Jeg Var Nær Ved å Falle!

Den Hellige Ånd har minnet meg på å bringe en høytidelig advarsel til Jesu Kristi legeme! Advarselen er denne: Det er en synd som raser i kirken akkurat nå som forårsaker at masser av kristne faller. Denne spesielle synden fører mange troende til selve avgrunnens rand!

Her ved Times Square Church er det et antall kjære, Kristuselskende mennesker som allerede har begynt å snuble til høyre og venstre. Andre er på randen av et alvorlig fall. Jeg ber om at dette budskapet må åpne dine øyne for din tilstand - og at det ordet Gud har gitt meg her vil sette deg fri.

Den forferdelige synd jeg skriver om er farlig fordi de fleste kristne ikke har tatt den på alvor. Den blir ikke sett på som å være en stor og viktig synd, dens onde har enten blitt undervurdert eller oversett. Og allikevel berører den mengder av troende - forårsaker skipbrudd for utallige pastorer, evangelister og legfolk over hele verden.

Denne synden er ikke det vi vil kalle en av kjødets synder, slik som ekteskapsbrudd, hor, homoseksualitet, spillegalskap, tyveri eller stoff og alkoholmisbruk. Heller ikke taler jeg om en av sinnets synder, slike som sinne, grådighet, ærgjerrighet, opprør, utilgivelighet, baktalelse, sladder eller stolthet. Faktisk er den synden jeg henviser til atskillig mer alvorlig og forførende en selve hovmodet. Og når man hengir seg til denne synden, så er den istand til å føre til alle de andre syndene som er nevnt her.

Jeg prøver ikke å overdramatisere. Dette er en sjeleforbannende synd som må frem i lyset og taes et oppgjør med - i alle og enhver av oss!

For ikke lenge siden satt jeg ved skrivebordet i vår tjenestes kontor da jeg hørte høy hulking fra resepsjonsområdet. Jeg gikk ut av mitt kontor og så min sekretær trøste en tjuefire år gammel nigeriansk pike. Jeg gjenkjente den unge kvinnen. Hun har gått i Times Square Church i omtrent fire år nå. Hun har vært vidunderlig trofast - et flott vitne for Jesus som kommer fra en kristen familie. Men nå var ansiktet hennes strimet av sorg.

"Hva har skjedd?" Spurte jeg. Min sekretær svarte: "Hun har nettopp mottatt beskjed fra Nigeria om at hennes far og mor er drept i en bilulykke."

Piken var fullstendig knust. "Jeg forstår ikke! Jeg har tjent Herren trofast i årevis. Jeg betaler konsekvent tienden. Jeg vandrer oppreist for Herren. Og nå dette! Hvorfor ville Gud tillate en slik tragedie? Jeg har ingen penger til å fly tilbake til Nigeria for å begrave min foreldre, eller å ta vare på min seks søsken. Dette gir ingen mening!"

Så så hun opp på meg gjennom tårevåte øyne, nesten som et barn, og spurte: "Pastor, hvorfor er det så vanskelig å gjøre rett? Jo nærmere jeg kommer Jesus, jo mer lider jeg. Mitt liv har vært så vanskelig, så smertefullt allerede. Jeg har opplevd omtrent det jeg kan tåle. Og nå øker bare mine problemer. Hvorfor har Gud satt meg i denne situasjonen?"

Hennes sorg var helt overveldende. Hun fortalte oss til og med at hun hadde vurdert selvmord. "Det er ikke flere grunner til å leve," gråt hun. "Hvorfor fortsette?"

Vi sørget gladelig for en tur-retur billett og penger til å begrave hennes foreldre. Senere hørte vi at da hun ankom Nigeria, frydet hun seg over å høre at hennes fars siste ord var: "Kampen er over. Lyset har overvunnet mørket."

Men da jeg gikk tilbake til mitt kontor den dagen, etter å ha prøvd å trøste piken, var jeg rystet. Jeg ba: "Herre, hun har det så vondt. Hun tror at du har sviktet henne, at du har forlatt henne. Hun tror at å tjene deg er for hardt. Hvordan kan jeg gi henne noen trøst i det hele tatt? Jeg har så vondt av henne - og allikevel er det som om ingenting av det jeg sier kan trøste henne på noe vis."

