Guds utrettelige kjærlighet

Jeg ønsker å tale til deg om ordet utrettelig. Det betyr uforminsket i intensitet eller anstrengelse - ubøyelig, kompromissløs, ute av stand til å bli forandret eller overtalt av argumenter. Å være utrettelig betyr å holde seg til en kurs bestemt på forhånd.

For en vidunderlig beskrivelse av Guds kjærlighet. Vår Guds kjærlighet er absolutt utrettelig. Ingenting kan hindre eller redusere hans kjærlige jakt på både syndere og hellige. Salmisten David uttrykte det på denne måten: "Bakfra og forfra omgir du meg .... Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der." (Sal. 139:5, 7-8).

David taler om de store oppturer og nedturer vi står overfor i livet. Han sier: "Det er perioder da jeg er så velsignet, jeg føler meg oppløftet av glede. Til andre tider føler jeg det som om jeg er i et levende helvete, fordømt og uverdig. Men uansett hvor jeg er Herre - uansett hvor velsignet jeg føler meg, eller hvor langt nede min tilstand er - så er du der. Jeg kan ikke slippe unna din utrettelige kjærlighet. Og jeg kan ikke jage den bort. Du vil aldri godta mine argumenter om hvor uverdig jeg er. Selv når jeg er ulydig - og synder mot din sannhet, og tar din nåde for gitt - så slutter du aldri å elske meg. Din kjærlighet til meg er utrettelig!"

En gang han var langt nede ba David: "Herre, du har plassert min sjel på et himmelsk sted. Du ga meg lys til å forstå ditt Ord. Du gjorde ordet til en lykt for å lede mine skritt. Men jeg har falt så dypt, jeg forstår ikke hvordan jeg noensinne kan komme meg opp. Jeg har redet min seng i helvete. Og jeg fortjener vrede og straff. Du er for høy og hellig til å elske meg når jeg er i en slik tilstand."

David hadde syndet grovt. Dette er den samme mannen som daglig kunne glede seg over åndelig tilførsel fra gudfryktige rådgivere. Han ble veiledet av oppreiste Guds menn. Han ble ledet av den Hellige Ånd. Han fikk åpenbaringer fra Guds Ord. Men på tross av hans mange velsignelser og hans hengivne liv så ble David høyst ulydig mot Guds lov.

Jeg er sikker på at du kjenner historien om Davids synd. Han begjærte en annen manns kone og gjorde henne gravid. Så ville han å dekke over sin synd med å prøve å skjenke full hennes ektemann, for å få ham til å ligge med sin gravide kone. Da det mislyktes drepte David ektemannen. Han la opp en ond plan om å sende ektemannen ut i en håpløs kampsituasjon i visshet om at han ville dø.

Skriften sier: "Men det som David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne." (2.Sam. 11:27). Gud kalte Davids handlinger "et stort onde." Og hans sendte profeten Natan for å fortelle ham: "Men fordi du ved denne gjerning har gitt Herrens fiender grunn til å spotte" (12:14a).

Så refset Herren David og sa at han ville lide alvorlige konsekvenser. Natan profeterte: "så skal også den sønnen du har fått, visselig dø." (12:14b). David ba natt og dag for sin nyfødtes liv. Men barnet døde, og David sørget dypt over de forferdelige ting han hadde forårsaket.

Men på tross av Davids synd fortsatte Gud å etterjage ham med sin kjærlighet. Mens verden spottet denne falne mannens tro, så ga Gud David et tegn på hans utrettelige kjærlighet. Batseba var nå Davids kone, og hun fødte ham enda et barn "som han [David] kalte Salomo. Og Herren elsket ham." (12:24). Salomos fødsel og liv ble en velsignelse for David, en totalt ufortjent velsignelse. Men Guds kjærlighet til David avtok aldri, selv ikke midt under hans største skam. Han jaget utrettelig etter David.

Tenk også på apostelen Paulus' vitnesbyrd. Når vi leser om Paulus' liv, så ser vi en mann som var oppsatt på å ødelegge Guds kirke. Paulus var som en gal mann i sitt hat mot kristne. Han kastet ut trusler om død mot alle som fulgte Jesus. Han ba om yppersteprestens tillatelse til å oppspore troende slik at han kunne ta seg inn i hjemmene deres og sette dem i fengsel.

