Ikke bedøm din åndelige tilstand etter dine følelser

Apostelen Paulus forsikret tessalonikerne om at de hadde lært hvordan de skulle vandre til behag for Gud. Han sa til dem: "... dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud (1.Tess. 4:1). Paulus la så til denne formaningen: " ... så må dere gjøre enda større framgang i dette." (samme vers).

Å ha "enda større framgang" vil si å vokse. Paulus sa: "Dere har sittet under sunn evangelieforkynnelse. Så nå har dere en solid grunnvoll under dere. Derfor burde dere vokse i nåden på alle vis - i tro, kunnskap og kjærlighet."

Paulus talte også om slik vekst til korinterne: "Dere har jo overflod på alt - på tro, på ord, på kunnskap, på iver, og på kjærlighet mellom dere og oss. Så bli nå rike også i dette kjærlighetsverk!" (2.Kor. 8:7). Han sier med andre ord: "Guds Ånd har frembragt store forandringer i deres liv. Derfor burde dere gi mer av dere selv på alle måter - av deres tid, økonomi og talenter."

Disse avsnittene gjør det klart: alle som har blitt matet med Guds ord blir forventet å vokse i nåde. Gud har gitt gaver til pastorer, lærere, profeter og evangelister for dette uttalte formål: Å få hans kirke til å vokse. Ingen troende trenger å forbli et spebarn i Kristus. Vi er forventet å vokse i ham slik at vi ikke blir ført vekk av noen falske ting.

Jesus selv taler om en stadig vekst i våre liv: "Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod." (Joh. 10:10). Jesus roste menigheten i Tyatira for å ha vokst i nåde: "Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første." (Åp. 2:19). Jesus sa i hovedsak: "Du er mer intens nå enn da du startet. Du har tillatt mitt liv i deg stadig å vokse."

Ordspråkene gir gjenlyd om dette: "De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag." (Ord. 4:18). Og Job uttaler: "Men den rettferdige holder fast ved sin vei. Den som har rene hender, får enda mer kraft." (Job. 17:9).

Vi ser at det er ingen plass for dorskhet, latskap eller hemmet vekst i Kristi kropp. Så hvordan føler du deg med hensyn til din vekst i Herren? Ser du en stadig vekst i tro, håp, kjærlighet, giverglede? Dersom du gjør det, hvordan kan du måle din vekst?

Tragisk nok bedømmer mange kristne sin åndelige vekst etter ytre forhold. De fleste troende hevder å leve i tro og ikke ved følelser. Men i dagliglivet bedømmer mange sine åndelige liv etter hvordan de føler seg. Og de er overbeviste om at de ikke vokser åndelig. De går regelmessig i kirken, hører Guds ord forkynt, leser sine Bibler og ber flittig. Men de føler at de ikke gjør noe fremskritt. En kristen fortalte meg: "Jeg burde være mer sønderbrutt i Herren. Før brukte jeg å gråte for hans ansikt, men nå har jeg ikke et så følsomt hjerte lenger. Jeg vokser ganske enkelt ikke."

Andre dømmer seg selv fordi de hører mange prekener men husker lite av dem. De bekymrer seg fordi de ikke er så intense eller ivrige for Gud som de en gang var.

La meg dele litt innsikt omkring vår åndelige vekst:

Du kan være fullstendig uvitende om den veldige modningsprosessen som finner sted inne i deg. Paulus sammenligner vår åndelige vekst med veksten av vår kropp. Han sier at vår sjel blir gitt næring på samme måte som våre fysiske ledd, muskler og fibre. Han kaller dette å "vokse Guds vekst" (Kol. 2:19).

Slik vekst kommer fra hodet. Sagt ganske enkelt, mens du stoler på og blir i Kristus, så vil en stadig strøm av hans liv bli pumpet inn i din sjel. Jesus er en konstant livskraft i ditt vesen, en levende strøm som aldri stopper opp. Derfor stråler hans liv konstant inn i ditt, selv når du sover. Han sørger for en frisk forsyning til deg hver dag, uansett hvordan du føler deg på utsiden.

