Guds Menneskelige Ansikt

Dersom du tar din vandring med Gud på alvor, da ønsker du å lære din himmelske Far å kjenne. Og slik kan du studere hans majestet, hans kraft, hans herlighet. Men kjenner du din Herres menneskelige ansikt?

Du kan kanskje lure på hva jeg mener med dette. Tross alt så vet vi at Gud er ånd og at han er usynlig for oss. Skriften kunngjør rett ut: "Ingen har noensinne sett Gud ...." (Joh 1:18). Så hvordan kan Gud ha et menneskelig ansikt?

Jeg tror at en del av Jesu oppdrag på jorden var å åpenbare den himmelske Fars menneskelige ansikt for oss. Vi ser dette i avsnittet der Kristus fortalte sine disipler at han var i ferd med å vende tilbake til Faderen. Han sa: "Og dit jeg går, vet dere veien." (Joh 14:4).

Da disiplene hørte dette, ble de målløse. Tomas svarte: "Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien?" (Joh 14:5). Med andre ord: "Hvordan kan vi vite hvor du går hen? Og dersom du forlater oss, hvordan vil vi noensinne komme til Faderen? Du har selv fortalt oss at du er den eneste veien til ham."

Jesus svarte ham: "Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham." (Joh 14:7). Filip ble forvirret av dette. Han må ha tenkt: "Hva mener Jesus; vi har sett Faderen? Hvordan kan vi se en ånd? Og hvordan kan Jesus være Gud, dersom vi kan se ham? Alt dette er en slags ubegripelig gåte." Tilslutt plumpet han ut med: "Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss!" (Joh 14:8).

Jesus visste at Filips anmodning var oppriktig, så han besvarte den tålmodig: ".... Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?" (Joh 14:9).

Så snudde Jesus seg og henvende seg til alle disiplene: "Tror dere ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg?" (Joh 14:10). Etter å ha sagt dette ga han dem et storartet løfte: "På den dag (etter min oppstandelse) skal dere kjenne at jeg er i min Far, og dere i meg, og jeg i dere." (Joh 14:20).

Hvilken forbløffende samtale! Kristus fortalte disse mennene: "Se på meg! Ser dere ikke at jeg er Gud, kledd i menneskelig kjøtt? Jeg er selveste Faderens vesen. Alt det han er av natur, vesen og karakter er i meg. Alt jeg sier og gjør åpenbarer hvordan han er. Så, når jeg handler og taler, ser dere ham i virksomhet. Jeg har kommet til jorden for å vise dere Guds menneskelige ansikt!"

"Jeg forstår at dere ikke kan forstå alt dette nå. Men når jeg er oppstått fra de døde, vil jeg endelig vise dere hvem Faderen er. Jeg vil tydeliggjøre ham for dere, for han og jeg er ett."

I dag vet vi at hele Kristi tjeneste var en demonstrasjon av hvem Faderen er. Jesus gjorde bare det han så Faderen gjøre, og det Faderen ba ham om å gjøre, og ingenting annet. Faktisk så uttalte Jesus direkte: "Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv ...." (Joh 5:30). Han gjentar denne påstanden gjennom hele Johannesevangeliet:

" For jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale.Og jeg vet at hans bud er evig liv. Det som jeg da taler, det taler jeg slik som Faderen har sagt meg." (Joh 12:49-50). "Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg." (v. 45). " Jeg og Faderen er ett." (Joh 10:30).

".... For jeg kommer fra Gud og er utgått fra ham. For jeg er heller ikke kommet av meg selv, men han har utsendt meg." (Joh 8:42).

Apostelen Paulus bekrefter dette når han sier om Kristus: "Gud åpenbaret i kjød, ...." (1Tim 3:16). Et annet sted kaller Paulus Jesus: ".... et bilde av den usynlige Gud, ...." (Kol 1:15).

Et tydelig bilde fremtrer: Gud sendte sin egen Sønn for å vise oss akkurat hvordan han, Faderen, er. Så, for å kjenne og se Gud, må vi først kjenne og se Kristus!