Da jeg satte meg ned for å be, gikk det opp for meg: "Herre, det ser ut som om hele Kristi legeme ennå mangler forståelse for hvorfor du tillater de fromme å lide. Vi forstår ikke fattigdommen, vanskene. Ingen av delene stemmer. Vi prøver alle å leve for å behage deg - allikevel har vi vanskelighet etter vanskelighet, plage etter plage, tukt på tukt, plutselige ulykker.

"Far, hvordan kan jeg nå ut til vår egen menighetsmasse med sårede, sørgende, lidende mennesker? Vi stiller alle det samme spørsmålet: 'Hvorfor er det så mye smerte i mitt liv, når vi bare gjør det som er rett?' "

Hele dagen igjennom grunnet jeg over dette emnet. Den kvelden, da jeg gikk hjem for å be, var jeg i pine. Tilslutt ropte jeg ut til Herren: "Far, din kirke er i et dilemma over lidelsens spørsmål! Det er mange kristne som, lik Paulus, kan si: 'For hans skyld har jeg tapt alt for at jeg kan vinne Kristus.' Men, som Paulus, jo nærmere de kommer Jesus, jo flere vanskeligheter og problemer står de overfor!

"Jeg må være i stand til å gi ditt folk noe, Herre. Jeg ønsker å være i stand til å stå foran dem i din visdom og kunnskap for å tale om dette alvorlige, forvirrende emnet. Hvilke ord til trøst og visdom kan jeg tilby dem?"

Den Hellige Ånds ord til meg rystet bokstavelig talt min sjel. Og etterpå så jeg gjennom Guds øyne noe om sorg og bedrøvelse som jeg aldri hadde sett før.

Jeg begynte å se hvor lett det er for lidende, prøvede kristne å gli ut i en fryktelig synd, selve den synden jeg avslører i dette budskapet. Du skjønner, at dersom vi ikke ser på våre prøvelser gjennom Guds øyne - hvis ikke vi ser den mulige faren vi står overfor i våre perioder med sorg og smerte - så kan vi gli inn i en avgrunn av mørke og aldri komme ut!

Du kan synes det er grusomt av meg å antyde at en tjuefire år gammel pike som nettopp har mistet sine foreldre kunne havne i en forferdelig synd. Men Herren talte veldig tydelig til mitt hjerte om hennes sorg:

"David, hun er i fare - og du må advare henne! Hver gang mitt folk gjennomlever en tilstand som hennes - når plutselig ulykke rammer, og de står overfor frykt, vanskeligheter, fattigdom - så stiller alltid hjertet dette spørsmålet: 'Hvorfor er livet så vanskelig når jeg bare gjør det som er rett?' Nettopp dette er øyeblikket da de står på randen av en forferdelig avgrunn. De er på grensen til å hengi seg til en synd som er ødeleggende!"

Disse ordene sjokkerte meg. Jeg tenkte: "Men Herre - vi skal jo gråte med de som gråter. Som pastor skal jeg tilby ethvert trøstens ord den Hellige Ånd minner meg på å gi ut fra ditt ord. Jeg skal være der som en pleier på den best mulige måten jeg kan - å stå ved lidende menneskers side og la dem øse ut sin sorg."

Alt dette er utvilsomt sant. Men den Hellige Ånd viste meg at en tid kommer midt i vår krise da vi ikke kan la tvilen få slå rot!

Ja, jeg tror at Gud forstår våre plutselige utbrudd når ulykken rammer. Når vi står overfor tragedien, døden eller en hvilken som helst vanskelighet, roper mange av oss ut: "Gud, hvorfor tillater du dette?" Selv Kristus på Golgata ropte: "Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

Men Jesus, i sin overveldende smerte og lidelse tillot ikke sin sorg å slå rot og vende seg til tvil. Istedet tillot han den Hellige Ånd å trøste seg. Og i sin største prøvelses time ga han sitt liv og sin fremtid i faderens hender: " .... Far, i dine hender overgir jeg min ånd! ...." (Luk 23:46).

Det går opp for meg nå at det ikke finnes noen vei ut av vår sorg, bedrøvelse eller et hvilket som helst annet problem medmindre vi kommer til det punktet hvor vi kan si: "Jeg vil ikke tillate denne grublingen å fortsette. Ja, jeg sørger, jeg har det vondt - men Gud er på tronen. Nå er det ut med tvilen!"

Det var da jeg begynte å se menneskelig sorg og lidelse gjennom Guds øyne. Ånden visket til meg: "David, du tror det er nok å dele din sorg og medlidenhet med lidende kristne. Men det er ikke nok! Jeg vil at du skal se på deres sørgende hjerter gjennom min øyne."