Hvordan tror du Israel overlevde førti år i ødemarken? De levde på manna, brød sendt fra himmelen. Denne "englematen" hadde alle de næringsstoffene som var nødvendig for å bygge opp israelittenes immunforsvar. Det er grunnen til at Guds folk aldri fikk noen av sykdommene i Egypt. Overalt rundt dem døde kanaanittene og filisterne av pest. Men Israel forble immune hele tiden.

Slik er det også med Kristus, vår manna av i dag. Han er brødet som er sendt oss fra himmelen, Og han bygger opp vårt åndelige immunforsvar mot synd av alle slag. Vi trenger ikke å se ytre tegn på at denne mannaen er virksom i oss (på samme vis som vi ikke ser at vårt fysiske immunforsvar blir sterkere). Men Guds ord lover oss at alle som elsker Jesus vil vokse seg sterkere i sitt åndelige immunforsvar.

Tenk over det: til tider kan du fortsatt bli fristet, men i løpet av årene så har du funnet at du har større kraft til å stå imot verdens forførelser. Og du føler større avsky for skitten du ser overalt rundt deg. Du verken tenker eller handler lenger slik verden gjør. Mens dine arbeidskolleger skråler: "Det er fredag, tid for fest," så tenker du: "bare to dager igjen til søndag." Det er fordi du vokser!

Se for deg månen og stjernene. De ser ut til å stå i ro, uten å bevege seg. Men disse himmelske legemene raser gjennom rommet i tusenvis av kilometer i timen. Slik er det også med hver kristen. Vi kan tro at vår vekst står i ro, uten noen bevegelse fremover. Men Gud har gitt oss et paktsløfte: "De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder." (Sal. 92:14).

Jesus rykket deg opp fra mørkets rike og plantet deg i sitt rikes gode jord. Og nå drar du næring og liv fra hans himmelske jordsmonn. Paulus skriver: "... rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk." (Kol. 2:7). Apostelen forteller oss: "Mens du blir i Kristus, vil du blomstre og trives som en blomst som strutter av livskraft. Jesu liv vil springe frem fra deg."

Hver dag gjør du ting om og om igjen som blir kjedelige og gjentagende. For eksempel står du opp hver ukedag til samme tid, spiser den samme frokost og kjører samme vei til jobben. Du går på samme kantine og spiser din lunch, stopper på samme bensinstasjonen på veien hjem og lytter på den samme radiostasjonen under kjøreturen.

Det samme kan også være sant om våre åndelige liv. Søndag morgen går vi til kirken og sitter på de samme plassene. Vi synger de samme lovsangene og salmene. Selv våre bønner kan høres like ut. Vi gjør de samme tingene om og om igjen. Og vi blir fristet til å tenke: "Jeg gjør ikke mer nå enn jeg alltid har gjort. Jeg leser min Bibel og ber. Jeg synger i koret. Men det er ingen variasjon i det. Jeg har gjort disse samme tingene i årevis. Jeg vokser ikke i det hele tatt."

Hvilke løgner er det ikke dine følelser forteller deg. Slike tanker kan frarøve deg Guds nåde. Faktum er at vi alle står overfor endeløse gjentagelser i våre daglige rutiner. Livet er bare slik. Det sanne bevist på vekst er at vi ikke har gitt opp. Vi gir oss selv fremdeles til Guds arbeide, dag etter dag, uke etter uke, år etter år.

Du skjønner, å vokse i nåde betyr ikke at vi gjør mer eller større ting for Gud. Sann vekst kommer av å gjøre de samme tingene om og om igjen, med stadig større visshet i hjertet om at vi gjør alle ting for ham. Det er som å lære å skrive i første klasse. Du begynner med border og streker, og former store bokstaver. Men etter en tid blir bokstavene mindre og tettere sammen. Etter hvert lærer du å sette sammen ord og til slutt å danne setninger. Selv om du har gjort de samme gjentagelsene i lang tid, så har du jo skrevet. Hele tiden har det blitt utført noe av verdi.

