Helvetes buk (Dødsrikets dyp)

"Herrens ord kom til Jonas, Amittais sønn, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn. Men Jonas stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn ...." (Jona 1:1-3). Vi kjenner Jonas' historie. Han er mannen som prøvde å flykte fra Gud. Herren gav Jonas mandat til å forkynne dom til by-staten Ninive. Men i stedet for å advare Ninive, flyktet Jonas.

Historien ble stadfestet av Jesus selv. Jesus sa: "For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte." (Matt 12:40). Med andre ord så var Jonas' historie like sann som Kristi egen begravelse og oppstandelse.

Så hvorfor flyktet Jonas? Hvorfor nektet han å adlyde Guds tydelig åpenbarte Ord? Vi vet at han var en gudfryktig bønnens mann. Gud taler tross alt tydelig til dem som har samfunn med ham. Og Herren velger ikke ut sine tjenere på en skjødesløs måte. Det var tydelig at han så noe i Jonas. Kanskje Gud valgte denne mannen på grunn av hans gaver: en kraftfull stemme, og et lydhørt øre som kunne høre Ånden tale.

Vi vet hva Jonas profeterte i Israel. Han levde samtidig med andre profeter. Så det er klart at denne mannen var utrustet og utvalgt av Gud. Men, i dette ene tilfellet, så løp Jonas vekk fra Guds kall. Han flyktet faktisk bort fra selve Guds nærvær, og stengte av all kontakt med Herren. Hvorfor? Hva forårsaket en slik påfallende ulydighet?

Det er uklart hvor mye tid som gikk mellom Jonas' kall til å forkynne dom og hans beslutning om å flykte. Det kan ha vært uker eller til og med måneder. Videre var avstanden fra Jerusalem til Joppe 55 kilometer. Dersom Jonas reiste til fots hadde han masser av tid til å gjennomvurdere sitt oppdrag. Men en ting er sikkert: Jonas hørte den Hellige Ånds stemme ringe i ørene hvert steg på veien. Den Hellige Ånd er himmelens jakthund, når han kaller oss til tjeneste vil han aldri la oss slippe unna. Utvilsomt hørte Jonas ord som disse:

"Husk på Adam som et eksempel Jonas. Tenk på konsekvensene av hans ulydighet. Tenk også på Moses. Denne ydmyke, hellige mannen talte med Gud ansikt til ansikt. Men Herren refset ham for en eneste ulydig handling, og holdt ham utenfor det Lovede Land. Tenk også på David, en bønnens mann etter Guds hjerte. Tenk på de forferdelige lidelsene han sto overfor på grunn av sin ulydighetshandling. Du kan ikke være ulydig mot Guds Ord og slippe unna med det. Snu og gå tilbake Jonas."

Manges skjebne avhang av Jonas' lydighet. Men i stedet for å dra til Ninive: "... drog Jonas ned til Joppe og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ombord for å fare ... bort fra Herrens åsyn." (Jon. 1:3).

Hvordan kunne en slik bønnens mann komme slik bort fra sitt kall og falle i ulydighet? Det begynne med et delvis, og ufullstendig kjennskap til Guds natur.

Jonas ble gitt en mektig åpenbaring av Guds nåde og barmhjertighet. Han vitnet :" ... jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde." (Jon 4:2). Han fikk den samme åpenbaring som Moses mottok, da Gud åpenbarte sin herlighet for Moses på fjellet.

Jonas hevdet at denne åpenbaringen var grunnen til at han stakk av: "Derfor flyktet jeg til Tarsis så fort jeg kunne." (Jon 4:2). Med sine handlinger sa han: "Herre, du tilgir så lett alle som angrer seg. Hver gang du uttaler dom, så blir du overmannet av barmhjertighet. Jeg vet at du ikke kommer til å dømme Ninive. Så snart jeg profeterer vil de omvende seg, og du vil øse nåde ut over dem."

Ser du problemet med Jonas' resonnement? Han taler bare om en delvis åpenbaring av Guds natur. Og han anklager Gud for å være ettergivende overfor synden. Gud er selvfølgelig alt det Jonas beskriver her: langmodig, villig til å tilgi, klar til å øse ut nåde i overflod. Jeg takker Gud for denne vidunderlige åpenbaringen av hans natur. Det har vært den mest livgivende sannhet jeg noensinne har visst om. Jeg elsker å forkynne nåde til Guds folk.

