Gode Ting Som Stenger Mennesker Ute fra Himmelen!

Tro det eller ikke, mange gode mennesker som er opptatt med å gjøre vidunderlige ting vil ikke komme til himmelen. Enda verre er det, at mange som betrakter seg selv som kristne og som er overbeviste om at de skal til himmelen, vil bli utestengt - selv om de ikke er henfallen til grove synder eller andre onde ting av noe slag.

De kristne jeg henviser til misbruker ikke stoff eller alkohol. De spiller ikke med penger. De er ikke henfallen til pornografi eller seksuell perversjon. De blir ikke regnet med blant de onde og sjofle. Du vil faktisk finne mange av dem i kirken søndag formiddag. Og de tilbringer mesteparten av sin fritid med venner og familie, og nyter gode ting. De er familiefolk, med familieverdier.

Når jeg har sagt dette, så vil jeg komme med en enda mer frimodig påstand - en som kan støte endel. Men jeg sier det i kjærlighet med omsorg for dem i Jesu Kristi kirke som ikke kan se at de er på vei mot katastrofen: Noen står i fare for å miste selve sin sjel - selv om de sitter i kirken, helt overbevist om at de er på vei til himmelen!

Alt dette kan virke som et paradoks for deg. Men jeg ønsker å bevise det for deg ut fra Skriften. Dersom du noensinne skal akte på et budskap som den Hellige Ånd taler til deg, så la det bli dette budskapet.

Her er mitt poeng: Noen troende vil bli utestengt fra himmelen, ikke på grunn av de onde tingene de har gjort - men fordi de har blitt så opptatt med å gjøre gode, legitime ting at de forsømmer de tingene som virkelig teller - de evige ting.

Deres iver etter de gode tingene har skjøvet til side de ting som har med Gud å gjøre!

Slike mennesker har blitt så oppslukt av her og nå at de bokstavelig talt ikke har tid for de dypere ting i det åndelige liv. De svetter avgårde for å bygge sine forretninger, fremme sine karrierer, sørge for sine familier - men deres blikk har kommet helt ut av fokus!

Bibelen sier:

"Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!" (Matt 6:33).

Dette er Kristi egne ord - og de er ikke et forslag, men en befaling. Jesus mener det han sier her, og lover: "Dersom du søker Herren først, så vil han ta seg av alle de ting du sliter med - karriere, forretning, hjem, familie. Men du må sette ditt primære søkelys på ham!"

Apostelen Paulus legger til: "La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud." (Kol 3:2-3).

På ny er ikke dette et forslag, men en befaling. På gresk er betydningen: "Sett din fokus, dine interesser, på tingene der oppe." Med andre ord: "Rett din oppmerksomhet mot det som har med Gud å gjøre. Gjør din oppmerksomhet urokkelig, som stål, som betong."

Vær så snill å forstå - Gud har aldri krevd at vi skal selge vårt hus, våre eiendommer og eiendeler; han har aldri sagt at vi må slutte i jobben og bli munker og gi oss selv helt til meditasjon og bibelstudium. (Ja, Jesus sa dette, men bare til én mann - fordi denne mannens eiendeler hadde blitt hans avguder. Gud sier ikke dette til alle.)

Folk har sagt til meg: "Gud ba meg forlate min ektefelle og mine barn for å gå inn i tjenesten." Jeg ser disse menneskene rett inn i øynene og sier: "Gud ba deg ikke om det. Det var enten dine egne tanker eller djevelen. Herren driver ikke på med å bryte opp ekteskap!" Gud vil aldri be deg gjøre noe slikt. Men han insisterer på å bli midtpunktet i ditt liv, som alt annet dreier seg omkring. Han forlanger at hans interesser, hans kirke, hans ting skal ta førsteprioriteten. Han må være sentrum!

