Hva i All Verden har Skjedd med Omvendelsen?

Hva i all verden har skjedd med omvendelsen? Du hører sjelden ordet nevnt i de fleste menigheter i dag - selv i baptist, pinse eller evangeliske kretser. Dagens pastorer kaller sjelden sine forsamlinger til å sørge over synden - til å bedrøves og å gråte over å ha såret Kristus med sin ugudelighet.

Istedet er budskapet vi hører fra mange prekestoler i dag: "Bare tro. Motta Kristus, og du vil bli frelst." Teksten som brukes for å rettferdiggjøre dette budskapet er Apg. 16:30-31.

I dette avsnittet ble apostelen Paulus holdt fengslet da jorden plutselig rystet og alle fengselsdørene åpnet seg. Fengselsvokteren trodde umiddelbart at alle fangene hadde flyktet, noe som betød at han sto i fare for å bli henrettet. I desperasjon drog han sverdet sitt, og var i ferd med å ta livet av seg da Paulus og Silas stoppet ham, og forsikret ham om at ingen hadde stukket av.

Da dette gikk opp for ham, falt mannen ned foran apostlene og ropte ut: " .... Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? De sa da: Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!" (Apg. 16:30-31.)

Når vi leser dette avsnittet, så er det viktig å huske på at fengselsvokteren var på randen av selvmord, med sverdet i hånden. Han var allerede kommet til et omvendelsens punkt - på sine knær, nedbrutt og skjelvende foran apostlene. Så hans hjerte var virkelig forberedt på å ta imot Jesus i sann tro.

I Markusevangeliet forteller Kristus sine disipler: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt." (Mark. 16:16). Det er tydelig ut fra det Jesus sier her, at frelsen blir funnet ved ganske enkelt å godta Ham og bli døpt.

Men Jesus innleder dette utsagnet med disse ordene: ".... Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!" (vers. 15). Han sier i all vesentlighet, at før folk kan tro på Ham, så må evangeliet forkynnes for dem.

Og hvilket evangelium er det Jesus refererer til? Det er det evangelium Jesus selv forkynte - evangeliet om omvendelse!

Tenk over det - hva var det første budskapet Jesus talte, etter at Han hadde kommet ut av fristelsen i ødemarken? Skriften sier: "Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!" (Matt. 4:17).

Jesus kalte folket til omvendelse selv før Han oppfordret dem til å tro! Markus skriver: ".... Jesus kom til Galilea og forkynte Guds evangelium. Han sa: Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!" (Mark. 1:14-15). Kristus forkynte: "Omvend dere først - og så tro."

Et annet sted sier Jesus om sin oppgave: "Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere." (Matt 9:13). Og Han fortalte galileerne: "Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måte." (Luk. 13:3).

Jesu' evangelium handlet om omvendelse!

Johannes Døperen Forkynte Også Omvendelse, for å Forberede Israel på Kristi Komme.

Johannes' budskap til jødene var enkelt og likefrem: "I de dager stod døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken. Han sa: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!" (Matt. 3:1-2).

Folk kom allesteds fra for å høre Johannes forkynne. Og han fortalte dem på en endefram måte: "Messias vil snart komme til syne i deres midte - så det er best dere forbereder dere på å møte Ham! Dere kan være begeistret over at Han kommer. Men jeg sier dere, deres hjerter er ikke forberedte - fordi dere fremdeles holder fast på deres synder!

Utvendig kan dere fremstå rene og hellige. Men innvendig er dere fulle av dødningeben! Dere er en generasjon av giftslanger, med ingen gudsfrykt overhodet. Men dere har ikke engang begrep om at dere er syndere. Jeg advarer dere - dere må ta et oppgjør med syndene deres før dere kan tro på frelseren og følge Ham. Derfor, omvend dere, vend dere fra synden - og lev på en måte som gjenspeiler ekte forandring!"

Hvilket evangelium forkynte Peter til folkemengdene på Pinsedag? Bibelen forteller oss at da folket hørte apostelen vitne: " .... stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apg. 2:37-38).