I århundrer har kunstnere prøvd å sette et menneskelig ansikt på Gud. På malerier og på glassmalerier i vinduene på mange katedraler, er Gud fremstilt som en truende, hvitskjegget tyrann i himmelen, med blinkende lyn springende ut av sine fingertupper. I en fremstående Sør-Amerikansk katedral er han til og med vist stående over en knelende folkemengde mens han svinger en stor klubbe. Dessverre så er dette et bilde som blir delt av skarer over hele verden.

Vi må selvfølgelig erkjenne at Gud virkelig har en streng side. Herren er rettferdig og hellig, og han vil ikke spare på sin vrede mot forherdede, onde syndere som uavbrutt forkaster hans evangelium. Paulus minner oss på denne strenge siden ved Gud, som kommer til syne hånd-i-hånd med hans godhet: "Se derfor Guds godhet og strenghet - strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av." (Rom 11:22).

Det greske ordet for "strenghet" i dette verset betyr "avgjørende, plutselig, bestemt." Og videre, ordet "bestemt" betyr "diktatorisk, etterlater ingen tvil, godtar ingen unnskyldninger." Med andre ord, Gud vil gjøre det han sier han vil gjøre - og han vil gjøre det med besluttsomhet!

Jesus tydeliggjorde denne strenge siden ved Guds karakter under sin vandring på jorden. For eksempel, han hadde ingen tålmodighet med hyklere og Fariseere som spottet den Hellige Ånd som var virksom i ham. Og da de religiøse lederne tillot pengevekslerne å gjøre forretning i tempelet, drev Kristus dem ut med en svepe, og kalte dem røvere. Kjære, det er strenghet!

Ta også i betraktning Jesu' strenge ord om dom: "Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! .... Tyrus og Sidon skal få det tåleligere enn dere på dommens dag!" (Matt 11:21-22). Og han sa til de skriftlærde og fariséerne: "Slanger! Ormeyngel! Hvordan skal dere unnfly dommen til helvete?" (Matt 23:33).

Og til slutt, Jesus profeterte med strenghet mot Israels elskede hovedstad: "Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. Se, huset deres skal bli liggende øde!" (v. 37-38).

Paulus bekrefter denne strenge siden ved Gud, og uttaler: "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1:18). Apostelen legger til at Gud vil lønne de onde for deres gjerninger: "Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde ...." (2:8-9).

Det er tragisk, imidlertid, at mange predikanter i dag har avskaffet Guds strenghet. De taler bare om hans godhet og kjærlighet, og nevner aldri noe om straff for synden. Resultatet er, at de fjerner Gudsfrykten fra de troendes hjerter, og tar bort en av de sterkeste motivasjonene til hellighet.

Likevel sier Guds ord, på ingen måte i uklare vendinger: ".... frykt Herren og vik fra det onde!" (Ord 3:7). ".... Ved frykt for Herren holder en seg fra det onde." (16:6). Paulus hadde denne frykten i tankene da han instruérte Timoteus: "Forkynn Ordet! .... Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære." (2Tim 4:2). Paulus sa at denne slags forkynnelse var "sunn lære" - som betød, "et sunt livgivende evangelium."

Guds strenghet er bare én side av hans menneskelige ansikt. Den andre siden er hans godhet og betingelsesløse kjærlighet. Vi ser dette åpenbart i Jesu tjeneste også. Alt Kristus sa og gjorde åpenbarte Faderens vidunderlige miskunnhet.

Jeg må spørre deg: Har du denne forestillingen av din himmelske Far - at han er kjærlig og nådig mot deg, hans barn? Og tror du at du gir ham glede og behag? Eller ser du Gud bare som en hevngjerrig, dømmende Far som står over deg, og venter på å slå ned på deg når du begår et feilgrep?

