Gud gjør noe nytt i sin menighet

Hvor ofte har du hørt kristne si: "Gud gjør noe nytt i denne menigheten"? Det "nye" de henviser til kaller de kanskje en vekkelse, en utgytelse, en besøkelse eller en bevegelse fra Gud.

Men ganske ofte dør dette "nye" ut veldig fort. Og med en gang det er dødd ut kan det ikke spores opp på ny. På denne måten blir det bevist at dette ikke var Guds hånd i det hele tatt. Kristne sosiologer har faktisk undersøkt mange av disse såkalte vekkelsene og de har oppdaget at den gjennomsnittlige varigheten av slike begivenheter er omkring fem år.

Personlig tror jeg at Gud gjør noe nytt i sin menighet i dag. Men dette store Åndens verk kan ikke spores opp på et bestemt sted. Det skjer over hele verden. Og du trenger ikke reise langt for å se det. Ja det "nye" fra Gud kan faktisk finne sted så nære som i en kirke i nabolaget.

Det er et bibelsk prinsipp som styrer enhver bevegelse som virkelig kommer fra Gud. Vi finner dette prinsippet i virksomhet igjen og igjen i både det Nye og det Gamle Testamente. Og det har vist seg å være sant opp gjennom kirkehistoriens århundrer. Det er dette prinsippet: Gud vil ikke begynne noe nytt i sin kirke før han har avskaffet det gamle. Som Jesus sier det, så vil han ikke tømme ny vin i gamle skinnsekker.

Hvorfor er det slik? Det er fordi Gud har en tvist gående med de gamle tingene i sin menighet. Du skjønner, at ved hvert nytt verk han starter, så går det bare et par generasjoner før sløvhet og hykleri begynner å snike seg inn. Snart ble Guds folk avgudsdyrkere, med hjerter som hadde en tendens til frafall. Og til slutt velger Gud å gå utenom det gamle verk han gjorde i sin menighet. Han forlater det fullstendig før han innfører det nye.

Dette prinsippet ble først innført i Silo. I løpet av dommertiden etablerte Gud et nytt verk i den byen. Silo var byen hvor Guds helligdom sto, senteret for all religiøs aktivitet i Israel. Navnet Silo betyr i seg selv "det som er Herrens." Dette vitner om ting som representer Gud og åpenbarer hans natur og egenskaper. Silo var stedet der Gud talte til sitt folk. Det var også her Samuel hørte Guds røst, og hvor Herren åpenbarte sin vilje for ham.

Men Eli var yppersteprest i Silo og hans to sønner var prester i helligdommen. Eli og hans sønner var late og sanselige og de var helt oppslukt av sine egne interesser. I løpet av sin tjeneste tillot de avskyelige synder å komme inn i Guds hus. Og etter som tiden gikk ble Silo forurenset. Snart var Guds folk fulle av griskhet, hor og hykleri.

Det endte med at Herren sluttet å tale i Silo. Han talte til Samuel omtrent slik: "Silo har blitt så besmittet at det ikke lenger representer hvem Jeg er. Dette huset er ikke lenger mitt. Og jeg vil ikke finne meg i det lenger. Jeg er ferdig med det." Så Herrens nærvær løftet seg bort fra helligdommen og han skrev navnet "Ikabod" over døren som betyr "Herrens herlighet er veket bort."

Fra det tidspunktet var Silo dødt, hinsides gjenopprettelse. Det fantes ikke noe håp om å vekke til live tidlige tiders herlighet, intet håp om reformasjon. Gud sa: "Jeg har overgitt Silo til kjødet, og jeg drar videre. Jeg skal bygge opp et fullstendig nytt hus."

Hva slags tilstand må folket komme i før Herren trekker sitt nærvær bort fra dem? Forestill deg tilstanden i Silo: I årevis hadde ingen stått i gapet for det samfunnet. Ingen ydmyket seg selv og ropte ut i anger og omvendelse: "Herre, ikke forlat oss!"