Jeg er overbevist om at åndelig vekst skjer mer i de gjentatte tingene enn ved å hoppe fra en tjeneste til en annen. Det kreves mer nåde ganske enkelt å holde ut når vi er trette, nedbrutte, nedslåtte eller syke enn det gjør når alt er nytt. Du kan tro du er åndelig død, og ikke kommer noen vei i Herren, men mest sannsynlig så vokser du i Kristus hver dag.

Omvendelseserfaringer er ofte følelsesbetonte, fordi de er helt nye og så utrolig spesielle. Endringen som skjer i vår sjel er så plutselig, at den overvelder oss. Det er vidunderlig å med ett bli vendt fra synd og slaveri til et helt nytt liv i Kristus.

Vår tidlige åndelige vekst er som et barn som lærer å gå. Det er vidunderlig og spennende når et barn tar sine første skritt. Pappa og mamma smiler og oppmuntrer ham: "Kom til oss, du kan klare det." Med ustø ben tar han to, tre steg, så går han overende. Med en gang blir han løftet opp og rost. Hans søsken oppmuntrer ham: "Flink gutt." Han er i sentrum for alles oppmerksomhet. Og til slutt, når han klarer å gå gjennom hele rommet, jubler alle sammen. Hvilken følelsesmessig opplevelse det er for ham!

Men snart er ikke dette barnet sentrum for all oppmerksomhet. Når han nå faller, reiser han seg selv opp. Og han vandrer over hele huset og lager rot. Han river ned planter, trekker frem kasseroller og stekepanner, river ut klær fra skuffer og skap. Og han blir irettesatt for alt sammen. Plutselig er ikke ting så spennende for ham lenger. Hans første skritt ble etterfulgt av latter og glede. Men nå, da han har lært å gå, er ikke alt så iøynefallende eller følelsesbetont lenger.

Din åndelige vekst er på samme måte. Når du var et spebarn i Herren følte du at Gud ga deg spesiell oppmerksomhet. Hver gang du falt var han der for å løfte deg opp. Men, som Paulus skriver, så skal du ikke forbli et barn for alltid. Akkurat på samme måte som pjokken blir lært å ikke gå ut på gaten, så blir du lært opp til ikke å gå inn i åndelige brannsoner. Når du nå faller, så ser du deg rundt etter noen som kan løfte deg opp, men det er ingen der. Gud lærer deg å stå på sitt ord og vandre i tro, og ikke kravle rundt som en baby lenger.

Selvfølgelig er det mulig å bli lunken og uforsiktig i sin tro. Mange troende er i en slik tilstand. Men Jesu' advarsel om å miste vår første kjærlighet er ikke ment for deg dersom ditt hjerte fremdeles lengter etter Gud. Beviset på om du vokser i hans nåde er at du er bekymret over å falle i fra. Det er derfor du stadig gransker ditt eget hjerte.

Men Satan har sparket ben for mange kristne ved å overbevise dem om at de har mistet noe i Herren. Faktum er at det er en forferdelig synd å tvile på Guds kjærlighet til deg og å feilbedømme din stilling i Kristus på grunnlag av dine følelser. Din dag-for-dag status i Kristus har ingenting å gjøre med din iver, tårer eller nidkjærhet. Den hviler på troen alene.

Forestill deg hvor fortapt du ville være dersom din frelse faktisk hvilte på dine følelser. Paulus bønnfaller oss om å: " ... glemme det som ligger bak og strekke (oss) ut etter det som ligger foran ..." (Fil. 3:14). Du skal aldri stole på tidligere følelsesmessige erfaringer. Det som betyr noe i dag er: stoler du på hans løfter til deg? Er du rede til å ta del i hans guddommelige natur på en sann bibelsk måte - ikke ved følelsesmessige oppturer eller ytre bevis, men ved å kaste deg selv på hans herlige løfter?