Peter fortalte ikke disse folkene at de bare skulle "tro og bli frelst." Han ba dem ikke om bare å ta en beslutning, å gi en stemme til Jesus. Nei - han ba dem om å omvende seg med en gang, og så bli døpt i lydighet mot Kristus!

Hvilket evangelium forkynte Paulus til de hedenske atenerne på Areopagoshøyden? Han fortalte dem ganske direkte: " .... Gud ....befaler nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg." (Apg 17:30).

Disse greske intellektuelle hadde ikke noe problem med å tro på Gud. Du kan faktisk si at hele deres tidsfordriv var "å tro." De trodde på mange guder - først den ene, så den andre. Når som helst det kom en eller annen og forkynte en gud med overbevisning, så trodde de på den. Så de trodde - men de gjorde det mens de levde i synd. Enkel tro var ikke nok!

Paulus sa til disse menn: "Nei, nei - slik er ikke Kristus! Jesus kan ganske enkelt ikke bli lagt til deres liste av guder. Dere kan tro på dem alle, men dere kan ikke bare gjøre slik med Jesus. Han har kommet for å frelse dere fra deres synder. Og Han befaler alle sine etterfølgere om å omvende seg og bli renset!"

Senere forkynte Paulus det samme evangelium til kong Agrippa: " .... jeg ble ikke ulydig mot det himmelske syn. Men både for dem i Damaskus først og i Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulle fatte et annet sinn og omvende seg til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige." (Apg. 26:19-20).

Paulus sier: "Over alt jeg har vært har jeg forkynt omvendelse. Og ekte omvendelse bevitner seg selv gjennom sine handlinger!"

Disse avsnittene gjør det klart at den apostoliske kirke forkynte utrettelig det samme evangelium som Johannes og Jesus forkynte: "Omvend dere til syndenes forlatelse!"

Hva betyr det å omvende seg?

Noen kristne tror at omvendelse ganske enkelt betyr å "snu om" og gå i den motsatte retning. Men Bibelen forteller oss at omvendelse er mye mere enn dette.

En gang hørte jeg en mann si: "Jeg er så glad jeg kjenner nytestamentlig gresk. Det oversetter ordet 'omvendelse' til å bety, 'å ombestemme seg' eller 'å forandre sinnelag'. "

Nei - denne mannen kan ikke sin gresk! Den fullstendige, bokstavelige betydningen av ordet "omvendelse" i det Nye Testamentet er å "føle anger og selv-bebreidelse på grunn av ens synder mot Gud; å være sønderknust, lei seg; å ønske å forandre retning." Forskjellen i betydning her hviler på ordet "ønske." Sann omvendelse inkluderer et ønske om å forandre seg!

Videre, så vil bare det å være lei seg, ikke i seg selv utgjøre omvendelsen. Tvert om, så vil sann sorg føre til omvendelse. Paulus stadfester: "For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død." (2. Kor. 7:10).

Paulus taler her om en sorg som er uten beklagelse - en som er ekte, som "holder" i livet til den omvendte personen. Denne formen for gudgitt sorg produserer på en naturlig måte en omvendelse som innbefatter et hat mot synden, en rettferdig frykt for Gud og et ønske om å gjøre all urett godt igjen.

Det burde ikke overraske oss da, at Paulus forkynte omvendelse til de troende. Han frembar et sterkt budskap om omvendelse til de kristne i Korint. De troende i Korint hadde blitt rikt velsignet av Gud, ved at de satt under mektige lærere av Ordet. Allikevel forble deres forsamlinger fulle av synd.

Først vitner Paulus til Korinterne: "En apostels tegn ble iallfall gjort blant dere med all utholdenhet, både ved tegn og under og kraftige gjerninger." (2. Kor. 12:12). Men så forteller Paulus dem veldig direkte: "For jeg frykter for at jeg kanskje ikke skal finne dere slik jeg ønsker, når jeg kommer .... " (vers 20).

Hva var det Paulus fryktet? Det var ganske enkelt dette: "Jeg frykter for at min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere, og at jeg skal måtte sørge over mange av dem som tidligere har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet, utukt og skamløshet de har drevet på med." (vers 21).

