Hvordan man ikke skal komme til Gud

Jeg tror at de fleste mennesker som vedkjenner seg Guds navn har lært å gå til Ham i nødens stund. Faktisk tror de fleste kristne på nødvendigheten av bønn. Mange søker Herren flittig, de kommer til Ham med tårer, hellig sorg og omvendelse. De utøser sitt hjerte for Ham med gråt og hjerteskjærende bønn, overbevist, som David var, av Guds Ord:

"Da Du sa: «Søk Mitt åsyn», gjentok mitt hjerte for Deg: «Ditt åsyn, Herre, vil jeg søke»" (Salme 27:8)

Du er sannsynligvis enig med meg i at mange kristne er bedende søkere etter Gud. Likevel har jeg et spørsmål til deg: Hører Gud alle sine barn som roper ut etter Ham? Får alle som kommer til Herren og søker Hans velsignelse og velvilje svar? Alle som spør, får de?

Hva med dem som kommer til Gud med mye faste og tårer? Der er troende som noen ganger faster i tyve, tretti og til og med førti dager. Noen afrikanske kristne faster i lange perioder og tror at Gud kan reise opp de døde.

Og hva med dem som bruker lange, smertefulle timer og roper på Gud? Blir de hørt på grunn av sin flittighet, besluttsomhet og oppriktighet?

Mange kristne har den ideen at alt de trenger er "mer, mer, mer" - mer tid stengt inne med Gud, mer tårer, mer sønderknuselse, mer nidkjærhet for Hans Ord. Noe inni dem sier: "Om jeg bare kunne faste mer, be mer, rope mer, da ville jeg bli en bedre kristen, og Gud ville svare bønnene mine."

David vitnet,

"I min trengsel kalte jeg på Herren og ropte til min Gud. Fra Sitt tempel hørte Han min røst, og mitt rop kom for Ham, like til Hans ører." (Salme 18:7)

Skriften forteller oss at fordi David ropte, kom Gud ned, og det tordnet fra himlene:

"Da ristet jorden og skalv... Han senket også himlene og kom ned... I himmelen tordnet Herren... Han sendte bud fra det høye, Han grep meg, Han drog meg ut av mange vann" (Salme 18:8, 10, 14, 17).

Jeg spør deg: Er det alt som må gjøres? Du går simpelthen til Gud, roper høyt til Ham, og Han vil høre og utfri deg?

Der er et avgjørende ledd som mangler i mange av våre liv. Og ofte er det derfor vi ikke får svar på mange av våre bønner - hvorfor vår ufrelste kjære ennå ikke har kommet til Jesus, hvorfor vi går år etter år uten utfrielse eller rettledning.

Mine kjære, mellomleddet som mangler, er tro!

"Men uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til, og at Han er den som belønner dem som søker Ham med iver" Hebreerbrevet 11:6).

Jakob instruerer:

"Men han må be i tro, uten å tvile, for den som tviler, er lik en bølge på havet, som blir drevet og kastet av vinden. For det mennesket må ikke tro at han skal få noe fra Herren" (Jakob 1:6-7)

Dersom en person gir rom for tvil, betyr det ingenting hvor mange elver med tårer han gråter. Han vil ikke motta noe fra Gud!

David ble ikke hørt og utfridd av Herren bare fordi han kom til Ham med tårer. Nei - det var fordi David kom med et hjerte fullt av tiltro og tillit til Gud! Salmenes bok har overflod med denne mannens vitnesbyrd om fullstendig tillit:

"Lovet være Herren, for Han har hørt mine inderlige bønners røst! Herren er min styrke og mitt skjold. Mitt hjerte har satt sin lit til Ham, og jeg er blitt hjulpet..." (Salme 28:6-7)

Selvsagt vil Gud at vi skal rope til Han. Han kaller oss til å utstede hjerteskjærende rop opp til seg, fra vårt innerste menneske. Likevel hører Han ikke et slikt rop uten at det er ledsaget av tro! David sa:

"...han er vår hjelp og vårt skjold ...for vi stoler på..." (Salme 33:20-21)

"Herren er min klippe, min festning og min redningsmann, min Gud, min klippe, Den jeg tar tilflukt til..." (Salme 18:3)

David sier her, "Jeg vil vente på Herren - Han kommer til å utfri meg - fordi jeg har tillit til Hans hellige navn!"