Den mest skammelige handling en kristen kan begå mot Herren er å sette ham på andreplass. Det er et slag i Guds ansikt. Du kan kanskje tro at du ikke er skyldig i en slik fornærmelse mot ham - men hvordan prioriterer du din tid? For eksempel, hvor mange ganger har du vært borte fra kirken for å ta deg av forrretninger? De gangene var de ikke dine kunder som ble satt på venting - Gud ble. De ble satt først, fremfor hans interesser!

Jeg er klar over at du ikke kan noe for at du går glipp av kirken dersom du har en jobb som hindrer deg fra å gå - la oss si om du er en sykepleier eller nattarbeider. Men jeg snakker om mennesker som har et valg - som for eksempel driver sin egen forretning, og som velger å gjøre forretninger fremfor å gå til Guds hus. Bibelen advarer: "og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg." (Heb 10:25).

Dette er enda et av Herrens bud. Men hva er det som har prioritet i ditt liv? Hvem venter - dine forretninger eller Herren?

Dersom vi ikke gir akt på disse budene, så vil vi stå overfor forferdelige konsekvenser. Jeg visste faktisk ikke at Jesus ga så mange advarsler om dette emnet. Jeg ønsker særskilt å åpne tre skriftavsnitt for deg:

"Og slik som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. De åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte - like til den dag da Noah gikk inn i arken. Så kom vannflommen og ødela dem alle. På samme vis - slik som det var i Lots dager: De åt og drakk, de kjøpte og solgte, plantet og bygde. Men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, lot Gud det regne ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også være på den dag Menneskesønnen åpenbares." (Luk 17:26-30).

Se om igjen på denne listen Jesus gir oss, og se på de tingene menneskene gjorde i løpet av denne tiden. Vi vet at det var vold slik verden aldri har sett maken til, sammen med en enorm umoral slik som sodomittisme og homoseksualitet. Men Jesus snakker ikke om disse tingene her. Heller ikke trekker han frem alkoholisme eller perversjon. Tvert imot, legg nøye merke til hva han sier folk gjorde like før dommen falt: spiste, drakk (men han nevner ikke drukkenskap), giftet seg, ble forlovet, kjøpte, solgte, plantet og bygde. Det finnes ikke en eneste synd på denne listen. Dette er alle gode og legitime ting.

Alt som Jesus nevner her er faktisk anbefalt i Guds ord for dem som skal bli trofaste familiemedlemmer og Herrens tjenere. Ta ekteskapet for eksempel. Paulus sier: " ... Men om du likevel gifter deg, så synder du ikke ..." (1.Kor. 7:28). Andre steder sier Skriften: "La ekteskapet holdes i ære ..." (Heb. 13:4).

I tillegg forteller Ordspråkene oss at en ærbar hustru:" ... Hun tenker på en mark og får tak i den! For det hun tjener med sine hender, planter hun en vingård." (Ord 31:16). Siden Josvas dager, da Israel gikk inn i det lovede landet, hadde Gud oppfordret folket til å plante åkrer og bygge byggverk til hans ære. Det er i det hele tatt ikke noe galt med slike aktiviteter.

Hvorfor fokuserer da Jesus bare på de gode, akseptable tingene som folk gjorde i dagene like før dommen? Det er fordi han prøver å fortelle oss noe livsviktig: han advarer oss mot vår totale forsømmelse av hans ord mens vi har blitt fullstendig oppslukt av våre egne interesser!

Tenk over det: Bibelen nevner aldri et eneste ord om at Noah ble spottet, mishandlet eller forfulgt gjennom de 120 årene han arbeidet på arken. Hans arbeid og forkynnelse ble øyensynlig aldri avbrutt. Gud sier oss: "Ja, det var vold og korrupsjon på den tiden. Men den store majoriteten av folk var så oppslukt av å gjøre gode, akseptable ting at de ikke hadde tid til å reflektere over Noahs advarsler. Alle var så opptatt med å gifte seg, gå ut og spise, være sammen med sine venner og ha moro, at de ikke hadde tid til å lytte."

