Herrens foregripende kjærlighet

Ja , du har møtt ham med signing og lykke, satt en krone av gull på hans hode.” (Sal 21,4). Ved første øyekast kan dette verset av David virke litt forvirrende. [I den engelske oversettelsen som D.W. bruker, er ordet ”prevent” som betyr ”forhindre” brukt der det står ”møtt” i den norske oversettelsen. Dette er ett av poengene D.W. bruker i denne prekenen. O.a.] Ordet ”forhindre” blir vanligvis assosiert med en hindring, ikke med en velsignelse. En moderne oversettelse her vil derfor være: ”Herren hindret David med signing og lykke.”

Men det bibelske ordet for ”forhindre” antyder en helt annen betydning. Det betyr å ”foregripe, komme i forkjøpet, å forutse og oppfylle på forskudd, å betale en gjeld før den forfaller.” Videre antyder det i nesten alle sammenhenger noe gledelig.

Jesaja gir oss et glimt av denne slags glede. Det kommer av at Gud forutser et behov og oppfyller det på forskudd. ”Før de roper, skal jeg svare, ennå mens de taler, vil jeg høre.” (Jes 65,24).

Dette verset gir oss et utrolig bilde av Herrens kjærlighet til oss. Tydeligvis er han så ivrig etter å velsigne oss, så rede til å oppfylle sin miskunnhet i våre liv, at han ikke engang kan vente på at vi forteller ham om våre behov. Så han hopper inn og utfører handlinger av barmhjertighet, nåde og kjærlighet mot oss. Og det er den aller høyeste glede for ham.

Dette er hva David i hovedsak sier i Salme 21: ”Herre, du overøser meg med velsignelser og godhet før jeg overhode spør om det. Og du gir mer enn jeg noensinne kunne finne på å be om.”

David viser til et veldig verk som Gud gjorde for ham på det åndelige området. Det er noe som ga David seier over sine fiender, svar på bønn, seirende kraft og usigelig glede. Og Gud gjorde det til og med før David gikk til ham for å tømme sitt hjerte og frembære sitt bønnebegjær. Da David omsider øste ut sitt hjerte oppdaget han at Gud allerede hadde gjort det nødvendige for å slå hans fiender. Davids seier var sikret allerede før han kunne komme i nærheten av slagmarken.

Da David skrev Salme 21 så henviste han til et virkelig slag. Denne Salmen henger sammen med Salme 20, som begge viser til et slag som er beskrevet i 2. Sam. 10. I dette avsnittet i 2. Sam. hadde Israels fiender Ammonittene, leid syriske bataljoner til å føre krig mot David. Så David sendte ut sin militære leder Joab og en hær av håndplukkede menn for å møte fienden ved nasjonens grense. De slo syrerne grundig i en overveldende seier, og fienden flyktet skrekkslagen.

David jublet og tenkte: ”Det er slutten på syrerne. Vi trenger ikke å bry oss mer om dem. Hæren vår har gitt dem banesår.” Han skrev: ”Jeg knuser dem, så de ikke kan reise seg, men ligger under mine føtter.” (Sal 18,39).

Men Skriften forteller oss: ”Arameerne så at de var blitt slått av israelittene, men de samlet seg igjen.” (2 Sam 10,15). Fienden omgrupperte seg og begynte å planlegge et nytt angrep. Nå ville de komme mot Israel med store vogner av jern.

Dette handler selvfølgelig om mer enn Davids problemer med syrerne. Det handler også om Kristi etterfølgere i dag og vår kamp mot Satan. Det handler om en kamp vi trodde vi hadde vunnet for lenge siden – kanskje over et begjær, en uvane, en fristelse som vi en gang bekjempet. På den tiden tenkte vi: ”All min bønn og faste over denne saken har gitt resultater. Jeg har omsider vunnet seieren, i tro. Jeg trenger ikke å plages mer.”

Hver seier vi vinner over kjødet og djevelen vil etterfølges av en enda større fristelse og et enda større angrep.