Faktum er, at Gud er veldig opptatt av din forestilling om ham. Og det er grunnen til at Jesus var så bestemt på å åpenbare Faderens godhet mot sine barn, i tre spesielle demonstrasjoner. Johannes' evangelium beretter at hver av disse tre demonstrasjonene fant sted etter Kristi oppstandelse. Og hver av dem åpenbarer for oss noe viktig om vår himmelske Far.

Den første gangen Jesus manifestérte seg, hadde han nettopp blitt korsfestet, og hans gjenværende disipler var spredt. Men snart samlet disiplene seg igjen, og stengte seg inne i et rom: ".... Av frykt for jødene ...." (Joh 20:19)

Det greske ordet for "frykt" i dette verset betyr "skrekkslagen, skremt, umåtelig redd." Disse mennene var lamslått, grepet av menneskefrykt. Et enkelt bank på døren fikk hjertene deres til å slå vilt; det kunne være romerske soldater som kom for å arrestere dem.

Enda Jesus hadde lovt dem før han ble korsfestet: ".... Det kommer en tid da jeg ikke lenger skal tale til dere i lignelser, men fritt ut forkynne dere om Faderen." (Joh 16:25). Ordene "fritt ut" her, betyr "forsikring, hinsides tvil, synlig."

Lite visste disse mennene at Jesus talte om deres nåværende øyeblikk, der de satt skjelvende i det lukkede rommet. Han sa: "Når dere ser meg igjen, se nøye på meg, og lytt oppmerksomt til mine ord. Dere vil se og høre deres himmelske Far i meg!"

Plutselig var det noen som banket på døren. Det var Maria Magdalena - og hun utbrøt: "Jeg så Herren! Han talte til meg! Han ba meg fortelle dere at han skal stige opp til Faderen. Og han kalte ham 'min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.' " (Se 20:17- 18).

Disiplene lyttet i nysgjerrighet - men de kunne ganske enkelt ikke fatte det. De visste nå at Jesus var i live - men de kunne ikke begripe hans oppstandelse. Så istedet for å gå ut og proklamere: "Han lever!", fortsatte de med å være innestengt sammen resten av dagen.

Samme kveld kom Jesus til syne blant dem i det lukkede rommet: ".... Jesus .... stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side ...." (v. 19-20).

Hvilken forbløffende ting å se! Jesus kom plutselig til syne blant disiplene - og da han gjorde det, talte han ikke et eneste irettesettende eller fordømmende ord til dem. Istedet sa han ganske enkelt: "Fred være med dere." Med dette mente han: "Dere lever i frykt fordi dere ikke vandrer i lyset. Men jeg sier til dere, det finnes ingen grunn til å frykte. Ha fred!"

Det er viktig her å huske Jesu' tidligere løfte til sine displer: "Etter min oppstandelse, så vil jeg komme og åpenbare Faderen for dere." Nå, i dette øyeblikket, skjedde noe i det rommet som hadde å gjøre med en åpenbaring av hvem Gud er. Og det første vi legger merke til er Jesu' tilbud om fred. Han åpenbarte vår himmelske Fars karakter. Guds første ord til oss er aldri ord med fordømmelse, men med fred!

Lukas gir oss et utvidet bilde av hva som skjedde. Han sier, at da Jesus kom tilsyne, var displene ".... forferdet og fylt av frykt, og trodde det var en ånd de så" (Luk 24:37). Men Jesus ba dem innstendig: ".... Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har." (v. 39).

Jesus ønsket at de skulle vite, ikke bare at han var Gud, men at han også var kjøtt og blod. Selv da han senere steg opp til herligheten, ga han aldri opp sin menneskelighet. Han var ånd, ja - men han forble som et menneske, akkurat som oss. Og derfor, idag, kan vi vite at selv i herligheten er vår Herre berørt av medfølelse med våre skrøpeligheter.

