Ingenting er umulig for Gud

Jeg kjenner en viss ung mann som lever i en stadig frykt og angst. Disse forferdelige følelsene begynte hos ham den dagen han gikk bort fra Herren.

Den unge mannen hadde blitt herlig frelst og fylt med Guds Ånd. Han hadde vitnet om kraften av Guds nåde i sitt liv. Og han hadde blitt et effektivt vitne for evangeliet. Han hadde rettledet mange mennesker i sin menighet og vist dem Kristi kjærlighet. Så en dag, helt uventet sa han: "Jeg har fått nok. Jeg ønsker ikke dette livet mer."

Han fortalte alle at han var lei av kristne. Og han var sint på Gud for ikke å ha besvart hans bønner. Han fortalte sin pastor: "All din forkynnelse bygger opp skyldfølelse hos meg. Jeg ønsker å nyte livet. Du vet, ta et par drinker, ha det litt moro, ta en fest i ny og ne. Jeg vil ikke gå for langt. Jeg ønsker bare å ha litt moro." Så han forlot sin tro.

Vær så snill å legg merke til, at denne ungen mannen var ikke en åndelig blind hedning. Han hadde en sterk bibelsk bakgrunn. Han hadde blitt utrustet med evangeliets sannhet. Han hadde tillatt den Hellige Ånd å røre ved seg og overbevise om synd. Og han hadde erfart gleden ved å tjene Herren.

Men i dag er denne samme unge mannen det akkurat motsatte av en kristen. Han har falt dypt og fullstendig i synd. Han bærer på en nagende tristhet i sitt hjerte som han prøver å drukne bort ved å drikke. Han fester for å finne moro, men det etterlater ham bare i tomhet. Han har sex med forskjellige kvinner, men etterpå er han mer ensom og desperat enn noensinne.

Den en gang så energiske troende er inne i en dyp nedadgående spiral, og han vet det. Han blir sakte men sikkert alkoholiker. Han gråter når han tenker på hva livet hans har blitt. Og han har en forferdelig frykt for at Herren har gitt ham opp. Han er overbevist om at han har krysset en grense og aldri kan vende tilbake. Sist jeg snakket med ham sa han: "Jeg har syndet bort så mye velsignelse. Nå kan jeg ikke hjelpe for at jeg har syndet bort alt håp." Han ser på seg selv som alt for langt borte, for hektet på synden, til noensinne å vende tilbake til Gud.

På et tidspunkt skrev han et brev til meg og sa at han var hjemsøkt av alle de prekener han hadde hørt. Han så seg selv i Paulus' advarsel: "Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig." (1.Kor. 9:27).

Til slutt, i den ytterste desperasjon, besluttet han å vende tilbake til kirken en siste gang, på jakt etter håp. Men den prekenen han hørte den dagen rystet ham like inn i margen. Den var tatt fra Hebreerbrevet 6:4-6: "For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott."

I den unge mannens tankegang så passet denne beskrivelsen perfekt på ham. Han hadde blitt opplyst av Guds ord. Han hadde smakt den himmelske gave, tilgivelsen. Han hadde erfart en berøring av den Hellige Ånd. Men nå, resonnerte han: "Har jeg gjort Jesus til offentlig til spott. Mitt syndige liv korsfester ham daglig." Disse ordene fortsatte å ringe i ørene hans: "Det er umulig for slike falne mennesker å bli fornyet."

Den prekenen hadde stengt ute hans siste streif av håp. Nå, da han gikk ut av kirkedørene, så følte han seg dømt til evig straff. Han kunne ikke diskutere med Skriften. Han trodde han var skjebnebestemt til å leve ut sine dager i elendighet og håpløshet.

I dag har tusener av engang trofaste troende falt til den samme tilstand som denne unge mannen. På et tidspunkt så gikk de bort fra Gud, syndet grovt og falt ut av nåden. Nå lever de i direkte opprør mot det utrolige lys de engang tok i mot. Og de er overbevist om at de er hinsides ethvert håp om noensinne å bli frelst.