Men Bibelen taler også om Guds hellige, rettferdige natur. "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1:18). Jonas visste sikkert om denne siden av Guds natur. Hvordan kunne han overse den?

Jeg tror Jonas ikke hadde noen forståelse av gudsfrykten. Dersom du bare tenker på Gud som barmhjertig så vil du finne det lett å være ulydig mot hans Ord. Du vil tro at han tar lett på sine advarsler, at han ikke mener det hans sier. Jeg tror dette var roten til Jonas' ulydighet.

En hver sann tjener må få fatt i en åpenbaring av gudsfrykten. Jeg mener ikke frykt som er indusert av mennesker, som manipulerer mennesker til å adlyde. Jeg mener den guddommelige åpenbaring av gudsfrykten slik den er åpenbart i Guds Ord: "... frykt Herren og vik fra det onde!" (Ord 3:7). "La ikke ditt hjerte være nidkjært mot syndere, men alltid nidkjært for Herrens frykt!" (23:17).

En slik frykt må man søke med iver. Og det må bli innpodet i oss av den Hellige Ånd: "dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, da skal du forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud." (2:4-5). Lik Guds barmhjertighet, så er frykten for Gud livgivende: "Den som frykter Herren, har et sterkt vern, og for hans barn skal Herren være en tilflukt." (14:26). "Å frykte Herren er en livets kilde, så en slipper fra dødens snarer." (14:27).

Det er alvorlige konsekvenser for alle som er ulydige mot Guds Ord. Jonas' ulydighet viser dette på tre måter:

"Men Herren sendte en sterk vind ut over havet. Det ble en stor storm på havet, og skipet holdt på å bli knust. Da ble sjømennene redde. De ropte hver på sin gud. For å lette skipet kastet de lasten ut i havet." (Jon 1:4-5).

Til tider erfarer til og med gudfryktige mennesker uorden i sine liv. Plutselig blir alt kaotisk. Men Gud lar dem ikke være i slike situasjoner. Han utfrir dem, fører deres liv inn i sin guddommelige orden, med glede, fred og trygghet. Eller han gir dem nåde til å holde ut.

Men den tjener som vandrer i ulydighet står overfor krise etter krise. Se bare på det kaoset som Jonas' synd forårsaket. En utrolig storm brøt ut, og havet begynte å brøle. Sjømenn ravet rundt på skipet i vannvidd og kastet lasten over bord. De så på i fortvilelse mens deres utkomme sank i havet. Dersom det var andre skip i området, så måtte de gjøre det samme, av frykt for sine liv.

Å, den fryktelige uorden som blir forårsaket av en troende som lever i trassig ulydighet mot Guds Ord. Hva er ulydighet? Det er å vandre på tvers av Guds åpenbarte Ord. Dette inkluderer et hvert kjærlighetsbud i det Nye Testamente, fra Jesu' ord til apostlenes ord.

Se bare på disse ordene om utroskap og hor: "For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, - har arv i Kristi og Guds rike." (Ef. 5:5). "For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet." (Hebr. 13:4). Det greske ordet for 'de som driver hor' er 'porno', hvor ordet pornografi kommer fra.

Jeg ble sjokkert da jeg hørte at nå finnes det over 200.000 hjemmesider for porno på internett. Og det som er verre, jeg kjenner pastorer som hengir seg til denne skitten. Noen har elskerinner på si'. Mange har mistet sine tjenester og familier. Jeg mottar brev fra forvirrede koner som beskriver virkningen på side barn. Barna ser sin fars eksempel og kan ganske enkelt ikke takle det. De respekterer ham ikke lenger. Noen forlater til og med troen og vender seg til narkotika, alkohol og sex.

Hvor kommer en slik uorden fra? Ikke fra djevelen, men fra at Gud tar ned den beskyttende muren. Han virvler opp en storm for å vekke opp sine tjenere slik han gjorde med Jonas: "Men Herren sendte en sterk vind ut over havet." (Jon. 1:4).

