Innvending fra en Rettskaffen Mann!

Jeg mottok et brev fra en broder i Kristus som kanskje kunne hevde å være en veldig rettskaffen mann. Men det var bitterhet i hans ord til meg:

"Broder Wilkerson, hva har skjedd med deg? Du brukte å forkynne så kraftfullt mot synden. Men jeg tror du har blitt bløtaktig med hensyn til synd i det siste. Ditt nylige budskap om Jubelåret (Salig er Det Folk Som Kjenner til Jubel! - 13. Oktober, 1997 ) gir mennesker fullmakt til å synde. Du tilbyr trøst til folk som går på kompromiss istedet for å overbevise dem om synd!

"Vend tilbake til å forkynne hellighet! Jeg begår ingen synd, og det finnes ingen synd i mitt liv. Intet menneske må begå synd." Han fortsatte flere avsnitt om manglene på irettesettelse i min forkynnelse.

Vær så snill å forstå - dersom det er noe jeg frykter mest som forkynner, så er det at mine prekener kan fordømme de rettferdige og trøste de ugudelige. Jeg skjelver når jeg leser disse ordene: "Den som frikjenner en ugudelig, og den som domfeller en rettferdig, de er begge to en styggedom for Herren." (Ord 17:15).

Jeg tror at enhver Guds tjener som forkynner et rent evangelium vil vise menneskene deres onde veier. Han vil peke ut synd for å åpenbare forskjellen mellom det hellige og det verdslige. Jeg takker fordi jeg tror Gud har hjulpet meg i å gjøre nettopp dette.

Men jeg ville være en svindler - en lovisk fariséer - dersom jeg ikke forkynte rikdommene i Guds nåde og miskunnhet til alle hans barn som kjemper med synd!

Du er sannsynligvis ganske kjent med denne historien. Jeg snakker om lignelsen om den bortkomne sønnen - og spesiellt om den bortkomne sønnens selvrettferdige eldre bror.

I denne lignelsen er det tydelig at faren representerer Gud. Men jeg tror også at de to sønnene står for to typer barn av sin far. De forholder seg virkelig til sin far på veldig forskjellige måter. Og etter min mening faller de fleste kristne inn i en av disse to kategorier av barn. (Jeg vil forklare dette nærmere etter som vi går videre.)

Historien begynner når den yngste sønnen forlanger at hans far skal gi ham hans del av familiearven. Faren gir etter - og når sønnen får sin del drar han avgårde " .... til et land langt borte ...." (Luk 15:13).

Det at han ga bort denne delen av rikdommen gjorde selvfølgelig ikke faren det minste fattigere. Tvert imot, det han ga sin sønn var en "håndpenge" - en symbolsk del av alt den han eide. Og jeg tror at sønnens arv representer de rike velsignelsene vi mottar fra vår himmelske far - velsignelser av nåde barmhjertighet og medlidenhet.

Nå vil kanskje det jeg er i ferd med å si sjokkere deg - men jeg tror at denne yngste sønnen representer en hel gruppe kristne som jeg kaller "Velsign Meg Klubben." Lik den bortkomne sønnen kommer de til Gud og gjør krav på sin rett til rikdommene i hans rike. De krever enhver velsignelse som Gud har lovt, og roper: "Velsign meg Gud - la meg ha fremgang! Øs all din nåde og barmhjertighet over mitt liv. Jeg vil ha alt som tilkommer meg!" Kort sagt så ønsker de å bygge opp et "lager" av velsignelser, og hamstre unna alt de kan.

Alt dette er fint - unntatt det faktum at slike troende altfor ofte ikke har noe ønske om å vandre nær Herren. Alt de ønsker er velsignelsene som kommer med det kristne livet. I de fleste tilfeller er ikke intimitet med Herren en del av deres teologi. De ønsker ikke å høre om prisen og offeret det er å ha samfunn med ham eller vandre i lydighet til hans ord.

Det er akkurat dette som skjedde med den bortkomne sønnen. Jeg tror at denne unge mannen satte i gang med de beste hensikter. Øyensynlig hadde han jobbet side om side med sin far i årevis før han bestemte seg for å dra. Og på veien må han ha håpet på å investere sin rikdom, få suksess og gjøre sin far stolt.