Beskriver dette deg, eller noen du kjenner? Hvis det er slik, så ønsker jeg å gi deg det samme budskapet jeg skrev tilbake til denne unge mannen:

Som grunnlegger av tjenesten "Teen Challenge" har jeg vært vitne til at tusener på tusener av mennesker har kommet til frelsen i Jesus. Mange av disse sjelene har vært dømt som ytterst håpløse. De har innbefattet narkomane og alkoholikere, narkolangere og tyver, homoseksuelle og prostituerte, ateister og djevletilbedere, forherdede kriminelle og gjengmedlemmer. Jeg har vært vitne til når disse menneskene på vidunderlig måte har blitt forvandlet ved Kristi kraft. De har mottatt helbredelse, fornyelse, absolutt frihet fra deres slaveri. Og de vokste mektig i Guds ord og nåde.

Men, til tider, forførte Satan noen av disse omvendte tilbake til deres gamle livsstil. Med en gang de hadde falt, så ropte han inn i ørene deres: "Du er for bundet til noensinne å bli satt fri. Du er forbannet, hjelpeløs, ute av stand til å bli fri. Du kan aldri gå tilbake til Jesus nå."

Jeg tenker på et ungt par som kom fra gaten og til vår tjeneste for mange år siden, James og Mary Thomas. Dette paret hadde vært hjemløse dagdrivere som stjal for å skaffe penger til sitt heroinmisbruk. Da de kom inn gjennom dørene våre så var de som døde mennesker, ruset hinsides forstanden. James var i et mentalt tåkeland, så bedøvet av stoff at han knapt kunne si sitt eget navn. Mary var alkoholiker, et trøstesløst syn av skinn og bein.

Men Gud utførte et mirakuløst verk i dette paret. Begge ble underfullt frelst. Så gjenopprettet Herren dem fysisk, fikk tilbake fargen i ansiktene deres og kjøttet tilbake på kroppene deres. Han gjenopprettet også deres mentale evner. Spesielt James hadde en glimrende hjerne. På kort tid var han selvlært i gresk og hebraisk. Vi sendte begge Thomasene på Bibelskole, hvor James forbløffet lærerne sine. Hans hebraisklærer sa til ham: "Jeg kan ikke lære deg mer. Du kan allerede mer enn meg."

Etter at de hadde tatt eksamen dro James og Mary til California hvor de startet et fengselsarbeid. De arbeidet sammen i omkring tolv år og hjalp hundrevis av fanger. James forkynte og underviste i Bibelen, mens Mary tok seg av og nådde inn til vanskeligstilte kvinner. I våre øyne var dette nydelige paret troféer på Guds nåde. De sto som skinnende eksempler på Jesu makt til å forvandle de mest håpløse liv.

Likevel, på en eller annen måte, etter år med velsignelse fra Gud, ble Mary motløs. Satan lyktes i å forføre henne tilbake til alkohol. Dagene som fulgte ble et levende helvete for familien Thomas. Men James arbeidet i fengslene, dro Mary seg unna til barer. Noen ganger var hun ute hele natten. James måtte gå ut og lete etter henne, og ofte fant han henne liggende i en veigrøft, bevisstløs. Da hun ble edru igjen sa hun til ham: "Jeg vet ikke hva som har skjedd. Jeg er tilbake i det igjen. Jeg kan ganske enkelt ikke bryte denne vanen."

Så en kveld forsvant Mary, og James kunne ikke finne henne. Flere uker gikk. James var så forvirret på det tidspunktet at vi inviterte ham til hovedkvarteret vårt i Texas. Jeg har aldri sett en så såret mann. Men han sa til meg: "Jeg vil ikke gi henne opp. Jeg vet hva Gud har gjort for oss."

Tre dager senere ringte Mary fra et sykehus. Politiet hadde funnet henne halvdød midt i en gate. Hun hadde prostituert seg og var kraftig jult opp. James dro ut for å hente henne, og han tok henne med tilbake til vår Ranch for at hun skulle komme seg. Da de kom gående inn var det ingen som kjente Mary igjen. Ansiktet hennes var forvridd, leppene var opphovnet og huden var blå og svart.

Etter at Mary hadde begynt å komme seg begynte vi alle å formidle Guds kjærlighet til henne. Men hun ville ikke ta imot den. Hun kunne Hebreerne 6:4-6 utenat, og hun siterte det for oss: "Det er umulig for dem å bli fornyet, dersom de faller fra." Hun visste at hun hadde smakt av den himmelske gaven og hadde fått del i Guds ord. Nå var hun rystet over det faktum at hun korsfestet sin frelser på ny. Alt hun kunne si var: "Det er over for meg. Jeg forkynte engang for andre. Men se hva jeg har blitt. Jeg har forkastet Jesu kjærlighet. Jeg syndet mot lyset. Han kan ikke ta meg tilbake nå." Hun trodde at hun var skjebnebestemt til å falle tilbake til sin gamle uvane, og ende sine dager på gatene. Nå ønsket hun bare å dø.

