Full visshet

"For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer." (2Tim 1:12 min uthevning).

Her er ordene til en døende mann. Apostelen Paulus skrev til sin elev, den unge pastorlærlingen Timoteus. Senere i det samme brevet betror Paulus seg til Timoteus med disse vanskelige ordene: "For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår. Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen." (4:6-7)

Selv om Paulus sine ord var rettet mot Timoteus, så taler hans budskap til enhver Kristi tjener som står overfor store lidelser. Se på sammenhengen: På høyden av sine egne uutholdelige prøvelser - på dødens rand - så hadde Paulus full visshet om Guds kjærlighet til ham. I tillegg var han overbevist om Herrens evne til å "bevare den skatt som er betrodd meg" på tross av alle beviser om det motsatte.

Kjære, Paulus sin trøst er ment for alle som daglig blir puffet rundt av sataniske krefter, so mer involvert i åndelig krigføring, som holder ut store strabaser som gode stridsmenn. Hvordan var Paulus i stand til å tale så tillitsfullt om Guds trofasthet gjennom alle sine prøvelser? Hva var det om Herren han var så fullt viss på at det avfødte en slik tro?

Paulus går aldri i detaljer om de ting han var "betrodd ... til dagen kommer." Vi kan bare spekulere på hva de tingene var. Men som Paulus må også vi være fullt overbevist om Guds trofasthet til å bevare de ting vi har blitt betrodd. Ja, for å stå overfor våre prøvelser i disse vanskelige tider så er det mange ting ved vår Herre vi må være fullt overbevist om.

1. Vi må være fullt overbevist om at ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Paulus skrev til menigheten i Rom:

"For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8:38-39).

Før han kom med denne frimodige erklæringen stilte Paulus først dette spørsmålet: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss." (Rom 8:35, 37)

Det er tydelig ut fra Paulus' spørsmål at han gjenkjente Satans oppdrag i disse siste dager: å hindre Guds folk å vandre i hans store kjærlighet. Det er dessverre et trist faktum at mange i kirken i dag er blind for dette bedragerske verk av vår fiende. Mange lever helt uvitende om han med hell har stengt dem ute fra å kjenne og glede seg over Guds kjærlighet til dem.

Misforstå ikke: Vi skal aldri frykte vår fiende. Men dersom vi ikke er våkne for Satans finurlige angrep på vår tro, så vil vi fortsette å leve uten seier i våre liv. Paulus visste hvor viktig det er å avsløre djevelens listige knep. Bare i den grad vi gjenkjenner disse angrepene på vår tro kan vi si med Paulus: "For jeg er fullt viss på, at ingenting - ingen løgn, intet bedrag, ingen anklage - kan skille meg fra Guds kjærlighet, so mer i Kristus Jesus."

Vi må vite at Satan er bestemt på å få legge ned enhver tjeneste som er ledet av den Hellige Ånd og å bringe til fall ethvert seirende Guds barn i disse siste dager. Han sikter ikke bare inn på den som står på prekestolen, men enhver troende som har en tro som er effektiv mot hans mørke rike.

I de siste par årene har jeg hatt en voksende indre følelse av at lidelsene og prøvelsene til Guds utvalgte i dag er langt verre enn noe som er opplevd i Kristi kirkes historie.

Guds rettferdige har alltid erfart mange lidelser. Hebreerbrevet 11 vitner om dette. Og nå, sier Skriften, raser Satan mot menigheten fordi han vet at tiden renner ut: "Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid." (Åp 12:12).

Herren Jesu gjenkomst står for døren. Og derfor har sjelefienden med stor vrede kommet for å prøve å forføre selv Guds utvalgte. Akkurat i denne stund gjør legioner av Satans plageånder ethvert forsøk på å ødelegge og gjøre mismodig de som Gud har utvalgt. Paulus vitner om voldsomme angrep på hans eget liv, og forteller: "Satan hindret oss" (1Tess 2:18).

I det forrige århundre skrev T. Austin-Sparks om djevelens krigføring i de siste dager. Denne gudfryktige tjeneren så at "mange ting ble begrenset, holdt nede og lammet av Satan. (Masser av kristne er) ute av stand til å fungere eller fullføre sin tjeneste ... fordi de blir hindret av Satan."

Slik Paulus før ham, advarte T. Austin-Sparks Guds folk om å være på vakt mot djevelens angrep. Og han be de troende innstendig om å gå i forbønn innfor Gud om å kaste Satan ned frå sin høye stilling som "våre brødres anklager."

