Han skal ikke bryte et knekket siv

¹ "Se, min tjener som jeg støtter, min utvalgte som jeg har behag i. Jeg har lagt min Ånd på ham, han skal bringe retten ut til folkene.

² Han skal ikke skrike og ikke rope og ikke la sin røst bli hørt på gaten.

³ Han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut.

⁴ Han skal ikke bli utmattet og ikke bryte sammen, før han har utbredt retten på jorden. Fjerne kyster venter på hans lære."

(Jes 42:1-4)

Hele dette avsnittet handler om Jesus. Den Hellige Ånd har rørt ved profeten Jesaja for å bringe frem en åpenbaring om hvordan Kristus ville være når han kom. Og Jesajas åpningsord her, "Se," gir et signal til hans lyttere: "Vær rede for en ny åpenbaring av Messias."

Bildet som kommer frem fra disse fire versene er tydelig: Kristus kom ikke for å tvinge mennesker til å høre ham. Han ville ikke komme med høye skrik og larm. Han ville komme som en mild, kjærlig Frelser.

Vi finner oppfyllelsen av Jesajas profeti i Matteus 12. Fariseerne hadde nettopp holdt råd for å planlegge hvordan de skulle drepe Jesus, kun fordi han hadde helbredet en mann med en vissen hånd på sabbaten. Matteus forteller oss at: "Men da Jesus fikk vite det, drog han bort derfra." (Matt 12:15).

Kristus gjengjeldte ikke med sinne. Vi ser ikke at han raser mot dem som la planer om hans død. Han var ikke lik disiplene som ønsket å kalle ned ild fra himmelen over sine motstandere, selv om Kristus kunne ha gjort nettopp det. Han kunne ha mønstret en legion engler til å ta seg av sine fiender. Men Jesus var ikke ute etter å ta hevn.

Det var hans saktmodige ånd, sier Matteus, som åpenbarer oppfyllelsen av Jesajas profeti. "Han skal ikke trette og ikke rope. Heller ikke skal noen høre hans røst på gatene." (Matt 12:19).

Jesaja sa i hovedsak: "Frelseren kommer ikke for å tvinge noen inn i sitt rike. Han kommer ikke som en høylydt, skrytende, overveldende personlighet. Nei, du vil høre ham tale med en stille, svak røst i ditt indre menneske."

Så hva gjorde Jesus etter at han stille trakk seg ut fra Jerusalem? Matteus sier at han umiddelbart dro utenfor byen og fortsatte med å helbrede alle som flokket seg rundt ham: "Mange fulgte ham, og han helbredet dem alle." (12:15).

Når vi søker gjennom beretningene i evangeliene så blir vi slått at hvor mange ganger Jesus gjorde mirakler og deretter ga folket beskjed: "Ikke fortell noen om dette. Ikke la disse nyhetene bli spredt omkring." Etter at han hadde helbredet to blinde menn så ba Kristus disse mennene om å holde miraklene for seg selv: "Jesus talte strengt til dem og sa: Se til at ingen får vite dette." (Matt 9:30). Etter at han hadde gitt mat til en folkemengde på 5.000 og folket prøvde å gjøre ham til konge, "trakk han seg igjen tilbake og gikk opp i fjellet, han selv alene." (Joh 6:14-15).

Du skjønner, Jesus ville ikke at folket skulle følge ham på grunn av hans mirakler. Han ønsket deres hengivenhet fordi hans milde ord hadde grepet deres hjerter. Han ønsket at hele menneskeheten, alle følgende generasjoner inkludert, å vite at han kom til verden som en Frelser og ikke en dommer: "For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham." (Joh 3:17).

Jeg hører et spørsmål som stilles av mange troende i dag: "Hvorfor har ikke Gud gitt Amerika over til dom? Hvorfor har han ikke gjort med oss etter våre synder? Han gav Noas generasjon 120 år med advarsler, men etter det sa han "Nok", og sendte en flom. Gud har holdt ut Amerikas synder lenge nå, så hvorfor har vi ikke sett hans rettferdige dom over oss?"

Jeg elsker dette landet, og jeg ønsker i hvert fall ikke å se Guds endelige dom komme over Amerika. Jeg vil mye heller glede meg over Herrens langmodighet. Jeg ønsker ikke å se tårene i øynene på mine barn og barnebarn over det som vil komme over et samfunn som vårt. Men lik mange kristne er jeg helt forbløffet over hvorfor Guds dom har blitt utsatt.