David slår klart fast at alle Israels fedre - de som ble utfridd helt fra den første tid - ble hørt av Gud fordi de hadde tillit til Ham:

"På Deg stolte våre fedre. De stolte på Deg, og Du utfridde dem. Til Deg ropte de og ble utfridd. De satte sin lit til Deg og ble ikke til skamme" (Salme 22:5-6).

"...til Herren har jeg satt min lit. Jeg skal ikke snuble" (Salme 26:1).

David bestemte seg for aldri å gi opp, fordi hans tillit var festet til Herren. Det var faktisk Davids ubevegelige tillit som fikk Herren til å utfri ham:

"For du har utfridd min sjel fra døden. Er det ikke Du som har bevart mine føtter fra fall...til Gud har jeg satt min lit. Jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?" (Salme 14, 12)

Nesten hver gang David roper til Herren i bønn, hører vi hans vitnesbyrd om tillit: "Gud hører meg fordi jeg har tillit til Ham! Jeg roper til Ham med tårer ut fra et fundament av tillit som han har lagt ned i mitt hjerte."

Mine kjære, Den Hellige Ånd gjorde dette om tro svært virkelig for meg nylig gjennom en tid med sønderknuselse i bønn. Jeg hadde en uke alene som jeg skulle bruke til å faste og søke Herren. Der var visse ting jeg ønsket å be for - fysiske behov, mer kraft over forkynnelsen min, byrdene for menigheten, en utgytelse av Den Hellige Ånd over New York City. Jeg ønsket å være åpen med disse behovene for Herren.

I løpet av den uken siterte jeg alle skriftstedene som taler om å rope til Herren og å holde fast i hornene på alteret. Jeg brakte mitt kjød under kontroll. Jeg brukte flere dager i faste. Og jeg kom til Herren med mye gråt - med mitt hjerte vendt mot Ham og ønsket bare å behage Ham. Jeg gikk omkring i leiligheten, ropte og gråt til Gud, "Å Herre, Du må svare meg!"

Jeg brukte mange fåfengte timer på å få forsikring om at bønnene mine gjorde framskritt. Men, til sist, talte Guds Ånd kjærlig og likevel bestemt til min sjel: "David, stopp! Vask ansiktet ditt og stopp å gråte."

Jeg tenkte, "Hva? Herre, jeg trodde Du ønsket en nedbrutt, sønderknust ånd."

Ånden fortsatte: "Hold opp med å rope - hold opp med å gå rundt i denne leiligheten! Gå, sitt ned. Jeg har noe å si deg: Kom aldri mer inn i Mitt nærvær med vantro! Jeg vil ikke høre deg gråte, rope eller be før du tror Mitt Ord. Du tigger Meg om å gjøre det Jeg allerede har lovt. Du tar Meg ikke på Ordet Mitt!

"Du kan gråte til der ikke er mer tårer igjen - men det kommer ikke til å gjøre deg noe godt. Ingen bønner, tårer eller faste som du tilbyr Meg uten tro kan noen gang behage Meg. Ingen av dine kamper eller ditt strev etter svar vil virke, David - før du kommer til Meg i tro!"

"Men uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til, og at Han er Den som belønner de som søker Ham med iver." (Hebreerne 11:6)

Dette fører meg rett til mitt tema: Hvordan ikke komme til Gud! Jeg føler meg drevet av Ånden til å dele med deg flere ting som du ikke må gjøre når du kommer til Herren i bønn:

Vi hører så mye forkynnelse om behovet for bønn. Og vi kommer under fordømmelse når vi forsømmer å be. Så vi kjemper med kjødet vårt, undertrykker det, disiplinerer oss til bønn og kommer alene med Gud for å påkalle Ham.

Likevel kan vi ikke forestille oss at Gud kan være misfornøyd med våre timer brukt i bønn, våre dager med faste, våre mange tårer. Det er utenkelig at Han ikke hører oss etter så store kamper - at alt kan være forgjeves uten å gi ham noe som helst glede.

Uansett er Herrens Ord klart:

"Men han må be i tro, uten å tvile, for den som tviler, er lik en bølge på havet, som blir drevet og kastet av vinden. For det mennesket må ikke tro at han skal få noe fra Herren..." Jakob 1:6-7).