I stedet så Gud kun et folk som var forherdet mot sannheten. Disse israelittene deltok i alle religiøse ritualer og sa alle de rette tingene, men deres hjerte var ikke med i noe av det. Alt det de gjorde var av kjødet .Og presteskapet var hinsides frelse. Ypperstepresten Eli hadde blitt fullstendig blind for sitt eget frafall. Han og hans onde sønner måtte bort.

Så Herren avskaffet det gamle helt og fullt. Og på ny reiste han opp noe nytt. Etter dette begynte tempelet i Jerusalem å bli kjent som "Herrens hus." Og for en tid talte Gud til sitt folk derfra. Huset var fylt med bønn, Guds Ord ble forkynt og folket ga offer i følge Guds forordninger. Tempelet i Jerusalem representerte hvem Gud var, og han åpenbarte sitt nærvær der. Ved en anledning fylte hans herlighet faktisk tempelet så mektig at prestene var ute av stand til å utføre prestetjenesten.

Men tilslutt ble også denne tjenesten offer for forfallet. Fordervelsen bredte seg på nytt blant folket. Og tempelet i Jerusalem representerte ikke lenger Gud.

Det tar bare noen få generasjoner før et nytt verk av Gud degenerer til sløvhet og hykleri. Hvorfor er det slik? Nesten alltid skjer det fordi de som står i tjenesten blir drevet av kjødet. Den rødglødende lidenskapen som fødte arbeidet begynner å slukne. Og over tid blir tjenesten en menneskelig institusjon. Livløse rutiner tar over. Lederne som engang var så overgitt til bønn stoler nå mer på organisasjon og kjødelig dyktighet for å holde arbeidet i gang.

En gang stolte de samme lederne kun helt og fullt på Gud og han talte til dem. Men på et tidspunkt byttet de bort sin tjenerrolle med politikk. Og nå kjemper de om makt, prestisje og antall medlemmer i stedet for å være en tjener. Deres tjeneste har blitt et sørgelig, fjernt minne av hva Gud en gang gjorde i deres midte med sin kraft og sin sannhet.

Herren reagerte på den samme slags kompromiss i Jeremias dager. Han sendte profeten til tempelporten for å forkynne et knusende ord: "Bedre deres veier og deres gjerninger! Så vil jeg la dere bo på dette sted." (Jer. 7:3). Han sa med andre ord: "Dette verket har blitt fordervet, og nå lurer døden ved døren. Men det er fremdeles tid til å redde det. Jeg ønsker ikke å vende ryggen til det. Jeg ønsker å være hos dere og bevege meg i blant dere. Men for at det skal skje må dere omvende dere. Dere må vende tilbake til deres første kjærlighet."

Så legger Herren til: "Fest ikke lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!" (Jer. 7:4). Gud hadde hørt at folket ropte: "Herren kan ikke ødelegge dette tempelet. Det er hans hus for evig. Det er vår historie, vår befestede tradisjon. Se på alle disse majestetiske bygningene. De står som Guds vitnesbyrd overfor en hedensk verden. Han vil aldri forlate det han har etablert her."

Men Herren svarte dem: "Hva da med deres besudling av det hellige? Hva med deres åpenlyse utroskap? Dere sverger falskt. Dere bøyer dere for avguder. Og dere har gjort mitt hus til en røverhule. Jeg sendte profeter for å advare dere, men dere ville ikke lytte. Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre. Jeg ropte ut til dere, men dere ville ikke svare."

Nå befalte Gud dem: "Gå til min bolig som var i Silo, der jeg lot mitt navn bo i den første tiden. Se hva jeg har gjort med det på grunn av mitt folk Israels ondskap." (Jer. 7:12). Han ba dem innstendig: "Kom alle dere pastorer, hyrder og prester. Åpne deres Bibler og se selv hvordan jeg handler. Se tilbake på mitt hus i Silo. Jeg plantet den kirken og ga mitt navn til den. Men folket avviste mine profeter. Og de stolte i stedet på sine egne veier. Så jeg forkastet det gamle fullstendig."

