Hvem Har Sagt at Du er Uverdig?

Hvem har fortalt deg at du er uverdig - ussel, ubrukelig, ikke brukbar for Gud? Hvem er det som stadig minner deg på at du er svak, hjelpeløs, en fullstendig fiasko? Hvem har fortalt deg at du aldri vil kunne måle deg med Guds standard?

Vi vet alle hvor denne røsten kommer fra: Det er djevelen selv! Han er den som holder deg overbevist om at Gud er sint på deg. Du hører hans løgner dagen lang - og de kommer fra selve helvetes avgrunn!

Hvem forteller kormedlemmer at de ikke er verdige til å synge lovprisning i Guds hus? Hvem forteller musikerne at de ikke er verdige til å spille instrumenter i tilbedelsen? Hvem forteller eldste, kirketjenere, søndagsskolelærere, frivillige, mennesker i fulltidstjeneste og mennesker i kirkebenkene om at de er uverdige? Hvem minner dem på hver synd og feiltrinn og anklager dem: "Dere har urene hender, et urent hjerte! Dere har ingen rett til å røre Guds hellige ting. Dere er en skam for Herren!"

Det er djevelens opphissede stemme - våre brødres anklager! Han forteller deg: "Gud kan ikke bruke deg før du setter deg ned og finne ut av disse tingene. Du kan aldri komme inn i hans hus før du har gjort deg selv verdig!"

Mange mennesker som leser dette budskapet akkurat nå har blitt overbevist av djevelen om at de er uverdige til noensinne å bli brukt av Gud. Beskriver dette deg? Kanskje du føler deg uverdig til og med å bli kalt et Guds barn. Når du ser på ditt åndelige liv, så er alt du ser bare ustadighet. Og fienden fortsetter med å sende en stadig sperreild av løgner etter deg - minner deg på dine nederlag og plager alltid din ånd.

Nå har du begynt å tenke: "Jeg elsker Herren med alt som er i meg. Men det er fremdeles nederlag i mitt liv! Jeg er ikke en pålitelig, trofast tjener. Jeg må fremdeles kjempe med sterke fristelser, ting som gjør meg motløs. Jeg kommer aldri til å nå frem. Jeg vil aldri bli det Gud ønsker at jeg skal bli - og det jeg ønsker å bli!"

La meg stoppe her og bekjenne noe for deg: Jeg har ikke en eneste gang, i alle min år i tjenesten, følt meg verdig til mitt høye kall som forkynner! I løpet av min tjeneste for Herren har jeg blitt bombardert med beskyldninger om at jeg er uverdig til å tale for Gud - uverdig til å forkynne, å lære andre, å være en leder.

Men jeg kjenner ikke til noen oppriktig kristen som noensinne har blitt brukt av Gud som ikke har erfart dette. William Bradford, den store Puritanerpresten sa: "Jeg tror noen ganger at jeg har det svarteste hjertet i hele Europa." Han fortsatte å høre anklagen om at han var absolutt uverdig. Og hver gang han talte eller forkynte, var det noe som vred seg i magen hans - en angst, en frykt, en skjelving over å stå foran mennesker. Den store forkynneren opplevde en utrolig følelse av uverdighet!

Vi er selvfølgelig uverdige i vårt kjød. Vi kan aldri bli verdige i oss selv. Men mange troende tillater Satan å frarøve dem dyrebart liv ved å tro hans løgner om hvordan Gud ser på dem. De tror at de aldri kan bli verdige i hans øyne.

Hver gang slike nedslåtte kristne hører sterk forkynnelse mot synd og kompromiss faller de øyeblikkelig under fordømmelse. De tenker: "Jeg er svak. Jeg har ikke fullkommen seier. Jeg er fanget i en evig krigssituasjon!"

Så flommer en annen tanke inn: "Du må sette deg ned - forlate all tjeneste - inntil du får ting i orden. Dersom du fortsetter å prøve å gjøre Guds verk og tilbe mens du er i denne kampen, så vil du bli dømt!"

