Krigsbyttet fra den åndelige striden

"Etter krigene hadde de helliget noe av hærfanget for å sette Herrens hus i stand." (1.Krøn. 26:27). Dette verset åpner oss for en dyp, livsforvandlende sannhet. Det taler om krigsbytte som bare kan vinnes i strid. Og med en gang dette krigsbyttet er vunnet, så er det tilegnet oppbyggingen av Guds hus.

Jeg tror, at dersom vi griper den mektige sannheten bak dette verset, så vil vi forstå hvorfor Herren tillater intens åndelig krigføring gjennom våre liv. Mange kristne tror at med en gang de er frelst, så er deres kamper over, og at livet vil bli en lett seilas. Ingenting kan være lengre fra sannheten. Ikke bare tillater Gud våre kamper, men han har en herlig hensikt med dem i våre liv.

Så hva er egentlig "hærfanget" eller "krigsbyttet"? Krigsbytte er plyndring eller bytte, gods som er tatt av den seirende part i krigen. Bibelen nevner krigsbytte første gang i 1.Mos. 14, da et forbund av konger invaderte Sodoma og Gomorra. Disse invaderende styrkene tok innbyggerne til fange og plyndret deres eiendeler: "Så tok de alt gods i Sodoma og Gomorra, og hele deres matforråd, og drog bort. De tok også med seg Lot, Abrams brorsønn, og hans gods, og drog bort." (1.Mos. 14:11-12).

Da Abram fikk høre at hans nevø Lot var tatt til fange, samlet han sin 318 mann sterke hær av tjenere og fulgte etter fiendekongene. Skriften sier at han tok igjen inntrengerne og: "overfalt dem om natten, og han slo dem og forfulgte dem... Så brakte han alt godset med tilbake. Også sin frende Lot og hans eiendom førte han tilbake, likeså kvinnene og folket." (14:15-16).

Se for deg den seirende Abram her. Han ledet en lang prosesjon av lykkelige mennesker, og vognlaster fylt til randen av alt slags gods. Og på veien møtte han Melkisedek, kongen i Salem. Skriften forteller at Abram ble ledet til å gi tiende til denne kongen av alt godset. (se 14:20). "Se hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, gav tiende av krigsbyttet." (Hebr 7:4).

Hvilken forbløffende scene. Guds utvalgte tjener hadde nettopp vunnet en stor seier, og nå gav han en del av alt krigsbyttet til en konge. Hvorfor? Melkisedek var "prest for Den Høyeste Gud." (1.Mos. 14:18). Abram ga tydelig denne tienden med den hensikt å "sette Herrens hus i stand."

Prøv nå å se for deg scenen bare noen timer før Abram seiret over disse inntrengerne. Satan må ha frydet seg. Hans hærer hadde nettopp bortført hele befolkningen i to byer, inkludert den eneste gudfryktige mannen som bodde der. Den rettferdige Lot var den eneste personen som kunne ha utfordret djevelens kontroll over disse byene. Men nå hadde Satan tatt Lot som krigsbytte, sammen med store flokker kveg, vognlaster med mat og klær, og kister fulle av gull, sølv og edle steiner.

Jeg kan se for meg djevelen skryte over sin kidnapping av Abrams ætt: "Se på Lot. Han er bundet i lenker, røvet for alt sitt gods. Det er det som skjer med enhver som prøver å blande seg bort i anliggender på mitt territorium."

Men forestill deg så scenen etter Abrams seier. Forbundshæren hadde satt seg fast i slimete gjørmehull og var sørgelig slått. Og Abram hadde befridd folket og gjenvunnet en veldig karavane med krigsbytte. Dette krigsbyttet var ikke bare fra Sodoma og Gomorra, men også fra ni andre byer som hadde blitt plyndret. Sodomas krigsbytte ble gitt tilbake, helt ned til siste skolisse. Men krigsbyttet fra inntrengerne ble beholdt av Abram.

