Da Jesus var på vei til Galilea kom han til Jakobs Brønn i Samaria. Trett etter reisen stoppet han for å hvile der, mens hans disipler gikk for å kjøpe mat. I mellomtiden kom en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus ba henne om en enkel tjeneste: "Gi meg å drikke!" (Joh. 4:7).
Kristi ord til denne kvinnen var innledningen til en lang samtale. Det endte med at hun utleverte seg selv, og det gjorde Jesus også. I løpet av deres samtale ble hun forundret over de tingene han fortalte henne. Tilslutt sa hun: "Jeg vet at Messias kommer - han som kalles Kristus. Når han kommer, skal han forkynne oss alt. Jesus sier til henne: Jeg er det, jeg som taler med deg." (Joh. 4:25-26).
Akkurat da Kristus åpenbarte sin identitet for henne, kom disiplene tilbake. De var forbauset over å finne sin mester så dypt engasjert i samtale med denne samaritanske kvinnen. Da de satte seg for å forberede måltidet, skyndte den storøyde kvinnen seg tilbake til byen. Til sist, da maten var ferdig, sa de. "Rabbi, et!" (4:31).
Jesus svarte med denne gåtefulle uttalelsen: "Jeg har mat å ete som dere ikke vet om!" (4:32). Han fortalte dem, i hovedsak: "Jeg har allerede fått mat. Noe skjedde her mens dere var borte, og jeg er helt mett. Dere skjønner, det er noe dere ikke helt forstår om meg. Min mat er ikke av denne verden."
Kristus forklarte: "Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning." (4:34). Nå vet vi alle at Guds gjerning er å så og høste inn evangeliet, en innsamling av sjeler. Jesus sier i neste vers: "Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!" (4:35).
Kort sagt så skal vi dra rundt med Guds rikes arbeide, å vitne og vinne sjeler. Jesus fullførte sitt verk med den samaritanske kvinnen. Bibelen sier at hun trodde at Jesus var Messias og vitnet: "Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?" (4:29).
Nå er det en hensikt bak alt vårt arbeide for riket. Og denne hensikten går lengre enn en stor innhøsting av sjeler. Faderens vilje fra skapelsen av - hele hans hensikt bak skapelsen av menneskeheten - var å skape et legeme som skulle ha fellesskap med hans Sønn. Og her, i denne scenen ved Jakobs brønn, ser vi Kristi behov for fellesskap bli mettet.
Jesus sa i hovedsak til sine disipler: "Min sult har blitt mettet av denne kvinnen. Alt jeg ba om var en slurk vann. Men hun ga meg mat. Hun ga meg et ærlig, søkende hjerte. Og da jeg talte til henne lyttet hun nøye etter. Hun oppvartet meg, og hørte hvert ord jeg sa til henne. Og hun ga akt på mine ord og trodde og handlet på dem. Dere trenger å skjønne at denne slags samtale er mat for meg."
Bibelen sier at Kristus ble unnfanget før verden ble skapt: "Sønnen ... har han innsatt som arving til alle ting. Ved ham har han også skapt verden." (Heb. 1:2). "Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." (Joh. 1:2-3).
Helt fra begynnelsen av ser vi at Herren søker fellesskap med mennesket. Hans Ånd vandret sammen med Adam i Edens hage og samtalte i dagens svale timer. Disse intime stundene var mat for Herren, som gledet og behaget ham. Et slikt fellesskap var hans plan fra begynnelsen av. Men da Adam syndet, ble fellesskapet brutt.
Senere, i 1. Mosebok, leser vi om en mann ved navn Enok som ble tatt opp til himmelen. "Og Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg." (1.Mos. 5:24). Enok hadde hatt fellesskap med Gud i 365 år. Men han levde bare halve den livstid som var vanlig på den tiden. Da jeg grunnet på dette, følte jeg Guds Ånd spørre: "Hvorfor tror du jeg tok Enok til herligheten så tidlig? Hans samtidige levde i syv og åtte hundre år. Hvorfor skulle jeg ta ham hjem midt i livet?"
