Lyden av hans stemme

Jesus levde sitt liv på jorden fullstendig avhengig av den himmelske Far. Vår frelser gjorde ingenting og sa ingenting uten at han først hadde rådspurt Faderen. Og han utførte ingen mirakler foruten dem som Faderen befalte ham å gjøre. Han erklærte: " ... Og av meg selv gjør jeg intet, men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette ... Han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det som er til behag for ham. " (Joh 8:28-29).

Kristus gjør det veldig klart: han ble daglig ledet av sin Far. Og denne praksis med total avhengighet, og alltid lytte til sin Faders stemme, var del av hans daglige vandring. Vi ser dette i en scene fra Johannes Evangelium. En sabbatsdag, da Jesus vandret nær Betesdadammen, så han en lam mann ligge på en matte. Kristus henvendte seg til mannen og befalte ham om å ta opp sin seng og gå. Øyeblikkelig ble mannen gjort hel. Han gikk helbredet bort.

De jødiske lederne ble rasende over dette. I deres tanker hadde Jesus brutt sabbaten ved å helbrede mannen. Men Kristus svarte: "Jeg gjorde bare det Faderen ba meg om å gjøre." Han forklarte: " ... Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider ... Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså. For Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør." (Joh 5:17-20).

Jesus uttalte ganske direkte: "Min Far har lært meg alt jeg skal gjøre." Du kan kanskje undre deg på: når var det egentlig Gud Fader viste Jesus hva han skulle gjøre? Når så Jesus Faderen gjøre mirakler? Når var det Faderen talte til ham om alt han skulle si og gjøre?

Skjedde alt sammen i herligheten, før Kristus kom i kjødet? Satt de to sammen før skapelsen, og kartla hver eneste dag av Jesu liv? Sa Faderen til sin Sønn: "På den andre sabbaten i den sjette jødiske måneden så vil du gå forbi dammen ved Betesda. Du kommer til å treffe en lam mann der. Befal ham å reise seg og gå."

Dersom dette var slik, ville ikke noen av oss kunne forholde oss til det. Et slikt opplegg ville ikke ha noen relevans til vår daglige vandring med Herren. Allikevel vet vi at Jesus kom for å gi et mønster som vi skulle følge. Han kom tross alt til jorden for å erfare alt det vi gjør, føle alle våre følelser, og bli berørt av all vår smerte og våre skrøpeligheter. Til gjengjeld skal vi leve slik han gjorde, å vandre slik han vandret.

Faktum er at Jesus, i kjødet, måtte stole på et daglig, indre verk av Faderens stemme. Han måtte stole på Faderen til alle tider, for å kunne høre hans røst til rettledning. Ellers kunne Kristus ganske enkelt ikke ha gjort de tingene han gjorde. Jesus måtte høre sin Faders stemme time for time, mirakel for mirakel, en dag om gangen.

Hvordan var Jesus i stand til å høre den myke, svake stemmen til Faderen? Bibelen viser oss at det skjedde gjennom bønn. Om og om igjen gikk Jesus til et øde sted og ba. Han lærte å høre Faderens stemme mens han var på sine knær. Og hans Far var trofast i å vise ham alt han skulle si og gjøre.

Se for deg Jesus stå overfor en avgjørende beslutning, slik som å velge sine disipler. Hvordan valgte Herren de tolv ut fra den store mengden som fulgte ham? Det måtte være en skjellsettende avgjørelse. Tross alt så ville disse disiplene danne pilarene i hans nytestamentlige kirke. Ga Faderen ham de tolv navnene mens han enda var i herligheten? Dersom det var slik, hvorfor tilbrakte da Jesus en hel natt i bønn før han kalte de tolv ved navn?

Lukas forteller oss: "I disse dager skjedde det at han gikk opp i fjellet for å be. Og han ble der hele natten i bønn til Gud." (Luk 6:12). Neste morgen valgte Jesus ut de tolv. Hvordan visste han hvem de skulle være? Faderen hadde åpenbart dem for ham natten i forveien.