Jeg tror at en slik forbønn er i hjertet til enhver troende som har erfart Satans hindrende verk. Slike hellige har førstehånds kjennskap til de kriger vår fiende fører mot alle som lever sine liv i henhold til Kristi hellige kall.

Jeg har begynt å tro at Satans spesielle mål er Guds forbedere.

Hva er en forbeder? Kort sagt, en som tar behovene og byrdene for andre i bønn. En slik tjener slutter aldri å gå i forbønn for Kristi kirke eller for noen som Herren legger ham på hjertet.

Til alle tider har Gud plassert forbedere på alle frontavsnitt for å kjempe mot Satans makter og myndigheter. I dag kan man finne slike åndelige soldater i annenhver nasjon. Og det er en grunn til at de kalles "bønnekrigere". Mange som skriver til oss beskriver den intense åndelige krigføringen i sine egne liv.

En 91 år gammel forbeder skrev følgende: "Jeg føler meg utbrent etter å ha tjent (Herren så lenge) med alt han har lagt i min vei. Min kropp er svak etter mange år i lidelse - all omsorgen og prøvelsene til andre som alltid har ligget meg på hjertet ... Siden jeg var 4 år gammel har jeg elsket og bedt for andre. Jeg har vært en forbeder alle disse årene ... jeg tar tilbake områder Satan prøver å ta fra meg ved å be i Ånden ... og jeg mottar ny styrke."

I et helt liv har denne hellige kriger tatt på alvor formaningen i Judas' brev: "Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet ..." (Jud:20-21). Budskapet til dem som er i en åndelig krig er klar: "Bygg deg selv opp i tro. Hold deg selv i Guds kjærlighet."

Legg merke til at Judas underbygger sine ord med en formaning om å be in den Hellige Ånd.

Det er absolutt umulig å bygge opp vår tro ved hjelp av menneskelige krefter eller evner. Uten den Hellige Ånd er vi ganske enkelt ikke i stand til å holde oss i kunnskapen og forvissningen om Guds kjærlighet til oss. Da er vi lett match for mørkets krefter. Vi kan ikke engang ta opp troens skjold for å slukke helvetes brennende piler eller bestemme oss for å gjøre det. Vi trenger Guds Ånd til å styrke oss på alle områder.

I disse prøvelsens tider er det ikke nok kun å lære bibelvers utenat. Jeg kjenner en mann som hadde en slik enorm kunnskap om Guds Orda at han ble kalt "den vandrende Bibel." Denne mannen kunne sitere hele kapittel fra Skriften. Men i løpet av en stor prøvelse i sitt liv så forlot han troen. Slik Paulus vitner: "For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende." (2Kor 3:6).

Det er også tragisk at mange kristne som hevder å være fylt av Ånden ikke vender seg til den Hellige Ånd i sine prøvelser. De vet lite om hans fred og trøst, når hele hans oppgave går ut på å sørge for disse ting. Slike troende har ikke lært å stole helt og fullt på Ånden, kanskje fordi de ikke har blitt fullt ut overbevist om sine behov for ham.

” Et problem er at mange kristne pålegger treenigheten et hierarki og sier til seg selv: "Gud Faderen er først, Jesus Kristus er nummer to og den Hellige Ånd er nummer tre."

Intet kan være lenger fra sannheten. Den Hellige Ånd er selveste Guds vesen, og han skal tilbes i tillegg til å adlydes.

Etter tjueto år som pastor i en forsamling, har jeg kommet til en konklusjon om den Hellige Ånds rolle i våre liv. Kort sagt så har lært at jeg aldri skal prøve å yte sjelesorg til en såret kristen uten at jeg først har bedt den Hellige Ånd om å rive ned all satanisk motstand. Enhver etterfølger av Jesus må gjenkjenne djevelens forsøk på å hindre ham fra å kjenne Guds løfter. Bare da er jeg i stand til å be med den personen om at den Hellige Ånd må åpne hans hjerte for å motta Guds kjærlighet.

Jeg kan være i stand til å sitere et stort antall skriftsteder som passer inn i den personens situasjon. Og jeg kan i kjærlighet og barmhjertighet ha medfølelse med ham i hans smerte og gjøre alt jeg kan for å løfte opp hans ånd. Men han må selv kjenne vissheten om Guds kjærlighet og trøst som bare den Hellige Ånd kan gi.

Enhver som har elsket Jesus må rope ut til Ånden om en forsikring for selv å få full visshet. Det samme er sant spesielt for Guds menighet i disse siste dagers åndelige krig. Enhver kristen må vite fra Ånden at Gud ikke er sint på ham, at Herren ikke har forlatt ham, og at Jesus er berørt av alle hans følelser, smerte og lidelse.