Jeg tror at vi ser begynnelsen på dommen. Jeg ser de forferdelige katastrofene som skjer i verden som advarsler. Men fordi Amerikas økonomi ikke har kollapset, og vår nasjon fremdeles er i stand til å fungere som den gjør, så ser vi ut til å snuble fra krise til krise etter at vi har fått sjanse på sjanse.

Jeg er overbevist om at det bare finnes et svar på denne forvirringen: det er på grunn av vår Frelsers mildhet og langmodighet. Vi finner beviset i Jesajas profeti: Han skal ikke bryte et knekket siv og ikke slokke en rykende veke." (Jes 42:3). Amerika har blitt en nasjon av knekkede siv!

Et siv er en høy stengel eller plante med en hul stilk som vanligvis finnes i myrlendte områder eller nær en vannkilde. Det er en skjør plante, så den bøyer seg lett når sterk vind eller bølger slår imot. Men sivet kan bare bøye seg til et visst punkt før det brekker og blir ført av sted med været.

Som et siv i pent vær stod Amerika en gang stolt og rank, full av målbevissthet og håp. Hele vårt samfunn æret Gud og Bibelen ble holdt opp som standard for våre lover og vårt rettssystem. Selv i min levetid besto skolens lærebøker av historier og anekdoter fra Bibelen. Jesus ble anerkjent som Guds Sønn, som Den som gir vår land gunst og utallige velsignelser.

Men i vår velstand ble vi som det gamle Israel: stolte og utakknemlige. Og vi har falt langt på kort tid. Gud har blitt kastet ut av vårt rettssystem, ut av våre skoler, hans navn blir spottet og latterliggjort. I New York City kan en lærer legge et eksemplar av Koranen eller til og med bladet Playboy på kateteret, men dersom han tar med en Bibel inn i klasserommet, kan han miste jobben sin.

Vårt samfunn har fullstendig mistet sitt moralske kompass. Som et resultat av dette er Amerika som en gang sto oppreist nå en krøpling, som et knekket siv.

Selv den mest hardhjertede, ugudelige amerikaner av i dag vet at dette landet blir mer og mer fordervet for hver dag som går. Alle vet at vi lever på lånt tid. Hvor lenge kan et rike vare når det dreper sin ufødte ... hvor fedre voldtar sine døtre, mødre mishandler sine sønner, og barnemishandling har blitt en nasjonal skam ... hvor politimenn begår selvmord på grunn av frykt og fortvilelse (noe hele åtte politifolk i New York City gjorde nylig) ... hvor så mange tenåringer hatt blitt barbarer ... hvor alt som gjenspeiler Gud og Kristus ikke bare blir oversett, men spottet på det mest grusomme? Hvor lenge kan volden, drapene og mishandlingen fortsette?

Dersom vi hadde fått det vi fortjente, ville Amerika ha ligget i ruiner, ødelagt av lovløshet. Men Jesaja sier at vår milde Jesus ikke vil knuse et knekket siv. Og selv om Amerika sitter i den ytterste forvirring, bøyd og svekket av våre mange synder, så er vi ennå ikke knekket. I sin nåde har vår Herre ikke latt det skje.

Da Kristus kom til jorden levde Israel under Roms undertrykkende styre. Jødene var tungt belastet av romerske skatter og lover. I mellomtiden tok dro et grådig presteskap fordel av enkene og de fattige. De nedtrykte ble spottet og latterliggjort og folket var blindet av korrupsjon. Dette er årsaken til at så mange profeter sa at Kristus ville komme i en mørk tid med et stort lys.

Jesus kom til et samfunn som var herjet av hykleri og florerte av synd. Og da han betraktet nasjonens tilstand gråt han over Jerusalem og profetere at dets hus ville bli forlatt. Men enda ga han det samfunnet syv år til med evangelieforkynnelse. Og disse årene var fylt av salvede vitner på gatene som utførte mirakler og forkynte håp og omvendelse og utstedte et mektig kall til å komme inn i Guds rike. Jesus ville ganske enkelt ikke knuse det knekkede siv som Israel hadde blitt.

Dette er et bilde på Amerika akkurat nå: et samfunn som er fullstendig knekket i sin moral. Vi er også en nasjon som er deprimert og forvirret og hvor mennesker lever i frykt og mental pine. Det finnes flere psykologer, psykiatrikere, sosialarbeidere og rådgivere enn i noen annen tidsalder, men de kan allikevel ikke ta unna køen av dem som tigger om bare en times hjelp. Dette er også tilfelle i kirken: Kristne sjelsorgsgrupper over hele landet er overlesset med press fra folk som trenger hjelp for sine problemer.

