Når Du Ikke Lenger Strekker Til!

Når vi leser ordene til David i Salme 38, så finner vi at denne gudfryktige, rettferdige mannen ikke lenger strekker til. Han var nedslått og mismodig, og hans kamp hadde tappet ham for all styrke. Lytt til dette forvirrede ropet:

"Jeg er kroket og fullstendig nedbøyd, hele dagen går jeg i sørgeklær .... Jeg er kald og stiv og aldeles knust. Fordi mitt hjerte stønner, må jeg skrike ut .... Mitt hjerte slår heftig, min kraft svinner, og mine øynes lys, selv det er borte for meg .... Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke, lik en stum som ikke åpner munnen. Ja, jeg er lik en mann som ikke hører, og som ikke har gjenmæle i sin munn." (Sal. 38:7,9,11,14-15).

Når jeg leser denne salmen, så ser jeg for meg David sitte sammensunket i fortvilelse. Kanskje det som uroet ham mest var at han ikke kunne forstå hvorfor han plutselig ble kastet så dypt ned. Denne mannen hungret etter Herren, og utøste daglig sitt hjerte i bønn. Han hadde ærefrykt for Guds ord og skrev salmer som lovpriste hans herlighet. Men nå, i sin nedtrykte stilling, var alt han kunne gjøre å rope: "Herre, jeg er kommet til enden av repet. Og jeg har ingen anelse om hvorfor det skjer!"

Lik mange motløse kristne idag prøvde David å finne ut hvorfor han følte seg så tom og nedbrutt i ånden. Han gjennomlevde kanskje hvert feiltrinn, hver synd og tåpelig handling i sitt liv. På et eller annet punkt må han ha tenkt: "Å Herre, har alle mine skjødesløse handlinger gjort meg slik skade at jeg er utenfor håp?"

Tilslutt fant David ut at Gud måtte være i ferd med å tukte ham. Han ropte: "Herre, straff meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din brennende harme. For dine piler har rammet meg og din hånd ligger tungt på meg. Det er intet friskt i min kropp for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld. For mine misgjerninger stiger over mitt hode, de er som en stor byrde, de er altfor tunge for meg." (vers 2-5).

La meg understreke her at David skriver ikke bare om sin egen situasjon i denne salmen. Han beskriver noe som alle hengivne elskere av Jesus står overfor på et eller annet tidspunkt i sitt liv. Han snakker om å være under et demonisk angrep fra en motløshetens plageånd!

Denne type motløshets ånd kommer direkte fra helvetes buk. Og tiden kommer da enhver overgitt troende blir overveldet av denne plutselige og uventede erfaringen. Ingen kristen fører selv dette over seg, heller ikke er det Herren som sender det. Et slikt angrep har vanligvis ingenting å gjøre med en spesiell synd eller svikt hos den troende.

Motløshetens ånd er ganske enkelt Satans mest innflytelsesrike våpen mot Guds utvalgte. Som oftest bruker han den for å overbevise oss om at vi har påført oss selv Guds vrede ved ikke å leve opp til hans hellige standarder. Men apostelen Paulus ber oss inntrengende om å ikke falle som bytte i djevelens snare: " .... for at vi ikke skal bli overlistet av Satan. For hva han har i sinne, det er vi ikke uvitende om." (2. Kor. 2:11).

Paulus sier: "Du må se på din motløshet som det den i sannhet er! Den er et demonisk våpen - en pil som Satan skyter på deg fra sitt kogger for å få deg til å tvile på deg selv. Han vet at han ikke kan friste deg til å vende deg bort fra Jesus. Så han overdynger deg med ondskapsfulle løgner for å få deg til å tro at du aldri vil bli bra nok til å tjene Jesus. Han ønsker å få deg så nedbrutt at du ønsker å kaste inn håndkleet!"