" ... og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten ..." (2.Pet. 1:4). Peter gjør det klart: vi får del i Kristi natur ved å tilegne oss Guds paktsløfter, og ikke ved noen andre midler.

En pastor skrøt en gang til meg: "Jeg har endelig kommet tilbake til min ungdoms tro. Jeg ber mer, og Bibelen er min mat igjen. Gud gir meg rødglødende budskaper til min forsamling. Og enda en gang har jeg en stor kjærlighet til de fortapte. Jeg føler meg så fornyet." Men, bare noen få måneder senere var denne mannen tilbake til sitt mørke hull på ny.

Gud bringer faktisk fornyelse og frisk salvelse til våre liv. Men dette er ikke maten vi skal leve av. Vi skal leve i en konstant tro på hans paktsløfter. Hans ord er urokkelig, uansett hvor nede vi kan føle oss. Vår Herre vil holde sin løfter til oss: "Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd." (Jud:24).

Det er mange beviser på åndelig vekst. La meg bare nevne tre av dem:

Et sikkert tegn på åndelig vekst er at du umiddelbart går med ethvert problem og krise til Jesus. Du har lært at du har et sted å gå.

Noen kristne er alltid i krise. Hver gang du møter dem, så kommer de med enda en forferdelig klage: "Jeg står overfor det ene etter det andre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre." De er villige til å beskrive sitt problem til enhver som er i sikte. Men de går aldri med det til Jesus, som om han ikke har noe å tilby dem.

Ikke misforstå: Jeg henviser ikke til kristne som går igjennom virkelige, berettigede problemer. Hver dag mottar vår tjeneste dusinvis av brev fra hellige som gjennomlever alvorlige lidelser. Men dem jeg taler om er snarere de "profesjonelle klagerne" i menigheten. De er mestere i å klage. Når du lytter til dem ønsker du å spørre: "Er din Gud død? Hvorfor trekker du ikke av de ressursene han har sørget for til deg? Vet du ikke at han har gjort deg til mer enn en seierherre?"

Hvor velbehagelig det er for Herren når du først går til ham med alle dine behov. Du vet at du har noen som er trofast i å føre deg gjennom.

Et viktig tegn på modenhet er at du ikke lenger utfordrer Gud i å bevise ting for deg med synlige bevis eller en indre stemme. Selvfølgelig taler Herren til sitt folk. Jesus sier at hans får kjenner hans røst. Men den stemmen Gud bruker til sitt folk i dag er sitt åpenbarte ord. Hebreerbrevet sier: "Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen." (Heb. 1:1-2).

Videre, når den Hellige Ånd taler til oss, så er det for å minne oss på Jesu ord: "Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere." (Joh. 14:26).

Når vi setter vår lit til indre røster eller ytre tegn for å høre fra Gud, så åpner vi oss selv for utrolige bedrag. La meg gi deg et eksempel. For ikke lenge siden talte jeg på to pastorkonferanser, i Detroit og Indiana. Før vi dro til disse møtene sa jeg til Gwen: "Jeg ser ikke mye bevis på at jeg er kalt til å tale på denne slags møter. Dersom Gud ikke gir meg noe slags bevis på denne turen så vil jeg ikke fortsette. Jeg elsker å tale i Times Square Church, og det er nok for meg. Dessuten hater jeg å reise. Gud må virkelig tale tydelig til meg."

I Detroit velsignet Gud det ordet jeg talte. Etterpå kastet flere pastorer seg ned på gulvet og ropte ut til Gud. Men dette var ikke bevis nok for meg. Senere i Indianapolis, ba jeg på forhånd: "Herre, du må gi meg tydelig bevis i kveld, ellers vil dette bli mitt siste møte. Du må vise meg at det ordet du gir meg gjennomborer pastorenes hjerter."

