Frafallets Forferdelige Konsekvenser!

Jeg hørte en gang en predikant si: "Bibelen sier ingenting om frafall." Den mannen kjente ikke sin Bibel. Skriften taler mye om frafall, fordi det er et veldig alvorlig emne - med veldig strenge konsekvenser!

Når vi leser historien om Israel og Juda, så ser vi at den ene generasjonen etter den andre faller fra Herren. Gud sa til Hosea: "For mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg." (Hos 11:7). På hebraisk betyr det: "Mitt folk har for vane å vende sin rygg til og trekke seg bort fra meg. De har alltid hatt denne tendensen!"

Og Jeremias stadige hjerterop var: "Vend tilbake, frafalne barn! sier Herren ..." (Jer 3:14). "For mange er deres overtredelser, tallrike deres frafall." (Jer 5:6).

Uttrykket frafall betyr ganske enkelt "å vende sin rygg til Gud." Ironisk nok falt Guds folk som oftest fra etter tider med stor velsignelse og fremgang. Ofte, når Gud øste ut sine utrolige velgjerninger over Israel, så vendte folket seg snart bort fra ham.

"Hvorfor skulle jeg tilgi deg? Dine barn har forlatt meg og sverget ved guder som ikke er guder. Jeg mettet dem, men de drev hor ... Israels hus og Judas hus har båret seg troløst at mot meg, sier Herren." (Jer 5:7,11). Herren sier her: "Jeg har velsignet dem, begunstiget dem, og nå har de vendt ryggen til meg!"

I dette avsnittet beskriver Jeremia nøyaktig hva en frafallen er. For det første er en frafallen en som en gang nøt godt av Guds velsignelser og gunst. Han vandret for Herren med et hengivent, ydmykt og godt hjerte. Han elsket å be og grave seg ned i Guds ord. Han sverget: "Jeg vil alltid tjene Herren, med hele mitt hjerte." Og i en periode søkte han trofast Herren. Han vendte om fra sine onde veier og gledet seg over fellesskapet han fant med andre hellige i Guds hus.

Men så begynte noe å dra denne troendes hjerte bort fra Herren. Han hadde ikke lenger ekte kjærlighet. Istedet snek opprøret seg inn. Snart mistet han både kjærligheten til og frykten for Gud. Han skalv ikke lenger i Herrens nærvær. Hans hjerte ble sakte men sikkert kaldere.

I dag har denne frafalne gjort fullstendig oppstand mot den smale vei og vendt tilbake til en verdslig livsstil. Han har blitt fullstendig blind, dåraktig, uten forståelse. Han søker ikke lenger Herren eller vender seg til hans ord. Alt ønske om å be er borte. Og han besøker ikke lenger Guds hus. Han har fjernet seg helt fra Guds nærhet - og han er på vei mot det totale frafall!

Bibelen gjør det klart: Frafall er en ond, bitter sak - og den har forferdelige konsekvenser! "Din egen ondskap tukter deg, og ditt frafall straffer deg. Kjenn da og se hvor ondt og bittert det er at du forlater Herren din Gud, og at du ikke lenger frykter meg, sier Herren Herren, hærskarenes Gud." (Jer. 2:19).

"Jeg hadde plantet deg som et edelt vintre, helt igjennom av ekte sæd. Hvordan er du da blitt omskapt for meg til et uekte, vilt vintre?" (Jer. 2:21). Herren sier: "Hvordan kunne du vende deg bort fra meg, når jeg plantet deg og prøvde å etablere deg? Allikevel vendte du deg bort og gikk din vei."

Du kjenner sannsynligvis historien om Jonas. Vær advart kjære - fordi det som skjedde med Jonas skjer med alle frafalne!

Her var en Guds profet, en mann med en sann tro og som fryktet Herren. Jonas vandret virkelig nær nok Gud til å bli betrodd et profetisk ord til en hel by-nasjon. Herren sa til ham: "Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn." (Jon 1:2).