Svakhet, sårhet, nedbrutthet, vanskeligheter, engstelse, sorg - alle disse tingene bøyde Davids ånd langt ned. Han følte seg tørr og tom, uten retning, som om han ikke hadde lært noe gjennom årene. " .... og mine øynes lys, selv det er borte for meg." (Sal. 38:11.) David sier: "Jeg har mistet min åndelige forståelse. Min visjon og åpenbaring av Herren har forlatt meg. Jeg kan ikke nå frem til Gud slik jeg gjorde før!"

Jeg vet akkurat hvordan David hadde det. Jeg har ledet evangeliske korstog hvor tusener har kommet til Kristus på én gang. Og jeg har hjulpet til med å lede masser av narkomane og alkoholikere til utfrielse hos Jesus. Mitt liv har vært fullt av slike rike velsignelser. Men ofte, bare få dager etter disse begivenhetene, så har jeg blitt overmannet av motløshet. Jeg endte opp med å tenke, "Herre, mitt liv er fullstendig bortkastet. Jeg har ikke oppnådd noe for deg!"

Dette er verket til Satans' motløshets ånd. Den gjør oss til et mål for helvetes makter bare øyeblikk etter våre største åndelige seire!

Denne tunge, demoniske ånd bøyde David så langt ned, at han var helt målløs i Guds nærvær. Han sa: "Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke, lik en stum som ikke åpner munnen. Ja, jeg er lik en mann som ikke hører, og som ikke har gjenmæle i sin munn." (Sal. 38:14-15).

Den hebraiske betydningen av denne siste setningen er: "en mann som ikke har flere svar eller argumenter tilbake." David sa: "Herre, jeg er for langt nede og for motløs til selv å løfte mine hender opp til deg. Jeg kan ikke be, fordi jeg er for forvirret til å tale. Jeg er tappet og tom. Jeg har ingenting å si."

Davids prøvelse var ikke enestående i det hele tatt. Jeg har lest mange biografier om fromme menn og kvinner som Herren brukte mektig, og enhver av disse menneskene kjempet seg gjennom den samme slags forkrøplende motløshet.

Den store britiske forkynneren Charles H. Spurgeon ledet mengder til Kristus gjenom sine kraftfulle prekener. Men han led av perioder med forferdelig melankoli. Han følte det ofte som om han ikke hadde oppnådd noe i sitt liv. En gang klaget han: "Jeg har det svarteste hjertet i Storbritannia." Ofte gikk han ut i hagen sin, løftet hendene til Gud og ropte: "Herre, jeg har aldri lengtet mere etter deg, men allikevel har min ånd aldri vært så nedtrykt. Hvorfor skjer dette?"

David satte ord på det verdensvide rop fra den rettferdige sjel som utholder angrep av motløshet: "For jeg er nær ved å falle, min smerte står alltid for meg." (vers 18). David fortalte Gud: "Jeg kommer ikke til å klare det Herre, jeg strekker ikke til - og jeg er i ferd med å falle!"

Vi kan snakke så mye vi vil til Gud om vår følelse av mislykkethet. Vi kan fortelle ham om vår fortvilelse over våre synder og tåpelige feiltrinn. Men vi må aldri kjæle med tanken om at han har forlatt oss. Dette er en alvorlig anklage, og vår Herre tar ikke lett på det. Vi ser hans umiddelbare reaksjon på denne slags anklage i 4. Mosebok:

"Så brøt de (Israel) opp fra fjellet Hor og tok veien til Rødehavet .... Men på veien ble folket utålmodig. De talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten! Da sendte Herren serafslanger inn blant folket. De bet folket, og mye folk av Israel døde." (4. Mos. 21:4-6).

Når Bibelen forteller meg at min kjære himmelske far sendte ville serafslanger inn blant sitt folk, og at de døde av slangebittene, så kan jeg ikke overse dette klare budskapet: Gud vil ikke tillate slik vantro blant sine utvalgte! Etter alt vår dyrebare Herre har gjort for oss, så er den mest sårende anklage vi kan føre mot ham at han har oversett eller glemt oss. Vi må være på vakt mot den slags vantro, spesielt i våre prøvelsestider.