Her er prinsippet som Gud ønsker at vi skal gripe fatt i: Vår Herre er interessert i mye mer enn å gjøre oss til seierherrer. Han ønsker å gi oss krigsbytte, gods, åndelige rikdommer fra vår krigføring. Vi skal komme ut av slaget med vognlaster fulle av ressurser. Det er dette Paulus henviser til når han sier: "Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss." (Rom. 8:37).

David hadde denne samme ærbødige holdningen til krigsbytte som var tatt i krig. Vi ser det i en forordning han utstedte på slutten av sitt liv. David hadde nettopp utpekt sin sønn Salomo til å etterfølge seg på Israels trone. Og nå samlet han nasjonens ledere for å sette opp en guddommelig orden til å opprettholde Guds hus. Hvilke ressurser skulle de bruke i dette hellige arbeidet? "Etter krigene hadde de helliget noe av krigsbyttet for å sette Herrens hus i stand." (1.Krøn. 26:27).

La meg beskrive scenen. Etter hver militær seier tok David krigsbyttet og lagret det i store mengder: gull, sølv, messing, tømmer, og penger som ikke kunne telles. Og han hadde bare en hensikt i tankene: å bruke dette krigsbyttet som ressurser til å bygge tempelet.

I mellomtiden delte David forskjellige tjenester i tempelet mellom prester, dørvoktere, sangere, musikere, steinhuggere, tømmermenn, dyktige arbeidere til alle oppgavene som var nødvendige for å bygge Guds hus. Så opprettet David et spesielt skattkammer som særskilt skulle sørge for tempelets vedlikehold når det en gang var ferdig bygget. Og han beordret alle sine hærførere til å komme med alt krigsbyttet for å fylle opp skattkammeret.

Når skriften taler om å sette i stand tempelet, så betyr det hebraiske ordet "å reparere huset, og forsterke og konsolidere det som er bygd." Kort sagt så var disse ressursene ment å skulle bevare tempelets opprinnelige prakt. De var satt av for å reparere ethvert forfall og for å holde Guds hus i opprinnelig stand.

Så spør du, hvor er Guds tempel i dag? Det består av hans folk - du, meg, hans verdensvide kirke. Ifølge Paulus så er våre legemer templer for den Hellige Ånd. Og slik som det gamle Israel, så vedlikeholder fortsatt vår Herre sitt tempel gjennom krigsbytte vunnet i strid. Det er derfor våre kamper er ment for mer enn bare vår overlevelse. Gjennom hver kamp legger Gud tilside rikdommer, ressurser og velstand for oss. Han lagrer et helt skattkammer med gods fra vår strid. Og disse krigsbyttene er innviet til å bygge opp og holde ved like hans legeme, Jesu Kristi kirke.

Tenk over det: i årevis etter at Salomo bygde tempelet, så ble det holdt godt vedlike av krigsbyttet som ble tatt i de siste krigene. Guds hus forble levende og pulserende, fordi hans folk hadde kommet ut av enhver konflikt ikke bare seirende, men rik på ressurser.

Vi finner dette prinsippet om "tilførsel gjennom strid" gjennom hele Guds Ord.

Mens David og hans hær var bortreist, overfalt amalekittene hans landsby Siklag. Disse plyndrende inntrengerne tok alle kvinnene og barna og brente ned hele byen. Da David vendte tilbake, "kom David i stor nød, for folket sa at de ville steine ham ... Men David søkte styrke hos Herren sin Gud." (1.Sam. 30:6).

Snakk om åndelig krigføring. Dette var ikke bare et angrep på David. Det var et totalt angrep på hele Guds evige hensikt. Enda en gang var djevelen ute etter Guds sæd. Vi vet at den lovede Messias var profetert å komme gjennom Davids etterkommere. Og nå hadde Satan bortført hver eneste kvinne og barn som denne sæden kunne komme igjennom.