Jeg hadde intet svar. Ånden visket: "Fellesskap er min mat David. Mitt ord sier at Enok vandret med meg. Dette betyr at han samtalte med meg, ventet på meg, lærte å kjenne min stemme. Han lyttet da jeg åpnet mitt hjerte for ham. Vårt fellesskap ble så intimt at jeg ønsket å ha ham her hos meg i evigheten, hvor det ikke finnes noen natt. Så jeg tok ham over på min side, for å ha endeløs, uavbrutt fellesskap."
Herren stilte meg det samme spørsmålet om Moses: "Hvorfor kalte jeg min elskede tjener til meg når også han var på sitt livs høyde?" Du tenker kanskje: "Det var fordi Moses ikke skulle gå inn i Løfteslandet." Men faktum er at Israel gikk ikke inn i Kanaan med en gang. Moses kunne ha levd ganske mye lengre.
Jeg hører Herren si: "Moses samtalte med meg som ingen annen mann. Hvorfor tror du at han kom tilbake fra fjellet med en overnaturlig glød i sitt ansikt? Loven kunne ikke fremskaffe en slik herlighet. Det var effekten av å ha vært i mitt nærvær i førti dager og førti netter. Da vi møttes ansikt til ansikt ga ham meg mat. Ja, jeg ga ham instrukser i løpet av denne tiden. Men vi hadde også intimt fellesskap. Jeg talte til Moses og han lyttet til meg. Jeg viste ham hvordan Tabernaklet var et bilde på meg, full av herlighet. Så da jeg tilslutt tok Moses til meg, så var det for å ha ham ved min side, sammen med Enok."
Deretter kom spørsmålet: "Hva med Elias? Hvorfor tror du jeg sendte en vogn for å hente ham? Denne brennende profeten kunne ha levd i mange flere år som et trofast vitne for meg. Jeg hadde nettopp gitt ham en visjon om hva sann tjeneste er. Men i stedet ønsket jeg å føre Elias inn i mitt nærvær. Han hadde gått i bønn fremfor meg på en måte som veldig få mennesker gjør. Og jeg ønsket ham ved min side, for uavbrutt fellesskap gjennom evigheten."
Nå var det tre fortrolige venner samlet hos Herren. Dette gir en dypere mening i Jesu ord: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem." (Matt. 18:20). Med andre ord: "Når to eller tre av dere er sammen i fellesskap, så er jeg der sammen med dere i samtale og fellesskap. Og det gir meg føde. Det gleder meg at dere oppvarter meg. Dere gjør tjeneste overfor meg på en dyp måte når dere venter på å høre min røst. Dere oppfyller Faderens hensikt fra selve begynnelsen."
La meg nå ta dere med til Forklarelsens Berg. Jesus hadde ført tre av sine disipler dit, Peter, Jakob og Johannes. Plutselig, foran øynene på disse tre menn, flyttet Jesus seg inn i det himmelske: "Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset." (Matt. 17:2). Videre leser vi: "Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham." (17:3). Det greske ordet for talte her er "soon" som betyr enhet, fellesskap. Moses og Elias hadde fellesskap med Jesus og samtalten vekslet mellom dem.
Hva handlet denne scenen om? Jeg tror ikke at det hadde noe med Jesu tjeneste på jorden å gjøre. Heller ikke hadde det noe med hans disipler å gjøre. Tross alt så befalte Jesus dem: "Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde." (17:9).
Nei, jeg tror at Jesus, i sitt herliggjorte legeme, lengtet etter et siste måltid. Han visste hva som lå foran, og han hungret etter denne mat som mennesket "ikke vet om." Han var i ferd med å møte korset, å betale den prisen han hadde blitt enig om, for å frelse menneskene fra synden. Og nå ønsket han et festmåltid med nære venner, for å styrke sin sjel foran den kommende prøvelsen. Etter min mening var Kristi møte med Moses og Elias en gave fra Faderen. Gud ønsket å gi sin Sønn en påminnelse om sin herlighet ved å si: "Her er den himmelske mat som venter deg."
Den følgende lignelsen burde forandre på hvordan hver kristen ser på måltidsfellesskap med Kristus:
"Om en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han så si til ham når han kommer inn fra marken: Kom straks hit og sett deg til bords? Vil han ikke heller si til ham: Gjør i stand kveldsmat for meg, bind opp om deg og vær min oppvarter mens jeg eter og drikker - og så kan du selv ete og drikke? Takker han så tjeneren fordi han gjorde det som var ham pålagt? Det tror jeg ikke. Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre." (Luk 17:7-10).
