Hold Festmåltid for Øynene på Din Fiende

"Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over." (Sal 23:5).

Av alle de vidunderlige løfter Gud gir oss i den 23. salmen, er dette et av de mest praktfulle. Tenk på hva han lover å gjøre for oss her: Han sier at han skal sette frem et bord for oss, dekke det med vidunderlige retter, deretter ta på seg en kelners håndkle og servere oss et festmåltid. Og han gjør alt dette for øynene på våre fiender.

Nå vet vi at når Gud sier at han vil varte opp, så vil ikke middagen bli et hvilken som helst ordinært måltid. Ordet for bord i dette verset betyr "fordele." Gud taler ikke bare om en liten tallerken med mat. Han snakker om et enorm fordeling av matvarer - en diger fest. Han setter frem for oss rekke etter rekke med deilige, himmelske retter som vi kan smake på og spise.

Og det er bare én gjest ved dette måltidet - du. Gud gjør dette vidunderlige verket med å tilberede, varte opp og servere hver og en som elsker Jesus og kaller seg selv ved hans navn.

Videre, som for å forberede atmosfæren, erklærer Gud at denne festen er en tid for latter, glede og sang. Han ber deg: "Et, drikk - fryd deg og vær glad." "For å more seg holder de gjestebud, og vinen legger glede over livet". (Pred 10:19).

Så, når du nyter den kostbare maten, salver Gud ditt hode med gledens olje. "Du salver mitt hode med olje" (Sal 23:5). "Gud, din Gud har salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre." (Sal 45:8).

I mellomtiden, mens Gud tilbereder og serverer deg festmåltidet, så får han dine fiender til å sitte i utkanten av scenen og se på at alt utfolder seg. De ser Herren selv dekke ditt bord med mat, ledsage deg til din plass og varte deg opp. Så ser de på når du fyller opp din sjel med himmelens lekre retter. Jeg sier deg, ingen demonisk makt, inkludert djevelen selv, vil noensinne fatte denne slags kjærlighet, barmhjertighet og nåde.

Hvilken utrolig scene - kan du se den for deg? Dine fiender er i sjokk. De var sikre på at Gud ville slå deg ned på grunn av dine feiltrinn. De var forberedt på å stå over deg og hovere når du stupte ut i ødeleggelsen. Men nå har de blitt beordret å se på når du holder festmåltid på mat som er servert av Gud selv. De er tvunget til å observere hvordan Herren betjener deg, gir deg mat og salver deg med gledens og frydens olje.

Jesus sier at faderen gjør dette for alle sine barn: "Salige er de tjenere som Herren finner våkne når han kommer! Sannelig sier jeg dere: Han skal binde opp om seg og la dem gå til bords og selv komme og tjene dem." (Luk 12:37).

I bibelske ordelag, så er det to slags fiender - av det demoniske slaget og av det menneskelige slaget. Her i den 23. salmen sikter David til demoniske fiender. Disse representerer djevelen og alle hans makter og myndigheter.

I følge Jesus så er "Fienden ... djevelen." (Matt 13:39). Når David snakker om sine "sterke fiender" i salme 18, så snakker han om de demoniske hordene som hater ham på grunn av hans sterke vandring med Herren: "Han fridde meg ut fra min sterke fiende, fra dem som hatet meg - for de var for sterke for meg." (Sal 18:18).

Men mange av våre fiender er ikke fra helvete. Når Jesus befaler oss å "elske våre fiender", så taler han helt opplagt ikke om djevelen og hans horder. Han taler om mennesker i ditt liv som har blitt redskaper brukt av Satan for å gjøre deg elendig og ulykkelig. Det var Davids kjødelige fiender som fikk ham til å rope: "Fri meg fra mine fiender, Herre! Hos deg søker jeg ly." (Sal 143:9).

Du kan ha bare noen få menneskelige fiender fordi du beveger deg i en liten omgangskrets. Eller, du kan ha masser av fiender fordi din innflytelseskrets er større. I et hvert tilfelle, dersom du har bestemt deg for å følge Jesus, så vil du bli til anstøt for mange. Og du kommer til å bli motarbeidet av både ikketroende og kjødelige kristne på samme vis.