Etter at han ble omvendt vitnet Paulus om at selv gjennom disse årene fylt med hat - mens han var full av fordommer og blindt slo i hjel Kristi disipler - så elsket Gud ham. Apostelen skrev: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom. 5:8). Han sa i hovedsak: "Selv om jeg ikke var klar over det, så jaget Gud etter meg. Han fortsatte å komme etter meg i kjærlighet, inntil den dagen han bokstavelig talt slo meg ned av min høye hest. Det var Guds utrettelige kjærlighet."

Gjennom årene ble Paulus stadig mer overbevist om at Gud ville elske ham lidenskapelig like til slutten, gjennom alle hans egne opp og nedturer. Han uttalte: "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom. 8:38-39). Han erklærte: "Nå da jeg tilhører Gud, kan ingenting skille meg fra hans kjærlighet. Ingen djevel, ingen demon, ingen makt, intet menneske, ingen engel - ingenting kan hindre Gud fra å elske meg."

De fleste troende har lest dette avsnittet om og om igjen. De har hørt det forkynt i årevis. Men jeg tror at majoriteten av kristne finner det umulig å tro Paulus' ord. Når de fleste av oss synder og svikter Gud, så mister vi all følelse av sannheten om hans kjærlighet til oss. Og så, når noe ondt skjer med oss, så tenker vi: "Gud slår meg." Vi ender opp med å klandre ham for alle vanskeligheter, prøvelser, sykdom og problemer.

Egentlig sier vi: "Gud har sluttet å elske meg fordi jeg har sviktet ham. Jeg har mishaget ham, og han er sint på meg." Vi slutter ganske plutselig å fatte Guds utrettelige kjærlighet til oss. Vi glemmer at han stadig etterjager oss til alle tider, uansett hva vår tilstand er. Men sannheten er at vi kan ikke møte livet og alle dets redsler og sorger uten å holde fast på denne sannheten. Vi må bli overbevist om Guds kjærlighet til oss.

Jeg kjenner mange Guds tjenere som ofte taler om Guds kjærlighet og tilbyr den gratis til andre. Men når fienden kommer som en brølende flodbølge inn i deres egne liv, så blir de revet med. De faller ned i desperasjonens dype brønn ute av stand til å stole på Guds Ord. De kan ikke tro at Gud fremdeles vil akseptere dem, fordi de er overbevist om at han har gitt dem opp.

Paulus tar opp dette viktige emnet på vegne av oss alle i et enkelt vers. Han hadde skrevet to brev til Korinterne. Og han valgte å avslutte det siste brevet med denne bønnen: "Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!" (2.Kor. 13:13).

Det kan være at du gjenkjenner dette verset. Det blir ofte lest i gudstjenester som en velsignelse. Det blir ofte ramset opp av presten, og få av tilhørerne griper den enorme betydning det har. Men dette verset er ikke bare en velsignelse som skal leses opp. Det er Paulus' oppsummering av alt han har lært korinterne om Guds kjærlighet.

Dette verset tar for seg tre guddommelige emner: Kristi nåde, Guds kjærlighet og den Hellige Ånds samfunn. Paulus ba om at korinterne måtte gripe fatt i disse sannhetene. Jeg tror at dersom vi også kunne fatte disse tre tingene, så ville vi aldri mer tvile på Guds utrettelige kjærlighet til oss.

Hva er egentlig nåde? Vi vet dette om den: at uansett hva nåde er, så sier Paulus at den "opptukter (lærer) oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er." (Tit 2:12).

Hvordan kommer vi i en slik stilling, at vi kan bli opplært av nåden? Og hva er den opptuktelse som nåden tilbyr? Ifølge Paulus så lærer nåden oss til å fornekte ugudelighet og begjær, og til å leve hellige og rene liv. Dersom det er slik, så trenger vi den Hellige Ånd til å opplyse våre sjeler om den fundamentale sannheten i denne læren.

Vi finner hemmeligheten til Paulus' uttalelse om nåden i 2.Kor. 8:9. Han sier: "For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike." Paulus taler ikke her om materiell rikdom, men om åndelig rikdom. (Mange avsnitt beviser dette. Gjennom sine brev taler Paulus om rikdommene i Kristi herlighet, visdommens rikdom, nådens rikdom eller å være rik på barmhjertighet, tro og gode gjerninger. På samme måte henviser det Nye Testamente til åndelige rikdommer i motsetning til de forførende verdslige rikdommer.)