Videre, Jesus forklarte ut fra skriftene om sitt oppdrag - hvorfor han måtte bli korsfestet og oppreist fra de døde. Så viste han disiplene sine naglemerkede hender og sin sårede side, og fortalte dem: "Jeg ønsker å åpenbare dere noe om Faderen. Alle disse tingene - min død, begravelse og oppstandelse - peker på en ting:" ".... at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, ...." (v. 47).

Jesus sa at alt handlet om forsoning! Jeg spør deg - hva åpenbarer dette om vår himmelske Fars natur? Det sier at han er lik en far som har mistet sine barn - og er derfor så bestemt på å bli gjenforenet med dem, at han oppgir sitt eget liv for dem, i sin sønn."

Paulus skriver: "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, ...." (2Kor 5:19). "Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus ...." (v. 18). ".... La dere forlike med Gud!" (v. 20). Ordet "forlike" betyr her "å gjenopprette guddommelig gunst; å fjerne all fiendtlighet." Paulus sier: "Bli gjenforent med Gud ved å komme tilbake til hans nåde og barmhjertighet!"

Ønsker du å kjenne Guds hjerte overfor deg? Så lytt til Jesu ord i det lukkede rommet: "Se på mine arr, mine naglemerker, min sårede side. Jeg har gjort alt dette ved min Fars vilje - deres Far - for å åpenbare hans hjerte for dere. Han ønsker å gjenopprette dere, å fjerne alle skiller og hindringer - å gjenforene dere med seg Selv. Tilgivelse er nå tilveiebrakt, fordi mitt blod har betalt prisen. Nå, bli forsonet med Gud!"

Dersom du tror at Gud drar seg bort fra deg i sinne hver gang du mislykkes - dersom du tror at hans kjærlighet vender seg til misnøye hver gang du synder - kjenner du ikke Faderens hjerte i det hele tatt. Du kan ganske enkelt ikke kjenne ham før du vet at han ønsker å forsone deg med seg selv. Han ønsker at du skal være ett med ham - og fryde deg over hans velsignelse og velvilje!

Jesu andre demonstrasjon fant sted for én disippels skyld - Tomas. Tomas var ikke i det stengte rommet da Jesus åpenbarte seg første gang. Men senere sluttet han seg til disiplene, og de forsøkte å forklare ham hva som hadde skjedd:

"De andre disiplene sa da til ham: Vi har sett Herren! Men han sa til dem: Dersom jeg ikke får se naglemerket i hans hender og stikke min finger i naglegapet og legge min hånd i hans side, vil jeg ikke tro!" (Joh 20:25).

Det greske ordet for "legge (støte)" betyr her "skyve voldelig og kraftfult." Tomas sa: "Jeg vil ikke tro at han lever før jeg kan støte knyttneven inn i hans side." Han talte selvfølgelig over seg, som et uttrykk på fullstendig vantro.

Når jeg leser Tomas' ord i dette avsnittet, velter et sinne opp i meg. Jeg ønsker å si til ham: "Du utakknemlige, tankeløse menneske! Hvordan kan du tvile på ordene til den oppstandne Herre, etter alle de miraklene du har sett? Jesus selv fortalte jo deg at han ville oppstå på den tredje dag!"

Men, i det øyblikk mitt sinne blusser opp, går det opp for meg: "Oops - jeg beskriver meg selv!" Ofte i livet mitt, når en krise kommer og jeg ikke ser noe bevis på at Gud har hørt mine bønner, kommer tvilen flommende inn. Jeg blir fristet til å tenke. "Jeg kan ikke bare vandre rundt i mørket. Dersom Herren forventer at jeg skal fortsette å stole på ham, må han vise meg et eller annet slags tegn."

Det må ha vært slik Tomas tenkte. Men nå, enda engang, kom Jesus tilsyne for å åpenbare for sine etterfølgere - og til oss idag - Guds menneskelige ansikt:

"Åtte dager deretter var hans disipler igjen inne, og Tomas var med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han stod midt iblant dem og sa: Fred være med dere!" (v. 26). Igjen tilbød Jesus fred. Så sa han til Tomas: " .... Rekk din finger hit, og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende!" (v. 27).