Jonas var ikke oppmerksom på det kaoset og den smerten han forårsaket. I løpet av stormen " ... var Jonas gått ned i skipets nederste rom og lå i dyp søvn." (Jon. 1:5). Ser du hans tilstand? Han var en fange under sin egen ulydighet. Hans synd hadde startet stormen, og nå var han uten mulighet til å stanse den. Så hva gjorde han? Han gled inn i en åndelig sløvhet. Han ga etter for skyldbetynget apati.

Jeg husker lederen av en av våre Teen Challenge programmer for mange år siden. Han var en hengiven tjener og en god forkynner. Som tidligere narkoman var han respektert av de som deltok i programmet. Men han falt i hor med en tidligere prostituert som gjennomgikk programmet. Han endte opp med å forlate sin kone og trekke seg fra tjenesten.

Den uorden som denne mannens synd forårsaket var tragisk. Hans kone prøvde på selvmord og endte opp under behandling på et mentalsykehus. De narkomane i behandlingsprogrammet var fortvilte. De tenkte: "Han var så hellig. Dersom han ikke klarte det, hvilken sjanse har da vi?" Mange forlot behandlingen og gikk tilbake til stoffmisbruket.

Jeg har senere snakket med denne mannen og kvinnen. De har blitt gift og har begynte å røyke hasj igjen. De fortalte meg at de hadde sluttet å lese i Bibelen og hadde ikke lenger noen åndelig hunger. Mannen innrømmet: "Vi er fanger. Vi har gjort vårt valg, og det finnes ingen vei ut for oss." Men da jeg var i ferd med å gå sa han: "En ting lærte jeg fra tjenesten hos deg, at Gud er barmhjertig. Jeg vet at han tilgir synd. Vi trenger bare litt mer tid."

Fem år senere så jeg mannen igjen. Nå solgte han narkotika, og kjørte Mercedes. Jeg fortalte ham at jeg hadde bedt for ham alle disse årene. Han svarte: "Å, jeg trenger enda litt mer tid." Det han virkelig sa var: "Gud vil ikke dømme meg. Han vil vente til jeg er rede til å gi opp dette gode livet og komme tilbake til ham." Hjertet sank i brystet mitt. Denne frafalne mannen hadde mistet all frykt for Gud. Og han hadde vendt Guds nåde til lidderlighet.

Tenk på de galopperende skilsmissetallene i kirken. Se for deg utroskapet som finner sted både på prekestolen og i benkeradene. Kristne har blitt følelsesløse overfor den økende umoralen i samfunnet. Kabel-TV selskapene konkurrerer nå om å presse grensene for skitten de sender. Deres mål er å se hvor langt de kan presse de moralske grensene. Og kristne blir bedratt sammen med verden.

'Hvordan kunne dette skje?', kan du spørre. Det er et resultat av det stadig omseggripende budskapet om "bare nåde" i kirken. Dette budskapet er bare en del av sannheten om Guds natur. Predikanter i dag overser læren om den hellige frykten for Gud. Og den luller sine folk inn i en åndelig bedøvelsestilstand.

"Skipsføreren gikk da til ham (Jonas) og sa: Hvordan kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje han vil tenke på oss, så vi ikke går under ... Da sa de til ham: Si oss hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss? Hva er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvilket land kommer du fra, og hva folk tilhører du?

Han svarte: Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land. Da ble mennene grepet av stor redsel og sa til ham: Hva er det du har gjort! - For de visste at han flyktet bort fra Herrens åsyn. Det hadde han fortalt dem." (Jon. 1:6-10).

Jonas' ulydighet fikk Herren til å fremstå som hevngjerrig. Det så ut som om Jonas' Gud ville jage etter deg og skremme dagslyset ut av deg dersom du lurte ham. Men dette var ikke tilfellet i det hele tatt. Det var en fullstendig mistolkning av Guds natur.

Så var Gud sint på Jonas? Var dette hans hevn over en opprørsk tjener? Sa han. "Du sviktet Jonas. Du fikk sjansen din, men du har diskvalifisert deg selv. Nå blir du dømt"? Nei, Gud var ikke sint på Jonas. Han kan ha vært skuffet over ham, men han var ikke ferdig med ham. Ikke i det hele tatt.