Men istedet for å dra til Ninive, så gjorde Jonas opprør og stakk av. Han flyktet til Joppe (Jaffa), en havneby omtrent femtifem kilometer nord for Jerusalem. Her kjøpte han en billett på et skip som skulle til Tarsis, en by i Spania som var viden kjent for sine mektige skip og smelting av dyrebare metaller. Det var en ond by som representerte velstand, suksess og makt.

Nå var det slik at handelsskipene på Jonas' tid som seilte på Middelhavet, gikk i en rute mellom Joppe og Tarsis, og stoppet i andre havner i Hellas og Tyrkia. Så Jonas' reise var sannsynligvis beregnet å være en tre til fireukers tur. Og like etter at profeten gikk ombord i skipet, så gikk han ned i lasterommet, pakket seg inn i et ullteppe og falt i søvn.

Men Gud satte i gang en storm som brøt inn i den frafalnes fredelige skipsreise. Plutselig, uten advarsel, ble sjøene voldsomme, bølgene steg høyere, seilene ble revet istykker, og roret var til ingen nytte. Mannskapet var fullstendig i stormens vold. Gud hadde rørt opp et helt hav for å få tak i én mann som var ulydig!

Kapteinen og mannskapet hadde sannsynligvis aldri sett noe slikt som dette. Skremt begynte de å ta opp all lasten og kaste den overbord for å lette skipet. Snart begynte alle sjømennene å rope ut til sine guder. Jeg ser dem for meg der de roter ned i skipssekkene sine, mens de klamret seg til og kysset sine messingbilder og utskårne elfenbensguder. Du har sannsynligvis sett mange mennesker gjøre det samme i dag - overtroisk kyssende sine lykkeamuletter når de er i nød!

Men Jonas sov på en aller annen måte gjennom det hele, skjult nede i lasterommet. Men hans søvn var ikke lik søvnen til en likegyldig eller lat person. Det var en sorgens søvn - den dype slumringen til en mann som visste at han var på flukt bort fra Gud!

Jonas sinn og kropp må ha vært utmattet av den konstante frykten og indre uroen som kom av hans frafall. Han samvittighet var urolig, og han kunne ikke flykte fra det: Han hadde ødelagt sin tjeneste. Han hadde gjort feil trekk, og nå var hans anseelse ødelagt. Han hadde forspilt det hele, mistet alt - og nå hadde han ingen fremtid.

På dette punktet var alt galt mellom Jonas og Herren. Han levde i total ulydighet, han var en rømling. Og han fryktet dommen og tukten som han visste måtte komme. Han tilbrakte sannsynligvis sin første uke på båten mens han tenkte: "Hvordan kan det ha seg at jeg har gjort dette? Jeg har tatt feil valg. Jeg har vendt ryggen til Herren!"

Selv om en frafallen er i stand til å sove om natten, så tilhører hans søvn en fordømt person. Han kommer Guds berøring ihu, hans kjærlige armer rundt seg. Han erindrer å være i Guds hus med alle de hellige, i brann for Herren og oppleve Guds hånd over sitt liv. Men nå kan den frafalne bare kaste seg urolig rundt - fordi han har vendt ryggen til sin kjære Herre!

Frafalne, dersom du løper fra Guds kall og lever i ulydighet så vil du bare ha sorgens dype søvn. Du vil føle deg som en fordømt person, utmattet av skyld og angst. Og du kan være sikker på at din storm vil komme - fordi Gud elsker deg! Du har lagt ut på den samme turen som Jonas tok. Og på samme måte som den frafalne profeten så vil du bli kastet omkring i en liv-og-død kamp for din sjel!

