Herren vil stride for dere

Hele 5. Mosebok består av en enkelt tale som Moses holdt like før sin død. Denne talen var et tilbakeblikk på de førti årene Israel hadde tilbrakt vandrende rundt i ødemarken. Og Moses holdt denne talen til en ny generasjon israelitter.

På den tiden hadde folket slått leir i Kades-Barnea, et viktig sted i Israels historie. De var ved grensen til Kanaan, det lovede land. Det var på det samme stedet deres fedre hadde stått trettiåtte år tidligere. Det var også på det samme sted Gud hadde forhindret den eldre generasjon fra å gå inn i løfteslandet. Herren sendte dem tilbake til ødemarken hvor de måtte vandre omkring til hele generasjonen hadde dødd ut, alle utenom Josva og Kaleb.

Nå minnet Moses denne nye generasjonen på deres fedres historie. Han ønsket at de skulle vite nøyaktig hvorfor den forrige generasjonen hadde dødd som fortvilte opprørere i Guds øyne. Moses formante dem til å lære av sine foreldres tragiske feilgrep, og fortalte dem rett ut:

"Deres kjenner historien til deres fedre. De var et folk som var kalt og salvet av Gud. Men de mistet visjonen. Herren elsket dem slik at han løftet dem opp i sine armer og bar dem gang på gang. Men om og om igjen så knurret og klaget de mot ham og voldte ham sorg.

Til slutt tok Guds tålmodighet slutt. Han så at de var overgitt til vantroen. Og det var ingenting han kunne gjøre for å få dem til å forandre holding. Ingen av hans mirakler kunne overbevise dem om hans trofasthet og godhet. Hjertene deres var som granitt. Så Gud sa til dem: 'Ikke én av dere kommer til å slippe inn i det lovede land. I stedet må dere snu her og vende tilbake til ødemarken.' "

Hvilke mektige ord. Men Moses talte ikke bare til en ny generasjon israelitter. Han henvendte seg også til alle kommende generasjoner av troende, inkludert oss i dag. Lik alle gammeltestamentlige fortellinger, så var denne "skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til." (1.Kor. 10:11).

Moses viste oss vantroens farer. Og han advarte om at dersom vi ikke vokter oss, så vil vi lide de samme forferdelige konsekvensene som dem som falt før oss: " ... for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro." (Hebr. 4:11). Han sier i hovedsak: "Det betyr ingenting hvilke umuligheter du står overfor, eller hvor håpløse tingene ser ut til å være. Du skal ikke falle i den samme vantroens synd. Ellers vil du havne i den samme ørkenen som de gjorde. Og du vil vandre gjennom den resten av ditt liv.

Gud er trofast og vil lede deg. Og han ledet våre fedre inn i deres kriser av en årsak. Det var for å lære dem å stole på ham. Han ønsket seg et folk som ville være urokkelige i sin tro. De skulle komme ut av ødemarken med en prøvet tro som var ren som gull. Han ønsket at de skulle være et vitnesbyrd for verden om hans godhet mot sitt folk."

Jeg tror at vår generasjon har tatt for lettvint på vantroens synd. Og nå ser vi de tragiske resultatene. Jeg ser at mange troende i dag er full av fortvilelse og uro. Det er selvfølgelig noen som lider disse tingene av fysiske årsaker. Men mange andre gjennomlever slike lidelser på grunn av sin åndelige tilstand. Etter min mening er deres depresjon resultatet av Guds misnøye med deres stadige vantro.

Gud bruker også alltid sterke ord når han omtaler vantro blant sitt folk, ord som vrede, sinne, avsky og at vi frister ham. Moses gjorde et poeng av å minne de yngre israelittene om dette: "Der (i ørkenen) så du hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk ... Da Herren hørte det dere sa, ble han vred og sverget: Sannelig, ikke noen av disse menn, av denne onde slekt, skal se det gode landet jeg har sverget å ville gi deres fedre ..." (5.Mos.1:31,34-35).

Så beskriver Moses det tragiske feilgrepet deres fedre gjorde ved Kades-Barnea. Det skjedde like etter at de krysset Rødehavet. Gud hadde befalt Israel og gå frimodig inn i Kana'an. Og han hadde gitt dem denne mektige forsikringen:

"Se, Herren din Gud har gitt dere landet. Dra opp og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har sagt deg! Frykt ikke og vær ikke redd! ... La dere ikke skremme, og vær ikke redde for dem. Herren deres Gud, som går foran dere, han skal kjempe for dere, slik som dere så han gjorde det for dere i Egypt og siden i ørkenen." (5.Mos. 1:21,29-31). Hvilket utrolig løfte. Ingen av deres fiender ville være i stand til å stå seg mot dem (se 7:24).

