Guds Veldige Røst

Andre Mosebok inneholder en av de merkeligste avsnittene i hele skriften. Da Israel hadde slått leir ved Sinaifjellet ble de plutselig oppslukt av et tett mørke og en utrolig flammende ild. Midt ut av disse fryktinngytende elementene talte Gud: "Disse ord talte Herren på fjellet med høy røst til dere alle, hele menigheten, midt ut av ilden, skyen og mørket, ...." (5. Mos. 5:22).

Fjellene som omringet israelittene var i flammer, den overnaturlige ilden fortærte alt i sikte. Tordenen braket som om jorden revnet i to. Og midt ut av alt dette talte Gud hørbart, med en stemme som var fryktinngytende og allmektig.

Mens alt dette skjedde sto israelittene stiv av skrekk. De var overbevist om at de ville dø før Herrens røst sluttet å lyde. Skriften sier, at selv Moses, Guds store venn var "slått av redsel og skalv." (Heb. 12:21). De må ha trodd at de var opphengt over helvetes porter.

Tilslutt stilnet røsten. Lynene opphørte og ristingen tok slutt. Og om ikke lenge begynte solen å skinne. Da folket så seg omkring, så de at alle fremdeles var i live. Det var et mirakel. De hadde faktisk hørt selveste Guds hørbare stemme og overlevd.

Øyensynlig innkalte Israels eldste og stammehøvdinger til et møte så snart denne utrolige manifestasjonen var over. Du ville forvente at dette ble det sterkeste lovsangsmøte i menneskets historie. Alle ville kunne vitne om den herlige livsforvandlende erfaringen Gud hadde gitt dem.

Jeg kan forestille meg dem mens de sier: "Dette er utrolig. Ingen andre folk på jorden har hørt Guds røst ut av ilden, og overlevd. Vi kan fortelle det til våre barnebarn, at jeg var der den dagen Gud talte til oss." Jeg ser også for meg de levittiske prestene påminne folket: "Glem ikke denne dagen. Vi har førstehånden erfart Herrens allmektige hellighet. La oss alltid leve i frykt for ham."

Men dette møtet var ikke et lovprisningsmøte i det hele tatt. Utrolig nok så fortalte de eldste til Moses: "Vi kan ikke takle en slik erfaring. Vi ønsker ikke å høre Guds veldige røst flere ganger. Dersom han taler til oss på denne måten igjen, så kommer vi til å dø. Fra nå av ønsker vi å høre hans ord gjennom et menneskes røst."

Dette svaret er fullstendig gåtefullt. Hvorfor ville noen reagere på denne måten overfor et slikt herlig mirakel som at Gud kommuniserer med sitt folk? Jeg kan fortelle deg hvorfor. Det var fordi Israelittene hadde skjulte synder i sine hjerter. De var hemmelige avgudsdyrkere.

Utrolig nok så klynget dette folket seg fremdeles til de små avgudene av gull de hadde ført med seg ut fra Egypt, graverte bilder av Molok og stjernen til guden Remfan. Apostelen Stefanus sa at disse avgudene var: " .... bilder dere laget for å tilbe dem ...." (Apg. 7:43). Israelittene hadde skåret dem ut lik de enorme gullkalvene som egypterne tilbad. De ropte: "Du befridde oss fra Egypt. Du er vår Gud." Og nå, i ørkenen, så hadde de fremdeles ikke gitt slipp på sin forferdelige avgudsdyrkelse.

Stefanus kalte dette folket: " .... menigheten i ørkenen ...." (v. 38). Han var forundret over at selv etter at Herren hadde talt hørbart til dem, så var hjertene deres fortsatt i avgudsdyrkende Egypt.. Han sa om dem: " .... Ham ville våre fedre ikke være lydige mot. De skjøv ham fra seg, og i sine hjerter vendte de seg til Egypt." (v. 39).

Du kan se hvorfor Guds røst fikk disse folkene til å skjelve. Grunnen til at de trodde de ville dø var fordi de var i en hellig, mektig Guds nærvær og ikke en livløs, utskåret avgud. Hans Ånd hadde grepet deres sjeler, og deres samvittigheter dømte dem.

Denne store scenen med torden og risting var ikke et skremmespill ment for å skremme Israel til lydighet. Det er ikke dét vår Guds kjærlighet handler om. Moses forklarte Guds hensikter for folket:

"Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Gud er kommet for å prøve dere, og for at frykt for ham skal være over dere, så dere ikke synder." (2. Mos. 20:20). "Hele den veien Herren deres Gud har befalt dere å følge, skal dere gå. Da skal dere få leve, det skal gå dere vel, og deres dager skal bli mange i det landet dere skal ta i eie." (5. Mos. 5:33).