Hele denne historien handler om nåde og barmhjertighet. Ja, Gud hadde ført stormen over dem. Men han gjorde det for å føre Jonas tilbake til seg selv. Herren sa i hovedsak: "Jeg vil vende naturen opp ned for å få min ulydige tjener på rett vei. Det kan være at du flykter fra meg Jonas, men jeg vil ikke gi deg opp. Jeg elsker deg fremdeles. Og jeg har kalt deg og utvalgt deg. Du er fremdeles min mann for dette arbeidet."

Legg merke til at kapteinen måtte vekke Jonas. I denne krisen ble Guds budbringer tatt på sengen. Jonas prøvde å vitne om Guds kraft, men han hadde ikke lenger troverdighet hos mannskapet. De visste at han levde i ulydighet, og hadde "flyktet bort fra Herrens åsyn." (1:10). Jonas' synd hadde møtt ham i døren. På samme vis vil enhver tjener som lever i ulydighet miste sin troverdighet overfor verden. De ser at han ikke har noen åndelig autoritet.

Da Jonas nødet mannskapet til å kaste ham over bord så overhørte de ham: "Sjøfolkene prøvde å ro tilbake til land ..." (1:13). Deres handling sa: "Hvorfor skulle vi lytte til deg? Mens vi ropte ut til våre guder, lå du og sov. Vi må prøve å få oss selv ut av denne knipen."

Jonas var ytterst hjelpeløs. Selv om han ble reddet fra denne stormen, så var han på ingen måte i stand til å profetere mot Ninive. Hvorfor skulle de respektere hans ord, dersom skipsmannskapet ikke gjorde det? Skriften forteller oss: "Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas. Og Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk." (Jon 2:1).

"Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst." (Jon 2:3). (I engelsk KJV oversettelse er 'dødsrikets dyp' "belly of hell" som betyr 'helvetes buk'.) Hvorfor tok Herren Jonas så dypt? Han var i buken til et levende helvete, omgitt av mørke, svevende mellom liv og død. Hvorfor ville en nådig Gud føre sin tjener gjennom dette? Jeg tror historien om Jonas viser oss hvordan Gud handler med ulydige tjenere.

Jonas var i dette helvete i tre dager og tre netter. Men i løpet av hele denne tiden så ba han ikke i det hele tatt. Stormen fikk ham ikke ned på knærne, heller ikke hans møte med døden der i hvalens buk. Først etter tre dager og netter leser vi: "Jonas bad til Herren sin Gud fra fiskens buk." (Jon 2:2).

Hvorfor ba ikke Jonas før dette? Det var fordi han følte seg dømt: "Jeg er støtt bort fra dine øyne." (Jon 2:5). Han beskrev Gud som en som hadde barmhjertighet for Ninive, men Jonas kunne ikke tro den samme nåden for seg selv. Han tenkte: "Jeg er en død mann. Jeg kan ikke falle dypere. Gud har vendt sin rygg til meg. Han hater meg for det jeg gjorde."

Ingenting kan være lenger i fra sannheten. Når Skriften sier: "Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas." (2:1), så betyr ordet som her er oversatt til 'lot' også 'utkommandere'. Gud hadde plukket ut en stor hval og lagt ned en drift i dette dyret. Så da Jonas gikk over bord, så var hvalen der, klar til å svelge ham. Herren var fremdeles i aksjon.

Men djevelen hadde lykkes i å bedra Jonas. Hvem andre enn Satan regjerer i helvetes' avdelinger? Jonas ropte: "De som dyrker tomme avguder, de forlater sin miskunnhet." (2:9). Den bokstavelige oversettelsen fra hebraisk lyder: "Den som beskytter eller forsvarer en bedragersk løgn frarøver seg selv muligheten for å motta nåde." Det var dette som skjedde med Jonas. Hans bedrag hadde frarøvet ham ethvert håp om Guds nåde. I tre dager og tre netter var han under et fryktelig selvbedrag. Satan sa til ham: "Du har sviktet. Nå er livet over for deg. Din ulydighet har kostet livet til mange som ville ha vendt om til Herren. Ikke engang Gud kan redde deg nå. Selv om du overlever, så vil du angre deg for evig."