David er vårt eksempel på en som holdt ut i tro. Selv på sitt mest nedtrykte, ville ikke David tillate seg selv å velte seg i vantro. Han ropte: "For til deg, Herre, står mitt håp. Du vil svare, Herre, min Gud." (Sal. 38:16).

Dersom du gjennomlever et angrep fra en demonisk motløshets ånd, så vil jeg forslå disse tre tingene for deg:

Ikke prøv å unnslippe angrepet ved hjelp av din egen forstand. Du er ingen verdig motstander til den demoniske ånd du står overfor. Kampen er langt hinsides din menneskelige dyktighet eller fysiske kraft å innlate deg på. Heller ikke kan du bare snakke det ut med dine venner, eller prøve å overvinne det gjennom bøker, seminarer eller sjelesørgere. Kampen står i den åndelige verden, og den må utkjempes i ånden.

I sin motløshets stund ropte David ut om en åpenbaring av Herren. Han sa: "Gud det har aldri vært en tid hvor jeg har elsket deg mer enn nå. Jeg tørster etter deg lik hjorten som lengter etter vann. Så hvorfor er jeg så nedslått? Hvorfor gjennomlider jeg en slik overveldende motløshet?"

Selvfølgelig erfarte David til tider desperasjon og nedtrykthet på grunn av sin synd. Han utholdt Herrens tukt for sin stolthet da han holdt manntall over sine stridsmenn, noe som var mot Herrens bud. Og han følte smerten av Herrens stav da han begikk hor med Batseba og planla å få hennes ektemann drept. Hans hjerte ble knust av sorg over dommen han førte over sin familie på grunn av disse syndene.

På samme måte er mange troende idag motløse på grunn av sine synder. Noen er nedtrykte på grunn av at den Hellige Ånd har ønsket å føre dem til seier, men de står ham imot. De har valgt den kjødelige vei, og den leder alltid til smerte og motløshet.

Men jeg henvender meg til botferdige syndere her - de som søker Gud av hele sitt hjerte. Disse trofaste tjenerne er grepet av en annen slags motløshet. Dette slaget kommer plutselig over dem, ut av ingenting, uten noen synlig grunn. Og det gjør dem fullstendig målløse.

Dersom dette er tilfelle med deg, så kan du være helt sikker på at du er under angrep. Satan har sendt en sky av motløshet for å overmanne deg. Og han har sine grunner til å gjøre det!

Du skjønner, motløshet er djevelens mest ødeleggende redskap i sitt angrep på Ånds-hungrige kristne. Det har vært fiendens favorittvåpen mot Guds utvalgte gjennom århundrer. Og fra den dagen du tok det alvorlig med det som har med Gud å gjøre - besluttet i ditt hjerte å kjenne Kristus fullt ut - så har Satan søkt etter å gjøre deg motløs. Han har sett at du har gravd dypere ned i Guds ord hver dag. Han har sett at du forvandles, vokser og seirer over all verdslighet. Så han har gjort deg til et mål for et større angrep. Og det er best du tror at det angrepet vil komme!

Akkurat nå kan du være i stand til å prise Gud høyt i kirken og si: "Dette er den største gledesdag jeg noensinne har hatt!" Men vær på vakt for hva som kommer i morgen. Satan vil bruke sitt mektigste våpen - motløshet - for å prøve å få deg overende.

Men, når angrepet kommer, ikke tro at det er uvanlig. Gud tillater denne type heftige prøvelser med alle sine hellige. Peter skriver: "Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere." (1. Pet. 4:12). Motløshet er en prøvelse Guds folk har måttet utholde i århundrer!

Når du er under angrep fra fiendens motløshets ånd, så har du ikke lyst til å be. Men du må fremdeles gå til lønnkammeret og være i Jesu nærvær. Du trenger ikke å bekymre deg for å måtte prøve å be deg vei ut av desperasjonen. Dette er tiden for den Hellige Ånd til å begynne sitt verk i deg. Det er hans jobb å løfte deg ut av det mørke hullet.

