en av de grunnleggende løftene i den Nye Pakt. Jeremia erklærer: " .... For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu." (Jer. 31:34). Og Paulus legger til i det Nye Testamente: " .... han tilgav oss alle våre overtredelser." (Kol. 2:13). Gud har lovt oss tilgivelse, for enhver synd!

Men dette løftet om tilgivelse er begrenset til visse mennesker. Det anvendes bare på de som har blitt knust og syke av sine synder .... som har gått ned i skyldens dyp .... som har utholdt den Hellige Ånds sjelegranskning .... og som har omvendt seg og vendt seg til Kristus i tro!

Jesus selv sa at ikke alle som roper "Herre, Herre," vil komme inn i Guds rike. Sørgelig nok så er det mengder av kristne som ikke er urolige over sin synd. Deres besettende vane besværer dem ikke det aller minste. De har overbevist seg selv om at Gud er så barmhjertig og full av nåde, at han vil benåde dem dersom de trassig fortsetter i synd.

Nei - aldri! De har bevilget seg selv en falsk fred! De har stengt ute den Hellige Ånds overbevisning, ransakelse og inngripen. De har søkt tilgivelse før deres skyld kunne modnes til gudfryktig sorg.

Men samtidig kan Guds tilgivelse bare bli oppnådd gjennom tro. Vi kan ikke tenke oss frem til den. Kristi blods forsonende gave er så dyp, så nådig, så full av mysterium, at det er langt bortenfor menneskelig evne å fatte den. Vi kan klart se at loven er anvendt på vår synd. Vi kan føle fordømmelse, frykt og skyld over våre overtredelser. Men vår himmelske far står alltid kjærlig ved vår side, rede til å tilgi. Kristi blod, faderens kjærlighet, Herrens ønske om å benåde - alle disse velsignelsene er kjent bare gjennom troen. " .... Den rettferdige av tro, skal leve." (Gal. 3:11).

Du kan undre deg - hvor mange ganger vil Herren tilgi deg for å hengi deg til den samme synden om og om igjen? Stol på at hans utrolige tilgivelse er ubegrenset. Hver gang du synder, kan du gå til Jesus å finne utfrielse. Allikevel er ikke Herrens tilgivelse uvis eller blind. For å være sikker tilgir vår himmelske far oss - men på et visst punkt straffer han oss for å holde oss borte fra å fortsette i synden.

Da mine fire barn vokste opp, måtte jeg straffe dem for å ha gjort galt. Jeg ville kalle dem inn på mitt rom for å gi dem ris - og når de så beltet i hånden min, ville de bryte ut i gråt. De ropte: "Nei pappa! Jeg er lei meg. Vær så snill og tilgi meg!"

Jeg tilga dem. Men det hindret meg ikke fra å anvende beltet. Jeg visste at dersom jeg ikke brukte det, ville det bli meningsløst for dem - en spøk istedet for et redskap til disiplin. På samme måte er Guds lov der for å minne oss om hans hellige standard. Det er en stråle av hans hellighet til oss, som minner oss om hans veier - og at han mener det han sier!

La meg forlate deg med et håpets ord. Dersom du er i dypet nå på grunn av din synd - dersom du gråter på grunn av at Herrens stav rammer din rygg - vær ved godt mot. Han tukter deg på grunn av sin milde kjærlighet. Han tar deg ned i dypet fordi han vil at du skal kjenne frykten for ham!

Hva betyr det akkurat å frykte Herren? Det betyr å være i stand til å si: "Jeg vet at min far elsker meg. Jeg er trygg på at jeg er hans for alltid, og jeg vet at han aldri vil forlate meg. Han føler min smerte når som helst jeg kjemper. Og han er tålmodig med meg mens jeg kriger mot synden. Han er alltid rede til å tilgi meg når enn jeg roper på ham. Men jeg vet også at han ikke vil tillate meg å fortsette i ulydighet mot hans ord. Min himmelske far vil ikke spare meg - fordi han elsker meg så høyt!"

Det er poenget med det hele. Gud ønsker at vi skal motta hans tilgivelse slik at vi kan frykte ham. "Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg." (Sal. 130:4). Med en gang vi har fått frykt for Herren, så ønsker vi mer enn å adlyde ham. Vi ønsker å behage ham, å få ham til å smile. Det er det velsignede resultatet av den hellige frykten for Gud!