Denne ømhjertede hyrde elsket de kompromissende hellige i Korint. Likevel visste han at de var vel opplært i at en livsstil i grov synd var galt. Og han fortalte dem: "Når jeg kommer for å besøke dere, vil dere se at jeg henger med hodet av bedrøvelse. Mine øyne vil flyte over av tårer, og min stemme vil jamre av sorg.

Dersom jeg ser at dere fortsetter med å hengi dere til urenhet, hor og begjær, så vil jeg bli fullstendig nedbrutt - fordi evangeliet ikke har gjort sitt verk i deres hjerter. Dere har ennå ikke omvendt dere fra deres synder. Og jeg vil kalle dere høylydt til omvendelse!"

Disse Ordene av Paulus Fikk Meg Til å Skamme Meg!

Når jeg leser Paulus' ord, finner jeg at jeg ransaker min egen tjeneste, og jeg må spørre? "Har jeg kuttet ned på det evangelium Jesus forkynte - evangeliet om omvendelse? Har jeg i alt vesentlig brukt saks på min Bibel og fjernet de høyere kostnadene ved å følge Kristus? Har jeg senket Hans standard ved å fortelle folk: 'Bare tro og bli frelst'?"

Når jeg ser på kirken i dag, så undres jeg på: Insisterer vi evangeliske på en bibelsk "gudfryktig sorg" som et bevis på sann omvendelse? Eller leder vi masser av uomvendte folk inn i en falsk fred? Instruerer vi dem feil ved å si at alt Gud krever av dem er å si: "Jeg tror på deg Jesus"?

Har vi kortet inn den på ekte overbevisningen om synd? Har vi hoppet inn og tilbudt frelse til dem som faktisk ikke har omvendt seg - som ikke har sørget over sine overtredelser, som ikke har sett den overmåte syndighet i sine synder, som har søkt troen så de bare kunne gjemme sine begjær bak den?

Vi hører stadig vekk fryktelige overdrivelser om antallet mennesker som kommer til Jesus gjennom forskjellige tjenester. Kristne rapporterer at mengder av mennesker ble frelst da de forkynte i fengsler, skoler, på ættestevner. De sier: "Alle sammen på stedet ga sitt hjerte til Jesus. Da jeg var ferdig med å forkynne, kom alle sammen frem for å ta imot frelsen."

Nei - det er en tragisk overdrivelse! Det som virkelig skjer alt for ofte, er at alle ganske enkelt gjentar en bønn. De ber ganske enkelt det de blir fortalt at de skal be - og få av dem griper det de egentlig sier. Deretter går de fleste tilbake til sin hedenske livsstil!

Slike mennesker erfarer aldri det dype verket av den Hellige Ånd. Som et resultat av dette, så omvender de seg aldri, de sørger aldri over sin synd - og derfor tror de egentlig aldri heller. Tragisk nok så har vi tilbudt dem noe som Jesus aldri tilbød folk - frelse uten omvendelse!

Jeg tror at kirken til og med har tatt følelsene bort fra overbevisningen om synd. Tenk over det - du ser nesten aldri tårer på kinnene til de som blir frelst lengre. Selvfølgelig vet jeg at tårer ikke kan frelse noen. Men Gud skapte oss alle menneskelige, med ganske ekte følelser. Og enhver synder som er på vei til helvete og som har blitt berørt av den Hellige Ånd, føler naturlig en dyp sorg over de måtene han har bedrøvet Herren på.

Apostelen Peter følte denne slags gudfryktig sorg da han nektet på at han kjente Jesus. Plutselig ble han overveldet av minnet om det Jesus hadde sagt til ham: "Da mintes Peter det ord som Jesus hadde sagt til ham: Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger. Og han tok det til hjerte og gråt." (Mark. 14:72).

Da Peter husket på disse ordene ble han overmannet av følelser. Og med ett løp han gjennom Jerusalem, gråtende: "Jeg har forrådt Herren!"

Kjære, vi kan ganske enkelt ikke produsere denne slags anger i vårt eget kjød. Bare den Hellige Ånd kan åpenbare for oss hvordan vi, lik Peter, har såret vår kjære Frelser. Og den åpenbaringen burde fylle oss med dyp sorg!