Av og til må pastorer be menighetsarbeidere om å "sette seg ned" i en tid - det vil si, å legge tilside sine tjenesteplikter - for å få visse områder av sitt liv i orden. Ved Times Square Church gjør vi dette når noen er blind for sin synd og ikke ser at noe er galt. Og noen ganger må vi gjøre det når en person lever i åpenlys synd, uten tegn til å vende om. Dette må vi ta et oppgjør med.

Men jeg snakker om noe helt annet - noe enhver kristen må ta seg av. Faktum er at dersom alle Guds barn skulle lytte på djevelens anklager, så ville alle tjenester måtte stenge fullstendig! Det ville ikke være noen kirke - fordi det ikke ville være noen til å stå på prekestolen, ingen til å sitte i koret, ingen til å ønske mennesker velkommen, ingen til å undervise på søndagsskolen - og ingen på kirkebenkene! Vi ville alle bli løyet ut av Guds velsignelser - og Herren ville ikke få noe av den lovprisningen han burde ha fått fra oss!

1. ste Spørsmål: Klarte Satan å hindre deg fra å finne frem denne prekenen? Gjorde hans vanlige anklager det slik at du ønsket å unngå å lese mitt budskap? Åpenbart ikke, ettersom du leser det akkurat nå.
2. ndre Spørsmål: Har djevelen vært i stand til å stoppe deg halvveis til kirken, fylle hodet ditt med anklager, vende deg rundt og sende deg hjem? Har han oversvømt ditt sinn med tanker slik som: "Du kan ikke gå i kirken i dag - du kan ikke synge i koret, undervise i søndagsskolen, dele ut nattverden, sitte i benkeradene og tilbe - fordi du ikke har ting på plass! Du har fremdeles ufullkommenheter, syndige ønsker i ditt liv. Ditt hjerte er ikke rede til å høre ordet forkynt!"

   Selv om du ikke gikk til kirken den spesielle søndagen, så er jeg sikker på at djevelen ikke var i stand til å holde deg borte særlig lenge.

3. dje Spørsmål: Etter at du ankom kirken, hilste på noen hellige, og forberedte deg på å gå inn i helligdommen, hindret djevelen deg fra å gå inn? Fylte han hodet ditt med tanker som: "Jeg er ikke verdig til å tilbe Herren i dag. Jeg har fremdeles for mange kamper, for mange uoppgjorte ting. Jeg kan ikke løfte mine hender i lovsang mens disse tingene fortsetter inne i meg!"

Grep du frakken, samlet sammen familien og dro hjem da? Muligens ikke. Mest sannsynlig lot Satan deg være i fred på det punktet. Du satte deg ganske enkelt ned og ga deg med i lovsangen uten å være berørt av noe.

Men etter en liten stund begynte anklageren å bevege seg inn. Han ventet til åpningssangen - når du åpnet din munn for å lovprise Herren - og rammet deg med sine sterkeste løgner!

Du skjønner, Satan vet at han ikke kan hindre deg fra å stå opp av sengen. Han vet at han ikke kan hindre deg fra å gå til kirken. Og han vet at han ikke kan få deg til å snu så snart du har kommet dit. Så han gjemmer all sin slangegift til det øyeblikket du står fremfor andre og synger: "Velsignet være Herrens navn! Opphøy hans navn. Majestet!"

Satan vet at vi elsker å prise Gud. Og han vet at Gud fryder seg over vår lovsang. Herren sier om sitt folk: "Jeg holder meg til de hellige som er i landet, de herlige, som jeg har all min glede i." (Sal 16:3). Herren gleder seg over vår lovsang!