Vår barn blir knust av knekkede familier, misbruk og mishandling. Tenåringer blir knust av umoral, materialisme og apati. Satan har sluppet løs en flod av ondskap over landet og den har en knekket og knust folk i sitt kjølvann.

Mye av kirken selv har denne samme knekkede ånd. I brev etter brev ser jeg kristne tørke inn i Megakirker der det ikke lenger forkynnes om synd eller rettferdighet. De er forvirrede og undres: "Hvor kan jeg finne sann tilbedelse? Det er ingen følelse av Kristi nærvær her. Det er ingen sorg over synd, ingen sønderknuselse." Pastorer skriver også og bekjenner: "Broder David, jeg har falt fra."

New York Times hadde nylig en historie om en Pinsemenighet med 10.000 medlemmer hvor budskapet er: "Vi er her for å gjøre deg lykkelig." Men det budskapet bringer bare falskt håp og midlertidig lindring.

"Han skal ikke slokke en rykende veke." (Jes 42:3). Ett eller annet sted i denne nasjonen ser Gud veker som ulmer. Disse vekene var engang i brann, lysende av varme og begeistring for hans hensikter og hans saker. Men nå er det så vidt de ryker.

Finnes det fremdeles at folk som kommer Herren i hu og som er villige til å stå opp for hans navn? Finnes det fortsatt en liten rest som vil kjempe for på ny å tenne Guds rettferdighets flamme?

Herren har sagt: Dersom jeg ser en veke som ulmer, så vil jeg ikke blåse den ut. Flammen kan være borte, uten antydning til ild, men jeg ser fremdeles noen glør, jeg vil ikke la den slokne. Så lenge jeg hører så mye som et svakt rop fra trofaste tjenere et eller annet sted vil jeg ikke tillate dette knekkede sivet å bli knust."

Gud har ennå ikke gitt oss opp. Men faktum er at vi lever på nådetid. Jeg ser det overalt hvor jeg reiser, spesielt i Europa. Det kontinentet er lang mer sekularisert enn USA, et land som på eget valg har blitt absolutt gudløst. Når du går gjennom byene i noen av landene så fornemmer du en antikristens ånd, en arroganse mot Gud.

Sverige er nå et av Europas mest velstående land, og jo rikere det blir jo mer frafallent blir det. Samtidig står den evangeliske kirke der i fare for å bli apatisk i sin vandring med Kristus. Irland, en nasjon som i årtier led under knusende fattigdom er nå blitt mer velstående. Men det åndelige klimaet der er også apatisk med en snikende sekularisme.

Hele Europas holdning ser ut til å være: "Så hva om dommen kommer? La oss leve ut livet, ete, drikke og være glade." Det finnes ingen følelse av hast, ingen behov for Gud.

Jeg tror at Herren taler et klart budskap til hele verden akkurat nå. Han har makt til å stoppe ethvert terroristangrep når som helst. Han kan bare tale et ord og englene ville overvinne alle onde makter. I stedet har han valgt å sende eller tillate internasjonale katastrofer, og alt er tegn på at vi er i hans milde, nådens tid.

Vi har sett hva Jesus gjorde da han gikk utenfor Jerusalem: "Mange fulgte ham, og han helbredet dem alle." (Matt 12:15). I dette korte verset ser vi en oppfyllelse av Jesajas profeti: "Han skal ikke bryte et knekket siv." (Jes 42:3).

Ordet som er brukt for "bryte" (eng. bruise) har mange definisjoner. Det kan bety skadet, knust, såret. Jeg kjenner i min ånd at mange av Guds folk i dag trenger et ord om en Frelsers milde nåde, fordi de selv har blitt som knekkede siv.

Hver uke går oppriktige, hengivne kristne til kirken for å løfte sine stemmer og hender i tilbedelse til Herren. Men mange av de samme menneskene har blitt dypt såret og er nær sammenbruddets rand. Brannen i deres hjerter har blitt så liten at alt de kan se finnes tilbake i deres liv er bitte litte grann røyk.

Et hengivent par som nettopp vendte tilbake fra misjonsmarken skrev til meg om hvor knuste de hadde blitt. År tidligere hadde de forlatt alt de eide for å være syv år hjemmefra for å tjene og gi alt. Da de returnerte kom de hjem uten noen ting etter å ha etterlatt alt i det landet de var kalt til.

