Hva Enhver Kristen Burde Vite om Åndelig Vekst

Vi skylder alltid å takke Gud for dere, brødre, som rett og riktig er. For troen vokser rikt hos dere, og kjærligheten dere imellom blir større hos hver enkelt av dere. (2. Tess 1:3).

Hvilket flott kompliment Paulus ga de tessaloniske kristne! Her er hele innholdet i det han sa: "Det er utrolig å se hvor mye dere har vokst, både i tro på Kristus og i deres kjærlighet til hverandre. Overalt hvor jeg går, så skryter jeg til andre om deres åndelige vekst. Hvor jeg takker Gud for dere!"

I dette korte avsnittet gir Paulus oss et forbløffende bilde av et legeme av troende som vokste i enhet og kjærlighet. Det greske uttrykket Paulus bruker for å "vokse rikt" betyr "vekst over, høyere enn og hinsides andres." Både individuelt og samlet skinte tessalonikernes tro og kjærlighet sterkere enn alle andre menigheter.

Det er åpenbart at disse tessaloniske kristne ikke bare prøvde å klynge seg fast til troen inntil Jesus kom igjen. De lærte, gjorde fremgang, vokste - og deres liv ga beviser på dette faktum. Ifølge Paulus, så var de samtaleemne blant alle menighetene i Asia.

Tilsynelatende provoserte den forkynnelsen disse folkene hørte dem til en stadig dypere vandring med Kristus. Den smeltet deres kjødelige ambisjoner og overbeviste dem om ukristelige vaner. Og den Hellige Ånd i dem rev ned alle rasemessige barriérer og skiller mellom hudfargene. De oppdaget hvordan de skulle omfavne enhver person, enten rik eller fattig, utdannet eller uutdannet. Og de ga stor omsorg til hverandre, og foretrakk hverandre i kjærlighet.

Videre så ble ikke de tessaloniske troende så lett dratt inn i vrang lære. De tillot ikke falske lærere å komme inn i deres midte og lede folket vill med påfunn og nye religiøse griller. De æret høyt og hedret Guds ord.

På den tiden var disse kristne under intens forfølgelse. Men det hindret ikke andre troende fra å besøke deres ekstraordinære menighet. Folk kom inn over dem i flokkevis. Men disse besøkende kom ikke for å bli blendet at tegn og under, eller for å bli imponert av kraftfull forkynnelse. Nei, de kom for å være vitne til det store miraklet at en kirke beveget seg samlet som ett legeme i Kristi kjærlighet. De ønsket selv å få se hvordan en sterk, trofast forsamling av troende gikk frem i nåde og kunnskap om Gud.

Dersom Paulus kan gi komplimenter til menigheten i Tessalonika, så tror jeg jeg har lov til å gi komplimenter til vår forsamling i Times Square Church. Jeg ser og hører ting blant vårt legeme av troende som gjør at jeg helt og fullt tror at vi vokser "rikt" i Herren.

Vår menighet er tolv år gammel, med ca. 103 nasjonaliteter som tilber blant oss. Men det finnes allikevel ingen etniske grenser her. Vi vet alle at vi er ett blod med Kristus. Og kjærligheten i vår menighet er en vidunderlig ting å erfare. Besøkende forteller meg: "Så snart jeg gikk inn gjennom døren, følte jeg at Kristi kjærlighet gjennomsyret dette stedet."

Til forskjellige tider har jeg sett følgende uttrykk for Kristi kjærlighet i vår midte:

• En svart dørvakt klemmer en hvit dørvakt og sier til ham, "Jeg ser virkelig Jesus i deg broder." Den hvite dørvokteren svarer: "Jeg er så glad jeg kjenner deg, venn."
• Før møtene møtes dørvaktene for å synge, klappe og tilbe sammen. Deres kjærlighets bånd er åpenbare for alle.
• Vår Rhodesiske pastor, Neil, gir vår fillipinske pastor, Cesar en klem - pastorkolleger som elsker og respekterer hverandre dypt.
• Medlemmer av vårt kor - sangere med strålende talent - omfavner den valgte solosangeren i sann beundring og kjærlighet. De forteller ham: "Din sang var sannelig salvet. Jeg takker Gud for din gave - og for deg."
• Nylig samlet vår menighet seg i kjærlighet rundt en av kvinnene i vår stab. Denne kjære, trofaste kvinnen mistet sin sønn i en bilulykke. Men hun trengte ikke å sørge alene. Mengder av troende fra vår menighet samlet seg rundt henne i begravelsen. Folk måtte stå i kø nedover gaten bare for å komme inn i kapellet. Og alle kom de av en grunn: de elsket sin søster høyt.