Han var faktisk lik mange unge etterfølgere av Kristus. De fryder seg over sin nyvunne rikdom av sannhet og frihet og sier skråsikkert: "Herren har gjort alt for meg - og jeg ønsker alltid å holde meg nær til ham. Jeg kommer til å bli en overvinner!"

Men, som det har skjedd så alt for ofte, så er ikke deres hjerter helt innstilt på å ha et langvarig forhold til faderen. Lik den bortkomne sønnen så griper verdsligheten fatt i dem - et begjær etter fornøyelsene i dette livet. Og sakte begynner det å kvele all intimt samfunn med faderen. Til slutt går de til Herren bare for å kreve velsignelser - slik at de kan bruke dem på verdslige lyster!

Den bortkomne sønnens holdning illustrerer det som vi kjenner som "billig nåde." Paulus skriver: "Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! .... Hva så? Skal vi synde siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra!" (Rom 6:1-2,15).

Denne unge mannen prøvde å "lagre unna" alle de rikdommene han fikk fra sin far. Han overbeviste seg selv: "Jeg er trygg nå. Jeg har fått alt som jeg noensinne vil trenge av min far." Men hvor feil han tok!

Hver uke kommer mengder av bortkomne til kirken, sitter i benkeradene, synger i koret, underviser i søndagsskolen. De er nytestamentlige Guds barn som har " .... fått del i arven ...." (Ef 1:11), og har " .... fått del i de helliges arv i lyset." (Kol 1:12). De har mottatt det som Bibelen kaller ".... pantet på vår arv .... " (Ef 1:14). Men hva skjer når disse troende, uke etter uke, hører budskap om Guds milde barmhjertighet - hans overflod av fri nåde, hans rettferdiggjørelse av dem, hans godkjennelse av dem gjennom Kristus? Langsomt begynner slike kristne å samle opp fortjenesten av sin arv i dynger. Og de gleder seg i det og sier: "Er det ikke vidunderlig at Gud elsker meg? Han tilgir meg virkelig så gavmildt når jeg svikter!"

Ved Times Square Church forkynner vi alle disse tingene - Guds barmhjertighet, medlidenhet, mildhet og miskunnhet mot oss, hans rettferdiggjørelse og helliggjørelse av oss og hans godkjennelse av oss i sin sønn. Alle disse læresetningene fokuserer på Guds nåde mot oss i sin sønn Jesus Kristus. Men hva skjer med oss når vi prøver å samle oss opp dynger av denne rike arven?

Se bare på det som skjedde med den bortkomne sønnen: Med en gang han hadde lesset seg ned med sin fars rikdom så begynte det å brenne hull i lommen hans. Og snart bestemte han seg for å vende seg til verden for å tilfredsstille lysten i sitt hjerte. Han sa til seg selv: "Mine velsignelser kommer til å vare veldig lenge!"

Kjære, jeg er overbevist om at det er mange kristne som ikke kan bære nådens velsignelser! Herligheten i budskapet om Guds ufortjente nåde - fyller deres sinn med alle bibelvers som beskriver hans nåde og barmhjertighet. De elsker å høre historien om hyrden som leter etter de fortapte fårene, fordi det gir dem stor trøst. Men, med en gang de har stablet opp alle de rike, herlige sannhetene om Guds nåde mot dem, så begynner det å brenne et hull i deres kjødelige lomme. Og det blir for dem et tillatelse til å synde!

Det var slik den bortkomne sønnen misbrukte sin rikdom. Han brukte sin fars rikdommer på å feste, spille, drikke seg full og ligge med prostituerte. Natt etter natt ødslet han bort sine velsignelser og falt dypere og dypere inn i synden. Men hver morgen stod han opp, ristet av seg all overbevisning om synd, og trøstet seg selv med å gå tilbake til sin stabel av velsignelser. Han sier til seg selv: "Det er fremdeles massevis her for meg. Jeg kan ta hånd om det!"

