Kristus som ransaker våre hjerter

Kristus elsker sin kirke. Han ga sitt liv for den, og han sier at helvetes porter ikke kan stå seg mot den. Jesus er selv grunnsteinen til sin kirke. Og Skriften forteller at hans herlighet og visdom bor i den. På Pinsedag sendte han sin Hellige Ånd for å grunnlegge kirken. Og han har gitt den gaver i form av salvede tjenere - pastorer, lærere, apostler, profeter og evangelister - med det for øye å bygge opp kirken.

Det er tydelig at Herren ønsker å velsigne sin kirke. Så hvorfor presenterer Åpenbaringen kap. 2 et slikt skremmende bilde av Kristus, når han åpenbarer seg for sitt folk? Johannes skriver at Jesus kommer til sin menighet med flammende øyne og en tordnende røst:

"Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. ... Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue. Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og hans røst var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd." (Åp 1:13-16).

Åpenbaringsboken er oppsummeringen av Guds Ord. Den beskriver enden på alle ting. Og dette er det første bildet av Kristus vi ser i denne boken. Hvorfor opptrer Jesus så illevarslende her? Og hvorfor taler han så gjennomtrengende til sin kirke? Johannes skriver at Kristi ord er skarpt som et sverd, og skjærer like inn til margen. Husk at dette var apostelen som lente sitt hode mot Jesu fang. Men nå befinner han seg langflat på marken: "Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død." (Åp 1:17).

Herren forklarer selv sitt fryktinngytende utseende: "Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger." (Åp 2:23). Faktum er at Kristus elsker sin kirke. Og det er selve grunnen til at han kommer for å ransake den. Han kommer for å irettesette sitt folk i kjærlighet, for å rense dem.

Først av alt ber Jesus om at Johannes ikke må være redd: "Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste." (Åp 1:17-18). Deretter sier Kristus i hovedsak: "Jeg vil at alle i min kirke skal vite at jeg har kommet for å granske deres indre menneske. Og jeg gjør det med øyne som ild og en torden som ryster sjelen. Jeg vil ikke veie mine ord - det jeg skal si vil både stikke og helbrede. Men jeg vil ikke at noen av mine barn skal fortsette i sløvhet og blindhet. Mine øyne og min munn vil trenge gjennom enhver fasade."

Kristus så noe i sin kirke. Og han befalte Johannes å skrive ned hans ord og sende dem til de syv "engler" i menighetene. Dette henspeiler på hans tjenere hyrdene, og han kaller dem stjernene i sin hånd. (Se 1:16). Han sier til Johannes: "Jeg elsker disse tjenerne. Jeg har kalt dem og salvet dem. Og nå skal du gi dem mine ord."

Da jeg selv er pastor undres jeg på: Hvordan må det ha vært å åpne et slikt brev fra Johannes? "Til pastoren for menigheten i New York: Så sier Herren angående din forsamling ..." Forestill deg så hvordan disse syv pastorene må ha opplevd dette.

Ta for eksempel pastoren i Efesus. Når han leser brevet fra Johannes ser han Kristus som fryder seg over sin kirke. Herren roser efeserne for å være hardt arbeidende, tålmodige og med god dømmekraft. De hater det onde og de står oppreist for Kristi sak. Og opp gjennom årene har de aldri holdt opp med å gjøre gode gjerninger: Pastoren undrer seg stort over det han leser. Han tenker, "Oj, Herren er fornøyd med oss. Det er et rosende brev."

Men når han leser videre kommer han over ord som skjærer: "Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet." (Åp 2:4). Jesus advarer pastoren: "Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg." (Åp 2:5).

Pastoren i Efesus må ha blitt helt forferdet over dette. Han vil ha tenkt: "Omvende meg? Ellers vil han ta fra oss vårt vitnesbyrd? Hvilke sjokkerende ord. Hvordan kan dette ha seg? Vi er troende som har en pakt med Herren. Vi er rettferdiggjort ved tro. Vi har vært barmhjertige, kjærlige og omsorgsfulle. Og nå må vi tilbake til slik vi hadde det i begynnelsen? Hva betyr dette? Hvordan kan dette være Jesus som taler? Hvordan kan jeg noensinne klare å lese dette brevet for min forsamling?"