Videre ga Faderen sin Sønn den samme natten saligprisningene, disse uttalelsene fra Bergprekenen: "Salige er de fattige ... salige er de som sørger ... døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt ..." (Se Matt. 5-7). Jesus hadde mottatt alt direkte fra Faderens hjerte.

Det var i disse timene alene med Faderen at Kristus hørte hans stemme tale. Jesus mottok virkelig hvert oppmuntrende ord, hver profetisk advarsel, mens han var i bønn. Han bønnfalt Faderen, tilba ham, og underla seg hans vilje. Og etter hvert mirakel, hver undervisning, hver konfrontasjon med fariseerne, så skyndte Jesus seg tilbake til fellesskapet med Faderen.

Vi ser denne slags hengivenhet i Matteus 14. Jesus hadde nettopp mottatt nyheter om døperen Johannes' død. "Da Jesus hørte dette, drog han bort derfra i en båt til et øde sted, hvor han kunne være for seg selv." (Matt 14:13). (Jeg lurer på om han gikk til den samme ørken hvor Johannes hadde tilbrakt år i meditasjon og forberedelse til sin tjeneste.)

Jesus var der alene, ba og sørget dypt over Johannes' død. Johannes hadde vært en kjær venn, i tillegg til en respektert Guds profet. Nå, da Kristus hadde fellesskap med Herren, ba han om og mottok Faderens gunst. Og der, i ørkenen, mens han var sammen med Faderen, mottok Jesus veiledning for neste dag.

Umiddelbart etter å ha forlatt dette stedet begynte Kristus å utføre mirakler: "Og da han steg i land, fikk han se mye folk. Han kjente inderlig medynk med dem og helbredet de syke blant dem." (Matt 14:14). Den samme dagen ga Jesus mat til en mengde på 5.000 mennesker fra fem brød og to små fisk. Prøv å se for deg hvilken travel, beskjeftiget og slitsom dag det var for ham. Senere den dagen sendte han mengden bort.

Så hva gjorde Jesus på det tidspunktet? Tror du han søkte hvile eller et rolig måltid. Kanskje han ville samle noen få av sine nærmeste disipler og gå gjennom dagens begivenheter. Eller kanskje han ønsket å gå til Betania, for å bli forfrisket av gjestfriheten til Maria og Martas familie.

Jesus gjorde ikke noe av dette. Skriften sier: "Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene." (Matt 14:23). Enda en gang stormet Jesus tilbake til Faderen. Han visste at det eneste stedet han kunne komme til krefter var i sin Faders nærvær.

Nå var Jesus fullt klar over de gjerninger han kom til verden for å gjøre. De var alle skissert i Skriften: han ville helbrede de syke og lidende, åpne blindes øyne, trøste de med sønderbrutte hjerter, åpne fengselsdører, sette fanger i frihet, tilfredsstille tørsten og hungeren til massene. Men i sin daglige vandring gjorde ikke Jesus noen av disse tingene uten først å ha underordnet seg Faderen. Selv om disse gjerningene hadde blitt lagt ferdige foran ham, søkte han alltid Faderens ledelse øyeblikk for øyeblikk.

Skriften forteller oss at ved en anledning helbredet Jesus "alle som rørte ved ham." Men til andre tider helbredet han ikke på grunn av menneskers vantro. Hvordan visste Jesus når han skulle helbrede og når han ikke skulle gjøre det? Han måtte høre den svake, viskende stemmen til sin Far, som gav ham et ord til ledelse. Og han frydet seg over å høre sin Faders røst.

Det samme er sant om vår kallelse. Vi vet om alt Skriften krever av oss: vi skal elske hverandre, be uten opphold, gå ut i all verden for å gjøre disipler, studere for å vise oss verdige, vandre i rettferdighet, hjelpe de fattige, syke og trengende og fengslede. Men vi skal også gjøre visse andre ting som ikke er nevnt i Skriften. Vi møter visse behov i vår daglige vandring, enten gjennom kriser eller andre presserende situasjoner. I slike øyeblikk trenger vi vår Faders stemme til å rettlede oss, tale til oss om ting som ikke er skissert i hans bud. Sagt ganske enkelt, så trenger vi å høre den samme Faderens stemme som Jesus hørte mens han var på jorden.