Lik Paulus ser jeg utover vår forsamling og ser folk som er sterke i Herren. Men for ikke lenge siden søkte de samme menneskene sjelesorg hver uke. De var stadig oppe og nede i sin vandring med Kristus. En uke var de full av glede, og sang lovsanger til Gud. Men neste uke var de så utslått i ånden at de ikke engang kunne løfte hodene sine.

I dag ser jeg en stødighet gripe fatt i dem. De suger inn Guds ord, og lar det forme deres liv fra dag til dag. Og deres tro slår rot sakte men sikkert. Som Paulus tror jeg at deres rike vekst kan sees av alle rundt dem!

Etter min mening er de tre viktige ting enhver kristen burde vite om åndelig vekst. Jeg stoler på at disse tre tingene både vil utfordre og oppbygge deg:

Dersom du blir vannet og matet med Guds ord skulle du ha kontinuerlig åndelig vekst i ditt liv. Det burde skje automatisk.

Nå vet jeg ikke om alle i vår forsamling "vokser rikt" slik Paulus visste om menigheten i Tessalonika. Men jeg tror det er sant for mange av våre folk. Hvorfor? Fordi den salvede forkynnelsen av Guds rene ord alltid produserer vekst. Og Apostelen Peter sier at alle som lengter etter ordets rene melk vil vokse.

Paulus beskriver vår åndelige vekst som et verk av den Hellige Ånd. Han sier at Ånden arbeider alltid, og forvandler oss fra herlighet til herlighet. Han fornyer stadig vårt sinn, døder vårt kjød og frembringer renhet i vårt innerste menneske. Han arbeider i våre hjerter for å ta bort sinne, bitterhet, krenkethet og alt slags ondt. Og han produserer i oss godhet, mildhet og tilgivelse mot hverandre. Han lar oss vokse opp i Kristus - og lærer oss at alt vi sier og gjør må være vår Herre verdig!

Paulus legger videre vekt på: "La hvert menneske prøve seg selv, " (1. Kor. 11:28). "Ransak dere selv .... Prøv dere selv! ...." (2. Kor. 13:5). Det greske ordet for "prøve" her betyr "gransk, undersøk dere selv." Apostelen sier: "Undersøk dere selv - se om du vandrer i henhold til Guds ord." Vi må stadig spørre oss selv. "Forandrer jeg meg? Blir jeg mer kjærlig og ømhjertet? Behandler jeg min familie og min venner med gudfryktig respekt? Har min tale blitt mer rettferdig? Eller deltar jeg fortsatt i skitne vitser? Klager jeg fortsatt, eller taler jeg oppbyggelige troens ord?"

Jeg tar dette med selvransakelse veldig alvorlig. Dersom du er en kristen, men fremdeles er sløv med din åndelige vekst, da har du ikke tillatt Guds Ånd å gjøre sitt verk i deg. Spør deg selv - blir du mer og mer begeistret over Jesus og hans kirke hver dag? Eller holder du fremdeles fast på uvilje, krenkethet, bitre røtter, til tross for Guds advarsel? Vokser du åndelig - eller er din vekst blitt hemmet?

Det er mulig for oss å erfare "rik vekst" på mange områder av våre liv, og allikevel forbli barnslige på ett område. Paulus sier: "Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige." (1. Kor. 13:11). La meg illustrere Paulus' utsagn med en personlig beretning.

For mange år siden kjørte jeg sammen med min kone Gwen og hennes mor gjennom parkeringsplassen ved et varehus i Dallas. Plutselig suste en bil med en ung kvinne ut rett foran oss. Jeg måtte hoppe på bremsene for å unngå et uhell. Øyeblikkelig begynte jeg å skumme av raseri. Da sjåføren snudde seg og så det rasende utrykket i ansiktet mitt, fikk hun panikk og raste avgårde.