2. Vi må ha full visshet om at Gud trofast lønner dem som søker ham med iver.

"Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." (Heb 11:6).

Det er tider da mange av oss kjemper for å gripe troen. Vi har alle lyst til å gjøre krav på Guds løfter, ikke bare for vår egen skyld og for egen velsignelse, men slik at vi kan være til behag for ham. Vi ønsker en tro som kan gi Gud ære.

På grunn av dette så blir vi ofte urolige når våre bønner ikke blir besvart. Vi begynner å stille spørsmål ved vår tro, og undres: "Er min tillit til Herren for svak? Er jeg treg til å tro? Hvorfor virker himmelen så stengt for mine bønner? Har jeg vaklet på noen måte? Er jeg ikke brennende nok? Sitter det en ond rot av vantro et sted i mitt hjerte?"

Vi prøver alltid så hardt å tro, så hardt å behage Herren med en riktig slags tro, at vi hindrer vår egen tro ved å dømme den. Nå, etter mer enn seksti år i tjeneste for Gud, så vil jeg fortelle deg hva sann tro har blitt for meg:

• Den betyr å holde fast på Guds løfter når det ikke finnes fysiske bevis på at hans løfter blir oppfylt.
• Den betyr å stole på at den Hellige Ånd skal bevare min sjel i hvile, overbevist om at Gud gjør alt til det gode for meg.
• Den betyr å hvile i denne erklæringen fra Paulus: "For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt." (Rom 8:28)

Paulus' berømte vers om at "alle ting samvirker til det gode" vil prøve vår tro om og om igjen i våre liv.

Omstendighetene ser så ofte ut til å virke til det onde for vårt bare øye. Men i hvert øyeblikk gjennom vår prøvelse er det en evig virkelighet som er virksom. Gud beveger alle ting i retning av sin plan for oss.

Vi vet at dette var sant for patriarken Josef. Denne mannen holdt ut flere tiår med sammenhengende prøvelser som ikke så ut til å være annet enn tragedier, inntil det endelig var "den tid da hans (Herrens) ord slo til." (Sal 105:19). Men inntil det tidspunktet ble han prøvd av Herrens ord (samme vers). [Den norske oversettelsen av dette verset antyder ikke noe slikt, mens den engelske Bibelen (KJV) sier: “The word of the Lord tried him” i siste del av verset. o.a.]

Så kan du si med Josef og apostelen Paulus at "alle ting samvirker til det gode"? Er vår sjel beroliget over at på en eller annen måte har Gud i sitt forsyn virket frem en plan på dine vegne?

Tror du at på et eller annet sted i din smerte - i din lidelse som ingen ende tar, tapet av dyrebare drømmer, håp og målsetninger - så har Gud hele veien tatt deg til et sted dypere i seg selv? At han, i sitt ufattelige kjærlighet, har ledet deg frem mot en belønning, som du skal få her i livet i tillegg til i evigheten?

Herren forteller oss i Hebreerbrevet: "Du må tro at jeg er den som lønner deg." Og forfatteren av brevet formaner: "For dere trenger til tålmodighet, for at dere kan oppnå det som er lovt, etter at dere har gjort Guds vilje." (Heb 10:36).

Gud lover aldri mer i sitt Ord enn han kan utføre. Dette er noe Abraham grep i tro helt fra starten av. Paulus sier om Abraham: "Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre." (Rom 4:20-21).

Ved sin tro gav Abraham "Gud ære."

På samme måte som Abraham gir vi Gud ære når vi fullt ut omfavner alle hans løfter.

Når hele livet går bra så er det lett for oss å vitne: "Gud kan gjøre hva som helst!" Vi kan med letthet forsikre andre om at Gud vil besvare deres bønner. Vi kan tillitsfullt erklære at Herren alltid holder sitt Ord.

Men når alt rundt oss begynner å sammensverge seg mot at Guds løfter skal bli oppfylt - når alle synlige bevis ser mer ut som Guds vrede enn hans belønning - så stiger den Hellige Ånd opp i oss med sanne trøstefulle ord:

"Hold ut. Stol på Ham! Du er ikke skilt fra Guds kjærlighet. Han er i virksomhet hver eneste time av din tilstand. Så ikke vakle eller tvile. I stedet skal du reise deg og kjempe troens gode strid."

Jeg takker for meg med dette mektige avsnittet fra apostelen Paulus. Han minner oss på Guds uendelige trofasthet i enhver omstendighet, i hvert øyeblikk av din prøvelse:

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår.

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8:35-39).

Amen!