Paulus forteller oss: "Her finnes alt det du trenger å vite om betydningen av nåde. Den kommer til oss gjennom Herrens forbilde. Sagt på en litt enklere måte så kom Jesus for å velsigne, oppbygge og lære andre på bekostning av seg selv. Dette er Kristi nåde. Selv om han var rik så ble han fattig for vår skyld, slik at vi gjennom hans fattigdom kunne bli rike."

Jesus kom ikke for å opphøye seg selv eller for å ta æren selv. Han ga opp enhver rett til "Jeg" med stor bokstav, som betyr all fokusering på "jeg, meg og mitt." Kristus avviste enhver anledning til å bli den største blant sine medmennesker. Tenk over det: han ba aldri ned velsignelser over seg selv slik at han kunne bli kjent eller akseptert av andre. Han brukte ikke sin åndelige tyngde til å oppnå makt eller anerkjennelse. Han opphøyde ikke seg selv på bekostning av fattige og mindre dyktige mennesker. Og han solte seg ikke i sin egen herlighet, evner eller egne bragder. Nei, Jesus kom for å bygge opp legemet. Og han beviste det ved å fryde seg over Guds velsignelse over andre.

Da Kristus vandret på jorden konkurrerte han ikke med noen. Jo visst hørte han sine disipler lovprise hans mektige gjerninger. Men i all ydmykhet svarte Jesus: "Dere kommer til å overgå meg. Jeg sier dere, dere vil utføre større gjerninger enn alle mine egne." (Se Joh.14.12). Da det senere kom rapporter tilbake til ham om at disiplene utførte slike gjerninger, kastet ut demoner og helbredet mennesker, så danset han av glede.

Hvor mange av oss kan gjøre krav på denne slags nåde? Etter mitt syn mangler det mye på denne i menigheten. Få kristne jubler virkelig når de ser sine brødre og søstre bli velsignet av Gud. Dette er spesielt sant om mange pastorer. Når de ser en annen pastor høste inn Guds velsignelser, så tenker de bare på sin egen tilstand. De sier: "Jeg har strevet i bønn i mange år. Men så kommer denne unge predikanten til byen og Gud begynner å øse ut velsignelser over ham. Hva med meg?"

Her er Guds utrettelige kjærlighet: å fryde seg over å se andre bli mer velsignet enn en selv. Paulus skriver: "La kjærligheten være uten hykleri! .... Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!" (Rom 12:9-10). Her er en nåde som er villig til å forbli ydmyk, selv når den jubler over andres velsignelser.

Paulus fant de korintiske kristne i konkurranse med hverandre. Kirken var full av selvopphøyelse, egenreklame og egoisme. Menn og kvinner solte seg i sine åndelige gaver og skubbet seg forbi hverandre for å oppnå status og posisjoner. De konkurrerte til og med ved nattverdsbordet. Velstående kristne viste fram sine eksotiske retter, mens de fattige ikke hadde noe å ta med seg. Andre var så stolte at de ikke hadde noen betenkeligheter med å saksøke andre for å avgjøre sine uoverensstemmelser.

Alt dette var det helt motsatte av hva Paulus forkynte. Disse korinterne var stemplet med et enormt "JEG" i pannen. De var alle opptatt av å få i stedet for å gi. Selv i dag antyder ordet "korinter" deres kjødelighet og verdslighet.

Paulus sa til disse troende: "Og jeg, brødre, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus ..., er dere ikke da kjødelige og vandrer på menneskelig vis?" (1.Kor. 3:1,3). Tenk over hva Paulus sa. Småbarn søker bare å få dekket sine egne behov. De skriker etter å bli skjemt bort. Og disse korinterne var barnslige nettopp på dette viset. Disse menneskene tok lett på synden, og noen henga seg til hor, ja til og med incest.

Når vi tenker på slike kristne så er ikke akkurat ordet "hellig" det som faller oss i tankene. Men på tross av all deres kjødelighet så ble Paulus ledet av Gud til å skrive til disse menneskene som " ... Guds menighet ... de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige ... Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!" (1.Kor. 1:2-3).