Vi vet at Kristus hadde denne slags ordveksling med Faderen. Han sa til sine disipler: " ... for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere." (Joh 15:15). Han sa også til de religiøse lederne: " ... jeg ... har sagt dere sannheten, den som jeg har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham." (Joh 8:40). Hva mente Jesus med denne siste setningen? Han sa til Israels ledere: "Jeg har gitt dere sannheten like fra Guds eget hjerte. Abraham kunne ikke gjøre det."

Kristus sa: "Dere lever i en død teologi. Dere studerer fortiden, og ærer deres far Abraham, lærer regler og forordninger for livet deres. Men det jeg taler til dere er ikke fra en fjern fortid. Jeg har nettopp vært hos Faderen. Han ga meg det jeg forkynner for dere. Han viste meg hva dere trengte å høre."

Johannes døperen vitnet mot disse samme religiøse lederne: "Han vitner om det han har sett og hørt, og ingen tar imot hans vitnesbyrd." (Joh 3:32). I dag taler Jesus det samme budskapet til oss: "Dere er fornøyd med å høre prekener som er tatt fra en eller annen lærebok. Men det ordet jeg gir dere er rykende ferskt!"

Jeg har spurt Herren om det er mulig i dag, i denne nådens tid, å leve slik han gjorde. Kan vi bli helt trygge på Faderens stemme? Er det mulig å høre hans rettledning for våre liv dag for dag, øyeblikk for øyeblikk? Finnes det et slikt løp lagt opp for oss, så vi også kan si: "Jeg taler bare det jeg hører fra Herren, og gjør bare det jeg ser han gjør"?

Jeg kjenner gleden fra å være innelukket alene sammen med Kristus. Det kommer fra å tilbe ham, tjenestegjøre for ham, og vente på at han skal åpenbare sitt hjerte for oss. Jeg kaller dette stunden da Jesus gir oss mat. Jeg sitter i hans nærvær, og lytter til hans stille, myke røst. Og han taler til meg, lærer meg, tar seg av meg ved sin Hellige Ånd, viser meg ting jeg aldri kunne ha lært fra en bok eller person. Hans sannhet blir levende i min ånd. Og mitt hjerte hopper inne i meg.

Selvfølgelig er jeg ikke kommet dit ennå. Disse erfaringer som skjer fra tid til annen, er ikke blitt en livsstil for meg. Så jeg har spurt Herren: "Er det helt overgitte liv mulig? Eller er det bare ønsketenkning? Drømmer jeg om noe som er umulig å oppfylle?"

Jeg tror de fleste av oss lever langt under de privilegier vi har som Guds barn. Jeg leser for eksempel om Elias som står foran Herren og hører hans røst. Jeg leser om Jeremia som står i Guds nærvær og hører hans råd. Han roper: "Men hvem av dem har stått i Herrens fortrolige råd, slik at han så og hørte hans ord? Hvem har gitt akt på mitt ord og hørt det?" (Jer 23:18). Jeg leser et liknende rop fra Jesaja: "Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!" (Jes 30:21).

Hvorfor skulle ikke Gud tale i vår generasjon, når det er så mye frykt og usikkerhet? Verden er i opprør, og leter etter svar. Hvorfor skulle Herren være stille nå, når vi mer enn noensinne trenger å høre hans røst? Tragisk nok så taler mange pastorer i dag livløse prekener. Deres budskaper overbeviser aldri om synd eller svarer på de dype ropene fra hjertet. Dette er absolutt kriminelt. Tomme filosofier som blir sprøytet ut i en tid med stor hunger vil bare forårsake større sorg i tilhørerne.

Johannes døperen lærte: "Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen." (Joh 3:29). Den bokstavelige greske betydningen er: "Brudgommens venner, som bor hos ham og fortsetter å være sammen med ham." Johannes døperen fortalte sine disipler: "Jeg har hørt brudgommens stemme. Og det har blitt min største glede. Lyden av den metter min sjel. Hvordan var jeg i stand til å høre hans røst? Ved å stå nær ham, og lytte på ham dele sitt hjerte med meg."