Snakker om å sette fingeren på den vestlige livsstilen. Jeg kan skrive bøker og forkynne budskaper om kommende dom, men veldig få utenfor en liten gruppe med troende lytter til og akter på mine ord. Massene av kristne bryr seg ikke. Hvorfor ikke? Det er fordi de er innhyllet i sine egne planer omkring ekteskap, barn, hjem, jobb, karriere. De har ingen tid til å lytte til budskap om Herrens gjenkomst!

"Slik skal det også være på den dag Menneskesønnen åpenbares." (Luk 17:30). Jesus advarer: "Den siste generasjon vil være akkurat likedan. De vil være så travle, så innhyllet i sine egne interesser, at de vil sette alle mine interesser til side!"

Det har vært slik i århundrer. Mange mennesker er overbevist om at de er på vei til himmelen. Men uke etter uke, så forsømmer de Guds hus, Guds ord, bønn, lovsang og tilbedelse. Men de ser ikke på sin oppførsel som syndig:

" ... Hvorfor sier mitt folk: ... vi vil ikke lenger komme til deg ...mitt folk har glemt meg i dager uten tall ... likevel sier du: Jeg er uskyldig ... Jeg har ikke syndet." (Jer 2:31-32, 35).

Slike mennesker kan gjøre gode, legitime ting - men Herren har ikke førsteplassen hos dem! Han er ikke midtpunktet i deres liv. Dersom han var det, så ville de ikke feie ham tilside. De ville finne tid til å være sammen med ham!

Jeremia irettesatte folket for å "fare så meget omkring" (se vers 36). Alle løp omkring, og gjorde gode ting, ble opptatt med legitime ting, til og med religiøse saker. Men de forsømte Gud. De hadde ingen tid til å søke Herren, ingen tid til å sitte ved hans føtter og lære.

Det samme skjer i dag over hele Kristi legeme.

Folk kan være så opptatt med å løpe omkring for Gud at de ikke har tid til å søke ham.

Altfor mange kan ikke sette seg ned og gi akt på hans ord fordi de stadig farter omkring!

"Slik skal det også være ..." Da Jesus talte om sin gjenkomst, hvorfor talte han ikke om kriminalstatistikken? Hvorfor henviste han ikke til vår nåværende umoral? Han sa ingenting om narkotikaepidemien, våre overfylte fengsler, vår abortsynd. Nei - han sa bare: "Akkurat slik det var i de dager, så vil folk kjøpe, selge, spise, gifte seg - være opptatt med 'gode ting.' Og de vil være så opptatte, at de vil forsømme til og med sin egen sjel!"

I oktober i år (1996) vil vår menighet feire sitt ni års jubileum. I våre første tre år var det en slik begeistring. Mange unge yrkesfolk og forretningsfolk kom til våre møter - vidunderlige karrieremenn og kvinner som var i brann for Herren. De vitnet om at de hadde sultet åndelig, og at Times Square Church hadde reddet dem fra åndelig død.

Disse folkene var alltid der når kirkedørene åpnet. De tok med seg prekenkassetter fra våre møter, lyttet til dem påny og påny inntil prekenen sank inn. De var også sjelevinnere. Når de så meg på gaten, stoppet de og klemte meg, smilte bredt til fremmede og sa: "Dette er min pastor. Dere må komme og høre ham forkynne!"

Når jeg besøkte kontorene deres og presenterte meg for sekretærene deres, så ble jeg gitt VIP behandling. Jeg ble prompte fortalt: "Gå rett inn pastor." Og når jeg gikk inn på kontoret deres ville de slippe alt de hadde i hendene, omfavne meg og si: "Å, pastor - søndag var vidunderlig! Da jeg kom hjem kunne jeg knapt sove. Herrens Ånd var over meg hele kvelden."

Nå for tiden ser jeg ikke så mange av disse ansiktene i kirken. Litt etter litt har jeg sett dem falle fra, tilbake til materalismen. I dag er de oppslukt av sine jobber, karrierer eller forretninger. Mange går i menigheter som bare holder entimers møter på søndag, med en tyveminutters minipreken som ikke har noen kraft og salvelse. Når jeg ser disse kjære menneskene på gaten, så later de som om de ikke ser meg. Noen snur seg til og med og går i motsatt retning.