I det øyeblikket mistet jeg kontrollen. Jeg tråkket på gasspedalen og raste etter henne. På noen sekunder hadde jeg passert fartsgrensen. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre dersom jeg tok henne igjen. Alt jeg visste var at jeg var sint!

Gwen var likblek av redsel. Hun ropte: "David, hva gjør du? Stopp bilen!" Jeg raste: "Så du ikke hva den kvinnen nettopp gjorde? Vi kunne ha blitt vrak!" Gwen svarte: "Dersom du fortsetter å kjøre på denne måten kommer du til å få et enda større vrak!" Plutselig kom Guds frykt over meg, og den Hellige Ånd talte tydelig: "Stopp nå David - mens du enda kan!"

Etter den episoden tillot jeg Gud å ta seg av mitt hissige temperament. Og jeg kan ærlig si at jeg ikke hengir meg til den slags barnslig oppførsel lengre. Gjennom den Hellige Ånds kraft har jeg tilstrebet å døde alle holdninger og innskytelser som ikke er Kristus-like.

Jeg tror de fleste kristne er som meg. Deres manglende åndelige vekst skyldes ikke en grov synd. Oftest er den en brist i karakteren - en fremherskende svakhet de aldri har tatt seg av. De tror ikke det er så alvorlig. Men i virkeligheten er det en enorm hindring til deres åndelige vekst.

Jeg utfordrer deg til å avslutte følgende setning: "Mitt enkeltstående største problem er: ...." (Jeg undres på hvordan din ektefelle eller dine medarbeidere ville fylle ut det tomrommet!) Er din svakhet at du mister kontrollen? Er det surmuling når ting ikke går slik du vil? Er du en nærtagende, masete ektefelle? Har du vansker med å tilgi noen for en smerte han eller hun påførte deg? Er ditt problem et besettende begjær eller vane?

Vis meg en kristen som alltid blir fornærmet .... som alltid klager og knurrer .... som aldri er takknemlig .... som ikke kan læres, som alltid må ha rett .... som har en forakt i sin ånd og skarphet i sin tunge .... og jeg vil vise deg en hvis åndelige liv er hemmet. Denne personen visner, blir tørr og ufruktbar. Kristi dyrebare liv er i fred med å dø i ham!

Noen troende kan fortelle deg alt om sin åndelige vekst. Og du kan tydelig se forandringene i deres liv. De vitner om at den Hellige Ånd har beseiret fienden for dem, og du fryder deg med dem i deres seier.

Men disse kristne er unntaket. De fleste troende er fullstendig uvitende om noen åndelig fremgang i sine liv. De er omhyggelig i å vandre i hellighet og i gudsfrykt. De ber, leser Bibelen og søker Herren med hele sitt hjerte. Og de har forsaket alle besettende begjær og vaner. Det finnes intet hinder for åndelig vekst i dem. Kort sagt, Kristi liv trives i disse hellige.

Men de kan ikke bedømme noen vekst i seg selv. De merker ikke at noe åndelig finner sted i det hele tatt. Jeg er et eksempel på denne type kristen. Jeg vet jeg vandrer i Kristi rettferdighet, men jeg føler meg aldri hellig. Jeg merker aldri at jeg gjør fremskritt. Faktisk så slår jeg ned på meg selv fra tid til annen når jeg gjør eller sier noe som ikke er Kristus-likt. Det får meg til å undres: "Jeg har vært en kristen i mange år. Hvorfor lærer jeg aldri?"

Vi bedømmer alle andre til å være så mye renere og helligere enn oss selv. Men vi er ikke klar over den vidunderlige, rike åndelige vekst som Gud forårsaker i oss!

Jeg tror de tessaloniske kristne ble forskrekket da de hørte Paulus' glødende vurdering av dem. De tenkte kanskje. "Jeg, vokse rikt? Paulus må tulle. Vet han ikke at jeg fremdeles er langt fra det jeg burde være? De fleste dagene strever jeg hardt. Han kan kanskje se vekst i meg, men jeg ser det sannelig ikke."