La meg spørre deg: Tror du Gud vil stå uvirksom på sidelinjen og la djevelen ta deg fra ham? Tror du at han ganske enkelt vil la deg gå bort og føre forbannelse over din egen sjel? Aldri! Du sa en gang at du ville tjene ham resten av livet - og han tok deg på ordet. Jesus stenket sitt blod på deg. Og nå sier han: "Det er mitt blod, utgytt for deg. Du er min - og jeg vil ikke la deg gå. Jeg vil gå til enhver drastisk handling jeg ser meg nødt til for å bevare deg. Jeg må kanskje kaste deg i magen på en hval. Men jeg vil ikke la deg løpe med hodet først inn i helvete!"

De er tre forferdelige konsekvenser av frafallet. La meg dele disse tre konsekvensene med deg:

Når du er en frafallen, så er du en av de farligste personer på jorden - en vandrende tidsinnstilt bombe!

Frafalne Jonas var en merket mann. Han visste at Gud ikke ville la ham slippe unna med sitt opprør. Og da han gikk ombord på båten i Joppe, så ble han den farligste mann på Middelhavet. Hvorfor? Det var fordi Gud var ute etter ham!

Når Gud har en sak gående med en frafallen, så har det innvirkning på alle rundt ham. Du skjønner, den frafalnes storm kommer før eller siden, den rammer alle - familie, barn, medarbeidere, venner, ja selv fremmede. Den stormen som hadde Jonas som mål satte alle ombord på skipet i fare, sammen med dusinvis av andre skip i den delen av Middelhavet. Hundrevis, ja tusenvis av liv ble utsatt for den store faren.

I årevis har jeg hørt narkomane og alkoholikere si: "Mitt rusproblem er min synd, bare mitt problem. Jeg skader ingen andre enn meg selv." Nei! Skriften beviser at det ikke bare er ditt problem. Det er problemet til alle som lever sammen med deg, som vandrer sammen med deg, som kjenner deg. Gud er etter deg - og det gjør at du er farlig!

En kvinne skrev til meg: "Min predikantpappa falt fra Herren. Han sa opp fra menigheten og forlot tjenesten i en og samme handling. Så skilte han seg fra min mor og giftet seg med en ugudelig kvinne. Han dro alle mine brødre og søstre ned sammen med seg, og fikk dem til å vende seg bort fra Gud. Nå prøver han å få meg til å falle fra. Han kaller meg en narr og sier at jeg burde holde meg til familien. Men, priset være Gud, han har ikke vært i stand til å røre ved meg. Gud har bevart meg!"

Jeg tenker på en viss ektemann og far som ble løst fra et forferdelig narkotikaslaveri. Han ble vidunderlig frelst og ble gjenforent med sin kone og barn. Gud velsignet denne mannen med en skikkelig jobb. Og da han kom hjem fra jobb om kvelden, klatret de tre barna hans opp på fanget hans, glade og spente og takket Jesus for at pappa var kommet hjem. Deres hus var fullt av Guds velsignelse.

Men så dukket fristeren opp. Tilslutt vendte mannen tilbake til å sniffe kokain. Snart så hans kone noe i hans ansikt hun ikke hadde sett på over et år. Øynene hans var røde igjen. Hun visket frem en bønn: "Å Gud - ikke la det være det igjen!"

Men hun visste at han var hektet enda en gang. Han kom hjem fra arbeidet rundt middagstid og prøvde å drikke litt kaldt vann og kaffe for å få seg selv ut av rusens sløvhet. Hun visste da at han ikke lenger gikk til jobben sin fordi han hadde mistet den. Nå var han tilbake på gaten.

Denne frafalne mannen ble farlig for sin familie. All inntekten var stoppet opp, og alle Guds velsignelser tok slutt. Han prøvde å overbevise alle: "Det er min synd, mitt problem. Jeg ødelegger bare meg selv." Nei - han ødela hele sin familie! Hans tre barn ble bitre og sinte - sinte på Gud, pappa, mamma, på hele verden. Og nå vil den guddommelige arv, barnebarna, som denne mannen kunne ha fått, kanskje aldri bli til.