Husk på det, at dette brevet var skrevet til en gudfryktig forsamling. Så dette må ha vært en meget alvorlig sak i Herrens øyne. Hvorfor skulle han ellers tale så ransakende til et slikt skinnende eksempel av en menighet? Han sier til pastoren: "Din første kjærlighet til meg er ikke det den en gang var. Du har forsømt fellesskapet med meg. Omvend deg nå." Jesus gjør det klart: Det har alt å gjøre med hans eget nærvær. Ja, efeserne hadde arbeidet flittig med å gjøre gode gjerninger. Men de hadde ikke lenger noe intimt fellesskap med Herren.

I det neste kapittelet oppsummerer Kristus sitt budskap til alle de syv pastorene og deres forsamlinger. Og hans ord sier oss: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg." (Åp 3:20). Alt for ofte åpner kristne ikke opp sine hjertedører for Jesus. Når han banker er de ikke engang hjemme. I stedet er det en beskjed på døren som sier: "Kjære Herre, jeg er ute for å vitne på sykehuset og senere i fengselet. Ser deg i kirken."

Det er så mange kirker i dag som gjør så mange gode, barmhjertige saker og ting i Kristi navn. De har programmer for nesten alle menneskelige behov. Og de i forsamlingen lever rene, oppreiste liv og er påpasselige med å unngå synd. Men noe har forandret seg rundt dem. En gang var disse troende hengitt til sitt fellesskap med Jesus. De ville ikke la det gå en eneste dag uten at de tilbrakte tid sammen med ham. Men nå er tingene annerledes. Alt de gir ham er en rask hilsen mens de er på vei til et eller annet arbeid. Hvor alvorlig er dette for Jesus?

Jesus advarer oss: "Noe er gått tapt i min kirke. Det er mitt veldige nærvær. Dere må vende tilbake til lønnkammeret, tilbake til måltidet med meg. Ellers vil jeg fjerne mitt nærvær fra dere. Alle deres gode gjerninger - deres forkynnelse, evangelisering og givertjeneste - må flyte ut fra den tiden vi har sammen. Det må komme fra mitt bord."

Menigheten i Efesus hadde mistet noe de en gang eide. Det var Kristi manifesterte nærvær i deres midte. De hadde begynt å ta Jesu nærvær for gitt, og det hadde innvirkning på deres tjeneste. På et tidspunkt så elsket de og tok vare på hverandre. Men nå tok de også hverandre for gitt. Og det hadde en katastrofal innvirkning på deres evne til å gjøre gode gjerninger. De var så travelt opptatt med å tjene mennesker, at deres gjerninger ble hovedsaken, ikke kjærligheten til Kristus. Hans mektige nærvær manglet.

Nå advarte Jesus dem: "Dersom dere ikke gjør forandringer - dersom dere ikke vender tilbake til deres hunger etter meg - så vil jeg ta bort deres vitnesbyrd. Dere vil ikke lenger ha noen autoritet når dere utfører deres gode gjerninger. Alt vil bli til intet."

Jeg ser en parallell til dette i verden i dag. Noen av de mest hardhjertede menneskene jeg kjenner er de som har arbeidet for sosialkontorer og hjelpetjenester. Det er spesielt sant om dem som har arbeidet på mentalsykehus eller med misbrukte barn. Disse menneskene var oppriktige og hengivne arbeidere. Men det var bare så altfor smertefullt for dem å se all den daglige lidelsen. Over tid har noen forherdet seg selv.

Det samme kan skje med kristne. Både lek og lærd ser så mye smerte og synd i de menneskene de betjener, at de kan bli harde. Det er nettopp dette Jesus sa til denne pastoren i Efesus: "Du var en gang så mild mot andre. Du hadde en slik kjærlighet til mennesker, og du lyttet til dem. Men nå vender du det døve øret til. Du sitter sammen med dem, men du har forherdet deg selv overfor deres rop. Du gjør din tjeneste på en tredemølle, uten liv. Jeg har ikke annet valg enn å ta bort mitt nærvær fra deg."

