Hindringer til seirende bønn

Gjennom hele Bibelen blir Guds folk befalt å be til alle tider. Vi skal be når vi er på høyden og når vi er i dypet, i gode og i dårlige tider. Og vi skal be under alle forhold - i tider med glede og god helse så vel som med sykdom og depresjoner, tider med hvile og fremgang så vel som i tider med tristhet og sorg. Uansett vår situasjon eller tilstand, så skal vi be uten opphold.

Jeg tror at enhver oppriktig kristen ønsker å be. Men selvfølgelig handler ikke alle av oss etter dette ønsket. Selv modne troende slakker av på bønnen. Når de tilbringer tid i bønn, så finner de det vanskelig og slitsomt, og de mister snart interessen.

Når jeg spør mine venner om hvorfor de finner det så vanskelig å be, så trekker de fleste på skuldrene. Deres kjærlighet til Jesus er ekte, og de har et sterkt ønske om å be. Men de er forbauset over hvorfor de ikke er mer utholdende i bønn.

Etter mye bønn og studie av Guds ord tror jeg Herren har kastet noe lys over dette emnet for meg. Her er fem vanlige hindringer til seirende bønn:

Selv om de har hørt evangeliet om Guds nåde forkynt i mange år, mangler fortsatt endel kristne visshet om at de er godtatt av Herren. Ingenting svekker ønsket om å be mer enn dette. Du kan ganske enkelt ikke tro at dine bønner er godtatt uten at du er overbevist om at du selv er godtatt. Og før du har fått det på plass - inntil du er overbevist om at du kan gå til Guds trone uten fordømmelse - så vil du aldri erfare seirende bønn.

Paulus sier at Gud godtok oss ganske enkelt fordi han elsket oss: " ... etter sin [Guds] frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede." (Ef 1:5-6). Herren godtok deg av ingen annen grunn enn hans store kjærlighet til deg.

Du kan kanskje si: "Jeg vet at Guds ord sier at jeg er godtatt. Og jeg vet at Jesus ga meg direkte tilgang til nådens trone. Men jeg er for skamfull til å gå nær nok. Jeg strever fremdeles med en kraftig fristelse. Og jeg synder fremdeles til tider. Jeg har ikke oppnådd full seier. Så den eneste bønn jeg kan ytre er 'hjelp meg Gud.'"

La meg stille deg et enkelt spørsmål: Elsker du Jesus? Er du hans barn, og er han din øversteprest som går i forbønn for deg? Ifølge skriften betyr det ikke da hva du har gjort - du har en rett til å komme inn i hans nærhet, for å finne all den nåde og barmhjertighet du trenger. Faktisk er det nettopp i slike stunder at han handler som din yppersteprest:

"For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid." (Heb. 4:15-16).

Kristus forteller oss: "Ja, jeg kan merke alle dine tanker, gode eller onde. Jeg ser hver eneste av dine skjulte ambisjoner, hver hemmelig lyst og gjerning. Enda inviterer jeg deg til å komme frimodig til min trone. Jeg lengter etter å gi deg all den nåde og barmhjertighet som du så desperat trenger."

Men ofte handler ikke kristne på sin Herres tilbud. Istedet er det slik at når de gir etter for en fristelse eller synd, så har de en tendens til å løpe fra Gud. De ressonerer: "Hvordan kan Herren motta meg, når jeg har sviktet ham så mange ganger på det samme område? Jeg kan ikke gå til ham med dette. Han har vært nådig mot meg altfor mange ganger før. Jeg tror ikke han vil tåle det denne gangen."

For ikke lenge siden skrev en desperat ektemann til meg: "Jeg ble avhengig av pornografi. Jeg vet ikke hvordan det skjedde - jeg ble bare forferdelig hektet. Jeg sørger slik over denne synden at jeg avskyr meg selv. Jeg har bekjent det for min kone og for Herren. Og jeg vet at jeg fremdeles elsker Jesus av hele mitt hjerte. Men jeg ser ikke ut til å kunne bli fri. Jeg nøler med å gå til ham med denne synden, fordi han må være sint på meg. Si meg broder David - kan Gud tilgi meg?"

Denne mannen elsker Herren oppriktig. Men han er også syk, og trenger i høy grad en lege. Ja, han har syndet mot det lyset han har fått. Men faktum gjenstår - Jesus kom for å være lege for de syke, de plagede, de demonbesatte, og for dem i fengsel, inkludert pornografiens fengsel. Kristus er fremdeles denne mannens øversteprest.