For bare noen få uker siden ble en av tidenes største Wall Street meglere - en mann som håndterte milliarder av dollar - avslørt for å være hektet på heroin. Han sniffet før han gjorde alle sine forretningsavtaler. Han fikk til og med sin kone hektet sammen med enda en megler fra Wall Street. Denne mannen mistet jobben sin, hjemmet sitt, ja alt. Han og hans kone bor nå i en av New Yorks krypinn for hjemløse.

Kjære, ingen lever eller dør bare for seg selv! Da David syndet i å telle israelittene ble han også en farlig mann. Dommen Gud sendte over ham falt også på Israel. Snakk om en dødelig storm: 70.000 menn mistet livet! David måtte rope ut: " ... det er jeg som har syndet! Det er jeg som har gjort ille. Men denne min hjord, hva har den gjort? La din hånd komme over meg og over min fars hus!" (2.Sam. 24:17).

På samme vis er det mange frafalne kristne som sender sine arbeidskolleger til helvete. En gang var disse troende et vitnesbyrd på jobben. De hadde en Bibel på skrivebordet og var alltid ivrig etter å snakke om Jesus. Deres kolleger visste at det var noe annerledes og ekte med dem.

Men nå er disse ugudelige arbeidskollegene klar over at det er kommet en forandring. De vet at deres kristne kollega har falt fra! De kan ikke forklare hva som har skjedd i åndelige vendinger, men de vet at noe er annerledes nå. Deres en gangs så ivrige kristne medarbeider har blitt lik dem - og han som var deres siste håp! De kan ha spottet ham fra tid til annen, men i hemmelighet tenkte de: "I det minste er han en jeg kan gå til når jeg har det tøft. Han kan kanskje til og med bevise for meg om det finnes en Gud."

Denne frafalne kristne har frarøvet dem deres håp, tatt bort den lille gnist av tro de kan ha hatt. Nå er disse hedningene overbevist om at det er umulig å tjene Gud. Den frafalne har blitt en fare for deres sjeler!

Da skipets kaptein fant Jonas sovende i lasterommet, ristet han ham våken og irettesatte ham høylydt: " ... Hvordan kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! ..." (Jon. 1:6). Han ropte til Jonas: "Hvorfor sover du predikant? Kast deg på knærne og be!"

Forestill deg - en Guds profet, irettesatt av en hedensk sjømann! Alle sjømennene var våkne, og kalte på sine guder - men profeten sov fast. Jonas hadde mistet sitt vitnesbyrd!

Jeg kan forestille meg hva profeten tenkte da han våknet. Han følte skipets rulling, hørte mennene jamre i frykt, så lasterommet bli fyllt med vann. Han måtte tenke: "Jaha - dette er det! Gud har tatt meg igjen. Jeg er årsaken til denne forferdelige stormen!"

Så han skyndte seg opp på dekk for å bekjenne. Han sa: "Menn, dette handler om meg. Jeg er en frafallen, på flukt fra Gud!" " ... For jeg vet at det er for min skyld at denne stormen er kommet over dere." (vers 12). Alle sjømennene ropte da: "Hvorfor fører du disse problemene over oss? Hvorfor var du så redd din Gud at du måtte flykte fra ham? Hvilken Gud er det du tjener Jonas?" (se vers 10).

Apostelen Paulus led også skipbrudd i en storm på havet. Men det var ikke fordi han flyktet fra Gud. Tvert i mot så hadde Paulus fred med Gud. Han kunne stå tillitsfullt da skipet hans begynte å brytes istykker, og beroliget det ugudelige mannskapet: "Ikke vær bekymret min herrer - ingen av dere vil gå tapt. Jeg hørte fra min Gud i går kveld. Han har fortalt meg at vi alle kommer til å bli reddet!"

Dersom du er en frafallen så erindrer du kanskje en tid da da kunne stå tillitsfullt i en hvilken som helst storm eller krise. Lik Paulus kunne du si ordene: "Min Gud kan!" Men nå er det eneste folk ser i deg frykt og utmattelse. Lik Jonas er du svak, ingen likemann for fienden. Du kan ikke stille en storm. Du kan ikke gi noe virkelig håp inn i en situasjon. Du har mistet verdigheten som kommer av å vandre nær Jesus. Verdslig lyst har tappet deg for all åndelig kraft!