Bær over med meg nå, når jeg bestreber meg på å åpne opp for deg det som Herren har vist meg om denne fryktelige synd som fører ødeleggelse over så mange kristne. Jeg ber om at dette budskapet må bli et våpen i dine hender - og at det vil bevare deg fra den synd som kan forbanne din sjel! Denne synden vil bli tydelig etter hvert som vi går videre.

Asaf var en sangleder, en levitt og leder for kong Davids tilbedelseskor. Han og familien hans spilte også cymballer i lovsangssammenheng. Han er anerkjent for å ha skrevet elleve av Salmene.

Denne mannen var en medarbeider til David og en veldig nær venn. Nei, ingen kunne være en levitt som tjente i Guds hus uten å være nær til David - fordi det var der David var mesteparten av tiden. David elsket Gud, og han elsket å være i Guds hus.

Men på tross av dette veldige kallet og velsignelsen, bekjente Asaf: "Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trinn glidd ut." (Sal 73:2).

Nå vet vi at Asaf var en mann av et rent hjerte. Han hadde det rette bildet av den himmelske far og trodde at Gud var god. Han begynte til og med sin fremføring av denne salmen med å si: "Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet." (vers 1). Med andre ord: "Gud har vært god mot meg ved å gi meg et rent hjerte!"

Men i det påfølgende vers bekjenner denne renhjertede mannen: "Jeg snublet nesten. Jeg var nær ved å falle!" Hvorfor uttaler Asaf dette?

Kunne det være at Asaf var desillusjonert over det kompromiss han så i David? Som en kjær venn observerte sannsynligvis denne musikeren alt kongen sa og gjorde. Han må ha sørget over Davids feiltrinn - hans kamp mot begjæret, hans ekteskapsbrudd med Batseba, hans medskyldighet i drapet på Uria, hans antakelse av flere koner når Gud hadde forbudt ham å gjøre det. Ja, David hadde masse problemer i sitt liv. Oppdaget Asaf et hykleri i denne mannen som hadde rykte på seg til å være så gudfryktig? Ropte musikeren ut: "Min leder har sviktet meg!"?

Hva var Asafs synd? Falt han nesten fordi David falt? Når David snublet, ropte da Asaf: "Det er mer enn jeg kan tåle. Jeg takler ganske enkelt ikke dette!"

Nei - det var ingen slike ting i Asafs hjerte. Hva var det da for en synd som forårsaket Asaf å gli og nesten falle? Hva er denne fryktelige synd jeg taler om?

Dette er synden å anklage Gud for forsømmelse og urettferdighet!

Vi vet fra denne salmen at Asaf var i prøvelsens hete ild, og sto overfor store vanskeligheter. Han vitnet: "Likevel ble jeg plaget hele dagen, hver morgen kom til meg med tukt." (vers 14).

Den hebraiske betydningen av ordet "plaget" og "tukt" her betyr ganske enkelt dette: "Jeg har blitt voldsomt rammet av vanskeligheter! Hver morgen våkner jeg opp berørt av sorg, smerte og bedrøvelse. Hver dag er jeg nedslått. Jeg føler jeg blir straffet. Det er for smertefullt selv å snakke om det!" (se versene 14-16).

Asaf innbefatter også fattigdom i det han sier: "For jeg ble harm .... da jeg så det gikk de ugudelige vel." (vers 3). Da Asaf så seg rundt var alt han så onde mennesker med stor velstand - mennesker som øyensynlig levde uten smerte, som nøt det søte liv, fete av materielle velsignelser, i besittelse av alt de noensinne kunne ønske seg eller ha behov for. Kanskje Asaf fikk føle smerten i sin egen fattigdom mer akutt. Den renhjertede musikeren kunne ikke forstå det - og han ropte ut: "Herre dette er helt meningsløst for meg!"

Asafs lidelser førte ham til randen av en dødelig synd: å tillegge Gud troløshet eller likegyldighet! Denne mannen sa til seg selv: "Se på alle de tåpelige, onde synderne. De ber ikke. De avviser Guds ord. De overser Herrens bud. Og allikevel er de ikke plaget som andre mennesker er!" "De har ikke menneskers møye og er fri for menneskers plager." (Sal 73:5).