Sannheten var at Gud skyndte på Jonas på hans vei til Ninive. Snart ville profeten vandre i sollyset igjen. Han ville forkynne frimodig i gatene som en utvalgt budbringer.

Hvilken hensikt hadde Gud med Jonas' hvalbuk-erfaring? Det viser hvordan han tillater ulydige tjenere å møte fullstendig avsondring fra det som er hellig og rent. I en kort tid visste Jonas hvordan det føltes å være død. Han fikk ikke til å be. Gud hadde skjult sitt ansikt, og profeten hadde ingen han kunne vende seg til. Helvete for Jonas var ikke at tang og tare slikket rundt ham, eller at han ble kastet frem og tilbake. Det var følelsen av at Gud hadde løftet sin hånd bort fra hans liv.

Alt var for å prøve Jonas i sin ulydighet. Gud krevde ikke: "Nå, vil du adlyde meg Jonas?" I stedet spurte han: "Hvem sitt ord vil du tro på i denne forferdelige avgrunnen Jonas? Mine ord eller djevelens ord?" Til slutt leser vi: "Jonas bad til Herren." (2:2). "Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn nådde opp til deg." (2:8). Jonas løp tilbake til Guds kjærlige armer. Så vitnet han: "Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst." (2:3).

Gjennom årene har jeg møtt mange Jonaser. Jeg har tatt meg av disse utvalgte tjenerne som var ulydige mot Gud og falt i alvorlige synder. Noen ga seg selv tilslutt over til Satans løgnaktige tomhet. Noen gikk fortapt og døde i sine synder. Mens andre omvendte seg i sin 'helvetes buk' og ble gjenopprettet. I dag bruker Gud dem mektig på ny, som pastorer, lærere, evangelister og lekfolk. I hver av disse tilfellene ga disse gjenopprettede hellige seg over til bønnen, og ropte ut til Herren.

I hver tidsepoke med mye synd og stor ondskap kaller Herren sin kirke til å advare samfunnet mot den kommende dom. Han Ånd befaler oss alle: "Reis deg opp og advar din hjemby, din familie, ditt land. Jeg har sett nok av denne ondskapen." Dette er grunnen til at Gud sendte meg til New York City for femten år siden. Vår tjeneste besto i å reise opp en gudfryktig rest av troende, og advare samfunnet om den kommende dommen.

I dag er Amerikas ondskap langt større enn den var i Ninive. Disse antikke menneskene ble ikke fristet av pornografi, internett eller smussige TV-programmer. Heller ikke fantes evangeliet i deres midte som kunne fortelle dem sannheten. De hadde ingen Bibel, ingen menigheter, ingen kristne media. Til sammenlikning er Amerika gjennomsyret av slike vidunderlige ting. Allikevel er vårt samfunn blitt overmannet av ondskap. 'Hvordan kan dette ha skjedd?', spør du kanskje. Det er enkelt: Guds tjenere har falt i søvn. Menigheten har flyktet fra hans åsyn og har mistet gudsfrykten.

På Jonas tid representerte Tarsis-skipene velstand. Kong Salomo bygde en flåte av Tarsis skip som skulle øke Israels velstand. Men Gud ødela disse båtene. I dag er det mange troende som slumrer om bord i Amerikas velstandsskip. Men nå har Herren ført en storm over vårt land, og rystet tilstanden om bord på vårt skip. Vi så virkelig dette 11. september, da symbolene på vår regjering og vår økonomi gikk opp i flammer.

Amerika lever fremdeles med frykten. Selv hedningene ber. Senatorer og kongressmenn avbrøt sine møter for å samle seg på Capitol Hill i bønn. (Noen minutter tidligere hadde de vedtatt lover for å fremme abort, og fra å fjerne Guds navn fra offentlige steder). I det siste har jeg mottatt nyhetsutklipp som beskriver massebønnesamlinger som er igangsatt av muslimer og hinduer.