I tillegg vil du bli utpekt som mål av djevelen og hans onde ånder. Din motstander, anklageren, vil angripe deg fysisk og åndelig. Og han vil piske opp vanskeligheter for deg blant dine menneskelige fiender.

På denne måten blir Herrens overnaturlige festmåltid enda mer utrolig - fordi begge slags fiender må sitte og se på når Herren serverer deg. På den ene siden er djevelen og hans horder, og på den andre siden er dine jordiske fiender. Og midt i mellom dem, så tømmer Herren ut sin gledens olje over deg.

På den demoniske siden raser djevelen fordi han trodde at han virkelig hadde deg. Og på den menneskelige siden dynger Gud dine fiender ned med skam. Hans ord sier om den rettferdige: "Hans fiender vil jeg kle i skam, men på ham skal hans krone stråle." (Sal 132:18). Gud sier i hovedsak: "Dine kjødelige fiender trodde at du var ferdig. Men nå kan de bare stirre i undring på når jeg gir deg mat og velsigner deg."

Når du graver deg ned i den herlige maten foran deg, lener Herren seg ned og visker i øret ditt: "Du trenger ikke å bekymre deg for noen av disse fiendene. De er ikke istand til å gjøre deg noe." "For de har lagt opp onde planer mot deg, de har uttenkt onde råd. De skal ikke makte noe." (Sal 21:12).

Gud gir deg sannelig enhver guddommelig forsikring. Og til slutt er du istand til å synge: "Nå løfter jeg mitt hode høyt over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubeloffer i hans telt, jeg vil synge og lovsynge for Herren." (Sal 27:6).

Puritanerne brukte ofte uttrykket "overrasket av synd." Dette henviser til disse periodene da du ikke forventer å synde - men plutselig kommer fienden inn som en flodbølge, og du blir overmannet. Noe overvinner deg - en gammel lyst eller vane du trodde du hadde overvunnet - og du ender opp med å falle.

Du omvender deg snart, sørger og bedrøves over din synd. Men så går du løs på deg selv og velter deg i skyldfølelse og forvirring. Du tenker: "Hvordan kunne jeg tillate dette å skje igjen?" Og når du prøver å komme inn i Guds nærvær, føler du deg skamfull og forlegen. Du sier til deg selv: "Jeg trenger litt avstand til Herren mens jeg prøver å få orden på dette. Jeg må gjøre det godt igjen overfor Herren på en eller annen måte. Jeg må bevise for ham at jeg ikke mente å gjøre det."

Det er da din anklager, djevelen, hamrer løs på deg som en sulten løve. Han kommer bærende med alle skriftsteder som har med Guds hat mot synden å gjøre. Han minner deg på alle advarsler i Bibelen om å synde mot lyset. Og han gjenkaller i erindringen Guds mishag over alle i det Gamle Testamentet som falt i synd. Så visker han til deg:

"Se hvordan Guds Ånd forlot alle disse andre som falt. Og nå har du syndet på samme måten. Han har fjernet sin Ånd helt og fullt fra ditt liv. Du er en narr, en hykler - du lever ikke det du lærer. Og når du står på dommens dag vil dine egne ord fordømme deg."

Kjære, djevelen kjenner aldri utfallet av en kristens nederlag. Han vet ikke hvordan du kommer til å reagere etter at du har sviktet, eller hvordan Gud vil reagere på din synd. Faktisk er Satans største skrekk at du vil løpe direkte til Guds barmhjertighet og tilgivelse.

Så fienden gjør alt i sin makt for å bevare deg fra å forstå paktsløftene. Han ønsker å føre deg tilbake inn under loven, hvor din samvittighet vil dømme deg. Han ønsker at du skal bli overbevist om at du må betale for ditt feiltrinn. Han ønsker å se deg velte i sorg, og å få deg til å prøve å fortjene veien tilbake til Guds velvilje

Nei - det er aldri hva Herren har i sinne for det angrende hjerte. Du skjønner, akkurat når du tror du fortjener hans vrede og tukt, så kaller Gud deg til en fest! Og når dine fiender setter seg tilbake for å se på at du skal lide under dommen, så overrasker Herren dem - og deg - ved å gi deg mat fra sitt bord. Det er slik Gud behandler sine angrende barn.