Var dette et feilgrep? Så Gud gjennom fingrene med kirkens kompromiss? Nei, aldri. Gud visste alt om korinternes tilstand. Og han overså aldri deres synd. Nei, Paulus' nådefylte henvendelse til disse menneskene er et bilde på Guds utrettelige kjærlighet. Prøv å forestill deg korinternes forbløffelse da de hørte Paulus' brev bli opplest i menigheten. Her var selvopptatte kristne på utkikk etter den første blant dem. Men Paulus henvendte seg til dem under guddommelig inspirasjon som "hellige" og "helliget i Kristus." Hvorfor? Gud var i ferd med å gjøre sitt folk trygge. La meg forklare.

Dersom Gud dømte oss i henhold til vår tilstand, så ville vi være frelst et minutt og fordømt det neste. Vi ville bli omvendt ti ganger om dagen, og så ville vi falle fra ti ganger daglig. Enhver ærlig kristen må innrømme at hans egen tilstand, selv på det beste, er kampfylt. Vi kjemper alle fremdeles, og må fortsatt stole på Guds løfter om nåde i tro. Det er fordi vi fortsatt har svakheter og feil i vårt kjød.

Takk Herren for at han ikke dømmer oss i henhold til vår tilstand. I stedet dømmer han oss ut fra vår stilling. Du skjønner, at selv om vi er svake og syndige, så har vi gitt våre hjerter til Jesus, og ved tro har Faderen satt oss med Kristus i himmelen. Det er vår stilling. Derfor, når Gud ser på oss, så ser han oss ikke i forhold til vår syndige tilstand, men i forhold til vår himmelske stilling i Kristus.

Vær så snill og ikke misforstå. Når jeg sier at Gud gjør sitt folk trygge i nåden, så snakker jeg ikke om en lære som tillater troende å fortsette i løsaktig synd. Bibelen gjør det klart at det er mulig for en troende å vende seg fra Gud og avvise hans kjærlighet. En slik person kan forherde sitt hjerte så ofte og så hårdnakket, at Guds kjærlighet ikke lenger kan trenge gjennom de murene han har bygd opp.

Det kan være at du akkurat nå er i en korintisk tilstand. Men Gud ser din stilling som bare i Kristus. Det er slik han handlet med korinterne. Da Gud så på dem visste han at de ikke hadde noen ressurser til å forandre seg selv. De hadde ingen kraft i seg selv til plutselig å bli gudfryktige mennesker. Det er derfor han ledet Paulus til å tiltale dem som hellige. Herren ville at de skulle vite om sin trygge stilling i Kristus.

Kjemper du med en svakhet? Dersom du gjør det, så vit at Gud aldri vil bli hindret i sin kjærlighet til deg. Hør ham kalle deg for "hellig", "helliget", "godtatt". Og grip fatt i den sannhet som Paulus beskriver: "For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning." (1.Kor. 1:30).

I Paulus' første brev til korinterne tar han opp deres behov for Guds nåde. Det er på grunn av deres nederlag. Men i sitt andre brev fokuserer Paulus på Guds kjærlighet. Han visste at Herrens utrettelige kjærlighet var den eneste makt som var i stand til å forandre noens hjerte. Og Paulus' andre brev beviser at Gud velger å bruke kjærlighet som den måten han viser sin makt på.

Første Korinterbrev 13:4-8 gir oss en mektig sannhet om Guds utrettelige kjærlighet. Du har uten tvil hørt dette avsnittet flere ganger fra prekestolen og under brylluper: "Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort. "

De fleste av oss tenker: "Det er denne slags kjærlighet Gud forventer av oss." Det er på en måte sant. Men faktum er at ingen kan leve opp til denne definisjonen av kjærlighet. Nei, dette avsnittet handler om Guds kjærlighet. Vers 8 beviser dette: "Kjærligheten faller aldri bort." Menneskelig kjærlighet svikter. Men her er en kjærlighet som er ubetinget, som aldri gir opp. Den står imot ethvert nederlag, enhver skuffelse. Den fryder seg ikke over syndene til Guds barn, tvert imot så sørger den over dem. Og den motstår ethvert argument om at vi er for syndige og uverdige til å bli elsket. Kort sagt så er denne slags kjærlighet utrettelig, og den stopper aldri i sin jakt på den elskede. Dette kan bare beskrive kjærligheten til den allmektige Gud.