Men Israel vaklet på Guds løfte. I stedet for å ta ham på ordet insisterte de på å sende spioner inn i Kana'an. Og disse spionene kom tilbake med en dårlig rapport, full av vantro. De talte om kjemper og høye, befestede byer. Og folket trodde på rapporten deres: "Men dere ville ikke dra dit opp. Dere var gjenstridige mot Herrens, deres Guds ord." (5.Mos. 1:26). Nå fortalte Moses den nye generasjonen: "De skulle ha handlet øyeblikkelig på Guds Ord. Herren sa at han ville stride for dem. Men de gjorde opprør."

Kan du se hva som skjedde med den eldre generasjonen? Å sende disse spionene inn i Kana'an var en handling i vantro. Og mens spionene var der, ble de påvirket av Satan. De ble ofre for fiendens løgner fordi de ikke hadde tatt Gud på Ordet. Så de vendte tilbake som redskaper for djevelen.

Etter å ha hørt på denne onde rapporten hyttet folket nevene mot Gud og anklaget ham: "Du har forlatt oss Gud. Du førte oss hit for å dø." Bare måneder tidligere hadde det samme folket blitt utvalgt av Gud, gjort spesielle i hans øyne, og utfridd fra Egypt på mirakuløst vis. Men nå var hele leiren i forvirring. De undret seg høylydt til hverandre: "Er Gud fortsatt med oss?" Snart gråt de over sine barn og ropte: "Våre barn vil sulte i hjel i denne ødemarken. Gud hater oss!"

Moses minnet de yngre israelittene på deres foreldres anklager: "Dere knurret i teltene deres og sa: Herren hater oss! Derfor har han ført oss ut av Egypt og vil gi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss." (1:27).

Kades-Barnea er et sted hvor alt ser helt umulig ut. Selve navnet kommer fra et hebraisk ord som betyr "rømling, omstreifer, vandringsmann." Kort sagt, dersom du gjør et galt valg her, så vil du ende opp med å vandre i en ødemark hele ditt liv.

Mange kristne er på dette stedet akkurat nå. Gud har gitt dem sine paktsløfter. Han har gitt dem en vidunderlig vandring med ham, og sørget for mirakel etter mirakel med utfrielse. Men djevelen har kommet til dem med løgner, og fortalt dem at de ikke kommer til å klare det. Han har overbevist dem om at de ikke er gode nok, at Gud fremdeles er sinte på dem for deres tidligere synder, og at han aldri vil tilgi dem.

Si meg: har du begynt å godta slike løgner? Tror du at Gud kommer til å svikte deg i din krise? Dersom det er slik, så har du på et eller annet punkt i din vandring sluttet å ta Gud på Ordet. Du handlet ikke på hans befaling. Og var det sant for Israel, så er det også sant for deg: Prøven du står overfor i Kades-Barnea vil bestemme kursen for dine gjenværende år.

Lik Israel, så har du blitt båret gjennom en forferdelig ødemark. Og når du ser deg tilbake, så kan du erindre de forferdelige prøvelsene du sto overfor og de smertelig nederlagene du opplevde. Du gikk gjennom prøvelser du aldri trodde du ville komme ut av. Men Gud var trofast mot deg i alle sammen. Hver gang bøyde han seg barmhjertig ned og plukket deg opp. Og nå kan du si: Gud har aldri sviktet meg. Jeg står her i dag ved hans nåde. Det er sant, Gud bar meg i sine armer, han var en far som bærer sitt barn."

Videre, så førte Gud deg ut for å kunne føre deg inn. Det ligger et lovet land foran deg, akkurat slik det var for Israel: "Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk." (Hebr. 4:9). Herren frelste deg for å føre deg inn til et hvilested. Hva er denne hvilen? Det er et sted med urokkelig tro og tillit til Herren. Det er et sted hvor du stoler på hans løfter om å lede deg gjennom dine vanskeligste stunder.