Lik den bortkomne sønnen er det mange kristne som i dag legger i vei til en eller annen forbuden fornøyelse, på utkikk etter å bruke opp sine rikdommer på en opprørsk livsstil. Deres begjær fører dem til en ekteskapsbryters seng, til et skudd kokain, til homoseksualitet, til pornografi, alkohol eller stoff. Allikevel fortsetter de å trøste seg selv i sin synd og sier: "Guds nåde er mer enn nok for meg! Han har mer enn jeg trenger. Han vil elske meg uansett hva jeg gjør i kjødet. Hans nåde varer evig!"

Nei! Guds nåde var aldri ment å skulle bli forvrengt og ødslet bort. Faktisk så er den ment å skulle ha nettopp den motsatte effekten. Paulus skriver: "For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er" (Tit 2:11-12). Guds nåde lærer oss gudfryktighet, rettferdighet og en hellig frykt for Herren!

Når som helst vi ødsler bort Guds nåde, så ender vi opp som bankerott i legeme, sjel og ånd. Vi har ikke lenger brødet fra himmelen å mette oss på. Og vi finner oss selv i en åndelig grisebinge - utsultet, våre sjeler er rammet av hungersnød.

Lukas skriver: "Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe." (Luk 15:14-16).

Jeg har sett denne type hungersnød blant kristne. De hadde engang et vidunderlig vitnesbyrd om nåde og barmhjertighet. Men nå, på grunn av synd, så har de blitt åndelige skjelletter - uten liv i det hele tatt!

Husk på - den bortkomnes far hadde fremdeles alle de rikdommer hans sønn noensinne kunne få bruk for. Det spilte ingen rolle hvordan denne sønnen sølte bort sin arv; hans far fløt over av velstand og forsyninger. Men, det å vende tilbake til sin far - å gå tilbake for enda engang å nyte flommen av åndelige rikdommer og nåde - krevde at han kom til seg selv. Lukas skriver:

"Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk." (Luk 15:17-19).

Den unge mannen måtte innrømme: "Jeg kan ikke håndtere disse velsignelsene tross alt. Jeg er et lett bytte for mitt begjær. Jeg har syndet mot Gud og min familie. Jeg har ødslet bort alt som har blitt gitt meg!"

Du må forstå - omvendelse er mer enn bare å snu om og gå tilbake til Gud. Det er en full overgivelse av selvbestemmelsen - en tilbakevending til Gud med denne bekjennelsen: "Herre, jeg har laget et rot ut av mitt liv. Jeg kan ganske enkelt ikke håndtere det. Og nå kommer jeg ydmykt til deg, og ber deg om å ta over. Vær så snill, styr mitt liv!"

Da den bortkomne sønnen sa: "La meg få være som en av dine leiefolk", så bekjente han: "Far, jeg kan ikke være min egen sjef. Jeg er trett av å lage et rot ut av mitt liv! La meg få ta ordrer fra deg, slik alle dine tjenere gjør. Styr du mitt liv - fortell meg hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gjøre det og jeg vil gladelig adlyde!

Det er da Gud begynner å gjøre et spesielt gjenopprettende verk. Det er da festen begynner!

"Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham. Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.

Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!" (Luk 15:20-23).

Den slaktede gjøkalven i denne historien representerer Guds slaktede lam - som betyr forsoning, glede og fryd! Da den bortkomne sønnen vendte tilbake, så hadde de alle en stor feiring - en vidunderlig, glad stund med festing rundt det prektige lammet.

Og ta ikke feil: Da sønnen kom hjem så ble han fullstendig gjenopptatt i sin fars hus - ikke som en tjener, men som en sønn! Han var villig til å underordne seg sin far og være under hans ledelse. I tillegg ønsket han fortrolighet med sin far. Han hadde mistet interessen for denne verdens ting og var rede til å gjøre slik hans far befalte.

Hvilket vidunderlig bilde på full gjenopprettelse!

"Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake. Da ble han harm og ville ikke gå inn ...." (Luk 15:25-28).

Denne eldre broren ble sintere for hvert minutt. Tross alt hadde han tjent sin far flittig i årevis, og aldri overtrådt noe bud. Han var rettferdig i følge loven, og han hadde holdt seg selv pinlig ren.

Men da han stirret inn gjennom vinduet fikk denne eldre sønnen se det største bilde på nåde som noensinne er gitt til menneskeheten: Faren omfavnet en angrende, fortapt sønn. Han stilte ingen spørsmål; han kom ikke med en skjennepreken. Istedet kledde han sitt barn i en ny kledning og gjeninnsatte ham i hans tidligere posisjon - til en stilling med full begunstigelse og velsignelse. Og så førte han ham til festen - til en feiring av lammet!