Satan vil ganske enkelt ikke gi opp denne krigen mot oss. Dersom vi overvinner ham en gang, så vil han fordoble sine styrker og komme mot oss på ny. Plutselig er vi midt oppe i en åndelig krig vi trodde vi hadde vunnet allerede. Og nå kommer han mot oss med ”vogner av jern,” våpen og utstyr av en større styrke og intensitet enn vi har kjent tidligere.

”Arameerne fylket seg mot David og gikk til strid mot ham.” (2 Sam 10,17). Det er viktig å merke seg at David levde ikke i synd på denne tiden. Tvert imot så vandret han i gudsfrykt. Og David var menneskelig så han må ha undret seg: ”Hvorfor vil Gud tillate at denne tidligere døde fienden kommer mot meg på ny?”

Vi vet at David hadde en mykt hjerte. Utvilsomt gransket han sin egen sjel og undret seg på om det var noe ondt i ham. Var han ulydig på en eller annen måte? Han tenkte muligens: ”Herre, tukter du meg?”

Er det ikke dette som går gjennom våre tanker når vi står overfor en fiende vi trodde vi hadde slått for lenge siden? Vi velter oss i selvgransking: ”Det må være en ond rot i meg. Hvordan kan jeg ellers bli fristet på det samme område om og om igjen? Jeg må være en falsk kristen, en hykler, rotten på innsiden.” Vi ender opp med å rope ut slik David gjorde: ”Hjelp Herre, dette er utenfor min makt, jeg trenger et mirakel. Vær så snill å la meg bli kvitt dette for evig og alltid.”

Midt oppe i all forvirringen og sjelegranskingen husket David plutselig på den pakten Gud hadde gjort med ham: ”Og nå forkynner Herren deg at han vil bygge deg et hus. Når din tid er til ende, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg la din sønn og ætling stå fram som din etterfølger, og jeg vil stadfeste hans kongedømme.” (2 Sam 7,11-12).

Gud minnet David på dette løftet da han gikk i krigen. Han ønsket å fjerne all frykt fra sin elskede tjener. Så mens djevelen kastet alle helvetes våpen mot David, viste Herren ham at selv før han gikk inn i kampen ville han stå frem som seierherre. Han sa egentlig: ”Jeg kommer til å plante deg og ditt avkom slik at ditt hus vil stå for evig. Du trenger ikke å bli dyttet omkring av dine fiender, fordi jeg kommer til å hogge dem ned. Så ikke bli revet med når du ser syrerne dukke opp med sine jernvogner. Du vil komme oppreist ut av denne striden.”

David grep fatt i disse løftene. Og det første han gjorde var å ta øynene bort fra fienden som kom imot landet. Nå gråt han ikke lenger over sine vanskeligheter og prøvde å fatte hvorfor kampen hadde kommet over ham. I stedet solte han seg i åpenbaringen av Guds godhet og kjærlighet: ”Han førte meg ut i åpent land og fridde meg ut, for han har meg kjær.” (Sal 18,20).

Det er dette Gud ønsker for alle sine barn når fienden kommer over oss som en flodbølge. Herren ”kommer oss i forkjøpet” med sin kjærlighet. Med andre ord sier han til oss: ”Det kan være at du blir såret, men det betyr ingenting. Jeg har allerede gjort deg til seierherre.”

På grunn av Guds ”foregripende” løfte, så er vi i stand til å kreve seier og herredømme selv når kampen begynner. David sang: ”Herre! Kongen gleder seg over din makt. Hvor høyt han jubler over hjelpen fra deg! Du har gitt ham det han inderlig ønsker, og ikke nektet ham det han ber om.” (Sal 21,2-3).

Du kan undre deg over: ”Hvordan kunne David juble? Han sto overfor det mest intense angrepet han hadde erfart. Hvordan kunne han juble når han sto i fare for å bli såret eller drept?”

David svarer: ”Ja, du har møtt ham med signing og lykke, satt en krone av gull på hans hode.” (Sal 21,4). Det David sier her er livsforvandlende: ”Jeg står overfor en mektig fiende som er oppsatt på å ødelegge meg. Men min sjel har fred. Hvorfor? Fordi Herren har forutsett min kamp. Og han har overøst meg med forsikring om sin kjærlighet. Min fiende kan få meg til å snuble eller falle, og på et tidspunkt kan det se ut som om det er ute med meg. Men Gud har fortalt meg at dersom jeg bare vil reise meg, så vil jeg motta hans styrke og vinne slaget.”