Og det er nettopp dette djevelen er ute etter i deg. Han vet at han ikke kan drive deg inn i armene på en hallik eller en hore. Han kan ikke forlede deg til å gå inn i en bar eller en nattklubb. Nei - han vet at din store glede er å tilbe Gud. Og han ønsker mer enn noe annet å ødelegge den tilbedelsen!

Det er derfor han sender sine villeste makter og myndigheter for å anklage deg i Guds eget hus. Jeg tror at løgnens ånder er på oppdrag mot enhver hengiven troende som går i en menighet hvor evangeliet blir forkynt uten kompromiss.

Disse løgnens ånder prøver alt de kan for å sabotere din tilbedelse. Deres anklager holder aldri opp: "Du har ingen rett til å lovprise en hellig Gud. Du har fremdeles ikke full seier, selv ikke etter alle disse årene. Din glede er falsk. Du later som om - det er bare skuespill! Se på deg selv, synger og priser Gud og agérer så from. Din uverdige, syndige falskner! Sett deg ned og ti stille. Dersom mennesker bare visste hvordan du virkelig er - vitsene du lytter til på jobben, de stygge tingene du sier til din ektefelle, måten du skriker til dine barn på. Du har Jesus på leppene, men Judas i ditt hjerte!"

Du blir rystet av den vislende stemmen. Så begynner prekenen - og sammen med det som forkynneren sier kommer den vislende stemmen igjen:

"Ha! Han snakker om deg igjen, avslører deg. Du kan ikke være trofast mot Gud, ikke engang for en uke. Hver gang du får seier, så varer det bare et par dager - men så er du tilbake til dine gamle vaner igjen. Du kommer aldri til å forandre deg. Du er til hinder for hans legeme av troende. Du kommer til å ødelegge salvelsen her!"

Du blir fordømt av disse løgnene! Djevelen har lykkes i å få deg til å tro at Gud er sint på deg - at du har gjort den Hellige Ånd sorg. Og det er nettopp det Satan ønsker skal skje!

Jeg leste nylig historien om en mann jeg kjenner, en teltevangelist. Denne forkynneren ble urettmessig anklaget for skattesnyteri. Han var fullstendig uskyldig - faktisk ble han tilslutt frikjent. Men før det skjedde tilbragte han tre år i fengsel.

Snakk om å føle seg uverdig. Denne mannen ble ydmyket. Han hadde vært en vel ansett forkynner, en profet, en sjelevinner - men nå så alle på ham som en kjeltring. Han ble spottet og latterliggjort selv av sine medfanger. Da han vandret gjennom fengselsgården tenkte han: "Jeg må ha gjort noe forferdelig - noe jeg ikke vet om - som gjorde Herren så vred at han gjorde dette mot meg. Han har gjort meg til et skuespill for hele verden. Jeg skjønner ingenting!"

Han følte seg så uverdig, så nedslått at han vurderte selvmord. Så, på hans aller laveste - da han følte seg fullstendig ubrukelig, forlatt av Gud - kom den Hellige Ånd til ham i fengselscellen. Ånden minnet ham på dette skriftstedet: "For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse ...." (Luk 9:56). Herren hvisket til denne trette mannen: "Min sønn, jeg sendte deg ikke hit for å ødelegge deg. Jeg førte deg hit for å frelse deg."

Plutselig falt Ånden over denne tjeneren og minnet ham på å be for de syke. Han begynte å be hver dag for sine medfanger - og de begynte å spørre ham om forbønn. Snart kalte til og med fengselsbetjeningen ham til seg for at han skulle be for deres familiemedlemmer. Han ble snart en mønsterfange - en av de mest beundrede fanger i hele dette fengselets historie.

Så skjedde enda en utrolig ting. Denne evangelisten hadde begynt å skulke skolen i ung alder, og lærte seg aldri i lese. Alt han kunne lese var noen særskilte avsnitt i Bibelen. Nå, da han studerte skriften i sin celle, begynte ordene å åpne seg for ham - og han lærte å lese. Han begynte å studére Guds ord, og Ånden åpnet Bibelen for ham på mirakuløst vis.