Det Asaf faktisk mente her var: "De onde er ikke plaget slik som jeg. De gjør bare ondt - og allikevel har de fremgang! Mens jeg fornekter meg selv blir de rike og velstående. Mens jeg er svak av sorg, øker bare deres styrke." (se vers 4).

Så spør Asaf: " .... Er det vel kunnskap hos Den Høyeste?" (vers 11). Med andre ord: "Går Guds bøker i balanse? Ser han ikke hva som foregår her? Er ikke Herren klar over misforholdet mellom hans lidende, rettferdige barn og de fremgangsrike ugudelige? Vi lider stadig nød, mens de dåraktige får alt deres hjerter begjærer. Og Gud tillater det å fortsette!"

Har du noensinne undret deg over at velsignelser blir lesset over mennesker som lever som djevler? Kanskje du har følt det på denne måten på grunn av en ugudelig medarbeider som har blitt belønnet istedet for deg. Eller du har undret deg på hvordan din uomvendte nabo noensinne kunne få råd til sin dyre bil og nye møblement. I mellomtiden arbeider du hardt på jobben, som for Herren - og du må finne på måter å få inntekten din til å strekke til på!

For en god del år siden kjørte jeg ned West Side Highway på Manhattan med en mann som hadde blitt frelst i vår menighet: Da vi kjørte forbi Donald Trumps store luksusyacht som lå fortøyd langs kaien begynte denne mannen å rase av sinne. Han sa: "Jeg blir så rasende hver gang jeg ser den båten. Den mannen har alt - og jeg har ingenting!"

Jeg tenke med meg selv: "Alt Trump har er en haug med skrap som flyter på vannet - og du har evig liv med Herren. Synes du det er ingenting?"

I følge vår menneskelige tenkemåte skulle livet være som følger: Dersom vi gir alt til Gud, skulle vi ha en ryddet vei til herligheten, ingenting skulle stå i vår vei - ingen lidelse og ingen prøvelser. Utallige pastorer over hele landet prøver virkelig å selge denne læren til nedbrutte får.

Men sannheten er, at dersom du prøver å forstå dine prøvelser med menneskelig fornuft, så henger det ikke på greip. Uansett hvor hardt du prøver så vil ingenting av det noensinne henge sammen!

Jeg spør deg: Har du noensinne gått gjennom en periode hvor du sto opp hver dag med en sky hengende over hodet? Kanskje var det en prøvelsestid. Eller kanskje var det en tid med frafall, tilbakefall eller åndelig kulde i ditt liv. Eller kanskje det til og med skjedde i dine beste perioder med Gud. Ditt hjerte var åpent for hans stemme, du var rede til å være et levende offer for ham, du ba: "Far, jeg vandrer med deg på den beste måten jeg vet. Dersom det er noe i mitt hjerte som ikke er rett i dine øyne, så ta det bort!"

Men dine bønner ble ikke besvart. Du hørte ingenting i det hele tatt. Og, som Asaf, så undret du deg tilslutt: "Hvorfor er det så vanskelig å gjøre rett?"

"Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld." (Sal 73:13).

Asaf var så forvirret av sine lidelser i sammenligning med det lette livet til de ugudelige, at han nesten skled ned i et hull av total vantro. Han var rede til å anklage Gud for å ha forlatt ham - for å ha sviktet ham, for ikke å bry seg. Og et øyeblikk var han rede til å forlate striden - å gi fullstendig opp.

Denne fromme mannen må ha tenkt: "Jeg har gjort rett og holdt ut vanskeligheter hele denne tiden - men for hva! All min nøysomhet, min iver, min lovprisning og tilbedelse, mitt studium av Guds ord - det har vært nytteløst, forgjeves. Jeg har gitt alt for å tilbe Herren - jeg har bare gjort det som er rett - og allikevel fortsetter jeg å lide! Disse plagene, tukten og sorgene er meningsløse. Hva er vitsen med å fortsette?"

Kjære, det er da du må være forsiktig! Når ulykken rammer, når en prøvelse kommer over deg, når du sørger - så trenger du å vokte ditt hjerte mot å miste fotfestet!

Du er muligens ikke i Asafs stilling - på et punkt med store personlige prøvelser og vanskeligheter. Men du kan kjenne noen som går gjennom det han erfarte. Plutselig ulykke kan ha kommet over en from slektning, venn eller kirkemedlem - noen som du vet vandrer rett. Og du har spurt :"Hvorfor Gud? Hvordan kunne du tillate dette? Denne personen er så hellig, så rettferdig!"