"Nå er jeg i ferd med å gjøre det igjen. Dere er akkurat som Silo. Dere har tillatt synd og fordervelse i mitt hus. Dere har blitt så fordervet i deres ferd at dere ikke lenger representerer meg. Se dere omkring: hvem er det som står i gapet? Hvem er det som roper ut med et hjerte som er rede til å omvende seg? Jeg ser sløvhet og kompromisser. Mitt Ord advarer tydelig at jeg løftet mitt nærvær bort fra Silo. Og nå kommer jeg til å vende meg bort fra dere. Jeg er i ferd med å fjerne min herlighet fra deres midte."

"Derfor vil jeg gjøre med det hus som er kalt med mitt navn, og som dere setter deres lit til, og med det sted som jeg gav dere og deres fedre, slik som jeg har gjort med Silo. Jeg vil kaste dere bort fra mitt åsyn, slik som jeg har kastet bort alle deres brødre, hele Efra'ims ætt." (Jer. 7:14-15). Enda en gang sa Gud: "Det gamle er over, det er slutt. Dere representerer ikke meg lengre. Jeg vil nå ta et folk som representerer meg overfor verden slik jeg virkelig er. Jeg har noe helt nytt i sinne."

Herren avsluttet med denne erklæringen: "Og du, du skal ikke be for dette folket og ikke frambære klage og bønn for det og ikke trenge inn på meg, for jeg hører deg ikke." (Jer. 7:16). Han sa: "Ikke bry deg om å be for dette gamle verket. Det er dødt og borte for evig, hinsides ethvert håp om å vekkes til live på nytt."

Jesus sto i det siste tempelet og inviterte alle til å komme under hans barmhjertige vingers beskyttelse. Han ropte ut til de blinde, syke, de spedalske, de fattige ja til alle om å komme og finne legedom og tilgivelse. Men den religiøse mengden avslo hans tilbud. Derfor vitnet Kristus til dem: "Men dere ville ikke!" (Matt. 23:37).

Når jeg leser dette er det et spørsmål som dukker opp: Vil Gud her i det Nye Testamentet forkaste et gammelt verk på samme vis som han gjorde det i det Gamle? Ville han forlate det gamle verket og reise opp et nytt? Ville han feie bort dem som forkastet hans tilbud om nåde, barmhjertighet og vekkelse?

Ja, det ville han. Jesus svarte dem som avviste ham med å si: "Se, huset deres skal bli liggende øde!" (23:38). Han fortalte dem: "Dette tempelet tilhører nå dere, ikke meg. Jeg forlater det. Og jeg forlater det dere har forspilt og sviktet."

Så la han til: "For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" (23:39). Han erklærte til dem: "Min herlighet finnes ikke lenger i dette gamle verket. Jeg har nå forkastet det. Og restene av deres religiøse liv vil bli utført uten Guds nærvær. Jeg gir også dette gamle verket over til kjødet. Deres prester vil ikke være åndelige menn, men kjødelige tjenere."

Disiplene kunne ikke tro Jesu ord. De bønnfalt ham: "Herre, se på tempelets storslåtthet, de veldige konstruksjonene. Tenk på dets historie, de århundrelange tradisjonene. Dette kan umulig ende i ruiner. Forteller du oss at det er over?" Jesus svarte: "Ja, det er over. Dette gamle verket er slutt. Det er dødt og forsvunnet i mine øyne. Jeg kommer til å gjøre noe nytt nå."

Tenk over det: Her stod selve legemliggjørelsen av nåde og barmhjertighet og sa: "Dette gamle tilhører ikke meg lenger. Jeg vil nå legge det helt øde. Det har absolutt ingen sjanse til å bli vekket til live igjen." Så fortsatte Jesus mot pinsen, til begynnelsen av noe nytt. Han var i ferd med å reise opp en ny menighet, ikke en kopi av den gamle. Og han ville gjøre den flunkende ny helt fra grunnmuren av. Det ville bli en kirke med nye prester og et nytt folk som alle var født på ny i ham.

I mellomtiden ville det gamle verket slepe seg videre. Folkemengder ville fremdeles komme til tempelet for å se på deres døde ritualer. Hyrdene ville fortsette med å røve fra de fattige, horkarer ville fortsatt synde med forsett og folket ville drive inn i avgudsdyrkelsen. For hver dag som gikk ville det gamle verket sakte men sikkert bli tørrere og svakere. Du kan spørre 'hvorfor?'. Guds tilstedeværelse var ikke lenger der.