Men for å komme til dette hvilens sted må du først gå gjennom Kades-Barnea. Når du kommer dit kommer du til å stå overfor en kamp som er så intens at den overgår alt det du tidligere har erfart. Der finnes fiender, kjemper, høye murer, ting som ser totalt umulige ut. Og du må sette din absolutte lit til at Gud skal føre deg gjennom.

Vi har allerede sett hvordan israelittene nølte med å handle på Guds Ord ved Kades-Barnea. Som et resultat av det førte Satan dem inn under påvirkning av ti djevelinspirerte løgnere. Og resultatet? Folket endte opp med å tro at Gud var ute etter å ødelegge dem. Og det samme er sant for oss i dag. Når vi avslår å handle raskt på Guds løfter, så åpner vi oss selv opp for grusomme demoniske løgner. Og disse løgnene er ment å skulle ødelegge vår tro.

Satan ønsker at vi skal tro at Gud har overlatt oss til å kjempe på egen hånd. Han forteller oss at murene foran oss er for høye, at det finnes ingen mulighet for å komme over dem og seire. Han sier at vi kommer til å mislykkes, at hele vår vandring med Jesus har vært forgjeves. Han hvisker at det ikke nytter, at vi heller bør kutte ut. Jeg sier deg, dette er årsaken til at Gud alltid vil at vi skal handle raskt på hans Ord. Han ønsker ikke at djevelen skal få en mulighet til å angripe oss med løgner.

Du tenker kanskje: "Jeg kommer aldri til å tro at Gud hater meg. Hvordan skal jeg noensinne kunne tro at Herren er ute etter å ødelegge meg?" Men dersom vi lytter til Satans løgner, så er det nettopp dette vi ender opp med å si: "Gud har ført meg inn i en umulig situasjon. De finnes ingen bevis på at han forbereder enn utvei for meg. Enda han sa at han ikke ville tillate at jeg utholdt mer enn jeg er i stand til å bære." Slike tanker er en direkte anklage mot Gud. De anklager ham for ikke å være med oss midt i vår prøvelse.

Vi ser på ny slik vantro hos Israel da de kom til Refidim. Dette var det tørreste stedet i ødemarken, og enda et vendepunkt. Snart begynte folket å pines av tørst. Og enda en gang mistet de all tillit til Gud. De ropte ut: "Er Herren iblant oss eller ikke?" (2.Mos. 17:7), som betyr: "Dersom Gud var med oss, så ville vi ikke ha vært i denne krisetilstanden. Denne krisen er ganske enkelt uløselig."

For å si det rett frem, Gud var ikke nok for Israel. Herren hadde gitt dem utrolige løfter. Allikevel stolte aldri Israel på hans Ord midt i sine kriser. På tross av hvert løfte, hver fjellsikre garanti om å lede dem helt frem, så gjorde de hans Ord til intet. Hvordan? De blandet det aldri med troen. "Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det." (Hebr. 4:2).

I stedet krevde alltid folket et nytt ord fra Gud. Vi ser dette i deres spørsmål: "Er Herren iblant oss eller ikke?" Med andre ord: "Vi trenger å vite om Gud er med oss i denne krisen, ikke vår forrige. Vi må ha en ny åpenbaring fra ham for denne nye situasjonen." Jeg spør deg: hvordan kunne noen glemme så fort alt det Gud hadde gjort for dem? Israel hadde visket ut alle tidligere utfrielser av Gud fra sin hukommelse. De lot aldri hans tidligere overnaturlige inngripen bygge opp deres tro på ham.

Men på tross av deres anklager mot ham så talte Gud enda et ord til Israel. Han befalte Moses å si til dem: "La dere ikke skremme, og vær ikke redde for dem. Herren deres Gud, som går foran dere, han skal kjempe for dere, slik som dere så han gjorde det for dere i Egypt." (5.Mos. 1:29-30).

Nå var ikke dette et nytt løfte. Gud gjentok ganske enkelt det han allerede hadde fortalt sitt folk: "Herren skal stride for dere, og dere skal være stille." (2.Mos. 14:14). Han minnet dem på: "Jeg fortalte dere i Egypt at jeg ville gå foran dere. Jeg sa at jeg ville bo blant dere og sloss for dere mot alle deres fiender." Og han hadde gjort nettopp det. Gud hadde fridd dem ut ved hvert veiskille, fra alle prøvelser.