Mine kjære, grip fast i dette ordet: Det er umulig å behage Gud uten tro! Abraham er en mann som utviklet en tro som ikke tvilte på det Gud hadde lovt ham:

"Han ble ikke svak i troen og var ikke opptatt av sitt eget legeme som allerede var dødt, siden han var snart hundre år. Heller ikke var han opptatt av Saras døde morsliv. Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte, men han ble styrket i troen idet han gav Gud ære. Og han var helt overbevist om at det Han hadde lovt, det var Han også i stand til å gjøre" (Romerne 19-21).

Nå snakker vi om "umuligheter" - i det vi tror Gud for det som menneskelig talt synes umulig. Herren lovte et barn til disse to menneskene som hadde "døde" kropper. Hvilken utfordring for troen! Menneskelig talt var det en umulig situasjon. Abraham var nå nittini år gammel, forplantningsorganet hans var dødt og hans kone Saras morsliv var dødt.

"Så sa Gud til Abraham: «.....Sara skal være hennes navn. Jeg skal velsigne henne og også gi deg en sønn med henne. ......folkeslag skal komme fra henne, konger over folkeslag skal utgå fra henne....din hustru Sara skal føde deg en sønn....»" (1 Mos 17:15-19).

Gud sa, "Selv om kroppene deres er døde, kommer dere til å få en gutte baby. Og alle Mine løfter om tro vil komme gjennom dette barnet. Abraham, du kommer til å bli far til mange nasjoner!"

Hvorfor Gav ikke Gud dem Isak tretten år tidligere, da Ismael ble født - da parets kropper fortsatt var i live? Hvorfor ventet Han til situasjonen menneskelig talt hadde blitt umulig - og bare absolutt tro på Ham kunne frambringe løftet?

Det var fordi dette frøet skulle være et "av tro" - født fullstendig i tro. Abrahams tro var fortsatt ikke moden. Han tvilte på Guds løfte!

Likevel kjente Sara til løftet. Og etter å ha ventet ti år og fortsatt var uten barn, ble hun utålmodig og tenkte ut en plan. Hun sa til Abraham: Jeg vil gi deg min tjenestekvinne, Hagar, som din andre kone. Gå inn til henne og fød meg et barn ved henne." Abraham sa seg enig og resonnerte: "Når alt kommer til alt skal løftet komme ut fra min sæd." Så gikk han inn til Hagar, og hun fødte ham en sønn, Ismael.

Men Sara raste mot ektemannen med sjalusi: "Måtte uretten over meg, komme over deg!" (1. Mosebok 16:5), som betydde, "Alt er din feil." Og hun hadde rett! Abraham skulle ha stolt på Ordet fra Herren om at Sara skulle føde hans barn. Men han ventet ikke på Gud - og han tok en snarvei og forsøkte å oppfylle løftet på egen hånd. Han syndet mot lyset han hadde blitt gitt. Og Gud nektet kategorisk hans ønske om at Ismael skulle bli deres arving.

Du forstår, Abraham måtte utvikle en tro som ikke vaklet, som var ubevegelig. Og det ville bare skje gjennom tester og prøvelser. Mot slutten vitner Guds ord om ham:

"Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte.........." (Romerne 4:20).

Likevel ble ikke løftet som Gud gav Abraham oppfylt før etter ennå nitten år. Denne gangen trodde Abraham derimot på Gud "...da alt håp var ute..." (Romerne 4:18). Skriften sier, "...og var ikke opptatt av sitt eget legeme som allerede var dødt..." (vers 19). Abraham stolte nå på at Gud "...gjør de døde levende..." (vers 17) og han tvilte uansett ikke. Han var "...helt overbevist..." (vers 21) at det Gud hadde lovt, det ville Han gjøre. Som ved et mirakel fikk han og Sara sitt barn - unnfanget i morslivet ved tro alene.

Har du sluttet å "vurdere" omstendighetene, slik som Abraham? Har du sluttet å forsøke å resonnere og forstå hvordan Gud vil møte dine behov? Eller er du fortsatt nedtrykt og tenker på alle umuligheter og hindringer.