Mine kjære, dette er målet for all åndelig krigføring: fienden har alltid vært besluttet på å ødelegge Kristi sæd. Og dette faktum har ikke forandret seg, selv 2.000 år etter Korset. Satan er fremdeles ute etter å ødelegge Guds sæd. Og dette gjør han ved å angripe oss, Kristi sæd, og har til hensikt å slette vårt vitnesbyrd.

David følte seg truet da han hørte murringen fra sine menn. De ønsket å steine ham for å ha etterlatt kvinnene og barna i en sårbar posisjon. Men David visste at hans hjerte var rett for Gud, og Skriften sier at han trøstet seg i Herren. Øyeblikkelig tok denne troens mann opp forfølgelsen av amalekittene. Og han tok dem raskt igjen, og reddet alle personer og eiendeler som hadde blitt tatt: "Alt sammen hadde David med seg tilbake." (1.Sam. 30:19). Han og hans menn mistet ingenting: "verken liten eller stor, verken sønner eller døtre. Heller ikke noe av byttet eller av det de hadde tatt med seg manglet." (samme vers). Når alt er sagt, så manglet de ikke engang en pose bønner.

Met amalekittene hadde plyndret andre byer også. Så David tok alt dette krigsbyttet til eie også: "David tok alt kveget, både småfe og storfe, og de gikk foran buskapen og ropte: Dette er Davids bytte." (1.Sam. 30:20).

Som Abram så var også David mer enn en seierherre. Han gjorde mer enn bare å overleve og å stå seg mot fienden. Det er fordi Gud hadde mer på lager for David enn bare et vitnesbyrd om seier. Da denne mannen returnerte med sin familie, så hadde han også med seg store flokker med sauer, geiter, kameler og kveg, i tillegg til vognlaster med sølv, gull, juveler, kostbare stoffer og husholdningsredskaper.

Hva gjorde David med alt dette krigsbyttet? Han brukte dem til å støtte Guds hensikter. David visste at Gud hadde salvet ham til å være konge over folket. Og nå måtte han reparere skaden som hadde blitt gjort på hans omdømme. Så han sendte deler av krigsbyttet til dem som hadde blitt fremmedgjort for ham, og søkte på den måten å forene Guds folk: "Da David kom til Siklag, sendte han noe av byttet til Judas eldste, de som var hans venner, og sa: Se, her er en gave til dere av byttet som jeg har tatt fra Herrens fiender." David sendte også krigsbytte til alle byene der han og hans menn hadde skjult seg og: "til dem i Hebron." (v. 31). Senere skulle Hebron bli den byen som førte David til kongetronen.

Her er enda et eksempel på Guds hensikt i vår åndelige krigføring. Vi skal ta krigsbytte fra striden, ikke bare for vår egen skyld, men for Kristi legeme. De ressurser vi vinner er ment å bringe velsignelse til andre.

I Davids tilfelle satte Gud også sitt hus i stand ved å bevare sin sæd. David sto for den ættelinje som førte til Kristus. Men frem til dette tidspunktet ble David sett på som en flyktning av hele folket i Israel. Han hadde stadig vært på flukt og stått overfor krise etter krise, på randen av å miste alt. Men nå beviste dette krigsbyttet - flokker med kveg og vognlaster med gaver - at David var en seirende kriger. Han kom ut av sine kamper rik på ressurser. Og disse ressursene sørget for Guds videre arbeid.

I dette avsnittet beleiret den syriske hæren Samaria under en hungersnød. Syrerne slo ganske enkelt leir utenfor byen, og ventet på at samaritanerne skulle sulte i hjel. Forholdene ble så ille innenfor bymurene at et eselhode ble solgt for åtti sølvpenger. Folk ble desperate, blant dem to mødre som ble enige om å koke sine spedbarn og spise dem. Men etter at de hadde spist den første babyen trakk den andre moren seg og gjemte barnet. Så den sørgende gikk til kongen for å klage over at hennes venninne ikke delte med henne. Det var det komplette galskap.