Allikevel sier denne bundne troende med rene ord: "Min egen overbevisning om min synd holder meg borte fra tronsalen." Jeg sier til ham: "Løp til ditt lønnkammer, og øs ut ditt hjerte foran nådens trone. Få tak i all barmhjertighet Jesus har for deg. Og så, etter at du har mottatt hans kjærlighet, død da synden i kjødet gjennom kraften som er gjort tilgjengelig ved den Hellige Ånd."

Noen kristne tror at deres bønner ikke vil bli godtatt fordi de har forsømt bønn i så lang tid. I måneder, ja år har Guds Ånd nødet dem til å komme til lønnkammeret - kalt dem og overbevist dem, gjennom talløse prekener og en brennende samvittighet. Men over tid har disse menneskene bygget opp et reservoar av skyld. De har visst hvordan de skal be, men de har ikke gjort det.

Dette var innvendingen til en ikketroende ektemann som aldri gikk i kirken med sin kone. Hver gang hun spurte ham om å bli med, sa han: "Jeg ville føle meg som en hykler, fordi jeg aldri går der ellers." Tilslutt endte det med at den ene gangen han ga etter og gikk med henne, så ble han frelst.

Under Åndens påminnelse sendte jeg en gang en stor økonomisk gave til en mann som hadde gjort meg stor skade. Seks måneder gikk uten at det kom noen takk for gaven. Jeg var selvfølgelig ikke på jakt etter takk - jeg adlød ganske enkelt Guds bud om å elske og velsigne denne mannen. Tilslutt kom det et brev. Mannen forklarte: "Jeg svarte deg ikke med en gang fordi jeg trodde ikke at jeg hadde de riktige ordene til å si takk. Jeg kunne ikke tro at du ville gjøre noe slikt etter all den tid som har gått. Det har tatt meg så lang tid å få nok mot til å si takk."

Mange kristne er lik denne mannen. De kan ikke tro at Gud vil tilgi, elske og sørge for dem etter all den tiden de har forsømt ham. Så de går ganske enkelt ikke til ham. Men, dersom jeg kan tilgi og velsigne noen som har gjort meg sorg og forsømt meg, hvor mye mer vil ikke vår Herre tilgi og velsigne sitt folk?

Gud erklærer hos Jeremia: "Men mitt folk har glemt meg i dager uten tall." (Jer 2:32). Men, i det neste kapittelet trygler Herren: " ... kom tilbake til meg igjen, sier Herren. ... vend tilbake til meg." (Jer 3:1,7). Uansett hvor mye vi kan ha forsømt Herren i bønn, så venter han fremdeles med utstrakte armer. Men, trist nok, selv med en slik nåde ventende på oss er det fremdeles mange som ikke vil vende tilbake: "Men hun vendte ikke tilbake." (Jer 3:7).

Når noen kristne blir rammet av vanskeligheter, så faller de på sine ansikter og ber som om huset deres står i brann. Men mellom sine kriser så ber de sjelden eller aldri. De fleste er for skamfulle til å innrømme dette. De tenker: "Ja, jeg roper ut høyt til Gud når en av mine barn har vært utsatt for en ulykke. Jeg ber som gal når jeg får høre at en av mine kjære har fått en livstruende sykdom. De eneste gangene jeg ber er når jeg har kommet til enden av meg selv."

Kjære, jeg fordømmer ikke dette, fordi Bibelen gjør ikke det. Skriften forteller oss:

• " Han skal vende seg til de hjelpeløses bønn, han vil ikke forakte deres bønn." (Sal 102:18). Gud vil aldri avvise våre bønner ganske enkelt fordi vi fremsier dem i en krisesituasjon.
• "De var sultne og tørste, deres sjel vansmektet i dem. Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler fridde han dem ut." (Sal 107:5-6). Disse versene beskriver folk som ropte ut fordi de var kommet til avgrunnens rand. Men Gud fordømte dem ikke og sa: "Du kaller bare på meg fordi du er i trøbbel. Hvor var du i de gode dagene?" Nei - han besvarte deres rop, uten betingelser.
• "De fór opp mot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel ble motløs i ulykken. De tumlet og ravet som en drukken mann, med all deres visdom var det forbi. Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut. Han gjorde stormen til havblikk, og fikk bølgene til å tie." (Sal 107:26-29). Refset Gud disse menneskene for at de ropte ut til ham fra dypet av sine vanskeligheter? Nei - han utfridde dem og stilnet deres storm.

