Gud er trofast - Selv når vi ikke er det

Abraham er kjent i kirken som en troens mann. Faktisk, så holder Bibelen ham opp for oss som et eksempel på tro:

"Likesom Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet." (Gal. 3:6). "Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham." (v. 9) Gud hadde åpenbart seg for Abram ( som han hette på det tidspunktet ) og sagt:

".... Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor." (1. Mos. 15:1). Herren lovte også Abram at han ville bli ".... begravet i en god alderdom."(v. 15). I tillegg garanterte Gud, at enhver som prøvde å skade eller forbanne ham ville selv bli forbannet:

".... og den som forbanner dig, vil jeg forbanne; ...." (1. Mos. 12:3). Kjære, dette er noen utrolige løfter - beskyttelse, et langt liv, himmelsk inngripen. Og Gud hadde sagt disse ting til Abram personlig!

Skriften vitner om at Abram : " .... trodde på Herren, og han (Gud) regnet ham det til rettferdighet." (1. Mos. 15:6). Den sier også at Abram var "Guds venn".

Her var en gudfryktig, troende Guds tjener - en mann som var blitt besøkt av Herren selv, og lovt personlig beskyttelse og et lang liv, uten frykt for noe vondt. Og Abram trodde Gud. Han stolte på at Herren ville verge, beskytte og verne ham fra all fare.

Du husker Abrams historie fra dette punktet av. Han forlot sitt land på Guds befaling - fullstendig i tro. Gud fortalte ham, "Hvert sted du setter foten på skal bli ditt land."

Nå bodde Abram fredelig oppe i fjellene mellom Betel og Ai da en hungersnød kom over landet. Tilsynelatende hadde han en mengde kveg, og han trengte beitemarker og vann for å livberge dem. Så han bestemte seg for bryte opp og flytte:

".... så blev det hungersnød i landet; og Abram drog ned til Egypten for å opholde sig der, ...." (1. Mos. 12:10). Dette var Abrams første feilgrep. Han skulle aldri ha forlatt landet som Gud sendte ham til. Da Abram forlot løfteslandet, var han omkring sytti år gammel, og hans kone, Sarai, var omtrent seksti. Og da de kom inn i det hedenske Egypt, så Abrams på sin vakre kone og spurte henne om hun ville være med ham på et knep.

".... Jeg vet jo at du er en vakker kvinne. Når nu egypterne får se dig, vil de si: Dette er hans hustru, og så slår de mig ihjel og lar dig leve. Kjære, si at du er min søster, så det kan gå mig vel, og mitt liv kan bli spart for din skyld! ...." (1. Mos. 12:11-13)

Abram sa egentlig : "Når vi kommer til Egypt, vil mennene se hvor vakker du er - og de vil få lyst på deg og prøve å drepe meg! Vær så snill - fortell alle at du er min søster. Jeg legger mitt liv i dine hender!"

Dette var en halvsannhet. Abram og Sarai hadde samme far, men forskjellige mødre, så Sarai var hans halvsøster. Hun ville bare fortelle en "halv løgn" - for å berge Abrams skinn!

Her var en mann som er kjent for oss som troens far. Gud hadde åpenbart seg for ham, og lovt ham sterk beskyttelse. Men, plutselig, så tok han ikke lenger Herren på Hans Ord! Abram visste at Egypt var et sted med begjær, avgudsdyrkelse, forvirring - likevel var han rede til å dra ditt og sette sin familie i stor fare.

Og, ganske riktig, da de kom til Egypt, spredte ordet seg om Sarais store skjønnhet. Hver prins og leder rundt omkring, fant ut om henne. Abram la merke til dette, så han påminnet Sarai: "Husk, du er min søster. Vi har en avtale. Mitt liv er i dine hender!"