Jeg vil komme tilbake til historien om Mary. Men nå ønsker jeg å undersøke betydningen av uttrykket: "det er umulig å fornye dem." For hvem egentlig er det umulig?

Mary Thomas visste at jeg elsket henne. Hun respekterte meg også som en tjener for Guds ord. Men enda ville ikke Mary bli nådd inn til. Intet løfte fra Guds ord kunne berøre henne. Ikke engang hennes ektemanns medfølende kjærlighet kunne bevege henne. Hennes ører virket stengt, hennes hjerte forherdet, hennes sjel hinsides overbevisning.

Det er skremmende å prøve å hjelpe en troende som har falt så dypt i synd. Det ser ut til, at jo mer åndelig en person en gang var, jo verre er det å nå ham når han har falt. Du kan tale til ham som et Guds talerør, leve ut korsets lidelse for hans øyne, tale til ham fra selve Jesu hjerte - men allikevel vil hans hjerte forbli som en stein. Han sier: "Jeg føler det som om jeg er på randen av et svart hull. Med en gang jeg faller inn i det, kommer jeg meg aldri ut igjen. Men jeg har ikke noen kraft til å vende meg bort. Jeg er redd jeg kommer til å miste det, og ende opp i helvete."

Jeremia profeterte om denne tilstanden: "Og du skal tale til dem alle disse ord, men de skal ikke høre på deg. Du skal rope til dem, men de skal ikke svare deg." (Jer 7:27). På samme måte talte Jesus om dem som forherdet sine hjerter for hans Ord: "For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til ...." (Matt. 13:15).

Jeg har sett mengder av onde mennesker gi gjensvar på min forkynnelse. Dette har inkludert de verste av syndere: ondsinnede gjengledere, ledere av hekseringer, serievoldtektsmenn, ja selv mordere. Før disse menneskene kom til Jesus så var de forherdet av synd. Men enda var de ikke forherdet for evangeliet, lik de troende som er beskrevet i Hebr. 6:4-6. Jeg sier deg, det er umulig for enhver pastor eller predikant å nå inn til og fornye slike falne troende. Hvorfor? De har tillatt djevelen å overbevise dem: "Du har syndet mot lyset for ofte. Og nå er det for sent for deg. Du kan ganske enkelt ikke bli nådd."

Ingen ektefelle har noensinne elsket sin kone mer enn James Thomas gjorde. Denne mannen sluttet aldri å elske Mary, selv om hun hadde levd som skjøge. Jeg ble forbløffet da jeg betraktet ham sørge for henne i disse smertefulle, vanskelige dagene. Denne kvinnen hadde blitt mishandlet og slått av andre menn. Men nå satt hennes ektemann tålmodig og stelte sårene hennes, vasket hennes ansikt og gråt over henne.

Men enda mer forbløffende var det at James' store kjærlighet og medfølelse ikke kunne smelte Marys hjerte. Hun ville ganske enkelt ikke bli beveget, verken av tårer eller omsorg. Hun virket for å være fullstendig utenfor rekkevidde av noen menneskelig handling eller påvirkningskraft.

Jeg har sett den samme slags avstand i lunefulle, bedragerske ektemenn som har forlatt sine familier. Deres koner har bønnfalt dem: "Elskede, jeg tilgir deg. Jeg bryr meg ikke om hva du har gjort. Vi har vært gift i tjuefem år, og jeg vil at vårt ekteskap skal fungere. Jeg elsker deg og jeg trenger deg." Barna griper sin fars bukseben og gråter: "Pappa, hvorfor forlater du oss? Ikke gå bort. Ikke gå fra mamma og meg." Men ingenting kan bevege disse mennene. De er allerede hektet på en annen kvinne, og de er rede til å kaste bort sitt liv og sin familie. Ingen menneskelig kjærlighet, uansett mengde, kan nå inn til dem.

Jeg kjente engang en ung pastor, en fin mann som var gift med en vakker, ung kvinne. Denne pastoren var et effektivt vitne her på gatene i New York. Hans forkynnelse vant mange narkomane for Jesus. Og han var en plikttro lærer, som lærte opp de narkomane og alkoholikerne i Herrens veier.