Moses sa i sum: "Gud er ikke sint på dere. Det er ikke dét denne majestetiske erfaringen handler om. Nei han ønsker å utruste dere med kraft ved sin veldige frykt. Han prøver å bygge inn i dere et mektig våpen som vil hjelpe dere mot fienden. Og han gjør det slik at dere kan leve i seier, alle deres livs dager."

På dette punktet hadde imidlertid den utrolige ilden forsvunnet. Den skremmende tordenen og de overnaturlige lynene var borte, og den ubeskrivelige røsten til Gud var stilnet. Så nå kom lederne til Moses med sine "bekymringer." På overflaten hørtes deres ord veldig religiøse ut: "Vi har sett hvor mektig og herlig Herren er. Og vi er priviligert å ha fått høre hans hørbare røst. Vi vet nå at det er mulig å høre hans guddommelige røst og leve." Så langt er alt bra.

Men da kom en av de merkeligste logiske slutninger i hele Bibelen. Disse lederne sa til Moses: ".... På denne dag har vi sett at Gud kan tale med et menneske, og mennesket likevel bli i live. Hvorfor skal da vi dø? For denne store ild vil fortære oss. Dersom vi enda lenger skal høre Herrens, vår Guds røst, må vi dø. For hvem er det på hele jorden som har hørt den levende Guds røst tale midt ut av ilden som vi, og enda er blitt i live?" (5. Mos. 5:24-26). De hadde nettopp hørt Guds røst og overlevd. Hvilken merkelig logikk er dette?

De fortalte Moses: "Vi vet at vi kan høre Gud tale ut av ilden, og overleve. Men dersom vi måtte sitte under hans direkte, rene, hellige røst, så vil vi bli fortært. Hvorfor skulle vi dø? Av alle folk i verden, så er vi dem som har hørt Guds røst og fortsatt lever."

Men Herren visste hva som var i deres hjerter. Han sa til Moses: "Jeg har hørt de ordene som dette folket har talt til deg. De har talt vel i alt de har sagt." (v. 28). Gud sa med andre ord: "Folkets ord høres gode ut fordi de kjenner den rette religiøse sjargong. Det er språket til et ydmyk, lydig folk som om de hadde en ekte frykt for meg."

Så gir Herren oss en ledetråd om hva som virkelig skjer: "Måtte de bare alle dager ha det samme hjertelag til å frykte meg og ta vare på alle mine bud, så det kan gå dem og deres barn vel til evig tid!" (v. 29).

De gav Herren ære med sine lepper, men deres hjerter var langt borte fra ham. For å sitére Jesaja: " .... dette folket holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært," (Jes. 29:13).

Israelittene var så hengivne til sine små gullfigurer at ingeting kunne holde dem borte fra avgudsdyrkelse. Ikke engang et fjell i brann, et overnaturlig jordskjelv, et sønderrivende torden kunne løse dem fra deres avgudsdyrkelse. Tilslutt overså de til og med Guds hørbare røst i all dens hellighet og majestet.

Da Israels eldste sa: "Vi trenger et mildere budskap, ellers vil vi dø", hvor rett hadde de ikke. Når som helst du sitter under den Hellige Ånds forkynnelse og hører Guds salvede, dømmende ord kommer du visselig til å dø. Det vil si, du vil dø bort fra dine synder.

Idag er det tusener av troende som flokker seg sammen for å høre forkynnere som ikke vet noenting om frykt for Gud. Og det er nettopp dét israelittene krevde. Kort etter at de hørte Guds røst tale til dem, så klamret de seg til avgudene igjen. Deres lovprisning til Herren var ren smisking, hul og uten betydning.

Dersom vi skulle oversette israelittenes sakførsel til moderne språk, ville det lyde omtrent slik: "Slutt med all denne negative forkynnelsen. Vi ønsker ikke å høre flere skremmende dommedags budskaper. Alt de gjør er å føre unødig skyldfølelse over oss. Forkynn til oss om Guds kjærlighet og tilgivelse, vi er tross alt bare menneskelig. Vår Herre handler om kjærlighet, ikke vrede og frykt."