Denne mannen kom ut av fengselet som en helt. Han hadde en berøring av Gud i sitt liv som han aldri hadde erfart før. I dag forkynner han for masser av mennesker over hele verden. Og tenk på det - Satan prøvde å ødelegge denne vidunderlige tjeneren ved å fortelle ham at han var uverdig!

Vi må begynne med denne sannheten! Gud er ikke ute etter å ødelegge oss ved å tillate fristelser i våre liv. Nei - han elsket oss selv da vi fremdeles var i synd og fiender av ham. Han er ikke mot oss, men for oss. Han ønsker bare å gjøre oss godt!

Jeg vet hva jeg snakker om. For mange år siden måtte jeg bekjempe Satans løgner over mitt eget kall til tjeneste. Det skjedde under de første årene av Teen Challenges tjeneste i New York City. Vårt arbeide med narkomane og alkoholikere holdt meg ganske travelt opptatt, og jeg måtte reise regelmessig for å skaffe midler bare for å holde tjenesten i gang.

I løpet av den perioden ba Søster Kathryn Kuhlman meg om å forkynne på et korstog i Los Angeles. Like før jeg dro til Vestkysten hadde jeg en forferdelig krangel med min kone Gwen. Jeg etterlot henne i tårer da jeg kjørte avgårde til flyplassen.

På flyet til Los Angeles hadde jeg en urolig ånd. Jeg hadde sagt noe sårende til Gwen. Og på toppen av det hele har jeg alltid hatet å fly. Så innen jeg ankom California var jeg trett og utslitt, nedslått og full av skyldfølelse.

Den kvelden, da jeg reiste meg for å forkynne for fire tusen mennesker, skrek bokstavelig talt Satans stemme inne i hodet mitt: "Du er den største narren i Amerika! Hvordan kan du stå her og agére så hellig? Hvordan kan du preke til denne folkemengden, når du sprakk overfor din kone og etterlot henne i tårer? Du er ikke en overvinner - du lever på kompromiss. Du er en bløff!"

Jeg stivnet på talerstolen. Den anklagende stemmen var så høylydt i mitt hode at jeg ikke kunne riste den av. Den var alt jeg kunne høre. Faktisk uttalte jeg nesten ordet selv: "Bedrager!"

Jeg bare sto der helt målløs. Jeg kunne ikke preke. Jeg snudde meg og så på søster Kuhlman som så forvirret ut. Jeg ba stille: "Gud hjelp meg. Hva er det som skjer?"

Tilslutt lukket jeg Bibelen - og gikk bort fra podiet. Da jeg gikk bak scenen fortsatte stemmen med sine løgner: "Du er uverdig til å tale! Du har ingen rett til å forkynne evangeliet før du får orden på livet ditt."

Søster Kuhlman spurte meg: "David, hva er galt?" Jeg svarte: "Jeg er lei meg - jeg kan ikke forkynne. Jeg er en narr! Jeg vet ikke om jeg noensinne vil bli verdig til å forkynne igjen."

På flyet tilbake til New York, følte jeg meg enda mer nedslått og uverdig. Alt jeg kunne tenke på var de områdene av mitt liv hvor jeg fremdeles strevet - slik som mitt sinne, mitt begjær. Jeg vet at Herren hadde minnet meg på disse tingene - og allikevel så jeg aldri ut til å få seier over dem. Jeg trodde jeg aldri ville holde mål. Før flyturen var over trodde jeg at jeg var fullstendig uverdig til å stå i tjenesten.

Satan hadde lykkes i å få meg til å føle meg uverdig i Guds øyne. Jeg hadde trodd alle hans beskyldninger - løgner som hadde kommet like fra helvetes avgrunn. Men takk Gud - etter at jeg dro hjem og fikk gjort opp med Gwen, og tilbragt tid i bønn, begynte Herren å hviske forsikringer om hans kjærlighet til meg inn i min sjel.