Hvorfor svarer Gud oss så barmhjertig når vi roper ut til ham i en krise, selv om vi ikke søker ham til andre tider? Han gjør det av én grunn: Han ønsker at vi etterpå skal vende tilbake til ham med takk. "Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut ... De gledet seg over at bølgene la seg til ro ... De skal prise Herren for hans miskunn og for hans undergjerninger mot menneskenes barn" (Sal 107:28-31).

Jeg tror Gud forteller oss: "Jeg vil gjøre hva som helst for å ha samfunn med deg. Så dersom det betyr at jeg må helbrede og velsigne deg gjennom din krise for å føre deg til lønnkammeret, så vil jeg gjøre det."

Til tider har jeg gått inn i mitt lønnkammer opprørt, prøvet, forvirret. I slike stunder har jeg øst ut hele min sjel til Gud. Jeg trengte ikke noen til å skrive en bønn for meg som jeg kunne lese høyt. Faktisk har jeg aldri gått inn i lønnkammeret med en bønnebok, Og jeg har aldri hatt en nedskreven liste som skulle minne meg på hvordan jeg skal be. Jeg tror ganske enkelt ikke at den Hellige Ånd svarer på hermetiske bønner. Tvert om så ønsker Gud bønner som kommer fra vårt hjerte.

Tenk over det - dersom jeg ønsker å kalle på min kone Gwen, så trenger jeg ikke å lære utenat en eller annen Shakespeare sonett som jeg så fremfører for henne. Det ville ganske enkelt ikke være meg, og hun vet det. Istedet vil jeg si: "Hei kjære - jeg elsker deg." Det er en enkel formulering - fordi det kommer fra mitt hjerte. Og Gud ønsker den samme slags enkle, talende bønn fra sitt folk. For ham er den høyeste form for bønn en takk for hans godhet, uttrykt fra et takknemlig hjerte.

Vi tror feilaktig at våre bønner ikke vil gjøre seg gjeldende hos Gud uten av vi kjemper med ham lik Jakob, ber høyt tre ganger om dagen lik Daniel, eller ender opp utmattet fra åndelig krigføring. Selvfølgelig er det stunder da slik voldsom bønn er på sin plass. Men vi må kvitte våre tanker med den oppfatning at Gud ikke hører oss med mindre vi hever våre røster når vi ber.

Denne misoppfatning er en årsak til at sjenerte, lavmælte kristne ikke utvikler en vane med å be. De hører modne kristne be veldige bønner, ytre stønn, snakke om å storme himmelen med makt - og de blir skremt. De tenker: "Jeg kan aldri be på den måten. Jeg blir til og med flau over å be offentlig. Jeg håper at jeg aldri blir spurt om å be i kirken."

Da Gwen og jeg satte oss ned til middag med noen kristne ektepar forleden, så ba jeg en av ektemennene om å velsigne maten for oss. Han visket kjapt til meg: "Vær så snill pastor, spør en annen." Jeg vet at denne kjære mannen ber ofte i det private. Allikevel var han for blyg til å si frem en bønn før vårt måltid.

Jeg tror Gud forstår det. Selvfølgelig er det en tid for å be høyt - til å gråte og ha kvaler, rope intenst, løfte opp våre røster og ikke gi Gud noen hvile før han svarer. Tross alt ba Jesus med en høy røst da han var i hagen.

Men, vi kan gjøre alle disse lidenskapelige tingene uten å ytre en lyd. Våre bønner kan være like intense, kraftfulle og virkningsfulle uten å løfte vår stemme. Dette var tilfelle med Hanna som ba flittig om en sønn:

" ... og i sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt." (1.Sam. 1:10). "Slik bad hun lenge for Herrens åsyn, og Eli la merke til munnen hennes. For det var i sitt hjerte Hanna bad. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken." (1.Sam. 1:12-13).

Eli anklaget Hanna for å være full. Men denne gudfryktige kvinnen svarte: "Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn ... jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte." (1.Sam. 1:15-16).