Dette var total feighet - absolutt mangel på tro! Abram overga sitt liv til sin kones beskyttelse, ikke Guds - til sin egen menneskelige strategi. Hvilken skammelig, troløs handling! Denne store troens mann var villig til å la sin kone bli tatt fra seg, og lagt til et hedensk harem, hvor hun kunne bli skjendet av onde herskere.

Og hun ble tatt av Farao. Skriften sier:

"Også Faraos høvdinger så henne og roste henne for Farao, og så blev kvinnen hentet til Faraos hus. Og han gjorde vel imot Abram for hennes skyld, ...." (v. 15-16)

Forstår du hva som som var i ferd med å skje her? Den lovede sæd skulle komme gjennom Sarai - og hun kunne bli skjendet av hedenske menn!

Skam over dem begge for å ha gått inn i dette skitne spillet! Det var ingen unnskyldning for Abrams oppførsel. Kan du forestille deg en gudfryktig mann som overlot sin hustru i hendene på en fortapt hedning? Jeg kan bare undres over hva som foregikk i Sarais tanker, da hun ble tatt fra sin mann.

Likevel gav Farao Abram en stor medgift for Sarai, og sendte alle slags velsignelser over ham - sauer, okser, esler, kameler, tjenere. Abram ble velstående over natten. Men jeg lurer på om han overhodet sov den natten! Jeg håper han tilbragte natten på sitt ansikt fremfor Gud, og stilte spørsmål ved sin feighet og mangel på tro. Hvordan kunne han sove når han visste at hans kone var i hendene på hedninger? Hun kunne bli skjendet - og få Guds løftes sæd ødelagt.

Jeg spør deg - hvordan kunne en slik troens mann la dette skje? Hadde Abram fullstendig glemt Guds løfter? Hvorfor gikk det ikke opp for ham: "De kan ikke drepe meg. Gud sa at jeg ville leve til en god alderdom. Han lovte meg å være mitt skjold, mitt vern!"

Dersom Abram hadde stolt på Gud - ville han ha stått modig frem og erklært : "Denne kvinnen er min kone. Rør henne ikke!" - Gud ville ha æret ham. Herren ville ha beskyttet både ham og Sarai.

".... er vi troløse, så er han trofast; for han kan ikke fornekte sig selv." (2. Tim. 2:13)

Den egentlige greske betydningen av dette verset er: "Hvis vi er troløse, forblir Han likevel trofast ...." (På engelsk er dette verset: "If we believe not (dersom vi ikke tror), yet he abideth faithful: he cannot deny himself." Den norske oversettelsen av verset i Bibelen, og Wilkersons greske oversettelse av verset er derfor lik, og utlegningen er egentlig overflødig i norsk sammenheng. O.a.)

Hvis du hadde vært tilstede den dagen sammen med Abram, vil du sannsynligvis ha sagt til denne mannen: "Abram, du har virkelig rotet det til! Du er angivelig en troens mann. Gud har personlig vist seg for deg og gitt deg alle sine løfter. Men nå har du tatt fullstendig feil. Du har manipulert og vanskjøttet din skjønne kone. Du har syndet mot lyset, Abram. Du er uverdig til velsignelsene som Gud lovte deg. Du er ferdig!"

Nei! Dette var aldri i Guds tanke for Abram. Gud er trofast - selv når vi ikke er det! I det øyeblikk Abram overga sitt liv til Herren, hadde Gud en plan for ham. Og Gud ville ikke tillate at noen nåværende omstendigheter eller tabber skulle stanse Hans evige hensikt med Abrams liv.

Herren hadde lovt ham: "Jeg vil være ditt skjold!" Og nå grep Gud inn for å oppfylle sitt løfte: Han slo Faraos hus med pest! Jeg tror at sykdommen Han sendte over dem gjorde det umulig for noen mann overhodet å røre Sarai. Gud stengte etthvert morsliv ved å utestenge enhver mann. Farao la ikke en hånd på Sarai!