Da han så Kristus utbrøt Tomas: ".... Min Herre og min Gud." (v. 28). Jesus svarte ham ".... fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror." (v. 29).

Hva er er leksen her? Hva ønsker Jesus å lære oss om vår himmelske Far? Det er dette: Gud har veldig behag i at vi stoler på ham, uten å trenge beviser for å kunne tro!

Jesus sa til Tomas: "Når vil du slutte med å behøve tegn for å tro på meg? Du har sett mitt liv. Du har sett meg gå opp i fjellene for å be. Du vet at jeg aldri gjorde et steg uten å søke råd hos Faderen. Vel, han er din Far også, Tomas. Og uten tro er det umulig å behage ham!" (se Hebr 11:6 o.a.).

"Du kalte meg nettopp din Herre og din Gud. Men dersom jeg virkelig er Gud for deg, så la meg da få være Gud for deg. Lev helt avhengig av meg! Jeg kan ikke være Gud for deg før du overgir alle ting i mine hender, i fullstendig tillit og fortrolighet."

Når vi stiller spørsmålet igjen - hvem er Gud og hvordan er han? - så ser vi at han er en Far som ikke bare ønsker å forsone oss med seg selv. Men han ønsker også å herske over våre liv med sin kjærlighet, visdom og makt.

Hittil har Jesus lært oss to lekser gjennom sine demonstrasjoner, leksjoner om sin forsoning og sitt herredømme. Her kommer leksjonen om hans tredje demonstrasjon:

Skriften sier: "Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberias-sjøen, og han åpenbarte seg da på denne måten:" (Joh 21:1). "Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var oppstått fra de døde." (v. 14).

Her er scenen: Peter og de andre disiplene var samlet - fremdeles forvirret, fortsatt i mangel av ledelse, fremdeles i tankene opptatt med alle begivenheter de hadde vært vitne til. Peter følte at alt var så høyt over hodet på ham at han utbrøt: "Jeg går og fisker!" (se v. 3). Rask spratt alle de andre disiplene på beina og sa: "Vi blir med deg!"

Nå var ikke disse mennene på vei for å fiske bare denne ene natten. Nei - de sa: "Disse sakene er for svære for oss. Alle disse begivenhetene, alle disse læresetningene Jesus snakket om - de er for høye for oss. Vi går tilbake til vårt gamle yrke."

Skriften sier: "De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting." (v.3). "Da det alt led mot morgen, stod Jesus på stranden. Men disiplene visste ikke at det var Jesus." (v. 4).

Nok engang manifesterte Jesus seg for sine disipler for en bestemt hensikt. Han ville vise dem en siste, viktig sannhet om deres himmelske Far. Historien er velkjent:

Disiplene hadde strevet hele natten uten å få noenting. Og nå var de trette, sultne og skuffede. Da, plutselig, hørte de en stemme rope til dem fra stranden, omkring tre hundre meter unna, som sa: "Har dere fått noe?"

De svarte: "Nei, vi har ikke sett én fisk i hele natt." Så kom stemmen til dem igjen: "Kast garnet på den andre siden." De gjorde det - og de halte inn en fangst som var så tung at den nesten rev garnet istykker!

Da Johannes så ned på all den fisken som sprellet i vannet, sa han til Peter: "Det er Herren. Bare han kunne utføre et mirakel av dette slaget!" Peter visste at det var sant - og øyeblikkelig hoppet han ut i vannet og svømte iland, mens de andre fulgte etter i båten. Da de kom frem, fant de Jesus i ferd med å steke brød og fisk til dem for at de skulle få noe å spise.

Hvilken utrolig scene! For ikke så lenge siden, hørte jeg en ung sørstatspredikant beskrive dette avsnittet på følgende måte: "Vi tjener en Gud som har slik omsorg for sine barn at han steker kaker til dem!" Da jeg hørte dette, visket jeg til meg selv: "Ja, Herre! Du er en Gud som steller i stand frokost til ditt folk. Du har omsorg for vårt velbefinnende, våre levebrød, våre familier - alt som angår oss!"