Jeg har vært i menigheter hvor Herren har tatt bort sitt nærvær for en tid. Det er en livløshet og en tørrhet som nesten er til å ta og føle på. Alle kan merke det. Gud taler til denne kirken og sier: "Jeg vil la tingene kjølne en tid. Jeg ønsker å lede dere ut av deres dvale. Jeg vil at dere skal vite hvordan det er uten mitt nærvær." Det er ganske forferdelig når en kirke når dette punktet. Det finnes ingen overbevisning om synd ved den Hellige Ånd, ingenting som beveger forsamlingen, ingenting som rører ved den unge generasjonen.

En annen alvorlig bivirkning skjer også. Det er at åndelig hungrige mennesker ikke lenger ønsker å være der Jesu nærvær ikke er følbart. De er desperate etter å kjenne hans nærhet. Og når de ikke merker det, så går de et annet sted for å finne det. Jeg mottar mange brev med den samme klagen: "Jeg kan ikke finne en menighet som er levende av Herrens nærvær."

Jeg har sett det tragiske frafallet til mange kristne som har følt det på dette viset. De finner aldri en menighet. Så de ender opp med å sitte hjemme og høre på TV-predikanter, og får aldri noe kjøtt på sin åndelige meny. Alt de nærer seg på er "lett" produkter. Og når tiden går, setter kulden inn. Snart har de forlatt kirken for godt. De forsømmer de helliges forsamling, slik hebreerbrever advarer mot (se Hebr. 10:25). Og de blir fullstendig likegyldige til Kristus og hans nærvær.

Jeg sier deg, Gud vil ikke høre noen unnskyldinger fra slike mennesker. Jesus kan tilhøre hvem som helst, dersom du bare fortsetter ditt personlige fellesskap med ham. Det betyr ingenting hvilken forfatning din menighet er i, du skal være ivrig etter å gi ham av din dyrebare tid. Du trenger å drikke dypt av hans nærvær, dersom du ønsker at hans Ord skal bli levende i deg.

I lys av Åpenbaringen kap. 1-3 må enhver troende spørre seg selv: "Har mine gode gjerninger - min bibellesning og min tjeneste - frarøvet meg tid sammen med Jesus? Hungrer jeg fortsatt etter ham slik jeg engang gjorde? Eller har jeg mistet noe?"

De menighetene Jesus henvender seg til i Åpenbaringen 2-3 var syv virkelige forsamlinger i Asia. Noen bibellærde tror at disse menighetene representerer syv epoker i kirkens historie. Jeg ønsker ikke å diskutere dette teologiske poenget. Jeg tror ganske enkelt at dette budskapet er for kristne i enhver generasjon. Kort sagt, så gransker Jesus sitt folks hjerte i enhver tidsalder. Han er bekymret for enhver åndelig blindhet som hjemsøker hans kirke.

Herren har en sak gående med fem av de syv menighetene i dette avsnittet. Jeg ønsker å sette fokus på tre av dem, Efesus, Tyatira og Laodikea.

Vi har allerede sett at problemet i Efesus var en mangel på fortrolig fellesskap med Kristus. Problemet i Tyatira var annerledes. Det var en flørting med forførende, djevelske tjenester. Forestill deg pastorens reaksjon da han leste disse ordene: "Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som ildsluer." (Åp 2:18). Jesus så denne menigheten gjennom øyne som flammet av hellig vrede.

Men brevet fortsetter med ros: "Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første." (Åp 2:19). Enda en gang sier Kristus: "Jeg kjenner dine gjerninger. Din kjærlighet, tro, tjeneste og utholdenhet er større nå enn da du begynte:" Og det beste av alt er at Herren forteller dem: "Jeg vet at du elsker meg." Han refser dem ikke for å ha mistet sitt fortrolige forhold til ham.