David kom så med denne trosbekjennelsen like før han gikk ut i krigen: ”Du setter en krone av gull på mitt hode.” (21,3). Gullkronen David nevner her er et symbol på seier og makt. David sa: ”Jeg går ut i krigen ridende på det løftet Gud gav meg. Han sa at jeg ville komme ut av slaget med seierskronen på mitt hode.”

Dette oppsummerer læren om Guds ”foregripende godhet”: Han har kommet alle våre kamper i forkjøpet – all vår kamp mot synden, kjødet og djevelen – og i sin barmhjertighet og godhet har han betalt vår skyld før den forfaller. Vår seier er en avsluttet forretning.

Men denne læren kan ikke gjelde kristne som flørter med synden. Ved å nekte å skille seg av med sitt begjær har de allerede overgitt seg til fienden. Slike mennesker ønsker ganske enkelt ikke å bli fri. Og de har allerede utviklet et forherdet hjerte. De har satt Guds nåde og kjærlighet på prøve om og om igjen, inntil de til sist har endt opp med å forakte den.

Guds foregripende kjærlighet gjelder spesielt dem som elsker Jesus og blir overrasket av synden. Herren forsikrer oss om at selv om vi blir slått ut midlertidig, så vil vi komme oppreist ut av slaget, alt fordi Jesus har betalt vår skyld. Det kan være at du har blitt såret og blødende av fiendens sverd. Du har sviktet på en eller annen måte, og nå er du nedslått i ånden og lurer på om du noensinne vil komme deg ovenpå igjen.

Ikke ligg der og gruble: ”Hvor var det det gikk galt?” Kom deg opp, og stå på Guds løfter om hans godhet og miskunnhet. Bekjenn og grip tak i hans tilgivelse. Han lovte at du ville komme ut av alle kamper som seierherre, kronet med hans styrke. ”Reis deg, Herre, i din velde! Med sang og spill vil vi prise ditt storverk.” (Sal 21,14).

Den Hellige Ånd driver all frykten ut av oss – frykten for å falle, å bli avskåret fra Gud, å miste den Hellige Ånds nærvær – ved å plante sin glede inn i oss. Vi skal gå frem med jubel, slik David gjorde, fordi Gud har forsikret oss om at vi vil seire.

Men så altfor få kristne har denne jubelen og usedvanlige gleden. Mengder av kristne har aldri kjent sjelens hvile eller freden i Kristi nærvær. De vandrer omkring som om de sørger, og ser seg selv under Guds vredes hånd i stedet for under hans beskyttende vinger. De ser ham som en hard Herre som alltid står klar til å slå pisken over ryggen deres. Derfor lever de ulykkelige liv, uten håp, mer død enn levende.

Men i Guds øyne er ikke vårt problem synden, det er tilliten. Jesus løste vårt syndeproblem en gang for alle på Golgata. Han driver ikke og hakker på oss: ”denne gangen har du gått for langt.” Nei, han er aldri slik! Hans holding mot oss er den motsatte. Hans Ånd kaller stadig på oss, og minner oss på Faderens miskunnhet selv midt i våre nederlag.

Når vi blir for opptatt av vår synd så mister vi av syne det Guds ønsker aller mest: ”Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.” (Hebr 11,6). Dette verset sier oss alt. Vår Gud er en som belønner, og han er så ivrig etter å overøse oss med sin kjærlighet og nåde at han har velsignet oss langt foran timeplanen.

Vår himmelske Far lengter etter at vi skal ha dette bildet av ham. Han vet at vi vil omvende oss fra vår nederlag og vår synd. Han vet når vår anger melder seg. Men han kan ikke vente på den dagen. Så han kommer og sier: ”Jeg ønsker å forsikre mitt barn om at han ikke blir fordømt, fordi jeg allerede har tilgitt ham gjennom min Sønns rensende blod.”