Kom ikke i bønn til Herren før du har sluttet å "vurdere" alle umuligheter! Kom ikke til Ham før du er "helt overbevist" at Han er i stand til og villig til å gjøre alt Han har lovt. Du behøver ikke lenger leve i frykt eller være bundet av vantro. Gud har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt:

"...ettersom Hans guddommelige kraft har skjenket oss alt som tjener til liv og gudsfrykt... Ved dette er vi blitt skjenket de største og mest dyrebare løfter, for at dere gjennom dem skulle få del i guddommelig natur..." (2. Peter 1:3-4).

Mine kjære, en hvilket som helst "vakling" kommer av vantro. Å vakle betyr "å bestride" - å regne, finne ut av, krangle om hva du fortjener, diskutere saken. Betydningen av "vaklet ikke" (tvilte ikke) i Romerne 4:20 er denne: "Abraham diskuterte ikke; han kom ikke med argumenter eller grunner som ville ha svekket tiltroen hans."

Å ha tro betyr at du har lagt ned alle dine argument. Når du kommer til Gud, må legge bak deg all diskusjon, all resonnering, all håpløshet, all spørsmålsstilling, all tvil. Og du må være fullt overbevist om at Han vil holde Sitt Ord. Gud ønsker å gjøre det umulige - for jo mer umulig situasjonen er, jo mer ære får Han!

Vi er redde for å ta steg i tro i tillit til Guds løfter. Så vi legger denne uttrykket til våre bønner: "Dersom det er din vilje, Herre..."

Dette uttrykket er nevnt bare en gang i Skriften. Den ble uttalt av Jesus, i Getsemane:

"...Min Far, hvis det er mulig, så la dette beger gå Meg forbi! Men ikke som Jeg vil, bare som Du vil" (Matteus 26:39).

Noen sier at Gud ikke hørte denne bønnen - at Jesus drakk begeret. Men jeg tror - slik Finney og andre gjorde det - at Gud hørte Jesu bønn, og at begeret gikk forbi Ham.

La meg forklare: Begeret som Jesus nevner har ikke noe å gjøre med korset. Begeret var heller Hans frykt for å dø i Getsemane av pine. "...Min sjel er dypt bedrøvet inn til døden..." (vers 38).

Du forstår, Kristus omfavnet alltid korset. I tre år fortalte Han sine disipler at han hadde kurs mot det, og at Han aldri prøvde å skjære av eller unngå det. Han visste at menneskeheten aldri kunne bli frelst uten korset og uten at Han gav Sitt eget blod.

Så Han kunne ikke ha bedt om å få "passere" korset. Begeret Han snakket om var snarere pine, en sorg inn til døden. Det var sorg over menneskehetens avvisning av Guds tilbud om nåde - en sorg så dyp at det fikk Ham til å gråte tårer av blod.

Og dette begeret gikk forbi. Jesus kom ut av Sin bønnekamp med fred og ro, klar til gå til korset. Noe vakkert kom over Ham, og Han visste at Han ville bli ofret på korset. Begeret hadde gått forbi - fordi Gud hadde svart Hans bønn!

Apostelen Johannes sier:

"...om vi ber om noe etter Hans vilje, så hører Han på oss" (1 Joh 5:14)

Jeg tror at vi kan bytte ut ordet løfte i dette verset med vilje. Hvorfor? Hvilket som helst løfte fra Gud er en åpenbaring av Hans vilje!

Ta, for eksempel, Guds løfte om å "...bevare dere fra å snuble og til å framstille dere ulastelige fremfor Sin herlighet med umåtelig glede" (Judas 24). Hvorfor vil du gå til Gud og spørre, "Dersom det er din vilje, Far, bevar meg fra å falle"- når Han allerede har lovet å gjøre dette for deg? Denne type bønn er en vanære mot Gud!

Likevel tror vi at vi gir Gud en "utvei" når vi ber på denne måten. Og senere, etter at vi har gitt opp å be på grunn av mangel på tro, så forklarer vi, "Det kan ikke ha vært Guds vilje." Vi gir Gud en sikker utvei - en unnskyldning til ikke å svare!