Så Gud vernet om Abram og hans kone. Og nå var det ingen mulighet for noen av de hedenske menneskene i Egypt å si: "Sæden var forurenset!" Nei - Gud var trofast, selv når Hans folk ikke var det!

På en eller annen måte gikk det opp for Farao hva som hadde skjedd. Vi vet ikke om Sarai tilsto for ham, eller om Herren åpenbarte det for ham. Men da han fant ut at hun var gift, irettesatte han Abram og sa:

"Hvorfor sa du: Hun er min søster .... ,ta henne og gå! " (1. Mos. 12:19) "Og Farao gav nogen menn befaling til å følge ham på veien med hans hustru og alt det han eide ...." (v. 20)

Guds plan for Abram forsatte uhindret. Den ble ikke forpurret av Abrams manglende tro, selv om han hadde sviktet Gud jammerlig. På samme vis, kjære, alt som Gud bestemmer for ditt liv kan du ikke hindre, hvis du ganske enkelt legger ditt liv i Hans hender. Han er trofast angående Sine hensikter med våre liv - selv når vi ikke er det!

Tjuefire år senere flyttet Abraham ( som han nå var kjent som ) sydover og slo leir mellom Kadesj og Sjur, og slo seg ned i Gerar. Igjen måtte han tilsynelatende flytte rundt for å fore og vanne sin store bøling med kveg.

Abram var nå nittini år gammel, og Sara ( som hun nå ble kalt ) var nesten nitti. Gjennom årene hadde Abraham sett Guds trofasthet på alle områder i sitt liv. Han hadde slått kongene som hadde invadert Sodoma. Han hadde reddet Lot og hans familie. Han hadde møtt Melkisedek, kongen i Salem. Han hadde fått en sønn, Ismael.

Ville ikke du ha antatt, at i løpet av disse tjuefire årene, hadde Abraham lært å stole helt på Herren? Han hadde hatt alle disse ekstra årene, til å se Guds bevarende kraft i funksjon i sitt liv - til å se Guds ledelse og inngripen på alle Hans vis.

Men i Gerar hendte noe tilsvarende. Kong Abimelek, som hersket over det landet, festet sine øyne på Sara - og han ønsket henne til sitt harem! ( Dette må ha vært litt av en kvinne. Jeg ville gjerne vite hva slags såpe Sara brukte - hvilken diett hun gikk på, hva slags mosjon hun drev med - for å bli så ettertraktet i en alder av nitti. Overalt hvor hun dro, spredte ryktet seg om hennes skjønnhet - slik at konger budsendte henne! )

Hva gjorde Abraham nå? Han gikk til Sara og sa: "Jeg ber deg om å hjelpe meg igjen. Du kommer til å måtte si at du er min søster. Sara, mitt liv er i dine hender!"

Kan du fatte det? Han var fremdeles en feiging, etter tjuefire år! "Da sendte Abimelek, kongen i Gerar, folk avsted og tok Sara." (1. Mos. 20:2)

Sara gikk inn i enda en hednings harem - men Guds sæd var ennå ikke blitt født. Enda engang satte Abraham sin kone, familie og det fremtidige Israel på spill.

Dersom du hadde stått på sidelinjen og betraktet dette, ville du uten tvil ha spurt deg selv : "Hva slags mann er dette? Er det virkelig meningen at han skal være et eksempel på tro, et bilde på en mann som tror på Gud? Han forteller jo direkte løgner!"

Men, hva var Guds reaksjon? Han handlet ikke med Abraham slik vi ville ha gjort. Han sa ikke : "Nå har du virkelig gjort det! Jeg fridde deg ut av en tilsvarende røre engang før, men nå har du gått rett tilbake til dine gamle kompromisser. Vil du noensinne vokse i Meg, Abraham?

Nå kommer jeg til å måtte tukte deg. Du trenger å forstå hvordan du har sviktet Meg, gjort Meg sorg, hatt mistillit til Meg. Jeg kommer til å trå tilside og la deg få smake konsekvensene. Nå vil du høste det du har sådd!"