Etter at disiplene hadde spist, fortsatte Jesus med sin siste demonstrasjon av Guds menneskelige ansikt. På ny ytret han ikke et eneste ord om at disiplene hadde sviktet hans kall og gått tilbake til sitt gamle yrke. I stedet så han på Peter og spurte ham: "Peter, elsker du meg?"

Nå har det blitt forkynt mange prekener om dette, for å prøve å lære hvorfor Jesus stilte Peter dette inngående spørsmålet tre ganger. Jeg tror at Kristus ganske enkelt ønsket enda engang å vise oss noe om Faderen. Og leksen her er denne: Vår himmelske Far handler i det hele om et forhold - om at han elsker oss, og om at vi elsker ham!

Peter svarte: "Ja, Herre - du vet at jeg elsker deg." Men han må ha vært i den dypeste desperasjon og tenkt: "Jeg kan kanskje virke modig på utsiden, men på innsiden er jeg som gelé. Jeg faktisk fornektet og forbannet herlighetens Gud. Jeg kan ikke gå tilbake å bli en menneskefisker for Jesu' rike. Jeg er ikke verdig."

Jesus avbrøt hans tanker ved å gjenta spørsmålet: "Peter, elsker du meg?" Han sa med andre ord: "Peter, det er dette Gud virkelig ønsker av deg. Det handler ikke om din visdom, din viljestyrke eller dine gjerninger. Alt han ønsker er at du elsker ham mer enn noe annet i verden!"

Peter svarte: "Herre, du vet at jeg elsker deg." Men fremdeles må han ha tenkt: "Det er så mye jeg må forstå. Alle disse læresetningene er for dype, for vanskelige å gripe. Andre kan forstå dem, men de er hinsides min forstand. Javisst har jeg iver, men den er uten kunnskap. Jeg er bare en uutdannet fisker. Jeg forstår ikke engang Herrens ledelse. Hvordan skal jeg noensinne kunne leve fullstendig avhengig av ham?"

Tilslutt spurte Jesus disippelen for tredje gang: "Peter, elsker du meg?" Og jeg tror at denne gangen skjønte Peter budskapet. Plutselig så han at å kjenne Faderen handlet om mere enn forsoning og herredømme. Det handlet også om å ha et forhold til ham!

Så vi vender tilbake til vårt spørsmål for siste gang: Hvem er Gud, og hvorledes er han? Han er en Gud som ønsker at du skal motta hans kjærlighet - og til gjengjeld ønsker han å bli elsket av deg!

Jeg spurte engang Nicky Cruz, den tidligere gjenglederen som nå har forkynt Kristus i omtrent tredve år: "Nicky, hvordan har du klart deg gjennom alle disse årene?" Han svarte omgående: "En enkel hemmelighet - jeg elsker Jesus! Jeg har vært i helvete og tilbake igjen, men jeg er forelsket i Kristus."

Men igjen, hvordan vet jeg at Gud elsker Nicky? Jeg vet det fordi Jesus har sagt: ".... Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far.... " (Joh 14:21).

Selveste Guds natur er kjærlighet. Johannes skriver i sitt brev: ".... Gud er kjærlighet. Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham....Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham....Vi elsker fordi han elsket oss først." (1Joh 4:8-9 ,16 ,19).

Kjære hellige, jeg ber om at Guds Ånd vil lede deg til å tilegne deg disse leksjonene fra Jesu' manifestasjoner. Husk disse ordene: forsoning, herredømme og fellesskap. Og vit at de viser deg din himmelske Fars menneskelige ansikt!

Han søker å gjenforene deg med seg selv. Og han ønsker å herske over deg i kjærlighet. Tilslutt, han elsker deg. Så vil du motta hans kjærlighet - og vil du elske ham i gjengjeld?

Dette er å kjenne Faderens menneskelige ansikt!