Vi vet at herren i denne lignelsen er Jesus. Og tjeneren her representerer enhver troende. Det er tydelig at denne lignelsen handler om å gi mat til Kristus. Og det er åpenbart at Herren ser på denne handlingen som vårt høyeste kall.
Du kan kanskje innvende: "Jeg trodde at vårt høyeste kall vår å gå ut på høstmarkene og arbeide." Det er i sannhet et høyt kall. Men Jesus sier at det ikke er det høyeste. Det som "Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus," som Paulus refererer til, er å gi ham mat. All tjeneste må bli født ut av fellesskap og fortrolighet med Kristus. Jeg forsto ikke dette før jeg stilte med selv i tjenerens sko.
Plutselig så er jeg den som er ute på marken, pløyer og mater fårene. Når arbeidsdagen er over, er jeg trett, svett og sulten. Jeg har arbeidet hardt og trofast, og nå trenger jeg næring. Så jeg går til mesterens spisesal for å få mat. Når jeg går inn forventer jeg å høre min Herre si: "Vær så snill, sitt ned. Du trenger å bli forfrisket." Så jeg står nær bordet, med et utsultet utseende, mine øyne bønnfallende.: "Jeg har behov." Men Herren sier ikke: "Sitt ned og spis." I stedet befaler han: "Ta på deg forkleet. Jeg er rede til å spise, så server meg først. Så, etter at du har servert meg, så kan du ete og drikke."
Her er faktiske bevis på at vi er kalt til å gi Kristus mat. Ved første øyekast ser denne befalingen hard og krevende ut. Men ingenting kan være lenger fra sannheten. Den gudfryktige profeten Elias ga en tilsvarende befaling, da han fikk mat av en enke: "Bak en kake til meg først, så kan du ete." Det som faktisk sies i begge avsnittene er: "Sett Guds rike først. Så vil alt bli deg gitt."
Når jeg ser hva Jesus virkelig sier her, så smelter mitt hjerte. Han hadde allerede sagt til sine disipler: "Jeg har kalt dere venner." (Joh. 15.15). Og nå sier han i hovedsak: "Dere er mine tjenere, men jeg kaller dere venner. Og det er et behov i meg som bare vårt vennskap kan dekke. Du har vært ute på marken hele dagen og arbeidet for meg, og du er trett og sulten. Men, før jeg gir dere mat, så trenger jeg til at du gjør noe for meg. Jeg vil at du skal komme og sitte ned ved mitt bord og la meg tale til deg. Det er så mye på mitt hjerte som jeg ønsker å fortelle deg. Jeg ser hver dag frem til denne stunden når jeg kan ha fellesskap med deg. Bind opp om deg, og server meg."
Vi skal ikke se for oss denne tjeneren som en kelner som jager avsindig fra kjøkken til bord. Nei, den tjeneren som Kristus presenterer her er et bilde av en venn, noen som ganske enkelt er invitert til å sette seg ned og lytte. Herren forteller ham: "Jeg har savnet deg. Gi meg nå mat, men tillat meg å tømme mitt hjerte for deg. La meg tale inn i ditt liv. Jeg ønsker å vise deg ting i fremtiden."
Så du skjønner, at å gi Kristus mat handler ikke om en enveis relasjon, hvor det er vi som står for all snakkingen. Tvert om så gir vi vår Herre mat ved å fryde oss over å høre hans røst. Vi serverer ham mat ved å lytte tålmodig. Herren beskrev det på denne måten for Esekiel: "Men de levittiske prestene, Sadoks sønner, som tok vare på det som var å ivareta i min helligdom ... de skal tre nær til meg for å tjene meg ... De skal gå inn i min helligdom, og de skal tre nær til mitt bord for å tjene meg ..." (Esek. 44:15-16). Sadoks prester hadde det høyeste kall blant Guds folk. Hva ba Herren dem om? Han ønsket at de skulle gjøre tjeneste ved hans bord. Vi gjør dette i dag ved å låne Herren et øre for å høre hans stemme.