Deres avvisning gjør meg så vondt. Men hvor mye mer vondt har ikke Gud på grunn av deres avvisning av ham? Hvordan føler han det å bli vraket av dem som en gang vandret, snakket og gråt sammen med ham? En gang hadde disse samme menneskene fortalt ham: "Herre, du berget mitt liv fra et gudløst helvete. Jeg vil aldri forlate deg!" Men nå gir de ham ikke noe tid i løpet av dagen.

Du kan si: "Jeg må ha et levebrød. Herren forstår det." Nei, slik er det ikke. Han vil aldri forstå - heller ikke vil han godta det - at vi setter ham på andreplass i forhold til noe eller noen:

"Og han [Jesus] er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste." (Kol 1:18).

Det greske ordet for "fremste" betyr her "første plass." Jesus må ha første prioritet!

Denne lignelsen er viktig - fordi Jesus er mannen som holder den store festen! Festen det tales om her er evangeliet, og bordet som blir dekket er korset. Og Jesu' invitasjon er for alle:

"Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!" (Matt 11:28).

Enkelt sagt, så inviterer vår Herre oss inn til intimt fellesskap med seg selv. Vi har blitt nødet til å komme inn i hans nærvær for å ha måltid med ham, å lære å kjenne ham, og glede oss over hans selskap. Han sier: "Kom og finn et bord som er dekket for deg. Alt er nå ferdig. Du vil finne full tilfredshet i meg!"

Jesus har virkelig utført alt som er nødvendig for å gi oss full tilfredsstillelse i livet. All vår hunger - alt som har å gjøre med hellighet og gudfryktighet - er samlet i ham: " ... hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft." (2.Pet.1:3).

Men lignelsen forteller oss at da tiden for aftensmåltidet kom og bordet var dekket, så var det ingen som kom. Da tjenerne kikket bortetter veien, så kunne de ikke se noen som kom. Mesteren hadde håpet at hans inviterte gjester ville slippe alt de hadde i hendene for å være ut i god tid, forventningsfulle og se frem til fellesskapet med stor glede. Men ingen hadde kommet.

Jeg spør deg: Hvordan ville du føle det dersom du hadde tilberedt et vidunderlig måltid, invitert gjester som hadde sagt at de ville komme, men da alt var dekket, så var det ingen som viste seg? Ville ikke du ta det som en fullstendig avvisning - som et bevis på at dine inviterte gjester ikke hadde noen interesse for deg?

Denne mesteren besluttet å sende ut en tjener til å minne hans inviterte gjester på at nå var alt klart. Det var et siste kall: "Måltidet er ferdig. Hvorfor har dere ikke kommet?" Men Skriften sier: "Men alle som én begynte de å unnskylde seg ..." (Luk. 14:18).

Den første inviterte gjesten unnskyldte seg fordi han var opptatt med en eiendomshandel: "... Jeg har kjøpt en åker og må gå og se på den. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt!" (samme vers). Denne mannen var sannsynligvis en eiendomsspekulant, som hadde kjøpt eiendommen usett. Eller kanskje han bare ønsket en jordflekk for å bygge et hus til familien sin.

Nei, det er ingen synd å spekulere i eiendom. Heller ikke er det en synd å bygge et hus. Begge delene er gode, legitime ting. Tross alt, like før dommen falt over Juda, kjøpte Elias et stykke land på grunn av en åpenbaring han hadde fått.

Men poenget her er ikke å kjøpe land. Poenget er at denne mannen hadde feil prioritet! Han fokuserte på sine egne interesser - sin forretning eller sine familieinteresser - og han la til side invitasjonen om å ha nært fellesskap med mesteren. Han sa: "Jeg vil ta meg av det senere. Jeg vil ta meg av mine egne interesser først." Men faktum var at det jordstykket kunne ikke gå noen steder. Han kunne dratt dit dagen etterpå!