Mine kjære, vi våger ikke å komme til Gud og be, "Herre, dersom det er Din vilje, møt mine behov." Guds ord slår klart fast:

"Og min Gud skal etter Sin rikdom fylle alle deres trang i herlighet i Kristus Jesus" (Filipperne 4:19)

Og vi våger ikke å komme til Ham idet vi ber, "Herre, dersom det er Din vilje, så gi meg Din Ånd" - fordi Gud lover å utøse Sin Ånd over alle som spør!

Sannelig, Gud gir oss store og dyrebare løfter slik at vi kan lære å stole på Ham med frimodighet:

"La oss derfor komme fram for nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den vi trenger det" (Hebreerne 4:16).

For mange kristne høres det veldig åndelig ut å be, "Herre, om det er din vilje..." Men altfor ofte er denne holdningen født av vantro. Slike mennesker blir svake og prøvende i sin tro. Selv om de eier et stort, herlig løfte - med Guds vilje perfekt i det - er de redde for å stå på det!

Den virkelig åndelige måten å be på er å grave i Guds ord og finne Hans åpenbarte vilje i Hans løfter til deg. Be så Hans vilje, Hans løfte. Løft det opp for Ham!

Det jeg akkurat har sagt kan høres feil ut for noen. Men sannheten er at vi har blitt svært late i å undervise i Guds Ord for å få vite Hans vilje. Det jeg sier er bare at Hans vilje kan kjennes ved å studere Hans løfter - og ved å kjenne til dem, vil vi kjenne Guds vilje og virkelig be "etter Hans vilje."

"...Alt det dere ber om når dere ber, tro at dere får det, og det skal bli gitt dere" (Markus 11:24).

Gud er ikke en ertekrok, en "kom igjen" Gud. Han er ikke slik som kjøpesentrene som annonserer et stort salg av en vare, men som sier når du kommer, "Beklager, vi er utsolgt" - og så prøver å selge deg en dyrere vare.

Nei - Gud lager ikke noen erstatning! Om du spør Ham om brød, erstatter Han ikke det med en sten. Om du spør Ham om fisk, vil Han ikke overraske deg med en slange (se Matteus 7:9-10).

Da den blinde mannen ble spurt om hva han ønsket, ropte han, "At jeg må kunne se!" Jesus svarte ikke, "Her, la meg gjøre noe ennå bedre for deg. La meg gi deg åndelig innsikt, slik at du kan lese menneskers sinn og kjenne de dype ting i Gud. Det vil være mye bedre." Nei! Bibelen sier at Jesus gav ham nøyaktig det han spurte etter - synet hans!

Jakob sier at dersom noen spør Gud om visdom, så vil Han gi ham visdom - ikke tålmodighet, eller langmodighet, eller dømmekraft, men visdom! (se Jakob 1:5). Når du blir spesifikk med Gud, blir Han spesifikk med deg. Hvorfor? Han ønsker å svare eksakt som vi spør om - slik at vi vil se etter det i tro!

Ofte så sier vi til oss selv, "Dersom Gud ikke gir meg hva jeg spør om, så må hva enn Han gir meg være like bra eller bedre." Ett av mine favoritt uttrykk brukte å være, "Dersom Gud stenger en dør, så har Han en bedre Han kan åpne." Nei! Dette er ikke riktig teologi. Det høres åndelig ut, med det er basert på tvil!

Jesus sier til oss:

• "Og alt dere ber om i deres bønn, som troende, det skal dere få" (Matteus 21:22).
• "Hva som helst dere ber om i Mitt navn, det skal jeg gjøre, så Faderen skal bli herliggjort i Sønnen." (Johannes 14:13-14).
• "Hvis dere blir i Meg og Mine ord blir i dere, kan dere be om hva dere vil, og det skal bli gjort for dere." (Johannes 15:7).

Gud ønsker at du skal være spesifikk med Ham. Så, jeg spør deg: Hva er det eksakt du ber om?

Er det frelse for din familie? Så hold fast på Hans løfter om å frelse deg og ditt husfolk (Se Apostlenes gjerninger 16:31). Gå modig til Gud med Hans løfter. Og bli ikke tilfreds før du er hørt spesifikt!

En hel by kan bli frelst. Ufrelste venner rundt deg kan komme til Jesus, Men det kan ikke være nok for deg! Du må holde på, og tro, inntil dine anmodninger er hørt og besvart. Du må si, "Herre, alt dette er vidunderlig - med det er mine kjære Du må frelse!" Vær spesifikk med Ham - og hold fram med å spørre til det skjer!