Om og om igjen hadde Gud fortalt dem: "Jeg er med dere. Jeg vil kjempe for dere. Grip nå fatt i mitt løfte, og glem det ikke." Men her var de ved Kades-Barnea, hvor de skalv for sine fiender og fokuserte på sin egen svakhet. Til slutt trakk de slutningen: "Vi er ikke i stand til å gå imot dem." Det var renspikket vantro - tvil omkring Guds kall over deres liv, tvil på at han hadde sendt dem, tvil på hans tilstedeværelse midt i blant dem.

Du tror kanskje at du aldri ville reagere på denne måten. Men så mange kristne i dag gjør liknende ting: "Herre, er du virkelig med meg? Jeg vet hva du lovet meg. Men er det virkelig sant? Kan jeg stole på det du har sagt? Jeg må høre det fra deg på nytt. Jeg trenger et nytt ord. Vær så snill og gi meg litt mer visshet."

Vi ender opp med å skjelve foran vår sjelefiende. Og det er bare fordi vi ikke tror det Gud har lovet oss. Vi oppfører oss som om han aldri har sagt et ord til oss. Og det er nettopp da vi "frister" ham. Selv om han har gitt oss forsikringer om og om igjen, så ber vi ham fortsatt om å bevise sin trofasthet på ny, å sende oss enda et trosoppbyggende ord. Men Gud vil bare tale ett ord: "Tro det jeg har sagt til deg!"

Skjelver du for en altbeherskende synd som tårner seg opp over deg lik en by med høye murer? Dersom det er slik, hva har Gud sagt til deg om dette fiendtlige festningsverket? Gjennom hele sitt Ord har han lovt: "Jeg vil kjempe for deg. Du skal ikke være redd. Større er han som er i deg enn han som er i verden. Ingen person, ingen fiende kan rive deg ut av min hånd. Jeg vil rense deg og helliggjøre deg ved min Ånd. Stol på mitt åpenbarte Ord til deg."

Jesus kom til sitt eget hus Israel som en profet og en som gjorde mirakler. Men vi blir fortalt: "Og han gjorde ikke mange kraftige gjerninger der, på grunn av deres vantro." (Matt 13:58). Hvilket utrolig utsagn. Vantro hindret til og med Kristi makt til å handle.

Vi ser andre tragiske resultater av vantro gjennom hele det Nye Testamente. Disiplene kunne ikke kaste en demon ut av et lite barn på grunn av sin vantro. Og Jesus refset dem for det (Se Matt. 17:14-21). Etter oppstandelsen var Jesus på sjokkert over deres vantro: "Han refset dem for deres vantro og for deres hårde hjerter." (Mark 16:14). Videre sier Paulus om jødene: "På grunn av vantro ble de avbrutt." (Rom 11:20).

Hvorfor er Guds dom over vantroen så hard i det Nye Testamente? Det er fordi troende i dag har fått noe som det Gamle Testamentes hellige bare kunne drømme om. Gud har velsignet oss med sin Hellige Ånds gave. Under den gamle pakt ble troende bare besøkt av Guds Ånd fra tid til annen. De måtte gå til tempelet for å oppleve Guds nærvær. Men i dag er det hans folk som er hans bolig. Vi er hans tempel, og hans nærvær bor i enhver troende.

I det Gamle Testamente ble Abraham bare fra tid til annen besøkt av en engel eller gitt et ord fra Gud. Og han trodde det han ble fortalt. Abraham stolte på at Gud var i stand til å alt han lovte. "Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro ..." (Rom 4:20). Men i dag er Jesus tilgjengelig for oss på et hvilken som helst tidspunkt på dagen. Vi har muligheten til å kalle på ham hele vår livstid, og vi vet at han vil svare. Han inviterer oss til frimodig å komme til hans trone, å gjøre våre begjæringer kjente. Og han trøster oss og leder oss ved den Hellige Ånd.

Men på tross av disse velsignelsene tviler vi fremdeles på Gud i tider med veldige prøvelser. Jesus refser slik vantro og sier: "Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til sin rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem? Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem til sin rett! Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?" (Luk 18:7-8). Dersom Kristus skulle komme tilbake i dag, ville han finne troen i deg?

"Og Herrens hånd var mot dem, så han utryddet dem av leiren til det var ute med dem ... Da var hele den slekt ... utdødd av leiren." (5M 2: 15,14). Her er noe av det sterkeste språket i hele Bibelen når det gjelder vantro. Du kan si: "Men det er ikke nådens språk. Gud handler ikke så alvorlig med vantroen i dag."