Se bare hvordan denne mektige kjærligheten virket i Paulus. I sitt første brev til korinterne hadde apostelen all grunn til å gi opp menigheten. Han hadde mange grunner til å være sinte på dem. Og han kunne lett ha avskrevet dem i fortvilelse over deres barnslighet og syndighet. Han kunne ha begynt sitt brev på denne måten: "Jeg toer min hender over dere. Dere er et fullstendig uforbederlig folk. Hele denne tiden har jeg øst ut hele mitt liv for dere. Men jo mer jeg elsker dere, jo mindre elsker dere meg. Det var det - nå overlater jeg dere til deres egne planer. Sett i gang og sloss dere selv imellom. Mitt arbeid med dere er over."

Paulus kunne aldri ha skrevet dette. Hvorfor? Han hadde blitt grepet av Guds kjærlighet. I første Korinterbrev leser vi hvordan han overgir en mann til Satan for at mannens kjød skulle bli ødelagt. Dette høres så hardt ut. Men hva var Paulus' hensikt? Det var at mannens sjel måtte bli frelst (Se 1. Kor. 5:5). Vi ser også at Paulus irettesetter, korrigerer og formaner skarpt. Men han gjorde alt med tårer, med en sykepleiers omsorg.

Hvordan reagerte de kjødelige korinterne på Paulus' budskap og Guds seirende kjærlighet? De smeltet over hans ord. Paulus sa senere til dem: " ... dere ble bedrøvet etter Guds sinn ... Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorg som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss. For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse ... " (2.Kor. 7:11, 9-10). Paulus sa til dem: "Dere renset dere selv, dere ble oppbrakt over deres synder, og nå er dere fulle av iver og gudsfrykt. Dere har vist dere å være rede og rene."

Jeg forteller dere, disse korinterne ble forvandlet ved kraften i Guds utrettlige kjærlighet. Når vi leser Paulus' andre brev til dem finner vi at det store "JEG" i denne menigheten hadde forsvunnet. Syndens makt var brutt, og selvet var oppslukt av gudfryktig sorg over synd. Disse menneskene var ikke lenger sykelig opptatt av gaver, tegn og under. Deres fokus var nå på å gi i stedet for å få. De samlet inn offer for å sende til troende som hadde blitt rammet av en stor hungersnød. Og forandringen kom med forkynnelsen av Guds kjærlighet.

Jeg ble personlig forandret av denne sannheten. I mine yngre år forkynte jeg et budskap om de onde forholdene i kirken. Jeg fortvilte over den sørgelige tilstanden til så mange av Guds folk. Og jeg satte i gang med å korrigere disse forholdene med sverd og slegge. Jeg slo til mot kompromiss og knuste alt innenfor synsvidde. Og i denne prosessen førte jeg folk under fordømmelse som aldri skulle ha vært der.

Dersom Paulus hadde forkynt på en slik måte i Korint så ville han helt sikkert ha knust all kjødelighet, felt alle horkarlene og stoppet all saksøkingen. Men menigheten ville ha gått i oppløsning. De ville ikke ha blitt noen menighet igjen til å formane. En slik "opp i ansiktet" forkynnelse er forledet av menneskelig iver. Det er vanligvis resultatet av at en forkynner ikke har fått sin personlige åpenbaring om Guds kjærlighet til ham.

Det greske uttrykket Paulus bruker er direkte oversatt "Fellesskapet med den Hellige Ånd." Til å begynne med kjente ikke korinterne til et slikt fellesskap. Menighetslegemet var fullt av individualisme. Paulus sa om dem: " ... hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus." ( 1.Kor. 1:12).

Denne individualismen smittet over på folks åndelige gaver. Det var tydelig at korinterne kom til kirken bare for å oppbygge seg selv. En kom med tungemålsgaven, en annen med en profeti, en annen med visdomsord - men de brukte gavene til å tjene seg selv. Alle ønsket å kunne gå hjem og si: "Jeg kom med en profeti i dag," eller "Jeg talte mektig i Ånden." Og det forårsaket den største uorden. Paulus kalt dem utrykkelig til orden og lærte dem: "Lær å holde fred. La noen annen tale. Søk å bygg opp legemet, og ikke dere selv."