Da jeg dro tilbake til gatene for å jobbe, gjenopprettet Gud min tillit til hans nåde og kjærlighet. Jeg begynte å stole på kraften i Jesu blod til å rense meg - og jeg gjenkjente alle djevelens løgner og anklager mot meg. Hver gang de kom til meg skjøv jeg dem bare tilside!

Derfor - har du lyttet til Satans løgner om din vandring med Jesus? Har du trodd at du er uverdig - at du ikke kan tilbe Gud for du gjør alt helt perfekt? Jeg har gode nyheter til deg: Du vet allerede at Satan er en løgner - men jeg kan bevise for deg at Jesus har gjort deg verdig! Han har gjort deg ren - verdig til å stå foran ham og tjene ham i trofasthet.

Hvordan blir du gjort verdig, kan du spørre? Du har blitt gjort verdig gjennom Kristi offer på korset! Og det gir deg all rett til å tilbe og tjene Herren.

"Så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, og blir styrket med all kraft etter hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet. Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset. Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse." (Kol 1:10-14).

Den greske oversettelsen av dette avsnittet er: "Faderen har gjort oss i stand, verdige, kvalifisert i karakter - gode nok til å få del i arven til de hellige i lyset."

Det Jesus gjorde på korset kvalifiserer deg til en evig arv! Og dersom Gud har kvalifisert deg til det evige liv, så har han gjort deg skikket i karakter også. Du kunne "ta pause" fra tjenesten i en måned, et år, et helt liv - for å prøve å gjøre deg selv skikket for Gud, å arbeide på din karakter, å bli bra nok til å bli brukt av Gud. Men du kan aldri kvalifisere deg selv!

Selv om du var i stand til å vinne seier over alle gale ting du har gjort, enhver ond tanke du må ha hatt, så ville du fremdeles ikke være kvalifisert i Guds øyne. Det er umulig. Hvorfor? Gud vil ikke godta noens rettferdighet - unntatt sin egen sønns, Jesus Kristi rettferdighet!

Du kan ikke oppnå Kristi rettferdighet ved å arbeide for den. Den eneste måten å oppnå den på er å tro på den og stole på Gud at du har fått den. Den kommer til deg ved troen. Du skjønner, ikke bare er du frelst ved tro - men du er også helliggjort i tro, rettferdiggjort i tro, helbredet i tro, bevart i tro. Det skjer alt ved troen på det Jesus har gjort!

Nå kan du si: "Jeg har ennå ikke nådd frem - mitt kjød står fremdeles Ånden i mot - men jeg er forløst ved min frelsers blod. Jeg kommer til å synge og rope lovprisninger til min Gud!"

Jeg spør deg - høres dette ut som den bønnen du ber hver morgen? Sannsynligvis ikke. Trolig starter du din dag med å finne måter å fortsette å streve på. Du biter sammen tennene og lover Gud at du aldri skal gå tilbake til dine gamle vaner igjen.

Når du vinner en tilfeldig seier føler du deg helt topp. Du sier til deg selv: "Jeg klarte det! Jeg visste at dersom jeg bare kunne legge hele min oppmerksomhet og hele mitt hjerte i denne saken, så ville jeg vinne seier." Og nå er tendensen å føle seg så stolt over det vi har klart, at vi går rundt og dømmer andre som ikke lever i seier.

Gjennom årene har jeg erfart at de mest ondskapsfulle, dømmesyke kristne er de som har vunnet selverklærte seire som faktisk bare har vært delvise seire. Disse menneskene trodde de hadde seiret - men sannheten var at de bare undertrykte sine syndige vaner. Disse vanene var begravd dypt der nede - og senere bryter de frem bare enda sterkere.