Den andre inviterte gjesten spekulerte i kveg. Han fortalte tjeneren: " ... Jeg har kjøpt fem par okser, og går for å prøve dem. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt!" (vers 19). Denne mannen kan ha vært i kvegbransjen. Det ser ut som om han hadde sett de ti oksene før han kjøpte dem, og de hadde sannsynligvis tatt seg bra ut på det tidspunktet. Men nå måtte han prøve dem, for å se om han hadde gjort en god handel.

Det er ikke noe syndig i det denne mannen gjorde. Å prøve sine okser var en gyldig og til og med ansvarlig ting å gjøre. Abraham og Job hadde utvilsomt gjort det samme mange ganger, og ble rike på kveg. Denne mannen gjorde bare det som Guds ord anbefaler enhver ansvarlig forvalter.

Men på nytt er det ikke dette som er poenget. Hvor var denne mannens synd? Han handlet som om det å gå til fjøset var viktigere enn å gå til Guds hus! Disse oksene kunne ha blitt prøvd påfølgende dag. Men han ville ikke la dem vente; istedet lot han mesteren vente!

Den siste inviterte gjesten sa: " ... Jeg har tatt meg en hustru, og derfor kan jeg ikke komme." (vers 20). Nei, ingenting kunne være mer legitimt enn å gifte seg. Bibelen sier at: "Den som har funnet en hustru, har funnet lykke, og har fått en god gave fra Herren." (Ord 18:22).

Men på ny så er det ikke giftermål som er spørsmålet. Denne mannen syndet i det at han satte sin familie først! Herren sier: "Å gi seg til familien er godt på rette sted og til rette tid - men ikke når det tar plassen jeg skulle ha!"

Denne mannen kunne ha tatt med sin kone til festen. Det ville ha vært en god måte å starte ekteskapet på. Han kunne ha sagt: "Kjære, Herren har alltid vært først i mitt liv. Ingenting tar hans plass. Når hans dører står åpne for meg så går jeg alltid inn og har nært fellesskap med ham. Hans saker har prioritet i mitt liv. Nå vil jeg at mine verdier skal være dine verdier. Så la oss gjøre hans interesser til vår prioritet."

Jeg kjenner husmødre som finner det vanskelig å komme til kirken søndag morgen, og enda vanskeligere å gå på andre møter. Men de har masse tid gjennom uken til å fare omkring! De er stadige på farten og gjøre spesialtjenester for sine barn. De har tid til dansetimer, musikktimer, skoleoppgaver, fester, utflukter, sport og shopping. Listen bare fortsetter og fortsetter. Men de tar seg liten tid for det som hører Herren til. Budskapet som skinner igjennom er: "Mine barn kommer først!"

Jeg sier deg, dersom du forsømmer Guds saker og setter barna først, så vil du føre forbannelse over dem! Det er det som skjedde med Hiskia og Manasse. Herren la femten år til Hiskias liv - år han skulle ha tilbrakt på sine knær fremfor Gud og bringe fornyelse til Israel. Istedet tilbrakte Hiskia disse årene med å leke med voksenleker - samle på edelstener og kveg og konstruere bygninger. Sønnen han oppdro under disse årene, Manasse, så på at hans far satte familien og lekene først. Resultatet? Manasse ble en av de ondeste kongene i Israels historie.

Hva var synden til de tre mennene i denne lignelsen? Det var at eiendom, kveg og familiesaker skjøv til side kallet til fellesskap og samvær med mesteren. Ikke misforstå meg - tingene de gjorde var alle gode og fullkomment legitime. Men de ble syndige - utilgivelige - når de frarøvet disse mennene tid sammen med og ærbødighet for mesteren!

La meg nå komme med enda et viktig utsagn: Du er ingen sann elsker av Jesus dersom du ikke verner om den tid du skal ha sammen med ham!

Du må komme dit hen at du betrakter alt som påtrengenhet dersom det frarøver deg dyrebar tid i Jesu nærvær. Med en gang du skyver ham tilside eller prioriterer noe annet, så kan det lett bli en vane. Og du vil ende opp som Jeremia sa - å glemme ham "i dager uten tall." (Se Jer. 2:31-32).