En mann skrev nylig følgende til vår tjeneste: "Jeg vet ikke hvem som satte meg på din mailingliste, men vær så snill og fjern navnet mitt umiddelbart. Jeg kan ikke tåle ditt dystre evangelium og din hamring mot synden. Ingen av oss er perfekte, ikke engang du. Jeg har fått nok av ditt King James dommedagsevangelium."

Jesaja talte om denne slags svar: " .... det er et gjenstridig folk, løgnaktige barn, barn som ikke vil høre Herrens lov. De sier til seerne: Dere skal ikke se! - og til profetene: Dere skal ikke skue for oss det som rett er! Tal smigrende ord til oss, se synkvervinger! .... Få Israels Hellige bort fra vårt ansikt!" (Jes. 30:9-10).

Ordet "smigrende" i dette verset betyr "skamros." Israel sier i sum: "Ikke fortell oss flere dårlige saker. Fortell oss om hvor bra alt kommer til å bli. Forklar oss hvordan vi kommer til å lykkes, hvilke store ting som ligger foran oss. Men hvis ikke, kom dere vekk!"

Ingen troende som skjuler synd i sitt hjerte vil noensinne ønske å høre et hellig syndeavslørende ord. Den personen vil alltid flykte unna den Hellige Ånds sannhets røst. Og han vil vende seg til en forkynner som tar lett på synden, som tilbyr smigrende tale og rosende profetier.

Så du kan spørre, hvilket hardt budskap var det Guds røst overbrakte til sitt folk på Sinaifjellet? Han sa ganske enkelt dette: "Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde, .... Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem ...." (5. Mos. 5:6-9).

Her var det rene, uforfalskede Herrens ord, som kom direkte fra hans munn. Det burde ha sendt folket løpende til teltene deres for å knuse sine utskårne bilder. Det burde ha opprørt deres hjerter og bragt dem ned på kne. Men istedet ropte de: "Ikke mere torden, ild og skjelving. Ikke mere hørbar røst som taler til oss. Gi oss en talsmann som er lik oss, og la ham tale til oss. Da vil vi høre og adlyde."

Herrens Ånd falt over Moses, og han profeterte følgende:

"En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise for deg. På ham skal dere høre - slik som du bad Herren din Gud om ved Horeb den dagen dere var samlet der og du sa: Jeg kan ikke lenger høre på Herrens, min Guds røst! Og denne store ild kan jeg ikke lenger se på, for da må jeg dø!

"Da sa Herren til meg: De har talt vel i det de har sagt! En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødre, likesom deg. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder ham. Og hver den som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap." (5. Mos. 18:15-19).

Sagt ganske enkelt, Gud ville møte Israels anmodning på to måter:

1. Først, så ville han tale til sitt folk gjennom mennesker i de neste 1.500 år. Han ville bruke profeter, dommere, seere og konger som sine rettferdige talsmenn. Faktisk så la Gud sine ord i Mose' munn i førti år, for å tale til den generasjonen. Stefanus vitnet om at Moses mottok de "levende ord" fra Gud på fjellet. (Apg. 7:38).

Men gjennom århundrene avslo Israel å lytte til Herren: "Ham ville våre fedre ikke være lydige mot. De skjøv ham fra seg, og i sine hjerter vendte de seg til Egypt." (Apg. 7:39). De ble " .... en oppsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde hjertet fast, og som ikke var trofast mot Gud i sin ånd." (Sal. 78:8).

I generasjon etter generasjon gjorde Gud akkurat det folket hadde bedt ham om, han talte til dem gjennom mennesker. Men, som Gud stadfester gjennom Jesaja til en senere generasjon: " .... jeg talte, og dere hørte ikke, men gjorde det som var ondt i mine øyne, og valgte det jeg ikke hadde behag i." (Jes. 65:12). Gud sa det samme gjennom Jeremia:

"Like fra den dag deres fedre drog ut av landet Egypt, helt til denne dag, sendte jeg daglig til dere alle mine tjenere profetene, tidlig og sent. Med de hørte ikke på meg og vendte ikke øret til meg. De gjorde nakken hård, de bar seg verre at enn sine fedre.

"Og du skal tale til dem alle disse ord, men de skal ikke høre på deg. Du skal rope til dem, men de skal ikke svare deg. Du skal si til dem: Dette er det folk som ikke har hørt på Herrens, sin Guds røst og ikke tatt imot tukt. Redeligheten er gått til grunne og er utryddet av deres munn." (Jer. 7:25-28).