Jesus taler om det samme slags fortrolige bordfellesskap: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg." (Åp. 3:20). Kristus sier i hovedsak: "Jeg er her, og ønsker å komme innenfor for å ha en samtale med deg ved bordet. Jeg ønsker å gi deg mat, og la deg gi meg mat."
Du kan kanskje tenke: "Men Jesus brukte slike kalde ord i denne lignelsen, slike som 'pålegg' og 'unyttige tjenere.' Det høres så strengt ut. Det stemmer ikke med Guds karakter." I virkeligheten betyr det greske ordet for unyttig her 'ufortjenstfull.' Og ordet for pålegg betyr 'fordel.' Kort sagt så burde enhver trofast tjener innrømme: "Det er ikke noe fortjenstfullt i det jeg har gjort. Jeg har bare gjort det som er til fordel for meg selv."
Jesus sier med andre ord: "Gå ikke bort fra mitt nærvær med tanken: 'Min mester må være takknemlig mot meg. Jeg har gitt ham av min kvalitetstid i dag. Nå er han meg skyldig.' Du vet at nåde ikke kan fortjenes. Den er en gave, gitt til deg helt gratis. Og mine bud er ikke tunge. Tvert imot så er de til fordel for deg. Så når som helst du gir meg mat, så ikke tenk på det som fortjenstfulle gode gjerninger. Slike handlinger bygger ikke opp kreditt mot synder."
Dette emnet om å gi Kristus mat burde ydmyke oss dypt. Vi burde ærlig spørre oss selv. "Hvorfor vil Jesus ha meg nær til seg? Hvorfor ber han meg om å oppholde meg i sitt nærvær? Jeg er så svak i troen, så henfallen til å svikte. Allikevel så sier han at når jeg venter på ham og lytter til hans røst, så er det mat for ham. Han sier at det er føde for ham når jeg hungrer etter å høre hans røst. Hvordan har dette seg?" Mange slike tanker holder oss alltid ydmyke innfor Gud.
Når jeg ber, så begynner jeg med å gå inn i Guds forgård med lovprisning og takk. Så tilbringer jeg tid med å lovprise. Deretter har jeg en periode med bønneemner og bønnebegjær sendt til vår tjeneste. Jeg bærer også frem påkallelser for enker og de farløse, hjemløse, fattige, eldre, syke og sårede. Tilslutt ber jeg for min familie og for ledelse angående denne tjenesten. Så sitter jeg stille ned og venter på at Herrens skal tale.
Nylig, etter at min bønnestund var over, var jeg i ferd med å reise meg for å gå. Men jeg hørte en stille, myk stemme som visket: "David, vær så snill ikke gå. Ikke gå fra meg ennå. Jeg har så mye mer jeg vil dele med deg. Det er mye på mitt hjerte jeg ønsker å vise deg, omkring verdens behov og tilstanden til min kirke. Du metter meg ved å lytte."
I Lukas 24 finner vi en rørende scene som angår Kristi ønske om å bli gitt mat. På dette tidspunktet var Jesus stått opp fra de døde, og hadde fullført sitt frelsesverk. Nå er han i sitt herliggjorte legeme. Han er fremdeles et menneske, berørt av menneskelige følelser, men han er ikke begrenset av materielle hindringer. Han kan komme til syne og forsvinne som han vil, og ingen vegg eller dør kan stoppe ham.
Hvor gikk Herren først? Så snart etter oppstandelsen var det noe som rørte seg i hans herliggjorte vesen. Han var sulten, og ønsket "mat ... dere ikke vet om." (Joh. 4:32). Først ser vi ham på veien fra Jerusalem til nærliggende Emmaus. Plutselig åpenbarer han seg for to av sine disipler, som var nedslåtte over hans død. Skriften sier: "Og det skjedde, mens de samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem. Men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham." (Luk. 24:15-16).
Akkurat slik han gjorde med den samaritanske kvinnen, så startet Jesus en samtale med disse mennene. Han spurte: "Hva er det dere to snakker om? Og hvorfor er dere så triste?" De var skeptiske og sa: "Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene?" (Luk. 24:18).