Dette fører oss til dagens kirke. La meg spørre deg: Er det du ser foregå i kirken i dag representativt for hvem Jesus er? Se på alle kirkesamfunnene og bevegelsene, alt som assosieres med Kristi navn. Er det vi ser virkelig den seirende, lyteløse Kristi brud? Åpenbarer den selve Guds vesen til en fortapt verden? Er dette det beste Guds Ånd kan skape i disse siste dager?

Eller har den moderne, synlige kirke blitt en gammel ting? Har den blitt fordervet og vakler på selveste randen av å bli erstattet med noe nytt? Kort sagt, vil Gud gjøre en siste forandring før Jesus kommer tilbake? Vil han forlate det som har blitt fordervet og reise opp en herlig menighet i de siste dager?

Ja, det tror jeg han vil. Jesaja forteller oss: "De ting som er forkynt tidligere, se, de er kommet. Og nå forkynner jeg nye ting. Før de spirer fram, lar jeg dere høre om dem." (Jes. 42:9).

Kirken slik vi kjenner den i dag begynte med omvendelse. Da Peter forkynte korset på Pinsedag kom tusener til tro på Kristus. Denne nye kirken utgjorde ett legeme som besto av alle raser som var fylt av kjærlighet til hverandre. Dens felles liv ble kjennetegnet av evangelisering, en ånd av offervilje, ja til og med martyriet.

Denne vidunderlige begynnelsen gjenspeiler Guds ord til Jeremia: "Jeg hadde plantet deg som et edelt vintre, helt igjennom av ekte sæd." Men Herrens neste ord beskriver det som ofte skjer med et slikt verk: " Hvordan er du da blitt omskapt for meg til et uekte, vilt vintre?" (Jer. 2:21). Gud sa: "Jeg plantet deg på rett måte. Du var min, bar mitt navn og min natur. Men nå er du blitt fordervet:"

Hva var det som skapte denne fordervelsen i kirken? Det har alltid vært og vil alltid være det samme: avgudsdyrkelse. Gud taler om avgudsdyrkelse når han sier til Jeremia: " ... mitt folk har byttet bort sin ære mot det som ikke kan hjelpe." (2:11). Avgudsdyrkelsen la Silo øde, det la tempelet øde og det har også fordervet dagens kirke. Det har alltid vært hovedgrunnen til at Gud har forlatt noe gammelt for å starte noe nytt.

I Esekiel 14 kom en del eldste til profeten for å høre fra Herren. De ønsket å vite: "Hva sier Gud til sitt folk i dag?" Men Herren sa til Esekiel: "Disse menn har gitt sine motbydelige avguder rom i sitt hjerte. Og det som for dem er en fristelse til synd, har de satt for sine øyne. Skulle jeg la meg spørre av dem?" (Esek. 14:3). Han sa med andre ord: "De har kommet hit som om de virkelig søker meg. Men de skjuler onde avguder i sitt hjerte. Hvorfor skulle jeg svare dem?"

De fleste kristne i dag identifiserer en avgud som noe som kommer mellom Guds folk og Gud selv. Det er alt som drar oss bort fra ham. Men det er bare en delvis beskrivelse av avgudsdyrkelse. De eldste som kom til Esekiel ble tross alt ikke holdt borte av sine avguder.

Avgudsdyrkelse har å gjøre med en sak som stikker mye dypere i våre hjerter. Sannheten er at avgudsdyrkelsen kan florere i Guds hus men fortsatt være usynlig. Det var dette Herren mente da han sa om disse eldste at: "Det som for dem er en fristelse til synd, har de satt for sine øyne." (Esek. 14:3). Snublesteinen er enhver lære som rettferdiggjør en avgud. Og den blinder Guds folk for deres synd.

Det er nettopp dette som skjer i kirken i dag. Den fremste avguden blant Guds folk er ikke hor, pornografi eller alkohol. Det er et mye mektigere begjær. Hva er denne avguden? Det er ambisjonen som driver folk til å søke å bli vellykket, eller gjøre suksess. Og det finnes til og med en lære som underbygger den.