Jeg er ikke enig i alle læresetningene til de puritanske forfatterne, men jeg elsker deres vektlegging av hellighet. Disse gudfryktige forkynnerne kalte sine prekener for "dyptpløyning." De trodde at de ikke kunne så sanne troens sæd, før jordsmonnet i deres tilhøreres hjerter hadde blitt pløyd dypt nok.

Så puritanerene forsikret seg om at deres forkynnelse gikk dypt og brøt opp all brakkmarken i tilhørernes sjeler. Deres prekener produserte ekte omvendelser i forsamlingene deres. Og etterhvert som årene gikk, skapte dette sterke, modne, trofaste kristne.

Idag derimot, så er mesteparten av forkynnelsen bare såing uten pløying. Jeg hører veldig få prekener i vår tid som graver særlig dypere enn det øvre jordsmonnet. Dyp pløyning tar ikke bare for seg syndens sykdom, den graver ned til selve årsaken til sykdommen. Mesteparten av forkynnelsen vi hører idag fokuserer på botemiddelet mens den overser selve sykdommen. Den tilbyr en resept uten å sørge for kirurgien!

Trist som det er, så får vi folk til å tro at de er blitt helbredet for synden uten at de visste at de var syke. Vi klær dem i kapper av rettferdighet uten at de visste at de var nakne. Vi nøder dem til å stole på Kristus når de ikke engang kjente sitt behov for å stole på Ham. Slike mennesker ender opp med å tenke: "Det kan ikke skade å ta med Jesus i livet også."

Charles H. Spurgeon, den kraftfulle engelske predikanten sa følgende om behovet for omvendelse:

"Jeg stoler på at sorgfull anger fortsatt finnes, selv om jeg ikke har hørt mye om den i det siste. Folk ser ut til å hoppe vel raskt inn i troen i våre dager .... Jeg håper at min gamle venn omvendelsen ikke er død. Jeg er håpløst forelsket i omvendelsen; den ser ut til å være tvillingsøster til troen.

Jeg forstår ikke selv mye av den tørrøyde troen; jeg vet at jeg kom til Kristus gråtende ved et kors .... Da jeg kom til Golgata i tro, så var det med mye gråt og bønnfallelser, mens jeg bekjente mine overtredelser, og ønsket å finne frelse i Jesus, og i Jesus alene."

Da Times Square Church ble Grunnlagt Forkynte vi Pastorer Loven de Første Få Årene.

Hvorfor forkynte vi loven sålenge i vår menighet? Vi gjorde det fordi mange i vår forsamling kalte seg kristne - men livene deres gjenspeilte det ikke!

I disse tidlige årene kom mange mennesker frem til alteret på slutten av hvert møte. De gjentok en pastoral bønn og "mottok frelsen ved tro." Allikevel følte de fleste av disse ingen overbevisning om synd. De erfarte ikke gudfryktig sorg - og derfor avspeilet ikke livene deres sann omvendelse.

Antatt omvendte teater-skuespillere bekjente Kristus på søndag, men gikk tilbake til sine gudsbespottende teaterstykker uken etter. Homoseksuelle ba om frelse, men henga seg fortsatt til sin syndige livsstil. Andre bekjente Jesus ved vårt alter, men fortsatte likevel med sine ekteskapelige sidesprang, hor og narkotikabruk.

Derfor tordnet vi overbevisning om synd fra vår prekestol. Den Hellige Ånd ledet våre pastorer til å avsløre all synd, opprør og ulydighet mot Hans ord. Vi forkynte helvete så rødglødende at folk reiste seg og forlot møtene våre. Og vi forkynte himmelen så virkelig, at de som levde i kompromiss skalv under den veldige realiteten av Kristi hellighet.

Vår forkynnelse av loven var absolutt nødvendig på den tiden. Den er Guds speil som avslører hver skjult, hemmelig ting. Og den førte menneskene i vår forsamling frem til en bevissthet om syndens overmåte syndighet.