Du kjenner historien om David. Han lot fristelsen drive ham for langt og falt i direkte ekteskapsbrudd. Så ble tingene verre: David løy for å dekke over sin synd. Da det ikke virket, begikk han mord for at det ikke skulle bli avdekket. David ble en hykler og syndet like i ansiktet på den Gud som velsignet ham, noe som fikk Guds fiender til å juble, og brakte skam over Guds navn. Men vi vet alle hvordan historien endte. David ble tilgitt og helt gjenopprettet, selv om han ble utsatt for alvorlig tukt.

Mitt spørsmål er, på hvilket tidspunkt ble David tilgitt? Gud sendte profeten Natan for å konfrontere David med hans synd. Herren sa: ”Jeg vil at du skal fortelle David hvor ond hans synd er i mine øyne. Som et resultat av hans synd vil sverdet ikke vike fra hans hus. Det uekte barnet han avlet med Batseba vil dø. Og hans koner vil bli voldtatt foran øynene på hele Israel. Tilslutt må du fortelle David at jeg har slettet ut alle hans synder. Han er ikke lenger under fordømmelse. Jeg vil ikke drepe ham. Forsikre ham om at han er fullstendig tilgitt.”

Tenk så over dette: da Gud sa dette til Natan, levde David fremdeles i fornektelse over sin synd. Han hadde ikke engang bekjent den til nå. Ser du hva som skjer? Gud tilgav denne mannen selv før han hadde innrømmet sin synd – selv før han kunne si frem en bønn!

Gud vet om alle ting, og han kjente Davids hjerte. Han visste at når Natan ville konfrontere David med denne synden, så ville David buse ut: ”Å Herre, jeg har syndet forferdelig. Jeg har båret på denne byrden et helt år. Takk Gud for at det har blitt ført frem i lyset.”

Gud visste at David ville bli sønderknust og nedbrutt over sin synd. Men mest av alt visste Herren at i hjertet var David ingen horkarl eller morder. I stedet hadde David blitt overrumplet av synd. Denne mannen våknet ikke opp en dag og besluttet: ”I dag vil jeg hengi meg til mine lyster. Jeg vil gå opp på taket og titte omkring til jeg får øye på en naken kvinne som bader på taket sitt. Så vil jeg ta henne til slottet og forføre henne.” Nei, jeg er overbevist om at David ble overveldet av et øyeblikks svakhet.

På samme måte ser Gud ditt hjerte. Du kan være slavebundet etter å ha blitt overveldet av en synd. Men Herren vet at du ikke våknet en dag og bestemte deg for at ”i dag skal jeg drive hor. Jeg vil finne en måte jeg kan miste fatningen på og eksplodere.” Nei, det er bare forherdede sjeler som reagerer på denne måten, de som forkaster evangeliet og de som elsker synden. Sønderbrutte og angrende kristne planlegger ikke å synde, de blir overrumplet og overmannet av den. Det hender faktisk at fienden overmanner dem når de er opptatt med å gjøre arbeid i Guds vingård.

Kjære kristne, Gud har telt dine tårer selv før du har grått dem. Han har allerede tilgitt deg da du kjente det første stikk av samvittighet og sorg. Han slettet ut din synd selv før den forferdelige smerten rammet ditt hjerte og du ropte: ”Å Gud, jeg hater dette, jeg forakter det. Jeg er lei meg for at jeg har voldt deg sorg.” Han ser angeren i ditt hjerte selv før den kommer til syne.

Så Gud visste om smerten David sto overfor. Han visste at i løpet av de kommende årene ville David gå igjennom en alvorlig periode med tukt. Og Gud ønsket å komme med sin trøst så raskt som mulig. Så han skyndte seg for å komme David i forkjøpet med sin nådes velsignelse.

Vi ser et bilde på dette når David senere førte Batseba inn i sitt hus som sin kone for å bo sammen med ham. Etter at deres uekte barn døde, velsignet Gud dem med et annet barn som fikk navnet Jedidja som betyr ”Gud vet.” Herren forsikret David: ”Jeg kjenner ditt hjerte, og jeg ser din sønderknuselse.”

