Ledet av Guds Ord. Del 2 av 2

Jeg ønsker å vise deg hva som skjer med en nasjon når dens ledere - i tillegg til Guds folk i det landet - avviser Bibelen som Herrens guddommelige røst. Hvor som helst skriftens autoritet blir fjernet, følger snart kaoset etter - og dommen står for døren.

Jeg kjenner ingen nasjon på jorden i dag som er ledet av Guds hellige Ord. I mange muslimske land underkaster folk seg autoriteten til Koranen, og Mohammeds ord er lov. Men i antatt kristne nasjoner finnes ingen slik underordning til den hellige skrift.

Det er ihvertfall sikkert at Amerika ikke lenger lar seg regjere av Guds ord. Våre puritanske forfedre grunnla denne nasjonen på Bibelen, etablerte et styringssystem som skulle regjeres av skriftens autoritet. Nå kaster våre ledere Guds ord tilside som om det var et slaveriets åk. De har ikke bare forkastet Bibelen, men har gjort alt i deres makt til å fjerne den fra vårt samfunn. Det er nå politisk korrekt å forakte Guds hellige ord.

Jeg sier deg, det er fullstendig skjebnesvangert for en hvilken som helst nasjon å forkaste Bibelens autoritet, og til å overse advarslene og bønnfallelsen fra Guds vaktmenn. Amerika kan bli dømt for andre spesifikke synder - men ved å forkaste Guds ord som vår standard fører vi sannelig dommen inn over vårt land.

Noen kristne protesterer og sier: "Amerika er en misjonsnasjon. Dersom Gud dømmer oss, hvem vil da evangelisere verden?" En gang var det samme sant om Israel. Gud kalt den nasjonen til å være et lys for resten av verden. Men på tross av Israels utolige kall førte Herren dommen over dem. Og nå står Amerika overfor den samme dom.

Dersom Paulus sier at hele det Gamle Testamentet er ment å være til formaning for oss i dag (se 1. Kor. 10:11), så gir profeten Jeremia oss en anskuelsesundervisning om emnet å forkaste Guds ord. Denne leksen begynner i det fjerde året av kong Jojakims styre over Juda.

På den tiden ga Gud profeten Jeremia beskjed om å skrive ned alle de profetiske advarsler han hadde gitt gjennom de foregående tjuetre år. I løpet av denne perioden hadde Jeremia advart om at en større regnskapets dag ville komme på grunn av Jojakims onde farfar, den beryktede, blodbestenkte kong Manasse.

Manasse hadde gjort om tempelet til et avskyelig senter for avgudsdyrkelse. Han syslet med trolldom og vendte seg til forhekselser, familieånder og trollmenn. Denne onde mannen foraktet Guds ord, tråkket på hans lover og avviste hans bud. Skriften sier: "Og Manasse forførte dem (Israel), så de gjorde enda mer ondt enn de hedningefolk som Herren hadde utryddet for Israels barn." (2. Kong. 21:9).

Videre var Manasses hender flekket av uskyldig blod: "Manasse utøste så mye uskyldig blod at han fylte Jerusalem med det fra ende til annen, og dertil forførte han Juda til å synde og gjøre alt det som var ondt i Herrens øyne." (vers 16).

Resultatet var nasjonalt kaos og dom fra hånden til en vred Gud. Herren erklærte: "Fordi Judas konge Manasse har gjort disse motbydelige ting - gjort det som er verre enn alt det amorittene som var her før ham, gjorde, og tilmed har forført Juda til synd med sine motbydelige avguder, derfor sier Herren, Israels Gud: Se, jeg fører ulykke over Jerusalem og Juda, så det skal ringe for begge ørene på hver den som hører om det." (vers 11-12). "Jeg vil tørke bort Jerusalem, slik en tørker av et fat og snur det opp ned når en har tørket av det." (vers 13).

Gud sa: "Jeg kommer til å dømme deres nasjon så strengt at dere vil tro at verden har blitt snudd opp ned. Selv ikke deres fiender vil tro det de hører jeg har gjort mot dere." Selv om Manasse omvendte seg tilslutt, avlyste ikke Gud dommen. Han utsatte den bare for en tid.