Men Paulus visste at åndelig vekst er en hemmelig skjult sak. Skriften sammenligner den med den usynlige veksten til blomster og trær. "Jeg vil være som dugg for Israel. Han skal blomstre som en lilje, og han skal slå røtter som skogen på Libanon. Hans skudd skal bre seg vidt utover. Hans løv skal skinne som oljetreet, og han skal dufte som Libanon." (Hos. 14:6-7).

Gud forteller oss: "Gå til liljene! Bare se på at de vokser. Sitt vakt, og vær forberedt på å være der hele dagen. Jeg sier dere, ved dagens ende vil du ikke være istand til å se noen vekst i det hele tatt. Men vit dette: Jeg vanner liljen hver morgen med duggen jeg sender - og den kommer til å vokse.

"Eller prøv å måle veksten til sedertreet. Slå leir under det en måneds tid, og fortell meg hvor høyt du har sett at det vokser. Selv etter seks måneder vil du sannsynligvis ikke legge merke til noen vekst. Allikevel skyter dette treet dype røtter! Du skjønner, jeg vanner dette treet med mitt regn. Og ethvert tre som bli vannet skikkelig vil komme til å vokse. Men slik vekst er ikke merkbar for det menneskelige øye. Det vokser, men i hemmelighet!"

Det samme er sant om det meste av åndelig vekst. Den er umerkelig for det menneskelige øye!

Noen kristne kan innvende: "Jeg har vært en troende i ti år, og fremdeles føler jeg ikke at jeg har vokst åndelig." Til disse menneskene peker jeg på Jesajaboken. Gud lover: "For jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre ...." (Jes. 44:3). Han kaller også sitt angrende folk: " .... rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære." (Jes. 61:3). Herren selv sier at vi er hans trær og blomster, hans omhyggelig stelte planter. Og han sender sitt dugg og regn ned over oss daglig!

La meg gi deg en enkel prøve som vil avsløre om det skjer åndelig vekst i deg. Spør ganske enkelt deg selv: "Tørster jeg? Ønsker jeg mere av Jesus og hans hellighet?" Dersom svaret er ja, da kan du vite at du vokser. Hvorfor? Han lover å øse ut sitt levende vann på alle som tørster etter ham. "Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes." (Matt. 5:6).

Enkelt sagt, Gud bedømmer vår åndelige vekst etter hvor mye du hungrer og tørster etter ham. Så dersom du er oppriktig med din vandring med Kristus, og du er åpen for hans ledelse og oppdragelse, så må du ikke bli mismodig over noen form for merkbar mangel på vekst. Sann åndelig vekst finner sted i deg, enten du kan se det eller ikke!

Jeg mottok nylig et sørgelig brev fra den gudfryktige konen til en pastor. Hun mistenkte at noe var galt i hennes manns liv, fordi han plutselig kom på avstand fra henne. Faktisk, i løpet av noen få måneder, så var han forvandlet til en helt annen mann.

Denne mannens forkynnelse mistet alt liv, og hans prekener ble gradvis mer og mer tolerante. Tankene hans vandret på prekestolen, helt til det til slutt ikke var noen fornuft i hans forkynnelse. Forsamlingen kunne se at noe i ham hadde forandret seg. Hyrden deres vokste ikke lengre åndelig. Han var faktisk i ferd med å dø foran deres øyne!

Hans kone ba til Gud om et tegn på hva som var i ferd med å skje. Snart oppdaget hun at ektemannen tilbragte timer innelukket på sitt kontor. Han hadde forbudt henne å forstyrre ham fordi han angivelig studerte. Men til slutt, med Åndens ledelse, skjøv hun opp døren for å se hva han gjorde.

Det hun så sjokkerte henne. Hennes ektemann satt og siklet over internettpornografi! Da han snudde seg og så på henne, sa han uten følelse: "Jeg er hektet - avhengig av dette stoffet." Det var ikke noe tegn på sorg hos ham, intet ymt om anger, ingen bønn om hjelp. Han var fullstendig overgitt til sitt begjær!