Når du går til Herren, vær ærlig med ham. Fortell ham hvor svak og hjelpeløs du føler deg. La ham få vite: "Jesus, jeg er tørr. Jeg har ingen styrke igjen. Dersom jeg noensinne skal komme meg ut av denne depresjonen, må det være du som gjør det."

I slike tider da vi er langt nede, er Herren veldig tålmodig med oss. Han forventer ikke at vi skal utøve noe intens, heftig bønneforsøk. Han kjenner vår tilstand, og han har sympati med oss. Så bare sitt i hans nærvær og stol på at hans Ånd skal gjøre i deg det han har blitt sendt for å gjøre. Det betyr ingenting hvor nedslått du er - han vil aldri svikte deg!

Vi har den oppfatning at hver gang vi svikter Herren, så vil den Hellige Ånd fly bort som en skremt fugl. Noen Puritanere underviste dette. De trodde at Guds Ånd forlater kristne for en tid når de har gjort ham sorg.

Jeg kunne aldri forstå eller godta denne læren. Hvordan kunne Guds Ånd forlate meg når jeg trengte ham mest? Dersom han forlater meg hver gang jeg svikter og faller i dyp motløshet, hvordan kan han da være min trøster? Det ville ikke være noen trøst i det hele tatt. Faktisk så ville det overlate meg i Satans vold!

På samme vis dersom den Hellige Ånd er min sjels helliggjører, hvordan kunne han gjøre dette verket dersom han fløy ut og inn av meg hver gang jeg svikter? Hvordan skal jeg kunne se min synd uten Åndens tilstedeværelse til å overbevise meg om den? Hvordan skulle jeg vite hvordan jeg skulle forandre meg dersom han ikke var der til å lede og rettlede meg?

Jesus lovte oss: "Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig, .... Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere." (Joh. 14:16, 18).

Når djevelens sterke motløshets ånd legger seg over livet ditt, kan du bli så forvirret at du ikke engang kan få frem en bønn. Men selv om du ikke kan ytre et ord, kan du tale til Jesus i din ånd. Fortell ham bare stille: "Herre, hjelp meg. Dette angrepet er for mye for meg. Jeg kan ikke annet enn å sitte her i tro. Jeg stoler på at din Ånd skal drive den ut av meg."

"Men talsmannen [trøsteren], Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere." (Joh. 14:26).

Jeg husker at jeg erfarte et spesielt kraftig angrep av motløshet på et visst tidspunkt i livet mitt. Det skjedde da jeg var så nær Jesus som på et hvilken som helst annet tidspunkt. Jeg var ivrig med mitt bønneliv, og jeg utøste daglig mitt hjerte for Herren. Og jeg tilbragte timer med å lete i hans ord og slukte begge Testamentene. Jeg frydet meg over vidunderlig fellesskap med Herren og så at mange av mine bønner ble besvart. Så vidt jeg visste, var jeg i Guds fullkomne vilje og gjorde alt det han fortalte meg.

Men en morgen, da jeg forberedte et budskap til neste ukes preken, var det noe som traff meg. Jeg ble overmannet av en intens desperasjon. Den kom ut av ingenting, og tynget meg kraftig ned. Og det skjedde uten noen øyensynlig årsak.

Uansett hvor hardt jeg prøvde, kunne jeg ikke riste den av meg. Mens jeg satt ved skrivebordet med min Bibel åpen, prøvde jeg å fortsette arbeidet med min preken. Men jeg kom ingensteder. Plutselig ble jeg bombardert med tvil omkring min evne til å sette sammen et sant budskap fra Herren. Mitt sinn ble oversvømt av tanker som sa meg: "Du forstår ikke Paulus' skrifter. Du har ikke skjønt begrepet 'det gamle menneske' og 'det nye menneske'. Du begriper ikke det 'å være død for synden' når synden fremdeles eksisterer. Hvordan våger du å ta deg den frihet å forkynne Guds hellige ord?"