Da jeg var yngre var det slik at hver gang jeg trengte seier over noe så ville jeg overbevise meg selv: "Jeg kommer til å gjøre dette selv om det dreper meg" - og det var saktens nær ved å drepe meg! Det kunne gå en måned, og jeg tenkte: "Disse begjærlige tankene er borte nå. Jeg er fri!" Men det viste seg alltid å være bare en delvis seier.

Det var da motløsheten ville sette inn for fullt. Jeg ville rope: "Å Gud, jeg har tigget deg om å utfri meg, men du har ikke det. Denne tingen er fremdeles inne i meg." Og slik ville jeg klandre Gud.

Faktum var at jeg var så opptatt med å streve i kjødet for å bli rettferdig at jeg mistet min forståelse av sann rettferdighet. Og det vil si, den eneste rettferdighet som faderen godtar, sin sønns Jesu Kristi rettferdighet. Bare en mann står rettferdig innfor Gud - og det er Jesus. Og når vi står foran faderen, godtar han oss bare gjennom Jesus Kristus - gjennom sin rettferdighet og seier.

Så hva må jeg gjøre, spør du? For det første, ikke lytt til djevelens løgner. Og for det andre, kom deg opp på dine åndelige føtter - og begynn å gi takk og pris til Herren! Si: "Ved min tro på Jesu blod mottar jeg Kristi rettferdighet. Han har gjort meg i stand, kvalifisert meg til å tilbe og tjene min Herre!"

"I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse." (Kol 1:14). Forløsning betyr ganske enkelt: "satt fri." Vi har blitt satt fri ved Jesu dyrebare blod. Og vi har rett til å stå imot enhver anklage og si: "Jeg tar ikke imot den, djevel! Du har anklaget meg for siste gang. Min Bibel sier at jeg er frelst fordi jeg tror på det Jesus gjorde for meg på korset. Jeg bekjenner mine synder for ham, og jeg er forløst - kjøpt fri!"

Så når Satan kommer til deg og hvisker: "Hva med den synden du henga deg til i går? Du er skyldig!"

Da kan du svare: "Nei - jeg har allerede bedt om tilgivelse for det. Og jeg har bedt Gud om å legge ned et hat i meg mot denne synden for å hindre meg fra å gjøre den igjen. Alt er under blodet!"

"Men du blir fremdeles fristet!"

"Sant nok. Men min Jesus har laget en fluktvei for meg. Hans ord sier at jeg vil bli istand til å tåle fristelsen. Han vil utfri meg, fordi han har lovet at han ville."

"Men Gud har fremdeles noe imot deg! Det er fortsatt uoppgjorte ting i ditt liv."

Når anklageren kommer frem med en "uoppgjort sak" - en eller annen krig som raser inne i deg - så kan du svare med dette avsnittet:

"Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn" (Kol 1:21-22).

Du kan si: "Selv da jeg var en fiende i mitt sinn med forferdelige, onde gjerninger .... Selv da jeg var i begjærets pøler .... Selv da jeg var en av Guds verste fiender, sier Bibelen at han elsket meg. Han oppsøkte meg og gjenforente meg med seg selv.

"Nå har han ført meg over fra mørkets rike inn i sitt rike av lys. Han har gjort det slik at jeg lever i fred med ham. Så hvor mye mer elsker han meg ikke nå da jeg er gjenforent, selv om jeg kjemper? Han elsker meg!"

Det er én ting som stadig frarøver oss vår glede og fred med Gud: Det er vårt endeløse strev for å behage ham i kjødet! Vi prøver stadig å behage Herren i vår menneskelige kraft - men det vil aldri bli nok. Enhver seier vil få et kort liv, og neste gang vi blir fristet faller vi enda dypere.

Bibelen kaller vårt strev for "å prøve å grunnlegge vår egen rettferdighet": "Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet." (Rom 10:3). Det er vårt kjød i virksomhet!