Jo. Bibelen sier i dag, under nåden at: "Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." (Hebr. 11:6). Her er noen av konsekvensene av vantro:

* Vantro besmitter hvert eneste område av vårt liv. Denne synden kan ikke isoleres som en enkelt synd i vårt liv. Den smitter over på alt og forpester hver detalj av vår vandring.

Israels tvil var ikke bare begrenset til Guds evne til å slå deres fiender. Deres tvil smittet over på deres tillit til hans daglige forsyninger. De tvilte på Guds evne til å beskytte deres barn. De tvilte på om han ville lede dem inn i det lovede landet. De tvilte til og med på om han i det hele tatt var med dem. Det er derfor Gud fortalte dem: "Men snu nå og dra ut i ørkenen ... jeg er ikke med dere." (5.Mos. 1:40, 42).

Dersom vi har vantro på et område, så sprer den seg som kreft inn i et hvert område, og besmitter hele vårt hjerte. Vi kan stole på Gud på visse områder, slik som å tro at han frelser oss ved troen, at han er allmektig, at hans Ånd bor i oss. Men stoler vi på Ham når det gjelder vår fremtid? Tror vi at han sørger for vår helse og vår økonomi, at han gir oss seier over synd?

* Vantro fører til innbilskhetens synd. Å innbille oss ting er å våge å tro at vi vet hva som er rett. Det er en arroganse som sier: "Jeg vet hvordan," og handler på egen hånd.

Her er enda en synd som Israel begikk i sin vantro. Da Gud ba dem om å vende tilbake til ødemarken, så ønsket de ikke å adlyde. I stedet kom de til Moses og sa: "OK, vi har syndet. Men vi har det ganske klart nå. Vi er rede til å adlyde Guds befaling om å gå mot fienden." Og de tok saken i sine egne hender.

Det er her mange tvilende kristne gjør en tragisk feil: Når det går feil i en sak som handler om å tro, så vender de seg til kjødet. De gjør det de tror må gjøres, men i sin egen visdom og dyktighet. Troen derimot, motstår alltid fristelsen til å handle i frykt. Den venter på at Gud skal handle. Troen er aldri villig til å få noe til å skje ved å gå foran Gud.

Denne gjengen med israelitter gikk foran Gud ved å samle en liten hær. De planla en strategi og slo til på egen hånd. Men da fienden så dem, jaget de de israelske soldatene "som en bisverm" og ødela dem. (5.Mos. 1:44).

Jeg har sett forferdelige tilfeller med troende som aldri kom inn til Guds hvile. Herren førte dem til randen av en alvorlig prøvelse - en familiekrise, en økonomisk vanskelighet, et ekteskapsproblem - men de ventet ikke på at Gud skulle handle. I stedet anklaget de ham for likegyldighet, og prøvde å løse krisen på egen hånd. I dag har disse troende ingen hvile, ingen fred, ingen følelse av Guds nærvær. I stedet lever de i stadig tvil. Og de ser ut til å gå fra den ene krisen til den andre. Alt de kan snakke om er sitt nyeste problem. Men hver eneste bit av deres forvirring er forårsaket av en ting: vantro.

Salmisten sier: " ... vi har levd våre år til ende som et sukk." (Sal 90:9). Salmen taler om vantro. Hva er tittelen på deres fortelling? "Alle disse levde og døde forgjeves." Det er den samme historien vi hører mennesker fortelle om vantro besteforeldre: "De levde alle sine år i mørke. De gjorde ikke annet enn å murre og klage. Og de døde ensomme og glemte."

Dette er vantroens skrekk. Den skjærer av din åndelige historie slik at alt som huskes om deg er en forgjeves liv. Da Israels unge generasjon spurte: "Hva med Bestemor og Bestefar?" så ble de fortalt: "De bare knurret og klaget. De hadde ingenting å leve for, så de satt der bare og ventet på å dø."

"Altså gjenstår det ennå for noen å komme inn til hvilen." (Hebr. 4:6). Sanne troende er besluttet på å stole på Gud selv når deres bønner ikke blir besvart. Det betyr ingenting om alt deres gods blir tatt fra dem, eller om de står overfor døden. De ønsker å komme inn til Guds hvile. Hva er bevisene på et slikt liv? De "hviler fra sine egne gjerninger" (4:10). De ligger ikke lenger våkne om nettene og prøver å løse sine problemer med sin egen visdom og dyktighet. I stedet gir de alt over til Jesus. Det betyr ingenting om de ender opp med tap eller vinning. Deres eneste fokus er på at Gud har en plan, og at han virker den frem i deres liv.