Men så leser vi disse gjennomtrengende ordene: "Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer." (Åp 2:20).

Hvem er egentlig denne Jesabel som nevnes her? Jesus taler om falske hyrder. Han refser pastoren i Tyatira for å tolerere griske hyrder som forfører hans folk: "Dere tillater pastorer som er fulle av begjær å tale fritt fra deres talerstol. De kommer som lysets engler, og de bruker onde knep for å forføre mitt folk."

Henvisningen til Jesabel indikerer mer enn bare hyrder som er griske og begjærlige. Disse falske hyrdene klekker faktisk ut ordninger slik at de kan utføre og fullføre sine lyster. Enkelt sagt, så er navnet Jesabel et uttrykk for alt som er ondt og foraktelig i Herrens øyne.

Hvilket forvirrende bilde vi får. Her er et folk som elsker Herren, hengivne Guds menn og kvinner. De har holdt ut, de har gitt trofast, og de elsker Jesus. Hvordan kan disse troende ha blitt tiltrukket av falske profeter? Hvordan kunne de noensinne bli forført av onde tjenere som Gud forakter?

Dette vil sjokkere deg, men jeg ser nettopp dette skje over hele dette landet. Ulver som er ute etter å flå hjorden taler nå i kirker som en gang var kjente for sitt budskap om hellighet. Når pastoren blir spurt hvorfor han tillater dette, så innrømmer han: "Disse forkynnerne trekker til seg mange mennesker. Folk kommer til kirken." Men han tillater falske profeter å server mat fra Satan selv: et selvsentrert, griskhetens evangelium.

Merker du en selvmotsigelse her? Jesus kaller pastoren i Tyatira en kjærlighetens og godhetens mann. Men denne samme mannen tolerer pastorer som gjør avskyelige synder, hyrder som pirrer folks kjød og som imøtekommer deres lyster. De innfører onde konsepter som gir en falsk følelse av vekkelse. Og de fører mennesker inn i demoniske forførelser.

Dyp i sitt hjerte vet denne pastoren i Tyatira at gjestenes evangelium ikke er ekte. Men han ønsker ikke å hindre menneskemengdene fra å komme. Og nå forteller Kristus ham: "Du tolererer forførelsen fra disse ulvene. Og du er blind for hva dette gjør med ditt folk. De drar av sted på møtene til disse predikantene. Og de blir ledet på en vei til ødeleggelse. De har begynt å drive utroskap og ete mat som er ofret til avgudene. Men du har ikke advart dem. Jeg har kalt deg til å være en hyrde for mine får, men du beskytter dem ikke. Hvorfor tolererer du dette onde? Hvorfor vil du ikke løfte din røst?"

En av de første forpliktelsene en pastor har er å holde sin talerstol ubesmittet. Han kan ikke tillate at noen står bak den og avleverer et falsk ord. Dette kan høres ut for deg som et spørsmål om kontroll, men det er hva Gud krever. Du skjønner, det er ikke seksuell utroskap Jesus taler om her. Han taler om et ondt åk, et sanselig fellesskap, å gi seg selv over til en falsk tjeneste. Og Jesu advarsel er klar: "Dere nærer dere på en begeistring som er av kjødet. Det er et evangelium som gir næring til lysten. Og deres åndelige liv står på spill."

Dere må huske på at det er ikke frafalne troende Jesus henvender seg til. Han taler til kristne som er fulle av kjærlighet og som ville gitt deg alt de eide. Men de er tiltrukket av et evangelium som er av kjødet. De gir akt på en svak stemme som hvisker: "Du må høre denne mannen tale."

Gjennom alle evangeliene advarer Jesus om falske hyrder som kommer for å prøve å oppsluke og bedra mange. Men jeg er sjokkert over den mangel på dømmekraft hos de skarene som holder fast ved deres falske evangelium. Har dette skjedd med deg? Nærer du din sjel på et eller annet TV-evangelium som faktisk er demonisk? Drikker du inn budskap fra fremgangspredikanter som appellerer til ditt begjær og som frarøver de gamle deres siste kroner?