Jeg kjenner en ung pastor som hadde arbeidet sammen med denne mannen i et tidligere pastorat. Jeg ringte den unge mannen for å finne ut hvordan mannen hadde vært i sin tidligere tjeneste. Den unge mannen fortalte meg: "For å være helt ærlig, denne kjære broderen hadde aldri en hunger etter Herren. Han hadde en masse andre interesser, men han brød seg ikke mye om Guds saker. Og han var lovisk. For ham handlet alt om gjerninger. Men det jeg husket best var at han var utrolig stygg mot sin kone. Hun kunne aldri gjøre nok for å tilfredsstille ham."

I løpet av en tyve års tid hadde det ikke vært noen åndelig vekst i denne mannen. Han var fremdeles et egoistisk, furtent barn! Vannet han drakk kom ikke fra himmelen i det hele tatt - men fra djevelens forgiftede kloakkbrønn!

Men Gud lover at alle som hungrer og tørster etter ham vil bli fylt fra hans egen hånd. Han vil gi oss vann fra himmelen. Og han vil mate oss med alle de næringsstoffene som trenges for å produsere et overflodsliv i oss - enten vi ser det skje eller ikke!

Når noen mennesker blir frelst, kjemper de aldri mere med en bestemt hovedsynd. De vitner: "I det øyeblikket jeg kom til Jesus, tok Herren bort den fristelsen fra meg. Og jeg har vært fri helt siden." Jeg kjenner mange tidligere narkomane som har hatt denne erfaringen. De har blir frelst gjennom vår tjeneste gjennom de siste tredve-førti år, og de har ikke hatt noen avhengighetsproblemer siden. Så noen av dem tjenestegjør faktisk som pastorer og sosialarbeidere i dag.

Men for mengder av kristne er det en annerledes historie. År etter deres omvendelse kjemper de fremdeles mot en kraftig, plagsom fristelse. En gammel fordervelse har løsnet i dem - noe de hatet og aldri ønsket å se mere. Og dette slaveriet er den ene tingen som har holdt dem borte fra fylden i Gud. Det fører skyld og bebreidelser inn over deres liv. Og dersom det ble avslørt ville det ødelegge dem.

Men uansett hvor hardt de kjemper, så vil denne ene gjenværende lysten ikke slippe taket. Over tid blir de mismodige. Deres sjel roper ut: "Hvor lenge Herre?" Når vil denne lenken noensinne bli brutt?" Og tilslutt kommer djevelen til dem og sier: "Du vil aldri klare det. Synden i deg er der for godt! Du har kjempet med dette i årevis nå. Du vet at det ikke noen måte du kan vokse åndelig på i denne tilstanden."

Fatt mot venn - jeg har gode nyheter til deg. Du vokser midt i ditt strev! Faktisk kan du vokse i hopp og sprang på grunn av din kamp.

Spør en hvilken som helst sjømann som har måttet navigere gjennom orkaner og store uvær. Bølgene kan kaste skipet hans omkring som en kork. Vinden kan riste mastene. Og stormen kan til og med synes å drive skipet baklengs. Men selv den mest erfarne sjømann kan ofte ikke avgjøre om hans skip har fremdrift. Den samme vinden som truet med å senke skipet kan faktisk hjelpe det til å sette opp farten den riktige veien!

Vær forvisset - at dersom du har Gudsfrykt i hjertet, så vil du komme ut av stormen mye sterkere. Du skjønner, at når du kjemper med fienden, så anvender du og kaller frem all Guds nåde og kraft. Og selv om du kan føle deg svekket, så vil denne nåden og kraften styrke deg. For det første, så vil du bli mere påtrengende i din bønn. Og for det andre, du blir ribbet for all stolthet. Så stormen setter deg faktisk på "åndelig vakt" i hvert område av ditt liv!

Når som helst det reiser seg motstand, blomstrer Guds nåde i oss. Tenk på det som skjer med et tre når en kraftig storm slår voldsomt imot det. Vinden truer med å rive opp treet med roten og føre det avgårde. Den bryter av grener og blåser bort dets løv. Den løsner på røttene og blåser av knoppene. Og når stormen er over ser tingene ytterst håpløse ut.

Men, se nærmere: den samme stormen som har åpnet sprekker i jorden rundt stammen på treet har hjulpet røttene til å gå dypere. Treet har nå adgang til nye, dypere kilder med næring og vann. Og det har blitt renset for alle sine døde grener. Knoppene kan være borte, men andre vil komme tilbake i større fylde. Jeg sier deg, det treet er nå sterkere, og vokser på usette måter. Og bare vent til høsten - fordi det kommer til å bære mye frukt!