Jeg kjente en gang et ungt ektepar i midten av tredveårene med to barn. Ektemannen var en rettferdig mann, en kjærlig ektemann og far. Han hadde aldri vært syk en eneste dag i sitt liv - og allikevel ble han plutselig syk og døde i løpet av kort tid. Hans kone ble tilbake med deres to barn, uten å vite hva hun skulle gjøre.

Alle rundt dem spurte: "Hvorfor Gud? Dette er meningsløst. Hvordan kunne du tillate det? Hvorfor må hennes liv være så vanskelig nå, med disse barna - etter alle de årene hun og hennes mann har tjent deg så trofast? Hvorfor skjedde ikke dette med noen annen?"

Denne tenkemåten høres uskyldig ut - men den representerer selve kanten på vantroens avgrunn! Asaf kom veldig nær å gli ut i denne avgrunnen. Og det var i den samme avgrunnen Israel falt. De tilbragte førti år i ørkenen med å si: "Dette er meningsløst. Livet er for vanskelig!" Og de døde mens de stilte spørsmålstegn ved Gud - i det ytterste frafall!

La meg spørre deg: Hvordan reagerer du når alle dine planer og drømmer eksploderer i ansiktet på deg? Du var så sikker på at du hørte fra Gud. Du trodde at han ga deg ledelse og oppmuntret deg til å fortsette videre. Alt du leste i hans ord så ut til å bekrefte dine planer. Du ba over hvert steg langs veien og ga alltid æren til Gud. Og Herren så ut til å føre deg fremover.

Du var lykkelig og tenkte: "Endelig - jeg kommer til å se mine bønner bli besvart! Guds plan er endelig i ferd med å komme på plass i mitt liv."

Så en dag, eksploderer plutselig din drøm midt i fjeset ditt. Din plan var ødelagt, din drøm knust - og alt ligger i aske ved føttene dine. Du visste ikke hvordan du skulle få noen mening ut av det som hadde hendt. Det var da Satan kom slentrende og fristet med sine løgner:

"Se hva du får for å være så nøye med din vandring med Gud? Det er slik han behandler deg når du stoler på ham om rettledning. Han lar deg bli forvirret omkring sin stemme - og han gir deg falsk ledelse! Han lar deg høre stemmer og se ord fra skriften. Og så, når du endelig er rede til å fortsette, så forlater han deg. Han leder deg et stykke, og så stikker han av!"

Jeg snakket med en ung predikant nylig som var nettopp i en slik situasjon. Han fortalte meg: "Jeg forstår ikke, jeg vet at det ikke er noen stolthet i mitt hjerte, ingenting som er ulikt Jesus. Jeg ba og fastet, og Gud ga meg sin plan. Alt gikk fint - så raste alt sammen over natten. Alt er borte!"

Jeg syntes ikke synd på denne unge mannen. Jeg viste ikke medfølelse med ham. Istedet ga den Hellige Ånd meg et tydelig ord til ham: "Ikke la din tro bli rokket! Ikke mist din tillit til Gud. Gi slipp på alle dine drømmer. Gud er fremdeles på tronen!"

Djevelen hadde kommet til denne unge mannen og sagt: "Du kan ikke høre Guds stemme lenger. Du har allerede hørt så mye som har vært galt. Hvordan kan du stole på noen røst nå?" Det var Satans narrestrek - å prøve å gjøre oss døve for Jesu' løfte: "Mine får hører min røst - og de hører når jeg kaller!"

"Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage i mine øyne - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på hvordan det går dem til slutt." (Sal 73:16-17). Asaf sa: "Jeg gir ikke opp. Jeg går til helligdommen. Gud har svaret for meg!"

Så han gikk til tempelet. Og mens han mediterte over Herren, gjentok han for seg selv: "Jeg vil ikke la djevelen få meg til å falle. Jeg vil ikke gli ned i vantroens mørke dyp. Jeg vil be - jeg vil tale det ut med Herren!"

Kjære, når din tid med sorg, smerte eller lidelse kommer, så må du også gå til ditt lønnkammer. Ikke bli sittende i telefonen med noen. Kom deg alene med Gud! Gråt ut ditt hjerte for ham. Gå til helligdommen for å finne ditt svar! Ingen bok, predikant eller prekenkassett vil noensinne få deg til å forstå dine prøvelser. Men dersom du vil komme deg alene med faderen, så vil han få deg til å forstå!