Tullet Jesus med disse mennene i deres sorg? Nei, absolutt ikke. Faktisk så gjorde han det motsatte, og trakk frem dybden i deres hjerter. Han tillot dem å lufte sine oppdemmete følelser, selv opp til de punkt hvor de uttrykte vantro: "Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham." (Luk. 24:27). Snakk om presteutdannelse. Disse to menn fikk alt: profetier om Kristi komme, og betydningen av hans død, begravelse og oppstandelse.
Hva var det Jesus ville oppnå her? Hvorfor valgte han å vandre og snakke med disse to mennene? Han ønsket ganske enkelt kvalitetstid med sine venner. Han satte pris på uforstyrret fellesskap med dem, og åpnet sitt hjerte og sitt Ord for dem i fortrolig fellesskap. Og de to mennenes lyttende ører og brennende hjerter var mat for ham.
Den kvelden stoppet de tre mennene på et gjestgiveri for natten. På det tidspunktet "lot han (Jesus) som om han ville gå videre." (Luk. 24:28). Kanskje Herren sa: "Brødre, dere har gitt meg en masse av deres tid. Og dere har lyttet godt mens jeg har delt mitt hjerte med dere. Dere er utvilsomt trette. Jeg vil ikke hindre dere lenger. Jeg vil fortsette videre og la dere trekke dere tilbake for dagen."
Det kunne ha vært slutten på historien. Og faktisk er det slik for mange troende at dette er slutten. De er tilfredse med et engangs møte de hadde med Jesus for mange år tilbake. Nå er bibelkunnskap alt de søker. De bryr seg ikke om å søke fortrolig fellesskap med ham. De vitner: "Ja, jeg kjenner Kristus. Jeg har en stor kunnskap om ham." Men de venter ikke på Herren, for å gi ham mat. De kjenner ikke hans stemme. Og de går glipp av den personlige åpenbaring om hvem han er.
Men disiplene på veien til Emmaus lot ikke dette skje. Da Jesus ønsket å gå videre: " ... nødde de ham og sa: Bli hos oss ..." (24:29). Det greske ordet for nødde her betyr tvang. Sagt ganske enkelt, de ville ikke la ham gå. Husk, ennå hadde de ikke gjenkjent sin Herre. Men deres hjerter brant av de ord han hadde talt til dem. (se 24:32). Nå nødde de ham: "Du må bli hos oss."
Det var dette svaret Jesus var på utkikk etter. Han hadde så mye mer å si til disse to. Og videre leser vi noen av de skjønneste ordene i hele Skriften: "Han gikk da inn for å bli hos dem." (24:29). Disse to menn hadde gitt Kristus mat ved å lytte til hans hjerte. Og nå tok han dem med til sitt bord, hvor han ga dem mat: "Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, velsignet det og brøt det og gav dem. Da ble deres øyne åpnet, og de kjente ham. Så ble han usynlig for dem." (Luk. 24:30-31).
Takk Gud, disse disiplene nødde Jesus til å bli. Ellers ville de aldri ha fått sine øyne åpnet for den levende Kristus. De ville ha vendt tilbake til Jerusalem med et dødt vitnesbyrd: "Vi møtte noen på vei til Emmaus som lærte oss grundig fra Ordet. Det satte våre hjerter i brann, og vi forsto Kristus som aldri før." De andre disiplene ville ha presset dem og spurt: "Men så dere Herren? Rørte dere ved ha? Fant dere ut hvor han er? Dere sa at deres hjerter ble satt i brann. Men fortell oss, lever Jesus?" Og trist men sant, de ville ikke ha vært i stand til å svare.
I stedet løp disse trofaste menn tilbake til sine brødre i Jerusalem, i stand til å gi dette dirrende vitnesbyrdet: "Herren viste seg for oss! Vi snakket med ham og spiste med ham. Jeg sier dere, vi så ham i live. Og han matet oss med Guds Ord fra sin egen munn. Ja, han lever og er i beste velgående." (se 24:33-35). Og så, i samme øyeblikk åpenbarer Jesus seg i deres midte.
Ikke mange mennesker vil ta tid til å vente på Herren. De fleste vil være tilfreds med å gå i kirken, høre Ordet forkynt, og bare øke i kunnskap om Kristus. Til tider vil deres hjerter brenne i dem når de hører Guds Ord. Men de vil ikke betale prisen for fortrolig samfunn med Kristus.