Fire spedalske som bodde utenfor bymuren sa tilslutt til hverandre: "Hvorfor skal vi bli sittende her til vi dør? ... Så kom nå og la oss gå over til syrernes leir! Lar de oss leve, så lever vi. Dreper de oss, så dør vi." (2.Kong. 7:3-4). Så de la av gårde mot syrernes leir.

Da de ankom var alt dødsens stille. Ikke en sjel var i sikte. Så de gjennomsøkte hvert eneste telt, men alle var borte. Skriften forklarer: "For Herren hadde latt syrernes leir få høre lyd av vogner og hester, lyden av en stor hær. Da sa de til hverandre: Du skal se at Israels konge har leid hetittkongene og kongene i Egypt til å gå mot oss! Så brøt de opp i skumringen og flyktet. De forlot sine telt og sine hester og sine esler, hele leiren som den stod der, og flyktet for å berge livet." (2.Kong. 7:6-7).

Da dette gikk opp for de spedalske gikk de fra telt til telt og åt og drakk så mye de kunne. Så lesset de armene fulle av gull, klær og annet gods, og gjemte det bort. Til slutt gikk de tilbake til byporten og ropte ut til portvakten: "Kom med oss. Du vil ikke tro det, men syrerne har flyktet fra leiren. Det er en spøkelsesby nå."

Skriften sier: "Så gikk folket ut og plyndret syrernes leir. Da ble et mål fint mel å få for en sekel og likeså to mål bygg for en sekel, slik som Herren hadde sagt." (2.Kong. 7:16). Enda en gang endte Guds folk opp som mer enn seierherrer. Satan hadde prøvd å sulte dem til døde. Men Herren snudde hele situasjonen opp ned. Han tok krigsbyttet og brukte det til å gjenopprette og styrke sitt folk, for å opprettholde sin hensikt på jorden.

Ser du det store bildet? Begynner du å skjønne grunnen til din nåværende strid? De som setter sin lit til Herren blir lovet herlig seier over all fiendens makt. Gud ønsker at du skal vite: "Ja, du vil komme igjennom med seier. Men jeg kommer til å gjøre deg til mer enn en seierherre. Jeg virker frem en enda større hensikt i deg, for mitt rike. Du vil komme ut av dette slaget med mer krigsbytte enn du kan bære."

Paulus beskriver dette når han skriver: "Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår ..." (Ef. 3:20).

Her ser vi en historie om intens krigføring, en av de største åndelige slag i hele Skriften. Igjen prøvde djevelen å ødelegge Guds hensikt på jorden, denne gangen gjennom den onde Haman. Denne velstående, innflytelsesrike mannen overtalte Persias konge til å utstede en kunngjøring som påkalte død over enhver jøde under hans styre, fra India til Etiopia.

Den første jøde som fanget Hamans oppmerksomhet var rettferdige Mordekai, Esters onkel. Haman hadde bygd en galge spesielt for Mordekai. Men Ester grep inn, kalte Guds folk til bønn og satte sitt eget liv på spill for å tilbakekalle Hamans ordre. Gud avslørte det onde komplottet, og Haman endte opp med å bli hengt i sin egen galge. Og ikke bare gjorde kongen om drapsordren, men han ga Hamans hus til Ester, en eiendom verd mange millioner etter dagens kurs.

Men Hamans herregård var ikke det eneste krigsbytte som ble tatt i denne historien. Skriften forteller oss: "Hos jødene var det nå lys og glede og fryd og ære." (Est. 8:16). Dette var det ekte krigsbyttet som ble vunnet i slaget med fienden.

Du skjønner, våre prøvelser gir oss ikke bare åndelige rikdommer. De holder oss sterke, rene, og under stadig vedlikehold. Når vi setter vår lit til Herren, så får han våre prøvelser til å skape en tro i oss som er mer dyrebar enn gull. (Se. 1.Pet. 1:7).

"Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset." (Kol. 2:15).

Jesus plyndret djevelen på Golgata, og frarøvet ham all autoritet og makt. Da Kristus stod seirende opp av graven, så førte han en talløs skare av frikjøpte fanger ut av Satans grep. Og denne blodkjøpte prosesjonen marsjerer fremdeles videre.

Men Kristi triumf på Golgata ga oss utrolig nok enda mer enn seier over døden. Den vant et utrolig krigsbytte for oss i dette livet: nåde, barmhjertighet, fred, tilgivelse, styrke, tro, ja alle ressurser som trengs for å leve et seirende liv. Han har sørget for alt som trengs til å vedlikeholde tempelet: "Men Kristus var tro som Sønn over hans hus. Og hans hus er vi, så sant vi like til enden holder fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av." (Hebr. 3:6).

Se på Salomo som et bilde på Kristus i det Gamle Testamente. Han bygde tempelet (kirken) med alle de ressurser som David (Faderen) hadde samlet for ham. Og når tempelet trengte vedlikehold, så tok han fra skattkammeret (den Hellige Ånd) det som var reservert spesielt for den formålet.

Den Hellige Ånd viser oss her en vidunderlig sannhet: Jesus har sørget for alle de ressurser vi trenger, i sin Hellige Ånd. Men vi er ansvarlige for å ta ut av dette skattkammeret, for å vedlikeholde hans tempel. Og ressursene til å vedlikeholde tempelet må komme direkte fra vårt eget krigsbytte.

Kristus har gitt oss alt som er nødvendig for at dette vedlikeholdet kan finne sted. Han har adoptert oss inn i sin familie. Han står som husets hjørnestein. Og han har renset hele huset. Til slutt har han gitt oss adgang til selve det Aller Helligste. Så ved tro er vi nå et fullt etablert, komplett tempel. Jesus bygde ikke et hus som er halvferdig. Hans tempel er fullført.

Men dette tempelet må allikevel vedlikeholdes. Det må til enhver tid finnes i god stand. Og å gjøre det kan være ganske dyrt. Vi vet selvfølgelig hvor ressursene finnes: i Kristi Ånd selv. Det er han som er skattmesteren til alt vårt krigsbytte. Men han kan ikke utlevere disse ressursene til oss dersom vi ikke ser vårt behov for dem. Kort sagt, Gud vil ikke vedlikeholde sitt tempel uten vårt samarbeide.

Dette samarbeide begynner når vi er midt i en konflikt. Du skjønner, våre ressurser er den Kristuslikhet vi vinner mens vi er involvert i striden. De er lærdommene, troen, karakteren vi vinner fra krigen mot fienden. Så uansett hva vi står overfor, så kan vi vite at Gud har tillatt det, for sin hensikt. Det finnes verdier i striden. Og vi kan være trygge på at det vil komme noe godt ut av den.

Paulus oppmuntrer oss til og med å fryde oss i vår prøvelser. Hvorfor? På grunn av krigsbyttet: "... trengselen virker tålmodighet ..." (Rom. 5:3). Tenkt på alt annet krigsbytte som kommer av prøvelser: erfaring, håp, mot, visdom, Guds kjærlighet utgytt i overflod.

Dersom vi ikke hadde konflikter, press, prøvelser, kriger, så ville vi bli passive og lunkne. Forfall ville sette inn, og vårt tempel ville ligge i ruiner. Vi ville ikke være i stand til å holde de områdene vi har inntatt. Det er derfor fiendens plan mot oss er klar: han ønsker å få oss ut av striden. Hans mål er å gjøre oss stridsudyktige.