Hva skjer når en mester bli forsømt? Han blir sint! Mesteren i denne lignelsen sa: "For jeg sier dere: Ingen av de menn som var innbudt, skal smake mitt festmåltid." (Luk 14:24).

Med andre ord: "O.K. mine herrer - dere har vist meg at dere er alt for travelt opptatt til å ha noe med meg å gjøre. Dere har satt deres arbeid, deres familier, deres eiendommer og kveg høyere enn meg. Dere ønsker ikke å ete aftens med meg og lære meg å kjenne. Nå sier jeg dere - dere vil aldri lære meg å kjenne. Dere vil aldri gå inn gjennom mine porter!"

På samme vis vil mange komme til Jesus å si: "Herre, vi gjorde mektige gjerninger i ditt navn. Vi kastet ut djevler og helbredet de syke, alt til din ære." Men han vil svare: "Dette er alt sammen gode ting - men jeg har aldri kjent dere! Dere var for opptatt til å være sammen med meg. Dere la aldri noe tilside og satt i mitt nærvær. Nå har all deres travle arbeid vist seg å være forgjeves. Gå bort fra meg, fremmede!"

Jesus gir oss en mektig lignelse i Matteus 25 - lignelsen om de ti jomfruene. Du kjenner sikkert denne lignelsen godt: Bare fem av jomfruene hadde sin lamper fylt med olje når brudgommen kom for å hente dem. De andre fem ble stengt ute fra bryllupsfesten, fordi de var ute for å skaffe seg olje da brudgommen kom.

Siden de ti jomfruene i lignelsen representerer kirken, betyr dette at bare halvparten av alle kristne vil komme inn til bryllupsfesten? Det vet jeg ikke. Men det jeg vet er at vi istedet burde akte på hva Jesus forteller oss her.

Jeg har ingen problemer med det faktum at de ti jomfruene "slumret inn og sov" til midnatt. Først av alt, så kunne de som hadde olje sove i fred, fordi de hadde nok til å klare seg til morgenen. (Noen mennesker sier at denne oljen er den Hellige Ånd - og at de fem uforstandige jomfruene hadde vandret uforsiktig og mistet Åndens salvelse.)

For det andre så er ikke oljen hovedpoenget i lignelsen. Men vi blir vanligvis så fokusert på den at vi går glipp av et veldig viktig poeng. Du skjønner, med en gang de fem uforstandige jomfruene hadde etterfylt olje, så kom de tilbake og begynte å banke på døren og sa: "Herre, Herre, lukk opp for oss ..." Men hva sa brudgommen til dem? Han spurte dem ikke hvor de hadde vært. Han refset dem ikke for å ha manglet olje. Han nevnte ikke at de var sent ute. Han nevnte ikke noen av disse tingene. Nei - han sa rett frem: " ... Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!" (Matt 25:12). Han sa: "Jeg kjenner dere ikke." Og det er det som er kjernen i lignelsen!

Nylig, etter å ha hatt et møte i vår menighet, kom en kvinne og hennes datter imot meg. Vi utvekslet håndtrykk, og så sto de der smilende. Etter et øyeblikk spurte de: "Kjenner du oss ikke igjen?" Jeg ristet på hodet. De sa: "Vi møtte deg for femten år siden, etter et korstog i Los Angeles. Du ba for oss, husker du ikke? Vi er på din mailingliste. Vi elsker dine budskap, og vi har fulgt med din tjeneste i årevis. Hvordan kan det ha seg at du ikke kjenner oss?

Jeg hadde ikke sett dem på femten år! Jeg sa: "Jeg er lei meg frue - jeg kjenner dere ikke." De to kvinnene var fremmede for meg.