I sin nåde talte Gud på alle mulige måter ved å advare, kalle, elske, true. Og han talte så klart at det ikke kunne være mulig å misforstå hans ønsker. Men folket vendte stadig det døve øret til ham.

2. Gud ville også tale til folket på en annen måte. Han lovte å sende en profet til dem, og det ville gå 1.500 år fra hendelsen på Sinaifjellet til denne mannen kom til syne. Denne profeten er Kristus: "Han er den Moses som sa til Israels barn: En profet likesom meg skal Gud oppreise dere av deres brødre, på ham skal dere høre." (Apg. 7:37).

Under den nye pakt, så har Gud i de siste dager valgt å tale til oss gjennom Jesus. "Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen. Ham har han innsatt som arving til alle ting. Ved ham har han også skapt verden." (Heb. 1:1-2).

Så hvorfor ventet Gud i 1.500 år for å oppfylle Mose' profeti til Israel? Han gjorde det fordi han ventet i stor tålmodighet i alle disse årene for å se lydighet fra sitt folk. Hans forsinkelse var en barmhjertighetshandling.

Jesus henviser til Guds tålmodighet i sin lignelse om vingårdseieren. Eieren sendte sine tjenere for å spørre vingårdsarbeiderne om frukt. Han sendte den ene budbringeren etter den andre, men til ingen nytte. Til slutt tenkte eieren: "Jeg vil sende min egen sønn. Kanskje de vil respektere ham nok til å gi akt på og holde meg i ære." Men fremdeles nektet de å svare. Og i sinne drepte de til og med vingårdseierens sønn.

Dette er akkurat det som hendte med Israel. I generasjon etter generasjon sendte Gud sine talsmenn til folket men stadig nektet de å høre. Faktisk var de så bestemt på å klynge seg til sin synd at de drepte hans sønn og talsmann, Jesus.

Gud taler fremdeles klart til oss idag. Hans himmelske røst lyder mektig over verden. Og denne røsten kommer gjennom en mann, Jesus, som sitter ved faderens høyre hånd. Ta i akt disse ordene fra Hebreerbrevet:

"For dere er ikke kommet til et fjell som en kan føle på, til flammende ild og skyer, mørke og storm, til basunlyd og en røst som talte slik at de som hørte den, bad om at det ikke måtte bli talt mer til dem. For de kunne ikke utholde den befaling som ble gitt: Om det så er et dyr som berører fjellet, skal det steines! Og så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver.

"Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.

"Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen. Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående." (Heb. 12:18-27).

Skjønner du sammenhengen ut fra dette avsnittet? Da Gud talte første gang, svarte folket: "Ikke tal mere til oss fra himmelen. Tal til oss gjennom en mann." Og Moses profeterte: "Akkurat slik dere har bedt, vil Gud reise opp en profet. Han vil være helt menneskelig og han vil tale Guds ord til dere."

Jesus var den lovede profeten. Han var Guds inkarnerte, Herren i menneskelig kjød. Han hadde tjeneste på jorden som et menneske, og en mengde vitner så ham stige opp til himmelen som et menneske. Nå har han en mystisk kropp, som er hans kirke. Men Jesus er fremdeles et menneske skapt av kjøtt, fremdeles berørt av de menneskelige følelsene som vi alle erfarer.

Idag, i disse siste dager, taler Gud enda en gang til oss fra himmelen. Og han sier at han kommer til å ryste alt det synlige: "Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen." (Heb. 12:26).

Gud sier i sum: "Jeg rystet jorden ved Sinaifjellet. Men når jeg taler i disse siste dager, så vil min røst ryste både den naturlige og den åndelige verden. Status quo vil riste, ingenting vil forbli som det er. Hva det enn er som kalles religiøst, alt som er av Kristus eller kirken vil bli rystet ved min sønns røst som taler fra himmelen."

Gud hadde advart Israel om at alle som avslo å lytte på hans profet ville bli holdt til regnskap: "Og hver den som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap." (5. Mos. 18:19). Han sa: "Jeg kommer til å forfølge enhver ulydighet, og dere må gjøre regnskap for alt sammen."

Skriften åpenbarer at de som overhørte ordene til Guds profeter gikk til undergang. De ble vissne og bitre, og døde uten glede og fred. "Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen." (Heb. 12:25).

Kjære, vi vil verken unslippe Guds vrede som nasjon eller enkeltindivider. Og akkurat nå ryster Jesu røst hver nasjon, og får ordninger, ledere og økonomier til å skjelve. Han sier til vinden og elementene: "Blås over jorden." Han sier til skyene. "Hold regnet tilbake." Han sier til verdensøkonomien: "Må all grådighet bli dømt." Vi ser denne fryktelige rystelsen nå i Asia, Brasil, Mexico og Argentina.