Det er ikke til å nekte for at vår nasjon er i en tilsvarende tilstand i dag. Vi har utøst blodet til over 30 millioner spebarn gjennom abort. Hvordan kan en hellig Gud se gjennom fingrene med dette havet av uskyldig blod som er utøst over et område på 6000 ganger 4000 kilometer? Hvordan kan han overse de jammerlige skrikene til disse slaktede barna?

Gud dømte Manasse for mye mindre enn dette. Blodsutgytelsen vår nasjon har forårsaket gjennom abort er mer enn den onde kongen kunne ha forårsaket i løpet av et helt liv. Og nå står vår nasjon overfor den samme dommen som Manasse sto overfor - fordi den nekter å gjøre noe for å stoppe drepingen av spebarn, selv i den syvende til niende måned.

Hvordan kan Amerika fortsette å drepe sine ufødte? Vi gjør det fordi vi har nektet å tro det Guds ord sier om utgytelsen av uskyldig blod. Dersom vi virkelig hadde vært en bibeltroende nasjon, ville denne forferdelige tragedien aldri funnet sted.

Manasses sønn Josia skalv for Guds ord. Bibelen sier at da han steg opp på tronen, vandret han "helt og fullt på sin far Davids vei. Han vek ikke av verken til høyre eller til venstre." (2. Kong. 22:2).

Under Josias styre fant Judas yppersteprest de hellige skriftene liggende i et støvete hjørne av tempelet. Han overleverte rullen til en skriftlærd og sendte ham for å lese den til Josia. Skriften forteller oss: "Da kongen hørte lovbokens ord, sønderrev han sine klær." (2. Kong. 22:11).

Josia tok Guds ord på alvor, og skalv i frykt da han hørte det lest høyt. Det gikk opp for ham: "Vi har nådd syndebegerets fulle mål som Moses talte om. Vi er under dom." Og umiddelbart kom Josia under Guds ords autoritet.

Kongen sendte representanter til profetinnen Hulda og spurte: "Hva skal vi gjøre? Guds vrede er tent opp mot oss på grunn av våre synder." Hulda svarte, i hovedsak: "Den dommen Gud lovte å øse ut over Jerusalem og Juda står fortsatt ved lag. Men fordi du har ydmyket deg selv og grått for hans åsyn når dere hørte det han talte, så vil dere ikke få se det onde han har lovt å føre over nasjonen." (se versene 15-20).

Hvilket utrolig ord: Josia ville aldri måtte få se dommen falle over Juda på grunn av hans onde far Manasse. Men umiddelbart satte denne gudfryktige kongen i gang med å tilpasse nasjonen etter Guds ord. I de neste trettien år, hver gang han lærte en ny vedtekt fra skriftene, omvendte han seg og tilpasset nasjonen under den. Og hans lydighet innvarslet en makeløs tid med velsignelser og fremgang i Juda.

For eksempel, da Josia leste at homoseksualitet var galt, så tok han seg av alle Sodomittene i landet. Og da han oppdaget Guds hat over avgudsdyrkelsen, så knuste han alle de hedenske altere og avguder. Og da han lærte at Gud hatet menneskeofringer, så feide han det ut av landet. Josia føyde seg etter Guds ord ganske enkelt fordi han fryktet det.

I løpet av de siste nitten år av Josias styre begynte Jeremia å advare om at dommen fortsatt ville komme over Juda: "Jeg sendte til dere alle mine tjenere, profetene, tidlig og sent, og sa: Vend om, hver fra sin onde vei, og bedre deres gjerninger .... Men dere vendte ikke øret til og adlød meg ikke .... Se, jeg lar komme over Juda og over alle Jerusalems innbyggere all den ulykke jeg har truet dem med ...." (Jer 35:15,17).