Så, på et bestemt tidspunkt, begynte denne pastoren å leke seg med pornografi. Til slutt ble han hektet, og det tok bokstavelig talt over livet hans. Da hans kone oppdaget det, raste han mot henne: "Jeg kommer ikke til å slutte med dette." I stedet, sa han, ønsket han å få henne med på det også. Hun ble skrekkslagen. Da hun nektet ble han sint og begynte å treffe en annen kvinne.

I ukevis bønnfalt denne mannens kone ham: "Du vet at du åpnet opp din sjel for djevelen. Dersom du ikke holder opp, så kommer Satan til å ta deg i eie." Men han ville ikke lytte. Tilslutt tagg hans kone meg om å snakke med ham. Jeg gjorde det, og minnet den unge pastoren på Herrens verk i hans liv, og Bibelens klare advarsler, og om vår kjærlighet til ham.

"Det er for sent," sa han til meg. "Jeg er hektet. Jeg har forlatt tjenesten, og jeg elsker ikke min kone lengre. Jeg kan ikke vende tilbake nå." Han pekte så for meg på at ved å synde, så gjorde han Jesus til offentlig spott. Derfor var det umulig for ham å bli fornyet.

Jeg tok til gjenmæle: "Det betyr ingenting hva du har gjort. Jesus har all makten som trengs for å sette deg fri. Vi kan ta autoritet over denne trelldommen i hans navn, og Gud vil befri deg akkurat nå." Men han ristet på hodet og avslo. Han kunne ikke bli overbevist. I dag er han gift med en heks og dypt involvert i det okkulte. Han er fullstendig fortapt.

Menneskelig kjærlighet og fornuft kan ganske enkelt ikke bryte grepet denne type synd har på mennesker.

Mary Thomas forsto utmerket godt at syndens lønn er døden. Hun visste også at hver eneste synd hun begikk ble skrevet opp, og lagt til hennes byrde av skyld. Bare noen få måneder tidligere hadde denne samme kvinnen advart andre og bedt dem om å fly fra synden og unngå Guds vrede. Men disse tingene betydde ingenting for henne nå.

Jeg ble vitne til den samme slags forherdelse på et AIDS sykehus nylig. En ung mann fra vår menighet ba meg om å be med hans døende bror, som bare hadde noen få timer igjen å leve. Da vi gikk inn i sykerommet, var den døende pasienten i ferd med å se en film på TV. Da jeg kom nær ham sa jeg: "Sønn, om bare en liten stund skal du stå inn for evigheten. Forstår du det?" Han blunket ikke med et øye. Han fortsatte bare med å se på filmen. Så spurte jeg: "Kan jeg be med deg nå?" Han svarte: "Det spiller ingen rolle." Jeg endte opp med å be en enkel bønn for ham. Da jeg tittet opp var øynene hans fremdeles klistret til TV'en. For en blindhet Satan fører med seg, selv foran evighetens terskel.

Mange falne kristne har fortalt meg: "Hvorfor skulle tanken på helvete bekymre meg? Jeg er allerede i helvete." På en måte har de rett: det er helvete å våkne opp hver dag med en sky av mørke hengende over hodet. Det er helvete å bli drevet av en vane du ikke kan kontrollere, å leve som et dyr og bare søke fornøyelser. Etter en stund vil selv dine sensuelle nytelser føles som tomhet. Stoff, sex og fester betyr ingenting. De fører ikke lenger glede eller lykke med seg. I stedet etterlater de deg syk og ensom mens du roper: "Jeg lever i helvete!"

Det er helvete å miste troen, å miste alt håp, og miste din familie og dine kjære. Tilslutt er du alene med ditt syndige selv. Du har blitt stengt ute fra Gud, fullt klar over at du har spyttet ham i ansiktet. Så du går gjennom hver dag med lengsel etter kvelden, og hver kveld med lengsel etter en ny dag.

Ja, du har syndet mot et utrolig lys. Du har smakt av Guds underbare Ord. Og ja, du korsfester Jesus hver dag, og gjør ham offentlig til spott. Du beveger deg lenger og lenger bort fra korset, og synker enda dypere ned i synden. Ja, det er ikke mulig for noen predikant eller dine kjære, eller advarsel om Guds dom til å føre deg til omvendelse.

Men, ingen steder i Skriften står det at det er umulig for Gud å gjøre dette verket i deg. Jesus sier oss, at for Gud er ingenting umulig: "Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud." (Luk. 18:27).