Det synet denne eldre sønnen så var at enhver person kan omvende seg, uansett hvor lavt han synker - dersom han ganske enkelt gir opp å styre sitt eget liv og kommer tilbake til faderen. Det er sann forsoning, fra selve Guds hjerte.

Men den eldre broren protesterte på det hele. Han nektet å gå til festen. Hvorfor? Han ønsket ingen del i det han så på som billig nåde! Han sa til seg selv:

"Min bror brøt alle budene - han vanæret vår far. Han kan ikke slippe så lett! Jeg har arbeidet lydig i årevis. Jeg har strevd og svettet og pliktoppfyllende gjort gode gjerninger. Og likevel, når min syndige bror kommer krypende tilbake fra en svinesti, så mottar han en helts mottakelse. Det er ikke rett. Jeg er den syndfrie, ikke min bror!"

Det er typisk for den loviske tankegangen å protestere mot en generøs utøselse av nåde over en tilbakevendt frafallen. Mange kristne som sitter ved siden av en eller annen narkoman eller alkoholiker i kirken, tenker: "Takk Gud, jeg har aldri syndet på den måten. Han kan falle igjen i morgen. Jeg vil holde avstand til ham til jeg ser at hans hjemkomst er ekte."

Men skriften sier at denne slags stolthet er mer dødelig enn noen avhengighet: " .... den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!" (1Kor 10:12).

Sannheten er, at da den bortkomne sønnen så sin eldre bror stirre bistert på seg gjennom vinduet, tenkte han kanskje: "Å bror - dersom du bare visste hvor jeg beundrer deg! Du har alltid vist flid, disiplin og trofasthet. Du dro aldri ut og syndet slik som jeg gjorde. Du har et bedre vitnesbyrd. Og hele mitt liv må jeg leve med minnet om å ha bragt skam over din families gode navn.

"Jeg vet at jeg ikke fortjener noe av dette. Faktisk skulle du ha vært her istedet for meg. Hvor jeg ønsker at jeg kunne ha hatt fellesskap med deg!"

Det er ropet til et sant angerfullt og ydmykt hjerte!

Begge brødrene var like syndige. Å misbruke nåden - å ødsle, forvrenge og forakte den - er galt. Og å misforstå nåden - å ikke sette pris på den eller nekte den for andre - er like galt.

Den yngste sønnen hadde ikke forstått hensikten med nåden - som er å vokse i modenhet og hellighet. Men den eldre, protesterende sønnen hadde aldri kjent sin fars hjerte. Han hadde alltid søkt å fortjene sin fars kjærlighet ved lydighet og gjerninger. Han kunne ikke godta at hans far alltid hadde elsket ham betingelsesløst, uten hans gode gjerninger. Sannheten var at faren elsket ham ganske enkelt fordi han var født av ham - ben av hans ben, kjøtt av hans kjøtt.

" .... Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!" (Luk 15:28-30).

Den eldste sønnen sa til sin far: "Jeg har ikke lyst til å feste - jeg føler meg ikke lykkelig slik som du - fordi jeg bærer en byrde! Alle disse årene har jeg arbeidet så hardt for å behage deg, allikevel har du aldri vist meg denne slags kjærlighet. Jeg føler ikke din kjærlighet til meg Far!"

Dette oppsummerer hovedproblemet til den eldste sønnen. Han trodde han hadde fortjent, ved hjelp av gode gjerninger, det som hans yngre bror hadde mottatt gjennom den frie nåde!

Hver eneste loviske person har vanskelig for å sette tilside sine egne gjerninger. Hvorfor? Fordi vårt kjød ønsker å yte noe for Gud! Vi ønsker å være istand til å si: "Jeg har fortjent min fred i Herren. Jeg har fastet, bedt, gjort alt for å vinne denne seieren. Jeg har arbeidet hardt - og nå har jeg endelig klart det!"