Gjett hvem som hørte den bønnen foruten Herren? Satan gjorde det. Plutselig hvisket en mild, helligaktig stemme til meg: "David, i kveld vil du få se bevis som aldri før. Du trenger ikke å gjøre mer enn å stå her. Den Hellige Ånd vil feie mektig gjennom hallen og gi deg beviser på alle kanter." Jeg frydet meg og tenkte: "Ære til Gud, dette er vidunderlig. Det er akkurat det jeg har bedt om!"

Herren salvet meg igjen den kvelden. Da jeg var ferdig med å tale, lukket jeg bare min Bibel og ba: "O.K. Herre, nå er det din tur. Hvor er beviset det er ment at jeg skulle se? Jeg kommer bare til å stå her, akkurat slik du ba meg om å gjøre."

Ingenting skjedde. Etter noen få minutter begynte forsamlingen å lure på hva jeg hadde i sinne. Jeg forsikret dem: "Vær så snill folkens, bær over med meg. Jeg venter bare på den Hellige Ånd. Fremdeles skjedde ikke noe. Til slutt begynte jeg å bli irritert på Gud. Jeg bestemte meg: "O.K. Herre jeg tar dette som et tegn på at jeg ikke skal tale på slike møter mer."

På det tidspunktet visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg foreslo for tilhørerne: "Hvorfor løfter vi ikke alle hendene og lovpriser Jesus?" Stille begynte alle å prise Herren. Og den vidunderlige, milde Guds Ånd begynte å fylle hallen.

Plutselig følte jeg meg ledet til å be pastorenes koner komme frem til alteret. Jeg sa til dem: "Jeg vil at dere alle skal be for hverandre." Så de holdt hverandres hender og begynte å be. I løpet av et øyeblikk falt det velduftende Herrens nærvær over disse kvinnene. De begynte å gråte, delte ting og holdt omkring hverandre. Gud rørte ved dem og helbredet dem. Allikevel var det ikke verken torden eller lyn, ingen overnaturlige beviser. Det var bare et stille, vakkert verk av den Hellige Ånd.

Neste morgen gjenkjente jeg og Gwen en pastors kone i heisen på hotellet. Hun glødet. Hun fortalte oss at hennes liv var blitt forvandlet ved det møtet. Snart begynte vi å høre andre vitnesbyrd fra kvinner som hadde blitt forvandlet, og fra ektepar som hadde fått sine ekteskap fornyet.

Jeg så at disse forunderlige verk ikke var de mektige beviser jeg hadde blitt lovt. Og raskt gikk det opp for meg hva fienden hadde prøvd å gjøre. Satan hadde hørt min utfordring til Gud om ytre beviser. Og han brukte det til å prøve å hindre meg i å fortsette å vekke opp pastorer. Han hadde ønsket å overbevise meg. "Skjønner du? Gud imøtekom ikke dine krav. Du må ta dette som et tegn på å slutte."

Nei! Gud hadde satt foran meg en åpen dør. Og han hadde gitt meg et budskap å forkynne. Jeg måtte ganske enkelt adlyde Herren, stole på hans ord og overlate alle resultatene til ham. Han vil alltid oppfylle alt på sin egen måte, høyt eller stille, synlig eller usynlig.

En av de fremste kjennetegn på en moden troende er kjærlighet til hele den fortapte menneskehet. En slik kristen viser samme kjærlighet for jøder og palestinere, for kosovoalbanere og serbere, for alle.

Jeg tror at Gud har kontroll over alle globale situasjoner. Han beveger ting i henhold til sine evige hensikter, selv blodige kriser og opprør. Akkurat nå er Midtøsten på randen av krig. Time Magazine kjørte en artikkelserie i oktober som de kalte "Det blodige fjellet," og som omhandlet tempelberget i Jerusalem. Området består av ca. 140 mål, hvor også den arabiske moskeen, kjent som Klippemoskeen med den gyldne kuppelen, befinner seg. Palestinerne kaller moskeen for den Edle Helligdom. Men jødene mener landet tilhører Israel. Derfor ser de på Klippemoskeen som "ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted - " (Matt. 24:15).