Du kan undres: hvordan lærte Johannes lyden av Jesu' røst? Så vidt vi vet så hadde de to bare et møte ansikt til ansikt, ved Kristi dåp. Og det var bare en kort ordveksling, som bare besto av noen få ord.

Johannes lærte å høre Herrens røst akkurat slik Jesus gjorde: alene i ørkenen. Denne mannen hadde isolert seg selv i ødemarken fra ung alder av. Han tillot seg ikke noen gleder i denne verden, inklusive god mat, en myk seng, ikke engang behagelige klær. Han hadde ingen lærere, ingen veiledere, ingen bøker. Gjennom disse årene alene hadde Johannes fellesskap med Herren.. Og hele denne tiden ble han opplært av Ånden til å høre Guds myke, stille stemme. Ja, Jesus talte til Johannes selv før han kom i kjødet.

Johannes lærte alt han visste gjennom å være i kontinuerlig samtale og samfunn med Herren. Det er slik han mottok budskapet om omvendelse, gjenkjente Lammets komme, fornemmet sitt eget behov for å avta mens Messias økte. Johannes lærte alle disse ting fra Herren. Og lyden av Guds stemme var hans glede.

Vi ser konturene av denne type liv i Skriften. Jeg snakker ikke bare om det isolerte livet til en profet. Først har vi Jesu eksempel. Hans liv var travelt, ofte var hver time opptatt. Men Kristi hjerte var innstilt på å søke Faderen daglig. Han ga Gud dyrebar kvalitetstid, sittende ved hans føtter, gjøre tjeneste for ham og lytte til hans stemme. Og han ble opplært og ledet av sin Far hver dag.

Du kan spørre "Men hva med resten av oss? Jesus var Guds bokstavelige Sønn, unnfanget ved Faderen. Ingen kan noensinne måle seg med hans eksempel."

Ta for deg Kornelius, den romerske høvedsmannen. Denne mannen var ingen predikant eller legmannspastor. Han var, fordi han var hedning, faktisk ikke engang regnet med blant Guds folk. Men Skriften sier at denne soldaten var " ... en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud." (Apg 10:2).

Her var det en travel mann. Kornelius hadde 100 soldater under sin umiddelbare kommando. Allikevel ba han i enhver ledig stund. Og en dag, mens han var i bønn, talte Herren til ham. En engel kom til syne, og kalte Kornelius ved navn. Høvedsmannen gjenkjente den som Guds stemme. Han svarte: "Hva er det, herre?" (10:4).

Herren talte direkte til Kornelius og ba ham finne apostelen Peter. Han ga ham detaljerte instrukser, inkludert navn og adresser, ja endog ordene han skulle si. I mellomtiden ba Peter på et hustak da "en røst kom til ham" (10:13). Igjen ga den Hellige Ånd detaljerte instrukser: "Peter, du vil snart høre noen menn ved døren. Gå med dem, for jeg har sendt dem." (Se 10:19-20).

Peter fulgte mennene til Kornelius hus for en sann Guddommelig avtale. Det som skjedde der rystet hele den jødisk-evangeliske kirke. Herren åpnet evangeliet for hedningene. Men den vanskeligste saken for de jødiske troende å godta, var at Gud hadde talt til en vanlig, ulærd hedning. De kunne ikke forstå hvordan Kornelius hadde hørt Guds stemme så tydelig, og talt med slik kraft. Det utfordret alle troende der.

Paulus mottok også en åpenbaring av Jesus direkte fra himmelen. Han vitnet om at de tingene han ble vist om Kristus ikke hadde blitt lært av noe menneske. Tvert om så hadde han hørt Jesu' egen stemme, mens han var på sine knær i bønn: "Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk. Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring." (Gal 1:11-12). " ... han som utvalgte meg ... etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod." (1:15-16).

Nå var det store lærere også på Paulus' tid, ledere som var mektige i Guds Ord, slike som Apollos og Gamaliel. Og så var det apostlene, som hadde vandret og talt med Jesus. Men Paulus visste at en annenhånds åpenbaring av Kristus ikke ville være bra nok. Han måtte ha en alltid økende åpenbaring av Jesus, fra Herren selv.