Det verste av alt er at frafalne fremstiller et lite tiltrekkende bilde av frelsen overfor verden. Du får det til å se ut som om det lønner seg mer å være en synder enn en kristen. Nå sier dine arbeidskolleger til deg: "Hvorfor er du så irritabel for tiden? Hvor er den gleden du en gang hadde? Hvorfor har du sluttet med å prøve å få meg med i kirken? Har du gitt Gud på båten?"

Det burde ikke finnes et eneste område i våre liv der vi får det til å se ut som om det er mer tiltrekkende å tjene djevelen enn å tjene Herren. På hvert område burde vi ha Guds mildhet, godhet og nåde. Våre liv burde være et vitnesbyrd som sa: "Tjen Jesus. Han åpner en vei der det ikke finnes noen vei. Han vil redde deg gjennom en hvilken som helst storm!"

Men den frafalne har mistet dette vitnesbyrdet. Han kan fortelle deg hvordan det var å tjene Jesus, men det er ikke noe vitnesbyrd, fordi det har ingen kraft. Og dette er de ugudeliges irettesettelse! Når stormen treffer deg med full styrke, og du kommer på jobb med sørgetårer i øynene, så vil de si til deg: "Hva slags kristen er du? Hvorfor er du ikke på dine knær og roper på din Gud? Jeg kan ikke hjelpe deg. Han kan!" De vil vitne for deg!

Dersom du er på flukt fra Gud, så vil du bli slukt som Jonas - i buken av en stor prøvelse! Din prøvelse kan være din helse, din økonomi, din familie. Men det vil ikke skje fordi Gud ønsker å ødelegge deg, men fordi du er hans. Godta det nå, frafalne: Ingen mann eller kvinne som løper fra Gud slipper unna stormen. Og ingen menneskelig makt kan fri deg fra den!

" ... de sa til ham (Jonas): Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan legge seg for oss? ... Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere ... Sjøfolkene prøvde å ro tilbake til land, men de maktet det ikke. For sjøen slo bare sterkere og sterkere mot dem." (Jon. 1:11-13).

Disse ugudelige sjømennene prøvde å skåne Jonas. De var erfarne sjøfolk og kjente dypets hemmeligheter. Da de forestilte seg at Jonas kom til å bli spist av haier, så nølte de med å kaste ham overbord. Men, kjære, når Gud er etter en frafallen så kan ingen hindre hans guddommelige plan!

Dersom du løper bort fra Herren, så skriv det ned: Din krise kommer, og den ville være ditt livs storm. Dine kjære og dine venner kan prøve å skjerme deg for den, men ingen av deres beste forsøk vil virke. Gud har allerede bestemt seg: Han har en hensikt bak å sende denne stormen. Og han vet at dersom du blir reddet fra den før han får displinert deg, så vil du aldri bli frelst!

" ... Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk." (Jon 2:1). Etter stormen følger det mørkeste mest kritiske punktet i ditt liv. Det kalles sjelens mørke natt. Jonas' prøvelse tok ham med ned til jordens mørkeste dyp, hvor det ikke fantes lys i det hele tatt. Han vitnet: "Til fjellenes grunn sank jeg ned ... " (Jon. 2:7).

Hvilken forferdelig tilstand Jonas befant seg i: fullstendig mørke, tang omhyllet kroppet hans, og vannet skylte stadig over ham. Og det fysiske presset må ha vært utrolig. Selv ubåter må ha trykkskrog for å gå ned i dypet. Jonas' trommehinner må ha smertet ham hele tiden.

Frafalne, kan du forestille deg å være i den slags mørke, stinkende søl? Ta en god titt - fordi det er et bilde på hvor du er på vei! Det kommer over deg en natt med et forferdelig mørke, en tid med komplett fortvilelse og håpløshet.