Kanskje er du i en storm akkurat nå. Vinden blåser hardt, og rister deg voldsomt, og du tror at du er i ferd med å falle overende. Kjære, ikke få panikk! Du må vite at midt i uværet, så skyter du ned dype åndelige røtter. Gud utvikler i deg en dypere ydmykhet, en større sorg og bedrøvelse over synd, og en større hunger etter hans rettferdighet.

Andre kristne som ikke kjenner til åndelig krigføring kan se ned på sine brødre som strever på måter de ikke gjør. Men du har ikke lenger den holdningen. Nå, på grunn av dine egne kamper så er du mer ømhjertet mot svakheten og nederlagene til andre. Selv om du ikke har vært klar over det, så har Herren brukt stormen til å grunnfeste i deg røttene til Kristi medlidenhet.

Kort fortalt, Gud gjør deg til en herdet soldat av korset - arret etter kampen, men stridsvant og modig. Du kan slå ned på deg selv til tider - men Herren gjør aldri det. Faktum er at han kunne ha handlet suverent når som helst og rykket deg ut av striden. Men han gjorde ikke det - fordi han så at den produserte en større tørst etter ham i deg!

Tenk på alt sammen: Din nye ydmykhet, din nye sorg over synden, din nye hunger etter Kristus - ingen av disse tingene var tilstede i deg da du ikke var involvert i åndelig strid. Og nå vokser du stadig sterkere, på tross av din pågående kamp. Du har stått i mot ved troen alene. Og selv om du har snublet, så reiser du deg alltid opp igjen og går tilbake til korset. Du holder fast på et paktsløfte om kraft. Og i prosessen vokser du i hellighet, ydmykhet - Jesuslikhet!

Likevel ønsker djevelen å overbevise deg at din syndekamp beviser at du er ond og på vei til helvete. Nei - han er en løgner! Og han har fanget talløse kristne med denne djevelske løgnen!

For bare noen få uker siden mottok vår tjeneste en oppringning fra en pastorkone som var åpenbart beruset da hun ringte. Med ustø stemme sa hun: "Jeg ønsker bare å la dere få vite at det er tusener av andre pastorfruer der ute som drikker for å dekke over sin smerte. Det er det jeg gjør. Jeg drikker i hemmelighet for å døyve smerten. Jeg vil også takke dere for deres vidunderlige budskaper. Adjø."

Mitt hjerte strekker seg ut til denne kvinnen og til talløse andre pastorkoner som henne. Noen utholder kalde ekteskap som sakte ødelegger deres sjeler. Og i hemmelighet vender de seg til narkotika og alkohol for å døyve sin indre smerte. Men de stiger bare lengre ned i helvetes dyp og pine.

Skriften sier at Gud ikke vil knuse et knekket siv. Og det er dét denne stakkar pastorkonen er nå - et siv som har blitt slått og knekket. Jeg tror Guds Ånd vil nå ut til henne og tjenestegjøre overfor henne.

Bibelen sier også at Gud ikke vil slukke en rykende veke. Dette ordet vil jeg spesielt anvende på pastoren som er hektet på internettporno. Gud sier: "Alltid når jeg ser en liten gjenværende gnist, så vil jeg ikke slukke den. Faktisk så vil jeg fortsette å blåse på den gnisten til den tar fyr og flammer opp igjen!"

Ønsker du å vokse åndelig? Dersom det er tilfelle, be den Hellige Ånd om å skinne sitt lys over ditt ene område med svakhet eller synd. Og rop ut til ham: "Herre, jeg ønsker å holde mål i forhold til ditt ord. Og jeg vet at bare du har makt til å gjennomføre det i meg. Vær så snill - hjelp meg å gripe i tro at du arbeider i meg, og får meg til å vokse åndelig!"

Gud ønsker at du skal vite akkurat nå, midt i din storm, at han står ved din side. Han gir din ånd vann, han mater din sjel, og setter ned sine sterke røtter i deg. Så la kampens vind blåse hardt. Din far forbereder deg til en stor høst!