Har du finansielle behov, gjeld? Hundre personer kan vitne for deg om at deres behov er blitt møtt, og det er bra. Men du må holde fast på Gud i bønn til dine behov er møtt! Du må si, "Det er ikke svar på min bønn, Herre. Jeg ønsker at Du skal gjøre det for meg!"

Likevel kan du ikke spørre med et hjerte som er fylt av begjær.

"Dere begjærer, og har ikke... Dere ber, og får ikke, fordi dere ber galt, for at dere skal sløse det bort i deres lyster" (Jakob 4:2-3).

Guds ønske er å få deg til å vandre så nær Ham at du søker de ting Han føder i din ånd. Over tid, vil du oppdage at du søker Hans rike først, og ber for fortapte sjeler. Og plutselig vil du se at andre ting skjer som du ikke har bedt for.

Gud velsigner deg når du ikke ber egoistisk - når du ber om ting nært Hans hjerte!

1. Kom til Gud med et tilgivende hjerte. Dersom du bærer på nag til noen, kan du glemme alt om tro, faste og bønn. Det er umulig for Gud å høre deg om du ikke tilgir.

"Men dersom dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres himmelske far tilgi dere deres overtredelser" (Matteus 6:15).

Gud har jobbet med meg vedrørende dette. Jeg vet hvordan det er å være såret og skadet uten grunn. Likevel vet jeg at dersom jeg kommer til Herren mens jeg bærer på nag mot noen, så vet jeg at mine bønner ikke engang vil stige over hodet mitt. Nå prøver jeg ikke engang å be før det i orden i hjertet mitt.

2. Adlyd Guds ord. Gjør som Han sier.

"Og hva vi enn ber om, det får vi fra Ham, for vi holder Hans bud og gjør de ting som er til behag for Ham" (1. Johannes 3:22).

Den Hellige Ånd vil vise deg alt i ditt liv som vekker misnøye hos Gud. Han lover å åpenbare alt for deg, dersom du enkelt kommer til Ham i tro.

3. Dersom du er gift, så behandle ektemaken din kjærlig, intelligent og med ære, "...for at deres bønner ikke skal bli hindret" (1 Peter 3:7).

Dersom du går til Gud mens du kjemper med kona di, kan du glemme å i det hele bli hørt av Ham. Bønnene dine vil bli hindret av ditt urettferdige hjerte!

4. Kom til Gud med enkel, barnslig tro.

"...Hvis dere ikke omvender dere og blir som små barn, skal dere slett ikke komme inn i himlenes rike" (Matteus 18:3).

Dette verset betyr ikke at du vil være fortapt for evighet. Jesus snakker heller om Guds rike på jorda. Uten barnslig tro, sier Han, vil du aldri legge beslag på all den proviant Han har laget. Du vil aldri kjenne himmel på jord - de ting som Gud har forberedt for de som elsker Ham - uten at du kommer til Ham og tror som et lite barn.

Ved Guds nåde, har jeg til hensikt, dette nye året, å hver dag gå til Gud, ta Hans løfter til nådens trone og legge dem framfor Ham. Jeg ønsker å si til Ham, "Her er det Du sa, Herre - Din åpenbarte vilje. Og jeg tror på det Du sier. Så jeg vil starte å takke Deg for svaret her nå. Jeg kommer til å be Deg inntrengende om å gjøre det Du allerede har lovet. Jeg kommer til å takke Deg for oppfyllelsen av Ditt ord for meg!"

Kjære troende, la dette året bli ditt år med tro. Legg beslag på Guds løfter. De er alle dine! Jesus lover,

"...at alt det dere ber Faderen om i Mitt navn, skal Han gi dere" (Johannes 15:16).

Tro Gud for deres kjære sine sjeler. Tro Ham for at Hans Ånd skal bli utøst i ditt liv. Tro ham for din fysiske tilstand, for din finansielle situasjon. Han vil ikke forlate deg. Stå på Hans løfter til deg, selv om en million mennesker sier noe annet. La Guds Ord være sant og hver mann en løgner! Han lover, "Jeg skal ta hånd om alle ting. Og jeg vil møte alle dine behov" Amen!

"Og kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere" (1 Peter 5:7).