Nei - aldri! "Er vi troløse, så er han trofast; ...." (2. Tim. 2:13)

Gud irettesatte ikke Abraham, eller overlot ham til å utarbeide alle ting på egen hånd. Tvert om, Guds plan for Abraham fortsatte uhindret - og etter timeplanen!

Herren gjorde det samme med Abimelek som han hadde gjort med Farao: Han stengte hvert morsliv! Ingen kunne røre Sara. Gud sa til Abimelek: ".... og jeg har også hindret dig fra å synde mot mig; derfor har jeg ikke latt dig få røre henne." (1. Mos 20:6)

(For "Betvinge" har forfatteren brukt det engelske ordet "restrain", dette ordet har en mye rikere betydning på engelsk, og kan bety: tvinge, hindre, styre, legge bånd på, holde tilbake, hemme, innskrenke m.m. Ordet er oversatt til norsk med flere av disse betydningene alt etter sammenhengen. O.a.)

Gud hindret Abimelek fra å handle tåpelig, og fra å forpurre Guds hensikter. Han hindret faktisk Abimelek fra å synde!

Jeg vet alt om Herrens betvingende hånd. Når jeg ser tilbake gjennom årene på min vandring med Gud, så forstår jeg at jeg ikke ville ha vært her idag dersom Han ikke hadde hatt Sin betvingende hånd over meg. Han vil la Sine barn gå bare så langt - men ikke lengre!

Jeg husker en forferdelig motløshet i mine tidlige dager i tjenesten. Til tider følte jeg meg overveldet av alt det økonomiske ansvaret. Jeg følte meg ofte mislykket som ektemann så vel som far. Jeg kunne bli så nedfor, at jeg trodde min tro ville bli fullstendig knust.

Ved noen få anledninger var jeg overbevist om at det ikke var noen nytte i å fortsette. Jeg tenkte aldri på selvmord, eller å gi opp fullstendig i forholdet til min Herre. Men jeg var trett av alle forpliktelsene - trett av å ikke forstå hvorfor min kone hadde så mange kamper. I løpet av disse periodene gikk jeg til banken, tok ut litt kontanter, hoppet i bilen og kjørte av sted mens jeg tenkte: "Det var det - jeg har fått nok! Jeg vil bare forsvinne. Gud får ta vare på familien og tjenesten min. Jeg klarer ikke mere!"

En bestemt gang kjørte jeg avsted, halvveis til Mexico fra Dallas. Men Gud satt i baksetet. Han sa vennlig : "David, hvor skal du?"

Som Jonas, svarte jeg: "Jeg har fått nok Herre. Jeg klarer ikke mer! Jeg skal til Mexico. Ingen kjenner meg der, og jeg kan vitne fritt uten alle disse forpliktelsene. Jeg flykter ikke fra Deg, Herre - jeg elsker Deg. Heller ikke flykter jeg fra familien. Jeg elsker dem også. Jeg føler bare at jeg ikke er den Guds mann jeg burde være."

Herren sa: "Snu bilen nå David, før du gjør noe dumt." Men jeg fortsatte å kjøre. Så plutselig hørte jeg Hans stemme igjen, som sa tydelig : "Nå, David - snu nå! Dersom du kjører en mil til, så er du på egen hånd!"

Gudsfrykten traff meg - og den rystet meg! Jeg har aldri ønsket at Gud skulle ta Sin Ånd fra meg. Og den advarselen var Hans kjærlige hånd, som hindret meg.

Fortell meg - hvor mange ganger har du vært på randen av å gjøre en tåpelig, forferdelig feil? Men så har Guds betvingende Ånd kommet over deg, og fortalt deg: "Vent - stopp akkurat der!" Selv når vi er troløse, forblir Han trofast. Han fortsetter å være trofast. Han kommer for å hindre oss, for å holde oss - for å bevare oss fra å gjøre tåpelige ting?