Da Hanna øste ut sitt hjerte for Gud så ytret hun ikke et eneste ord. Men hennes dype forbønn og integritet beveget himmelen. Og Herren velsignet denne bønnens kvinne med en sønn - profeten Samuel, som skulle bli en Guds røst i Israel.

Lik Hanna kan vi til tider være for svake, forferdet eller forvirret til å løfte vår røst til Gud. Noen ganger er alt vi kan gjøre å gråte for hans åsyn. Jeg har vært i den tilstanden. Jeg har ofte gått inn i mitt lønnkammer så sliten, sorgfull og nedtrykt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, jeg hadde ingenting å tilby Herren. Alt jeg kunne gjøre var å sitte i hans nærvær og si: "Vær så snill Gud - hold omkring meg. Jeg trenger deg."

David beskriver denne erfaringen i Salme 6:

• "Herre, straff meg ikke i din vrede og tukt meg ikke i din harme!" (Sal 6:2). Davids vanskeligheter var så store at han var overbevist om at Gud var sint på ham, og tuktet ham i sinne for en eller annen skult synd.
• "Vær meg nådig, Herre, for jeg visner bort. Helbred meg, Herre, for mine ben er forferdet." (Sal 6:3). Davids situasjon var så overveldende at den svekket hans kropp og forvirret hans sinn.
• "Min sjel er grepet av stor forferdelse. Og du, Herre - hvor lenge?" (Sal 6:4). David kunne ikke forstå hvorfor Gud brukte så lang tid på å utfri ham. Han ropte: "Herre, når skal du få meg ut av dette?"
• "Jeg er trett av mine sukk. Med tårer væter jeg mitt leie hver natt, min seng er våt av mine tårer. Borttæret av sorg er mitt øye, det er svekket på grunn av alle mine fiender." (Sal 6:7-8). David var så plaget av sine utrettelige sorger at han gråt gjennom natten, ute av stand til å sove.

Til slutt ga Gud en åpenbaring til David. Den inspirerte ham slik at han sto opp og befalte sine demoniske fiender om å flykte: "Vik fra meg, alle dere som gjør urett! For Herren har hørt min gråt." (Sal 6:9).

Hvordan var David i stand til å motta denne åpenbaringen? Den kom fordi Gud hørte hans gråt: "Herren har hørt min inderlige begjæring, Herren vil ta imot min bønn." (Sal 6:10). Hver eneste av Davids tårer var en bønn, hvert stønn en røst som ble løftet opp til det høye. Og vår Herre er trofast og hører ropene til alle som kaller på ham.

Vi har allerede sett effektiviteten av stille, uuttalte bønner. Da Paulus snakket om å "be uten opphold," så tror jeg faktisk han henviste til mentale bønner - det slaget du kan be når du sitter i bilen, på bussen, mens du vasker huset, jobber i hagen, sitter i et forretningsmøte. (Jeg har måttet være i stadig forbønn gjennom mange av vår menighets forrretningsmøter, med entreprenører og advokater i New York City.)

Men det er sjelden at våre mentale bønner alene er tilstrekkelig i våre liv. Dersom mental bønn er den eneste type bønn vi ber til Herren, så vil vi aldri få seirende makt over synden. Og vi vil ikke kunne nyte den dype intimitet vi kan ha med Jesus. Kristus lærer oss: "Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer ... og be til din Far som er i lønndom." (Matt 6:6).

Jeg mottar velsignet hjelp når som helst jeg roper ut i bønn til Herren. Noen ganger kjører jeg til og med ut på landsbygda, går ut av bilen og vandrer omkring, løfter mine hender mot himmelen og roper ut til Gud. Jeg roper ut min smerte og frustrasjon til ham inntil jeg føler at jeg har seiret i min prøvelse.

Jeg tror David også ba disse høye bønnene. Han skriver i Salme 3:

• "Herre, hvor mange mine fiender er! Mange reiser seg mot meg." (Sal 3:2). David så at hans fiender økte over alt rundt seg.
• "Mange sier til min sjel: Det er ingen frelse for ham hos Gud." (Sal 3:3). Folk ga opp David og sa at han var hinsides hjelp.
• "Høyt ropte jeg til Herren, og han svarte meg fra sitt hellige berg." (Sal 3:5). Tilslutt ropte David ut til Herren om hjelp. Hva var resultatet av dette ropet? "Jeg la meg og sovnet - jeg våknet, for Herren støtter meg." (Sal 3:6). David mottok fred etter å ha ytret sine høye rop til Gud. Han vitnet: "Jeg frykter ikke om ti tusen mann fylker seg imot meg rundt omkring." (Sal 3:7).