Her er et eksempel: Forestill deg en eldste i menigheten - en from mann som ber daglig, søker i Guds ord, ærer sin kone og er en kjærlig far. Denne mannens tidligere overtredelser er alle under Kristi blod. Hans engang så hissige temperament har blitt overvunnet ved den Hellige Ånds kraft. Og nå vandrer denne omtenksomme, hensynsfulle mannen i Guds visdom.

Men en dag kommer fienden mot ham som en flodbølge. Denne mannen har en forferdelig dag på jobben, og når han drar hjem fra kontoret er hans sinn stresset. Han prøver å be på turen hjem og tenker: "Herre, jeg ønsker bare å komme hjem, legge meg ned på sofaen og takke deg for at denne dagen er over."

I mellomtiden, hjemme, har hans kone også hatt en dårlig dag. Alt har gått galt, og barna har vært håpløse. Nå er hun anspent mens hun venter på at hennes mann skal komme hjem og ta seg av de uregjerlige barna.

Og så, med en gang denne stressede mannen kommer gjennom døren, løper hans kone ham i møte og begynner å lesse av seg alle dagens problemer. Men han er for nedtynget til å lytte - og han forteller henne at han ikke ønsker å høre om det. Nå blir hun enda mer frustrert. De begynner å krangle - og plutselig brister en demning. På et øyeblikk så roper de, kaller hverandre stygge navn, stikker i hverandres såre punkter. De utveksler stygge ord som er ment å skulle ramme og såre.

Så, uten forvarsel, bryter mannen sammen. Han spyr ut en foss med sinte ord - inkludert et bannord. Hans kone rygger tilbake, forferdet. Hun sier: "Javel, så det er slik en Guds mann taler til sin kone? Så det er språket til en eldste i menigheten, en mann alle tror er så hellig? For en hykler!"

I sinne snur mannen seg rundt og stormer ut av døren. Men vel utenfor blir han rystet og såret, hans sjel blir overveldet av skam og gudfryktig sorg. Han begynner å rope inne i seg: "Å Gud - hvor kom dette fra? Mitt hjerte må være så ondt. Nå spiller jeg all min frustrasjon ut på familien min."

Selv den frommeste kristne blir overrasket av overveldende, uventede situasjoner som denne. Og noen ganger skjer det med oss like etter vi erfarer store seire. Som Adam ønsker vi å gjemme oss for Gud. Vi tror at han er sint på oss og at Satan har fått et fotfeste i våre liv. Så., i vår forvirring, faller vi i hjulsporene til Romerbrevet 7: "Det som jeg hatet, gjorde jeg. Og det som jeg håpet å gjøre, mislyktes jeg i å utføre."

Plutselig tror vi: "Hvordan kan jeg noensinne tenke på å gjøre tjeneste for Gud overfor noe menneske når jeg er så ond? Å, Gud - hvor lenge vil det vare før jeg kan få denne skitten av hendene mine og føle meg hellig igjen?"

Det er nettopp i dette øyeblikket Herren kaller oss: "Kom til festen. Du trenger ikke å tilbringe noen tid borte fra meg. Sitt ned og smak på min barmhjertighet. Jeg ønsker at du skal feste ved mitt bord, i foran øynene på dine fiender."

Jesus besvarer dette spørsmålet i lignelsen om den fortapte sønnen. Denne unge mannen som hadde rømt hjemmefra var overmannet av synden og brukte alle sine ressurser på sine lyster. Han endte opp i virkelig trelldom, og måtte ete grisemat. Og han tenkte: "Jeg har syndet så ille, at jeg aldri kan bli godtatt av min far slik som før. Jeg må sikkert måtte svi for dette på en eller annen måte."