Du kan tenke: "Hvilken skade gjør det om jeg ser på noen av dem? Det kan ikke skade meg å høre hva de sier. Dessuten føler jeg at alt dette er fra Herren." Nei! Dersom du holder deg til onde hyrder, så har du gått til sengs med demoner. Du begår hor med det onde.

Misforså meg ikke: Jeg taler ikke om enhver TV-evangelist. Men kristne med dømmekraft vet å skjelne mellom disse. Jesus taler om slike grunnfestede hellige som gjennomskuer motivene til predikanter som er drevet av kjødet: "Men dere andre ... som ikke har denne lære og ikke kjenner Satans dybder ..." (Åp 2:24). Herren veier ikke ordene sine når det gjelder disse pengegriske tjenerne. Han sier: "De drar sjelene ned i selve helvete." Ja, disse tjenerne taler om Kristus, men ikke den Kristus som er i herligheten. Ja de taler et ord, men det er ikke Kristi Ord. Det er et evangelium som er forgiftet med demoners lærdommer.

Herren sier om slike onde hyrder: "Jeg gav henne (Jesabel) tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv." (Åp 2:21). Han sier i hovedsak: "Jeg har vært tålmodig med disse falske profetene og evangelistene. Jeg har gitt dem advarsel etter advarsel. De har hatt masser av tid til å vende om fra sin ondskap. Men de har nektet."

Så utsteder Herren denne advarselen til enhver rettferdig tjener av Guds Ord: "Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som driver hor med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. Hennes barn vil jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger." (Åp 2:22-23). Jesus taler ikke her bare om falske profeter. Han inkluderer også alle dem som hører på dem og som støtter dem. De ender alle opp i en forferdelig tilstand av sykdom og åndelig død.

Esekiel sier at slike troende: "drev hor ... med hver den som gikk forbi." (Esek 16:15). Med andre ord: "Dere løper etter alle disse falske tjenerne. Men de bare bruker deg. De gjør deg til en handelsvare, og etterlater deg såret og åndelig død."

Til slutt formaner Jesus dem som trofast sto i mot Jesabels tjenere: "Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer." (Åp 2:25). Han sier: "Dere har lært sann dømmekraft. Dere har ikke blitt ført hit og dit av enhver lærdommens vind og vær. Så bare hold fast. Ikke tillatt dere å blir forført. Det er alt jeg ber om. Jeg vil ikke legge noen annen byrde på dere før jeg kommer tilbake." (Se 2:24).

Jesus gir ikke en eneste ros til menigheten i Laodikea. I stedet leser denne pastoren: "Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn." (Åp 3:15-16). Hvilke fryktelige ord fra Herren.

Mitt spørsmål er, hvordan kan en hel menighet falle ned i den samme, farlige tilstanden? Hvordan kan alle være så åndelig blindet at hver eneste en av dem har blitt lunken? De nevnes ingen hellig rest i denne forsamlingen. Kristus beskriver dem som "ussel og ynkelig og fattig og blind og naken." (3:17). Hvordan kan dette ha skjedd? Hvordan kan noen være ynkelig, fattig og naken og allikevel ikke vite noe om det?

Det skjedde fordi disse folkene var blindet av en forferdelig løgn. Laodikea menigheten var veldig materialistisk, velstående og fremgangsrik. (Dette kan bety at de økte i antall og innflytelse, men også i velstand). Og de var fullstendig fornøyde med seg selv.

For kristne uten dømmekraft så var dette en voksende, levende menighet. Folk elsket den og ble tiltrukket av den. Men da Kristus gransket den så ble han forferdet over det han så. Disse laodikeerne var blindet av en løgn. Og den løgnen var: "Det er bra med meg. Jeg er kommet dit jeg burde være åndelig. Jeg har ikke forandret meg. Jeg er fremdeles den samme, hengivne kristne. Jeg er en rettferdig kristen i brann for Jesus." Jesus sa at de mente om seg selv at de var: " rik ... har overflod og ... ingen nød." (3:17).