Det dypeste verket til den Hellige Ånd handler om mer enn de åndelige gaver. Tegn, under og mirakler trenger vi, og de har sin plass i menigheten. Men det mest dyrebare verket til Guds Ånd er å forene Kristi legeme. Han søker å etablere fellesskap mellom Guds folk gjennom sin forenende kraft. Men i vår tid tenker vi for ofte på vårt individuelle fellesskap med Ånden når vi snakker om den Hellige Ånds samfunn. Vi tenker oftest på "meg og den Hellige Ånd," og sier "Ånden og jeg fryder oss over intimt felleskap i Kristus."

Paulus knytter fellesskap og enhet til de to emnene vi allerede har snakket om: Kristi nåde og Guds kjærlighet. Han sier i hovedsak: "For at man virkelig skal forstå disse to sakene, så må de føre dere sammen. Det er slik du kan måle Kristi nåde og Guds kjærlighet i ditt liv. Det er bestemt av din villighet til å være i full enhet og fellesskap med hele Kristi legeme."

Hva betyr det å ha enhet og fellesskap? Det betyr å fjerne all sjalusi og konkurranse, og ikke lenger sammenligne deg selv med andre. I stedet fryder alle seg når en søster eller bror blir velsignet. Og alle er ivrige etter å gi i stedet for å ta. Bare denne slags felleskap åpenbarer i sannhet Kristi nåde og Guds kjærlighet.

Spørsmålet er: "Ønsker jeg virkelig å tillate den Hellige Ånd å vise meg hvor jeg trenger å forandre meg?" Du skjønner, det er en hensikt bak Guds utrettelige kjærlighet. Det er dette: I Guds kjærlighet finnes det kraft til å løse alle dine problemer gjennom å forvandle deg.

Dersom du forteller meg at du er et godt menneske - snill, gavmild, tilgivende, vasket ren i Kristi blod - så svarer jeg: Guds kjærlighet sørger for mer enn tilgivelse. Du kan bli tilgitt av et godt menneske, men fortsatt være styrt av og slave under din syndige natur. Vi er alle født med Adams natur, tendensen til å synde. Dette er faktisk denne naturen i oss som så lett blir provosert, misunnelig, full av begjær, sint og utilgivende. Denne samme naturen i oss er det som elsker penger, sår ødeleggelsens frø, og som ikke kan glede seg når andre blir velsignet.

Dersom du har kjempet mot din syndige natur, så kjemper du en forgjeves kamp. Den syndige naturen kan ikke forandres. Den vil alltid være kjød og alltid stå den Hellige Ånd imot. Vår kjødelige natur er utenfor rekkevidde av frelse, og derfor må den korsfestes. Dette betyr å innrømme: "Jeg kan aldri behage Gud i meg selv. Jeg vet at mitt kjød aldri kan hjelpe meg."

Vi må få en ny natur, og denne naturen er selve Kristi natur. Det er ikke en omskapelse av vår gamle natur, eller en restaurering av vårt eget kjød. Det gamle må bort. Det jeg taler om er fødselen av en fullstendig ny natur. Og den Nye Pakt har sørget for dette: " ... og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur ..." (2.Pet. 1:4).

Guds kjærlighet sier til oss: "Jeg ønsker å gi deg trygghet om din stilling i Kristus. Du må gi opp med å prøve å forandre kjødets natur, og la meg gi deg min Sønns natur. Og det finnes bare en betingelse for at dette skal finne sted: bare tro. Denne forvandlingen av naturen kommer av troen alene. Du må tro at jeg vil være din Gud."

Kjære, enhver troende kan bli så lik Jesus som han eller hun ønsker. Dersom du bare kan si: "Jeg tror at Gud virkelig elsker meg," så bekjenner du at han har tilbudt deg kraft til å bli forandret.

Skriften sier at vi alle har fått et mål av tro. Derfor har vi alle kapasitet til å tro at Herren skal sørge for tilførselen av sin natur i oss.

Gjør dette til din bønn i dag: "Hellige Ånd, jeg vet at jeg ikke har så mye av den nåden Paulus taler om. Vis meg hvor jeg trenger å forandres. Jeg tror at min Fader elsker meg med en utrettelig kjærlighet. Og denne kjærlighet har sørget for at jeg kan ta til meg hans natur. Jeg vet at jeg har blitt gitt makt til å bli forvandlet gjennom deg. Gi meg din natur Jesus."