Jesus vet såvisst hvem vi er. Han er allvitende, har all kunnskap. Men det er ikke den slags "viten" han snakker om i denne lignelsen. Jesus sier: "Du har aldri tatt meg på alvor. Du har aldri satt meg på førsteplass. Og det er ikke det forholdet mellom brud og brudgom handler om. Du har ikke ditt hjerte i dette forholdet. Du har oversett meg. Og jeg kan ikke anerkjenne din ånd, din type vandring. Jeg kan ikke godta deg som en del av min brud!"

Kjære, kjenner du Jesus i ditt lønnkammer på samme måte som i menigheten? Snakker du med ham når du kjører på jobb, på undergrunnen, på bussen? Når kirkedørene åpner, er du der så ofte som mulig?

Når den siste dagen kommer, vil Jesus kjenne deg?

For noen få uker siden tok jeg en spasertur bare to kvartaler fra vårt hus for å hente en avis fra en kiosk i nærheten. Da jeg gikk ut i 49th Street så jeg jeg en trist utseende kvinne med bæreposer som satt foroverbøyd. Hun kan ikke ha vært særlig eldre enn femti, men hun så ut som hun var åtti. Hun stirret opp på meg med et sultent, fortapt blikk, som om hun sa: "Dette er alt livet har hatt å tilby meg." Mitt hjerte brast, og jeg tenkte med trist sinn: "Hun er mor til en eller annen."

Da jeg svingte til høyre inn i 8th Avenue så jeg en ung mann med uryddig hår. Han var stein på narkotika, og sjanglet forbi meg mens han mumlet på tull som ingen forsto. Jeg tenkte: "Han lever i helvete i dette livet, og han vil sannsynligvis tilbringe evigheten i et brennende helvete." Det virket så tragisk på meg - at noen ville leve i helvete her, og deretter dø og gå til helvete. Jeg følte meg så trist og hjelpeløs.

Etter at jeg hadde kjøpt avisen snudde jeg meg og så en stakkar ung prostituert passere meg. Det var et fraværende blikk i øynene hennes. Hennes kropp var sammensunken og sykelig, men hun prøvde fortsatt å selge den slik at hun kunne få seg enda et skudd. Jeg lurte på om hun noensinne hadde visst hva et normalt liv var.

Jeg gikk tilbake til min leilighet i sorg. Jeg satte meg ned i stolen min, stirret tomt fremfor meg, og begynte å gråte: "Å Gud, er ikke denne byen helvete nok? Vil du ikke ha medynk med disse menneskene når de står fremfor deg? Ingen av dem har hørt prekenene som våre folk i Times Square Church har hørt. De har ikke kjent de helliges samfunn. De har ikke blitt berørt av den Hellige Ånd. De har ikke psykisk kapasitet til å vente på din gjenkomst. Å Herre, noen ganger tror jeg du vil ha mer barmhjertighet mot disse menneskevrakene enn mot alle de hellige som har hørt hundrevis av prekener, men som fortsetter å holde deg på avstand!"

Sannelig, Jesus sa at det ville være tåleligere på den dagen for Sodoma og Gomorra enn for dem som en gang smakte Guds gode ting. Jeg snakker om mennesker som her kjent den Hellige Ånds kraft - som en gang lovte å tjene Jesus til døden, som vendte seg bort fra griskhet, materialisme og egeninteresse. Si meg - hvordan kan du vente på Jesu gjenkomst dersom du er opptatt av alle de gode ting verden har å by på?

Dersom Jesus ikke er din øyensten - dersom du ikke har ditt fokus på ham, hans menighet, hans ord, hans saker - så kan du ikke være hans disippel. Det ville være bedre for deg om du var et menneskevrak enn å være en slik hykler!

Jeg sier det igjen i kjærlighet: Mange av dere som leser dette budskapet kommer ikke til å klare det - med mindre dere gjør en forpliktelse i dag: "Herre, fra dette øyeblikk av så betror jeg til deg at du skal være sentrum i mitt liv. Alt annet kommer til å få andreplassen. Du er alt for meg Jesus. Og jeg vet at dersom det ikke er det, så vil alt annet være forgjeves!"

Amen!