Da Samuel salvet David til å bli Israels Konge, ble den unge mannen gitt et nytt hjerte : ".... tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblandt hans brødre, og Herrens Ånd kom over David fra den dag ...." (1. Sam. 16:13)

David ble en mann som var from, vis, elsket, full av gudsfrykt: "Og David bar sig klokt at i alt han tok sig fore, og Herren var med ham." (1. Sam. 18:14)

Han var en mann som ba mye. Han lovpriste Herren som få mennesker noensinne har gjort, og velsignet Guds hjerte med sine sanger og salmer. Ingen kan ha vært mere intim med Herren enn David.

David var også en mann med en sterk tro. Han gikk ut for å slå Goliat og ble en mektig kriger for Saul. Kvinner sang om hans bedrifter på slagmarken. Guds Ånd var tydelig over denne mannen, og Herren hadde tydeligvis en plan for hans liv.

Men så kom Saul etter David i raseri, og David måtte flykte. Han flyktet for livet, og gjemte seg i huler. Etter en stund ble David ganske enkelt trett av kampen. Han ble sliten, ute av stand til å tåle mere. Han må ha tenkt: "Dersom jeg er så spesiell for Herren - dersom jeg er Hans salvede, utvalgte mann i denne tid - hvorfor er jeg da i slike dype vanskeligheter? Hvorfor er så mange imot meg?"

Så David tok 400 av sine menn og flyktet til Gat - selveste hjembyen til kjempen Goliat, som han hadde drept. Snakk om troløs handling! David hadde ikke spurt Herren om sitt trekk. Tvert om - han hadde besluttet å legge sitt liv i hendene på Akisj, kongen i Gat, for å søke tilflukt hos ham.

Men i Gat vokste fiendtligheten mot David. Alle hvisket: "Er ikke dette mannen som folk synger om? Har han ikke drept tusener av filistere? Han er den som drepte kjempen vår!"

David ble fanget og tatt med til kongen. Han visste at han var fanget, i vanskeligheter - så han satte i gang med å spille gal! Han lot som om han var en galning, og vrøvlet usammenhengende, trommet på portfløyene og siklet i skjegget. Han håpet at hans "galskap" på en eller annen måte ville befri ham fra kong Akisj's grep.

Men hvilket dårlig vitnesbyrd det var framfor alle hans egne menn! Akisj så bare såvidt på David og sa: "Hvorfor har dere bragt meg en galning? Denne mannen har mistet vettet. Få ham ut herfra!"

Nå, hva om vi hadde vært på stedet? Vi ville ha sett denne fromme, gudfryktige, milde mannen som vrøvlet usammenhengende, krøp rundt i gresset, ropte og klorte. Og vi ville ha sagt : "Du er ikke Israels konge. Du har forspilt det, David. Du har agert idiot!"

David var virkelig troløs ved det tidspunktet. Men Gud var fremdeles trofast! Han avskrev ikke David. Nei - mens David spilte galning, og oppførte seg tåpelig, fortsatte Guds evige plan for ham videre. Saul's kongedømme ble svakere for hver dag. Gud satte alt på sin rette plass for å garantere David's velsignelse!

Hvis du hadde gått til Herren og pekt på alle Davids dumheter, tror jeg Gud ville ha svart:

"Jeg salvet David til konge - og han vil være konge! Jeg kjenner hans hjerte. Han vil angre fort, og løpe tilbake til Meg - fordi han har et sønderknust hjerte! Han er fremdeles under min velvilje og velsignelse. Og min plan for ham er fremdeles i rute!"

Kanskje du, lik David, har gått gjennom en eller annen vanvittig periode i ditt liv. Du har sett fullstendig kaos i øynene - og du gav opp, mens du sa: "Jeg kan ikke takle det lengre!" Så du handlet etter kjødet, mens du agerte idiot, og kom foran Gud.