Mens noen mennesker løp ut, løp andre frem til en sann omvendelse. En av disse var en høyrøstet skuespiller som het David Davis. Han overga alt til Jesus i sann omvendelse. Og idag er han og hans kone pastorpar i en blomstrende menighet i Israel, hvor de har forkynt Kristus i nesten ti år.

Mens det sanne omvendelsens verk utførte sin hensikt i vår menighet, ledet den Hellige Ånd oss til å forkynne nådens herlighet. Vi underviste om den Nye Pakt, om seier over synd gjennom den hellige Ånd, om å vandre i tro. Kort fortalt, vi begynte å bygge opp de hellige.

Gjennom hele denne erfaringen oppdaget vi også farene ved bare å forkynne loven og å kun fokusere på synd. Dersom mennesker blir gitt en jevn diett bestående av bare dette budskapet, så begynner de å miste håpet og velter seg i desperasjon mens de tenker, "Jeg vil aldri strekke til." De vender seg stadig innover istedet for å se mot korset etter håp.

Men når en menighet er Guds, så kan den stole på at Guds Ånd vil lede den til å bringe budskapet om loven når det måtte være behov for det. Dersom Jesus ser at Hans folk henfaller til en "lettvint tro", så vil Han igjen føre lovens svepe over dem, med all nåde og barmhjertighet.

Du skjønner, omvendelse er ikke en engangsopplevelse. Den er ikke som en orkan som rammer en gang, og så kommer den aldri mere tilbake. Heller ikke erfarer vi omvendelse bare i et øyeblikks krise, og så bare snakker om den resten av vårt liv. Nei, sorg over synden burde være vår stadige læremester!

Spurgeon vitnet: "Jeg bekjenner åpent at jeg har en mye større sorg over synden i dag enn jeg hadde da jeg kom til Frelseren for mere enn tretti år siden. Jeg hater synden mer intenst nå enn jeg gjorde da jeg var under overbevisning. Det er noen ting som jeg ikke visste var synd da, som jeg vet er synd nå. Jeg har en mye skarpere bevissthet om nedrigheten i mitt eget hjerte nå enn da jeg første gang kom til Kristus ....

Sorg over synd er et uopphørlig regn, en mild, behagelig dusj, som for et virkelig frelst menneske varer hele livet ut .... Han sørger alltid over at han har syndet .... Han vil aldri slutte å sørge før all synden er borte."

Jesus sa Noe til Menigheten i Efesus Som Får Meg til å Skjelve!

Du husker kanskje de syv menighetene som Johannes nevner i Åpenbaringen 2. Blant dem er menigheten i Efesus - en forsamling som Jesus gir de høyeste anbefalinger.

Jeg liker å sammenligne vår menighet på Times Square med menigheten i Efesus. Den tidens menighet arbeidet i en av verdens mest befolkede byer, og ble aldri trett midt i all ondskapen. Folket levde offervillige, hatet synden og nektet å godta falske læresetninger. De sto sterke i troen, elsket Gud med hele sitt hjerte uansett hvilke fristelser Satan kastet mot dem.

Likevel visste Kristus at noe var galt blant disse menneskene. Og Han elsket denne menigheten så mye - den var slik en skinnende lampe for nasjonene - at Han ikke ville sitte uvirksom og se den dø. Så Han sa til efeserne: "Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet." (Åp. 2:4).

Jesus sa: "Ilden deres holder på å slokne! Kjærligheten til Meg som engang motiverte deres trofastet er i ferd med å avta. Dere bar engang Min byrde for de fortapte - men nå er dere tilfreds med bare å sitte å lytte til prekener. Dere har blitt fullstendig oppslukt av deres egne personlige anliggender, og dere overser Mine. Dere har falt fra der hvor dere en gang sto!"

Jesus sier så til dem: "Kom derfor i hu hva du er falt fra ...." (vers 5). Han sier: "Tenk tilbake! Dere brukte å lengte etter å komme til Mitt hus, å være sammen med de hellige, å bære Min byrde. Men nå er én time på søndag formiddag mer enn nok for dere!"