Jonas hadde to muligheter i denne dype fortvilelsens avgrunn. Og begge valgene er tilgjengelig for enhver frafallen som blir oppslukt av en mørk krise:

1. Du kan gi etter for fortvilelsen og håpløsheten, overbevist om at Gud hater deg for din ulydighet. Du kan si: "Jeg er så langt nede at jeg kan aldri komme tilbake til Gud. Det er ikke noe håp for meg!" Desperasjonen vil styre ditt liv og senke deg stadig dypere ned i fortvilelsens dyp.

Jonas kunne lett ha gitt etter for denne fortvilelsens ånd. Dersom han hadde gjort det, så ville han ha dødd i hvalens buk uten at hans navn ble nevnt mere. Du kan innvende: "Men Gud hadde fastsatt et oppdrag for Jonas. Han ville aldri la ham dø der nede." Jo! Gud kunne ha funnet noen annen til Jonas oppdrag. Vi har alle en fri vilje til å velge - og Jonas måtte gjøre et valg angående sin holdning.

Kjære frafalne, du kan også gi opp i denne stormen! Når alt går deg imot - når du synker ned i angstens dypeste hull og føler at du er oppslukt av fortvilelse - så vil du tro at Gud har forlatt deg. Du vil bli fristet til å si: "Det er ingen vits. Gud bryr seg ikke. Han kan ikke elske meg, fordi han har tillatt at alle disse problemene kommer over meg."

Når du kommer til dette punktet i din desperasjon, så må du ta et valg. Det fører til den neste muligheten:

2. Du kan rope til Gud om nåde. Du kan vende tilbake til Herren, uansett hvor langt bort fra ham du har flyktet!

Takk Gud for at Jonas tok det rette valget: "Jonas bad til Herren sin Gud fra fiskens buk. Han sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst." (Jon 2:2-3).

Hele hensikten med din storm er å presse deg til å gjøre som Jonas - å vende tilbake til Gud! Herren presser deg til å vende tilbake til din første kjærlighet - å komme tilbake til hans hus, kalle på ham, og stole på og be deg ut av vanskelighetene. Du trenger bare å velge å gjøre det!

Denne sanne historien er ment både til advarsel og oppmuntring for deg. På samme måte som deg trodde Jonas at det var ute med ham. Han ropte: "Jeg er støtt bort fra dine øyne. Men jeg vil igjen se opp til ditt hellige tempel. Vannene omsluttet meg like til sjelen. Dypet omgav meg, tang innhyllet mitt hode. Til fjellenes grunn sank jeg ned, jordens bommer lukket seg etter meg for evig ..." (vers 5-7).

Men til slutt tok Jonas det rette valget og ba: "Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel ... jeg vil ofre til deg med takksigelsens røst. Det jeg har lovt, vil jeg holde. Frelsen hører Herren til." (vers 8-10).

Jeg har en pastorvenn som jeg første gang møtte for flere år siden. Jeg elsket denne mannen inderlig. Han var et av de søteste, fineste mennesker jeg noengang har truffet - en enkel tillitsfull mann som hadde en byrde for fortapte sjeler. Alle visste at han var kalt til å gjøre et stort arbeide for Gud.

Så begynte han å få problemer i sitt ekteskap. Hver gang jeg traff ham virket han litt kjøligere enn sist, litt mer ulykkelig. Så en dag fikk jeg en telefon fra en felles venn som fortalte meg at denne pastoren hadde fratrådt tjenesten. Han forlot familien og stakk av sammen med en kvinnelig narkoman som hadde falt fra Herren.

Snart rammet stormen denne mannens liv med full kraft. Først var det økonomisk ruin. Så oppdaget han at hans elskerinne ikke kunne gjøre ham tilfreds tross alt. Dessuten hadde hun fått ham hektet på marihuana. Nå var han i dyp fortvilelse, elendig og nedtrykt.