Avgudsdyrkelsen som består i å ønske seg suksess beskriver mange tjenere i Guds hus i dag. Disse menneskene er oppreiste, moralsk rene og fulle av gode gjerninger. Men de har reist en suksessens avgud i sine hjerter, og de kan ikke bli revet løs fra den.

Tragisk nok så er dette den samme ånd som var drivkraften bak Ba'al og Molok: å ha fremgang og å lykkes. Og i dag har denne ånd forurenset Jesu Kristi evangelium over hele verden. Den fremstiller seg som en ånd av velsignelse, men det er en perversjon av den velsignelse Gud har i sikte for sin kirke. Og millioner av troende lider skipbrudd på sin tro.

Denne ånd smaker også av postmodernisme. En av postmodernismens dogmer er at det er samfunnet som gir deg hensikt og verdi. Kort fortalt så blir din suksess og din aksept målt etter denne verdens standarder. Som et resultat av dette måler mange kristne sin egenverdi på grunnlag av sin karriere, sine eiendeler og sin lønnsslipp.

Nå sniker postmodernismens teologi seg inn i kirkens lederskap. Pastorer og evangelister sluker løgnen om at deres likemenn bestemmer hvor vellykket de er. Dette er grunnen til at suksess i menighetsarbeid har blitt ensbetydende med å ha en stor mengde medlemmer, store bygninger og et fett budsjett. Og det er grunnen til at pastorer er tvunget til å drive seg selv og sine menigheter til å oppnå disse målene.

Jeg sier deg, dette er ikke den kirke som Jesus Kristus kommer tilbake for å hente som sin brud. Denne postmoderne, materialistiske institusjonen som er drevet av kjødet har vokst seg gammel og fordervet. Og den er allerede i dødsveer.

Mange unge pastorer over hele verden aner dette. De er møkk lei dette gamle med sin krangling og innbyrdes strid mellom kirkesamfunnene. De vil ikke ha noe å gjøre med den. De har forkastet jaget etter størrelse og berømmelse. I stedet vender de tilbake til de sentrale ting i Kristus, tilbake til å søke Gud, tilbake til en hunger etter sannhet. Og de værer et nytt og jomfruelig verk i luften.

"De ting som er forkynt tidligere, se, de er kommet. Og nå forkynner jeg nye ting. Før de spirer fram, lar jeg dere høre om dem." (Jes. 42:9).

Gud er i ferd med å gjøre noe nytt. Og dette nye verket vil være så herlig at det vil få hans folk til å prise ham som aldri før: "Syng en ny sang for Herren, syng hans pris fra jordens ende - dere som farer ut på havet, og alt som fyller det, fjerne kyster og dere som bor der!" (Jes. 42:10). Gud forteller oss: "La alt mitt folk over hele verden synge min pris. La meg høre en ny sang fra sjømennene på havet, fra folk i alle nasjoner, fra alle landene på jorden."

Vi vet at i disse siste dager kommer Satan ned til jorden i et stort raseri (Se Åpenbaringen 12:12). Han er full av en stor vrede fordi han vet at hans tid er kort. Og han kommer til å sende en flodbølge av synd over kirken. Men Gud erklærer: "La mitt folk få vite at løven av Juda kommer ned med alle himmelens krefter. Forløseren kommer til Sion!"

Tro ikke et øyeblikk at Gud vil tillate Satan å ta kontroll over hans menighet og herje med hans barn. Helvetes porter vil ikke stå seg mot Kristi kropp. Og jeg tror at Herren er på vei mot Sion akkurat nå for å besøke sitt folk.

Akkurat slik han gjorde med Sodoma så kommer Herren for å rense. Og denne renselsestiden vil begynne med hans kirke. Akkurat nå begynner Herren å brenne opp agnene i sitt hus. Og han kommer til å gjøre noe nytt. Skriften forteller oss: "Herren skal dra ut som en kjempe, som en krigsmann skal han egge sin harme. Han skal rope høyt, ja skrike. Mot sine fiender skal han vise sin makt." (Jes. 42:13).