For meg så representerer denne forsamlingen den kapitalistiske galskapen i den moderne amerikanske kirke. Vår nasjon er et kapitalistisk samfunn, som ganske enkelt betyr: "stadig økende vekst." Og forretningsverdenen har et motto: "Voks eller dø." Alt må bli større. Så derfor må du ha drivkraften til å gjøre ting større og bedre.

Det er greit nok for forretningsforetak. Men denne mentaliteten har infiltrert kirken. Amerika er vitne til en "kapitalistisk kristendom." Målet er ikke lenger åndelig vekst, men vekst i antall, eiendom og økonomi. Og pastorer blir revet med av galskapen.

Jesu dom over Laodikea menigheten angår mange kirker i dag: "Dere vet ikke hva som har skjedd med dere. Deres blindhet har fått dere til å bli lunkne. Og dere kan ikke en gang se det. Dere tror fremdeles at dere er i brann for meg."

I Efesus var menighetens synd at de hadde mistet det fortrolige fellesskapet med Jesus. I Tyatira hadde de mistet dømmekraften, og flørtet med åndelig utroskap. Nå, i Laodikea ser vi den verste synden av dem alle: de hadde mistet alt behov for Jesus.

Og det ender opp i nakenhet. Jesus anklaget laodikeerne for deres nakne stilling: "din nakenhets skam ... skal bli stilt til skue." (3:18). Det greske ordet for "naken" her betyr "ribbet for ressurser." Du skjønner, Gud reserverer sin ressurser for dem som er avhengige av ham, som stoler på ham når det gjelder deres behov. Hva er så hans ressurser? Det er sanne åndelige rikdommer: hans styrke, hans mirakelvirkende kraft, hans guddommelige ledelse, hans åpenbarte nærvær. Kristus advarte denne kirken som stolte på seg selv: "Jeg har ribbet dere for alle mine ressurser. Men dere tror ikke at dere trenger dem. Dere er kastet fullstendig ut i fattigdom, men dere er ikke i stand til å bedømme den tilstanden dere er i."

Se for deg en forsamling som sitter seg behagelig gjennom en times gudstjeneste. Disse kristne hører en kort preken om hvordan de skal takle livets stress. Så er de raskt ut gjennom døren. De føler intet behov for å bli sønderknust eller botferdig for Jesus. De føler intet behov for å bli opprørt eller overbevist om synd av et gjennomborende budskap. Det lyder ingen rop: "Herre, smelt meg, knus meg. Bare du kan fylle min hunger!"

Hvor er den iver de en gang hadde? Disse troende var engang ivrige etter å komme seg til kirken, å fordype seg i Guds Ord, å legge sine hjerter åpne for Åndens ransakende lys. Men nå tror de at de har vokst fra alt dette. Så de har begrenset sin kristendom til søndag morgen. Men det er en lunkenhetens religion.

Jesus elsket denne pastoren i Laodikea og hans forsamling så mye at han lot dem få vite at han kom med drastiske tiltak. Han fortalte at han ville skape et behov i dem etter hans ressurser: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg!" (Åp 3:19). Hans kjærlige hånd kom for å tukte dem. Og han ville gjøre det ved å skape et behov i dem til å rope på hans kraft og hans hjelp.

Kjære, Kristus taler til oss med de samme ordene i dag. Han forteller oss akkurat slik han fortalte menigheten i Laodikea: "Alt dette handler om å ha måltid med meg. Det handler om å åpne døren når jeg banker. Og jeg kaller deg nå til å komme å holde måltid med meg. Jeg har alt du trenger. Og all kvalitetstid du tilbringer sammen med meg vil gi deg kjøpekraft. Det er slik du får mine ressurser. Ditt fellesskap med meg gir deg alt du trenger for å fortsette i tjenesten. Alt dette må komme fra den tiden vi tilbringer sammen."

Det er slik Kristi kirke vil opprettholde sitt vitnesbyrd i disse siste dager.

Amen!