Det er tydelig at nå er tiden inne for Guds bedende og våkne tjenere å reise seg opp og advare mot dommen. Lik mannskapet på Jonas' skip spør massene av ugudelige de kristne: "Hvorfor blåser det slik? Hvor er Gud oppe i alt dette?" Men tragisk nok har kirken mistet sin troverdighet i verdens øyne. For mange handler kristendom om TV-predikanter som tigger om penger. De ser at de kristne sover om bord på velstandens skip.

Når et ord kommer fra kirken, så er det ofte fra en liberal hyrde, som roper: "Gud er ikke bak den nåværende stormen. Det er djevelens verk. Vår kjærlige Gud vil ikke dømme denne nasjonen." Slike menn kjenner ikke sin Bibel. Ingenting skjer med en nasjon uten at Gud tillater det. Tross alt så var det ikke djevelen som ødela Sodoma. Det var ikke han som kalte ned ild og svovel fra himmelen. Herren førte denne rettferdige dom over det onde Sodoma. Heller ikke var det djevelen som lot flommen komme i Noahs dager. Det var Gud selv som åpnet himlene og sendte det forferdelige regnskyllet.

Men Herren har sin måte å vekke opp kirken på og føre den inn i bønn. Akkurat nå ser vi bare stormen. Veldig snart vil vår nasjon være på vei inn i hvalens buk.

Amerika er i ferd med å bli kastet over bord og slukt av et økonomisk helvete. Du husker kanskje et budskap jeg profeterte fem år før Golfkrigen. Jeg sa at bomber vill falle på oljebrønner i Midtøsten og forårsake 500 branner i Kuwait. Senere satte Saddam Husseins hær fyr på 503 oljebrønner. Jeg har også skrevet om at jeg har forutsett 1.000 branner i New York City. Jeg tror nå at disse brannene vil komme som et resultat av et økonomisk sammenbrudd.

For to år siden sto aksjemarkedet i 12.000 poeng. Ekspertene sa at det ville nå 30.000 før oppgangen tok slutt, og at vi var immune mot nedgang. Men etter 11. september vaklet markedet.

Hva har denne stormen av begivenheter forårsaket? Veldig lite etter min mening. Jeg ser ingen tegn på Ninive-liknende omvendelser. I stedet har fem stater nå legalisert adopsjon for homoseksuelle par. Og en skole i California insisterer på at barna kommer på skolen kledd som muslimer og med Koranen under armen for å lære om Allah. I mellomtiden er Bibler fremdeles forbudte i skolen.

Jeg vet at mange av leserne ikke ønsker å høre denne slags budskap. Vi vil heller alle tro at vi på en eller annen måte skal bli gitt en livbåt og unngå å bli dratt ned i lidelsens buk. Men i virkeligheten er hvalens buk Guds endelige nådehandling. Han har prøvet å føre oss til omvendelse ved sin godhet, og har overstrømmet Amerika med velsignelser. Men vi har vokst oss fete i vår velstand og sviktet ham enda mer.

Nå sier Herren: "Jeg vet ikke om noen annen måte å frelse dere på enn gjennom dette mørke helvete. Kanskje dere vil våkne opp i buken av en knekket økonomi. Kanskje dere vil vende tilbake til deres kall når dere står overfor en tid med panikk og frykt."

Gud prøver ikke å ødelegge Amerika, jeg tror han prøver å frelse det. Han prøver også å få sin kirke tilbake til dens oppgave. Hans ønske er at ut av denne tiden i hvalens buk vil familier vende tilbake til ham. Pastorer vil slutte å synde og preke dårskap, og kirkene vil bli levende igjen. En bedende rest vil våkne og stige frem med bibelske verdier, for å gå ut i verden og forkynne med sann autoritet.

Stormen vi er inne i er ment å skulle lære oss at Gud mener det han sier. Det handler om å få en åpenbaring av gudsfrykten og hans nåde og barmhjertighet. Dersom du vandrer i ulydighet, løp til ham nå. Omvend deg med en gang, og øs ut din sjel til ham. Han vil ikke beholde deg i hvalens buk så lenge. Han er en kjærlig Gud som lengter etter å gjenopprette deg.