Hvorfor kommer Jesus med et slikt mektig brøl? Og hva er det han vil rope? Han kommer til å rope ut i nidkjærhet over sitt folk. Du skjønner at Herren er nidkjær overfor sin menighet akkurat nå. Og her er hans nidkjære rop: "Jeg har tidd fra eldgammel tid. Jeg talte ikke, jeg holdt meg tilbake. Nå vil jeg skrike som den fødende kvinne, jeg vil puste og fnyse." (Jes 42:14).

Hva betyr dette? Hvorfor skulle Jesus rope som en kvinne i fødselsveer? Herren forteller oss at han er i ferd med å føde noe nytt. Mens Satan herjer omkring og forfører mengdene så sier Gud til sitt folk: "En ny, hellig ting er i ferd med å fødes like foran nesen på Satan. Dette er en kirke han ikke kan forføre. Det er den seirende kirke som er uten flekk og lyte."

Frem til nå har Herren vært stille. Han har holdt sin vrede tilbake mens falske lærer, falske profeter og ulver i fåreklær har ført mengder i Kristi legeme til skipbrudd på deres tro. Men nå lar Gud sin stemme bli kjent. Han sier oss:

"Hyrder har gjort mitt hus om til en syndens hule. Men jeg har holdt meg stille. Materialistiske forkynnere har fordervet min kirke over hele verden med avskyelige lærer. Men jeg har vært stille. Jeg har vært stille mens mega-kirker har fjernet korsets anstøt fra deres forsamlinger. Jeg har holdt meg tilbake mens selvtilfredse hyrder har tillatt komikere og underholdningsartister å føre lettsindighet og frivolhet inn i mitt hellige hus.

"Men ikke lengre! Nå er jeg opprørt. Og jeg kommer ned til mitt hus for å rense det før jeg vender tilbake for å hente min brud. Ta imot advarselen, jeg kommer ned med en hellig nidkjærhet. Og jeg kommer til å ødelegge alle disse falske lærene. Jeg vil drive til konkurs enhver røver og tyv som har fylt mine prekestoler. Jeg vil feie bort alle deres eiendeler og få alle deres pengestrømmer til å tørke inn.

"Jeg vil legge fjell og hauger øde og la alle deres vekster tørke bort, jeg vil gjøre elver til land og tørke ut sjøer ... De skal vike tilbake og bli fullstendig til skamme, de som satte sin lit til utskårne bilder, som sier til støpte bilder: Dere er våre guder!" (Jes. 42:15,17).

Kjære, dette er de nye tingene Gud gjør i sin kirke. Han sier: "Jeg vil ødelegge og sluke enhver tjeneste som er av kjødet, underholding og materialisme. Og jeg kommer til å reise opp hyrder etter mitt eget hjerte, trofaste tjenere som kjenner meg. Jeg vil ødelegge ethvert falsk evangelium og forvirre og gjøre enhver falsk lærer til skamme."

"Men jeg vil ikke forlate de millioner av oppriktige mennesker som ble forført av de falske lærene. De visste ikke bedre. Og nå kommer de til å høre mitt rene evangelium. Når de gjør det, vil de vende om og skamme seg over det grunne, lettsindige evangeliet som ledet dem på villspor. Jeg kommer for å lede dem inn i sannheten."

"Blinde vil jeg føre på en vei de ikke kjenner. På stier de ikke visste om, vil jeg la dem ferdes. Mørke steder foran dem vil jeg gjøre til lys og bakker til sletteland. Dette er de ting jeg vil gjøre, jeg vil for visst ikke la det være." (Jes. 42:16).

Hvilket utrolig løfte. Vi ser nå hvorfor Jesaja profeterer: "Ørkenen og dens byer skal oppløfte røsten ... De som bor på fjellet, skal juble, fra fjelltoppene skal de rope høyt. De skal gi Herren ære og forkynne hans pris på fjerne kyster." (Jes. 42:11-12).

Kjære hellige, Gud gjør noe nytt akkurat nå. Han kaller på ny sitt folk til å forsake enhver avgud og gjøre seg en bolig på Klippen, Jesus Kristus. Jeg bønnfaller deg, vær rede til å adlyd hans rop: "De som bor på Klippen ... juble!"