Intet menneske har en naturlig tilbøyelighet til å be. Og ingen kan be effektivt etter sin egen vilje eller disiplin. Vedvarende bønn kan aldri oppnås gjennom menneskelig fasthet eller beslutningsevne.

Ønsket om og evnen til å be kommer bare fra den iboende Hellige Ånd. Uten hans fulle støtte kan vi ganske enkelt ikke be - fordi vi ikke vet hvordan. Paulus skriver: "Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord." (Rom 8:26).

Den Hellige Ånd holder også våre bønner fokusert på Jesus. Når vi ber, så åpner han på overnaturlig vis opp for oss en forståelse av Kristi ord i tillegg til resten av Skriften. I motsatt fall så er det farlig å be med nøytralt sinn. Men til min forbauselse så gjør mange kristne dette. De er overbevist om at dersom de får tømt sine tanker under bønnen, så vil enhver stemme de hører være Guds. Kjære, det er slik villfarelse får innpass!

Kristne har skrevet til vår tjeneste og hevdet at de var en av de to "vitnene" som er nevnt i Åpenbaringsboken. Hvordan kom de til en slik erkjennelse? De hevdet: "En stemme fortalte meg dette da jeg var i bønn."

Men det er en villfarelse som står over alle andre blant dem som skriver til oss. En stemme forteller dem: "Du kommer til å motta en større pengesum som tillater deg å gi deg helt til Guds arbeid. Deretter kommer du til å vinne ledere og nasjoner for Herren." Noen kristne har levet under denne vilfarelsen i flere tiår. Hvordan mottok de en slik åpenbaring? De hevder: "Jeg ba, tømte mitt sinn, og ventet på at Gud skulle tale."

Hver gang vi går inn i bønn, så trenger vi å fokusere våre sinn på Guds ord: " ... og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor. 10:5). Vi skal holde våre tanker på skriften, søke hans åsyn, og stole på at den Hellige Ånd suverent skal lede oss.

De må gjøre Guds Ånd forferdelig sorg å se en verden med åndelige blinde folkemasser som ber flittig, mens kristne fortsetter å forsømme sitt lønnkammer. Tenk bare på:

• Millioner av muslimer kneler og ber mot Mekka tre til fem ganger om dagen. Uansett hvor de er, så bretter de frimodig ut et teppe og legger seg ned, uten å tenke på hva andre mener om dem.
• Jøder over hele verden ber og messer - på fly, på busser, i varehus - uten noensinne å bry seg om hva andre mennesker tenker.
• Katolikker over hele verden ber med rosenkranser, fremsier Ave Mariaer og Fader Våre, tenner bønnelys for de døde - og bryr seg aldri om hva andre tenker.
• Buddhistmunker ber uavlatelig og snurrer stadig på bønnehjul. Hare Krishna messer i timevis til de faller om av utmattelse. Hedninger står opp tidlig og er lenge oppe om kvelden mens de ber, messer, ringer i bjeller - på gatehjørner, foran varehus, i templer og moskeer. Tvers overfor vår bygning i New York City kan jeg se en guru fra en østlig religion gå omkring i leiligheten sin hver kveld, mens han messer og ber til sine guder i en eller to timer.

Men den ene sanne Gud - den eneste som kan svare bønner - forblir forsømt. Mens en fortapt verden ber inderlig til sine guder og avguder, forblir evangeliske kristne skjødesløse med sine bønner. Vi kaller sjeldent på vår Herre, eller tilbringer tid sammen med ham. Enda han har tilbydt oss sin egen Ånd for å lære oss hvordan vi skal be til ham, til vår egen velsignelse og beste.

Jeg spør deg - ønsker du virkelig et regelmessig og gjennomført bønneliv? Dersom det er slik, be den Hellige Ånd om å lære deg. Han bor i deg, fordi han har blitt utøst i alle troende. Bare bøy deg for hans rettledning.

Han vil gi en takksigelsens ånd i ditt hjerte. Og han vil gi deg en trang til å be. Du kan være opptatt med noe gjennom dagen da det plutselig vil komme en trang over deg til å be. Og når du svarer på hans kall, så vil du finne at din tunge er løst - og en elv av gudrettet bønn vil flyte fra din sjel.