Jeg ønsker å avslutte med en opplevelse jeg hadde nylig. En lørdag kveld gikk jeg nedover mot Times Square mens det krydde av turister og andre som var ute og gjorde helgeinnkjøp. Det er beregnet at i rushtiden passerer det rundt en kvart million mennesker gjennom dette knutepunktet. Mens jeg sto der, ba jeg mens jeg så på folkemengden som gikk forbi.

Etter en tid hvisket den Hellige Ånd til meg: "David, ta en titt på disse skarene. Multipliser dem opp flere ganger, og du har det antall mennesker som døde i ødemarken. Ut av den store folkemengden var det bare to som gikk inn til min hvile, Josva og Kaleb. Alle de andre døde før tiden i fortvilelse og vantro."

Tanken var overveldende for meg. Jeg så nærmere på folkemengden på Broadway som gikk inn i teatre, restauranter og butikker. Jeg så velstående mennesker, hjemløse mennesker, folk fra middelklassen, homoseksuelle, transvestitter ... og det gikk opp for meg at Gud sannsynligvis ikke var i tankene til noen av dem. Jeg tenkte på fotballstadion på den andre siden av elven, basketball- og hockeyarenaene og alt folket som fylte dem, hvor det kanskje var bare noen få som virkelig elsket Gud. Jeg så meg omkring på alle kinoene på Times Square og tenkte på de tusener som satt der og spottet alt som er hellig.

Da jeg så disse folkemassene gikk det opp for meg at alle hadde evangeliets budskap tilgjengelig til enhver tid gjennom TV, radio, bøker ja selv gratis Bibler som var lagt ut på alle hotellrom. Dersom de bare ønsket å høre det, så ville de bli fortalt at den samme Gud som utførte mirakler for gamle Israel, gjør det samme for alle dem som elsker ham i dag. Men allikevel ønsker ikke disse å kjenne ham. Dersom de ser en som deler ut evangeliske traktater, så løper de forbi og vifter ham bort. De har ingen andre guder en fornøyelser, penger og eiendeler.

Plutselig begynte jeg å se verdien av én eneste troende i Guds øyne. Og jeg hører Jesus stille det samme spørsmålet i dag: "Når jeg kommer, vil jeg da finne troen på jorden?" Jeg ser Kristus, han som søker menneskenes hjerter, som gjennomsøker alle disse miljøene og finner få, om noen i det hele tatt som virkelig elsker ham. Jeg ser ham gjennomsøke universitetsområdene mens han spør: "Er det noen her som vil tro på meg?" Jeg ser ham lete gjennom Washington D.C. etter dem som vil ta imot ham og finner noen få. Jeg ser ham gjennomsøke hele nasjoner og finner bare en rest. Jeg ser ham søke gjennom den moderne, frafalne kirke, og finner ingen tro bare død.

Til slutt søker han gjennom sin kirke og ser etter tjenere med en sann tro. Men det han ser knuser hans hjerte, og gjør ham dyp sorg. Jeg hører ham gråte slik han gjorde over Israel: "Jerusalem, Jerusalem! ... Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke." (Matt 23:37).

Hva er grunnen til hans sorg? Gud har sendt sin Sønn for å åpenbare Faderens kjærlighet til sine barn. Han har sendt den Hellige Ånd for å trøste og lede dem. Men fremdeles er det mengder i hans hus som ikke har tro. De tror ikke at han besvarer deres bønner. De knurrer og klager og anklager ham for forsømmelse. Og de blir fulle av frykt og fortvilelse som om Gud hadde forlatt dem.

Som en Herrens tjener så bærer jeg byrden til min Hyrde. Og jeg kjenner på hans sorg. Akkurat nå hører jeg ham si: "Selv i mitt eget hus finner jeg så få som har tro. Mange av mine egne barn, inkludert mine hyrder svikter når prøvelsens time kommer. De stoler ikke på meg når det gjelder deres familier, deres jobber og deres fremtid. Det er virkelig mange som har gjort sine valg."

Så hva med deg? Herren kommer til oss alle og spør: "Vil du tro på meg? Stoler du på meg? Når jeg kommer, vil jeg finne tro hos deg?" Hva vil du svare?