Prøv å se for deg ditt tempel som en faktisk bygning, bygd av murstein og kalk. Dersom du gikk rundt det, så ville du være i stand til å peke på det vedlikeholdsarbeidet som har blitt gjort gjennom prøvelser i fortiden. Du kunne si: "Ser du det taket? En gang var det en svær lekkasje i det. Jeg husker striden jeg gikk igjennom for at Gud skulle reparere det. Han la faktisk et helt nytt tak på huset. Og det vinduet der borte - det var en gang knust og ødelagt. Herren tillot meg å gå gjennom mitt livs prøvelse for det. Nå er det blitt reparert med dette nydelige fargede glasset."

Vi finner alle ressurser til vedlikeholdet - styrke til å fortsette, seier over fienden - i våre åndelige kamper. Og på den dagen vi står foran Herren vil han avsløre for oss: "Husker du det du gikk gjennom ved den anledningen? Og på den datoen, og i den fryktelige kampen? Så hva du har oppnådd gjennom alt dette: et vedlikeholdt hus, en guddommelig orden, uten flekk og lyte. Alt ble sikret gjennom de kamper du vant. Så på resultatet av dine prøvelser nå. Var det ikke verd alt sammen?"

Forestill deg hvordan det vil være å ta med djevelen på en sightseeing i ditt tempel på den dagen. Du kunne vise ham resultatene av alle hans angrep på deg, og si til ham: "Ser du hva du gjorde for meg? Du mente å ødelegge meg. Men den prøvelsen viste seg å bevare meg ren. Den ga meg tålmodighet, og det holdt ilden brennende for Jesus. Det du mente til det onde, brukte han til å vedlikeholde dette huset."

Er du midt i en strid akkurat nå? Står du overfor intens åndelig krigføring? Vær ved godt mot: Gud har en hensikt med alt. Og hans plan for deg innbefatter mer enn å bare overleve. Han ønsker at du skal frembringe mer - flere ressurser, flere åndelige rikdommer, mer styrke - enn du hadde da konflikten startet.

Det enkle faktum er at Gud har lagt sin skatt ned i menneskekropper. Han har gjort deg til et tempel, et hus hans Ånd skal bo i. Og du har et ansvar å vedlikeholde dette tempelet. Dersom du blir lat og likegyldig, og forsømmer det vedlikeholdsarbeidet som er nødvendig - regelmessig bønn, inntak av Guds Ord, fellesskap med de hellige - så vil forfallet sette inn. Og du vil ende opp fullstendig i ruiner.

Kanskje du akkurat nå er forvirret, mismodig og full av spørsmål. Du kan undres: "Jeg ser ingen formål med denne striden. Hvorfor må jeg fortsette i den? Jeg har fått nok."

Mange gir tragisk nok opp kampen. Og de ender opp bitre, harde, sinte, og deres tro som en haug med aske. Hvorfor? De har ingen ressurser. De kastet bort sin skatt da de forlot sine prøvelser. Jeg kjenner dessverre mange pastorer som endte opp på denne måten. De gav ganske enkelt opp kampen. Og da kampens og prøvelsens vinder blåste hardt, så endte de opp med å lide skipbrudd på sin tro.

Når jeg ser meg tilbake gjennom mine femti år i tjenesten, så husker jeg mange ganger da det kunne ha vært enkelt for meg å gi opp. Jeg kunne be: "Herre, jeg forstår ikke dette angrepet. Hvor kom det fra? Og når vil det ta slutt? Jeg ser ingen hensikt med det hele." Men over tid begynte jeg å se frukt av disse prøvelsene. Og den frukten - ressurser, styrke, åndelig rikdom - fikk jeg på en måte jeg ikke kunne ha oppnådd med andre midler.

Jeg ber deg innstendig: grip tak i din prøvelse i tro, og tro at Gud har tillatt den. Vit at han bruker den til å gjøre deg sterkere ... å hjelpe deg til å ta krigsbytte fra Satan ... å gjøre deg til en velsignelse for andre ... og å hellige alt til hans ære.