Jeg tror den fortapte sønnen kom hjem på grunn av minnene om sin far. Denne ungen mannen kjente sin fars karakter, og han hadde øyensynlig mottatt stor kjærlighet fra ham. I motsatt fall, hvorfor skulle han vende tilbake til en mann som var sint og hevngjerrig, som ville slå ham og få ham til å betale tilbake hver eneste øre han hadde sløst bort?

Den fortapte sønnen visste for sikkert at dersom han vendte tilbake så ville han ikke bli bebreidet eller fordømt for sine synder. Han tenkte sannsynligvis: ”Jeg vet at min far elsker meg. Han vil ikke kaste min synd i ansiktet på meg. Han vil ta meg tilbake.” Når du har slike minner, kan du alltid vende hjem.

Legg merke til hvordan den fortapte sønnens far ”foregrep” ham med all godhets velsignelse. Den unge mannen var innstilt på å gi en oppriktig bekjennelse for sin far, fordi han hadde øvd hele veien hjem. Men da han sto overfor sin far fikk han ikke engang tid til å bekjenne fullt ut. Hans far avbrøt ham ved å løpe frem til ham og omfavne ham.

”Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.” (Luk 15,20). Faren var så lykkelig over at sønnen var tilbake at han dekket ham med kyss og sa: ”Jeg elsker deg min sønn. Kom hjem og kom deg i skikk igjen.”

Faren gjorde alt dette før sønnen hans kunne fullføre sin bekjennelse. Den unge mannen var bare i stand til å buse ut med begynnelsen av sin tale og sa: ”Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.” (Luk 15,21). Men faren ventet ikke på at han skulle gjøre seg ferdig. For ham var den unge mannens synder allerede betalt. Farens eneste reaksjon var å utstede en ordre til sine tjenere: ”Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For min sønn har kommet hjem!” (Luk 15,22-23).

På hvilket tidspunkt ble den fortapte sønnen tilgitt? Det skjedde mens han enda grov etter mat i grisebingen. Hans synd var utslettet i det samme øyeblikk han tenkte: ”Jeg vil dra hjem. Jeg må bekjenne for min far at jeg har syndet.” Han var tilgitt av sin far selv før han kunne sette ord på sin tilståelse – før han kunne gjøre bot, tørke bort tårene, eller prøve å betale ham tilbake. Og hans far overøste ham med velsignelser og godhet lang tid i forveien.

Det var ikke synden som var farens anliggende. Det eneste anliggende han hadde i sinne var kjærlighet. Han ønsket at hans sønn skulle vite at han var godtatt, selv før han kunne ytre en tilståelse. Og det er nettopp dette poenget Gud ønsker å vise oss alle: Hans kjærlighet er større enn alle våre synder. ”Guds godhet driver deg til omvendelse.” (Rom 2,4b).

Det går selvfølgelig an å ”forakte hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet. Og ikke skjønne at Guds godhet driver oss til omvendelse.” (Rom 2,4). De som tror at de kan fortsette i synden, og setter Guds nåde på prøve om og om igjen, blir forherdet av sine gjentatte synder. De tror at de kan fortsette å synde mot hans godhet uten at de tar skade av det.

Men gradvis blir deres hjerte ubotferdig slik at de ikke lenger ønsker å vende om. De ender opp med forherdede hjerter, og hoper opp vrede mot seg selv. De kan ikke klandre Gud, han har trofast prøvd på forhånd å overøse dem med velsignelser og godhet, men de har kastet vrak på alt. De er den største synd noen kan begå.

Her er veien til renselse og gjenopprettelse: motta Herrens løfte. Han forteller oss: ”Jeg vil få deg til å vandre på mine veier. Og jeg vil plante frykt for meg i ditt hjerte. Du vet at du ikke kan gjøre dette av deg selv. Jeg vil gjøre det for deg, med ditt samtykke og samarbeid. Dette verket kan bare oppnåes ved tro på det fullbrakte verk på Golgata Kors. Alt jeg ber om er at du stoler på mitt løfte til deg. Verket er allerede fullbrakt av meg. Det er ditt verk å motta det i tro. Det er slik jeg elsker deg.” ■