Selvfølgelig var ikke Paulus imot lærere. Tross alt så var han en. Han lærte: " ... (Gud) ... gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere ..." (Ef 4:11). Men Paulus visste at han skulle ut for å stå overfor en gudløs hedningeverden. Og han trengte til at en personlig åpenbaring av Jesus skulle hjelpe ham. Faktisk sa Paulus at enhver troende trengte å bli lært av Herren: " ... så sant dere har hørt om ham og er blitt opplært i ham, slik sannhet er i Jesus:" (Ef 4:21).

Det finnes mengder av velutdannede menighetsledere i dag, høyt respekterte menn med fremragende lærdom. De har tilbrakt år på universiteter og presteskoler, studert teologi, filosofi og etikk. Og de har blitt opplært av begavede lærere som er eksperter på sine felter.

Men når mange av disse velutdannede tjenerne står på prekestolen for å forkynne, så taler de bare tomme ord. De kan fortelle deg mange interessante ting om livet og tjenesten til Jesus Kristus. Men det de sier etterlater din ånd kald og tom. Hvorfor? De har ingen åpenbaring av Jesus, ingen personlig erfaring med ham. Alt de vet om Kristus har blitt filtrert gjennom sinnene til andre menn. Deres innsikt er kun lånt lærdom.

Paulus spurte virkelig efeserne: "Hvordan lærte dere om Kristus?" Med andre ord: hvem lærte deg det du vet om Jesus? Kom det fra de mange prekener du har hørt på Søndagsskolen? Dersom det er slik, så er det bra. Men er det alt du vet om Kristus? Det betyr ingenting hvor kraftfullt din pastor forkynner, eller hvor salvede deres lærere kan være. Dere trenger mer av Jesus en bare hodekunnskap.

Mange troende er tilfredse med det jeg kaller en førstegangs, engangs åpenbaring av Kristi frelsende makt og nåde. Dette er den eneste åpenbaring av Jesus de noensinne har hatt. De vitner: "Jesus er Messias, Frelseren. Han er Herren, Guds Sønn." Alle sanne troende erfarer denne vidunderlige, livsforvandlende åpenbaringen. Men det er bare steg nummer en. De som ligger foran er et langt liv med dypere, herligere åpenbaringer av Kristus.

Paulus visste dette. Han mottok en utrolig åpenbaring av Jesus på veien til Damaskus. Paulus ble bokstavelig slått av hesten, og stemmen talte til ham fra himmelen. Ingen person har noensinne hatt en mer personlig åpenbaring av Kristus enn dette. Men likevel visste Paulus at dette var bare begynnelsen. Fra det øyeblikket av, ville han ikke vite "av noe annet blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet." (1Kor 2:2).

Matteus gir oss et fortellende eksempel på en engangs åpenbaring av Kristus. Jesus hadde nettopp gitt massene litt hard undervisning, og mange vendte seg bort. Så Jesus kalte sine disipler sammen og spurte: "Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds sønn." (Matt 16:15-16).

Jesus utbrøt: "Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen." (Matt 16:17). Kristus sa: "Du fikk ikke denne åpenbaringen bare ved å vandre sammen med meg, Peter. Min Far åpenbarte det for deg fra himmelen. Kort fortalt, så mottok Peter den herlige, førstegangs åpenbaring som kommer til alle som tror. Herligheten i Kristi frelse ble åpenbart for ham.

Allikevel leser vi videre: "Så bød han disiplene strengt at de ikke skulle si til noen at han var Messias." (Matt 16:20). Hvorfor sa Jesus dette? Hadde ikke himmelen allerede annonsert at han var Guds Lam som hadde kommet for å frelse verden?

Faktum er at disiplene ikke var rede til å vitne om ham som Messias. Deres åpenbaring av ham var ufullstendig. De visste ingenting om korset, lidelsens vei, dybdene i deres Mesters offer. Ja, de hadde allerede helbredet de syke, kastet ut djevler og vitnet for mange. Men selv om de hadde vært sammen med Jesus i disse årene, så hadde de fremdeles ingen dyp, personlig åpenbaring av hvem han var.