Gud hadde uttalt dommen over Juda tjuesju år tidligere. Hvorfor ville han bringe ned sin dom nå? Han visste at folket i Juda ikke delte Josias iver for Herren. Deres hjerter hadde ikke omvendt seg i sannhet. De ga Herren ære med leppene, men deres hjerter var overgitt til avgudsdyrkelsen.

" .... fordi de ikke ville høre når jeg talte til dem, og ikke svarte når jeg kalte på dem." (vers 17b). " .... Vil dere ikke ta imot tukt og lyde mine ord? .... men dere har ikke adlydt meg." (vers 13-14).

Gud sa: "Ryst mitt folk Jeremia - rør opp i deres hjerter. Kanskje de da vil se sine onde veier og omvende seg. Da kan jeg tilgi, rense og gjenopprette dem." Dette er grunnen til at Gud stadig sender vaktmenn til å advare sitt folk: Det er fordi han elsker dem. Hans advarsler er ganske enkelt et uttrykk for hans store barmhjertighet.

Men kristne i dag er ikke annerledes enn det folket Jeremia advarte. Lik dem roper vi: "Vær så snill pastor - ingen flere harde budskaper. Tal beroligende ting til oss." Mange ønsker ikke å legge seg selv inn under Guds ords herredømme.

Vi ser denne holdingen i mange større kirkesamfunn. De beveger seg nærmere en sammenslutning av kirker som har forlatt Bibelen som Guds ord, og hevder å legge til side sine stridspunkter under et påskudd av kjærlighet og enhet. Men de kaster også Guds ord tilside i samme håndvending. Nå står de store læresetninger fra Reformasjonen, som tusener av troende betalte for med sine liv, i fare: frelse ved troen alene, rettferdiggjørelse ved tro. Ved å vende tilbake til frelse gjennom gjerninger, omfavner denne kirkesammenslutningen rettferdiggjørelse ved gode gjerninger alene - og det er Antikrists lære.

Denne verdensvide kirkeunionen beveger seg også i retning av å ordinere homoseksuelle prester og pastorer. Og det er like fra helvetes avgrunn. Allikevel fortsetter kirkeledere å overhøre advarslene fra gudfryktige røster, som trygler dem om ikke å gi opp å forsvare Kristi evangelium.

Da den gudfryktige Josia døde, tok hans sønn Jojakim tronen. Og i det fjerde året av hans regjeringstid sa Gud til Jeremia: "Men gå du dit, og les opp for folket i Herrens hus på en fastedag Herrens ord av rullen som du har skrevet etter min diktat!" (Jer 36:6).

Vers 9 forteller oss at det var "i den niende måned, (at) det ble ropt ut at alt folket i Jerusalem og alt folket som var kommet fra Judas byer til Jerusalem, skulle faste for Herrens åsyn."

Jerusalems ledere visste at den fryktinngytende kaldéerhæren nærmet seg. De hadde mottatt etterretningsrapporter om at denne uimotståelige fienden marsjerte gjennom landet, oppsatt på å omstyrte Jerusalem og ødelegge tempelet.

Så etter tjuesju år traff Jeremias advarsler nær målet. Snart begynte alle i Juda å flokke seg mot Jerusalem. Og alle var så velkjente med alle de ting som Gud hadde sagt ville skje med dem, at det hørtes ut som en utslitt sang: "Vi kommer til å bli dømt for vår avgudsdyrkelse, for å ha forkastet Guds ord, og for å ha utøst uskyldig blod. Kaldéerne vil overta Jerusalem, ødelegge tempelet og føre oss i fangenskap til Babylon. Guds dom er blitt besluttet - den kan ikke lenger unngås."

Men allikevel, år etter år gikk, og dommen kom ikke. Faktisk var det slik, at jo mer folket syndet, jo mer velstående ble de. De spottet Jeremia og sa: "Du fortsetter med å fortelle oss at vanskelige tider kommer. Men vi ser ikke annet enn velstand." Jeg lurer på hvor mye spott Jeremia måtte tåle i løpet av disse årene. Tvilte han noengang på det ord Gud hadde gitt ham?