Den fortapte sønnens frykt holdt ham fra å vende tilbake til sin far. Men, i virkeligheten hadde hans far aldri vært sint på ham. Denne fromme mannen lengtet ganske enkelt etter sønnens hjemkomst. Tilslutt, da den fortapte sønnen var i fortvilelsens mørke, og kjente den fulle virkning av sine mistak på kroppen, så tenkte han på overfloden i sin fars hus. Og i fortvilelse vendte han tilbake til hjemmet.

Hva var farens reaksjon? Han løp ut for å møte sin sønn - omfavnet ham, kysset ham på halsen og tilga ham, uten at noen spørsmål ble stilt. Skriften forteller oss: "Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!" (Luk 15:22-23).

Her, i Jesu' egne ord, ser vi den himmelske fars holdning overfor sine barn: Umiddelbart etter at vi svikter, serverer vår Herre oss et festmåltid og salver oss med gledens olje. Du skjønner, Gud ser til hjertet - og i det samme øyeblikk han hører vårt hjerte rope ut etter tilgivelse, så dekker han bordet for oss. Han sier til oss: "Ikke løp bort fra meg. Ikke velt deg i djevelens grisehus og godta hans løgner. Jeg elsker deg - kom nå og se hva jeg har forberedt for deg."

Den første velsignelse du vil finne på din tallerken er øyeblikkelig og ubetinget tilgivelse: "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1Joh 1:9). Så snart vi omvender oss, så avslutter Gud hele saken som omhandler vår synd. Han henlegger alle anklager mot oss og kaster vår overtredelser fullstendig ute av syne.

Videre så ønsker han ikke å høre mer om vår synd. Han sier i hovedsak: "Jeg er ferdig med den - nå må du bli ferdig med den. Jeg har ikke lenger noen sak mot deg. Jeg har begravd den. Fryd deg nå i min frelse, barmhjertighet og nåde. Gled deg over alt dette!"

Med en gang vi har godtatt faderens tilgivelse, så inviterer han oss til å holde festmåltid på hver eneste rett som står på menyen: nåde, barmhjertighet, godhet, mildhet, medlidenhet, ufortjent kjærlighet, fred, hvile, glede, friske kilder med den Hellige Ånds fornyelse.

Snakk om å få erfare Guds herlighet! Akkurat da du forventet dom og gjengjeldelse, inviterer Herren deg til en fest på hans nåde og barmhjertighet. "For du, Herre, er god og tilgir gjerne. Du er rik på miskunn mot alle dem som påkaller deg." (Sal 86:5). "For din miskunnhet er stor mot meg, og du har utfridd min sjel av det dype dødsrike." (vers 13).

Jeg vet hva det vil si å forvente at Guds dom skal slå ned på meg etter at jeg har sviktet. Jeg undres: "Vil det bli et angrep på kroppen min? Må et av mine barn lide? Vil min kone bukke under for sykdom igjen? Gud, hvor kommer du til å ramme meg på grunn av det jeg har gjort?"

Men umiddelbart dekker Herren et stort festmåltid for meg like for øynene på mine fiender. Hvem er mine fiender i dette tilfelle? De er de djevelske fiender av frykt, depresjon, forvirring, indre uro, sataniske løgner. Derfor omvender jeg meg med en gang og holder fast på Guds paktsløfter. Og jeg minner meg selv på: "David, du trenger ikke å gråte for å bevise at du er lei deg. Alt du trenger å gjøre er å bekjenne, omvende deg og stå på din fars ord. Gå så til festen og fryd deg foran øynene på alle dine fiender."

Så jeg sitter ved Herrens bord, og Jesus, min hyrde, serverer meg. Han gjenoppretter min sjel ved å mette meg med sin barmhjertighet, tilgivelse og sin milde miskunnhet. Så lar han meg ligge ned ved hvilens vann og viser meg skriftsted etter skriftsted om sin kjærlighet. Jeg føler Guds nåde stryke over min sjel. Og gledens tårer vasker bort all min skyldfølelse, frykt og engstelse.