Faktisk er ingen person for langt borte til at Herren ikke kan frelse ham, med ett unntak: den personen som begår den utilgivelige synd. Denne synden blir begått når en tidligere troende spotter den Hellige Ånds verk som om det var et verk av djevelen. En slik person har fullstendig revet Kristus ut av sitt hjerte. I realiteten har han arrangert sin egen korsfestelse og med hensikt drept all kjærlighet og hengivenhet til Jesus. Denne personen kan aldri bli gjenopprettet.

Det er selvfølgelig slik at de som frykter for at de har begått den utilgivelige synd faktisk ikke har gjort det. Hvordan vet jeg dette? Beviset ligger i det faktum at de er bekymret over det. Du skjønner, for å kunne begå den utilgivelige synd så kreves det en samvittighet som er fullstendig fortørket. I dette tilfelle er en persons kjærlighet til Jesus erstattet med et absolutt hat til Gud. En slik person rister knyttneven mot Gud og sier: "Jeg ønsker aldri å høre fra deg igjen." Han våger til og med å la Gud sende ham til helvete. En slik person hater alt som er hellig og rent. Og han søker anledninger til å korsfeste Jesus på ny. Han spotter alt som har med Gud å gjøre, slik som å si: "Jesus er homo."

Dersom du tror at du har begått den utilgivelige synd, så tenk på Jeremia 30. Hele dette kapittelet består av Guds anklage mot Israel. Herren forteller sitt folk: "Du har fått så mye lys. Jeg har velsignet deg og tilbudt deg utrolige paktsløfter. Men du har svart med å vende ryggen til meg."

Jeremia profeterte til dem: "For så sier Herren: Ubotelig er din skade, ulegelig ditt sår. Ingen tar seg av din sak, så han klemmer ditt sår ut. Legedom, plaster finnes ikke for deg. Alle dine elskere har glemt deg, de spør ikke etter deg. For jeg har slått deg som en fiende slår, som den grusomme tukter, fordi din misgjerning var stor og dine synder tallrike. Hvorfor skriker du over din skade, over at din smerte er ubotelig? Fordi din misgjerning er stor og dine synder tallrike, har jeg gjort dette mot deg." (Jer. 30:12-15).

Herren sa, i hovedsak: "Dine forferdelige synder har gjort deg syk og skadet. Du har blitt fordervet til det ytterste. Og nå er dine sår så dype at de ikke kan leges. Ingen medisin kan helbrede deg."

Men Guds ord henviser her til en menneskelig helbredelse. Ingen makt i verden kan helbrede et slikt sår. Det ville være den ytterste umulighet. Men det er aldri umulig for Gud. Bare to vers senere sier Herren til dette samme uhelbredelige folket: "For jeg vil gi deg helsen tilbake og lege dine sår .... Fordi de kaller deg den bortdrevne, Sion, som ingen spør etter," (Jer. 30:17).

Gud fortalte sitt folk: "Alle har gitt deg opp, og sier at du er for langt borte. De ser på deg som et fortapt barn, håpløs og forlatt. Men, på grunn av dette, så kommer jeg til å helbrede deg. Alle sier at du er en bortdrevet, en drukkenbolt, en som var, en noksagt. Men jeg kommer til å gjenopprette deg. Jeg vil ha barmhjertighet med deg, og lege alle dine sår."

Det er akkurat dette Herren gjorde for Mary Thomas. Folk hadde gitt henne opp, inklusive hennes nærmeste venner. De kunne ganske enkelt ikke takle hennes håpløse situasjon. De så på henne som en uomvendt, alkoholisert skjøge, og trodde Gud hadde gitt henne over til hennes synder. De sa: "James burde skille seg fra henne og få henne inn på en institusjon." Selv hengivne James mistet noe av sitt grenseløse håp. På et tidspunkt betrodde han seg til meg: "Jeg føler meg så hjelpeløs. Jeg vet ikke om hun noensinne vil komme gjennom."

Min kjære, verden kan avskrive dere. Selv din familie og dine venner kan gi deg opp. Men Gud lover: "Jeg vil aldri slippe deg. Jeg kommer til å redde deg, og helbrede hvert et sår på din kropp og i din sjel."

Ingenting av det som noen hadde sagt nådde inn til Mary. Hun kunne ikke bli beveget av kjærlighet, medlidenhet eller frykt. Men et mirakel begynte for denne kvinnen da hun ytret et dypt indre rop. Hennes rop besto av bare to ord: "Herre, hjelp." På det tidspunktet kunne ikke Mary engang å be. Hun kunne ikke få seg til å henvende seg til Gud. Men, om og om igjen, dypt i sitt hjerte, ropte hun ut: "Jesus, hjelp meg." Tilslutt begynte hun faktisk å sette lyd til ordene: "Herre, jeg er så langt nede, så dypt i synd. Vær så snill og hjelp meg."