Nå forteller Peter oss: "Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!" (2.Pet. 3:18). Det er akkurat dette de to disiplene erfarte på veien til Emmaus. De vokste i kjennskap til Herren, fra Skriftene. Men det var bare grunnlaget; det var ikke det fullførte verk. Paulus visste dette og skriver: " ... skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus." (Ef. 4:15).
Her er saken, enkelt og greit: Jesus Kristus ønsker å være den mest dyrebare skatt i ditt liv. Han ønsker å bety mer for deg enn ditt arbeide, din karriere, ja selv din familie. Og han ønsker å bli mer og mer dyrebar for deg etter som dagene går.
Så hvor dyrebar er Jesus for deg? Du kan hevde: "Han er det mest dyrebare i mitt liv. Kristus er alt for meg." Dersom det er sant, så vil du ikke være tilfreds med bare hodekunnskap om ham. Du vil lengte etter å høre ham tale til deg. Og ditt ønske om å betjene ham vil vokse. Å høre hans milde, svake stemme vil bli din største glede. Og du vil ikke la noe stå i veien for å gi ham av din tid. Faktisk er det slik, at jo mer tid du tilbringer med å betjene ham, jo mindre opptatt vil du bli av vanskelighetene i dette livet.
Har du vandret denne veien med Jesus til Emmaus? Har du blitt godt opplært i hans Ord, og har ditt hjerte frydet seg i sannheten? Og enda viktigere, har du hatt din glede i å tjene ham og gi ham mat? Vært på vakt: det er en fare for å falle fra ditt fellesskap med ham. Paulus taler om at et "frafall" skal komme over kirken i 2. Tess. 2:3. Det greske ordet her antyder en avhopping eller skilsmisse. Kort sagt, mange vil forlate Herren, svikte all kjærlighet til ham og skille seg fra fellesskapet med ham.
Men, la meg allikevel gi deg et håpets ord. Jeg har lært noe som gjør Herren enda mer dyrebar for meg. Jeg tror at denne nøkkelen øker min åpenbaring av ham, og kan bevare meg fra å falle i dagene som ligger foran. Hva er denne nøkkelen? Det er noe jeg har lagt til min bønnestund. La meg forklare.
Jeg ber som vanlig, på den måten jeg har beskrevet tidligere. Men etter at jeg er ferdig med min bønnestund, så fortsetter jeg å være i mitt bønnerom. Nå bøyer jeg meg for Herren og sier: "Jesus, jeg er her bare for deg. Jeg fremlegger ingen bønnebegjær eller behov. Dette er din tid, og din alene. Jeg er her for å lytte til ditt hjerte." Jeg forblir ganske enkelt i hans nærvær, elsker ham og venter på ham. Jeg vet at han vil komme til meg og tale det som er i hans tanker.
Han talte faktisk dette til mitt hjerte: "Nå vet jeg at du har gjort meg til ditt livs skatt, David. Jeg vet at jeg er mer dyrebar for deg enn familie, tjeneste og arbeid. Du ønsker meg fremfor alt dette. Og det er mat for meg. Jeg ønsker at du skal fortsette å komme til meg på denne måten, og la meg få åpne mitt hjerte for deg. Dersom du gjør det, så vil jeg alltid være her for å tale med deg."
Så ga Herren meg et siste ord for sin menighet. Jeg sier det til dere nå, i all oppriktighet: Jesus ber dere om å gi ham mat ved daglig å gi ham kvalitetstid. Jeg snakker ikke om den tiden du bruker på å lese Bibelen eller be over behov. Alt dette skal gjøres i din egen tid.
Men når du har gjort ferdig dagens strev, kom til mesterens bord for å betjene ham. Han ber deg ganske enkelt om å vente i hans nærvær til du hører hans røst. Han ønsker tid til å åpne sitt hjerte for deg. Så gjør tiden du betjener ham til et samvær du ikke tar tiden på. Hver gang du betjener ham, så lover han å tale til deg.
Hvilket privilegium, og gi mat til vår dyrebare Herre og Frelser.