Nå, da de begynte å se seg om etter arbeid var alle dører lukket for dem. Både mannen og hans kone var godt utdannet, med mange ferdigheter. Når de la inn en søknad på en stilling, kom den alltid øverst i bunken. Men disse begavede menneskene ble avvist alle steder, og endte alltid opp som andre eller tredje valg.

Tilslutt var det et kristent foretak som ba mannen om et intervju om en jobb, en jobb han var godt kvalifisert til. Selskapet brukte en hel dag på å oppvarte ham, alt unntatt å forsikre ham om at jobben var hans. Men enda en gang gikk jobben til en annen.

Dette paret er nå dypt såret i hjerte og ånd. De står igjen og undrer, "Vi ga våre liv trofast på misjonsmarken. Det er ingenting i vår livsførsel som er i strid med Guds vilje. Vi har bedt og trodd. Så hvorfor står vi der vi er?"

Dersom du ønsker å se et bibelsk eksempel på noen som har vært såret dypt i legeme og sjel så se på profeten Elias. Denne mannen ble ført helt til sammenbruddets rand.

Elias kjente Gud og hørte hans stemme mer enn noe annet menneske. Hans bønner åpnet og lukket himmelen. Han hadde en slik åndelig autoritet at han uten frykt konfronterte 400 avgudsdyrkende Ba'al prester og slo dem alle i hjel på egen hånd. Han var så full av Guds Ånd at han løp fortere enn en vogn med hester foran over en strekning på 30 kilometer.

Men etter alle disse bragdene fikk Elias ord om at den onde Dronning Jesabel var etter ham for å drepe ham. Frykt kom over den mektige profeten, og neste gang vi ser ham sitter han utmattet under en einebærbusk, trett og mismodig.

Guds mektige tjener hadde blitt såret både mentalt og fysisk. Elias må ha tenkt: "Hvorfor skjer dette med meg? Guds hånd har vært over mitt liv alle disse årene, og jeg har sett ham utføre mirakel etter mirakel. Men nå står jeg overfor en håpløs situasjon, og det setter meg på prøve hinsides mine menneskelige evner."

Denne samme mannen, som en gang sto overfor helvetes makter og som kalte ned Guds ild fra himmelen, ropte nå ut i sin nød: "'Nå er det nok,' sa han, 'ta mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.' " (1 Kong 19:4). Elias brøt sammen og ropte, "Herre, jeg klarer ikke mer."

Kanskje du befinner deg på dette punktet, såret og nær sammenbrudd. Du har levd som en trofast tjener, du har bedt flittig, og du har kjent Guds stemme. Du har vunnet seire i fortiden og du elsker Herren inderlig. Men nå er du dypt såret, knekket som aldri før og du kan ikke engang få deg selv til å be.

Du tenker, jeg har søkt Gud trofast, jeg har fordypet deg i hans Ord, jeg har bedt flittig. Men denne prøvelsen har kommet ut av ingenting, og min sjel har blitt bøyd lengre enn noensinne før." Nå er alle dine tårer brukt opp. Du ser og kjennes utbrent ut, mismodig, avvist og alene. Lik Elias har du bøyd deg ned under en gyvelbusk. Mismodig og i nød og holder ut på harde livet.

Mine kjære, denne kristne vandringen er en krig. Det betyr kamper, tretthet, sår og en rasende fiende som er ute etter å ødelegge deg. Når du er såret og knekket som Elias var så blir du trett og søvnig. Og det er nettopp da du er mest sårbar for fordømmende tanker. Din følsomme samvittighet sier deg:

"Du ber ikke slik du gjorde før. Du studerer ikke Ordet nok. Du er uttørket og lunken, din ild slokner, og du er ganske enkelt ikke et godt vitnesbyrd. Nå har du tillatt Satan å røve fra deg den freden som Gud har gitt deg. Du har ganske enkelt ikke det som skal til. Din kjødelige natur er uforbederlig tross alt."

Etter dette vil Guds Ord prøve deg. Dette er akkurat det som skjedde med Josef: vi blir fortalt at inntil den fastsatte tid kom, så ble han prøvd på Guds Ord. Og det skjedde også nå med Elias. På samme vis er det med oss når vi kommer til vårt eget sted hvor vi er såret, til vår bristepunkt, så vil det skje med oss også. Vår samvittighet vil slå oss med Ordet som vi har gjemt i våre hjerter.

Tenk over det. Gjennom hele Skriften leser vi: "Vær ikke lat. Be ivrig og oppriktig, med alt som er i deg, søk ham mens han er å finne. Gi deg selv til bønnen og ordet. Kjøp den rette tid. Pass på de uforstandige jomfruenes dorskhet. Gud sier at hans folk har glemt ham i dag etter dag."