Du endte opp med å være sint på deg selv, skuffet, skamfull. Du tenkte: "Hvordan kunne en salvet, Ånds-fylt person som meg svikte Gud så veldig? Hans velsignelse må sikkert taes fra meg nå. Jeg har vært så sjofel, manipulerende, uærlig, troløs.Gud kan ikke bruke meg mere. Han kan ikke lenger arbeide på mine vegne!"

Du tar så feil! Gud vil ikke tillate noen av dine nåværende kamper å velte Hans kall, plan og hensikt med ditt liv. Du kan ha kommet av sporet - men Guds plan er fremdeles på sporet. Den beveger seg fremover med full fart. Når som helst jeg ber, har jeg i nærheten det jeg kaller mitt "gråte-håndkle". Til tider er jeg under en slik tung byrde, at jeg gråter inn i det håndkleet til det ikke er flere tårer igjen. Jeg ber i månedsvis om visse overveldende behov - men til tider går mine bønner ubesvarte.

Ved en anledning gråt jeg en elv av tårer - og jeg reiste meg fra bønnestunden uten noen fred, uten noen følelse av å ha brutt igjennom. Jeg rullet sammen håndkleet og slengte det gjennom rommet, mens jeg ropte. "Å Gud - jeg har grått en elv med tårer! Jeg har bønnfalt og bedt så lenge. Men Du svarer ikke! Herre hva ønsker du av meg?"

Jeg gikk bort, tung om hjertet. Og likevel, neste uke, ble den ene bønnen etter den andre besvart!

Hele tiden mens jeg hadde rast mot Gud - kastet håndkleet i veggen, og trodde han hadde sviktet meg - hadde Han hele tiden vært i arbeid bak kulissene! Han beveget menneskers hjerter, la ting til rette - og fikk gjennomført den planen Han hadde hatt i sinne hele tiden.

Jeg måtte løpe tilbake til Ham i anger - og gråt som et barn over min utroskap. "Jeg er lei meg Herre - tilgi meg! Å, om jeg hadde fortsatt bare en dag til!"

Jeg var ikke trofast i tillit til Ham - men Han forble trofast!

Dette var mannen som sa at han aldri ville svikte Jesus. Men, ikke bare nektet Peter for at han kjente Ham - men han gjorde det med en flom av eder strømmende ut av munnen!

Hva om du hadde stått nær bålet, og lyttet til Peter? Du ville ha tenkt: "Er dette mannen som var på Forklarelsens Berg? Den som hadde lagt hendene på syke, så de ble friske? Den som hadde blitt betrodd nøklene til riket? Hør hva som kommer ut av hans munn!"

Hvordan kunne denne mannen vandre så fortrolig med Herren, og bekjenne:'Du er Kristus, den Levende Guds Sønn' - og så eksplodere slik som dette, og lyve, banne og fornekte Ham? Det er over for Peter. Han kan like gjerne gå tilbake til fiskegarna sine. Vi vil aldri mere høre om ham."

Nei - aldri! Guds evige hensikt med Peters liv ble ikke forpurret. Sant nok, Peter var forferdelig troløs. Men Gud forble trofast. Han kunne ikke fornekte hvem Han er!

Hadde du løpt til Herren og ropt: "Så du ikke at Peter forbannet Deg?" Ville Han ha svart: "Ja, Peter har sviktet Meg. Men jeg kjenner hans hjerte. Han vil være på en bakketopp on noen få timer, og gråte og rope. Han kommer tilbake til meg. Faktisk, så er han på vei til Pinse - til et liv i tjeneste for Meg."

"Er vi troløse, så er han trofast; for han kan ikke fornekte sig selv." (2. Tim. 2:13)

Uansett hva du har vært gjennom dette siste året, så ser Gud til ditt hjerte! Dersom du har en sønderbrutt og nedbøyet ånd, vil Han være der for deg. Hans evige hensikt for deg vil ikke bli forpurret. Han vil gjennomføre den!