Jeg vil aldri glemme uttrykket i ansiktene til dette paret da jeg møtte dem. Ingen av dem kunne løfte blikket og se meg i øynene. Han solgte nå stoff. Og hun visste at hun hadde ødelagt familien til en forkynner av evangeliet. Begge var i hvalens buk, ytterst fortvilet.

Jeg sa til denne mannen: "Jeg elsker deg fortsatt min venn. Jeg ønsker at du skal vite at jeg vandrer ved din side. Og det som er mer viktig er at Herren elsker deg. Vær så snill - la meg ta deg i hånden og føre deg tilbake til Frelseren. Herren vil gjennopprette alt som gnageren har spist opp."

Men min venn var så langt nede, så motløs at han svarte: "Nei broder David, jeg er kommet for langt. Jeg har syndet for grovt, for åpenbart mot Jesus. Det finnes ingen mulighet for at han kan tilgi meg for det jeg har gjort. Jeg har sunket for dypt!"

Jeg satt sammen med dem i to timer med åpen Bibel og prøvde å overtale dem til å komme tilbake. Men ingenting jeg sa kunne trøste denne tidligere pastoren. Jeg kunne ikke trekke ham opp av fortvilelsen.

På samme vis som Jonas så hadde denne mannen to muligheter. Selv om han følte at Gud hadde gitt ham opp, så trengte han bare å rope ut fra sitt helvetes buk: "Å Gud, jeg har syndet mot deg. Sett meg fri!" Og Herren ville umiddelbart ha strukket seg ned for å sette ham fri.

Men hver gang jeg prøvde å nå ut til denne mannen etter dette så gikk det opp for meg at han hadde sunket enda lenger ned. Til slutt mistet jeg all kontakt med ham. Det siste jeg hørte var at han var langt borte, fremdeles fast i den dype fortvilelsens hengemyr.

Hva med deg som leser dette budskapet? Har du falt fra og nektet å vende tilbake til Jesus? Du kan si: "Broder David, du vet ikke hva jeg har gjort og hvor langt nede jeg er kommet." La meg fortelle deg venn: dersom du tillater deg selv å velte deg i din frykt, skyld og fordømmelse, så vil du bli knust av den - og ende opp med et forherdet hjerte!

Eller du har et annet valg. Du kan si: "Nei! Jeg har lest et håpets budskap - et budskap om styrke og kraft i Jesus. Jeg kan gå hjem til min Herre. Jeg kan vende tilbake til ham!"

Jeg tror at så snart Jonas begynte å be i hvalens buk, så begynte Gud å tørke opp en koselig plass et sted inne i den store fisken og sa: "Nå Jonas, kom og sitt her og tilbe meg." Jonas må ha hatt litt av et vekkelsesmøte med Gud inne i det mørke hullet. I mellomtiden styrte Gud hvalen over Middelhavet, strandet den på bredden og fikk den til å spy ut Jonas. Ut kom en mann - satt i frihet, salvet og tilbake i tide til den Hellige Ånds plan!

Gud gjenopprettet alt for Jonas. Og han ønsker å gjenopprette alt som djevelen har tatt fra deg. Han ønsker å gi deg tilbake alt med godt mål. Det er derfor han har gitt dette herlige løftet til alle sine frafalne barn:

"Men sannelig, som en kvinne er troløs mot sin venn, slik har dere vært troløse mot meg, Israels hus! sier Herren ... de har gått på onde veier, de har glemt Herren sin Gud. Vend tilbake, frafalne barn! Jeg vil lege deres frafall. - Se, vi kommer til deg, for du er Herren vår Gud." (Jer 3:20-22).

Alt du trenger å gjøre er ganske enkelt å vende tilbake. Det er Guds verk å lege din tendens til å falle i fra: " ... Jeg vil lege deres frafall ..." (vers 22). Vendt tilbake til din nådige, kjærlige Frelser. Han lover å føre deg hele veien tilbake til seg selv!