Men Jeremias ord gikk til slutt i oppfyllelse. Plutselig, midt oppe i de gode tidene, mottok Jerusalems ledere de dårlige nyhetene: "Kaldéerne er over oss."

Nå har Gud alltid hatt en hellig rest. Og jeg er sikker på at de var tilstede i Juda på denne tiden, i bønn for en nasjonal omvendelse, slik landet tidligere hadde opplevd under Esra og Nehemja. At tidligere generasjoner skalv da Esra leste fra skriften (se Esra 7:10). Og de svarte med å omvende seg og komme under Guds ords herredømme.

Så nå, mens fasten ble holdt i Jerusalem, sendte Jeremia sin skriver Baruk for å overlevere det som ville bli Guds siste advarsel før dommen kom. Baruk tordnet et budskap som inneholdt tjuesju år med advarsler: "Da leste Baruk opp fra boken Jeremias ord i Herrens hus, mens hele folket hørte på." (Jer 36:10).

Tre slags mennesker hørte Guds ord bli forkynt på den dagen. Jeremia 36 beskriver disse tre typene som passive tilhørere, forskrekkede tilhørere og pennekniv tilhørere. Hver av disse tre tilhørerne er tilstede i kirken i dag - og de reagerer på samme måte som folket gjorde på Jeremias tid:

Fasten i Jerusalem ble skjebnesvanger. Hvordan? Utrolig nok, mens Baruk tordnet Jeremias lidenskapelige kall til omvendelse, forble mange tilhørere fullstendig passive. De var fullstendig uberørte av de ordene de hørte: "Men han [kongen] og hans tjenere og landets folk hørte ikke på Herrens ord, som han talte ved profeten Jeremia." (Jer 37:2).

Kan du forestille deg scenen? En nasjonal faste hadde blitt utropt - en tid for høytidelighet, ærbødighet og ransakelse. Og nå ble folket gitt en siste advarsel. Deres fiende var i ferd med å rulle over dem, for å gjøre dem til slaver og sende dem marsjerende avsted til Babylon. Men israelittene bare sto der og blunket med øynene, uten å registrere noe. Det ordet de var samlet for å høre fra Gud gikk inn det ene øret og ut gjennom det andre.

Jeg er målløs over de passive tilhørerne jeg ser i kirken i dag. Disse menneskene "kommer til fasten" - går regelmessig i kirken, synger i koret, løfter sine hender i lovprisning. Men de forblir fullstendig passiv til ordet de hører forkynt. Pastorene deres advarer: "Antikrists ånd er allerede virksom i verden, og bedrar mange. Enhver etterfølger av Kristus må være forberedt ved å være grunnfestet i skriften." Men disse ordene faller for døve ører.

Slike kristne har blitt blinde for den faren de er i. En dag kommer de til å være i sitt livs kamp. Helvete kommer til å spy frem sine demoniske horder, og fienden vil komme inn som en flod. Men disse troende vil være stivnet i en tilstand av passivitet.

Ordet passiv betyr "å observere en handling eller et ord uten å reagere eller å ta initiativet til et gjensvar." Beskriver dette din holdning til Bibelen? Du kan tro at de kommende dager med dom vil drive deg til Guds ord. Men israelittene visste også at Guds dom ville komme, og de forble passive. Du kommer til å gjøre det samme dersom du ikke allerede har vendt deg til Guds ord.

Jeg erkjenner at vår generasjon lider av sansemessig overlast. Våre sinn er mettet med bilder og reportasjer fra forferdelige tragedier - fly som faller ned fra himmelen, massemordere i skoler og kirker, redselshistorier som finner sted over hele verden. Og hver dag, ser det ut til, er det en ny helseundersøkelse som advarer oss om at en tidligere ufarlig matvare nå er i fred med å ta livet av oss fordi det fremkaller kreft. Alt sammen kan bli så overveldende.

Men det er like sant at vi kan bli følelsesløse av våre komfortable liv. Vår velstand og bekvemmelighet kan få oss til å falle inn i en narkoselignende sløvhet, bysse oss inn til å tro at de gode dagene aldri vil ta slutt. Gradvis lukker vi våre ører og hjerter for Guds ord og advarslene fra hans profeter.