Gud befaler også: "Fengsler, ryst. Regjeringer, ryst. Finansordninger, ryst. Skoler, ryst. Militære styrker, ryst. Rettsvesen og lovgivere, ryst. Alt på jorden, ryst inntil det ikke er noen annen grunnvoll tilbake enn Herren."

Det er ikke djevelen som ryster alt. Hele verden blir rystet av røsten til den seierende Kristus. Menneskesønnen i herlighet har reist seg i kraft på sin trone og han taler et ord for å ryste alle ting.

Akkurat nå holder Gud på med husrengjøring. Ifølge Hebreerbrevet, så er den eneste grunnen til at Jesus vil øse sin Ånd ut i disse siste dager å ryste Guds hus. Alt som er uhellig, urent eller av kjødet vil bli rystet, kostet, feiet ut.

Vår tjeneste mottar hjerteskjærende brev fra dyrebare hellige som er i sorg over det de ser skje i sine menigheter og kirker. Det er et konstant krav om "nye gjerninger," og forferdelige ting blir introdusert daglig. Kjødelig manifestasjoner, dåraktige metoder. I en kirke faller gullstøv fra taket som regn.

En person skriver at hver uke arrangerer hans menighet punk-rock konserter, med utøvere som ser ut som og oppfører seg som sekulære, djevle-inspirerte grupper. Andre skriver om korreografert tilbedelse som hører mere hjemme på Broadway eller i en nattklubb enn i en kirke. Andre igjen skriver om tom, tørr, tolerant forkynnelse.

Jeg sier dere, alt dette er i ferd med å endre seg. Herren kommer til å tale mektig, og avsløre alt som er falskt, vellystig og fullt av grådighet. Enhver pengebesatt, falsk profet vil skjelve fordi et økonomisk sammenbrudd vil ryste dem ut av næringen.

Hvordan vil denne rystelsen og avsløringen skje? Det vil skje gjennom én mann, Jesus. Han sverger å tale til alle som lever i synd, ulydighet og som klynger seg til ting hans ord har fordømt. Og hans røst vil være umiskjennelig klar.

Først vil han tale mildt til enhver frafallen som har kommet på villspor. Han vil si: "Hvorfor har du ikke lyttet til min bønn om at du må vende tilbake? Hvorfor har du vendt et døvt øre til mitt kall om omvendelse og gjennopprettelse? Kom til meg nå, før ditt liv blir rystet like til grunnvollen."

Men Jesus vil også tale til gudfryktige menn og kvinner som streber etter sannhet, renhet og hellighet. Selv nå reiser han opp et folk hvis hjerter har mottatt hans rystende, avslørende ord. De er innelukket med Herren og han vil gi dem kraft til å tale for ham.

Så hvordan vil Herren tale til deg? Mottar du hans rystende ord, og tillater det å arbeide i ditt hjerte? Eller lever du et dobbeltliv hvor du fremdeles hengir deg til hor, ekteskapsbrudd, hat og bitterhet?

Dersom du hevder: "Kristus er min Herre," mens du fremdeles har skjult synd i ditt liv, så kan du vite at du vil høre ham tale. Han kommer til å si: "Hvorfor har du ikke kommet tilbake til min nåde? Hvorfor har du stadig forkastet den? Du har hørt mitt kjærlige kall. Du har smakt min kjærlige godhet. Allikevel gjør du forakt mot alt sammen. Hvorfor?"

Israelittene var så overgitt til sine lyster, at de klamret seg til dem selv når stilt overfor Guds fortærende ild. Og det samme skjer i kirken i dag. Gud har sagt klart ifra at dommen vil begynne med hans hus. Og Paulus skriver at dersom vi fortsetter i vår synd, vil vi bli overgitt til Satan for kjødets ødeleggelse, slik at våre sjeler kan bli frelst.

Men, her er de gode nyhetene: Denne overnaturlige rystende rensingen av Guds hus, både i nasjonen og i menigheten vil resultere i en urokkelig grunnvoll. Den vil frembringe en hellig, renset kirke som oppviser en hellig rest som vandrer i Gudsfrykt og Kristi rettferdighet.

Vi vil ha fellesskap slik vi aldri har kjent det. Vi vil ha usigelig glede. Og vi vil lengte etter å høre Guds veldige røst.