Jeg satt der i tre timer, bestemt på å grave frem et budskap. Men ingenting kom noensinne ut av det. Omtrent midt på formiddagen var det som om alle ordene på sidene i min Bibel fløt sammen. Mine tanker var forvirret, og min ånd var sløv, ute av stand til å høre fra Herren.

Jeg sank dypere inn i desperasjon og tenkte: "Jeg er helt uvitende når det gjelder Guds ord. Allikevel forsetter jeg med å spy ut preken etter preken, uke etter uke. Jeg tjener i virkeligheten ingen. Etter alle disse årene, forstår jeg fortsatt ikke Bibelen. Lyset mitt har sluknet!"

Jeg var overbevist om at jeg ikke hadde noe å gi til menneskene i vår menighet. Så jeg lukket Bibelen og forlot kontoret mitt.

Mens jeg vandret rundt i huset, vokste bare min motløshet. Jeg prøvde å finne ut hvorfor den hadde kommet over meg i til å begynne med, men jeg hadde ingen anelse. Jeg hadde ingen økonomiske vanskeligheter. Jeg hadde ingen familiekrise. Jeg følte meg fysisk på topp. Og jeg hadde ingen kjente synder. Jeg hadde ikke en eneste grunn til å føle meg som jeg gjorde.

Tilslutt gikk jeg inn i mitt bønnerom og satte meg på gulvet. Jeg kunne ikke engang oppdrive et ord å si til Herren. I stedet ropte jeg ut til ham fra min ånd. "Herre, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg så nedfor at jeg ikke engang kan strekke meg ut til deg. Allikevel vet jeg at jeg ikke har elsket deg mer enn akkurat nå. Hvorfor skjer dette? Vær så snill, Gud - hjelp meg."

Når djevelen kommer med sin motløshets ånd så bombarderer han deg med den ene løgnen etter den andre. Han lyver til deg om ditt ekteskap, din familie, dine vennskap, ditt kall, din vandring med Herren. Så begynner han i ditt sinn å spille om igjen hver synd, feilgrep og tåpelig ting som du noensinne har gjort. Når han er ferdig, roper du: "Å, Gud - jeg kommer aldri til å klare det!"

Dette er akkurat det djevelen gjorde med meg. Mens jeg var i bønn, utholdt jeg hans bombardement med djevelske løgner i omkring en halv time. Da var det at Guds stille, nesten umerkelige stemme brøt igjennom i min ånd. Han talte ord til meg full av kjærlighet og medfølelse. "David, du er høyt elsket. Ikke vær bekymret - min hånd er over deg. Du er under et alvorlig angrep, men du trenger ikke frykte. Du trenger ingen egen styrke til denne kampen. Jeg har alt du trenger."

Det første den Hellige Ånd gjør i slike tider er å bringe frem i minnet alle de dyrebare løftene til Jesus. Og det gjorde han også med meg. Han oversvømmet min sjel med dusinvis av løfter jeg kjente fra Guds ord. Og han forsikret meg: "Ditt liv er ikke over. Du vet det ikke, men du har ikke engang begynt ennå. Det beste ligger fremdeles foran deg."

Min ånd steg inne i meg. Da jeg reiste meg på føttene tenkte jeg: "Hvorfor fant jeg meg i det hele tatt i denne motløsheten? Den er ikke fra Herren!"

Dette er den Hellige Ånds verk. Han gjør til intet løgnene fra fienden og bringer med seg oppmuntring fra det høye!

Mengder av kristne går inn i Guds nærvær hver dag og forventer å bli irettesatt av ham. Hvor det må gjøre vår Gud sorg. Når vi går inn i bønn burde vi være forberedt på å høre et godt ord fra vår kjærlige far. Men mange troende gjør sjelden det. Jeg levde slik i mange år. Hver gang jeg gikk inn i bønnerommet forventet jeg å høre en refselse fra Herren. Takk Gud for at han har lært meg en bedre vei.