Mens disse utrolige velsignelsene finner sted, er mine fiender tvunget til å sitte ved siden av og se på, fullstendig overvunnet. Og tilslutt hører jeg dem viske: "Han har lært hemmeligheten - han stoler på Guds løfter. La oss gå videre."

Løftet i salme 23 dekker begge slags fiender, demoniske og menneskelige. Og Herren ønsker at vi skal holde festmåltid selv foran våre menneskelige fiender - folk som har blitt Satans redskaper til å plage oss.

La meg illustrere det med et eksempel fra et brev vår tjeneste mottok. En kjær kristen kvinne skriver om sitt vanskelige ekteskap med sin ufrelste ektemann. Denne mannen føler seg fordømt av sin kones hellige liv. Så i det siste har han blitt fornærmende mot henne og plager henne og kaller henne stygge ting.

En dag nylig kom hennes ektemann full hjem. I raseri presset han sin kone mot veggen og skrek inn i ansiktet hennes: "Din Jesus-galning - du er ikke helt rett. Jeg er trett av dine prekener. Jeg vil ikke høre et eneste ord mer. Du er ikke noe bedre enn meg." Han fortsatte og fortsatte, i et djevelsk språk og kastet endeløse anklager mot henne.

Sakte begynte et raseri å stige opp i kvinnen. Alt i henne ønsket å reagere, og sette navn på alle onde handlinger hennes mann gjorde mot henne. Men istedet lukket hun øynene og ba stille: "Hellige Ånd, hjelp meg."

Guds nåde ble øst ut over henne - og hun ble fylt med en overnaturlig fred. Hun så bare mildt på sin ektemann uten å si noe. Da han så at hun ikke kom til å reagere, slapp han henne, stavret ut av rommet og parkerte foran TV'en. I mellomtiden holdt hun stille på med sitt husarbeid med fred og glede i hjertet. Hun hadde festmåltid ved Herrens bord - og tok til seg av nåde, tålmodighet og håp som Gud hadde dekket på for henne.

Kanskje du gjennomlever en stresset situasjon på jobben. Kanskje dine arbeidskolleger har bedratt deg, sladret og løyet på deg overfor sjefen din. Du tilbringer dine dager med å sørge over de grusomme måtene de har såret deg på.

Kjære hellige, Jesus kaller deg til å ha festmåltid foran øynene på dine fiender. Han minner deg på at selv i din verste situasjon kan du løpe til Guds paktsløfte: "Ingen av de våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang." (Jes 54:17). Din far dekker allerede bordet for deg - og han ønsker å fylle deg opp med sin nåde og medlidenhet.

Da Israel kom ut av Egypt så gikk de glipp av all den festen Gud hadde forberedt for dem. Du skjønner, at etter deres befrielse, befalte Gud dem å holde fest med usyret brød hvert år i det lovede land. Dette betydde at i seks dager skulle de ete usyret brød - og på den syvende dagen skulle de holde en fest.

Gud planla mange andre fester for Israel også - vidunderlige perioder da hele nasjonen skulle fryde seg i Herren, glede seg over hans nærvær og motta hans salvelse. Deres bord skulle bugne av gode ting - melk, honning, olje, druer, korn og kjøtt av alle slag.

En av disse feiringene skulle være førstegrødens høytid: "Og du skal glede deg over alt det gode Herren din Gud har gitt deg og ditt hus, du og levitten og den fremmede som bor i ditt land." (5M 26:11). Herren sa til sitt folk: "Jeg vil at du skal fryde deg over alt jeg har gitt deg. Dette er en tid for deg til å le, synge og minnes."

Moses instruerte også Israel ledere om å feire påskefesten. Denne festen var ment å være en tid til lærdom for deres barn: "Denne samme dagen skal du si til din sønn: Dette er til minne om det Herren gjorde for meg da jeg drog ut av Egypt." (2M 13:8). Hver far måtte fortelle sin sønn: "Denne festen er for å feire vår befrielse. Vi fryder oss fordi Gud har fridd oss ut av Egypt."