Så kjære kristne - er du fremdeles i brann for Jesus? Er du like lidenskapelig forelsket i Ham som da du ble frelst? Eller har du mistet interessen for Hans anliggender og forsømmer all tjeneste? Har du alt for mye annet på gang i ditt liv? Dersom dette er slik, så sier Herren til deg: "Jeg har noe imot deg, du har forlatt din første kjærlighet!"

Hør på hva Jesus sier til oss på dette punktet: " .... Omvend deg, og gjør de første gjerninger ...." (samme vers). Han sier: "Sørg over din voksende likegyldighet. Vær sønderknust - ta det på alvor. La så din sorg føre deg tilbake dit du var da du først elsket meg!"

Kristus gir oss så et ord som lar oss få vite at det er best vi passer på. Han sier: " .... men hvis ikke ...." (samme vers). Han forklarer detaljert om konsekvensene: " .... så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted ...." (samme vers).

Jesus sier her, at dersom vi ikke omvender oss, så vil Han ta fra oss den åndelige autoritet vi er blitt gitt. Dette inkluderer vår innflytelse i vår by, vårt samfunn, vårt nabolag og de som er innenfor vårt innflytelsesområde. Hver lille bit av innflytelse vi har, vil bli tatt fra oss sier Han: ".... hvis du ikke omvender deg!" (samme vers).

I dette øyeblikk er det kirker rundt om i verden som lukker sine dører. Lysene deres blir bokstavelig talt slukket - fordi det er dommen de pådrar seg for ikke å vende om! Gud sier at de vil miste sin dømmekraft, sine åndelige velsignelser, sin økonomi, og selve Hans nærvær. Nå er de døde, livløse, med bare minner om fordums velsignelser.

Jeg forkynte i mange slike menigheter for tretti år siden. På den tiden var de fullpakket med ivrige troende. Idag er det knapt et dusin mennesker som sitter i benkeradene. Snart vil de svinne bort til ingenting, og deres dører vil bli lukket for alltid. Gud har skrevet "Ikabod" over dørene deres - som betyr: "Guds Ånd er bortveket!"

Men, mine kjære, Gud gir det samme budskapet til enhver kristen individuelt. Hans sier: "dersom du nekter å omvende deg - dersom du forblir i din likegyldighet - så vil jeg flytte lysestaken din. Du vil ikke lenger ha noen innflytelse over din familie, dine medarbeidere - over noen!"

Det er akkurat dette som skjedde med menigheten i Efesus. Gud ventet tålmodig - faktisk over 1000 år - på at denne menigheten skulle omvende seg. Men tilslutt kom tiden da deres frafall var mere enn Han kunne holde ut.

Historieskriveren Gibon skriver: "Den første lysestaken i Efesus var sluknet. De barbariske herrene over Jonia og Lydia trampet på restene av kristendommen. Nå påkaller de muhammedanske moskeene guden Mohammed. Bare menigheten i Filadelfia står fortsatt oppreist."

Allikevel, selv når vi leser disse ordene skal vi ikke frykte. Jesus avslutter sin påminnelse til oss på denne måten: " .... Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds Paradis!" (Åp. 2:7).

Kjære hellige, Jesus er dette treet! Han forteller oss: "Dersom du vil omvende deg, så vil jeg stadig gi deg liv fra Mitt eget vesen. Og så lenge du fortsetter å elske Meg, så vil Jeg sørge for en strøm av overnaturlig liv i deg. Dette livet vil bli åpenbart i din dømmekraft, din kjærlighet til mennesker, dine gode gjerninger for Mitt Rike!"

Dette er karaktertrekket som avslører enhver kristen som virkelig elsker Jesus. En slik troende er full av liv - og alle rundt ham vet det!

Jesus lover at din gudgitte sorg, ditt angrende hjerte og din fornyede kjærlighet til Ham vil lede deg til livet. Så be til Ham akkurat nå: "Herre, gi meg et virkelig angrende hjerte. Ta meg tilbake dit jeg var da jeg først ble forelsket i Deg. Men denne gangen, ta meg lengre og dypere inn i Deg enn jeg noensinne har vært før!"

Når du omvender deg vil Guds Ånd skape i deg en ny åpenbaring av Kristi herlighet. Og Han vil gjøre det kjent for alle omkring deg!