Slik var det i Juda - og slik er det i kirken i dag. I hvert tilfelle gikk folk tilbake til sine hjem og karriérer mens de tenkte: "Hvor vanskelig kan tingene bli? Våre politikere vil finne en løsning. Det er ingen grunn til å bli opphisset over det."

Men passivitet i møte med Guds ord åpner dørene til enhver slags falsk lære. I Juda ga folket til slutt akt på de falske profetene. Og det samme skjer i kirken i dag. Folk løper hit og dit for å motta "ord" fra såkalte profeter og kjødelig drevne evangelister. Men mye av det disse forkynnerne forteller dem er i strid med skriften. Og tragisk er det, at mange bibelsk ukyndige troende ikke kan dømme omkring disse falske lærene, fordi de ikke kjenner Guds ord.

Å bli forskrekket betyr "å bli sterkt forstyrret, gjort urolig, oppskaket, forvirret." Dette beskriver reaksjonen til Mikaja, en tjenestemann i Jojakims hoff. Mikaja hadde overhørt Baruks budskap under fasten - og han skalv av skrekk. Denne mannen var en del av Judas etterretningsgruppe. Og det gikk snart opp for ham at Baruk talte om ting som ingen kunne ha mulighet for å vite uten at det var åpenbart av Gud selv.

Mikaja skyndte seg til kongens hoff for å dele det han hadde hørt med de andre lederne. Lettere omskrevet så fortalte han dem: "Herrer, jeg har urovekkende nyheter. Jeg har akkurat hørt Jeremias profeti, og den sammenfaller med vår informasjon. Så han har fortalt sannheten i alle disse årene allikevel. Kaldéerne er for mektige for oss - vi kan ikke stå oss mot dem. Og nå kan vi ikke overse det. Vi må lytte til dette ordet fra Gud."

Tjenestemennene besluttet å invitere Baruk til et hemmelig møte, hvor han kunne gi dem resten av historien. "Og Baruk, Nerijas sønn, tok rullen med seg og kom til dem." (Jer 36:14). Da Baruk begynte å lese høyt ".... hørte de alle ordene, og vendte seg forferdet til hverandre ...." (vers 16). Uttrykket for "forferdet" her betyr "gyse". Disse mennene skalv bokstavelig da de hørte Guds ord.

Denne gruppen av menn som var fulle av ærefrykt representerer Guds hellige rest. Mens en hel mengde kan være passive og ubeveget over å høre Guds ord, vil de som er innelukket med Gud skjelve når de hører hans veldige sannhet.

Jeg tror Gud har en skjelvende, innflytelsesrik rest bortgjemt i denne siste time. Bare for noen få uker siden hørte jeg rykte om et bønnemøte som fant sted blant flere amerikanske senatorer. Disse menn og kvinner hadde hørt et profetisk ord om en kommende dom, og de skalv over Guds ord. Nå sprer de denne nyheten, stille og skjønnsomt, blant dem som har ører å høre med.

Jeg takker Gud for alle forskrekkede tilhørere - gudfryktige menn og kvinner som anerkjenner Herrens ord og skjelver.

De forskrekkede menn i Judas hoff uttalte: "Vi må melde alt dette til kongen." (Jer 36:16). De gikk til kong Jojakim, som satt i sitt vinterhus med sin stab, og varmet seg ved ilden. Dystert fortalte de gudfrykige mennene kongen: "Et foruroligende ord har kommet til oss gjennom profeten Jeremia. Dommen er for døren. Alt er nedskrevet i den hellige boken. Vi bønnfaller dere om å lese hva den sier."

Kongen befalte sin skriver, Jehudi, om å hente boken. Men hver gang "Jehudi hadde lest opp tre eller fire blad, skar kongen dem av med en pennekniv og kastet dem på ilden i fyrfatet, til hele rullen var oppbrent av ilden i fyrfatet." (vers 23).