Det var da den Hellige Ånd talte til Asaf. Og svaret kom høyt og tydelig: "Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne." (Sal 73:18). Det gikk opp for Asaf: "Jeg er ikke den eneste som det glipper for. De onde glir også. De sklir rett ned i ødeleggelsen!"

Herren sa til denne mannen: "Ditt problem Asaf er at du har sett på deres ytre utseende - den falske drømmen, boblen de lever i. Du har aldri sett redselen i deres hjerter!" " .... de gikk under og tok ende med forferdelse." (vers 19).

Gud viste Asaf: "Det er bare et røykteppe! Dersom du kunne se bak deres velstand og fasader, så ville du ha skjønt at de lever i panikk og redsel. Alle disse ugudelige menneskene som ser så lykkelige ut - som tilbringer tiden med å drikke og feste - går hjem hver kveld med panikk og frykt i sine hjerter. Innerst inne vet de at de en dag skal stå foran meg i dommen - og jeg kommer til å dømme dem. De lever i en drømmeverden Asaf - og plutselig vil deres drøm ta slutt!"

Gud sa til Asaf: "Du kan føle deg foraktet akkurat nå Asaf. Men når du står foran meg vil du bli omfavnet og elsket!"

Med ett begynte Asaf å føle medynk og sorg for de ugudelige som så ut til å være så velsignet: "Når mitt hjerte var bittert, og det stakk meg i mine nyrer, da var jeg ufornuftig ...." (vers 21-22 NB88). (På engelsk lyder verset: "Thus my heart was grieved, and I was pricked in my reins. So foolish was I ...." Det kan oversettes: "Derfor var mitt hjerte fullt av sorg, og det stakk i mitt indre. Så tåpelig var jeg ....." fritt oversatt o.a.)

Med andre ord: "Hvordan kunne jeg noensinne være misunnelige på dem? Deres drømmeverden er virkelig et liv med skjult skrekk og frykt for evig tap. De vil leve bare noen få år i sin drømmeverden - mens jeg har den Hellige Ånds evige trøst! Jeg har en himmelsk far som bryr seg om meg, uansett hva jeg går igjennom. Og når jeg står foran hans trone vil jeg høre ham si: 'Vel gjort, du gode og tro tjener! Gå inn til din fars glede!' "

Asaf begynte endelig å se hele bildet - og han frydet seg: " .... så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig." (vers 26). Han kunne si: "Ja, min styrke svikter. Ja, jeg er blitt plaget og tuktet. Ja, jeg gjennomlever en stor kamp med mine sorger. Men jeg er ikke alene i mine kamper. Jeg har en kjærlig far i himmelen som våker over meg!

"Herre, ingen andre enn du betyr noe i denne verden - å kjenne deg, elske deg og stole på deg. Jeg er lei meg for at jeg noensinne var sint på deg - at jeg noensinne anklaget deg for ikke å være trofast. Hvem andre enn deg har jeg i alle fall? Selv om mitt kjød og mitt hjerte kan svikte, så er du mitt hjertes styrke!"

Det var da Asaf kom inn i sann hvile. Han så at han nesten hadde sklidd ut - men han holdt fast! Musikeren avslutter sin salme med denne seierserklæringen: " .... Jeg tar min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger." (vers 28).

Så kjære hellige - har du holdt fast? Eller har du trodd Satans løgn om at Gud ikke kan bevare deg? Har du vitnet om Guds styrke i ditt liv? Eller har du trodd at djevelen har mer styrke enn den Gud som bor i deg?

Det må være noe i oss alle som roper ut: "Å Gud jeg ønsker å bli fridd ut! Dersom jeg begynner å tvile på deg, da har jeg begynt å gli." Det er på dette punktet vi må stole på at Gud er vår styrke - uansett hvor svak vi føler oss eller hvor smertefull vår prøvelse er.

Så få blikket bort fra mennesker. Og fest blikket på din styrke - på Herren selv! Han har en grunn for alt han tillater i ditt liv. Han vil kanskje ikke alltid fortelle deg denne grunnen - men han vil være ditt hjertes styrke gjennom det hele. Må det samme håpet som Asaf erfarte strømme opp i ditt hjerte og rope: "Herre, du er mitt hjertes styrke. Levende eller død, jeg vil stole på deg!"

Gud hjelpe oss alle som elsker ham å aldri gli eller falle inn i vantro.