Alle disse avsnittene og prinsippene kommer flygende til oss når vi blir knekket. Og vi tenker: "Jeg har skuffet min Herre. Jeg har ikke adlydt hans ord." Din vaklende tro er den veken som ryker, og djevelen er ivrig etter å se den bli blåst ut.

Lik Elias er du så utmattet og mismodig, alt du ønsker å gjøre er å sove. Skriften sier at det er akkurat hva denne gudfryktige mannen gjorde: "Så la han seg til å sove." (1 Kong 19:5). Han kunne ganske enkelt ikke bære byrden lenger.

Men Herren refset ikke Elias for dette. Gud visste at hans tjener hadde kommet til et sammenbruddets punkt. Jeg ser for meg vår dyrebare Far si om ham: "Se på denne trofaste mannen, såret og knekket. Han har nådd enden på tauet ute av stand til mer å forklare sin smerte. Jeg har lovt ham: 'Jeg skal ikke bryte et knekket siv.' "

Så hva skjedde? "Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: 'Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.' " (19:7).

Her er et utrolig ord for alle knekkede siv som leser dette budskapet. Det betyr ingenting hvor knekket du er, hvor bøyd du er av din flodbølge av prøvelser. Gud har gitt deg et løfte: "Du vil ikke bli brutt ned. Jeg vil ikke tillate at din ild dør ut. Din tro vil ikke bli slokket."

Kjære hellige, dette budskapet er til deg fra himmelen. Du blir berørt av et ord som kaller deg: "Stå opp nå, Gud er ikke sint på deg. Og han kommer ikke til å svikte deg. Han vet at denne situasjonen er for stor til at du kan hanskes med den. Han vil gi deg overnaturlig styrke. Han kommer til å gi deg det som trengs for å fortsette."

I løpet av førti dager og førti netter ble Elias sakte med sikkert bygd opp igjen. Dag for dag slepte han seg gjennom, bare med så vidt styrke for hver dag. Tilslutt kom dagen da Herren sa: "Hva gjør du i denne hulen Elias? Jeg kan ikke la deg være i denne fortvilelsen og se at den tar over livet ditt. Jeg har gjenopprettet deg med min kjærlige tålmodighet. Og nå vil jeg gi deg rettledning."

Venter du å høre et hardt, knusende ord midt i din sårete situasjon? Skriften sier at i løpet av den tiden Elias var i hulen "Da sa Herren: 'Foran ham fór en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen" (1 Kong 19:11). Gud var ikke i det budskapet.

Forventer du at din sjel skal bli rystet av et høyt vekkerop? "Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet." (19:11). Forventer du å høre et flammende ord? "Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden." (19:12).

Gud vet nøyaktig hvilket ord du trenger å høre når du er knekket. Og det er ikke et dommens ord, ikke et hardt ord, ikke en rødglødende preken. Jeg tror at Herren forteller oss i dette avsnittet at "når du er bøyd ned av dine prøvelser, så vil jeg ikke behandle deg hardt." Nei, Elias trengte å høre en myk, vennlig stemme: "Etter ilden kom lyden av en svak susing" (9:12). Noen manuskripter oversetter dette som en "mild stemme" eller som en myk, forfriskende bris."

Denne samme milde, svake og myke stemmen kommer til oss fra Faderens hjerte i dag. Og budskapet er det samme: " Dere har hørt om ... den utgang Herren gav. For Herren er overmåte barmhjertig og miskunnelig." (Jak 5:11).

⁸ "Barmhjertig og nådig er Herren, langmodig og rik på miskunn.

⁹ Han anklager ikke for alltid og er ikke evig harm.

¹⁰ Han gjør ikke med oss etter våre synder, og lønner oss ikke etter våre misgjerninger.

¹¹ Så høy som himmelen er over jorden, så stor er Herrens nåde mot dem som frykter ham.

¹³ Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham."

(Sal 103:8-11,13).

Her er vårt ord til utfrielse: Reis deg og stol på Herren! Tiden har kommet for deg til å tro at Jesus er med deg i din storm. Han vil gi deg styrke til å holde den ut.

Tro ikke løgnen om at du kommer til å bli knust. Djevelen har ikke siste stikk. Herren har sagt: "Uansett hvor knekket du føler deg, så vil jeg ikke tillate deg å bli knust. Jeg vil ikke la ilden slukne. Min Ånd vil blåse på glørne og din brann for meg vil våkne på ny."