De gudfryktige menn var forbauset over denne frekke handlingen. Bibelen sier at de "inntrengende bad kongen at han ikke skulle brenne rullen, men han hørte ikke på dem." (vers 25). Skriften legger til at kongens stab "ikke var forferdet og de sønderrev ikke sine klær, verken kongen eller noen av hans tjenere som hørte alle disse ord." (vers 24).

I vårt samfunn i dag er det mange dommere, politikere og ateistiske krefter som fører pennekniven. De er rede til å kutte bort og brenne Guds ord ut av eksistens. Men disse folkene vil aldri lykkes. Da Baruk fortalte Jeremia hva kongen hadde gjort, instruerte profeten sin tjener ganske enkelt om å skrive en ny rull med de samme profetiene: "Og mange lignende ord ble tilføyet." (vers 32).

Guds ord kom tilbake med større kraft enn noensinne. Du skjønner, Jeremia visste at ingen kan nedlegge forbud mot Guds bok. Kommunist Kina har prøvd det, allikevel blir millioner av Bibler nå trykt der. Dørene er også på vidt gap i Albania. For bare få år siden skrøt tjenestemenn av at de hadde fjernet alle Bibler. Men i dag spretter kirker opp over alt og Bibler sirkulerer fritt.

Den Bibel-foraktende kong Jojakim representerer en ny generasjon som er oppdratt av gudfryktige foreldre. Et eller annet sted langs veien utviklet Jojakim sin egen idé om hvem Gud var. Noe i hans hjerte ville ikke gi slipp på denne verdens ånd, og han forkastet Guds rene ord. Han endte opp som en frafallen midt i en stor vekkelse.

Denne slags unge troende ser man overalt i dag. Slike kristne vokste opp som vitner til store vekkelser og har sittet under gudfryktig forkynnelse. Men denne verdens ånd har grepet dem, og de har blitt avhengige av denne tidsalders ettergivende livsstil. For eksempel har mange nektet å gi slipp på ugudelig musikk i sine unge år. Og nå håner de sine foreldres gamle salmer. Egentlig har de tatt pennekniven i hånd og kuttet disse åndelige sanger ut av sine liv og erstattet dem med kjødelig musikk.

I dag, som voksne ledere i menighetene, har disse kristne bragt pennekniven inn i Guds hus. De har mistet all frykt for det hellige, og forakter kraftfulle møter ledet av den Hellige Ånd. De klager over at den "gamle måten" med lovsang eller forkynnelse ikke er tidsriktig nok.

Dette har ført til tragiske resultater. En pastorvenn av meg ringte meg nylig, fortvilet over sin tenåringssønn. Den unge mannen hadde drukket og rotet seg bort i alle slags vanskeligheter. Da faren satte seg ned sammen med sin sønn fortalte gutten ham at hans ungdomspastor sa at drikking var greit, og at Bibelen faktisk anerkjente det.

Denne forførte unge pastoren hevdet: "Vi lever i frihetens tid, uten skyld og fordømmelse. Du kan fortsatt drikke og fremdeles tjene Jesus." Nei! Denne ungdomspastoren tok pennekniven i hånd og kuttet Guds ord i småbiter. Og underveis ødela han nesten en pastors sønn.

Skriften sier: "Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt!" (Ord 22:28). Men de unge Jojakimer på prekestolene fjerner disse Bibel-sentrerte grensesteiner både til høyre og venstre. Og de leder sine får lenger bort fra Guds rene ord.

Jeg anklager selvfølgelig ikke hele den yngre generasjon. Det er mange gudfryktige menn og kvinner i dag, både på prekestolen og i musikkindustrien som skjelver for Guds ord. Jeg ønsker å oppmuntre alle disse unge menneskene: Lær Guds ord å kjenne. Ikke erstatt det med det du tror er rett eller hva som føles greit ut. Isteden skal du gi slipp på alt som er i konflikt med hva skriften sier. Da vil du komme under dens fullkomne ledelse. Og Herren vil hedre deg med all den kraft og autoritet som finnes i evangeliet.