Gud ønsker at du skal være i stand til å heve deg over enhver løgn fra djevelen - og sette deg fri fra det fangehullet han har stengt deg inne i. Her er tre av Satans knep som du må være på vakt imot:

• Satan viser deg dine synder for å få dine øyne bort fra din frelser.

Djevelen ønsker at du skal være så opptatt av din sykdom at du glemmer legens kraft. Han ønsker å få deg til å glemme at Gud er din befrier - at han er på din side for å frelse deg, ikke ødelegge deg!

Her er hvordan du bør svare på den løgnen: "Nei djevel, jeg er ikke fri fra syndens nærvær. Den vil alltid være tilstede i mitt kjød. Men jeg er fri fra syndens fordømmende makt!"

Satan kan plage deg, håne deg, anklage deg - men han kan ikke fordømme deg. Han kan kaste alle slags anklager mot deg - men han kan ikke røre din sjel!

Loven kan ikke fordømme deg, fordi Kristus oppfylte loven. Guddommelig rettferdighet kan ikke fordømme deg, fordi Kristus helliggjorde all Guds rettferdighet. Ingen synd kan fordømme deg, fordi hver eneste synd er under hans blod. Og din samvittighet kan ikke fordømme deg, fordi Kristus er større enn din samvittighet. Så du har blitt fullstendig tilgitt - og det er ingenting igjen som kan fordømme deg!

• Du kan tenke: "Jeg ble overvunnet av et begjær - overmannet mot min vilje. Det kom bare over meg, og jeg falt igjen!"

Du ble tatt igjen av den synden du har bønnfalt Gud om å fri deg fra. La meg nå spørre: Ropte du ut imot den?

Det Gamle Testamentets lov fastslo at enhver kvinne som ble "truffet ute på marken" og overmannet (voldtatt) av en mann ville være skyldfri dersom hun ropte om hjelp (Se 5Mos 22:23-27). Men dersom hun ikke ropte ut - det vil si, dersom hun ikke hadde innvendinger eller gjorde motstand- så ville hun bli steinet.

Dette er et bilde på hva fienden gjør med oss: Han kommer over oss mens vi arbeider ute på Herrens marker og overmanner oss med fristelse. Men i det øyeblikket skal vi rope ut til Herren om hjelp. Den neste gangen du er i en slik situasjon, gjør ditt rop til en bønn: "Herre, jeg hater dette. Jeg ønsker det ikke. Hjelp meg!" Ditt rop vil bevare deg skyldfri!

Fordømmer djevelen deg fordi du ble overmannet, utnyttet? Du må stå opp i ånden og rope: "Herre du kjenner mitt hjerte. Jeg hater denne synden. Den var ikke noe jeg ønsket. Jeg roper ut til deg nå - og jeg vil fortsette med å rope ut til deg!"

• Vi må omvende oss fra vår motløshet over våre synder.

Når vi blir motløse er det et bevis på to ting: vår uvitenhet om Guds barmhjertighet og nåde, og vår manglende tro på hans kjærlighet til oss. Begge disse er synd!

Dersom du er motløs på grunn av din synd, så betyr det at du ikke stoler på Guds kjærlighet til deg gjennom dine nederlagsperioder. Du tar med hensikt ikke hensyn til din faders fulle aksept av deg. Og du må omvende deg!

Dersom du bare forsto hvor stor din faders nåde er imot deg, så visste du at han elsker deg selv når du svikter. Da kunne du si: "Å Gud, tilgi meg! Jeg har blitt så motløs på grunn av min synd. Jeg har ikke trodd på din nåde og tilgivelse!"

Nei, jeg er ikke verdig til å skrive dette budskapet. Og du er ikke verdig til å løfte dine hender i lovprisning til Gud. Ingen er verdig - ikke i vår egen menneskelige styrke og makt. Men Jesus har fortalt oss: "Jeg har gjort deg verdig." Og nå kan vi stå oppreist og si i hans navn: "Jeg er verdig - ved lammets blod!"