Det neste verset bekrefter dette: "Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler ..." (Matt 16:21). Med andre ord begynte Kristus å åpenbare seg selv for dem, og viste dem dypere ting om seg selv. Resten av verset fortsetter: " ... at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle oppstå på den tredje dagen." (16:21).

Har du blitt opplært av Jesus i ditt lønnkammer? Har du søkt ham om ting du ikke kan få fra bøker eller lærere? Har du sittet stille i hans nærvær og ventet på å høre hans stemme? Bibelen sier at all sannhet er i Kristus. Og bare han kan meddele det til deg, gjennom sin velsignede Hellige Ånd.

Et spørsmål kan nå stige opp i ditt sinn: "Er det ikke farlig å åpne mitt sinn for en myk, rolig stemme? Er det ikke derfor så mange kristne roter seg inn i trøbbel? Fienden kommer inn og imiterer Guds stemme, og ber dem om å tro eller å gjøre noen tåpelige ting. Og de ender opp med å blir bedradd. Er ikke Bibelen den eneste røsten vi skal gi akt på? Og skal ikke den Hellige Ånd være vår eneste lærer?"

Her er hva jeg tror om denne saken:

1. Lik Faderen og Sønnen, er den Hellige Ånd en egen, levende, mektig, intelligent, guddommelig person i seg selv. Han er ikke en person med kropp, men av ånd, en personlighet i dens rette betydning. Og han styrer kirken. Han bringer guddommelig orden, trøster de som har det vondt, styrker de svake, og lærer oss Kristi rikdommer.
2. Skriften kaller den Hellige Ånd for Sønnens Ånd: " ... Gud har sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter ..." (Gal 4:6). Han er også kjent som Kristi Ånd: " ... idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til ...." (1Pet 1:11). "Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til." (Rom 8:9). Det er tydelig at Kristi Ånd og Guds Ånd er en og den samme. Kristus er Gud, og den samme Ånd stråler ut fra dem begge. Den Hellige Ånd er vesenskjernen i både Faderen og Sønnen, og er sendt av begge.
3. Det er en måte vi kan bli beskytter fra bedrag på, gjennom dyp, ransakende bønn. Vår beskyttelse ligger i å vente. Kjødets stemme har det alltid travelt. Kjødet ønsker øyeblikkelig tilfredsstillelse, så det har ingen tålmodighet. Det er alltid fokusert på selvet i stedet for på Herren, og søker alltid å skynde seg ut av Guds nærvær.

Nå er fiendens stemme tålmodig, men bare opp til et visst punkt. Den kan være mild, myk, tillitsvekkende og logisk. Men dersom vi tester den ved ganske enkelt å vente - det vil si, å ikke handle på det med en gang, prøve den for å se om det er Herrens røst - så vil den bli utålmodig og avsløre seg selv. Den vil plutselig bli stygg, og krevende, skjelle oss ut og fordømme oss. Da kan vi vite at det ikke er Guds stemme.
Dette er grunnen til at Bibelen sier om og om igjen: "Vent på Herren ... vent på ham ... vent." Det er gjennom vår venting at disse andre stemmene blir avslørt, eller blir trette og forsvinner. Vi skal vente, vente, vente, så både himmel og helvete vet at vi ikke gir opp før Herren tar over.

Vi ser dette demonstrert i Jeremia 42. En rest av Guds folk kom til Jeremia og søkte å få et veiledende ord fra Herren. Så profeten satte i gang å be. "Ti dager senere kom Herrens ord til Jeremia." (Jer 42:7). På den tiende dagen, talte Gud endelig til Jeremia. Profeten ventet tålmodig til han visste at han hørte Guds røst.

Vi er også beskyttet på en annen måte: vi skal måle alt vi hører opp mot Bibelen. Og vi skal ikke godta noe dersom det ikke passer med Guds Ord.

Så, ja kjære hellige, en slik vandring er mulig. Det må blir vår hellige lidenskap.