Dette fører meg til Guds advarsel:

Bare en ting kan avbryte Guds vidunderlige hensikt for deg - og det er synden hårdnakket stolthet. Vi ser dette i Sauls liv. Skriften forteller at Guds Ånd var over denne mannen, fra den dagen Samuel så ham komme nedover veien. Gud hadde kalt Saul, og Han brukte ham.

Men det var noe i Saul som raskt dukket opp - en hovmodig stolthet! Saul ville ikke bekjenne eller erkjenne sin synd. Istedet klandret han andre, for å rettferdiggjøre sine egne handlinger. Han var mere opptatt av å bevare masken, enn hva Gud tenkte om ham.

Kjære, dette var forskjellen på David og Saul - stolthet! Tenk på det: David syndet like grovt som Saul. Tross alt drepte aldri Saul en annen kvinnes ektemann.

Men David angret raskt sin synd. Da Natan pekte på hans grove handling, prøvde ikke David å rettferdiggjøre den. Snarere tvert om, han ropte øyeblikkelig ut: "Gud, ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Alt jeg ønsker er å være deg til behag. Jeg ønsker ikke å leve for meg selv. Jeg vet at jeg har sviktet Deg. Men, om jeg tør be, tilgi meg - rens mitt hjerte!"

Da Saul derimot ble grepet i synd, grep han fatt i Samuels kappe og ropte: "Ta ikke kongedømmet fra meg! Vær så snill, stå med meg. Ikke la meg ta meg ille ut foran mitt folk" Saul blottstilte sine følelser. Han var mere interessert i hva folket syntes om ham, enn at han hadde voldt den Hellige Ånd sorg!

Kjære, det er stolthet - en hovmodig, uanfektet ånd - som får menn til å falle! Men et sønderknust hjerte, en angerfull ånd, erobrer Herrens hjerte. Det betyr ingenting hva du har vært igjennom, eller hvordan du har sviktet den allmektige Gud; hvis du er som Peter - dersom du løper for å gråte alt ut foran Ham etter du har sviktet - så vil Han stå med deg. Han står alltid hos dem som har et sønderbrutt hjerte og en nedbøyet ånd.

Like før jeg skrev dette budskapet, ba jeg: "Herre, gjør meg til en røst for Deg i disse siste dager. Jeg vet at jeg ikke kan være en røst for Deg uten at du fortsetter å forvandle meg. Jeg kan ikke snakke for Deg, før denne verdens ting betyr ingenting for meg - før jeg er Jesu Kristi avbilde. Jeg ber deg Herre - forvandle meg."

Selv når jeg ba, følte jeg meg så utilstrekkelig - så langt fra det Gud ønsker av meg. Jeg tenkte: "Jeg tror aldri jeg kommer til å klare det. Jeg vil aldri bli verdig nok."

Da var det Herren ga meg dette budskapet! Han sa: "Du har rett David - du vil aldri bli hellig nok, etter din egen standard og anstrengelser. Men akkurat nå ser jeg ikke til deg for at du skal gjøre noen store ting for Meg. Jeg vil at du skal vite at, selv når du ligger her og ber, er jeg i virksomhet og er trofast mot deg, mot Min evige hensikt. Og jeg kommer til å se min hensikt gjennomført i ditt liv!"

Kjære, Herren kommer til å gjøre det for hver og en av oss! Han bruker de svake, tåpelige tingene i denne verden til å fullføre Sine hensikter. Vi svikter alle Herren; ingen i Hans kirke er fullkommen. Men hver gang vi er troløse mot Ham, forblir Han trofast mot oss!

Så ta øynene bort fra dine nederlag og svakheter, og fest dem på Hans trofasthet. Han kan ikke fornekte seg selv. Han er trofast mot Sitt Ord til det ytterste - og Han kommer til å føre deg gjennom alle dine kamper!

Halleluja!