Dersom vi er ærlige, så ser vi at vårt kjød alltid protesterer mot å være avhengig av Herren. Vi ønsker ikke å være avhengige av hans barmhjertighet og nåde, eller å tro at om vi ganske enkelt kommer til ham i omvendelse og tro, så vil han pusse ren vår tavle. Vi ønsker ikke å anerkjenne at bare han kan gi oss kraft, visdom og autoritet til å leve som overvinnere.

Gud forby at jeg noensinne skulle elske mine barn på grunnlag av de tingene de gjør for meg. Og Gud forby at de noensinne skulle konkurrere om min kjærlighet ved å gjøre ting for å behage meg. Jeg sier, slik enhver forelder ville si: "Jeg elsker alle min barn like mye - ganske enkelt fordi de er mitt kjøtt og blod!"

All lydighet blir som skitne filler - råtten synd - når vi stoler på den for å fortjene Guds godkjennelse. Når den fortrenger nåden er den verdiløs!

Men innvendingen som høres dengang og nå er: "Du tar for lett på synden! Hvor er den gjennomtrengende fordømmelsen av denne mannens synd? Hvor er loven som holdes opp for å vise ham hans forseelser? Han kunne lett falle en gang til. Få ham til å bevise sin omvendelse! Han har ikke hatt tid til å lære hellighet, å adlyde Guds bud og å gjøre offer."

Noen av de mest bitre, dømmesyke mennesker jeg kjenner er kristne som sier akkurat disse tingene. For noen få år siden var vår menighet vertskap for en russisk pastor som hadde tilbragt flere år i fengsel for sin tro. Da jeg la merke til ham under vår tilbedelses avdeling, så jeg at han alltid så bister ut.

Etter gudstjenesten spurte jeg ham: "Hva er galt?" Han sa: "Jeg forstår ikke hvordan dere har rett til å klappe og være lykkelige. Dere har ikke vært i fengsel. Dere har ikke betalt prisen. Den eneste måten å komme til seier på er gjennom den slags lidelse."

Nei - det er ikke bibelsk! Vi kommer inn i Herrens glede gjennom hans ufortjente nåde. Noe mindre enn det er å senke prisen på Jesu' offer på korset!

Vi må være forsiktige slik at vi ikke gjør den samme innvending som den eldre broren, den rettskafne mannen. Det er en protest ut fra menneskelig rettferdighet - og den er en stank i Guds nesebor!

I avslutningen, la meg oppsummere poenget i dette avsnittet:

"Men han (faren) sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet." (Luk 15:31-32).

Den yngste sønnen - sittende fast i en myr av ensomhet forårsaket av synden - var død overfor sin egen vilje. Og i sin elendighet erfarte han noe hinsides sin smerte: Han erfarte sin fortapthet!

Da han tenkte på faren, ønsket han å vende tilbake til ham - og overgi seg selv fullstendig! Han visste at han aldri kunne betale sin far tilbake eller behage ham med noen god gjerning. Han så at han var fullt og helt avhengig av sin fars nåde og kjærlighet for hvilken gjenopprettelse det enn måtte være.

Men den eldste sønnen hadde aldri en følelse av sin fortapte stilling - av hvor håpløst det var å prøve å bygge bro over kløften mellom seg selv og Gud. Og derfor møtte han aldri behovet for å dø fra selvet.

Kjære, den avgrunnen kan det aldri bli bygget bro over ved hjelp av gode gjerninger, løfter eller selvinnsats. Vår godtagelse fra faderen kommer bare gjennom Jesu Kristi blod. Det finnes ingen annen ordning. Korset alene bygger bro over kløften.

Du kan ha innvendinger mot alt det jeg skriver her. Du kan si: "Broder Wilkerson, du forteller syndere at dersom de bare omvender seg, så vil alt med ett være i orden - at Gud vil slette ut deres fortid og umiddelbart føre dem inn i sin gunst og velsignelse."

Ja, det er akkurat det jeg forkynner - fordi det er nettopp det Jesus sier i denne lignelsen! Når som helst en synder vender seg til Herren i ubetinget anger, sønderknuselse og ydmykhet, så blir han øyeblikkelig ført inn i sin hyrdes kjærlige armer.

Halleluja!

---
Brukt med tillatelse fra World Challenge, P. O. Box 260, Lindale, TX 75771 USA.