Med hver fest fortalte Herren Israel: "Fryd dere - vær glad og syng." Festene var ment å skulle være helbredende, frigjørende feiringer av Guds miskunnhets løfter til sitt folk.

Men skriften beretter om bare én fest som ble overholdt i ørkenen. Denne festen fant sted på den første årsdagen etter Israels befrielse fra Egypt. Etter det gikk den pålagte festen øyensynlig i glemmeboken.

Det er ikke dette Gud hadde til hensikt for sitt folk. Hans plan var at de skulle bo i det lovede land, hvor de skulle ha alle slags ressurser til å holde festene med. Men på grunn av Israels synd, så forble de i ødemarken. Og deres eneste ressurser var mannaen som Gud sendte fra himmelen og en liten mengde korn som de hadde tatt med seg fra Egypt.

Kan du forestille deg hva et israelsk barn må ha tenkt under den ene festen som Israel feiret? Han hadde levd på manna morgen, middag og kveld hele sitt liv. Og nå, da festen ble avholdt, så ser han at mer manna blir servert. Så han spør sin far: "Pappa, hva handler denne feiringen om?"

Hans far svarer: "Det er det usyrede brøds fest, sønn. Vi feirer vår befrielse fra Egypt. Dette er en tid til å fryde oss over den friheten Gud ga oss."

Gutten er forvirret. Fryde seg over befrielse? Alt han noensinne hadde hørt fra sine foreldre har vært knurring, klaging og vantro. Og ved flere anledninger hadde han sett dem snike seg inn i teltet for å tilbe de små avgudene de smuglet ut av Egypt.

Så gutten spør sin far: "Kaller du dette befrielse? Hva er det vi angivelig skal fryde oss over - den tørre ørkenen? Alt vi noensinne har erfart er den samme gamle kjedsomheten over de samme gamle tingene. Hvorfor må vi ha festmåltid med enda mer av denne mannaen? Hvorfor bor vi ikke der alle de gode tingene er?"

Trist nok, så fortsatte Israel stadig å unnlate å overholde Herrens fester. Skriften forteller oss: "Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn." (Heb 3:19).

Jeg undres på hvor mange tenåringer i dag som ser vantroen i den eldre generasjon som vitner om å ha blitt befridd fra synden. Hvor mange barn i kristne hjem sier: "Far, Mor - kaller du dette befrielse? Det er ingen glede i vår familie. Vårt hjem er fullt av uro og krangel. Og alt jeg noensinne hører er klaging og sladder. Dette stedet er som et begravelsesbyrå."

Ikke rart at så få tenåringer av i dag tjener Herren. Deres foreldre vandrer fortsatt i ødemarken. De har aldri gått inn i Guds paktsløfter. De vet ikke hva det vil si å fryde seg, fordi de aldri går til festbordet.

Fører du et liv med åndelig stagnasjon? Er du alltid nedlesset av bekymringer - lever en dag om gangen, alltid i frykt, nyter aldri helt ut din vandring med Herren? La meg spørre deg - er du ikke lei av alt sammen? Sier du aldri til deg selv: "Jeg vet at Jesus frelste meg og at jeg har blitt forvandlet. Så hvorfor nyter jeg ikke denne festen? Hvor er min salvelse med gledens olje?"

Du må ta et skritt i tro. Ikke vakle i Guds løfter til deg. Grip fatt i dem - og bli helt overbevist om at det han har lovt, det er han istand til å utføre. Den Hellige Ånd handler bare som et resultat av tro. Han handler ikke som et resultat av dine elver av tårer eller dine løfter om å forbedre deg. Disse kan være en del av din omvendelse, men bare tro bringer svar fra Herren. Tro beveger ham til handling, og han fører selve sin herlighet inn i ditt liv.

Så motta din faders kjærlighet og tilgivelse. Du har rett til festmåltidet - og ingen demon i helvete kan frarøve deg det. Tro på Guds ord til deg - og la ham få sette deg ned ved sitt himmelske bord.