Jødene er overbevist om at Israels tempel vil bli gjenoppbygget på det samme stedet som denne moskeen nå står på. En fremstående rabbi, Haim Richman, peker på Klippemoskeen og sier: "Tempelet vil bli bygd akkurat her, og intet annet sted." Rabbi Richmans undersøkelseskorps har allerede gjenskapt de prestelige kledninger og utstyret som trengs for tilbedelsen i dette tredje tempel. Dette inkluderer en mizrak (drikkebeger) i sølv for å samle opp blodet fra offerdyrene, i tillegg til en menorah (lysestake av gull) verd en million dollar.

Ifølge Time sier rabbier og mullaher at Gud har fortalt dem at tempelberget bare kan gjenvinnes ved blod. Andre rapporter avslører av jødiske planer allerede er utarbeidet for å bygge det tredje tempel. Noen observatører frykter at militante ortodokse jøder kan grave seg gjennom tunneler som Salomo bygde, for å sprenge moskeen i lufta. I mellomtiden har palestinere erklært at Jerusalem snart vil være deres hovedstad.

Vær så snill og ikke misforstå meg her - jeg ønsker ingen vold i Midtøsten i det hele tatt. Men Bibelen forutsier helt klart at det vil bli en krig i Israel. Derfor burde vi ikke bli overrasket om vi våkner opp en morgen og leser: "Arabisk moske ødelagt: Egypt, Syria, Irak, Iran og Jordan erklærer krig mot Israel."

Selv om vi vil se en midlertidig fred, tror jeg at vi raskt nærmer oss en slik oppfyllelse av bibelske profetier og Jesus gjenkomst. Spenningen i verden vil øke, med flammende hat, bitter strid, rasemessige opprør og etniske utrenskninger. Så hvordan skal vi reagere som kristne? Skal vi elske sjelene til de palestinerne som slapp steiner fra Jerusalems klagemur ned over bedende jøder? Skal vi elske de israelittene som skjøt på og drepte 2000 palestinere? Skal vi elske serberne som slaktet tusener på Balkan, og folket i Kosovo som gjorde represalier mot serberne?

Bare en fullvoksen, moden troende kan godta disse ordene av Jesus: "Elsk dine fiender. Be for dem som forfølger deg og foraktelig utnytter deg. Dersom din fiende er sulten, så gi ham mat." Jeg spør deg: kan du forestille deg å tilbringe en måned i et palestinsk feltsykehus med å pleie og mate soldater som ønsker å ødelegge Israel? Kan du holde dine fordommer i sjakk når du leser provoserende nyheter i de kommende dagene? Vil du ha den samme ånd som var i Kristus, som sa da han ble korsfestet: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør"?

Dersom du ønsker å vandre slik Jesus vandret, så kan du ikke la dine menneskelige følelser bli opphisset av overskrifter. Kristus døde for hver eneste fortapt sjel på denne jord, inklusive abortleger, drapsmenn, voldtektsforbrytere, barnemishandlere. Akkurat nå er våre fengsler fulle av fanger som har blitt kraftige vitner om Jesu frelsende kjærlighet, alt fordi noen elsket dem på tross av deres synder.

Du kan vite at du vokser i nåde dersom du er i stand til å be for dem som verden hater. Når vi hører om forferdelige ting som skjer skal vi stå imot alle fordommer som reiser seg opp i oss og erklære: "Jeg tar Kristi autoritet over dette. Jeg ønsker å elske menneskeheten slik min Herre gjorde det."

Her er hans store løfte som steder til hvile alle våre følelser av tvil og usikkerhet: "Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender ... Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke ... Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette." (Jes. 40:28-31).