Marys rop er et ekko av kong Davids egne bønner til Gud: "Av det dype kaller jeg på deg, Herre!" (Sal. 130:1). "Til Herren ropte jeg min nød, og han svarte meg." (Sal 120:1). Lik David satte Mary ord på sitt rop. Og Gud hørte henne.

En dag, uten forvarsel, begynte tårer å strømme ned over Marys ansikt. Den Hellige Ånd hadde fylt rommet, og all Marys oppsamlede frykt og håpløshet kom veltende frem. Kraften i Jesu tilgivelse flommet gjennom hennes sjel, og hun begynte å le og fryde seg. Vi så alle på med forundring mens denne gjenopprettede, fornyede kvinnen løftet sine hender og begynte å lovprise Herren. Alle som var tilstede den dagen visste at Herren hadde begynt et utrolig nytt verk i Mary, helliget henne og forvandlet hennes liv.

James og Mary endte opp med å reise tilbake til California, hvor de gjenopptok sitt arbeide i fengslene. Deres ekteskap og familie ble vidunderlig gjenopprettet. Og de erfarte Guds full velsignelse i sine liv.

James Thomas døde i fjor. Denne mannen gikk hjem til sin frelser som en trofast, kjærlighetens tjener. Etterpå tok Mary trofast over fengselsarbeidet. Så i mars i år døde Mary. Ved Guds nåde og kraft gikk Mary Thomas inn i herligheten som en mektig kriger for Jesus. Hennes liv og vitnesbyrd beviste Lukas 18:27: "Alt er mulig for Gud."

Kanskje du, lik Mary på en eller annen måte har falt fra nåden. Du tror at andre har avskrevet deg, og du føler deg fortapt og forlatt. David sa at folk avskrev ham også: "De sier: Gud har forlatt ham .... det er ingen som redder!" (Sal. 71:11). Så hva gjorde David? Han gjorde det som Mary Thomas gjorde. Han ropte ut fra dypet av sin desperasjon: "Å Gud, hjelp meg" (se 71:12). Herren hørte Davids rop og gjenopprettet ham: "Du er den som har latt oss se mange trengsler, og ulykker lot du oss se. Du vil oppvekke oss til nytt liv og føre oss opp igjen fra jordens dyp. Du vil øke min storhet og vende om og trøste meg." (Sal. 71:20-21).

Kanskje Hebreerbrevet 6:4-6 har overbevist deg om at du ikke kan fornyes til omvendelse. Du kan ganske enkelt ikke tro at Gud vil tilgi deg for å ha korsfestet Jesus daglig og gjort ham offentlig til spott. Du tror at din synd er for dyp, for bindende til å bli helbredet.

Jeg sier deg, du har ikke gjort Gud større sorg enn Israel gjorde. Gud kalte sitt folk stivnakket og avgudsdyrkende og erklærte: "Jeg har holdt øye med dette folket og sett at det er et hårdnakket folk. La ... min vrede ... bli opptent mot dem, så jeg kan ødelegge dem." (2.Mos. 32:9-10). Men Skriften sier at Gud angret sin vrede mot sitt folk. I stedet sa han: "Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut. Han ville slå dem i hjel .... Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folk." (2.Mos. 32:12,14).

Faktum er, at når som helst Gud hører våre dype, angerfulle rop, så blir hans hjerte beveget. Og han svarer trofast på vårt kall og gjenoppretter oss og helbreder oss og fornyer oss til omvendelse.

Du kan bli fristet til å utsette å rope ut til ham. Du tenker: "Dersom Gud kan dra meg ut av denne svinestien, så kan jeg sannelig vente en liten stund og hengi meg litt mer til min synd." Men Bibelen forteller oss: "Nå er frelsens dag." (2.Kor. 6:2) Tro ikke at du kan vente på et annet tidspunkt for å rope ut til Herren. Tiden for din fornyelse er nå.

Så rop ut til ham i dag. Han er trofast til å befri deg, og å gjenopprette alt som gresshoppene har fortært. Han lengter etter å gi deg et nytt hjerte og en ny begynnelse. Ingenting er umulig for ham!