På den annen side så finnes det hele kirkesamfunn som unngår å nevne noe om hellig refselse. De sier veldig lite om synd fordi de ønsker å forkynne bare positive, livlige prekener. I prosessen ignorerer de alle syndeoverbevisende, livgivende irettesettelser som blir talt av Kristus og de nytestamentlige forfatterne. Slike kirker hevder å forkynne et evangelium med kjærlighet, barmhjertighet og nåde. Men sørgelig som det er, så misbruker de Guds nåde, og gjør den om til en tillatelse til å synde.

Jeg er klar over at jeg ikke skriver dette budskapet til den slags mennesker. Tvert imot så taler jeg til seirende kristne som unngår synd som en av måtene å elske Herren på. Jeg taler til dem som fryder seg over intimt samvær med Kristus fordi de stadig hungrer og tørster etter ham. Dersom dette beskriver deg, og du er nedtrykt og deprimert, vær så snill og forstå at det skjer ikke fordi du har begynt å ta lett på synden. Det betyr at du er under angrep fordi du elsker Jesus!

* "Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øye sett noen annen gud enn deg gjøre slikt for dem som venter på ham." (Jes. 64:3).

* "Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1. Kor. 2:9-10).

La oss ta en nærmere titt på to uttrykk i avsnittet i Korinterbrevet:

1. " .... det har Gud beredt for dem som elsker ham." (vers 9). Satan kan angripe deg, oversvømme deg med løgner og ord som gjør deg motløs. Men dersom du ganske enkelt venter på Herren, så vil hans Ånd komme til deg midt i angrepet og drive ut alle djevelens løgner. Hvordan? Han vil gi deg en åpenbaring av de gode tingene Gud har forberedt for deg fordi du elsker ham!

Vår Herre har en vidunderlig plan for hvert eneste av sine barn som elsker ham. Og intet satanisk angrep mot hans barn kan noensinne endre de planene. Gud kjenner sorgene, kampene og smerten vi kanskje står overfor i dag. Men han kjenner også de herlige tingene han har lagt ferdige foran oss. Han kjenner den åpenbaring vi kommer til å motta, gleden over å være til nytte, gleden og freden vi kommer til å eie. Han har et "godt ord" for alle som elsker ham!

2. " .... for oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd ...." (vers 10). Herren lengter etter å gi oss sitt "gode ord" om det han har forberedt for oss. Og hans Ånd er budbæreren som bærer frem dette gode ord for oss. Den Hellige ånd vil med Guds åpenbaring til oss, gi vinger til vår nedsunkne ånd - og vi vil fly som ørner ut av Satans snare!

Lytt til disse vidunderlige ordene fra Jesaja:

"Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett, han blir ikke utmattet, hans forstand er uransakelig. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. Gutter blir trette og utmattet, og unge menn snubler. Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette." (Jes. 40:28-31).

Det er den Hellige Ånds verk - å oppmuntre oss. Vår jobb er ganske enkelt å stole på at han skal fullføre det som faderen sendte ham for å gjøre.

Gå til ditt lønnkammer akkurat nå, selv i din mismodige tilstand, og vær stille innfor Herren. Selv om du ikke har styrke nok til å tale, så kan du nå ut til ham i ånden. Tal denne bønnen til ham.

"Herre, jeg vet at din Ånd bor i meg. Og jeg vet at du har sendt ham for å trøste meg, styrke meg og åpenbare Kristi sinnelag for meg. Så, Hellige Ånd, jeg vender meg til deg nå i enkel, barnlig tro. Tal dine trøstens ord til mitt hjerte. Jeg har ingen styrke igjen. Du må løfte meg opp og lede meg."

Kristi Ånd vil ikke la deg bli bedradd. Han vil vise deg de gode tingene Gud har liggende foran deg. Men du må våge å tro at han vil tale til deg!

Du kommer ikke til å bli utmattet. Du vil komme ut av din prøvelse mer seierrik, fordi din tro vil ha blitt prøvet og lutret som gull. Og du vil se Herren oppfylle hvert eneste løfte han har gitt deg!